gnr. 103 i Aremark hd. (Øymark sn.), Østfold
– vaa2kkeqsbý (Bugge 1881), vaa2kkaaqsbý (Bugge 1883), vå2kkeqsby (NG), "våk3Sby (AN ca. 1955)
a Valgarszbø DN II 262, 1353. a Valgarsbø DN II 264, 1354. j Valgardz rudi RB 152, 1401. Vagardzbœ DN II 263, 1431 (vidisse). Wengelsby NKJ I 24, 1575 (= St 23b). Wagelsby Stub 97, 1575. Waggilsby RAd 1589 (Aremark). Vagelsby Aktst I 58, 1591. Vagelsby 1593 NG. Wagelsbye 1/1 1604 NG. Wagillssbye Aktst III 307, 1610. Vagelsby OLTP 211, 1610. Vagelsby 1626 NG. Wagelsbye 1647 I 110. Wagelsbye 1661 lk. Vagelsby 1664 mt AN. Vagelsbye 1723 matr E. Waagelsbye 1723 matr M. Vagelsby 1723 NG. Waagelsbye 1801 ft AN. Vaagelsby (Valgardsby) 1838 matr. Vaakelsby 1886 matr.
Fra Stiftsboka nevner Rygh beleggene «Vaagelsby» og «Wnngelsby (!)», men disse finnes ikke i den trykte utgaven
Oluf Rygh tolker forleddet til mannsnavnet Valgarðr (jfr. Gerhard Munthes parentesform fra 1838), og forklarer utviklingen til de yngre formene ved at l er falt bort og a forlenget. Her kan han vise til at personnavnet er skrevet «Vagardr» alt på 1300-tallet (ifølge Lind i Båhuslen i 1389 og seinere med spredte forekomster, mens former med dominerer i Linds ganske beskjedne eksempelsamling, som går fram til ca. 1500). Videre er ifølge Rygh g «forhærdet og fordoblet», og når det gjelder denne konsonantforlengelsen, viser han til gnr. 44 Vikeby i Rødenes, som uttales ["vyk3by] eller ["vik3by], altså med kort vokal i forleddet (jfr. NG I 170). Lydutviklingen forklares også av Kåre Hoel (1985: 181).
Etter landnåmstida kjennes Valgarðr i Norge først fra ca. 1300, og navnet bæres bare av fire menn samt forekommer noen få ganger i patronym (Båhuslen, Hedemarken, Numedal og Hardanger; trolig gjelder det her i stor grad samme personer (Lind sp. 1066–68, Lind Suppl. sp. 805). Navnet er altså i historisk tid svært lite brukt i Norge. I Sverige, Danmark og England synes det helt ukjent (i SMPs samlinger er det ett eksempel – et patronym fra Tanum i Båhuslen fra 1389).
På bakgrunn av dette overrasker det at Rygh (i GPNS s. 275) karakteriserer Valgarðr som «almindeligt Mandsnavn fra meget gammel Tid», men sannsynligvis har han tatt i betraktning de relativt mange beleggene fra Landnåmabok og fra sagaene, men de fleste av disse gjelder navnebærere som uten tvil må regnes som islendinger, enkelte av dem er sikkert heller ikke historiske personer. Rygh har på den annen side sju eksempler på navnet brukt som forledd i bebyggelsesnavn, av disse hele fire sammensetninger på stad, ett av dem et forsvunnet navn fra Østfold (Tune). Begge de to sammensetningene med rud er også forsvunne navn fra Østfold. Det ene er navn på en ødegård i Rakkestad, som ifølge Rygh nevnes i kilder fra 1600- og 1700-tallet. Ifølge BØ manus forekommer dette i en rekke kilder t.o.m. 1801-folketellingen, og det kjennes fremdeles som navn på et jorde, ["vakæSu] (<*Valgarðsruð). Forleddet har i all hovedsak former som tilsvarer dem for Våkelsby, men det er ingen spor etter overgang fra a til å. Det er ikke umulig at dette navnet kan gå tilbake til middelalderen. Rud-navnet fra Berg kjennes bare i to belegg fra Røde bok (s. 502 og 505), og forleddet skrives hhv. «Valgardz-» og «Wolgardz-»; den siste formen kunne tyde på rundet vokal.
Det forsvunne staðir-navnet innebærer en mer tvilsom tolkning. Skriftformene i RB er «j Vaghastadum» (under Tune kirke, s. 490) og «j Vaghulfstadum» (under Alnes kirke, s. 500), og i NG I 303 presiserer da også Rygh at tolkningen til mannsnavnet ikke kan bli mer enn en gjetning. Det er derfor heller ikke helt utelukket at det dreier seg om ulike gårder, men Kåre Hoel (BØ manus) argumenterer for at beleggene gjelder samme gårdsnavn, og at dette er bevart i et teignavn på gnr. 59 Holleby. Han har notert uttalen ["vausta], som han mener kan forenes med både Valgarðs- og Vágúlfsstaðir (som er Linds tolkning; se sp. 1068). Hoel foretrekker likevel tolkningen til Valgarðr med henvisning til navnets frekvens. Dette må forstås på bakgrunn av at eksistensen av et *Vágúlfr utelukkende baseres på forekomsten nettopp i rødeboksbelegget fra Tune. Hoel viser for øvrig også til liknende skriftformer og lydutvikling i andre navn, og hans tolkning er å foretrekke framfor Linds hypotese (jfr. under Holleby, note 202 ovenfor).
På Romerike finnes Vågstad to steder, gnr. 82 i Ullensaker (fullgård i 1594) og gnr. 66.67.69 i Nes (tre fullgårder i 1594); begge steder skrives «a Vaghastadum» o.l. flere ganger i middelalderkilder. Rygh bygger sin tolkning til personnavnet på sammenlikning med den første rødeboksformen av navnet fra Tune og med former av Vaggestad i Sandeherred (gnr. 4.5, én fullgård og én ødegård i 1604; jfr. NG VI 261), samt understreker det tidlige bortfallet av l i personnavnet. Av fire rødeboksbelegg på vestfoldnavnet har tre former som «j Vagalstadom» (s. 56, jfr. s. 201 og 206), mens ett belegg (i en yngre tilføyelse på s. 56) skrives «j Vaghastadhum». Det er en rekke skriftformer med fram til ca. 1575, men deretter kommer former som stemmer med den nåværende uttalen av navnet. Vaggestad i Sandeherred er nest etter Våkelsby og de to ruð-navnene det mest overbevisende eksempelet på den aktuelle sammensetningen.
Gjennomgåelsen viser at det er gode grunner for å regne med personnavnet Valgarðr i noen få norske stedsnavn, så vel i navn på store og presumptivt gamle staðir-gårder, som på yngre middelalderrydninger. Dette stemmer godt med et rimeligvis svært gammelt personnavn som er sikkert dokumentert i historisk tid, men som allerede da de eldste skriftlige kildene opptrer, er ganske lite brukt, og som forsvinner alldeles tidlig på 1500-tallet.
Det overrasker ikke at Våkelsby ikke har noen parallell ellers i Skandinavia eller England, og heller ikke i andre sammensetninger synes personnavnet Valgarðr å forekomme utenom Norge.
Våkelsby ligger på østsida av Øymarksjøen drøye 3 km nord for kirkestedet (og gnr. 110 Kirkeby), mellom gnr. 87 Anonby og gnr. 102 Holsrud og gnr. 104 Mårud. I nordøst ligger gnr. 88 Snesrud og øst for denne, på den andre sida av Gjølsjøen, gnr. 99 Søby (se ovenfor). Vest for Våkelsby, tvers over Øymarksjøen, ligger gnr. 94 Årnes. Se for øvrig under Anonby.
I 1647 hadde både Våkelsby og Søby en skyld som tilsvarte 30 lpd. korn, og de må anses som middels store gårder, mens Årnes skyldte 42 lpd. og de to ruð-gårdene skyldte hhv. 18 og 10 lpd. Det skulle være grunn til å anta at Våkelsby hører med blant de eldre by-navnene med personnavnforledd
http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bc1bc5a7-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4
