Bibliotheca Polyglotta

Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen

Complete text

Back to library

*Samabýr

forsv. navn i Kville hd. (Kville sn.), Båhuslen

OGB XVI 90

GK 9A SO ca. 4102

j Samabø RB 382, 1391

Assar Janzén viser i OGB til E.H. Linds tilnavnbok (Bin. sp. 303), og støtter hans tolkning av forleddet som et mannstilnavn *Sámi, en svak sideform til det sikkert belagte Sámr. Dette tilnavnet er identisk med et adjektiv sámr, som forklares som «mörklagd». Alternativt kan Janzén tenke seg at forleddet var et elvenavn *Sama eller *Sáma, og han viser til NE 206. Forutsetningen for en slik tolkning måtte være at mellomvokalen i belegget står for u, slik tilfellet ofte er i RB.
E.H. Lind nevner to menn som har båret tilnavnet Sámr. Den første nevnes i noen utgaver av Håkon Håkonssonssaga, bl.a. Eirspennill (AM 47 fol.; Finnur Jónssons utg. s. 536) og Skálholtsbók yngsta (AM 81a fol; Kjærs utg. s. 420). En «Gunnar samr» sendes til Valdres (trolig fra Bergen) i spissen for en gruppe menn for å stagge ribbungene, og de forfølger dem til Gudbrandsdalen, og ifølge AM 81a skal «Gunar sam» (akk.) ha falt der. Etter sammenhengen må dette ha skjedd i 1225. Ifølge Lind skal tilnavnet skrives «saam» (akk.) i Flateyjarbók. En historisk «Gunnar samr» nevnes som underskriftsvitne i et brev fra 1337 (DN I 196; uten sted), som gjelder et gårdkjøp på Voss, og Lind hevder denne mannen kanskje er sønnesønn av den førstnevnte. Det blir naturligvis usikkert. Belegget tjener imidlertid til å vise at tilnavnet sikkert har eksistert, og å knytte det til det nevnte adjektivet, synes rimelig.
Noe svakt bøyd tilnavn *Sami er imidlertid ukjent, men for den saks skyld kan det jo godt ha eksistert. Lind antyder at det kan foreligge som forledd i noen norske gårdsnavn, og foruten det forsvunne navnet i Kville nevner han gnr. 37 Sømmerud i Brandval, gnr. 29 Sommerstad i Andebu og muligens også i det forsvunne «Samabiargir» i Trondenes (jfr. NG XVII 27 f.)
Linds tolkning avviker fra dem man finner i Norske Gaardnavne. Sømmerud i Brandval skrives «j Somarudi» i RB 459 og tolkes i NG III 240 som et rosende navn Sómaruð, til abstraktet sómi m., ‘ære’. Sommerstad i Andebu skrives «i Samastadum» i en vidisse fra 1409 av et brev fra 1320 (DN II 120; Båhus), og «Samestadh» i et register fra 1445 over jordegodset som lå til St. Jørgens hospital i Tønsberg (DN IX 274; Tønsberg). Albert Kjær viser for tolkningen til NE 206 og mener primært at både dette og Sommerstad i Sandsvær (gnr. 82) er sammensatt med et elvenavn dannet til stammen Sám-; med samme betydning som adjektivet sámr. Han nevner imidlertid at Sophus Bugge p.g.a. uttalen med [a] i andre stavelse foretrekker en elvenavnstamme sam-, «der mulig hører sammen med Verbet semja i Betydningen: berolige (se NE S. 207)» (NG VI 160). Christopher Hale (1993: 85) refererer så vel disse som Linds tolkningsforslag, men uten å ta stilling til dem.Til sandsværnavnet bemerker Hjalmar Falk at «Gaarden i Sandsvær ligger ved en liden Bæk, som skal løbe over Svaberg, bestaaende af graarød Granit med brede kulsorte Striber» (NG V 386).
Når Lind fører opp det forsvunne navnet fra Trondenes, må han ha sett bort fra at Karl Rygh setter det i forbindelse med gnr. 62.63 Sama, som kommenteres slik i NG XVII 21:
Er sandsynlig Elvenavnet Sama, som her maa have tilhørt Bergselven, og som ligefrem er gaaet over til Gardnavn. At Elven har havt dette Navn, synes at bestyrkes ved det AB. 100 nevne Gaardnavn i Samabiargum, se ndf. under «Forsvundne Navne». Se NE. S. 206. Vistnok kan Formen i Diplomet vække Betænkelighed mod denne Forklaring. Men Orthografien er her idethele daarlig .... Man kunde ogsaa tænke paa et Fjordnavn *Sami.
Det kan tilføyes at «af Samabiargum» og «af Midbiargum» skal ligge «vid Bergh», altså ved gnr. 76 Berg, skrevet «af Berge» i AB 165; umiddelbart før de nevnte beleggene (AB 166 = s. 100 i Munchs utgave); jfr. note 278. Nå bør det kanskje ikke legges for stor vekt på belegget fra AB. Navnet synes også å forekomme i to eller tre eldre diplom – egentlig opptegnelser over jordegods som lå til Trondenes kirke – alle trykt i DN VI. ¹ Identifiseringen vanskeliggjøres imidlertid ved at det synes å foreligge skrivefeil i ett eller to av diplomene, og det er all grunn til å tro at fortegnelsen i AB helt eller delvis bygger på disse eldre opptegnelsene. Karl Rygh har forstått forholdet noe annerledes enn Oluf (jfr. kommentaren i NG XVII 27), og forholdet lar seg neppe avgjøre med sikkerhet. Av det første, DN VI 228 (ca. 1350; Nidaros), går det i alle fall fram at Sama har omfattet fire andre gårder, hvorav tre har navn med bjargir som etterledd. Etter all sannsynlighet utgjør disse den nåværende gnr. 76 Berg (til tross for lokaliseringen «østan ath annæ». Belegget «Gammaberga» (nom.) antar Oluf Rygh kan være feil for «Sama-», men Karl Rygh påpeker at navnet kan knyttes til gnr. 78 Gamnes. (Han ser bort fra at dette synes ganske ungt som bebyggelsesnavn, men selvsagt kan man ikke av den grunn se helt bort fra at det er gammelt; «Gætha uik» kan gjelde gnr. 77 Vika, ellers belagt første gang i 1661, slik Karl Rygh også mener.). De to øvrige gårdene kan utvilsomt knyttes til Berg, og det er all grunn til å regne med at lokaliseringen «østan ath annæ» må bero på en skrivefeil og ikke at det med åa her menes Ervikelva; sett fra Sama er det Bergselva det er naturlig å orientere seg ut fra.
Til tross for en noe ulik rekkefølge i de to neste diplomene kan det ikke være tvil om at beleggene gjelder de samme gårdene, og også de samme som nevnes i AB, selv om skylda der er noe endret i forhold til det som oppgis i diplomene. I NG hevdes at belegget «a Gamabiorghom» er trykkfeil i utgaven, og det er ikke umulig, sett på bakgrunn av det eldre «a Samabiargum», men da er det grunn til å tro at «Gammaberga» enten også er feil, eller at det virkelig inneholder gammi m. Om så er tilfellet, er det kanskje «Øfrabergha», som etter navnet trolig har ligget nærmere Sama, som tilsvarer *Samabjargir i de yngre diplomene.
Mye tyder på at gården Sama har omfattet områdene på begge sider av Bergselva; spørsmålet blir om det er denne eller vika utenfor, Bergsvågen eller evt. indre Bergsvågen, som har gitt gården navn. Karl Rygh foretrekker altså den første tolkningen, og viser til NE 206, der det gis ett sikkert eksempel på dette elvenavnet og dessuten foreslås som mulig forledd i fem gårdsnavn. Sama i Trondenes nevnes ikke. Som et alternativ nevner Karl Rygh et fjordnavn *Sami, og denne tolkningen har to fortrinn framfor elvenavntolkningen. For det første slipper man å regne med en feilaktig genusmarkering i det sammensatte navnet *Samabjargir, og for det andre lar den seg forene med dativformen fra 1350 «i Sama», som ikke kommenteres i NG. Den nåværende formen med utlydende -a kan muligens forklares som stivnet dativ (jfr. tilsvarende, men fra et sterkt bøyd maskulinum i gnr. 99 Dale). Forholdet lar seg vel knapt endelig avgjøre; for elvenavntolkningen taler jo bl.a. at gården Sama, tunet, ligger et stykke opp langs elva, på nordsida av Samaåsan.
Både forståelsen av Sama som et elvenavn og et fjordnavn («vågnavn») lar seg forene med den etymologien som foreslås i NE 207, en mulig sammenheng med verbet semja i betydningen ‘berolige’. Elva har ikke spesielt stort fall (fra 132 m.o.h. over ca. 6 km), på den annen side synes Bergsvågen å ligge forholdsvis lunt, med Grytøya på den andre sida av Toppsundet. Spesielt gode havneforhold må det ha vært i Indre Bergsvågen, i elveosen, der sjøkartene har avmerket ankerplass (jfr. Den norske los), og der det nå er småbåthavn.
Ingen av de navnene som Lind foreslår kan være sammensatt med et persontilnavn *Sámi, gis en slik forklaring i NG, og det synes også som de kan gis plausible forklaringer på annen måte. Det kunne derfor være rimelig å søke en alternativ forklaring også ved *Samabýr i Kville. Da det ikke lar seg gjøre å bestemme hvor gården har ligget, blir det imidlertid umulig å ta stilling til hvorvidt det her er tale om et elvenavn eller f.eks. et fjordnavn. En tredje løsning kunne være at man her har abstraktet sami m., og da kanskje helst i betydningen «Forlig, Overenskomst» (Fritzner; = norrønt sætt f., jfr. nynorsk semje f.). *Samabýr ville dermed kunne tolkes på samme måte som det utvilsomt gamle teignavnet Samestad i Innvik (Nordfjord), ‘en teig det har vært strid om, men der man er kommet fram til enighet, til semje’.² En slik tolkning kunne også passe i navnet på en gård eller gårdpart

Sannersby

Inlands Torpe hd. (Västerlanda sn.), Båhuslen

OGB X 51

GK7B NO 8249

N 2,8 km

– sa2n-êSby'_n (OGB)

paa Samesby (!) (2 br) NRJ IV 196, 1528. i Sandersby DN XXII 330, 1536 («Kogeniss ting»). Sandbi (!) NRJ V 546, 1568. Sandby (!) 1568 OGB. Sandesbij 1573 OGB. Sanndisbye 1581 OGB. 1586 OGB. Sandersby (2 gd), Sandersby aa (nat) JN 159 161, 1594. San(d)ersby(e) 1659 OGB. D Bjelkes jb 254, 1660 OGB. Sannerssby 1665 OGB. 1680 OGB. Sannersby 1697–Jr OGB

OGB setter forleddet til norrønt Sandr, gsv. Sander, og viser til Lind og til Lundgren-Brate. Det presiseres at det ikke er det yngre, likelydende navnet som er kortform av Alexander; til det er Sannersby for gammelt. Ellers antydes at norrønt Sǫndulfr, Sandulfr, gsv. Sandulf også kan komme på tale. Uttalen i bestemt form kommenteres ikke, men i oppslagsformen settes «n» til i parentes; den er ikke representert blant de skriftlige beleggene og er etter all sannsynlighet sekundær og ganske ung. De to andre by-navnene i herredet, Åby (ikke så langt nord for Sannersby) og Utby i Hjärtum sn., har uttale i ubestemt form. Elof Hellquist (1918) har utelatt navnet.
OGBs primære tolkning er tvilsom, idet mannsnavnet Sandr etter all sannsynlighet nettopp er kortformen av Alexander; det er i alle fall ikke godtgjort at det har eksistert noe Sandr før ut på 1400-tallet. E.H. Linds (sp. 869) eldste belegg er fra 1405; det gjelder en «Sandr sassæ», og han «är väl utlänning» (han nevnes bl.a. sammen med en «Gödichi Gödichison», d.v.s. det nedertyske mannsnavnet Gödecke). I Tyskland opptrer kortformen Sander fra 1300-tallet; det kan tilføyes at «Sassæ» tilsvarer nty. Sachse, egt. inkolentnavnet Sakser (jfr. Bahlow 433, 436; DgP I 1197). Av Linds beleggsliste synes det som det første norske eksempelet på Sander er i et patronym fra Grenland i 1512; på Island forekommer ett tilfelle i 1481. Lind anser navnet som opprinnelig skotsk.
I Sverige opptrer navnet noe tidligere, ifølge Lundgren-Brate (s. 214) alt midt på 1300-tallet, men det er uvisst om de eldste navnebærerne er svenske. I SMPs samlinger er det ca. 250 belegg for Sander – det første i 1334 og ca. 25 før 1400 – men de fleste er utlendinger og byborgere. I tillegg kommer noen runebelegg, sandaR, santar og satar (Sö 132, 140, Sm 106, Ög 32, 147). I Danmark er navnet først belagt ut på 1400-tallet, men i DgP (bd. I, sp. 1196) antydes at det kan foreligge et sammenfall med et gammelt nordisk *Sandarr som tilsvarer gty. Sandheri, og det vises til de svenske runeinnskrifter fra Södermanland og Östergötland. Det er uvisst om navnet har hatt noen særlig utbredelse; de to eksemplene hos Lundgren-Brate er begge seine, og kan vel stå for Sander.
Det er mer tilfredsstillende å tolke forleddet som Sandulfr, som ifølge Lind (sp. 1021) er belagt tilbake til 1200-tallet og som seinere opptrer særlig i Telemark, men også bl.a. i Vestfold. Av særlig interesse er stedsnavnet Sandolfssteinn på grensen mellom Dalsland og Norge, nevnt i annen halvdel av 1200-tallet,³ samt forekomsten i navn på stad og rød. Tre navn kjennes fra norrøn tid (GPNS s. 211). Assar Janzén (NK VII 264) synes å regne med at navnet også er gammelt på svensk område,⁴ og han viser til at det finnes på kontinentet (s. 177 note 461). Fra Värmland (Gillbergs hd., Svanskogs sn.) kan nevnes et Sunnersrud, som i SOV IV 37 hevdes kanskje kan være et navn som tilsvarer det norske «Søndulfr». Mannsnavnet synes ikke å være belagt i Danmark, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 229) har ett eksempel fra Yorkshire på 1140-tallet, og Lind (loc. cit.) nevner et belegg fra en mansk runestein (jfr. Marstrander 1932: 287).
Med de relativt unge og divergerende skriftformene, er det umulig sikkert å bestemme forleddet i Sannersby, men det er overveiende sannsynlig at det foreligger et mannsnavn, og Sandulfr synes da å være det beste alternativet. Etter uttalen er det ikke noe i veien for at forleddet kan ha inneholdt lfs- (jfr. Gunnelsby ovenfor).
Sannersby ligger i en nord-sørgående dal nær Göta älv, men skilt fra elva av en liten høyde. I dalen renner en bekk som forklarer navnet på nabogården Åby i nord. Tvers over dalen i vest ligger Backer på grensen til et større utmarksområde. I sør ligger Västerlanda og deretter Kyrkeby, ca. 3 km fra Sannersby. Nordøst for Åby ligger herregården Ström i Hjärtum.
Sannersby regnes i OGB som «by», og står oppført med to gårder (2 mt.); Backer er derimot enkeltgård med ¾ mt., tidligere et helt mt. Västerlanda, som har gitt navn til soknet, har fire gårder (4 mt.) og Kyrkeby likeledes fire (3 ¼ mt.). De to anses i innledningen til OGB X, s. xii, opprinnelig å ha utgjort én opphavsgård. Åby står oppført med hele fem gårder, men bare én er satt til et helt mt.; to av dem er på bare ¼ mt., én på ½ og en fjerde på 5/8 mt., redusert fra et helt ca. 1700. Fra gammelt av synes det altså å ha vært tale om 3 hele mt. Det meste av Åby lå lenge under Ström, som i OGB står oppført med fire gårder (5 mt.).
Sannersby er den nest minste av bebyggelsene – bare enkeltgården Backer er mindre, og det kan være grunn til å anta at begge disse også er noe yngre enn nabobebyggelsene. Västerlanda (av *Vistulandir) og Ström er sikkert de eldste, og by-bosetningene er enten utskilte deler av disse, eller så har Åby og Sannersby utgjort én enhet. Etter beliggenhet og størrelse er det grunn til å anta at Åby er den eldste av de to, og det kan ikke ses bort fra at Sannersby er en yngre utskilt del av en eldre storgård Åby, men likevel går navnet uten tvil tilbake til middelalderen. Også av den grunn er det mest tilfredsstillende å regne med Sandulfr i forleddet.

*Saxabýr

nå Saksegard, gnr. 91 i Høland hd. (Hemnes sn.), Akershus

NG II 196

N50 1914.2 3425 (Saksegård)

Nv 2,6 km

Rel. skyld: 1,3

– sa2ksegaq (NG), "saks3gaq (AN 1953)

j Saxabø RB 450, 1394. Saxegaardt NKJ I 122, 1575 (= St 108a). 1578 NG. Saxegaardt 1/1 1594 NG. 1617 NG. Saxegaard 1647 II 130. Saxxegaard 1661 lk. ...xegaard 1665 matr. Saxegaard 1666 NG. 1723 matr E M. 1838 matr. Saksegaard 1886 matr.
Belegget i Røde bok står nevnt under Hemnes kirke

Oluf Rygh kommenterer ikke det eldste belegget og forklarer det yngre som «Saxagarðr, af det endnu tildels brugte Mandsnavn Saxe (Saxi)». I GPNS (s. 211) bemerkes under Saxi at dette er et svært gammelt navn, brukt alt i landnåmstida på Island og alminnelig i Norge i middelalderen. Det var fremdeles brukt enkelte steder på Ryghs tid, og vanlig også i Danmark. Ifølge E.H. Lind (sp. 870 f.) er det eldste norske eksempelet (etter sagatida) fra 1325, men det skal også ha stått på en runestein på Ålgård i Sokndal; begynnelsen av innskriften er nå uleselig (jfr. NIyR III 133 f.). Fra Island nevner Lind bare én navnebærer. Han bemerker avslutningsvis at det i Norge er «i flitigt bruk hela medeltiden igenom». I supplementsbindet (sp. 694–97) har Lind da også en lang rekke navnebelegg, spesielt mange fra Østlandet og ikke minst fra Romerike; her nevnes bl.a. en «Barðr Saxsæ sson», som i 1362 møtte på Østby (gnr. 123.125 i Hemnes sn. i Høland) og solgte noe jord i Ås (gnr. 81). Navnet er ganske vanlig også i Sverige (Lundgren-Brate s. 215); SMPs samlinger har 76 belegg mellom 1145 og 1495 med en hovedsakelig østlig og sørlig utbredelse. Navnet finnes også i ti runeinnskrifter, og synes å kunne knyttes til et høyt sosialt sjikt. I Danmark må det, slik Rygh påpeker, ha vært svært vanlig (jfr. DgP I 1198–1203). Fra England nevner Erik Björkman bare ett eksempel – fra DB, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 227 f.) har forholdsvis mange – både fra Lincolnshire og Yorkshire. Hun anser navnet som opprinnelig østnordisk, noe distribusjonen i Norge også kan tyde på (slik også DgP). I Normandie viser det seg ikke før etter 1066, men det har funnes i flere stedsnavn (Adigard s. 131).
I norske gårdsnavn er Saxi ganske frekvent. Av de nitten navnene Rygh legger fram i GPNS (s. 211), er det bare to med etterleddet stad, det ene belagt første gang i 1520, det andre først i 1723; begge kunne kanskje tolkes annerledes. Fire navn er sammensatt med garðr(inn); det ene «maaske nyere». Saksegård i Oslo (nevnt første gang i 1334) er det eneste navnet på en bygård i Oslo som har holdt seg helt til vår tid. For øvrig er det to navn på -bøl og fire på rud/rød, og i det hele tatt synes navnene å være relativt unge. Lind (Suppl. sp. 697) har noen få tillegg, bl.a. navn på -garðr fra Skee i Båhuslen og fra Røros (dette står i NG XIV 201 uten eldre skriftformer, og som det likelydende daglignavnet på gnr. 44 i Ålen, viser det sannsynligvis at personnavnet her har vært brukt så seint som på 1800-tallet). Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner noen få svenske stedsnavn med Saxe som forledd; i Danmark er det flere, bl.a. på torp, bol og ager (DgP I 1203). Fra Lincolnshire nevner Gillian Fellows-Jensen (1968: 227) bl.a. to Saxby, og fra Yorkshire bl.a. en sammensetning med ton. Saxi kjennes likeledes fra Norfolk, både som personnavn og som forledd i stedsnavn (Insley s. 323 f.).
Personnavnet må antas å ha kommet i bruk i Norge i vikingtida, og det underbygger Ryghs tanke om at «denne Gaard og den følgende, ligesom ogsaa den nærliggende Haugen (GN. 85) maa være udskilte Dele af en ældre Gaard, enten af Hemnes, eller af en anden, hvis navn isaafald nu ikke kjendes».
Om belegget «j Saxabø» representerer et virkelig brukt navn, står det utvilsomt for *Saxabýr, jfr. Østby og Vestby i samme sokn. Man kan imidlertid ikke være helt sikker på at belegget fra RB gjelder samme eiendom som det yngre navnet Saksegard. Det er tenkbart at Saxabýr var part av en annen gård, at bøndene på Saksegard var selveiere på 1300-tallet og at navnet derfor ikke var nevnt. Helgegard kommer f.eks. først med i et tillegg til jordeboka (s. 451). På den annen side ser vi at Saksegard skyldte ½ pd. smør til prestebolet i 1575 og likeledes i 1647, så det er ikke usannsynlig at begge navn gjelder samme eiendom. Det er flere eksempler på at etterleddet by/bø kan veksle med andre gårdsnavnetterledd, selv om vekslingen býr/bœr – garðr er ikke vanlig (se ellers s. 553 ff.). Spørsmålet om hvorvidt rødeboksbelegget da er feil for *Saxagarðr, eller om navnet er endret i seinmiddelalderen, lar seg ikke løse på grunnlag av det foreliggende kildematerialet.
Saksegard ligger i det vestre dalføret nord for Hemnessjøen (Øgdern), nord for gnr. 92 Helgegard, kirkestedet gnr. 83.84 Hemnes og gnr. 93–95 Gangnes. I sørøst ligger gnr. 85 Haugen gnr. 119 Torp, og i nordvest gnr. 90 Grårud og gnr. 89 Mørk. Ifølge Kraft (1820: 404) hadde gården «god Skov, og en Udskibningssaug». I 1647 hadde Gangnes høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 62 lpd. korn; som prestegård er Hemnes ikke nevnt i denne kilden, men ifølge Kraft (s. 403) skyldte denne gården 74 lpd., og den har vel også vært den største tidligere. Haugen skyldte i 1647 50 lpd., Saksegard 43 lpd. og Helgegard 33 lpd. Mørk skyldte 23 lpd. og Grårud 10 lpd. Det kan ellers nevnes at gnr. 79 Vestby skyldte 40 lpd. og gnr. 123–125 Østby skyldte 60 lpd. i 1647. Gjennomsnittsskylda for 18 gårder i nabolaget er ca. 30 lpd., og Saksegard får dermed en relativ skyld på 1,3.
Oluf Rygh antar, sikkert med rette, at Østby og Vestby – sammen med gnr. 78 Østegarden (16 lpd. i 1647) er deler av en gård hvis navn nå er borte. De tre gårdene skyldte tilsammen 116 lpd. i 1647, mens sammenlagt skyld for Helgegard, Saksegard og Haugen var 126 lpd. For Hemnes og Torp var skylda til sammen 114 lpd. (om Krafts opplysninger stemmer med tidligere skyld). Ut fra disse opplysningene kan man tenke seg at opphavsgården innerst i nordenden av Øgdern har vært Helgegard/Saksegard/Haugen. Hemnes («det nærmere nes» NG II 195) er rimeligvis navngitt herfra, i motsetning til Gangnes (av Gagnnes, neset midt imot; se NG II 197). Muligens har opphavsgården også omfattet Hemnes, som kanskje først ble utskilt da det ble bygd kirke på stedet (men navnet Hemnes er rimeligvis langt eldre). Det gamle navnet på opphavsgården kan nå ikke rekonstrueres, men muligens har den en periode vært omtalt som Bœr eller Býr. Det kunne i så fall ha bidratt til at én (den eldste) av de utskilte partene ble kalt *Saxabýr etter en samtidig eier (formen bœr forekommer her bare i det bestemte Bøen). Stedsnavnet kan i så fall tidfestes til tidlig kristen middelalder, da personavnet må ha vært svært vanlig på Romerike.

*Sigmundarbœr

forsv. gård eller gårdpart i Lærdal hd. (Tynjum sn.), Sogn og Fjordane

N50 1417.2 ca. 6923 (÷)

j Sigmundar bø BK 41a, ca. 1360

Navnet er ikke tatt med i NG XII. Forleddet er det vel belagte mannsnavnet Sigmundr, som E.H. Lind (sp. 881–83) påpeker var spesielt mye brukt på Island. I Lind Suppl. (sp. 703 f.) gis ytterligere eksempler på bruken i Norge, og i sp. 704–08 nevnes belegg fra Island samt noen få fra Færøyene og Man. Blant de norske eksemplene er det flere enn vanlig fra Vestlandet (jfr. bl.a. Sigmundr í Ásgarði i Lærdal, BK 40a, 41b.), men også andre deler av Sør-Norge er godt representert.
Navnet er velkjent i Sverige (Lundgren-Brate s. 219 f.),⁵ men fra Danmark kjennes bare noen ytterst få eksempler (DgP I 1224 f.). I England lar navnet seg stort sett ikke skille fra det tilsvarende gammelengelske Sigemund eller det kontinentale Sigimund (Björkman s. 120, Fellows-Jensen 1968: 233, Insley s. 329 f.).
Lind (loc. cit.) nevner flere stedsnavn med Sigmundr i forleddet, stort sett de samme som i GPNS s. 213 f. Her er hele seks sammensetninger med stad og fem med rud samt en del andre, bl.a. det nedenfor omtalte Simengard i Øyer. Rygh bemerker at enkelte av navnene kan gå tilbake på Sámundr eller Sæmundr, men han avviser at noen skulle inneholde det kristne Símon. Det spørs nok likevel om ikke dette kan foreligge i enkelte av ruð-navnene; jfr. at gnr. 85 Semmerud i Sørum, skrevet «j Symonarud» og «j Symons rudi» i RB 441, er forklart til dette navnet i NG II 258 (noe utgiverne av GPNS har gjort oppmerksom på).
Også i Sverige forekommer Sigmund som forledd i en rekke stedsnavn, særlig sammensetninger med torp (Lundgren-Brate s. 219 f.; se også f.eks. Simrud i SOV II 23 og Simmerud i SOÄ XVI 135), men det kan som i Norge forveksles med det yngre lånenavnet Símon. Noen mulige danske stedsnavneksempler (bl.a. på -torp) nevnes i DgP I 1224 f., og John Kousgård Sørensen (1958a: 110, 245) påviser sammensetning i navn på -sted.
*Sigmundarbœr nevnes blant gårder og gårdparter som lå til presten ved Tynjum kirke, og i registeret til utgaven antydes det at kunne være feil for Sigmundargarðr, jfr. gnr. 93 Simengard i Øyer; NG IV1 172. Det er likevel lite trolig at Tynjum kirke skulle ha inntekt av en gård i Gudbrandsdalen. Rett nok var Simengard kirkegods i 1647 (med skyld 1 ½ hud; Skattematrikkelen 1647 IV 118), men av Stiftsboka (NKJ I 158, 160) går det fram at dette var landskyld til Øyer annekskirke (og Øyer prestegård). *Sigmundarbœr var én av to gårdparter som var donert av en herra Sighvatr, og P.A. Munch argumenterer i sin utgave av BK (s. 111 f.) for at dette er ridderen Sigvat på Leirhol i Vang i Valdres, nabosoknet til Lærdal. Det var langt mer naturlig at Sigvat hadde gods i Lærdal enn i Øyer. Selv så seint som i 1647 hadde vangsgjeldingene jordparter i Lærdal, se f.eks. 1647 XII 54. Det kan med rimelighet antas at *Sigmundarbœr var en part i én av de gårdene i Tynjum sokn som seinere svarte landskyld til Tynjum kirke, f.eks. gnr. 12 Bø eller gnr. 13 Grøte, der det også fantes Miðbœr og Ýztibœr på 1300-tallet (jfr. 1647 XII 55). Partsnavn av typen personnavn + gårdsnavn kjennes mange steder fra, og de har, som her, ofte hatt kort liv

Signebøen

gnr. 117 i Idd hd. (Enningdalen sn.), Østfold

NG I 211

N50 2012.4 4433

N 0,5 km

Rel. skyld: 0,9

– si2ngnebø7n (Rygh 1879, NG), "siMn3bøn (AN ca. 1955)

Signebøn Aktst I 58, 1591. Signnebønn 1593 NG. Signebøn 1/1 1604 NG. Singnebønn FLTP 160, 1611. Syngnebøn 1618 ls AN. Signebø 1626 AN. Signebøhn (2 br) 1647 I 89. Signebøn, Signebøn øgd 1670 AN. Signebøen 1714 ekstr AN. (+ Signebøen øgd) 1723 matr E M. Signebøn 1773 AN. Signebøen 1801 ft AN. 1838 matr

Oluf Rygh gir i NG følgende korte kommentar: «*Signýjarbœr, af Kvindenavnet Signý», og det skulle ikke være noen grunn til å søke noen alternativ forklaring. Til tross for at det eldste belegget først stammer fra 1591, viser gårdsstatus i 1604 klart at gården har eksistert i middelalderen.
Kvinnenavnet Signý er ifølge GPNS (s. 214) et «meget gammelt, almindelig brugt Kvindenavn, endnu kjendt (mest i formen Signe)», men Signebøen er det eneste norske eksempelet på forekomst i gårdsnavn. E.H. Lind (sp. 883–85) bemerker at «i Norge visar sig namnet äfter landnamstiden först på 1300-t.», og etter beleggene å dømme, har navnet vært mest utbredt på Østlandet. Det er ingen flere eksempler i Lind Suppl. (sp. 708), men det bemerkes at navnet «möjl[igen]» finnes i gårdsnavnet Signebøen.
Lundgren-Brate (s. 220) har tre svenske eksempler på Sighni, to av dem som patronym, og i SMPs samlinger er det fem belegg fra 1100-tallet (Västergötland) til ca. 1470 (Ystad). I 1145 nevnes et patronym i Skåne og ca. 1380 ett fra Älvsborgs län. Samme navn er vel også «Signø» fra Linköping i 1357 og runebelegget sikni (U 305). Også DgP (bd. I, sp. 1225) har noen eksempler, flest fra Skåne og sammenfallende med dem i SMP, foruten flere fra sagnhistorien. Her nevnes også runeinnskriften fra Uppland. Navnet synes ikke å være belagt i England.
I Sverige er navnet sikkert belagt som stedsnavnforledd. Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner et «Signiatorp» fra Småland (1362), dessuten Signerud og Signebyn fra Dalsland; det siste nevnes også av Elof Hellquist (1918: 65), jfr. SOÄ XIX 120 (Vedbo hd., Steneby sn.; eldste belegg «Segnebyn» 1640). Signerud i Tössbo hd., Tydje sn., er belagt første gang i 1546 som «Siignärudh» (SOÄ XVII 42). Hellquist (op. cit. 66) nevner også et Signebyn fra Värmland blant navn han kjente fra nysvensk tid «av hvilka dock en del blott gissningsvis förts hit». Dette må gjelde Signebyn i Sillerud sn., som i SOV (bd. IX, s. 52) føres opp med tre middelalderbelegg hentet fra DN II (s. 374 og 418 fra hhv. 1383 og 1397: «Signebyn», «Vm Signäby» og «allt Sighnebyn» i brev skrevet i Oslo og på Hedmarken).⁶ Også i Naverstad sn. i Bullaren finnes det et gårdsnavn dannet til kvinnenavnet Signe: Signeröd, bare 12 km sør for Signebøen, som er nevnt i forbindelse med Bullarby ovenfor.
5x6
Signebøen ligger for nordenden av Kirkevannet mellom gnr. 116 Kirkebøen i sør, gnr. 118 Smedsrød og gnr. 119 Tellesås i nordvest og gnr. 109 Berg i nordøst. I øst ligger gnr. 110 Bråtorp nord for gnr. 111 Killingrød og gnr. 112 Grefsrød. Det stod kirke på Kirkerød fram til 1793 (og igjen i nyere tid), og denne gården hadde i 1647 langt høyere skyld enn de andre, tilsv. 45 lpd. Signebøen skyldte 20 lpd., det samme som Smedsrød og Tellesås. Ellers skyldte Berg og Grefsrød 30 lpd. hver, Bråtorp 15 lpd. og Killingrød 10 lpd. Signebøen får etter dette en relativ skyld på 0,9 mot 2,1 for Kirkebøen. Det ville ikke være urimelig å se Signebøen (mulig også Smedsrød og Tellesås) som en utskilt del av en eldre storgård der Kirkebøen utgjorde den største delen. I så fall kunne man tenke seg at navnet Signebøen (og selvsagt også Kirkebøen) stammer fra tidlig kristen tid, og det kunne forklare at ruð-gården Grefsrød hadde betraktelig høyere skyld og Smedsrød samme skyld som Signebøen.

*Sigurðarbýr

forsv. gård eller gårdpart i Høland hd.? (Hemnes sn.?), Akershus

NG II 207

N50 2014.3 ca. 4422 (÷)

j Siurdar bø RB 451, 1394

I NG tolkes belegget som Sigurðarbýr, «Sigurds Gaard», og det antas å gjelde en gårdpart (jfr. *Sigmundarbœr ovenfor). Etterleddet har høyst sannsynlig hatt formen býr; i RB veksles regelløst mellom by og bø.
Forleddet er mannsnavnet Sigurðr, som er blant de aller mest brukte i Norge og på Island (Lind sp. 889–99, Lind Suppl. sp. 722). Den sammentrukne formen Sjurd forekommer allerede før midten av 1300-tallet; ifølge Lind (sp. 891) eldst som «Siurðr» i et brev skrevet i 1338 Nidaros (DN IV 200). Navnet er også utbredt i Sverige (Lundgren-Brate s. 222 f.; ca. 200 belegg eldre enn 1400 i SMPs samlinger foruten tre runebelegg; jfr. ca. 200 belegg på Sighvardh fra 1085 – ca. 1520 og to runebelegg). Fra Danmark er det også godt belagt, mest som Sighwarth o.l. (jfr. DgP I 1229–36). M.h.t. til utbredelsen i England, er det som for Sigmundr vanskelig å skille fra det tilsvarende g.eng. navnet, her Sigeweard. Gillian Fellows-Jensen (1968: 236–39) synes likevel å anta at de fleste av hennes mange belegg er skandinaviske (jfr. Insley s. 332–34).
I GPNS (s. 215 f.) føres opp 23 gårdsnavn som antas å inneholde mannsnavnet Sigurðr, bl.a. tre på stad og 12 på rud/rød, men bare dette éne på býr. Bare to av staðir-navnene kan med rimelighet antas å være gamle (gnr. 42 i Asker, NG II 156, og gnr. 42 i Lardal; NG VI 375). Hele fem av ruð-navnene er på den annen side belagt i middelalderen. DgP (bd. I, sp. 1236) nevner et par mulige sammensetninger i stedsnavn, og John Kousgård Sørensen (1958a: 111) har ett eksempel på sammensetning med sted i Sønderjylland. Fra Yorkshire har Gillian Fellows-Jensen (1972: 37) to eksempler på sammensetning med by (det ene forsvunnet), men hun tar forbehold om at forleddet kan være det tilsvarende engelske personnavnet. DEPN (s. 413) tolker Sewerby til g.eng. Sigeweard.
*Sigurðarbýr er i kilden nevnt helt til slutt under Hemnes kirke etter to andre forsvunne gårder (den ene stedfestet til Follo). Det kan ikke med sikkerhet slås fast at gården har ligget i Høland, og et forsøk på datering av navnet ville bli ren gjetning.

*Sjurdsby

forsv. gård i Ullensaker hd.?, Akershus

N50 1915.2 ca. 2571 (÷)

Siurdtzby NLR II 32, 1561

Navnet er ikke tatt med i NG II. I lensregnskapsbøkene forekommer en rekke sterkt forvanskete navn, men dersom belegget virkelig gjengir et navn på by, tyder genitivsmorfemet s på at navnet er relativt ungt, selv om Oluf Rygh (i GPNS s. 215) peker på at genitivsformen Sigurds- opptrer så tidlig som i 1342. Mannsnavnet forekommer ellers ikke i gårdsnavn i Ullensaker, og det synes heller ikke å ha vært særlig vanlig på Øvre Romerike, der det bare var seks av gårdbrukerne i 1647matrikkelen som bar navnet (Siver, Sivert); én av disse var «Sigwert» på gnr. 163 Sunnby i Ullensaker.
Belegget er fra en liste over sakefall i Ullensaker sn., der en «Annders Siurdtzby» nevnes sammen med menn fra bl.a. gnr. 69 Holt, gnr. 39.40 Ramby og gnr. 151 Gislevoll

Skjeggeby

gnr. 94 i Tune hd., Østfold

NG I 298

N50 1913.1 2274

Ø 4 km

Rel. skyld: 0,7

– skjeggebý (Bugge 1881), sjæ2ggeby (NG), "Seg3by (AN ca. 1955)

j, a Skieggaby RB 492, 1397. mellan Skeggiabyn, medh Skeggaby DN V 626, 1469 (Krossby). Skeggebye NKJ I 42, 1575 (= St 40a). Skjeggeby 1578 RAd (Oslo). Skeggeby 1589 RAd (Fredrikstad). Skegeby 1593 NG. Skeggebye 1/1 1604 NG. Skegeby 1609 RAd (Oslo). Schieggeby FLTP 149, 1609. Skieggeby FLTP 149, 1609. Skieggebye FLTP 150, 1609. Skeggeby 1611–12 RAd (Fredrikstad). Skegeby 1612 RAd (Oslo). Skegeby 1612 RAd (Fredrikstad). RAd (Oslo). Skeggebye 1640 NG. Schieggebye 1647 I 148. Scheggebye, Lille Skeggebye 1661 lk. Scheggebye, Lille S. 1667 NG. Schieggeby 1723 matr E. Schieggebye 1723 NG. Schiægeby 1723 matr M. Schieggebye 1762 ekstr AN. Skæggebye 1801 ft AN. Skjæggeby 1838 matr. Skjeggeby 1886 matr

I NG forklares navnet kort som «Skeggjabýr, af Mandsnavnet Skeggi», og denne tolkningen kan vanskelig imøtegås. GPNS (s. 221) har også den sterke formen, Skeggr, og Oluf Rygh kommenterer her at det er tale om et gammelt navn, som er belagt på Island alt i landnåmstida. Der skal den svake formen være eneherskende, men i Norge er det om lag like mange belegg for begge former, mens den svake formen finnes i Danmark (denne opplysningen har Rygh sikkert fra Oluf Nielsen 1883: 84, som har ett belegg – fra 1436). Ifølge E.H. Lind (sp. 910–11) var Skeggi svært vanlig på Island; mindre i Norge. Navnet finnes også som tilnavn (Skegg og Skeggi; Lind Bin. sp. 319 f.), og dette antas å være det opprinnelige. Lind har også noen få (norske) eksempler på Skeggr; med unntak av et patronym fra Namdalen er alle fra Østlandet (sp. 911 f.). I supplementsbindet (sp. 733–37) har Lind flere eksempler, også fra andre deler av landet, men også her er det flest islandske belegg. Lundgren-Brate (s. 234) har ett belegg på fornavnet Skægge fra Västergötland og ett på patronymet fra Jemtland, og i SMPs samlinger finnes det i tillegg to eksempler fra Båhuslen og ett fra Tjust (Kalmars län). Muligens foreligger navnet også i runebelegget skyka (Öl 149). Fra Danmark har DgP (bd. I, sp. 1245) bare Oluf Nielsens éne belegg, men det tilføyes at Skeggi også finnes som tilnavn (jfr. DgP II 970 f.). Fra England nevner Erik Björkman (s. 122) et slektsnavn Skegge med eldstebelegg fra 1376, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 247) har noen få eksempler på tilnavnet (slektsnavnet?) og ett på fornavnet fra Lincolnshire.
Oluf Rygh hevder i GPNS (loc. cit.) at enkelte stedsnavnsammensetninger tyder på en sideform *Skeggir, (jfr. det forsvunne Skeggisstaðir i Gloppen, NG XII 470, og muligens noen flere; Lind Suppl. sp. 734) og han presiserer at flere av de 27 stedsnavnene han fører opp, kan komme av elvenavnet Skjegga; det gjelder også det «hyppige» Skjeggedal, som han ikke tar med (NGs fellesregister har bare tre eksempler og registeret til N50-kartserien har fem). Blant de 27 gårdsnavnene Rygh fører opp, er det hele 13 sammensetninger på stad og åtte på rud/rød, og Lind (Suppl. sp. 733) mener mengden av stedsnavnsammensetninger viser at mannsnavnet i hedensk tid «varit mycket gängse även i Norge». Foruten Ryghs eksempler fører Lind (sp. 912) opp Skäggstorp i Solberga sn. i Båhuslen) og i supplementsbindet (sp. 734) bygården Skeggin i Bergen og noen flere mulige norske gårdsnavn. Ifølge Lundgren-Brate (s. 234) foreligger personnavnet også i flere svenske navn og i et «Skæggiabøli» i Finland, belagt i 1406. Elof Hellquist (1918: 66) har et Skäggebyn fra Värmland; det gjelder sikkert en gård (1 mt.) i Svanskogs sn., Gillbergs hd., som er belagt første gang som «Skäggiebÿn» i 1540 (SOV IV 36; jfr. et Skäggebol i samme hd. – SOV IV 8). Person- eller tilnavnet antas ifølge DgP (bd. I, sp. 1254) å inngå i et par danske stedsnavn Skæggespjæld og Skæggerød. Erik Björkman fører opp stedsnavnene Skegness og Skegby (s. 122); det første nevnes også av Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.), men seinere (1976: 455, 1978: 68, 172) foretrekker hun å forklare både dette og to eksempler på Skegby i Northamptonshire til appellativet skegg n. i betydningen «beard» eller «something jutting out». Dette imøtegås imidlertid av John Insley (s. 335) med bakgrunn i den gjennomgående skrivemåten med bindevokalen e. Insley nevner (loc. cit.) en sammensetning med ton fra Norfolk.
Skjeggeby ligger på Rødsøya, sør for Helgeby. Under Helgeby (ovenfor) antydes på grunnlag av landskyld og beliggenhet at navnet må gå tilbake til vikingtida og trolig skyldes gårddeling

Skjønsby

gnr. 165 i Ringsaker hd., Hedmark

NG III 15

N50 1916.4. 9745

S 3 km (gnr. 171)

Rel. skyld: 0,4

– skjønsby (Rygh? 1879), sjø1nnsbý (Bugge 1881, 1883), sjø1nnsby (NG), 1Sønsby (AN 1999)

Schiønnsbye 1616 NG. Schiønsbye (u Skredshol) ¼ 1647 III 31. Schønsbye 1661 lk. Skiønszbye 1665 matr. Skiønszbye 1669 NG. Skiønsbye ½ 1723 matr E. Schiønsbye 1723 matr M. 1723 NG. Schiønsbye 1801 ft. Skjønsby 1838 matr.¹

Navnet lar seg ikke tolke på grunnlag av de forholdsvis unge skriftformene, men Oluf Rygh setter det i forbindelse med et likelydende navn på Biri, tvers over Mjøsa fra Ringsaker, som første gang er belagt i et lokalt utferdiget originalbrev fra 1346 (se nedenfor). Han viser også til gnr. 50.51 Skjønsberg i Øyer (NG IV1 167), som imidlertid først er belagt som «Skintzberge» i 1528 (NRJ IV 62; tilsv. «Skintzberg» 1520 NG). Navnet må dermed først og fremst forsøkes tolket på grunnlag av uttale og analogi.
På grunnlag av formen «a Skygnisbœ» i biribrevet foreslår Rygh at «dette Skygnis- maa hænge sammen med Adj. skygn, seende, skarpsynet, og Verbet skygna, se sig om, speide efter noget», og han konkluderer med at «Gaardnavnene udgaa maaske fra et Mandstilnavn skygnir, der virkelig forekommer (K. Rygh S. 58)». Karl Rygh fører opp tilnavnet med hv. til en ribbung Ulfr Skygnir, som nevnes i 1225,⁷ og forklarer det som ‘skarpsynt’. Tilnavnet Skygn forklares på samme måte, og Skygna oversettes med «Skarpsynthed»; begge nevnes med én navnebærer fra om lag samme tid.
E.H. Lind (Bin. sp. 336) supplerer Karl Ryghs (1870) belegg for de tre tilnavnene. Belegget Ulfr Skygnir kunne nok tenkes å bero på et dikterisk innslag i sagaen, men Lind har også funnet Skygnir i en sikker, historisk kilde. I Aslak Bolts jordebok nevnes en «Olafuer skignir» i forbindelse med en gård i Gol sokn i Hallingdal (AB 179).⁸ Tilnavnet skrives «Skignir» så vel i oversettelsen som i registeret (AB 298), og utgiverne synes ikke å ha ønsket å sette navnet i forbindelse med Linds Skygnir. Noen alternativ forståelse av tilnavnet er likevel vanskelig å tenke seg, og det er all grunn til å regne tilnavnet Skygnir som sikkert belagt.
Hvordan tilnavnet skal forstås, er noe uklart. Ifølge Torp (1909 §13.2) er grunnbetydningen av de sekundære ia-avledningene «høyrande til» eller «som hev». Disse var frekvente i norrønt, særlig i skaldespråket, som «kjenningsnamn paa dyr og reidskap», men de har også dannet en mengde «verkarord» av nomen og svake verb, foruten at enkelte dannet verbalabstrakter (op. cit. § 11). Man kunne forsåvidt tenke seg et appellativ *skygnir m. med en betydning ‘speider’, ‘en som holder utkikk’, og det blir dermed en parallell til nynorsk skygnar m., brukt bl.a. i bibelspråk (synonymt med skygnarsvein), med fire oppslag i NO saml. Som forledd i stedsnavn behøvde man således ikke nødvendigvis å tenke seg ordet som tilnavn; en direkte bruk av en personbetegnelse *skygnir kunne gi like god mening.
Oluf Rygh har (etter at bd. III var ferdig utbarbeidet?) lagt fram en alternativ tolkning av navnene på Skjøns. Under drøftingen av øyernavnet Skjønsberg i bd. IV1 viser han til bd. III, men legger til:
Maaske kan det med endnu større Rimelighed forklares af skygni n., der kan paavises en enkelt Gang i Oldn. (i et islandsk Skrift) med Betydningen: Skjul, tarvelig Hytte, og endnu paa enkelte Steder i Norge bruges i lignende Betydninger (se Aasen; opr. vistnok: Udkigssted).
Ifølge Fritzner er skygni n., å forklare som «Skjul, Skur, hvorfra man har Udsigt», og belegget er hentet fra Biskopasögur. Ifølge Aasen (og likeledes NO saml.) er ordet svakt belagt (Telemark og Sunnmøre), men det er i seg selv ingen grunn til at det ikke skulle være gammelt. Sammenhengen med det abstrakte skygne m., ‘utkikk’ er åpenbar. Albert Kjær slutter seg i kommentaren til Skjønsby på Biri til denne tolkningen av navnene på Skjøns-, og avslutter sin kommentar med at «mindre sandsynlig er vel Afledning af Tilnavnet skygnir» (NG IV2 13).
Skjønsby ligger i en bred, slak dal som går tvers over neset mellom Mjøsa og Furnesfjorden, ca. 3 km sør for det gamle soknesentret gnr. 171. 172 Gjølstad (navnet er utolket), mellom Holo-gårdene (gnr. 156–160) i vest og gnr. 166 Brattberg i nordøst. I sør-sørøst går grensen mot Nes herred langs Solbergåsen, som når opp i 444 m.o.h. Vel 2 km i nordvest ligger, gnr. 155 Dalby (nevnt første gang i AB), og mellom Skjønsby og Gjølstad ligger gnr. 167 Tørud (Þuriðr?) og gnr. 169 Kråkerud (persontilnavn?). Flere rud-gårder ligger sør for Skjønsby og vest for Holo. I nærheten av Gjølstad ligger de gamle setegårdene gnr. 173 Skredshol og gnr. 174 Tjerne. For øvrig trekkes følgende gårder inn i sammenlikningen nedenfor: gnr. 149 Ormsrud (Ormarr?), gnr. 151 Haugom, gnr. 152 Årsrud (Ormr), gnr. 153 Kroksrud (Krókr?), gnr. 161 Steinsrud (Steinn?), gnr. 162 Ulvildrud (Ulfhildr), gnr. 164 Solbjør, gnr. 170 Ingeberg (kvinnenavnet Inga?), gnr. 175 Revling (avledet fra appellativet refill?; jfr. under Revelsby s. 332) og gnr. 187 Herset (Herjulfr eller Herdís?).
I 1647-matrikkelen står flere av bøndene i nabolaget oppført som ukedagstjenere på én av setegårdene, og gårdene deres er derfor ikke skyldsatt. Av 19 undersøkte gårder er bare 11 oppført med skyld i 1647-matrikkelen; for disse gårdene er opplysningene om skylda hentet fra landkommisjonens jordebok fra 1661, kontrollert mot 1665-matrikkelen. Der tallene bygger på opplysninger fra 1661, er dette markert med spørsmålstegn. Hologårdene (med flere bruk i 1647) skyldte til sammen tilsv. 95 lpd. korn, og Holo må anses som den største navnegården, fulgt av Tjerne med 80 lpd.?, Revling og Gjølstad med 60 lpd.?, Ingeberg med 55 lpd., Dalby, Skredshol? og Årsrud 40 lpd., Herset og Tørud skyldte 30 lpd.?, Brattberg, Kråkerud og Ulvildrud skyldte 20 lpd., Haugom, Skjønsby? og Steinsrud skyldte 15 lpd., Kroksrud, Ormsrud og Solbjør? skyldte 10 lpd. hver.
På grunnlag av disse tallene blir gjennomsnittsskylda 35 lpd., og Skjønsby hadde en relativ skyld på 0,4. Gården kan på dette grunnlaget anses som én av de yngre i området, på alder med noen av rud-gårdene og trolig langt yngre enn f.eks. halvgården Årsrud, som må ha vært jevnstor med Dalby og trolig Skredshol. Åtte av de elleve gårdene med landskyld under gjennomsnittet synes å ha personnavnforledd i navnet, og dette kunne for så vidt styrke tolkningen av forleddet i Skjønsby til et persontilnavn. En tolkning til skygni n. i betydningen ‘utkikkssted’ er etter beliggenheten svært lite trolig, men å se navnet som sammensatt med et ord for ‘(liten, tarvelig) hytte’, kan selvsagt ikke utelukkes.
En mulighet er likevel at navnet skyldes oppkalling etter den større og utvilsomt eldre gården på Biri. Det er bare ca. 14 km mellom de to Skjønsby-gårdene, og kontakten mellom bygdene tvers over Mjøsa går langt tilbake (se note 284). I middelalderen ble bygdene fra Biri til Vardal regnet til Hedmark, og de var spesielt tilknyttet Ringsaker. Gårdene i Redalen, umiddelbart sør for Skjønsby på Biri, var i geistlig henseende en del av Ringsaker helt fram til 1821 (Lauvdal 1951: 47 f.). I 1594 nevner Jens Nilssønn Skjønsby på Biri som «Skiønsby, liggendis til Ringesager vesten for Miøs» (JN 302), og så seint som i 1801-folketellingen står gården oppført under Ringsaker sokn

Skjønsby

gnr. 78 i Biri hd., Oppland

NG IV2 12

N50 1816.1 8856

Sø 3,8 km

Rel. skyld: 1,0

– skjø1nnsbý (Rygh 1883, Bugge 1886), sjø1nnsby (NG), 1Sønsby (AN ca. 1950)

a Skygnisbœ DN III 204, 1346 (Klundby). paa Schiøennszby, i Schiønszbye DN XXI 330 1446 (Brøttum i Ringsaker; oversettelse i dom av 1642).² paa Skønzby DN X 224, 1494 (Båberg; vidisse 1620). Schonnsby NLR II 55, 1560–61. Skoensby 1578 NG. Skønnszby 1592 NG. Skiønsby JN 302, 1594 NG. Schiønnsby 1595 NG. Skiønnszbye 1/1 1604 NG. Schiøensbye 1647 IV 49. Schiønsbye 1661 lk. Skiønsbye 1665 matr. Schiønszbye 1669 NG. Schiønsby 1723 matr E. Schiønsbye 1723 matr M. 1801 ft (u Ringsaker). Skjønsby 1838 matr

I NG bemerker Albert Kjær først at forleddet sikkert er det samme som i Skjønsby på Ringsaker og Skjønsberg i Øyer. Han gjengir i all hovedsak Oluf Ryghs kommentar til øyernavnet (referert under drøftingen av Skjønsby på Ringsaker), men foretrekker den appellative tolkningen skygni n., ‘tarvelig hytte’, evt. ‘utkikkssted’ framfor persontilnavnet Skygnir. Etter beliggenheten synes i utgangspunktet ‘utkikkssted’ å være en tiltalende tolkning.
Skjønsby og nabogårdene gnr. 77 Melby og gnr. 79 Klundby ligger forholdsvis høyt, på en åsrygg ca. 300 m.o.h., som i øst går bratt ned til Mjøsa (123 m.o.h.). Både i nord og i sør når åsen opp i høyder på 350 m.o.h., og fra begge disse stedene må det være god utsikt både sør- og nordover Mjøsa. Men for at navnet skal kunne knyttes til topografien, må Skjønsby opprinnelig enten ha ligget nær én av de to høydene, eller ha omfattet hele det området som nå dekkes av de tre gårdene. De tre by-navnene må altså drøftes i sammenheng, og ifølge bygdeboka skal de være parter av en eldre storgård (Lauvdal 1951: 134).⁹ Av navnet Melby (Meðalbýr, jfr. «a Medalbo» i DN III 204; 1346) skulle man tro at denne gården lå mellom de to andre, og at Skjønsby dermed lå nær én av høydene. Samtlige kart siden AK (utg. 1849) og matrikkelordningen viser imidlertid at det er Skjønsby som ligger i midten, og Melby må forklares litt annerledes. Nord for hovedbruket på Melby har N50-kartet avmerket navnet Austad, som gjelder bnr. 4–6 på Melby. Dette må være den gården «Ødstad» som nevnes under Melby i 1595 (jfr. NG IV2 25, der Kjær opplyser at gården er avmerket «paa Kartet nord for Melby»). Av kilder som Rygh og Kjær ikke kjente, går det fram at Austad er en gammel gård, som etter hvert er delt opp og lagt inn under andre. Gården nevnes flere steder i DN XXI, og selv om disse kildene ikke er bevart i original, er det klart at gården kan ha utgjort et motstykke i nord til Klundby og Skjønsby på sørsida av Melby. Av et makeskifte i 1433, referert i DN XXI 254 f., går det fram at Austad da var større enn «Odensæte», nå gnr. 80 Unset (nede ved Mjøsa), som på 1600-tallet er den største av alle gårdene her. Av DN XXI 253 går det fram at Austad var delt i (minst) to bruk i 1432.¹⁰
Jeg forestiller meg altså at Klundby og Skjønsby opprinnelig har utgjort én gård, og at Melby er oppstått mellom denne og Austad. Spørsmålet blir da hvordan forholdet mellom navnene Klundby og Skjønsby kan forstås – så vel med hensyn til alder som betydning. Forleddet i Klundby tolkes i NG til «en Stamme klundr-, af hvilken flere hos Aasen og Ross anførte Ord ere dannede, og hvis Grundbetydning synes at være: noget knudret, ujævnt». Det tilføyes at navnet under tvil er tatt med i Ryghs samling av elvenavn med henvisning til at det går en bekk i dalen nedenfor gården. Denne tvilen kommer ikke klart fram i NE (s. 128), men noe sikkert belegg for et slikt elvenavn er i alle fall ikke framsatt. Til den betydningen som antydes, ville det være mer nærliggende å tenke seg en terrengbeskrivelse (jfr. NG I 139, 168), men heller ikke en tilnavntolkning ville være utenkelig. Noe tilnavn *Klunda eller *Klundi (jfr. «a Klunduby» DN III 203; 1346 og «a Klundaby» DN III 518; 1433) er rett nok ikke belagt, men fra Østre Gausdal kjennes mannstilnavnet Klundr («Adun Klunder» DN VIII 114; 1333, i avskrift 1656). Tolkningen av Klundby må inntil videre anses som usikker, og på språklig grunnlag kan det vanskelig sies noe sikkert om alderen på navnet. Det er ikke noe som indikerer at det er yngre enn Skjønsby, og etter størrelsen på landskylda er det derimot sannsynlig at Klundby er den eldste av de to gårdene.
Jeg har sammenliknet skyldforholdene for de 19 gårdene sørover fra Vismunda som står oppført i 1647-matrikkelen, til og med gnr. 84 Bøvre, som ved en forholdsvis klar geografisk grense er adskilt fra gårdene ved utløpet av Stokkelva (i Redalen). Melby var lensmannsgård og ikke skyldsatt i 1647, men den er her anslått til 4 huder, som gården skyldte i 1669 (Lauvdal 1954: 211), altså tilsv. 40 lpd. Høyest skyld hadde gnr. 80 Unset (mannsnavnet Auðun?) med 60 lpd., fulgt av gnr. 73 Skumsrud (mannsnavnet Skumr?) med 51 lpd., gnr. 77 Melby med 40 lpd. (?), gnr. 59 Kråkeberg og gnr. 79 Klundby 30 lpd. hver, gnr. 60 Udal (Útdalr) 28 lpd., Gnr. 76 Horne 22 lpd., gnr. 65 Galtestad, gnr. 78 Skjønsby og gnr. 81 Skulhus (mannsnavnet Skúli) 20 lpd. hver, gnr. 71 Lunde 15 lpd., gnr. 83 Hasselknippe 13 lpd., gnr. 62 Dagfinnrud, gnr. 69.70 Brynnstad, gnr. 72 Kårstad, gnr. 74 Paradis, gnr. 82 Larud (lǫgr m.) og gnr. 84 Bøvre (vin-navn) skyldte 10 lpd. hver, mens gnr. 61 Neperud og gnr. 67. 68 Gullor (hóll) skyldte tilsv. 5 lpd. Gjennomsnittlig landskyld i 1647 var 21 lpd., og Skjønsby hadde dermed en relativ skyld på 1,0, mot 1,4 for Klundby og 1,9 for Melby (inkl. trolig en relativt stor del av den gamle gården Austad).
Da det her åpenbart har vært enkelte endringer i eiendomsforholdene, kan det ikke legges for stor vekt på de innbyrdes skyldforholdene. Det synes imidlertid klart at by-gårdene hadde høyere skyld enn rud-gårdene – med unntak av Skumsrud,¹¹ og – som så ofte ellers – viser det seg at det er en vin-gård blant dem med lav landskyld. Det lar seg ikke gjøre å antyde noen skyld for Austad, men den skal altså ha vært større enn Unset, og at gården har et ekte, gammelt staðir-navn, skulle være ganske sikkert.¹² Galtestad hadde samme skyld som den minste by-gården, Skjønsby, men Brynnstad og Kårstad hadde bare halvparten så høy skyld. Disse gårdene nevnes første gang i 1647, og det er slett ikke sikkert at de har ekte staðir-navn. I NG (IV2 11) forklares Brynnstad som en sammensetning av appellativet brunnr m. i gen. sg. enten med staðir eller med staðr. En like sannsynlig tolkning er et sammensatt appellativ *brunnstaðr, som også stemmer med uttalens tonem 2. Kårstad kunne bero på en oppkalling eller være en analogisk navnelaging.
Etter skyldforholdene kan alle de tre by-gårdene ha en forholdsvis høy alder. På grunnlag av sammenlikningen med ruð- og staðir- gårdene skulle det være all grunn til å føre dem tilbake til vikingtid heller enn tidlig middelalder. Den store forskjellen i forhold til de to andre tyder likevel på at Skjønsby hører til de yngre by-gårdene, og både ‘tarvelig hytte’ og tilnavnet Skygnir burde kunne være aktuelle tolkninger. Etter beliggenheten er tolkningen ‘utkikkssted’ mindre sannsynlig, i så fall måtte navnet tidligere ha vært knyttet til den sørligste delen av området Klundby –Skjønsby

Skofteby

gnr. 36 i Varteig hd., Østfold

NG I 284

N50 1913.1 2579

Sø 2,1 km

Rel. skyld: 1,7

– ska7a72ftebý (Bugge 1883), skå2fteby (NG), "skåft3by (AN ca. 1955)

Schoffteby 1593 NG. Skoffteby 1/1 1604 NG. Skoffte (!) 1616 jb AN. Schofftebye 1617 jb AN. 1619 jb AN. 1626 jb AN. Schoffteby 1640 NG. Schofftebye (2 br) 1647 I 146. Skofftebye 1647 jb AN. Skaafteby 1651 RAd (Hafslund). Skofftebye 1665 matr. Skoffteby 1667 NG. Schoftebye 1723 matr E. 1723 NG. Schofteby 1723 matr M. Skofftebye 1758 AN. Skofftebye, Skoftebye (øgd) 1779 kb AN. Skofftebye 1801 ft AN. Skofteby (Skotabøle) 1838 matr.
Det er uvisst hva som ligger til grunn for Munthes valg av parentesform i 1838-matrikkelen, om han da ikke har ment ett av de to beleggene «j Skotabøle» i RB (s. 158 og 163) måtte gjelde denne gården; i begge tilfeller menes nok gnr. 211 Skattebøl i Os sn. i Rakkestad (jfr. NG I 120)

I NG forklarer Oluf Rygh forleddet som mannsnavnet Skopti, som han i GPNS (s. 225) karakteriserer som gammelt, men ikke særlig mye brukt i middelalderen og «nu forlængst uddød». E.H. Linds belegg (sp. 921–23) er i all hovedsak fra islandske kilder, skjønt de fleste navnebærerne knyttes til Norge (de fleste islandske eksemplene finnes også i varianten Skapti, som kunne tyde på at de i virkeligheten representerer dette tilnavnet; jfr. Lind Bin. sp. 316). Fra Lesja nevner Lind (etter Bugge) navnet i formen skofte på en runestein (Nørdstebøsteinen), muligens fra 1100-tallet (jfr. NIyR I 71–77, der Magnus Olsen forsiktigvis antyder en forbindelse til Skopti Ǫgmundarson av Giskeætta, der navnet ofte forekom). De historiske bærerne av navnet nevnes fra Nordfjord, Hardanger, Bergen, Nidaros og Lom (Gudbrandsdalen) – altså en overveiende vestlig utbredelse. Navnet synes ikke å ha vært båret av historiske personer i Sverige, ¹³ Danmark eller England.
Oluf Rygh har i GPNS (loc. cit.) 11 eksempler på norske gårdsnavn der Skopti synes å foreligge som forledd. Tre navn er sammensatt med rud/rød (to fra Østfold og ett fra Røyken i Buskerud) alle med middelalderbelegg, men det éne av de to fra Østfold er forsvunnet. Ellers er det to navn på -land (begge fra Audnedal i Vest-Agder), og dessuten sammensetninger med stad (Ås i Akershus), set (Eidsvoll), bøl(e) (Ål i Hallingdal) og vik (Audnedal), foruten gnr. 63,3 Skoftedalen fra Lårdal i Telemark. Dette er uten eldre skriftformer, og er sikkert ganske ungt som bebyggelsesnavn, men som naturnavn kan det selvsagt gå langt tilbake.
Tre av navnene er altså fra Østfold, to fra Akershus, to fra Buskerud og ett fra Telemark. De øvrige tre navnene er fra Audnedal i Vest-Agder. Dersom det kan godtgjøres at det virkelig er personnavnet som foreligger i disse navnene, kan det altså synes som det tidligere hatt en viss (sør-)østlig utbredelse. Lind (sp. 922) nevner også et Skofteröd i Ljung sn. i Båhuslen, men dette er i OGB (bd. XI s. 49) normalisert til Skafteröd og tolket til varianten Skapte. Til tross for at personnavnet ikke er belagt som sådant i Sverige, nevner Lundgren-Brate (loc. cit.) noen svenske stedsnavn som synes å måtte inneholde et *Skopte eller *Skupte: Skåfteby i Västergötland (nevnt av Hellquist 1918: 63 med henvisning til Lundgren-Brate), sammensetninger med sta(d) i Västmanland og Närke, og dessuten et Skofterud i Värmland. Dette navnet, som i SOV (bd. IV s. 28) er normalisert til Skåfterud, er belagt første gang i 1564 som «Skof(f)fterud» og tolkes uten forbehold til mannsnavnet Skofte.¹⁴
Jeg har ikke kunnet finne noe plausibelt alternativ til Oluf Ryghs tolkning av forleddet i Skofteby. En viss støtte for en personnavntolkning er det også at flere av nabogårdene har navn som utvilsomt er sammensatt med personnavn. Under Askersby har jeg (s. 122 f.) støttet Oluf Ryghs tanke om at Skofteby og nabogårdene Toreby, Askersby (Asgrimsby) og Belsby utgjør deler av en eldre storgård, og foreslått at Skofteby utgjør den sentrale delen av denne, som kunne tenkes å ha båret navnet *Þorpar. Etter relativ landskyld (1,7) – og utbredelsen og forekomsten av personnavnet – kan Skofteby tenkes å være dannet forholdsvis tidlig i vikingtida

Skogby

Kville hd. (Svenneby sn.), Båhuslen

OGB XVI 98

GK8A NO 4197

Nø 4 km

– sKo2-by'_, sKo2b-y (OGB)

j Skalgabœ DN III 107, 1317 (Oslo). 1346 Skaghabiar l[iði] DN IV 247, 1346 (Vräm). j Skagabø RB 379, 1391. Skoby, Skobye Akreg nr 548, 1491 (avskrift 1622). Skoby, Skoubye Akreg nr 550, 1511 (avskrift 1622). Skoby Akreg 39, 1622 OGB. y Skoffby NRJ V 221 223, 1544. y Skogeby NRJ V 223, 1544. Sko(u)ffbye 1581 OGB. 1586 OGB. Skougby(e) 1581 (altern) – 1719 OGB. Skaarbye (!) 1581 (altern) OGB. Skovby NRR IX 193, 1648 OGB. Skogby 1665 – Jr OGB. Scho(u)gby 1680 (altern) OGB. Skogby 1806 Hermelin OGB. GS OGB

Assar Janzén viser i OGB innledningsvis til at Elof Hellquist (1918: 107) har med navnet uten noe tolkningsforslag.¹⁵ Selv antyder han to formelt mulige tolkninger, som bygger på de to eldste kildene – begge originaldiplom, der formene anses som sikre. Den ene tolkningen ville være å se navnet som et opprinnelig *Skágabýr, og oppfatte den eldste formen som omvendt skrivemåte, der skriveren feilaktig har rekonstruert -alg for en uttale [a'g]. Ifølge Seips språkhistorie skal det være flere eksempler (også i østnorsk) på bortfall av l foran g alt på begynnelsen av 1300-tallet (jfr. Seip 1955 f.eks. s. 164, 277; Janzén viser til 1. utg. s. 114, 177). Men «någon stam skg- är dock icke känd från nordiskt språkområde, och anknytningar till utomnordiskt språkmaterial synas icke heller kunna åvägabringas», og Janzén anser derfor det andre alternativet som det eneste mulige. Det innebærer at det eldste belegget, «j Skalgabœ», gjenspeiler den opprinnelige formen, og at de yngre formene kan forklares nettopp gjennom det l-bortfallet Seip viser til. Janzén gir deretter en plausibel forklaring på utviklingen videre til de registrerte uttaleformene, bl.a. ved en lett forståelig assosiasjon til skog m., som gjenspeiles i de fleste skriftformene f.o.m. 1544. Som konklusjon slår han fast at dette enestående navnet inneholder genitiv av et persontilnavn *Skalgi, som han mener mest sannsynlig er «identiskt med det från Snorres Edda kända fiskn. skalgi, m. ’mört, Leuciscus rutilus’, samma ord som ags. scealga, m., i samma bet.». Han tilføyer at «fisknamn användas ofta ss. binamn; jfr t. ex. Aurriði, Fiskr, Murtr m.fl.» – med henvisning til Lind (Bin.). Noe alternativ til Janzéns tolkningsforslag synes vanskelig å begrunne.
Skogby ligger ca. 4 km nordøst for Svenneby kirke og vel 2 km nord for Bottna, i et område med flere gårder med navn sammensatt med personnavn eller persontilnavn i forleddene. Landsbyen har fra gammelt av bestått av tre gårder (2 ½ mt.), og er den største av nabogårdene bortsett fra kirkestedet Bottna (6 mt.). Se nærmere under drøftingen av Valeby nedenfor

Snarby

gnr. 4 i Tromsøysundet hd., Troms

NG XVII 134

N50 1534.1 4344

Ø-nø 30 km

Rel. skyld: 1,4

– sna2(')rby (Rygh u.å.), sna2rby (NG), "sna(')rby (AN 1974)

Snarby 1610 NG. 1614 NG. Snarbye (2 br) 1647 XVII 58. Snarebye 1665 matr. 1723 matr E M. Snarby 1838 matr.
I Ryghs udaterte originalmateriale er det to oppskrifter der vokalen i forleddet er markert som lang (informanter fra Finnkroken og Kaldfjorden), og én oppskrift med kort vokal (fra Ramfjordnes). I manus er uttalen markert med kort a

Karl Rygh opplyser i NG at forleddet kunne være «Mandsnavnet Snara, som ofte forekommer i MA. og i Formen Snare findes paa Jæderen i 1519 og endnu i nogle Vestlandsbygder». Han viser så til GPNS s. 229, og avviser som mindre sannsynlig appellativet snar n., ‘kratt’, men «da der falder en Elv ud ved Gaarden, er der ogsaa Adgang til at tænke på et Elvenavn *Snara, hvortil der er Spor paa forskjellige Steder (NE. S. 236)». Han viser endelig til gnr. 12 Snarset i Bø i Nordland, der han bare nevner de to første mulighetene og klart foretrekker personnavntolkningern (NG XVI 374).
Oluf Rygh viser i GPNS (s. 229) til at Snara «forekommer ret ofte som Mandsnavn i Norge i Middelalderen», men tilføyer at det ikke er registrert på Island. E.H. Lind (sp. 932) har Snari som oppslag, men nevner også Snara. Han har ikke særlig mange belegg for navnet – det eldste fra 1296–1320, og blant disse også ett belegg fra Island (som patronym i 1467). Som tilnavn er det bl.a. registrert i Landnåmabok og i AB. Jfr. ytterligere et par norske belegg i Lind Suppl. sp. 742. I Lind Bin. (sp. 344) forklarer han at tilnavnet Snara «är sannolikt icke subst. snara utan bildat av v. snara i någon av dess skiftande betydelser. Det har senare övergått till dopn.». Varianten Snare mener han kanskje er den svake formen av adjektivet snarr, ‘hurtig, rask’.
Ifølge Lundgren-Brate (s. 237) synes navnet ikke belagt i uavhengig bruk i Sverige, men i SMPs samlinger er navnet registrert på Öland i 1428 og i Stockholm i 1452, dessuten er det to runebelegg snari (U44 og U637) og seks eksempler på et tilnavn Snare fra 1300- og 1400-tallet. I DgP (bd. I, sp. 1264) er det likeledes et par mulige eksempler, det ene kanskje tilnavnet. Navnet synes ikke belagt i England, men Gillian Fellows-Jensen har et muligens beslektet Snarri, som hun tentativt forbinder med adjektivet snarr og antyder kan være en anglo-skandinavisk dannelse.
I GPNS fører Oluf Rygh opp bare to gårdsnavn under Snara, gnr. 316 Snarud i Furnes (jfr. NG III 81) og Snarset i Bø (se ovenfor), men han legger til at Snarud mulig kunne forklares til appellativet snar. Navnet fra Furnes er først belagt i 1669, og det er vel tvilsomt om det går tilbake til middelalderen. Snarset er derimot ganske sikkert fra middelalderen; gården kjennes siden 1567 (NLR V 166) og skyldte én våg fisk i 1647, da den også hadde husmann (1647 XVI 225, 248). Lind (loc. cit.) mener mannsnavnet Snari muligens kan foreligge i to navn. Det forsvunne (utmarks) teignavnet *Snaramór i Høland («vm Snaramo», «j [Sn]aramo» DN VI 76, 1311; Komnes), forklares imidlertid i NG II 206 mer tilfredsstillende til appellativet. I det andre navnet Lind nevner, «i Snorugarde» (DN IV 180, 1333; Bergen – utvilsomt om en bygård), er personnavntolkningen derimot sannsynlig. I Lind Suppl. (loc. cit.) føres opp – også som mulige – de to navnene fra GPNS. Snarby i Tromsøysundet nevnes altså hverken av Oluf Rygh eller av E.H. Lind.
Lundgren-Brate (s. 237) mener det svenske *Snare «antagligen» foreligger i et torp-navn i Småland, og ifølge DgP (loc. cit.) kan det tilsvarende danske navnet mulig inngå i noen få danske stedsnavn.
Snarby ligger isolert for nordenden av Snarbyeidet / Oldervikdalen. Nærmeste eldre nabogårder er gnr. 3 Oldervik ca. 8 km i sørøst og gnr. 7 Skitnelv ca. 6 km i vest-sørvest. I nord ligger gnr. 113 Rotnby (ikke nevnt i 1647) ca. 5 km over fjorden. I 1647 skyldte Snarby og Oldervik tilsv. 5 lpd. korn hver og Skitnelv skyldte 3,3 lpd. Gnr. 112 Finnkrokan og gnr. 114 Grøtnes på nordsida av Grøtsundet skyldte begge 2,5 lpd. Snarby får etter dette en relativ skyld på 1,4, men beregningsgrunnlaget er alt for spinkelt til at dette kan tillegges særlig vekt.
Personnavnet Snara, evt. Snari, skulle være godt nok dokumentert, og det kan ikke ses bort fra at det foreligger som forledd i Snarby. Som norrøn form kunne da settes opp *Snarubýr eller *Snarabýr. Det kan likevel ikke ses bort fra at forleddet kan være elvenavnet *Snara. I NE (s. 236) har utgiverne tilføyd «Snaraaen» fra Våler i Solør, og dette navnet tolkes som en sammensetning med appellativet snar. Med hv. til NG XIV 151 nevnes imidlertid også at *Snara som elvenavn kan tolkes som «den, som snor sig», altså ei elv med store bukter.
Elva som renner ut i Snarbybukta, går i sitt nederste løp i markerte svinger – i motsetning til de andre elvene som renner ut i Grøtsundet. Det kan tilføyes at flere av gårdsnavnene her er foreslått tolket som elvenavn eller med elvenavn som forledd (Skitnelv, Rotnby og Grøtnes). Som ved Svensby i Sørfjorden (s. 400), kunne det også være grunn til å vurdere en endring av et tidligere samisk navn på stedet. Snarby må på dette grunnlaget anses som utolket

Stangeby

gnr. 115 i Nøtterøy hd., Vestfold

NG VI 245

N50 1813.2 8065

S 1,2 km

Rel. skyld: 2,0

– sta2ngebý (Bugge 1883), sta2ngebý (NG), "staM3by (AN 1951)

a Stanga by, j Stanga by j sydra gardenom j øfra stofuonne RB 66, 1398. Stanngby NLR II 65 71, 1560–61. Stangeby DN XXII 764, 1567 (Oslo). Stangby Aktst I 79, 1591. Stangbye 1593 NG. Stangebye 1/1 1604 NG. Stangeby Aktst I 158, 1610. Stangebye 1661 lk. 1665 matr. 1668 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Stangeby 1838 matr

Albert Kjær fører i NG opp Stangabýr og *Stangarbýr som mulige norrøne former av navnet, men bemerker at «hvortil stǫng kan sigte i dette Stedsnavn, er ligesaa uvist som ved Ramnes GN. 79 [Stange]. Hvis Stangarbýr er det rigtige, kan stǫng være at forstaa som Persontilnavn». For tilnavnet viser han til Karl Rygh (1870: 64), som nevner en «Sigurðr stöng» i Nidaros på 1320-tallet¹⁶ og et belegg fra Landnåmabok, en islandsk kvinne «Þorbjörg stöng» på Stangarholt. Han forklarer tilnavnet som «af lang og smal vekst» og viser til (Þóra) «Mostrstöng», som bl.a. nevnes i Heimskringla.
E.H. Lind (Bin. sp. 368) nevner under oppslaget Stǫng at Þorbjǫrg stǫng kalles «Þordis staung» i Egilssaga, og han tilføyer et belegg «Hans stangh» fra NRJ I 180; 1518.¹⁷ Lind oppgir samme forklaring som Karl Rygh: «Väl på grund af lång ock smärt figur». Han nevner ingen mulige stedsnavnsammensetninger, men Kjærs tolkning er formelt sett fullt mulig.
En rekke norske gårdsnavn – fra store deler av landet – er sammensatt med forleddet Stang(e), og i de bindene av NG som Oluf Rygh selv utgav, opplyser han bare at betydningen er uviss og viser til den kortfattete artikkelen om navneleddet stǫng i innledningsbindet.¹⁸ Der opplyser han «som Vink til dets Forstaaelse i nogle af disse Tilfælde, at Stang, Stangen findes brugt som Navn paa Halvøer og Øer, og at Stangnes er en alm. forekommende Sammensætning». Han tilføyer imidlertid at «dermed ere dog vistnok langt fra alle disse Tilfælde forklarede» og viser til drøftingen av stafr, staurr og stokkr (NG Indl. s. 80). I de følgende bindene av NG ser man at utgiverne av NG knytter mange av navnene til en langstrakt, rett lokalitet: sund,¹⁹ elv eller vann,²⁰ vik,²¹ utstikkende, smalt nes eller langt høydedrag,²² i enkelte tilfeller til et høyt fjell.²³ I noen få, sannsynligvis yngre navn, foreslås ulike kulturbaserte forklaringer: ‘jord oppmålt med målestang’²⁴ eller ‘stenger til å henge fiskegarn på’.²⁵ Men også i de seinere bindene av NG står mange navn uten navnesemantisk forklaring.²⁶
Et forsøk på nytolkning finner man først og fremst hos Albert Kjær i NG IX, utgitt i 1912, der han tar for seg det relativt vanlige Stang(e)nes, her gnr. 85 i Randøysund, belagt første gang i 1601. Kjær foreslår at appellativet stǫng kan ha vært brukt i betydningen ‘sjømerke’ og bemerker at det er en varde som kalles «Stangen» på sørspissen av den halvøya gården ligger på. Hjalmar Falk foreslår i 1914 en liknende forklaring ved gnr. 6,17 Stangnes i Skåtøy (NG VII 37). I 1915 (NG X) tar Magnus Olsen igjen for seg Stangaland, som han i hordalandsbindet lot stå uforklart. Ved gnr. 6 i Klepp (NG X 126) antyder han først at gården kan ha navn etter et nes eller et høydedrag (jfr. note 301), men så peker han på at navnet forekommer flere steder innen et forholdsvis begrenset område fra Nord-Jæren til Sunnhordland, og antyder at det der kan ha eksistert et sammensatt appellativ *stangaland. Dette trenger ikke nødvendigvis å vise til en bestemt lokalitet, men kan inneholde stǫng i en av de betydningene som kjennes fra norrønt; bl.a. nevner han ‘målestang’. Olsen går ikke nærmere inn på dette og karakteriserer selv forklaringen som usikker, men man kan merke seg at dette i så fall ville kunne være en tidlig parallell til appellativet stangeteig m., ‘engstrimmel som er avmålt med stang’. Ved de tre andre Stangaland-navnene i Rogaland – og likeledes ved gnr. 4 Stanga i Torvastad, av *Stangir – viser Olsen til drøftingen av kleppnavnet (jfr. s. 175, 190, 392 og 407).
Kjærs forsøk på å forklare Stangeby står altså helt alene i diskusjonen av norske navn på Stang(e), og det skyldes nok langt på vei at ingen av de andre etterleddene ellers synes å være sammensatt med person- eller persontilnavn i særlig grad. Blant navn på land skal det ifølge NSL likevel være ca. 100 (av tilsammen 2000) som kan være sammensatt med personnavn eller personbetegnelser, og likeledes finnes slik sammensetning ved navn på holt; jfr. Stangerholt i Ytterøy (note 305).
I Danmark har man tolket noen få navn til et svakt bøyd persontilnavn Stange.²⁷ I DgP II (sp. 1056) nevnes under dette tilnavnet, som primært anses som lån fra mnty., at et nordisk *Stangi forutsettes i Stangerup og Stangegård (med hv. til DS IX 168 og X 208, 290, 317). Dette bør imidlertid nyanseres noe. I DS X (bornholmbindet) foreslås et slektsnavn Stange ved flere Stangegård; ingen av dem er belagt før på 1600-tallet, og ved ett av dem oppgis eieren på 1620-tallet å ha slektsnavnet Stange. Stangerup på Falster er ifølge DS XI (s. 169!) første gang belagt som «Stangæthorp» i 1413 (vel i en avskrift fra 1624), og i forklaringen sidestilles appellativet stang og «det dermed identiske tilnavn ... der er meget udbredt på Falster», og så – som en tredje mulighet – legges til: «evt. også tilnavnet Stange, der indgår i flere bornholmske Stangegaarde». Bent Jørgensen (1994: 270), som nevner et belegg fra 1250 (identisk med det fra 1413), nevner ikke tilnavnet Stang, men sidestiller Stangi og substantivet stang: «Stangis udflytterbebyggelse» eller «udflytterbebyggelsen ved stængerne».
Stangeby kan sammenstilles med det svenske Stångby, som Elof Hellquist (1918: 26) fører opp i kapittel c, navn som viser til «kulturella förhållanden eller af människohand frambragta föremål». Han setter forleddet til stång, «ovisst i hvilken användning», men antar at det sannsynligvis er brukt om råmerke og sammenlikner med Stavby. I en note avviser han som lite trolig at navnet skulle vise til terrengforhold, men viser likevel til Johannes Steenstrups bemerkninger til et dansk Stangby (1909: 351).²⁸ Steenstrup maner til forsiktighet m.h.t. tolkningen av navn på Stang (og stang), men mener at betydningen «Træstang» neppe foreligger, og foretrekker «et eller annet Naturforhold». Navn på Stang- (også de norske) er grundig drøftet av Natan Lindqvist (1926: 318–28), som i de aller fleste sammensetningene forstår forleddet i en betydning ‘grense’ (slik også det danske Stangerup, som han på s. 322 sier ligger «i närheten av en krokig å, som delvis bildar gräns mot N. Tostrup»). Han imøtegås imidlertid i to artikler i SOÅ 1928–29. Nils Ödeen forstår ikke hvorfor «stång i ortnamn ej skulle kunna ha betydelsen "stång för mätning"». Han viser til det norske stangeteig og hevder at dette viser at «stångmätningen ej varit så allmänt förekommande, att den ej kunnat verka namnbildande» (Ödeen 1930: 25). Arthur Nordén argumenterer på den annen side for at Stang-lokalitetene opprinnelig skal ha navn etter broer. Han framhever at den norske gården Stangefjell hverken ligger ved en grense eller en rett elv, og at elva Stangeråa slett ikke er så rett.²⁹ I forbindelse med et par danske navn, bl.a. ett på mose, antyder han også at det kan ha vært tale om «en spångning, en uppdämning med stockar el. dyl.», evt. – ved Stanghede – «en pålväg eller stockbro» (Nordén 1930: 43). Jeg kan ikke se at persontilnavnet Stang har vært foreslått som forledd i svenske stedsnavn, selv om dette ifølge SMPs samlinger skal ha vært brukt noen få ganger (hovedsakelig i østlige og sørlige deler av landet) noen ganger fra midten av 1300-tallet; tidligst i 1339 i Linköpings län. Se for øvrig Hellquist 1948: 1102.
Stangeby ligger midt på Nøtterøy, rett sør for kirkestedet, bare adskilt ved gnr. 120. 121 Gunnestad. Like øst for gården ligger gnr. 116–119 Sem, og i sør ligger gnr. 113 Hovland og gnr. 112 Medum. Gården er ikke nevnt i 1647, men i 1661 er skylda oppgitt til 9 ½ bismerpund smør, 1 ½ skpd. mel og 1 hud (som reduseres med 2 ½ bpd. og 1 hud i 1665), som tilsvarer 110 lpd. korn. For de øvrige 22 gårdene i sammenlikningen nedenfor benyttes opplysninger fra 1647-matrikkelen.
Gnr. 116–119 Sem (heim-navn)³⁰ og gnr. 124.125 Nøttere (vin-navn) skyldte hver tilsvarende 122 lpd. og gnr. 23.24 Gipe (Gipøy) 109 lpd. Deretter fulgte gnr. 30.34.35 Kjøle (Kjøløy) med 98 lpd., gnr. 28.29 Nes 83 lpd., gnr. 21.22 Ekenes 80 lpd., gnr. 108.109 Skjerve (heim-navn) 70 lpd., gnr. 120.121 Gunnestad (til Gunnulfr) 68 lpd., gnr. 122. 123 Sande (vin-navn) 58 lpd., gnr. 126. 127 Elgestad 47 lpd., gnr. 25 Bjønnes 43 lpd., gnr. 37 Føykås, gnr. 106 Lofterød og gnr. 107 Anildrød 40 lpd. hver, gnr. 10.11 Øre 32 lpd., gnr. 39 Bergan 30 lpd., gnr. 112 Medum (heim-navn) 28 lpd., gnr. 113 Hovland 25 lpd., gnr. 110 Trolltorød 20 lpd., gnr. 101.102 Holmen 7 lpd. og endelig gnr. 103 Torbjørnrød og gnr. 104 Brattås 5 lpd. hver.
Gjennomsnittsskylda for de 23 gårdene var 55,7 lpd., og Stangeby hadde dermed en relativ skyld på 2,0. Skylda er høyere enn den for to av de tre heim-gårdene og for staðir og ruð-gårdene. Ifølge RB var gården delt i flere bruk allerede på 1300-tallet, og alt tyder på at dette har vært en av de største, og trolig også eldste, gårdene på Nøtterøy.
Nettopp den store landskylda og den antakeligvis høye alderen taler imot en tolkning til persontilnavnet Stang (evt. *Stangi), men heller ikke de appellative tolkningene som foreslås ved de norske Stang-navnene, er umiddelbart sannsynlige. Rett nok er det noen mindre bekker i området, men ingen av dem synes etter kartet å dømme å være spesielt rette, slik at man kunne tenke seg et bekkenavn *Stǫng. Det måtte i så fall være den bekken som kommer sørfra og renner mellom Stangeby og Sem. Den antatte betydningen ‘råmerke, grensemerke’, som er ukjent i norrønt, men som kjennes fra svensk, bl.a. i sammensetning vaþstang (Södervall), synes heller ikke aktuell.³¹ Det er usannsynlig at det her skal ha gått en grense. Det mest karakteristiske ved gården er beliggenheten med de store, flate jordene sør for kirkestedet. Nøtterøy kjennetegnes ellers av små lave koller og noe større, mer langstrakte åser. Det kunne jo tenkes at det her har vært lagt ut stokkebruer (kavlebruer), for å lette ferdselen ved høy vannstand i bekkene, men det er lite trolig at man her – og bare her – for slike bruer skulle ha brukt en betegnelse som inneholdt appellativet stǫng (jfr. Nordén loc. cit.).
Det finnes en rekke yngre navn som er sammensatt med forleddet Stang- (evt. Stong-), men i den grad navnesedlene i AN-saml. inneholder forklaringer, faller disse for det meste sammen med dem som er drøftet ovenfor. Det er likevel et par unntak. Ett sted vises det til rakvokst skog (Stongebakkan, Ankenes i Nordland), og et annet sted forklares navnet som gjerde laget av stenger (Stangagarden; Os i Hordaland). Men om Stangeby kan forklares på liknende vis som disse yngre navnene, er vel heller tvilsomt.
Én mulighet er å sette navnet i forbindelse med de vestnorske Stangaland, i en betydning forsiktig antydet av Magnus Olsen ved gnr. 4 i Klepp (jfr. Stangeby ovenfor). Gårdsnavnelementet land må opprinnelig ha hatt en betydning ‘mark, jord, jordstykke o.l.’ (NSL s. 280), og Olsen mener det kan ha eksistert et appellativ *stangaland, ‘jordstykke oppmålt med (måle-) stang’. Et slikt ord ville være en parallell til det stangeteig, stongteig som er registrert av Aasen og Ross.³² Om Hellberg skulle ha rett i at også býr/bœr i eldre tid har hatt en liknende betydning, ‘jordstykke, teig’, og at denne betydningen finnes i svært gamle bebyggelsesnavn på by (jfr. bl.a. s. 68 ovenfor), kunne man tenke seg at det også har funnes et *stangabýr synonymt med det *stangaland Olsen forestiller seg. Det er spesielt i områder uten naturlige grenser, på store sammenhengende flater, det må ha oppstått behov for å måle opp – stykke ut – jord ved hjelp av målestenger, og ved Stangeby på Nøtterøy kan dette ha vært aktuelt.
En annen løsning, som også tar utgangspunkt i by som teignavnelement, var å se navnet som en parallell til Kraby, slik jeg har tolket dette navnet (s. 272), altså som Stangabýr, ‘enga med *høystengene’. Slik bruk av stong kjennes bl.a. fra Fosen, der stengene stod fast på samme sted år etter år.³³ Fra Vinje har Eivind Vågslid en liknende forklaring til navnet på slåtteteigen Stangedalsmyrane: «På myrane er det stakkstøde med stakksneisar, og namnelekken Stange- kjem av eigefall fl. stanga til stong – stenger um stakksneisar» (seddel i AN-saml.). Det kunne tenkes at Stangeby hadde fått dette navnet fordi det på jordene her var satt opp stenger til høystakker. Også denne tolkningen blir selvsagt helt hypotetisk, og Stangeby må stå uforklart

Steinarsby

gnr. 104 i Høland hd. (Hemnes sn.) Akershus

NG II 198

N50 2014.3 4213

Sø 12,5 km

Rel. skyld: 0,4

– stei2nersby (Rygh 1879), ste2nersby (Bugge 1881), stei2nærsby (Bugge 1883), stei2næ7rsbý (NG), "stezinæSby (AN ca. 1955)

Stennersby ¼ 1594 NG. Stenneszby OLTP 49, 1608. Steensbye 1617 NG. Stennisby 1647 II 134. Sthennisbye 1661 lk. ...tehnisby 1665 matr. Stehnisby 1666 NG. Stenersbye 1723 matr E. 1723 NG. Steenersbye 1723 matr M. Steensbye 1801 ft. Stenersby 1838 matr. Steinersby 1886 matr

De to eldste beleggene som er ført opp i NG, fra DN XIII 125 og St. 22b (NKJ I), gjelder Steinby i Rødenes; se nedenfor. NG setter forleddet til mannsnavnet Steinarr, og tolkningen støttes av så vel uttalen som de fleste eldre skriftformene. Olaf Holtedahl (1914: 197) foreslår å sette navnet i forbindelse med appellativet stein «da gaarden netop ligger paa en vældig moræne, for en stor del opbygget av svære rullestener», men en slik tolkning er umulig på språklig grunnlag.
Mannsnavnet Steinarr beskrives i GPNS (s. 232) som «temmelig alm[indeligt]; allerede forekommende i 10de Aarh.». E.H. Lind (sp. 948–50) har ikke så ganske få belegg, bl.a. stin8ar på en runestein fra Skjeberg (mulig fra annen halvdel av 1200-tallet; jfr. NIyR I 13–17, 23), og han bemerker at navnet er tallrikt i norske kilder etter 1300, men «föga brukligt på Island». I Lind Suppl. føres opp mer enn seks spalter med belegg (sp. 747–54) spredt over store deler av Sør-Norge, men kanskje med en overvekt på Østlandet, særlig Østfold; det er også mange eksempler fra Båhuslen. Assar Janzén (NK VII 30) har tellet opp 25 belegg på navnet i RB.
Mannsnavnet Stenar er ifølge Lundgren-Brate (s. 242) «rätt vanl[igt]» også i Sverige; av de relativt få beleggene kunne det kanskje hevdes at det har en viss vestlig distribusjon, noe som stemmer med seinere utbredelse av navnet (Fredriksson 1974: 142). I SMPs samlinger finnes mellom 100 og 150 belegg fra 1165 til 1518 i tillegg til to runebelegg (Ög 231). I Danmark og England er navnet sparsomt belagt (DgP I 1283; Björkman s. 131).
Som forledd i norske stedsnavn synes Steinarr å være relativt uvanlig. Ifølge GPNS (loc. cit.) er det sikkert belagt bare i fire eldre og to yngre gårdsnavn; fire av dem med etterleddet rud/rød. Det antas imidlertid at enkelte navn som er ført opp under Steinn egentlig hører hit. Lind (loc. cit.) nevner fire sammensetninger med ruð fra Båhuslen, og belegget «j Stæinars rudi» fra RB 364 (under Sanne kirke) antar han skal gjelde Stenarsbön i Sanne (se nedenfor).
Lundgren-Brate (s. 242) nevner to stedsnavneksempler fra Värmland: Stenarsbol i Gillberga sn. og Stenarsbyn i «Lilleruds» sn. (= Sillerud!). Det er nok dette Stenarsbyn Elof Hellquist (1918: 66) tar med blant eksempler på navn fra «nsv.» (nysvensk), jfr. SOV IX 53, der Stenarsbyn føres opp som navn på et skattetorp, seinere «hemman» i Silleruds sn., Nordmarks hd., først belagt i 1564. Se samme navn på en «utjord» i Fågelviks sn., også først kjent i 1564 (SOV IX 14). I Vest-Sverige synes i det hele tatt flere av bebyggelsesnavnene med personnavnforledd å være relativt unge; det gjelder også det Stenarsbyn i Fröskogs sn., Tössbo hd., i Dalsland, som i 1840 endret navn til Cristinedal; det kjennes tidligst som «Stensbÿen» i 1540, men fra 1546 med tostavings forledd (SOÄ XVII 20). DgP nevner ingen danske sammensetninger med personnavnet, og i England synes det heller ikke å være sikre eksempler. Gillian Fellows-Jensen (1978: 71) foretrekker imidlertid å tolke Stainsby i Derbyshire til Steinarr heller enn til Steinn, som foreslått bl.a. av Ekwall (DEPN s. 436).
Steinarsby ligger i den sørvestre delen av Hemnes, i enden av Øgdern (Hemnessjøen) og på grensen til Rødenes i Østfold (det er vel 20 km i luftlinje til Steinby i Rømskog sn., og noen sammenheng mellom disse er lite trolig). De nærmeste nabogårdene er gnr. 105 Ydersbotn i nord og gnr. 101.102 Krok i sørvest. I vest ligger gnr. 100 Kopperud, og et godt stykke nord for gnr. 105 ligger gnr. 106.107 Bunes. På vestsida av Øgdern er gnr. 88.89 Nes i Trøgstad, og ca. 1 km sør for Steinersby ligger gnr. 64 Ba i Rødenes.
I 1647 skyldte Steinarsby 10 lpd. korn, mens Krok og Ydersbotn skyldte hhv. 40 lpd. og 30 lpd. Kopperud skyldte 12 lpd., Bunes 69 lpd., og nabogårdene i Østfold, Nes og Ba, skyldte hhv. 55 og 30 lpd. Av disse sju gårdene hadde Steinarsby og Kopperud klart lavest skyld, by-gården med en relativ skyld på bare 0,4, og begge må antas å være middelalderrydninger, evt. utskilte deler fra en av nabogårdene, etter beliggenheten i så fall sannsynligvis Ydersbotn

Steinby

gnr. 71 i Rødenes hd. (Rømskog sn.), Østfold

NG I 174

N50 2014.3 5826 (÷)

N ca. 2 km

Rel. skyld: 0,3

– stæ2inbý (Bugge 1883), stei2nby (NG), "stezinby (AN ca. 1955)

i Steinersby ... a Rymskog DN XIII 125, 1484 (nevnt sammen med gnr 72 Tukun; Sørum). Stennersby NKJ I 23, 1575. Stennerszbyenn NKJ I 24, 1575. Stiennerssby, Stiennersszby (øgd u Tukun) 1615 jb AN. Stienersbye ¼ 1620 ls AN. Stienebo (! øgd) 1624 ls AN. Steneby (øgd) 1625 ls AN. Steneby 1626 NG. Sterebye (! øgd) 1630 ls AN. Steneby Ødegaard 1634 ls AN. Steenbye 1647 I 120. Stennby (øgd) RAd 1652 (København). Stenbye (øgd) NRR X 577, 1653. Steenbye 1661 lk. 1723 matr E M. 1801 ft AN. Steenby 1838 matr. Steinby 1886 matr

I NG tolkes navnet som «*Steinabýr, enten af steinn, Sten, eller af Mandsnavnet Steini», men Rygh fører bare opp skriftformene fra 1626 og 1723. Av hans eksemplar av 1838-matrikkelen går det fram at han har strøket belegget fra Stiftsboka (NKJ I 24), etter at presten i Rødenes har opplyst at det gjelder Steinarsby i Hemnes sn. i naboherredet Høland i Akershus. Også det eldste belegget, fra 1484, er i NG ført opp under Høland, selv om det av sammenhengen går klart fram at det gjelder gårder i Rømskog. Disse eldste beleggene (som også Kåre Hoel i BØ manus fører hit) viser at forleddet i Steinby er Steinarr, og tolkningen styrkes av beleggene fra 1615 og 1620.
Steinby ligger like vest for Tukuelva, sør for gnr. 72 Tukun og gnr. 73 Trandum og like nordøst for gnr. 69.70 Tørnby (se nedenfor). Sør for Steinby, men på østsida av elva, ligger gnr. 74 Tårnby (s. 436), og sør for denne, på den andre sida av Bøvika, gnr. 75 Bøen (med Kirkerud og Rømskog kirke), gnr. 76 Kurøn, gnr. 77 Ringsbu og gnr. 78 (østre) Tukun. På vestsida av Rømsjøen ligger sørfra gnr. 66 Sundsrud, gnr. 67 Haukenes og gnr. 67 Ramberg.
I 1647 hadde Haukenes høyest skyld av alle disse gårdene, 45 lpd., mens nabogården Sundsrud skyldte 30 lpd., noe mer enn den største av by-gårdene, Tårnby, som skyldte 27 lpd. Bøen skyldte 22 lpd., mens de to Tukungårdene skyldte hhv. 18 lpd. og 15 lpd. Trandum er tilsynelatende et heim-navn, men dette vanlige navnet beror i mange tilfeller på oppkalling etter Trondheim (jfr. NG I 22). Dette kan være forklaringen på at vi her ikke finner Trandum blant gårdene med høy skyld; i 1647 bare 16 lpd. De minste av de sammenliknete gårdene er Tørnby (10 lpd.), Ringsbu (7 lpd.), Steinby og Kurøn (5 lpd. hver). Relativ skyld for de to sistnevnte var 0,3 mot 0,6 for Tørnby og 1,5 for Tårnby.
Etter beliggenheten synes Steinby helst å kunne ha hørt sammen med Tørnby, men flere av kildene viser at den har vært ødegård under (vestre) Tukun, og når landskylda trekkes inn, er det ingen urimelig tanke at begge de to by-gårdene på vestsida av elva kan være utskilte deler av Tukun. Den lave landskylda tyder på at de er relativt unge

Steinfinnsbø

gnr. 187 i Vågå hd. (Heidal sn.), Oppland

NG IV1 86

N50 1718.3 1845

Sø 4 km (Bjølstad)

Rel. skyld: 0,3

– stei2nfinnsbø (Bugge ca. 1880, NG)

Steenfindsbøe 1661 lk. Steenfinds bøe 1665 matr. Steenfindsbøe 1668 NG. Steenfinsbøe 1723 matr E. 1723 NG. Steenfingsbø (!) 1723 matr M. Stensfinsbøe 1801 ft. Steinfinsbø 1838 matr

NG tolker forleddet som mannsnavnet Steinfinnr og legger til at dette var «ret alm[indeligt]» i Norge i middelalderen og funnet i Gudbrandsdalen så seint som i 1520; på Karmøy i 1610. Det vises til drøftingen av navnet på nabogården, gnr. 186 Ellingsbø (se ovenfor), der det nevnes at begge to må være skilt ut «i sin Tid fra en av de ældre Gaarde i Nærheden».
I GPNS (s. 232) finnes tilsvarende opplysninger, og dette navnet og «Steinfinsgardr», en bygård i Bergen nevnt i 1431, føres opp som eksempler. E.H. Lind (sp. 951 f.) har et par-tre eksempler fra Island og kommenterer at det er «mera brukligt i Norge». Han nevner likevel ikke mer enn et dusin eksempler på fornavnet samt noen få patronymer – i alle fall fem av personene nevnes i Gudbrandsdalen; i Lind Suppl. er det ingen belegg. Navnet kan på dette grunnlag knapt kalles vanlig, og det kan tilføyes at det i 1647 var bare fire skattebetalere som het Steinfinn, tre i Nordland og én i Ryfylke.
Lind (loc. cit.) viser til et tilsvarende svensk Stenfin, og Lundgren-Brate (s. 243) nevner en «Stenfindær», biskop i Skara på begynnelsen av 1300-tallet. I SMPs samlinger er dette også eneste belegg utenom «Winaldus Stentfindi» i universitetsmatrikkelen fra Rostock 1421, som Gillian Fellows-Jensen (1968: 264) anser har vært nordmann. Dette er likeledes det eneste eksempelet i DgP (bd. I, sp. 1283). Navnet nevnes ikke av Erik Björkman eller John Insley, men Fellows-Jensen (loc. cit.) har ett eksempel fra Yorkshire.
Steinfinnsbø ligger ganske nær elva Sjoa, på nordsida av dalen, der de gamle gårdene ligger på rad østfra og oppover dalen: gnr. 189 Ekre, gnr. 188 Hålå («Harlaug»), gnr. 187 Steinfinnsbø, gnr. 186 Ellingsbø, gnr. 185 Hæringstad, gnr. 184 Kruke, gnr. 183 Haraldstad, gnr. 182 Prestegarden (Myklabólstaðir) og storgården gnr. 181 Bjølstad. Her var også så seint som i 1723 Rudi en egen gård, men den ble seinere slått sammen med Bjølstad. Den gamle kirken stod enten på Bjølstad eller på Prestegarden fram til ca. 1775 (NG IV1 83).
I 1647 synes Steinfinnsbø å ha ligget øde, men fra 1661 av er den nevnt i matriklene med en skyld på 9 ½ skinn, det samme som i 1838, noe som skulle tilsvare i underkant av 8 lpd. I 1647 skyldte Bjølstad 50 lpd. korn. Prestegarden, Haraldstad og Hæringstad skyldte 30 lpd. hver, Ellingsbø 29 lpd., Rudi og Kruke skyldte 20 lpd. hver, Ekre 15 lpd. og Hålå 5 lpd. Sammenlikningen gir Ellingsbø en relativ skyld på 1,2, Steinfinnsbø bare 0,3. I 1838 hadde de fleste gårdene fått noe økt skyld, men Kruke og de to bø-gårdene hadde beholdt den samme som de hadde på 1600-tallet. Dette kunne kanskje tas som en indikasjon på at disse gårdene heller ikke før nedgangstida i seinmiddelalderen hadde vært særlig store, og dermed ikke hadde hatt de samme ekspansjonsmulighetene som de andre. I NG antydes som nevnt at bø-gårdene var utskilte deler av eldre gårder. En alternativ løsning er at Steinfinnsbø ble utskilt fra Ellingsbø på slutten av høymiddelalderen, mens personnavnet fremdeles må ha vært relativt vanlig i Gudbrandsdalen. Den lå trolig øde fram til midten av 1600-tallet og ble så utskilt som egen gård, men med det gamle navnet, mellom 1647 og 1661. Dette kunne passe både med beliggenheten og forskjellen i landskyld mellom de to gårdene. Ellingsbø må antas å være betraktelig eldre, og sannsynligvis er denne gården (og navnet) på alder med Haraldstad og Hæringstad, som begge må stamme fra vikingtida

Steinsbø

gnr. 93 i Finnås hd. (Bremnes sn.), Hordaland

NG XI 133

N50 1114.1 8436

N 1 km

Rel. skyld: 0,7

– stei1nsbø, stæi1nsbø (Bugge ca. 1880), stei1nsbø (NG)

Steensbøe 1610 NG. 1612 NG. Stiensbøe 1647 XI 123. Stensbøe 1661 lk. 1665 matr. Steensbøe 1668 NG. Stensbøe (øde) 1723 matr E M. 1801 ft. Steensbø 1838 matr. Steinsbø 1886 matr

Magnus Olsen forklarer i NG forleddet som «enten Mandsnavnet Steinn eller Appellativet steinn m.», og viser til NG Indl. s. 79 og til GPNS s. 235.
I innledningsbindet nevnes først at «de mange af dette Ord kommende Navne» som regel viser til store, jordfaste steiner eller bautasteiner, eller også til fjell, høye holmer eller småøyer. Det understrekes at navnene sjelden viser til steinet jordbunn – da brukes gjerne grjót – og m.h.t. forledd med genitivs-s (Steins), hevdes det at dette oftest kommer av mannsnavnet Steinn eller et sammensatt mannsnavn på Stein-, f.eks. Steinarr eller Steinulfr. Se ellers drøftingen under Stensby s. 374 ff. nedenfor.
Steinsbø i Finnås ligger ca. 1 km nord for kirken i Bremnes sn., på den andre sida av Storavatnet. De nærmeste nabogårdene synes å være gnr. 91 Urang i øst, gnr. 92 Laurhammar (ikke avsatt på N50-kartet), gnr. 94 Gåsland nærmere vannet (og i middelalderen nevnt som kirkested) og videre motsols: gnr. 95.96 Habbastad, gnr. 97 Søvoll, gnr. 98 Sæverud (Øydjorda), gnr. 99 Brekke, gnr. 100 Økland, gnr. 108 Stavland, gnr. 109 Svortland, gnr. 89 Holland og gnr. 90 Særstein (med daglignavnet Stølo).
Ifølge skattematrikkelen for 1647 har Habbastad hatt høyest skyld, i 1647 tilsv. 106 lpd. korn. Svortland skyldte 70 lpd. og Søvoll, Urang og Økland 60 lpd. hver. Det gamle kirkestedet Gåsland skyldte 50 lpd., Laurhammar 39 lpd., Brekke og Stavland 35 lpd. hver og Steinsbø 33 lpd. Bare ubetydelig mindre skyld hadde Holland, mens Sæverud skyldte 27 lpd. Særstein hadde lavest skyld med 20 lpd. Med en gjennomsnittlig skyld på ca. 48 lpd. får Steinsbø en relativ skyld på 0,7, og det er grunn til å anse gården som enten en sein nyrydding eller en relativt ung utskilt del av en av nabogårdene, i så fall helst Gåsland. Dette bidrar imidlertid ikke vesentlig til tolkningen av forleddet.
Det kan bemerkes at både Habbastad og Gåsland ifølge Magnus Olsen (NG XI 133) kan tolkes til mannsnavn, hhv. Hagbarðr og Gási, men i Gåsland foretrekker han likevel fuglenemnet, bl.a. fordi forleddet i Svortland skal være fuglenemnet súsvǫrt (jfr. s. 134).³⁴ Selv om det éne av disse eller begge skulle ha personnavn i forleddet, er det ikke gitt at det samme er tilfellet med Steinsbø. Her kan det sammenliknes med det dunkle navnet Særstein og delvis også med Laurhammar. Særstein er ifølge NG XI (s. 132) bare kjent i skrift; til daglig kalles stedet Stølo, men Magnus Olsen antyder en tolkning *Sess-steinn om en «Steen til at sidde paa» eller «sædeformet Afsaats i en Bergside». Uansett tolkningen av forleddet er etterleddet utvilsomt appellativet steinn, og i Laurhammar, der forleddet kan være gen. sg. av et tidligere navn *Laug på Storavatnet, er etterleddet likeledes uproblematisk. Begge navnene viser til forekomst av steiner eller berghamrer, jfr. også Urang, der forleddet er urð f. I denne sammenhengen er en tolkning av Steinsbø til appellativet steinn ikke urimelig, men det må i så fall helst være tale om én eller annen markert stein eller et fjell (som for øvrig her helst har navn på såta; jfr. Helland 1921: 222 f.). Steinsbø må likevel anses som usikkert forklart

Stenarsbön

Sörbygdens hd. (Sanne sn.), Båhuslen

OGB XVII 133

GK9B SV 7213

N 0,7 km

– ste'9nå·bö1-n, ste2-nåS-, stU2n-aS- (OGB)

(j Stæinars rudi RB 364, 1391). y Stenersby NRJ V 202, 1544. Stennersbön, Stens, Stennisbo(e) 1573 OGB. Stiennszböenn 1581 OGB. Stennerböenn, Stiennerboenn (!) 1586 OGB. Stienisbönn 1616 OGB. Stenisbön 1659 OGB. Stenessbön 1665 OGB. Stenissböhn 1680 OGB. Stenessböhn 1697 OGB. Stennarsböhn 1719 OGB. Stenarsbön 1758–1881 OGB. Stenarbyn 1806 K OGB. Stenarsbön GK OGB. EK OGB

I OGB tolkes forleddet til mannsnavnet Steinarr, og for dialektformen «Stenår» vises bl.a. til et åkernavn Enåren av Einarr i OGB XVII 251, og til et helt parallelt Stenarsbyn i SOV IX 14, som på 1560-tallet skrives «Sten(n)ors-». For den tredje uttalevarianten, som kalles «egendomlig» vises til en form «Stønnes» fra 1564 (SOV IX 14). Forekomsten stainawarijaR på Rö-steinen tyder på at personnavnet er gammelt i Båhuslen. Se ellers under Steinarsby ovenfor. For vokalismen i andre ledd av personnavnet, se Janzén 1933: 45, som antyder etterleddsbetoning.
Blant E.H. Linds eksempler på sammensetning med ruð fra Båhuslen står belegget «j Stæinars rudi» fra RB 364 (under Sanne kirke), og han antar det skal gjelde Stenarsbön (Lind Suppl. sp. 753 f.). Belegget er ikke nevnt i OGB XVII, men Linds antakelse synes rimelig. Noe *Stenarsröd e.l. finnes ikke ellers i Sörbygden eller i naboherredene (det er vel mindre sannsynlig at belegget skulle gjelde den lille gården Tenarsrud i Färgelanda sn., Valbo hd., i Dalsland, kjent første gang i 1564 som «Stenarsrud»; jfr. SOÄ XVIII 26). Om belegget fra RB virkelig gjelder Stenarsbön, kan det enten være tale om et navneleddsbytte, noe som også kjennes fra andre navn på ruð og býr, eller at belegget i RB beror på en feil, noe som i flere tilfeller synes å være en rimelig forklaring. I det aktuelle tilfellet står belegget sammen med fire andre belegg på ruð.
Stenarsbön ligger på østsida av Sannesjön, like nord for Sanne kirke og den gamle prestegården Prästebol. I nord ligger først Kettelsröd og deretter Björnebön, og i øst er nabogården Kåröd. Sørvest for kirken ligger Vassbotten og tvers over vannet ligger Elseröd og Åsneröd. Personnavnforledd er altså vanlig i gårdsnavnene her.
Enkeltgården Stenarsbön har fra gammelt av vært skattlagt som ett mt., mens Prästebol skattet som et halvt mt. Prestegården skal tidligere ha hett Sandaruð (OGB XVII 110, 129), jfr. «Sandarudz kirkia» i RB 364 ved siden av «Sanda kirkia» i RB 521. Kettelsröd og Björnebön er begge enkeltgårder skyldsatt som ½ mt. Begge er belagt første gang i 1573, og er sikkert relativt unge bebyggelser. Det samme gjelder trolig Kåröd (¼ mt.), som også kjennes fra 1573; det er høyst usikkert om det er denne gården som er ment med «j Kara rudi» som nevnes under Hede kirke i RB 363 (jfr. OGB XVII 27, 123). Vassbotten skattet som ett mt., men heller ikke denne gården er kjent i kildene før 1573. De to ruð-gårdene på vestsida av sjøen er begge ganske små: Åsneröd er ¼ mt. og nevnes første gang i 1659, mens Elseröd er 1/8 mt. og ble i 1665 og 1680 omtalt som en «kronoäng».
Stenarsbön og Vassbotten er de største gårdene i nabolaget, og beliggenheten kan tyde på at Stenarsbön er en del av en eldre gård (*Sandar?), som ble delt etter at den ble kirkested. Om man regner med at Sandaruð fremdeles var det alminnelige navnet på prestegården på slutten av 1300-tallet, kan dette ha bidratt til en feilskriving «j Stæinars rudi» for *j Steinars bœ i RB

Steneby

Västra Hisings hd. (Björlanda sn.), Båhuslen

OGB IV 26

GK7B SV 6610

Ø 3,5 km

– ste2-nêby (OGB)

j Stæinaby RB 327, 1399. paa Steneby (2 br) NRJ IV 174, 1528. y Stenneby NRJ V 142, 1542. Stenneby(e) 1544–86 OGB. Stenbj DN XV 709, 1550 (Kungälv). y Stieneby NRJ V 577, 1568. Stiennebye 1581 OGB. Stennerödt (!) 1586 (altern) OGB. Stenbyy 1659 OGB. Stenebye 1655 OGB. Steneby 1881 OGB

I OGB tolker Hjalmar Lindroth forleddet «snarast» til mannsnavnet Steini (som han anser som en sideform av Steinn eller et kortnavn til sammensatte navn på Stein-), og han viser til E.H. Lind (sp. 954). Lindroth støtter seg her på en (tydeligvis muntlig) uttalelse fra Evald Lidén, som er betenkt på å regne forleddet som gen. pl. av appellativet steinn, idet «man skulle ss. uttryck för koll. bet. ha väntat stamform». Lindroth nevner imidlertid at et kart, trolig fra slutten av 1600-tallet viser at åkeren på gården er delt i «små åkrar med renar och stenar emellan» og at den består av «stenig mulljord med månge brenneskiär». Videre heter det at «ängen der omkring ähr sommastädes godh dock mest tufwut med onyttiga torr Backar och stenar».
Oluf Rygh opplyser i GPNS (s. 233) at navnet Steini finnes «ikke sjelden» på Island på 1000-tallet. E.H. Lind har imidlertid bare en fem-seks islandske navnebærere, to av beleggene som patronym, og i alle fall to navnebærere synes alternativt å ha vært kalt Steinn eller Steinarr. Han opplyser at det er «mindre vanligt även i Norge ock långt senare». De norske eksemplene – de eldste fra slutten av 1200-tallet – viser i flere tilfeller vakling mellom Steini, Steinn og Steinarr. Lundgren-Brate (s. 242 f.) har ingen eksempler på uavhengig bruk, men nevner under «*Stene(?)» at dette kanskje inngår i et sta-navn i Uppland. I SMPs samlinger er det to seine belegg på Stene, i 1437 i Småland og i 1503 i Värmland, men muligens representerer runebelegget steinu (akk.; Ög 217) dette navnet. DgP (bd. I, sp. 1283) har tre danske belegg på patronymet «Stenys:» o.l. fra 1300-tallet, og det nevnes at navnet forekommer i Reichenau-lista. Steini synes ikke å være belagt i England eller i Normandie.
I GPNS (loc. cit.) har Rygh opprinnelig ført opp fire norske gårdsnavn under Steini, men utgiverne har supplert med ytterligere tre navn, blant disse gnr. 71 Steinby i Rødenes, som på s. 368 ovenfor er tolket til Steinarr. Rygh sier innledningsvis at noen av (de vel 100) navnene som står oppført under Steinn, kan høre hit, men han påpeker også at det kan være meget vanskelig å avgjøre om et navn er sammensatt med Steini eller med gen. pl. av appellativet. Han tar det forbehold at selv om navnene i lista kan komme av mannsnavnet, så kan det ikke sies med sikkerhet om noen av dem.
Det første eksempelet Rygh fører opp, gnr. 100 Steirød i Idd, er belagt som «a Stæinarriodre» i 1387 (DN II 388; Oslo – fra en vedheftet liste over tingsvitner), men Rygh anfører i kommentaren i NG I (s. 209) at mannsnavnet Steinarr er mindre sannsynlig enn Steini eller steinn, da det er lite sannsynlig at genitivss her skulle være forsvunnet fra uttalen. Utgiverne av GPNS har tatt med to homonyme eksempler fra Hedmark (Steinberg; gnr. 205 i Ringsaker og 9.10 i Romedal), der det synes å være tale om et partsnavn Steinaberg eller Steinabjargir. I begge tilfeller tolker Oluf Rygh forleddet til mannsnavnet Steini (NG III 21, 128 f.). Likeledes fra Hedmark er to eksempler på rud, det éne kjent fra RB 468 som «j Steina rudhi» (gnr. 80 i Sør-Odal; NG III 188) og det andre et ungt bruksnavn fra Grue. Ved dette viser Rygh bare til odalsnavnet, der han bemerker at forleddet er enten mannsnavnet eller appellativet. Det er for øvrig helt urealistisk å anta det sjeldne Steini som forledd i et ungt bruksnavn i Solør, som vel så sannsynlig beror på oppkalling eller beint fram skyldes steinete mark. Det siste eksempelet Rygh fører opp i GPNS, er et forsvunnet gårdsnavn fra Surnadal, skrevet «af Steinasætre» i AB 112, men han antar belegget gjelder samme gård som på følgende side skrives «j Steinsætrom». I NG XIII 419 oppgir Karl Rygh enda et belegg, «Steinseteren, øde ... vnder Kragenes» fra OE 39, og likeledes et belegg «Stensettermou» fra 1590. Han avviser ikke en tolkning til appellativet, men fører primært opp mannsnavnet.
I NGs fellesregister tar Albert Kjær med noen flere navn under Steini. Fra Østfold kommer i tillegg til dem jeg har nevnt ovenfor, gnr. 50 Stenbekk i Tune, der Oluf Rygh er i tvil om det eldste belegget, «j Stæins rudi» (RB 497), egentlig hører hjemme her. Han foreslår derfor Steinaruð som norrøn form, «af steinn, Sten (paa Grund af stenet Jordvei) eller af Mandsnavnet Steini». Kåre Hoel har (i BØ manus) ingen betenkeligheter med å godta rødeboksformen, og han argumenterer for at forleddet viser til en nærliggende bygdeborg. Gnr. 48 i Skjåk, Steinbakke («Stiennbacke» i 1578; NG), har Oluf Rygh (NG IV1 36) primært tolket som «Stenbakken», alternativt til mannsnavnet. I NG IV2 127 forklares forleddet i gnr. 10,4 Steinerud i Lunner (uten eldre former) som «mulig af Mandsnavnet», som nå forklares som «en i MA. ikke sjelden Sideform af Steinn», men det legges til at forleddet like gjerne kan komme av appellativet. Endelig skal det tas med at Karl Rygh ikke ser bort fra en tolkning til mannsnavnet i det gamle Steinavágr i Borgund, nå kjent gjennom gnr. 122 Steinvågnes (NG XIII 187).
Ingen av eksemplene på mulig sammensetning med mannsnavnet Steini er overbevisende; de som vanskeligst kan forstås på annen måte, er vel helst partsnavnene fra Hedmarken; men også her kan gen. pl. av appellativet foreligge; den steinete delen av Berg?, parten av Berg ved steinene?
Lind (sp. 954) supplerer GPNS med to eksempler fra Båhuslen, det her aktuelle Steneby i Björlanda, og dessuten «j Stæina bakka» (RB 316) fra Långelanda sn. på Orust, som han mener er forsvunnet. I OGB IX 13 er dette belegget imidlertid ført opp blant «torp och lägenheter» under Röra, der det er identifisert med «Sten(e)backen med Hagen», og det bemerkes at stedet «ligger i mycket stenig och svårframkomlig terräng». Ellers fra Båhuslen kan nevnes at Assar Janzén (uten noen drøfting eller henvisning) hevder at Steini er forledd i Steröd i Hjärtum sn. (OGB X 26), men tolkningen må bli høyst usikker; det eldste belegget skal være «Stenngerudt» fra 1558 (i NLR I 146).³⁵ Gunnar Drougge har antydet Stene som én mulig tolkning av det unge navnet Stentorp under Kåtebol i Sanne sn. (nevnt i 1856; OGB XVII 125), men det er vel tvilsomt om mannsnavnet har vært brukt på 1800-tallet (det nevnes f.eks. ikke i Brattö 1992).
I Värmland nevnes et Stenebyn som forsvunnet bebyggelsesnavn i Lysviks sn., Fryksdals hd., skrevet «Stenebÿn» i 1540 og 1550. Navnet står uten kommentar i SOV II 19. I fellesregisteret for SOÄ er det fem henvisninger fra mannsnavnet Stene, alle til navn som først dukker opp på 1540-tallet. En sammensetning på torp i bd. VIII s. 9 tolkes uten videre til mannsnavnet, sammensetningene på bo og red (bd. IX1 69 og XIII 37) som «snarast» til Stene, mens to navn i bd. XVIII (Valbo hd.; s. 86 og 126) primært tolkes til appellativet, men «möjligen» til mannsnavnet. Det gjelder Steneryr i Råggärds sn., eldst belagt som «Stena’r» [!] i 1540, og Steneby i Valbo-Ryrs sn., skrevet «Stennäbÿ» i 1540 og 1541. Elof Hellquist (1918) har ingen eksempler på Stene + by.
I DgP står det ikke noe om evt. bruk av det danske Steni som forledd i stedsnavn, og det kan nevnes at John Kousgård Sørensen (1958a: 117) til Stenestad (fra gammelt dansk område i Malmöhus og Kristianstads län) bemerker at «selvom det sjældne mandsn. glda. Stni (kun i patronymika), oldn. Steini, er en formel mulighet ..., er der næppe tvivl om, at forleddet i begge tilfælde er gen.plur. af subst. glda. stn, m.». I England eller Normandie synes navnet ikke å ha vært brukt som forledd i stedsnavn.
Steneby ligger ca. 3,5 km øst for kirkestedet Björlanda, mellom Alleby og Östergärde. Gården har vært regnet som ett helt mt. – likesom nabogårdene. I 1528 nevnes to oppsittere på gården, men det er grunn til å regne med at den éne var husmann. Fire menn nevnes under Alleby, men bare én med skatt; Östergärde har én oppsitter. Under drøftingen av navnet Alleby har jeg antydet muligheten av at Alleby, Steneby og Östergärde opprinnelig har utgjort én gård.
Eksistensen av et mannsnavn Steini (dansk Steni) kan ikke betviles (det gjelder vel også et svensk Stene, jfr. NK VII 60, 210, 254), men det blir høyst usikkert om det foreligger som forledd i stedsnavn. For Steneby i Björlanda bør det legges vekt på de siterte opplysningene fra 1600-tallet, som indikerer en appellativ tolkning av forleddet

Stensby

gnr. 95.100 i Ullensaker hd., Akershus

NG II 318

N50 1915.2 2575

N 3,7 km (Furuset)

Rel. skyld: 0,8

– ste7nnsby (Rygh 1879, Bugge 1881, 1882), stæ1nnsby (NG), 1stensby (AN ca. 1953)

Stenszby ¼ 1594 NG. Steensbye (2 gd) 1647 II 176. Steensbye, Steensbye eller Husbye (!)³ 1661 lk. Stensbye (2 gd) 1665 matr. Stenszby 1666 NG. Steensbye ¼ ¼ 1723 matr E M. (ned, øv) 1801 ft. Steensby (ned, øv) 1838 matr. Stensby 1886 matr

Oluf Rygh forklarer forleddet som mannsnavnet Steinn, men bemerker at det også kan komme av Steinarr, Steinrǫðr eller Steinulfr.
I GPNS (s. 233) karakteriseres mannsnavnet Steinn som alminnelig «fra gammel Tid til ned mod Nutiden». E.H. Lind (sp. 956 f.) kommenterer at navnet viser seg tidlig og er «sedan mycket brukligt både i Norge ock på Island medeltiden ut». Navnets popularitet understrekes ved det store antall belegg i supplementsbindet (sp. 757–63). Det foreligger bl.a. på Rösteinen (Båhuslen) og Tunesteinen fra hhv. 400 og 500tallet (NK VII 43). Også i Sverige har navnet (Sten) vært svært mye brukt. I SMPs samlinger er det seks skuffer med belegg, og det skal finnes i 16 runeinnskrifter. Lundgren-Brate (s. 241 f.) anser det som et resultat av en forkorting (en «Østen Bassa» kalles et annet sted «Steen Bassa»), men Assar Janzén slutter seg ikke uforbeholdent til et slikt syn og anser det som fullt mulig at navnet kan være opprinnelig usammensatt (NK VII 38 f.). I DgP (bd. I, sp. 1281–83) nevnes en rekke danske eksempler fra 1100-tallet og til ut på 1500-tallet foruten en runeinnskrift. Erik Björkman (s. 129) har flere tidlige engelske belegg, og også Gillian Fellows-Jensen (1968: 263) har eksempler på navnet. Hun mener for øvrig en form som «Stan» viser anglifisering av det skandinaviske navnet, mens John Insley, som har eksempler på «Stein» som tilnavn (s. 345), foretrekker å se dette som appellativet, evt. en skandinavisert form av g.eng. stn brukt som tilnavn. Adigard (s. 177) har ikke funnet eksempler på Steinn i Normandie før 1066, men på grunnlag av navnet «Esteim»,³⁶ registrert to ganger på 1100-tallet, og noen stedsnavn fra 1200-tallet antar han at det har eksistert i uavhengig bruk tidligere.
I GPNS (loc. cit.) fører Oluf Rygh opp vel 100 norske gårdsnavn som han mener kan være sammensatt med mannsnavnet Steinn, men innledningsvis tar han for det første forbehold om at enkelte kan inneholde ett av de sammensatte mannsnavnene nevnt ovenfor (som er gitt egne oppslag der tolkningen er sikker), og videre innrømmer han at det selvsagt ofte er vanskelig å skille ut navn som kommer av appellativet. Han hevder imidlertid at «hvor Genitivformen Steins er brugt, er der Sandsynlighed for Mandsnavnet» dersom navnet da ikke er gitt etter «en enkelt iøinefaldende Sten, eller efter et Fjeld af Navn Steinen, eller efter en Gaard Stein». De største etterleddsgruppene i Ryghs liste er rud og land med hhv. 23 og 18 navn; ellers er det ni navn på set(er) og fem på bøl(e). Ni navn er fordelt på etterleddene eng, voll og åker. Så vel Stensby i Ullensaker og på Eidsvoll som Steinsbø i Finnås er tatt med.
Lind bemerker i sin første bok (sp. 957) kort at navnet ofte finnes i stedsnavn, men i supplementsbindet (sp. 763–65) går han grundig inn på disse sammensetningene. Han har mange av de samme eksemplene som Rygh i GPNS foruten en rekke andre – fra Norge, Båhuslen og Jemtland. Han innleder med å si at Steins er forledd i «en massa» sammensatte norske gårdsnavn, men understreker at det i mange tilfeller må være tale om appellativet, ikke mannsnavnet. Etter å ha listet opp en rekke navn på rud/rød, bemerker han at sammensetningen Steinsrud er svært vanlig, «men innehåller säkerligen icke alltid dopnamnet». Mens Rygh i GPNS har ett navn på gard, har Lind seks i tillegg, hovedsakelig på bygårder. M.h.t. navnene på holt bemerker han at «dessas hithörighet [är] dock oviss». Tilsvarende sier han om navnene på set(er): «säkerligen icke alla hithörande», og for navn på land: «hithörigheten anses osäker». Navnene på by/bø føres imidlertid opp uten kommentar (her nevner han også det utvilsomt ganske unge Steinsby på Biri (gnr. 21,10; NG IV2 5), som faller utenfor denne undersøkelsen. Gjennomgående må man likevel kunne slutte at Lind er noe mer forsiktig enn Rygh med å foreslå personnavntolkning av navn med forleddet Stein(s).
I Lundgren-Brate (s. 241 f.) hevdes det at «i de ganska talrika ortnamnen på Stens ingå utan tvifvel i almenh. personnamn», og det gis eksempler på sammensetning med bl.a. hult, rum, ryd, sta(d), torp og äng(en), men ingen på by. Elof Hellquist (1918) har heller ingen eksempler på *Stensby, men om sammensetning på by uten genitivss bemerker han at «i vissa fall kan Stenby innehålla sten i betydelsen ’borgberg’ ... eller andra [f]ornlemningar af sten» (s. 121). Et Stensbyn i Fröskogs sn., Tössbo hd., skrevet «Stensbÿen» i 1540, viser seg på grunnlag av skriftformer fra 1552 av å inneholde mannsnavnet Stenar (SOÄ XVII 20); ellers finnes Steneby to andre steder i Älvsborgs län (SOÄ XVIII 126, XIX 121), og i Värmland finnes to Stenbyn (SOV IV 23, IX 67). Det første navnet har som eldste belegg «Steensbÿnn» i 1564, men står uten kommentar; det andre er første gang belagt som «Sttenabÿ» i 1540 og tolkes til gen. pl. av appellativet.
I Danmark skal mannsnavnet Sten ifølge DgP (bd. I, sp. 1283) inngå i flere navn på torp og ett på mark, og ifølge Birte Hjorth Pedersen (1960: 35) finnes det også to eksempler på sammensetning med by, Stensby i Skamby sn., Skam hd. og i Kalvehave sn., Bårse hd., belagt første gang hhv. i 1394 og 1231 (avskrift fra 13. årh.).³⁷ Erik Björkman (loc. cit.) viser til forekomsten i noen engelske stedsnavn, bl.a. et «Steinesbi» fra DB (Yorkshire), som også Gillian Fellows-Jensen (1968: 263) nevner, foruten navn med etterledd som field, acre, «hou» og «brecke». Hun synes ikke selv å være i tvil om at forleddet er personnavnet i de fleste av disse sammensetningene, men nevner at A.H. Smith (i EPNS XXXII 177 f.) foretrekker alternative tolkninger til navnet Stansfield, og han viser til en stein i nærheten av Stansfield Hall som kan ha gitt opphav til navnet. M.h.t. Stainsby er Fellows-Jensen seinere kommet til at navnet kan være en sekundær, elliptisk laging til soknenavnet Stainton (Fellows-Jensen 1972: 38 med hv.; jfr. s. 11 og 15). Noen appellativ tolkning av forleddet kan jeg ikke se at hun drøfter.³⁸
Det alminnelige mannsnavnet Steinarr er drøftet på s. 366 ovenfor; Steinrǫðr og Steinulfr var ifølge GPNS (s. 236) også ganske vanlige i middelalderen, men for det førstnevnte har Lind (sp. 958 f.) forholdsvis få belegg. Det var ganske uvanlig på Island, og de eldste beleggene i Norge – tidligst fra 1226 – synes i all hovedsak å være konsentrert til Østlandet. I 1398 er det belagt i Hardanger, og på 1500-tallet er det noen belegg fra Nordhordland. Steinulfr (av Lind sp. 957 f. normalisert til Steinólfr) er på den annen side «mycket brukligt på Island allt ifrån älsta tider», mens det i Norge etter landnåmstida på Island først opptrer på 1300-tallet og da i all hovedsak finnes i Telemark og Vestfold. Denne distribusjonen bekreftes ved de forholdsvis mange tilleggene i supplementsbindet (sp. 765–68). Ifølge DgP er ikke de to navnene brukt i Danmark, og Lundgren-Brate nevner bare Stenulf, men dette er belagt både i Øst- og Vest-Sverige ca. 1300 (s. 243). Bare Steinulfr er registerert i England (i Yorkshire allerede i DB; jfr. Gillian Fellows-Jensen 1968: 265, men ifølge Erik Björkman s. 130 også fra flere andre grevskap).
Steinrǫðr er sikkert belagt bare i ett norsk gårdsnavn, det opprinnelige partsnavnet gnr. 183 Stens-Bodding i Nes hd. på Romerike, skrevet «Steinrodz Bodunger», «j Steinrodzbodungum» og «j Steinrodzbodonghum» i RB 257, 477 og 478. Ifølge Lind (sp. 959) skal det også være forledd i to islandske staðir-navn. Steinulfr er også bare kjent i ett norsk gårdsnavn, det forsvunne «j Steinulfs rudhi» (RB 87), «j Steinulfs rudi» (RB 92), nevnt under hhv. Haug og Berg kirke på Eiker i nedre Buskerud, altså ikke langt fra Vestfold, ett av fylkene der navnet var spesielt mye brukt. I Lundgren-Brate (loc. cit.) nevnes to svenske, ikke nærmere lokaliserte, stedsnavnsammensetninger, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 265) nevner under dette mannsnavnet et teignavn i Lincolnshire, belagt som «in Steinolvemere» og «Steinilmar» på 1200-tallet.
På grunnlag av den kjente utbredelsen av Steinulfr er det lite trolig at dette mannsnavnet skulle foreligge i Stensby i Ullensaker. Det mindre brukte, østlandske Steinrǫðr kan man imidlertid ikke se bort fra, særlig ikke da det beviselig foreligger i et partsnavn fra naboherredet Nes. Det alminnelige Steinarr er selvsagt også en formelt mulig tolkning. Det blir imidlertid et spørsmål om navnet kan antas å være så gammelt at *Steinarsbýr eller *Steinrǫðsbýr ville blitt redusert til Stensby på slutten av 1500-tallet, da de første beleggene opptrer. I den forbindelse kan det nevnes at Stens-Boding skrives «Stendrud boding» i NKJ I 108 (fra 1575), men «Steens Boding» i 1617 (NG).
Øvre og Nedre Stensby ligger som nabogårder vel 3,5 km nord for det gamle kirkestedet Furuset. Nord for disse og vest for gnr. 96 Nordby ligger gnr. 99 Vestenga, som tidligere skal ha hett *Heiðarbýr.³⁹ Et par kilometer nord for Stensby ligger gnr. 97.98 Kopperud, og om lag like langt i øst ligger gnr. 93.94 Grøndalen. Like sør for Stensby ligger gnr. 101 Rotnebu (på N50-kartet feilaktig skrevet «Rotneby»), og sør for denne gnr. 102 Stømner og gnr. 103 Jaren. Lenger sør ligger gnr. 104 Skryta, gnr. 105 Austad og gnr. 91.92 Jødal.
Ingen av gårdene her kan ha vært særlig store. Ifølge 1647 matrikkelen skyldte Grøndalen 25 lpd., Jødal og Austad 20 lpd. hver, Kopperud 13 lpd. og Jaren 12 lpd., mens de to Stensbygårdene tilsammen skyldte 10 lpd., det samme som Nordby, Vestenga, Stømner og Skryta, mens Rotnebu hadde lavest skyld med 5 lpd. Gjennomsnittlig landskyld var 13,2 lpd., og Stensby hadde dermed en relativ skyld på 0,8. Sett i forhold til det tydeligvis ganske unge Kopperud (*Koppararuð, til yrkesbetegnelsen koppari m.) er det tvilsomt om Stensby kan gå særlig langt tilbake.
Etter beliggenheten ville det ikke være urimelig å tenke seg Stensby og Vestenga som utskilte deler av en eldre gård, som vel kunne tenkes å tilsvare *Heiðarbýr. Men også Nordby, Rotnebu og Jaren kan ha vært deler av den samme opphavsgården, som kanskje heller har hett Jaðarr, etter beliggenheten i utkanten av bygda.⁴⁰ *Heiðarbýr (ut mot skogen, heia) og *Norðbyr (nord for Jaren) ville altså være de først utskilte delene, og seinere er Rotnebu utskilt mellom Nordby og Jaren. Fra *Heiðarbýr er så Stensby blitt utskilt, og seinere – mellom 1594 og 1647 – er denne parten delt i to bruk. Den gjenværende og minste delen av *Heiðarbýr har beholdt det gamle navnet til slutten av 1600-tallet, men dette er så blitt erstattet av Vestenga («Westengen» i 1723; ifølge bygdeboka – Nesten 1951: 142 – brukes dette navnet første gang i 1671). Den mer avsidesliggende Kopperud kan tenkes å være en sein middelalderrydning utgått fra én av de mer sentrale gårdene.
Om denne beskrivelsen av bebyggelsesutviklingen i hovedtrekkene er rett, må Stensby være tatt i bruk som gårdsnavn i seinmiddelalderen, kanskje ved gjenopptaking av ødegårder fra slutten av 1500-tallet. Det kan da ikke ses bort fra at gården har fått navn etter den første bureiseren, men dette blir likevel mindre sannsynlig, da mannsnavnet var svært lite brukt i Akershus på 1600- og 1700-tallet. I 1647-matrikkelen var den ingen skattebetaler i amtet som het Stein (e.l.) – det var 74 i hele landet, og i 1801-folketellingen var det i Akershus bare tre personer i Kristiania og tre i Asker med dette navnet. Så ungt som dette navnet etter all sannsynlighet må være, er Ryghs alternative personnavntolkninger nærmest utelukket, og en evt. appellativ forklaring av forleddet blir likeledes lite trolig. Tolkningen av Stensby i Ullensaker blir ganske usikker, og det er fristende å forklare navnet som en oppkalling etter den større gården på Eidsvoll

Stensby

gnr. 220 i Eidsvoll hd. (Langset sn.), Akershus

NG II 388

N50 1915.1 2096

Sv 3,5 km

Rel. skyld: 1,5

– ste1nnsby (Bugge 1883), stæ1nnsby (NG), 1steznsby (AN ca. 1953)

a Stensby NRJ I 19, 1514. Stennsby NLR II 40, 1560–61. Steensbye 1578 NG. Stienszbye 1/1 1593 NG. Steensbye 1647 II 207. Steenszbye 1661 lk. Stensbye 1665 matr. Steensby 1666 NG. Steensbye 1723 matr E M. Steensby 1838 matr. Stensby 1886 matr

Oluf Rygh fører opp en norrøn form *Steinsbýr og viser til gnr. 209 Stenshol, der forleddet settes til enten mannsnavnet (se under Stensby i Ullensaker ovenfor) eller appellativet, og for dette viser han til NG Indl. (se under Steinsbø s. 370 f.). Han legger til at Stenshol «formodentlig i ethvert Tilfælde [har] fælles Oprindelse med det nærliggende Stensby», altså at forleddet må tolkes på samme måte i de to navnene.
Stensby ligger på vestsida av Vorma, eller slik det beskrives av Jens Kraft (1820: 456): «en halv Miil nordenfor Eidsvolds Jernværk ved Landeveien til Oplandene og ved Stennsbye-Elv, [... gården har] god Jordbund, men er noget aaslændt». Stensby ligger i østhellinga nedenfor Mistberget mellom gnr. 42 Julsrud og gnr. 44 Askjum i sør og gnr. 207 Eidshaug, gnr. 208 Smedstad og gnr. 209 Stenshol i nord. Nord for disse ligger gnr. 203.204 Myrer, gnr. 206 Trandum og gnr. 210 Tansum. I øst ligger gnr. 211 Sanderud, gnr. 212 Minne, gnr. 213 Bjørknes, gnr. 214 Kråkvål, gnr. 215 Dytterud og gnr. 216 Bunes. I sørøst ligger gnr. 217 Seterdal, gnr. 218 Setre og gnr. 219 Berger.
Sju av disse gårdene er ikke nevnt i 1647-matrikkelen, men i 1661 var Eidshaug, Smedstad og Sanderud skyldsatt, og i 1665 var også Bjørknes, Kråkvål, Dytterud og Setre kommet med i matrikkelen. I oversikten nedenfor er landskylda for disse gårdene ført opp med tallene for 1661 eller 1665. Høyest skyld hadde Myrer, med tilsammen 27 lpd. fordelt på to bruk. Berger, Julsrud og Stensby skyldte 20 lpd. hver, Trandum (heim-gård) skyldte 15 lpd. og Minne 12 lpd. Heim-gården Askjum skyldte 10 lpd., Stenshol 8 lpd., Tansum (også heim-gård) og Bunes skyldte 5 lpd. hver og Seterdal skyldte 6 skinn, som tilsvarer om lag 4 lpd. Bjørknes og Kråkvål er ført opp med 3 lpd. i 1665, Eidshaug med 2 lpd. og Smedstad og Sanderud med 2 skinn hver i 1661 og de øvrige med 2 lpd. i 1665. Det er vel tvilsomt om alle disse smågårdene går tilbake til middelalderen; i 1665 kalles de rydningsplasser, men enkelte av dem kan nok representere gjenopptakne ødegårder. Det er likevel grunn til å tro at de før gjennopptakingen lå under nabogårdene, som var skyldsatt forholdsvis på det grunnlaget. Jeg har derfor funnet å regne gjennomsnittlig landskyld bare på grunnlag av tallene for de 11 gårdene som nevnes i 1647, vel 13 lpd. korn. Stensby får dermed en relativ skyld på 1,5 (mot 2,2 dersom smågårdene ble regnet med).
Kronologien som her indikeres av skyldforholdene på 1600-tallet, stemmer ikke helt med det Andreas Holmsen (1961) er kommet fram til. Han ser Berger som den eldste gården, og så vel Stensby som Julsrud og flere andre skal være utskilt fra denne. Videre hevder han at «Stensby er noe eldre [enn Julsrud, som han mener må være fra kristen middelalder], men kan ikke gå lenger tilbake enn Bunes og Sætre», og han fortsetter med å understreke at «Stensby på sin side er oprinnelig bare navnet på et særskilt bruk av en gård med et annet og eldre navn. Også fra denne kanten blir vi derfor ledet tilbake til Berger som utgangspunktet» (Holmsen 1961: 89). På s. 159 gjentar Holmsen at Stensby ble utskilt fra Berger i vikingtida og «har likesom Stenshol navn efter en bruker som het Stein». At Julsrud framstår som jevnstor med Stensby og Berger, forklarer Holmsen ved at den tok opp i seg flere gårder som ble nedlagt etter Svartedauden. Holmsens grundige undersøkelse av Eidsvoll kan jeg her ikke ta opp til drøfting – at gården opprinnelig har vært en part av Berger som ble utskilt i vikingtida, synes ikke urimelig, men dermed er ikke sagt at forleddet nødvendigvis må være personnavnet Steinn. Noen entydig tolkning av Stensby lar seg ikke fastslå

Sterkaby

gnr. 125 i Modum hd. (Nykirke sn.), Buskerud

NG V 240

N50 1714.1 4543

N 4,5 km

Rel. skyld: 0,9

– stæ72rkabý (Bugge ca. 1880, NG), "stærkaby (AN 1945, 1954)

a Starkadebøe DN XI 21, 1328 (Flesberg; i lagtingsakt 1694). Stercharbye DN XI 184, 1460 (1560? eller falskt?; Flesberg; i lagtingsakt 1694). Sterkeby NRJ IV 383, 1529. Sterckeby NLR I 56, 1558. Sterckebye 1578 NG. Sterckebye Aktst I 73, 1591. Sterckebye 1593 NG. 1604 NG. Sterchebye 1647 V 72. 1661 lk. Sterckebye 1665 matr. 1668 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Starckebye 1723 matr M. Sterkebye 1801 ft. Stærkeby 1838 matr. Sterkeby 1886 matr

De to eldste beleggene er ikke helt pålitelige, men Hjalmar Falk (i NG V) gjør nok likevel rett i å slutte seg til tolkningen i GPNS s. 232, der Sterkaby føres opp som det eneste eksempelet på sammensetning med personnavnet Starkaðr.⁴¹ Falk bemerker at personnavnet ikke var «ganske sjeldent paa Island» i middelalderen, mens Oluf Rygh (loc. cit.) kommenterer at det i historisk tid bare er registrert på Island. Heller ikke E.H. Lind (sp. 943 f., jfr. Lind Suppl. sp. 743) har funnet norske eksempler, og han presiserer at stedsnavnet «Starkadebø» er det eneste tegnet på at navnet har forekommet i Norge. Ifølge Assar Janzén (NK VII 28, 98) synes navnet heller ikke å være kjent ellers i Skandinavia utenom i sagnhistorien (jfr. DgP I 1275 f.; det er ikke representert i SMPs samlinger). Navnet synes på den annen side å ha vært brukt i England (Björkman s. 128 f.). Det bør nevnes at Janzén har foreslått å tolke forleddet i Starkanstjärn(et) (Vedbo hd. i Dalsland) til dette mannsnavnet, da med sekundær genitiv på s, som det sikkert ville hatt «om det levat kvar t.ex. på 1500-talet» (Janzén 1940: 158) – dette blir imidlertid helt hypotetisk. Navnet er ikke funnet i yngre norske personnavnoversikter.
Heller ikke om man ser bort fra den eldste skriftformen, lar det seg gjøre å finne noen annen tilfredsstillende tolkning. Det relativt vanlige tilnavnet Sterki (Lind Bin. sp. 359) kjennes ellers ikke fra stedsnavnforledd, og det kan heller ikke lett forenes med uttalens [a] i bindeleddet. Det norrøne Styrkárr kunne nok tenkes å ligge til grunn for formen fra 1460, jfr. «Sterkar» fra Lier i Buskerud i 1360 og «Steirkaar, kar» fra Mandal 1488 (Lind sp. 970 f.), men den gjennomførte skrivingen uten genitivs-s taler imot en slik løsning; se likevel Steinby og Østenby s. 367 og 452, som er utvilsomme eksempler på mannsnavnforledd med bortfalt genitivs-s.
Sterkaby ligger på sørvestsida av dalen opp fra elva Simoa. Nærmeste nabogård er gnr. 126 Kollerud, noe nærmere elva, og gnr. 127 Linderud noe høyere opp på sørsida av bekken som renner ned fra Stordalen. Sør for denne ligger heim-gården gnr. 128 Fossum, og på den andre sida av Simoa gnr. 114 Koppland og gnr. 115 Tingelstad. På samme side som Sterkaby, men noe lenger opp langs elva, ligger gnr. 124 Gunnerud og deretter gnr. 123 Lobben (sms. med bœrinn) og bnr. 122 Bendiksby.
I forbindelse med drøftingen av Bendiksby (s. 145) har jeg sammenliknet landskylda på midten av 1600-tallet for 23 gårder i dalføret. På grunnlag av så vel denne sammenlikningen som beliggenheten er det rimelig å anta at Sterkaby er sekundær i forhold til Tingelstad og Fossum, og trolig også yngre enn nabogården Kollerud. Navnet må anses som relativt ungt, og det kan også tas i betraktning at Bendiksby etter landskylda å dømme kan antas å være jevngammel med Sterkaby. Bendiksby har vært tolket som sammensatt med det kristne mannsnavnet Benedikt og måtte i så fall tidfestes til godt inn i kristen middelalder. Slik vist på s. 142 f. er det grunn til å revurdere denne tolkningen, men det er likevel klart at forleddet er et personnavn. Det skulle således ikke være utenkelig at også Sterkaby inneholder et personnavn, og Ryghs forslag om at dette personnavnet er Starkaðr, kan neppe motbevises

Stillesby

gnr. 18 i Rødenes hd., Østfold

NG I 167

N50 2014.3 4803

N 2 km (Klund)

Rel. skyld: 1,1

– stø2llesby (Bugge 1883, NG), "støl3sby (AN ca. 1955)

j Stillaughsbø, j Styllaugs rudi RB 151, 1401. Stollisby NKJ I 23, 1575 (= St 22b). Stillisby Aktst I 57, 1591. Stilliszby 1593 NG. 1/1 1604 NG. Stillissbye Aktst III 307, 1610. Stilliszby 1626 NG. Stillisbye 1647 I 114. Stillisbye, Stilleszbye RAd 1650 (Trøgstad). Stillesbye 1661 lk. Stylliszbye 1690 tmt AN. Stillesbye 1723 matr E. 1723 NG. Stellesbye 1723 matr M. 1751 kb AN. Stillesbye 1801 ft AN. Stillesby (Stillaugsby) 1838 matr.
Det første av de to beleggene fra RB står i lista over inntektene til presten ved den seinere nedlagte Klund kirke (gnr. 20). Det andre står under kirkens inntekt, og Oluf Ryghs identifisering er sikkert riktig; en veksling mellom bœr og ruð finnes flere steder (se kap. 5.4 Tillegg)

I NG tolkes forleddet som mannsnavnet Styrlaugr, «der endnu bruges i Norge, skrevet Stillaug, Stilløf, Stillef», og i GPNS (s. 238) opplyses at dette var mye brukt i Norge i seinmiddelalderen, «mest i Formerne Styllaugr og Stillaugr. Endnu brugt, skrevet Stillaug og Stilluf». I Lind (sp. 971 f.) oppgis det eldste eksempelet å være fra NgL II 489, grenseoppgangen mellom Norge og Sverige ca. 1270. Med få unntak er Linds eksempler stedfestet til Øst- og Vestfold. Fra Rødenes er «Styllaugr Øysteinsson», som nevnes i RB 151 i forbindelse med gnr. 31 Holo. Navnet har også vært brukt i Sverige – Lundgren-Brate (s. 249) nevner ett eksempel på Styrløgh fra 1367, og i SMPs samlinger er det to belegg fra Skaraborgs län i 1225, «Styllaugr Eigills son» fra den nevnte grenseoppgangen og «Sighrid Styrlaugsdtr» fra 1361 foruten runebelegget styrlaugR (Sö 34). Fra Danmark er navnet ikke belagt, men det foreligger muligens i kortformen Stille (DgP I 1292). Erik Björkman har ingen eksempler, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 268 f.) har ett belegg (som patronym) fra Lincolnshire.
I GPNS (s. 238) gir Rygh to eksempler på bruken i gårdsnavn, Stillesby og dessuten gnr. 59 Stillingsrud i Bø i Telemark, som nå kalles Rui. Dette er imidlertid først belagt som «Stillingsrød» i 1585, og i NG VII gjengis Ryghs forklaring til Styrlaugr fulgt av et spørsmålstegn. I NG X 452 tolker Magnus Olsen gnr. 135 Stillufs-Eike i Vats til dette mannsnavnet; det eldste belegget er «Eke» i 1519, og så «Stillis Eghe» i 1563. Lundgren-Brate (s. 249) nevner stedsnavnet «Styrløgs gerdi» fra 1225, og Assar Janzén (NK VII 254) peker på at mannsnavnet forekommer i et stedsnavn i Älvsborgs län, trolig mener han Stillestorp i Vättle hd., som riktignok er tolket annerledes i SOÄ XIII 84.
Stillesby ligger på østsida av Rødenessjøen, mellom gnr. 12 Slustad og gnr. 13.14 Gåseby i nord og gnr. 19 Måstad og det gamle kirkestedet gnr. 20 Klund i sør. I øst er nabogårdene gnr. 15 Hien (vin-navn), gnr. 16 Langnes og gnr. 17 Hågås. Rett over sjøen ligger gnr. 32 Krossby, gnr. 33 Østenby (se nedenfor), gnr. 34 Lund og gnr. 38 Klemetsby (se ovenfor).
Etter landskylda i 1647 er Gåseby og Klemetsby de største av disse gårdene, med en skyld på hhv. 45 og 40 lpd. Stillesby skyldte 33 lpd., bare litt mindre enn Klund med 35 lpd. Østenby og Krossby (30 og 29 lpd.) kan antas å ha vært om lag jevnstore med Slustad (også 30 lpd.), mens Måstad med en skyld på 25 lpd., og Hågås og Lund som skyldte 20 lpd. hver, må ha vært mindre. Hien og Langnes, som ligger lengst mot øst, var rimeligvis de minste av de undersøkte gårdene; de skyldte hhv. 10 og 5 lpd. Relativ skyld for by-gårdene blir etter denne sammenlikningen: Gåseby 1,6, Klemetsby 1,4, Stillesby 1,1, Krossby og Østenby 1,0.
I dette området med mange by-gårder, og mange med navn som uten tvil er sammensatt med personnavn, har altså disse gårdene jevnt over høy landskyld, like høy som staðir-gårdene, og i noen tilfeller enda høyere. Det kan legges merke til at det her er kort vei over til Töcksmark og Östervallskog i Nordmarks hd. i Värmland, der det også er mange navn på by – særlig med personnavnforledd. På begge sider av grensen må man regne med relativt ung bosetning, men by-gårdene kan – i alle fall på norsk side – antas å være blant de eldste. Stillesby kan tilfredsstillende forklares som Styrlaugsbýr, til mannsnavnet Styrlaugr.

*Svartsbýr

forsv. navn i Modum hd., Buskerud

NG V 249

Tuartzbye 1578 NG

Hjalmar Falk foreslår i NG at belegget kanskje er feil for *Svartsbýr, sammensatt med mannsnavnet Svartr, evt. kan forleddet være Þorvarðr «med Bortfald af første r»

Ifølge GPNS (s. 241, som Falk også viser til) skal Svartr ha vært alminnelig på Island, men i Norge er det bare belagt med ett eksempel. Det nevnes også at navnet skal være belagt i Danmark. E.H. Lind (sp. 987–89) har en lang rekke islandske belegg, men fra Norge bare «en viking Sv. iárnhauss på 900-t. […] i fall han icke är uppdiktat», dessuten «Olafur Suarzson», nevnt i et brev fra Heddal i 1397 (DN XIII 40, Hellem). I Lind Suppl. (sp. 773) nevnes det bare ytterligere ett islandsk belegg. Lind Bin. (sp. 373) har to norske belegg på tilnavnet Svartr (som sikkert er opprinnelsen til personnavnet) men flere på den svake formen Svarti (sp. 371). Lundgren-Brate (s. 251 f.) har belegg på så vel Swart (i 1311 og 1348) som den tilsvarende svake formen Swarte (1238 og 1377) – dette også som tilnavn, og ifølge SMPs samlinger er tilnavnene, spesielt den svakt bøyde formen, vanlige i Sverige fra slutten av 1200-tallet. Det sterkt bøyde mannsnavnet finnes brukt i Lund etter midten av 1100-tallet, og er belagt i patronym i Lund i 1241 og i Söderköping i 1348. Runebelegget suart (akk.; U 1118) synes å gjelde dette navnet. Swarte er belagt 11 ganger mellom 1239 og 1507, også dette hovedsakelig med sørlig og østlig utbredelse. Swart – som fornavn og tilnavn – kjennes også fra dansk (DgP I 1314), og fra England nevner Erik Björkman (s. 135) flere eksempler (jfr. Fellows-Jensen 1968: 274, Insley s. 355 f.).
Av de seks stedsnavneksemplene som føres opp i GPNS, er ett (tilføyd av utgiverne) karakterisert som tvilsomt. Gnr. 7,2 Svarstad i Ytre Rendalen er i NG III 365 tentativt satt til mannsnavnet, men det er svært lite trolig at dette unge bruket har et navn som går tilbake til den tid manns- eller tilnavnet Svartr ble brukt; det står oppført uten eldre skriftformer. Rygh viser her til gnr. 74 Svartshol i Nes på Hedmarken, som i NG III 56 uten forbehold tolkes til mannsnavnet, og der eldre former ikke utelukker en slik tolkning (eldst som «Suartzhole» i NRJ IV 545). Sammensetningen med et ord for en naturformasjon svekker imidlertid tolkningen. Én mulig forklaring kunne være at navnet er en sekundær utvidelse av et opprinnelig usammensatt *Hóll (det har ingen topografisk sammenheng med gnr. 75 Hol i Balleshol sn.). For øvrig nevner Rygh i GPNS to navn på ruð, ett på garðr og ett på staðir, alle med middelalderformer. Det kan tilføyes at soknenavnet Svatsum i Vestre Gausdal, til tross for adskillige eldre former som kunne tyde på at forleddet er Svartr (slik E.H. Lind mener, loc. cit.), sannsynligvis må tolkes annerledes, da det ellers «vilde være den eneste af de mangfoldige Sammensætninger med heimr, som havde et Personnavn til 1ste Led» (NG IV1 205).
Lundgren-Brate (s. 251) forutsetter mannsnavnet i tre navn (på torp, hult og rud), og ifølge DgP (bd. I, sp. 1314) skal navnet også foreligge i et dansk stedsnavn («Soordts enmercke» 1470). Gillian Fellows-Jensen (1968: 274) nevner under overskriften «Svartr, Svarti» tre sammensatte stedsnavn fra Yorkshire.
Under Þorvarðr bemerker Oluf Rygh (i GPNS s. 264) at navnet er «gammelt og almindeligt; nu neppe længere brugt i Norge». E.H. Lind (sp. 1214–16) har en rekke belegg så vel fra Island som fra Norge, men han kommenterer likevel at «i Norge användes namnet betydligt sparsammare ock visar sig äfter landnamstiden först omkr. 1300». Blant Linds lokaliserte belegg i spalte 1216 er det ett fra Sigdal, naboherred til Modum, hentet fra et brev datert til ca. 1350–80. Lundgren-Brate har ikke noe belegg på navnet, men det er muligens representert ved «Thorværdh?» (med belegget «Tllwerr», s. 273). Ifølge SMPs samlinger kan det kanskje ligge til grunn for runebelegget þorvar (Sö 120), men ellers er det bare registrert fra Herjedalen i 1431 og to ganger i patronym fra Båhuslen (1327). Navnet er på den annen side kjent i Danmark fra slutten av 1200-tallet av (DgP I 1415), og likeledes tidlig i England (Þurwerd, Björkman s. 163, Fellows-Jensen 1968: 317, Insley s. 431).
Som stedsnavnforledd er Þorvarðr uvanlig. I GPNS nevnes bare det forsvunne *Þorvarðsruð under Nordre Kån i Rakkestad, eldst belagt som «Torwardzrudt» i NRJ IV 380 (1528–29), men nevnt så seint som i 1723-matrikkelen «Tarf Waldsruud» (NG I 126). Som en kuriositet kan nevnes at en «Torfuarder Olafs[son]» nevnes i Rakkestad i 1457 (DN XI 179). Mannsnavnet synes ikke å forekomme som stedsnavnforledd andre steder.
Begge Falks tolkningsforsøk av «Tuartzby» er usikre og må forklares ved feilskriving. Det synes imidlertid ikke urimelig å forsøke en personnavntolking, da ikke mindre enn sju av de tretten by-navnene på Modum utvilsomt er sammensatt med personnavn. Det første alternativet, mannsnavnet Svartr, synes imidlertid noe mer plausibelt enn det andre. Uten andre belegg enn det Rygh har funnet, vil spørsmålet måtte bli stående åpent

Svenby

gnr. 12 i Feiring hd., Akershus

NG II 424

N50 1915.1 1706

S 1,7 km

Rel. skyld: 0,3

– sve2nnbý (Bugge 1883), svæ2nby (NG), "sveznby (AN ca. 1953)

j Sweinaby RB 432f, 1393. Suenneby ¼ 1593 NG. 1617 NG. Suennebye (2 br) 1647 II 214. Suenebye 1661 lk. Suenbye 1665 matr. 1666 NG. Svennebye 1723 matr E M. Svendby 1838 matr. Svenby 1886 matr

Oluf Rygh fører opp Sveinabýr som norrøn form og viser til gnr. 81 Svennerud i Sørum, som han (s. 257) forklarer som Sveinaruð, sammensatt med et mannsnavn Sveini. Dette forklarer han som «Sideform til Sveinn, ligesom man finder Steini ved Siden af Steinn». Han viser til et dansk runebelegg «Suini» nevnt av Oluf Nielsen (1883: 89), og mener dette kanskje representerer samme navn.
I GPNS (s. 241 f.) argumenterer Rygh for at Sveini har eksistert med henvisning til «de flg. Stedsnavne» og flere analogier, og han hevder det kan «trygt antages som Sideform af Sveinn. En dansk Runesten anføres at have Suini som Mandsnavn». E.H. Lind (sp. 991) har oppslag, men ingen eksempler, på personnavnet, og etter et spørsmålstegn viser han til at Rygh i GPNS «anser några med Sveina- begynnande norska gårdsn. vara bildade av ett sådant dopnamn. Rimligare synes dock att med Hj. Falk (GN V 237) fatta Sveina- såsom g. pl. av appell. sveinn».
Lundgren-Brate (s. 253) synes å ville akseptere et svensk «*Swene», men gir ingen eksempler på uavhengig bruk av navnet. Heller ikke i SMPs samlinger er det noen belegg, men i alle fall én runeinnskrift, sueni (Ög 143) synes å representere et slikt mannsnavn. I DgP (bd. I, sp. 1327) føres imidlertid opp seks belegg – riktig nok ganske seine (1495 til 1728) –, og det vises også til tre danske runeinnskrifter, til forekomst i svenske og norske stedsnavn og til bruk i England (med hv. til Björkman 1912). Også John Kousgård Sørensen (1958a: 253) regner med dette navnet i Danmark («Navnet er ikke helt sjældent i glda.»). Rikard Hornby (NK VII 210) fører Sweni opp under «kortnavne», men kommenterer bare at det «er svært at holde ude fra Swen». Gillian Fellows-Jensen (1968) har ikke noe oppslag på Sveini, men avslutter sin drøfting av Sveinn (s. 282) med å antyde at den latinske formen Suano (nominativ) «may represent *Sveini».
Personnavnet er altså dokumentert brukt i Danmark og Sverige, men det er bare evt. forekomst i stedsnavn som kan vise om navnet også har vært brukt i Norge. I GPNS (loc. cit.) fører Rygh opp 12 norske stedsnavn der Sveini skal være forledd, og utgiverne supplerer med et forsvunnet navn «j Suæinurudhi» i Øymark, som i NG I 195 antas å være feil for *Sveinaruð.⁴² Av de øvrige 12 navnene er det seks sammensetninger på by, og bare dette bør vekke mistanke om at forleddet kunne tolkes annerledes. Ellers fører Rygh opp tre rudnavn: gnr. 81 Svennerud i Sørum, belagt første gang som «Swenerud» i 1514 (NRJ I 14; NG II 257), gnr. 16 Svennerud i Nes på Hedmarken, skrevet «Sueinaruðz» (gen.) i et brev fra Båhus i 1353 (DN II 258; NG III 49), og gnr. 62 Svenerød i Tjølling (uttalt med lang e), som ikke foreligger med eldre, skriftlige belegg (NG VI 296). Det er tre andre sammensetninger: Gnr. 245 Svenhaug i Ringsaker er første gang belagt i et latinsk brev fra 1234 som «Sueinahaugr» (DN I 13, Perugia; NG III 25). Gnr. 81 Sveine i Lom må være en forkortelse av Sveinagarðr. Gården kalles «j Sweinegarde» i DN III 384 fra 1389, «j Sweinagarde» i DN V 270 fra 1395–96, men «a Swein[æ]» i DN VIII 316 fra 1430; jfr. NG IV1 59. En sammensetning med garðr er det også i Nord-Trøndelag, der gnr. 90 Svengard er skrevet «pa Swennegordh» i 1520–21 (NRJ II 201), «i Suenegord» i OE 96 og «ex Suenegaard» i et latinsk brev fra Trondheim i 1539 (DN XII 739)⁴³ ; jfr. NG XV 97. I samtlige tilfeller gjentas i NG tolkningen til mannsnavnet Sveini. For en drøfting av de enkelte navnene på by, se nedenfor.
Bare ett sted i personnavnregistrene i de hittil utkomne bindene av OGB forekommer et navn som kan oppfattes som Sveini. I bd. XI s. 73 er navnet Sventången forklart med at det «är väl namnet Svenne». I SOÄ X 36 bemerkes til det relativt unge navnet Svensgården i Böne sn., Redvågs hd., at uttalen [svæ2-êsgå¬] (!) nærmest tyder på at forleddet er den svake formen Svene. Svenneby i Fryksände sn., Fryksdals hd. i Värmland, som uttales uten bindevokal, tolkes i SOV II 4 som enten sammensatt med mannsnavnet «*Swene» eller gen. pl. av appellativet sven m., ‘ung mann’, med henvisning bl.a. til Hjalmar Falk i NG V (se Svenneby på Modum nedenfor). Elof Hellquist (1918) fører opp Swenaby i kapittelet der han drøfter personbetegnelser (s. 72). På s. 77 opplyser han at Svenneby er kjent fra flere svenske landskap, og til et navn i Västmanland bemerker han at det der oppgis i formen Svenby, «men äfven denna utgår, såsom väntadt är, från Swenaby ...». Endelig avviser han på s. 79 kategorisk en tolkning til «personnamnet *Swene».
I Danmark synes det å være akseptert at Svni er forledd i to navn på torp (Sørensen loc. cit., med hv. til bl.a. DS XIII 54, der denne tolkningen er den eneste som foreslås). Kousgård Sørensen (op. cit. 118) anser også dette personnavnet – heller enn Svn – som det mest sannsynlige forleddet i Svenstad i Bjäre hd. (Skåne), kjent siden 1524, mens Bengt Pamp (SkO III 173) sidestiller de to personnavntolkningene. Ifølge DgP (loc. cit.) skal navnet også være forledd i et par yngre (natur)navn (DS IV 98, VI 223). Sett i lys av den tross alt sparsomme og (utenom de tre runebeleggene) seine forekomsten av mannsnavnet, burde man kanskje vurdere en appellativ tolkning av forleddet i det skånske og de to eldre danske stedsnavnene. Det kan for øvrig nevnes at Gillian Fellows-Jensen (1972: 38) tolker forleddet i det forsvunne Swainby i Yorkshire til g.eng. swn, ‘ung mann’, men tar forbehold om at det kan ha erstattet det tilsvarende nordiske ordet; i EPNS V 225 regnes omvendt det nordiske ordet som opprinnelig, med mulig innflytelse fra det engelske. Ekwall holder i DEPN (s. 455) på sin side muligheten åpen for at forleddet er mannsnavnet Sveinn.
Svenby i Feiring ligger relativt høyt oppe i åssida snaue 2 km sør for Feiring kirke, og sør for gården er det et større område med bare spredt, yngre bebyggelse langs Mjøsa før neste grend med gamle gårder, gnr. 4.5 Tosterud og gnr. 3 Bjørndalen, Om lag rett øst for Svenby, nede ved Mjøsstranda, ligger gnr. 8 Svinstad (forleddet i dette navnet skal ifølge NG være mannsnavnet Sveinn), og nord for Svinstad ligger gnr. 9 Årnes; opp for Årnes ligger gnr. 11 Bjørke sør for gnr. 10 Bjørnstad (som har tatt opp i seg den gamle gården *Dottby, se ovenfor), og mellom denne og gnr. 15 Brosshaug ligger gnr. 14 Melby. Alle disse gårdene er nevnt i RB; gnr. 16 Almlia, et par kilometer nordvest for Brosshaug, forekommer imidlertid ikke før i 1647.
Til tross for at de fleste av disse gårdene må være gamle, er det stor forskjell i skyldforholdene på 1600-tallet, noe som sikkert langt på vei skyldes at flere av gårdene må ha ligget øde i kortere eller lengre tid, for så å bli tatt opp igjen med det gamle navnet – trolig fra slutten av 1500-tallet.
Den høyeste skylda hadde Almlia og Bjørnstad med 70 lpd., deretter fulgte Melby og Brotshaug med 40 lpd., Årnes med 20 lpd., Bjørke med 15 lpd. og Svenby med 10 lpd. Lavest skyld hadde Svinstad, som bare skyldte tilsv. 3 lpd. korn i 1647. I gjennomsnitt skyldte de åtte gårdene 33,5 lpd., og Svenby hadde altså en relativ skyld på 0,3; d.v.s. at det kan være grunn til å regne gården som én av de yngste. På den annen side er både denne og den enda mindre Svinstad nevnt i middelalderen, og det kan ikke helt utelukkes at begge går tilbake til vikingtida. Skyldforholdene kan i alle fall ikke tas som argument mot at forleddet i Svenby skulle være et gammelt personnavn; også i Svinstad og Bjørnstad tolkes forleddene som personnavn, og i Årnes og Brotshaug nevnes likeledes personnavn som mulige forledd.⁴⁴ Sett i sammenheng med de andre norske Sveinabýr, framstår likevel Svenby i Feiring som noe avvikende m.h.t. både beliggenhet og relativ skyld, så spørsmålet om opphavet til navnet blir usikkert

Svenneby

Sotenäs hd. (Askum sn.), Båhuslen

OGB XIV (manus)

GK8A NO 3885

Sv 0,8 km

– "svæmby, "svænby
Uttalen ble i 1983 notert i Norvegia på grunnlag av oppskriften i landsmålsalfabetet i Ortnamnsarkivet i Göteborg

j Swæinaby, j Sweinaby RB 375, 1391. (j Suæinaby RB 377, 1391). Suennebye (ned, öv) 1581 OGB. Suenebye, Suennebye (ned, öv) 1586 OGB. Suenneby 1659 OGB. Suäneby, Öfre Suännebÿ 1665 OGB. Swenebÿ, Swennebÿ 1680 OGB. Swennebÿ 1697 OGB. 1719 OGB. 1758 OGB.
Belegget i RB 377 er oppført under Tossene kirke og gjelder vel heller denne gården enn Svenneby i Svenneby sn

I OGB manus bemerkes at forleddet vel ikke er mannsnavnet Sveini, og det er da underforstått at man regner med gen. pl. av appellativet sveinn m. Det er ikke urimelig å anse Svenneby som en tidlig utskilt del av kirkestedet Askum; kirken står nå ved Lilla Askum, en snau kilometer nordøst for Svenneby. For øvrig er bebyggelsen omgitt av gårder med navn på rød – flere med personnavn i forleddet. Svenneby har fra 1649 vært regnet til ½ mt., men kalles «by» i manus. Det kan nevnes at gården synes å ha ligget øde tidlig på 1500-tallet, da den ikke er nevnt i jordeboka fra 1544, som ellers har med en rekke av nabogårdene. Kildene fra 1581 og 1586 viser imidlertid at det da var tale om to gårder, nedre og øvre. En grundigere analyse av bebyggelsen i forhold til nabobebyggelsene må utstå til OGB 14 foreligger

Svenneby

Kville hd. (Svenneby sn), Båhuslen

OGB XVI 102

GK8A NO 3895

– svæ2n-(ê)bý'__ OGB)

j Suæina bear sn DN III 107, 1317 (Oslo). Sueinabiar sn DN IV 247, 1346 (Vrem). j Swæinaby sn RB 374, 1391. (Suæinaby RB 377, 1391). j Suæinabiars (sn) RB 378, 1391. Suæinabøar k RB 379, 1391. Suæinabøar k, j Suæinabøar rudum (!) RB 380, 1391. Suenabøar k, a Suæinaby RB 541, 1399. ecclesia Suæinnaby SvHT 1928: 153, ca 1400. j Sveinaby sn RB 373, 1428 (tilf). Swineby DN XXI 294, 1440 (avskrift før 1770; Bottna k). ij Suinneby sn Akreg nr 547, 1467 (avskrift 1622). Sueneby sn, y Sueneby NRJ V 220, 1544. Suen(n)eby(e) (sn) 1544–1634 JbVr OGB. aff Swenneby sn NLR I 91, 1557–58. aff Suenneby sn NLR II 154, 1560–61. Suenneby sn NRJ V 654, 1568. Sveneby NHT 4 r III 214, 1573 OGB. Smebye (!) 1581 (altern) OGB. Sueneby (anneks) JN 11, 1591. Suenneby JN 230 232, 1594. Suinneby Akreg 39, 1622 OGB. i Suenneby Aktst II 69, 1648. Swän(n)eby 1659 OGB. 1680 OGB. Swänby sn, Suennebye sn D Bjelkes jb 225 262, 1660 OGB. Suänby, Swänby, Swenby 1665 OGB. Swen(n)eby 1697–1825 OGB. Svenneby 1806 Hermelin OGB. Svenneby 1881 Jr GS OGB.
Belegget fra RB 377, oppført under Tossene kirke, gjelder vel heller Svenneby i Askum

Assar Janzén bemerker i OGB at navnet er ganske vanlig i det sørøstre Norge og (hovedsakelig) vestre Sverige, og han tolker forleddet uten forbehold til norrønt sveinn m., som han forklarer slik: «(= sv. sven) ’yngling, tjänare’, i Sverige under sen. medeltiden även ’stormans väpnare’». Videre bemerker han at navnet må ses i sammenheng med «vissa andra namn på -by, vilkas f. led utgöres av beteckningar för män i olika social ställning, ss. Karlaby, Tegneby, Rinkaby osv.». men han påpeker at «den närmare innebörden, kan ännu icke med säkerhet fastställas», og han viser til drøfting av spørsmålet i en del faglitteratur fra like før 1920, bl.a. Hellquist 1918 (s. 76 ff.). Viktigst i denne sammenhengen er Hjalmar Lindroths utredning (1918: 59 ff.) og Jöran Sahlgrens noe kritiske og Magnus Olsens mer imøtekommende anmeldelser av hans bok (Sahlgren 1918: 182 f., Olsen 1919: 96). Slik Lindroth gjør oppmerksom på (s. 63), er distribusjonen av disse navnene interessant, for mens Karlaby og Tegneby «träffas i Sverige (det förra även i Danmark)», skal de være ukjent i Norge. (I sin anmeldelse kritiserer Magnus Olsen på dette punktet Lindroth for å ha oversett de to norske eksemplene på Tegneby; se også Olsen 1939: 22 f. med note 36.) Om Svenneby framholder Lindroth at dette navnet har sitt tyngdepunkt i sør(øst)-Norge og finnes i Sverige (utenom Båhuslen) bare i Värmland, Väster og Östergötland.
Om Janzén altså ikke helt tør slutte seg til Lindroths teorier om den klare sosiale lagdelingen som Karleby, Rinkeby o.s.v. skal vise, er det klart at han ikke regner med noe personnavn *Sveini, men gen. pl. av appellativet.
Landsbyen Svenneby, som nevnes som kirkested i 1317 (i den eldste kilden for navnet), ligger snaue 2 km nord for Bottnefjorden og noen hundre meter øst for det innerste av Bergsvikfjorden (navngitt etter et lite fiskeleie under Svenneby). Gårdsvaldet omfatter hele neset mellom de to fjordene og en rekke «torp og lägenheter», f.eks. Långekärr og Skredsvik, som er avmerket på kartet. Utenfor Bergsvik ligger gården Valö, som kjennes tilbake til 1540-tallet, på den nå landfaste Valön. Nordvest for Svenneby ligger Smedseröd og nord for denne Ytterby og Övre Tun, med Sandbäck og Sundal igjen nærmere Svenneby. Nordøst for kirkestedet ligger Gunneröd, Ulseröd og Solbräcke og i sørøst Hogslätt. I sør strekker Svenneby seg, som nevnt, helt ned til Bottnefjorden.
Av disse bebyggelsene er Svenneby den eneste med flere store bruk, fra gammelt av ansett til 3 mt. Övre Tun, som også kalles «by» har også hatt to bruk, men tilsammen bare 1 ½ mt. Bebyggelsen antas i OGB XVI 104 å være navngitt i forhold til et *Yttre Tun, nå Ytterby, men forholdet kan like gjerne forstås omvendt, eller kanskje helst som gjensidig. Det kan være tale om en tidlig oppdelt gård, som i størrelse ville komme opp imot Svenneby. Ytterby, Hogslätt, Smedseröd, Valö og Ytterby står alle i OGB oppført med ett helt mt., Ulseröd med ¾ mt. og Gunneröd og Solbräcke med ½ mt. hver. Noen bebyggelse jevnstor med Svenneby finnes ikke i soknet før man kommer nord til Kärraby (ca. 3,5 km nord for kirken), som i OGB XVI 95 står oppført med fem gårder med tilsammen 3 ¾ mt. I Bottna sn. er kirkestedet Bottna (ca. 3 km øst for Svenneby) den eneste store bebyggelsen – med hele 6 gårder (tidligere 6 mt., nå tilsammen 4 ¾ mt.; jfr. OGB XVI 2). Dersom Svenneby i Kville skal kunne oppfattes som «sveinenes gård» og dermed i realiteten en utflytterbebyggelse, er det rimelig at den må anses som sekundær til Bottna. En tolkning til det sjeldne personnavnet Sveini er usannsynlig

Svenneby

gnr. 59 i Spydeberg hd. (Hovin sn.), Østfold

NG I 60

N50 1914.3 1517

V-nv 5 km

Rel. skyld: 1,7

– sve2nnby (Rygh 1879), sve2nneby (Bugge 1880, 1881), svæ2nneby (NG), "svæn3by (AN ca. 1955)

j Suæinaby (u Hovin k) RB 141, 1401. Suennebij NRJ IV 591, 1542. Sueneby NRJ V 310, 1549. Suennebye NLR II 24, 1560–61. Sueneby RAd 1586 (Hallerud). Suenneby NKJ II 195, 1595. 1/1 1600 bs AN. Suennebye 1604 AN. Sueneby 1640 NG. Suennebye 1647 I 132. Suenebye Aktst III 187, 1661. Suennebye 1665 matr. 1667 NG. Suenebye Huset (hpl) 1675 tb AN. Svennebye Huszet (hpl) 1692 tmt AN. Suenneby huset (hpl) 1708 kb AN. Sueneby Husit (hpl) 1721 kb AN. Svennebye 1723 matr E M. Sveneb: Aasen (hpl) 1795 kb AN. Svennebye 1801 ft AN. Svenneby 1838 matr

Oluf Rygh antar at forleddet er mannsnavnet Sveini, jfr. drøftingen av Svenby i Feiring ovenfor, og i BØ manus støtter Kåre Hoel Ryghs tolkning, etter kort å ha vist til Hjalmar Falks drøfting av Svenneby på Modum (se nedenfor) og avvist denne fordi personnavnet er såpass godt dokumentert (!).
Svenneby ligger i utkanten av soknet, ca. 5 km vest-nordvest for kirkestedet Hovin, og rett overfor gnr. 14 Surby i Hobøl. Rett i nord ligger gnr. 15.16 Svikebøl og gnr. 17.18 Jaren, og i sør ligger gnr. 19 Hov, alle i Hobøl. Nærmeste nabogård i Spydeberg er gnr. 61 Ommundrud og gnr. 64 Lystad; hhv. i nordøst og øst (gnr. 60 Eikeland nevnes først i 1723, som kvartgård under Ommundrud). Nord for Lystad ligger gnr. 63 Hallerud, og et par kilometer nordøst for denne, på vestsida av Lyseren, ligger gnr. 62 Vatn. Tvers over sjøen fra Hallerud ligger gnr. 65 Haukenes.
Av de ti gårdene som nevnes i 1647-matrikkelen, synes Svenneby å ha vært den største; den hadde en samlet skyld på 30 lpd., mens Ommundrud skyldte 21 lpd. og Vatn, Hallerud, Haukenes, Svikebøl og Jaren skyldte 20 lpd. hver. Hov skyldte 13 lpd., Lystad 8 lpd. og Surby 5 lpd. Gjennomsnittsskylda for disse gårdene var i under kant av 18 lpd., og Svenneby har altså en relativ skyld på 1,7. Sett i forhold til 0,7 for den klart førkristne Hov, 0,5 for *Saurbýr og 0,3 for Lystad (staðir-navn?⁴⁵ ), er det grunn til å anta at gården og navnet går ganske langt tilbake – sikkert til vikingtid. Det kan tilføyes at gnr. 92.93 Huseby, ca. 5 km øst for Svenneby, i 1647 hadde en vesentlig høyere landskyld enn Svenneby, 43 lpd., men den relative skylda var omlag den samme – 1,8

Svenneby

gnr. 128 i Eidsberg hd., Østfold

NG I 147

N50 1913.1 3095

Nv 0,5 km (Hen)

Rel. skyld: 0,8

– sve2nnebý (Bugge 1881), sve1nnbý (Rygh 1883), svæ2nneby (NG), "svezn3by (AN 1946), "sven3by (AN ca. 1955)
Uttalen med tonem 1 er ifølge Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen notert etter tre soldater i 1883, men har med rette vært ansett som mindre pålitelig; derimot kan det være grunn til å anta at navnet tidligere har vært uttalt med en noe åpnere e-lyd enn det Kåre Hoel noterte på 1950-tallet

j Svæinaby RB 164, 1401. Suenneby 1593 bs AN. ½ 1594 bs AN. Suenneby 1604 bs AN. Suennebye FLTP 56, 1608. Suenneby 1612 bs AN. Suenebye 1647 I 42. Suen bye 1661 lk. Svenebye 1723 matr E. Svennebye 1723 matr M. 1723 NG. Svenneby 1801 ft. Sveneby 1838 matr. Svenneby 1886 matr

I NG fører Oluf Rygh opp Sveinabýr som norrøn form, og han viser til Svenneby i Spydeberg (se ovenfor). Heller ikke Kåre Hoel (BØ manus) har ytterligere opplysninger.
Svenneby ligger langt sør i hovedsoknet ikke langt fra herredsgrensen mot Rakkestad. Gården ligger som nabo i nordvest til gnr. 129.130 Hen, der det var kirke i middelalderen (nedlagt allerede før 1400; jfr. RB 169; NG I 163). I sør ligger gnr. 127 Melleby, gnr. 125 Stumpeslett, gnr. 126 Nygård og gnr. 123.124 Glomsrud, og i vest gnr. 121 Skjeppe. Nord for Skjeppe ligger gnr. 111.117–19 Skjør (tre gårder i 1647; Skjør var delt allerede i middelalderen, men i denne sammenhengen bør den vurderes som én enhet). Sør for Skjeppe ligger gnr. 122 Ås. I øst er nabogården gnr. 131 Krossby, og nord for denne ligger gnr. 132 Skårer. Vest for disse (og nord for Svenneby) ligger gnr. 104 Pengerud og gnr. 105 Knoll.
Skjør-gårdene hadde høyest skyld i 1647, med til sammen 70 lpd., mens det gamle kirkestedet Hen og den sørligste gården i soknet, Glomsrud, skyldte 40 lpd. hver.⁴⁶ Melleby skyldte 24 lpd., Stumpeslett 21 lpd., og Krossby, Svenneby, Nygård og Skårer skyldte 20 lpd. hver. Knoll skyldte 18 lpd., Pengerud og Ås 15 lpd. hver og Skjeppe skyldte 10 lpd. Gjennomsnittlig skyld for de 13 gårdene var 25,6 lpd., og Svenneby hadde dermed en relativ skyld på 0,8, lavest av de tre by-gårdene; jfr. Melleby med 0,9 og Krossby med 1,2. Én årsak til den høye gjennomsnittsskylda er selvsagt at jeg har valgt å se de tre Skjør-gårdene under ett, men selv om disse regnes som tre gårder, blir gjennomsnittet vel 22 lpd., og Svenneby får en relativ skyld på 0,9 (de to andre by-gårdene hhv. 1,1 og 1,4). Det er derfor all grunn til å anse gården som forholdsvis ung, kanskje navngitt i sein vikingtid, men det kan ikke på dette grunnlag alene avgjøres om forleddet er personnavnet eller appellativet

Svenneby

gnr. 38 i Nord-Odal hd. (Sand sn.), Hedmark

NG III 199

N50 2015.4 4295

Sø 2,5 km

Rel. skyld: 1,2

– svei2nbý (A.B. Larsen u.å.), svæ2nnbí (Bugge 1883, NG), "svænbi (AN 1943)

j Suæinabø RB 465, 1394. j Suæinaby RB 466, 1394. j Suæinaby RB 223, ca. 1400. Sueinaby RB 281, ca 1400. Swenby NRJ I 16, 1514. Suenneby NLR I 143, 1557–58. Suenneby NLR II 194, 1560–61. Suenneby NKJ I 111 113, 1575 (= St 100a 101b). Swennebye 1578. Suenneby 1/1 1594. Suennebye 1647 III 107f 114. Suennebye Aktst II 520, 1656. 1661 lk. Svenneby 1723 matr E M. Svennebye 1801 ft. Sveneby (Sveinaby) 1838 matr. Svenneby 1886 matr.
Beleggene i RB 466 f. står under hhv. Sand og Mo kirke

I NG forklares forklares forleddet som «antagelig af Mandsnavnet Sveini», og det vises til gnr. 245 Svenhaug i Ringsaker, som etter en form fra 1234 tolkes som Sveinahaugr, og der forleddet gis den alminnelige forklaringen gjengitt ved Svenby (s. 383 f. ovenfor).
Svenneby ligger om lag 2,5 km sørøst for kirkestedet gnr. 34.35 Sand, ytterst på et nes utenfor gnr. 37 Krattebøl og gnr. 36 He. Rett i sør – over sundet – ligger gnr. 9 Hanor med gnr. 8 Songnes i sørøst og gnr. 10 Illgo og gnr. 11 Ekornholt i nordvest. Gnr. 12 Vik er først nevnt i 1723 som et engeland, men innerst i vika her ligger en eldre gård, gnr. 13 Stein, på vestsida av elva. På østsida ligger så kirkestedet Sand som nabogård til He. Langs stranda nordøst for Svenneby er det bare mindre og relativt unge bruk under gården helt nord til Mo sn., men det er naturlig også å sammenlikne med gnr. 94.95 Øyen i Sør-Odal, på den store øya rett øst for Songnes.⁴⁷
Av disse gårdene var det Øyen som hadde den høyeste skylda i 1647, med 65 lpd. fordelt på de to brukene. Sand var også to bruk, som tilsammen skyldte 60 lpd., mens He skyldte tilsv. 45,5 lpd., Svenneby 36 lpd. og Ekornhol 30 lpd. Krattebøl skyldte 20 lpd., Songnes (som lå under Øyen) og Stein skyldte 10 lpd. hver, Hanor 7,5 lpd. og Illgo 5 lpd. Gjennomsnittlig landskyld i 1647 var 25 lpd., og Svenneby hadde dermed en relativ skyld på 1,2. Så vel på grunnlag av landskylda som beliggenheten er det grunn til å anta at gården er blant de eldste i denne delen av Odalen, men den må likevel antas å være betraktelig yngre enn Sand og Øyen, og trolig også sekundær til He (navnet tolkes i NG III 199 som norrønt hæð f., ‘høyde’). Krattebøl, mellom He og Svenneby, er utolket, men Rygh antyder at forleddet kan være et persontilnavn. Etterleddet bœli skulle tilsi at navnet er noe yngre enn by-navnet, noe landskylda også indikerer. Birger Kirkeby (1971) bemerker at delet mellom He og Krattebøl ikke er «naturlig markert», mens Sand er skilt fra He ved Evjebekken (s. 503). Grensen mellom Krattebøl og Svenneby går igjen «etter kunstig dele» (s. 531). Dette kan indikere at de tre gårdene er deler av en eldre storgård, og det sannsynlige er da at He er opphavsgården. På denne bakgrunn ville det så absolutt kunne argumenteres for å tolke forleddet i Svenneby som et personnavn eller en personbetegnelse, men tatt i betraktning distribusjonen av mannsnavnet Sveini, er appellativet sveinn langt å foretrekke

Svenneby

gnr. 38 i Våler hd., Hedmark

NG III 298

N50 2016.2 5725

S-sø 4,5 km

Rel. skyld: 2,1

– svæ2nnbí (Bugge 1881), svæinnbý (A.B. Larsen u.å.), svæ2nnbý (Bugge 1883), svæ2nnby (NG), "svæmbi (AN 1946)

j Suæinaby RB 456, 1394. af sueinaby AB 104, ca 1440. Suenneby NLR II 35, 1560–61. Swenneby NLR II 36 136, 1560–61. Suenby Stub 27, 1573. Sueneby Stub 45, 1573. Suenneby NKJ I 117, 1575 (= St 104b). Suenby 1578 NG. Suenby Stub 217, 1580. Svenebi Aktst I 67, 1591. Suendeby 1/1 1594 NG. Suennebye 1647 III 79. Suennebye Aktst II 68, 1648. Suennebye 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. Svennebye 1723 matr E. 1723 NG. Svenneby 1723 matr M. Svennebye 1801 ft. Sveneby 1838 matr. Svenneby 1886 matr

Oluf Rygh hevder i NG at forleddet «antagelig [kommer] af et Mandsnavn Sveini», og viser til gnr. 245 Svenhaug i Ringsaker. Denne tolkningen blir like usikker som ved de øvrige Sven(ne)by.
Gården ligger på de flate slettene sør for Haslemoen på østsida av Glåma, om lag 4,5 km sør-sørøst for kirkestedet Våle, mellom gnr. 39 Østre Eid og gnr. 36 Øyset (Øyjarsetr), som grenser mot Åsnes hd. Tvers over elva ligger gnr. 30 Hallvardset, gnr. 31 Berg og gnr. 33 Klyperud. Sør for denne ligger gnr. 34 Sjurderud. Et lite stykke vest for Berg ligger gnr. 27 Tornby (se nedenfor). Under drøftingen av Tornby viser jeg at Sjurderud og Svenneby i 1647 hadde høyest skyld av 14 undersøkte gårder i nabolaget, 50 lpd. hver, og en relativ skyld på 2,1. At Sjurderud er sammensatt med mannsnavnet Sigurðr, er åpenbart, og det er grunn til å tro at navnet skyldes en gårddeling der navnet på opphavsgården er forsvunnet. Svenneby kunne tenkes å være en utflytterbebyggelse fra Eid, men dette blir selvsagt bare gjetning. Øyset, som har navn etter beliggenheten på en «flad Strækning langs Vand» (NG III 298), kan med god grunn regnes som sekundær til Svenneby. Gården synes på grunnlag av landskylda å være svært gammel – i alle fall fra vikingtida –, og en tolkning til gen. pl. av appellativet sveinn m. må være å foretrekke

Svenneby

gnr. 110 i Modum hd. (Heggen sn.), Buskerud

NG V 237

N50 1815.3 5654 (Svenby)

N 9,5 km

Rel. skyld: 1,0

– sve2nnbý (Bugge ca. 1880), svæ2nnby (NG), "sveznby (AN 1954)

Svennebye Aktst I 73, 1591. Suennebye 1593 NG. 1604 NG. Suennebye ½ 1647 V 73. 1661 lk. 1661 NG. Suenebye 1665 matr. Svennebye 1723 matr E M. Svendbye 1801 ft. Svenby 1838 matr. Svenneby 1886 matr

Hjalmar Falk, som utgav NG V i 1909, synes å være den første som har opponert mot Ryghs forklaring av Svenneby. Han viser til drøftingen i GPNS (s. 241) men framholder at
det vilde dog være meget paafaldende, om et saa hyppigt Navn skulde skrive sig fra et ikke forekommende Personnavn. Sveinabýr indeholder ganske vist Gen. Flt. af sveinn, enten i Betydningen «ung Gut» (sml. Pilterud) eller «Tjener, Træl» (sml. Þegnabýr, nu Tegneby i Skjeberg, Vestby og Bohuslen, av þegn «fri Mand»). Jfr. de gammelsvenske Gaardnavne Swenaby, Thiægnaby, Karlaby, Smidh(i)aby, alle utvilsomt af Appellativer.
Gården ligger ca. 9,5 km nord for kirkestedet Heggen og 1 km fra Tyrifjorden. Nede ved vannet ligger gnr. 103 Ås, og nord for denne gnr. 104 Koppåsen. Opp mot grensen til Tyristranda, som tidligere var del av Hole hd., ligger gnr. 105 Fjell, og sørvest for Fjell heim-gården gnr. 106 Hellum. Vest for denne ligger gnr. 108 Øderud og sør for Øderud og rett vest for Svenneby ligger gnr. 109 Ton (Tún). I sør ligger gnr. 111 Rud og sørvest for denne gnr. 80 Torsby (se nedenfor). Sør for Rud ligger gnr. 112 Flattum (dat. pl.) og gnr. 113 Øverby; øst for disse og nordover mot Ås ligger gnr. 98 Tveiten, gnr. 99 Jaren og gnr. 100 Drolsum (sammensatt med hamarr). De nærmeste nabogårdene er altså Ton, Ås, Hellum og Rud.
I 1647-matrikkelen står Jaren oppført uten skyld blant plasser som var «enngesleter och seterboell i vdmarchenn» (1647 V 78). Av de 13 andre gårdene hadde Drolsum høyest landskyld, tilsv. 49 lpd. korn. Tveiten skyldte 37 lpd., Rud 33 lpd., Fjell og Hellum 30 lpd. hver og Torsby 25 lpd. Svenneby skyldte 21 lpd. og Ton og Flattum 20 lpd. hver. Ås skyldte 15 lpd., Øverby 12 lpd., Øderud 11 lpd. og Koppåsen 4 lpd.
Gjennomsnittsskylda for 21 gårder i området rundt Svenneby og Torsby var 21,1 lpd., og Svenneby får dermed en relativ skyld på 1,0. Av de nærmeste nabogårdene hadde Rud og Hellum vesentlig høyere skyld enn Svenneby og Ton, og Ås synes å ha vært den minste gården. Det er påfallende at en gård med det usammensatte navnet Ruð har høyere skyld enn en utvilsomt gammel heim-gård, men også andre steder er det tegn som tyder på at – i alle fall usammensatte – ruð-navn kan gå tilbake til vikingtida. Under drøftingen av Torsby (s. 431) har jeg imidlertid antydet at Rud, og kanskje også Torsby, kan være en opprinnelig del av Flattum. Svenneby synes å måtte være en utflytterbebyggelse, men om det er Drolsum eller Hellum som er modergården, blir vanskelig å avgjøre; det er i alle fall mindre trolig at det er den vesentlig mindre gården Ås. Alternativt kunne man tenke seg at Ton og Svenneby er parter av en gård hvis navn nå er forsvunnet; ingen av navnene dukker opp før på 1500-tallet, men begge går utvilsomt tilbake til middelalderen. Falks forklaring av Svenneby – til appellativet – er uansett den mest tiltalende

Svenningsbøen

gnr. 102 i Idd hd. (Enningdalen sn.), Østfold

NG I 209

N50 2012.4 4537 (Svenningsbø)

N 4,7 km

Rel. skyld: 1,5

– svensbøn (Rygh 1879), svex2nningsbøn (Bugge 1881), svæ2nningsbø7n, svæ1nsbø7n (NG), "svezniMsbøn (AN ca. 1955)
Uttaleopplysningen fra 1879 er notert på Asker lærerseminar, og den fra 1881 er notert etter en informant fra gnr. 19,2 Sauøya i hovedsoknet. I 1881 opplyste ellers en informant på gnr. 72.73 Folkeset til Bugge at navnet ikke bruktes i dagligtale. Kåre Hoel (BØ manus) opplyser at de enkelte bruksnummer under Svenningsbøen har egne navn som alminnelig brukes i dagligtalen, noe som et stykke på vei kan forklare Ryghs (og Bugges) usikre opplysninger

Svæinunghs bear l[iði] DN IV 228, 1344 (Idd). j Svæinunghsbø DN II 388, 1387 (Oslo). in Svengsbø DN XXI 578. 1530 (Ytstehede). Suenungsbij NRJ IV 576, 1542. Sveningsbøn Aktst I 58, 1591. Suenningsbøn 1593 NG. Suennebøll (!) NKJ II 232, 1595. Sønninsbøn 1/1 1604 NG. Sueningbøenn OLTP 217, 1610. Sueningsbø 1626 NG. Svenningsbøen Aktst I 302, 1639. Suenningbøhn 1647 I 88. Sueningsbøen Tegen, Teigen (hpl) 1655–56 AN. Svennings Bøen 1723 matr E. 1723 NG. Sveningsbøen 1723 matr M. Svenningsbøn (8 br) 1801 ft AN. Sveningsbøen (Sveinungsbø) 1838 matr. Svenningsbøen 1886 matr

Oluf Rygh tolker navnet kort som «Sveinungsbœr, af Mandsnavnet Sveinungr», som han i GPNS (s. 243) sier har vært alminnelig «ned til Nutiden», og han legger til at det var brukt på Island allerede i landnåmstida. E.H. Lind innleder imidlertid artikkelen om dette navnet (sp. 996–99) med å påpeke at det er sjeldent på Island, og at det i Norge etter landnåmstida først viser seg på 1200-tallet. I den grad beleggene er stedfestet, viser de en klart østlig distribusjon, og det er flere eksempler fra Båhuslen og Jemtland. Det er mange fra Østfold, bl.a. ett fra Idd i 1493. Etter hvert er det også flere fra Telemark og noen fra Agder. Ifølge supplementsbindet (sp. 773 f.) skal det være «åtskilliga tillägg», men det nevnes likevel bare seks belegg (fem av dem patronymer), og disse viser den samme utbredelsen.
I Sverige er navnet ifølge Lundgren-Brate (s. 253 f.) ganske vanlig, men de eldste beleggene er fra rundt 1400. De fleste er stedfestet til Götaland, Båhuslen og Jemtland, men det er også belegg fra Närke og Småland. I SMPs samlinger er det om lag 200 belegg mellom 1254 og 1512 fra store deler av landet, og det skal være tre runebelegg – Sö 7, Sö 10 og Vg 118 – translitterert som hhv. suainunkR, suiunkR og suinuk (akk.). I Danmark er navnet ifølge DgP (bd. I, sp. 1328–30) belagt i formen «Swening» med en rekke eksempler fra 1285 til 1610. Endelsen ung synes ikke kjent i Danmark. Gillian Fellows-Jensen (1968: 282) har tre belegg fra Lincolnshire på 1200-tallet – to av dem som patronym – alle med endelsen ing, som hun antar kan være en anglifisering. Navnet synes ikke å være belagt i Yorkshire eller Norfolk, og heller ikke i Normandie.
Svenningsbøen ligger nesten 5 km nord for kirkestedet, i en sidedal til selve Enningdalen, og skilt fra denne av en ås som går opp i 150 m.o.h. I nordenden av denne dalen ligger gnr. 121 Ende.⁴⁸ I nordøst – i hoveddalføret – ligger setegården gnr. 120 Berby. Sørøst for Ende ligger gnr. 98 Langbråten og 99 Vaglen, og i sør gnr. 101 Bøen, som er nabogård i nord til Svenningsbøen. Øst for disse ligger gnr. 100 Steirød, og sør for Svenningsbøen ligger den sørligste gården i sidedalen, gnr. 104 Rød.
1647-matrikkelen opplyser ikke noe om landskylda for Berby, som da nylig var blitt adelig setegård, men ifølge Harald Bakke (1915: 590) hadde den i 1634 en samlet skyld på 4 huder (opplyst i forbindelse med et gårdssalg), altså tilsv. 40 lpd. korn. I 1723 skyldte gården 224 lpd. (= «gammel Skyld» i 1838), men da var så godt som alle nabogårdene slått inn under godset (jfr. Bakke s. 598). Bøen og Svenningsbøen skyldte begge tilsv. 40 lpd. i 1647. Ende og Rød skyldte 25 lpd., Vaglen 20 lpd., Steirød 15 lpd. og Langbråten 10 lpd. Relativ skyld for Bøen og Svenningsbøen blir etter dette 1,5.
Etter beliggenhet og skyldforhold synes Bøen og Svenningsbøen å være de eldste gårdene i sidedalen, og jevngamle med Berby (navneformen by skyldes vel gårdens status som setegård, jfr. under Grimsby s. 197 f.). De andre kan vel være ryddet med utgangspunkt i disse to. Det kan tilføyes at Berby og Svenningsbøen gav navn til hver sin «liði» i middelalderen, og de må vel da ha vært ansett som de gjæveste gårdene i hver sin dal; men forholdet mellom Bøen og Svenningsbøen blir uvisst. I utgangspunktet skulle man kunne tenke seg at Bøen er det eldste navnet, og at Svenningsbøen navngir en utskilt del av denne. En annen løsning er at Bergbœr og Sveinungsbœr var navn på to (tidlige) vikingtidsrydninger, og at Svenningsbøen, sentralt i dalføret, ble delt ved at noe av innmarka, bœrinn, ble skilt ut. Svenningsbøen må antas å ha fått sekundær bestemt form i analogi med Kirkebøen, Signebøen o.fl. Bestemt form opptrer i kildene (med ett unntak) f.o.m. 1591

Svensby

Västra Hisings hd. (Säve sn.), Båhuslen

OGB IV 49

GK7B SV 7014

Sø 2 km

– Swn-sBy, svn-sBy (OGB)

aff Sueinsby DN II 266, 1354 (Båhus; avskrift 1495). Swensby (3 br) DN XIV 125, 1485 (Kastellekloster). Swendzby NRJ IV 168, 1528 OGB. paa Swensby, Swendzby (3 br + 1 fattig) NRJ IV 168, 1528. «Swens- o d Därs -1825» OGB. (y) Suensby NRJ V 569 636 645, 1568, Suennsby NRJ V 614, 1568. Suensby 1568 OGB. Swänssbyen 1659 OGB. Swenssbyen 1665 OGB. Svensby 1811–81 OGB

Navnet forklares i OGB kort som sammensatt av mannsnavnet Sven og by.
Oluf Rygh karakteriserer i GPNS (s. 243) Sveinn som et «meget almindeligt Navn før og nu i Norge». Dette bekreftes av E.H. Lind (sp. 993–96), som også gir eksempler på forekomsten i flere runeinnskrifter. Han presiserer at navnet ikke er mye brukt på Island i den eldste tida, men at det er flere eksempler fra Orknøyene. Navnet Swen er også svært vanlig i Sverige (Lundgren-Brate s. 252)⁴⁹ og Danmark (DgP I 1315–26), der det også finnes på flere runesteiner. «Swegen, Swein, Swain» forekom ifølge Erik Björkman (s. 139 f.) svært hyppig i England; jfr. Fellows-Jensen 1968: 276–82, Insley s. 356–60 (s. 358: «one of the most common Scand personal names»). Sveinn er også belagt i Normandie (Adigard s. 144 f.). Adigard anser navnet som opprinnelig østnordisk, og han viser til at navnet først opptrer i Norge fra slutten av 900-tallet og at det i denne perioden er svakt belagt på Island. Dersom det er riktig at navnet først kom til Norge i vikingtida, skulle man vente at det som stedsnavnforledd i all hovedsak var knyttet til etterledd med relativ sein produktiv periode, og at det først og fremst opptrer på Østlandet.
I GPNS (s. 242 f.) påpeker Oluf Rygh at Sveinn i sammensetninger til dels ikke kan skilles fra Sveini og Sveinungr (se Svenby s. 383 og Svenningsbøen s. 393). Han fører opp 32 eksempler, av disse hele 14 ruð-navn, men noen må være ganske unge; fem er ifølge NG først belagt i 1723 eller seinere, mens seks er kjent med skriftformer fra middelalderen. Ingen av de fem by-navnene er kjent fra middelalderen, og ett, gnr. 3,3 i Rødenes i Østfold, må anses som ganske ungt og derfor ikke tatt med i denne undersøkelsen (jfr. NG I 166). Det er ført opp fire navn på -stad; ett kalles «tvivlsomt» (gnr. 8 Svinstad i Feiring, skrevet «j Swinstadhum» i RB 433; fire linjer ovenfor står «j Sweinaby», som gjelder gnr. 12 Svenby; jfr. NG II 423 f. og s. 383 ovenfor). De andre tre navnene på stad har førstebelegg mellom 1578 og 1668. De aller fleste navnene på Sveins- som Rygh fører opp, er fra Østlandet; det er ett fra Agder og ett fra Jæren, to fra Hordaland, ett fra Sogn og dessuten to, trolig ganske unge, navn fra Nordland og Troms. Denne distribusjonen (støttet av alderen på førstebeleggene, som i seg selv er et svært upålitelig kriterium) tyder på at Adigard har rett i at Sveinn kom forholdsvis seint i bruk i Norge, men forekomsten i andre nordiske stedsnavn gir et tilnærmet likt bilde. Dette indikerer at Sveinn i det hele tatt er et relativt ungt personnavn, kanskje knyttet nettopp til vikingtida.
Lundgren-Brate opplyser (s. 253) at Swen inngår i tallrike stedsnavn, og det nevnes eksempler på sammensetninger med boda, bol, ryd, säter og torp, men ingen med sta. Elof Hellquist nevner tre eksempler på Svensby(n), fra Värmland, Norrbotten og Båhuslen (1918: 66, 107). I Värmland finnes det tilsynelatende fire by-navn på Svens, to i Fryksdal og to i Nordmark, men det ene i Fryksdal (Sunne sn.) kalles nå Svenstorp, og navnene veksler helt fra de tidligste beleggene på 1600-tallet (SOV II 25). Svensbyn i Västra Ämterviks sn. kalles periodevis Svensbol mellom 1686 og 1870-tallet (SOV II 40). Navnet i Silleruds sn. i Nordmarks hd. ser etter de eldste formene (fra 1503) å inneholde mannsnavnet Svennung, men det skrives «Suens» o.l. fra 1540-tallet. Svensbyn i Östervallskog skrives derimot gjennomgående «Svens» o.l., men det er til gjengjeld først belagt i 1540. Alle navnene fra Värmland blir således noe usikre, og dersom Svensbyn i Norrbotten, i Piteå sn., virkelig er et gammelt navn på Sven, er det vel neppe eldre enn fra seinmiddelalderen.
Ifølge DgP (bd. I, sp. 1326) skal det i Danmark (inkl. Skåne) være ca. 30 eksempler på Svenstrup, dessuten sammensetninger med bl.a. holm, holt og tved foruten ett navn på by, Svendsby i Angel, først belagt i 1445–50 (jfr. Pedersen 1960: 35). Et Svenstad i Skåne (Bjäre hd.) antas av John Kousgård Sørensen heller å inneholde mannsnavnet Svēni enn Svēn.⁵⁰ Fra England nevner Erik Björkman (s. 140) noen stedsnavn som han antar inneholder Sveinn, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 276 ff.) fører opp tre navn fra Lincolnshire og adskillige fra Yorkshire, bl.a. to eksempler på Swainby som begge har tidlige skriftformer med s-genitiv, men i 1972 (s. 7, 14 og 38) forklarer hun begge til appellativet og viser til det danske Svenneby (i 1978, s. 132 og 228, åpner hun i noe større grad for begge alternativer i et par navn på -thorpe og -ley der s-genitiven er mer konsekvent brukt). John Insley, som gir noe som må være en tilnærmet fullstendig liste med henvisning til stedsnavnutgaver og annen navnelitteratur (s. 358), ser genitivs-s som en sterk indikasjon på at forleddet er mannsnavnet Sveinn. Fra Norfolk har han ett bebyggelsesnavn på torp og et teignavn på -croft.
Utbredelsen av Sveinn som stedsnavnforledd underbygger påstanden om at mannsnavnet har vært svært utbredt i sein vikingtid, og det er ikke usannsynlig at navnet fikk økt popularitet på 1000-tallet gjennom kong Svein Tjugeskjegg, slik Kousgård Sørensen foreslår (1958a: 254), skjønt dette skulle ha mindre betydning i Norge. En god del av rød/rud-navnene sammensatt med Sveinn, kan nok skyldes økt bruk av dette personnavnet også i kristen middelalder, og det kan være grunn til å anta at også by-navnene er knyttet til relativt unge middelalderbosetninger.
Svensby ligger på østsida av det flate slettelandet som omgir den nordre delen av den til dels gjengrodde Kvillen,⁵¹ forbindelsen mellom nordre og søndre del av Göta älv, tvers over Hisingen.⁵² Bebyggelsen ligger om lag 2 km sørøst for kirkestedet Säve, kalt Kyrkeby o.l. i alle fall siden 1485 (OGB IV 45). Øst for Svensby ligger gårder med yngre navn; de nærmeste er Trollered, Österslätt (< Œfstasletta), Käringetorp og Mulered. Nord for Kyrkeby ligger Brunstorp, Tofter og Gunnesby. På vestsida av Kvillen ligger (nordfra) Øxnäs, Bärby, Kalshed og Assmundtorp.
Ifølge opplysningene i OGB er Svensby en «by» med tre gårder (3 mt.), altså ikke blant de største. I 1528 var det fire menn i Svensby, men bare tre betalte skatt. Gunnesby, med ni gårder (à ¾ mt.), er den største i denne delen av soknet; i 1528 hadde denne landsbyen sju skattebetalende menn og fem fattige. Öxnäs har fem hele gårder, Kyrkeby fire og Brunstorp tre (to hele og ¼ mt.). Kalshed har fem gårder (à ½ mt.) og Bärby og Assmundtorp har to hele gårder hver. Tofter, Österslätt og Trollered er enkeltgårder (ett mt.), mens Mulered og Käringetorp har ½ mt.
Det er vanskelig å gi noen entydig tolkning av bosetningen på det grunnlag som her er tilgjengelig, men det synes som om i alle fall Svensby kan være en utskilt del av Säve (Kyrkeby); det samme gjelder nok også Tofter og kanskje Brunstorp (i OGB IV 40 noe anstrengt tolket som dannet til et tilnavn Brúðmaðr). Det kan være grunn til å se bebyggelsen på den andre sida av Kvillen som uavhengig av disse, kanskje med Öxnäs som den eldste gården (navnet forklares i OGB ved at «byn ligger vid ett näs mellan den s. k. Kvillen och Nordre älv», men en rimeligere tolkning ville være navngivning etter en sving i Kvillen). Etter beliggenhet og størrelse bør Svensby kunne antas å stamme fra vikingtida, men navnet er uten tvil yngre enn Gunnesby (se dette)

Svensby

gnr. 49 i Aremark hd., Østfold

NG I 183

N50 2013.3 5263

S 7 km

Rel. skyld: 0,8

– sve1nnsby (Bugge 1881), svæ1nnsby (NG), 1sveznsby (AN ca. 1955)

Suebye ½ 1604 NG. Øster Siønissby (øgd u Grinder) 1615 jb AN. Suendsbye 1647 I 106. 1661 lk. 1723 matr E. Svendsbye ødegaard (u Grinder) 1723 matr E. Svensbye 1723 matr M. Svendsbye 1723 NG. Svensbye 1736 AN. Swendsbye Moen (hpl) 1737 AN. Swendsbye 1789 AN. Svendsbye 1801 ft AN. Svensby 1838 matr.
Det eldste belegget kunne kanskje tenkes å gjelde Søby i Øymark sn., som også skrives «Suebye» i 1604, men det blir mindre sannsynlig, da den gården skattet som fullgård. Det feilskrevne belegget fra 1615 gjelder en ødegård under nabogården gnr. 51 Grinder – jfr. 1723 matr E, men den må sannsynligvis tidligere ha vært en del av Svensby.⁴

Oluf Rygh tolker navnet til mannsnavnet Sveinn og fører opp en norrøn form *Sveinsbýr. Til tross for de relativt unge beleggene, er det intet i veien for at gården og navnet kan gå tilbake til norrøn tid.
Svensby ligger 7 km sør for Aremark kirke, i et lite dalføre på vestsida av innsjøen Asperen. Vest for denne dalen ligger et stort skogsområde med bare spredt bebyggelse. Den nærmeste nabogården er gnr. 48 Berger i vest, og gnr. 54 Kvisler i nord. I øst ligger gnr. 51 Grinder («Melleby» på N50 kartet er bnr. 8 under Grinder, kjent som husmannsplass i 1865). Nord for Kvisler ligger gnr. 53 Nordby, gnr. 55 Årbu og gnr. 56 Mørholt. Mellom Nordby og Grinder ligger gnr. 52 Rød. Sørvest for Svensby ligger gnr. 47 Mosserød, gnr. 46 Åsgård, gnr. 44 Bøen og gnr. 45 Slorer. Enda lenger sør ligger gnr. 42.43 Østensvik, og øst for Bøen ligger gnr. 50 Ulsrød.
I 1647 hadde Østensvik med 61 lpd. høyest skyld av disse fjorten gårdene, og Berger skyldte tilsv. 52 lpd., Bøen, Nordby og Kvisler skyldte 40 lpd. hver, Åsgård og Grinder 30 lpd., Mosserød og Ulsrød skyldte 25 lpd., Slorer, Rød og Årbu 20 lpd. hver og Mørholt 18 lpd. Svensby hadde lavest skyld av alle, med bare 15 lpd. Den gjennomsnittlige landskylda var ca. 31 lpd., og Svensby hadde etter dette en relativ skyld på 0,5, noe som kunne tyde på at dette Sveinsbýr var et relativt ungt navn, trolig først dannet i tidlig kristen middelalder. Opplysningene i jordeboka fra 1615 tyder imidlertid på at en del av gården i løpet av seinmiddelalderen, evt. i etterreformatorisk tid, er kommet inn under nabogården i øst, Grinder, slik at én tredjedel av skylda for Grinder i 1647 og seinere, fra gammelt av har ligget til Svensby. Til grunn for sammenlikningen kunne dermed Grinder føres opp med 20 lpd. og Svensby med 25 lpd. Svensby ville dermed få en relativ skyld på 0,8, noe som setter gården i klasse med de to største rød-gårdene, Mosserød og Ulsrød (og dermed en noe eldre datering), mens Grinder kan sammeholdes med Slorer, Rød og Årbu. Gården kan etter beliggenheten antas å være utskilt fra Berger – kanskje i slutten av vikingtida

Svensby

gnr. 147 i Modum hd. (Snarum sn.), Buskerud

NG V 245

N50 1715.2 4757 (Svendby!)

N-nv 2,5 km

Rel. skyld: 1,2

– sve1nnsby (Rygh 1880), svæ1nnsby (NG), 1svensby (AN 1954)

Suensby NRJ IV 383, 1528–29. Suendtzbye 1578 NG (overstrøket i Rygh 1886). Sventsbye Aktst I 74, 1591. Suendtzbye 1593 NG. 1604 NG. Suenndzbye 1/1 1647 V 71. Suendtzbye Aktst III 176, 1661. 1661 lk. Suendszbye 1665 matr. 1668 NG. Suendtzbye 1668 (Rygh 1886). Swennebye 1723 matr E. Svendsbye 1723 matr M. Svennebye 1723 NG. Svendsbye 1801 ft. Svensby 1838 matr

Hjalmar Falk setter i NG forleddet til mannsnavnet Sveinn.
Svensby ligger ca. 2 km nord-nordvest for kirkestedet (og Olavsby; se dette), men på vestsida av Snarumselva, mellom gnr. 146 Korsbøen og gnr. 148 Langerud. På østsida ligger (nordfra) gnr. 144 Lia, gnr. 145 Morud, gnr. 143 Urda,⁵³ gnr. 162.163 Gubberud, gnr. 161 Olavsby, gnr. 160 Bråten og gnr. 159 Prestgarden. Ifølge 1647-matrikkelen skyldte Korsbøen tilsv. 39 lpd., Svensby og Gubberud 30 lpd. hver, Olavsby 27 lpd., Urda 24 lpd., Lia 22 lpd., Langerud 20 lpd., Morud 15 lpd., Bråten 8 lpd. og Prestgarden 5 lpd. Trekkes ytterligere åtte gårder sør og sørvest for kirkestedet med i sammenlikningen, får den nordlige delen av soknet en gjennomsnittsskyld på vel 24 lpd., og Svensby får en relativ skyld på 1,2.
I forbindelse med drøftingen av Olavsby har jeg (s. 325) foreslått at Olavsby og de nærmeste gårdene ved kirkestedet opprinnelig hadde utgjort én, større gård (sammenlagt skyld for disse gårdene i 1647 var 59 lpd.). På samme måte kan det tenkes at det har vært en storgård på vestsida av elva. Etter navnetype og beliggenhet er det mulig at Svensby og Langerud en gang har vært én enhet, men samlet skyld for de to gårdene kunne indikere at bosetningen her var noe yngre enn på østsida. På den annen side kan også Korsbøen tenkes å ha vært en del av denne gården, men den må forholdsvis tidlig ha blitt skilt ut som egen gård. Navneformen bøen tyder på at denne gården opprinnelig har hatt en annen status enn gårdene som har navn på -by, og det burde vurderes om det her er tale om en denotatumsendring; et opprinnelig teignavn har fått ny funksjon som bebyggelsesnavn.
Den forholdsvis høye landskylda for Svensby kunne tyde på at navnet var forholdsvis gammelt (og at den antatte oppdelingen har foregått ganske tidlig). Ovenfor har jeg antydet at Olavsby kan stamme fra høymiddelalderen, og det vil ikke være urimelig å anslå en noe høyere alder for Svensby; kanskje kan navnet føres tilbake til tidlig kristen tid

Svensby

gnr. 105 i Sørfjorden hd., Troms

NG XVII 159

N50 1534.2 5329

Ø 37 km.¹

Rel. skyld: 1,2

– svæ1n9n9sby (Rygh 1886, NG), 1svezn9sby (AN 1974)

Suendsby 1610 NG. 1614 NG. Sundtzbye (!) (2 br) 1647 XVII 58. Suendsye (!) 1665 matr. Swentzbye 1723 matr E (= Rygh 1886). Swendsbye 1723 matr M. Swentzby 1723 NG. Svensby 1886 matr

Karl Rygh forklarer i NG forleddet som mannsnavnet Sveinn, men han legger til at navnet her kanskje skyldes oppkalling. Det er også grunn til å merke seg en kommentar i Oluf Ryghs manuskript, som Karl Rygh innledningsvis henviser til. Oluf Rygh bemerket at «i Lyngen, hvor Befolkningen for en stor Del er lappisk eller kvænsk, er Rigtigheden af de her opførte Stedsnavne for en stor Del noksaa tvivlsom»; og under Sørfjorden hd. i NG XVII 159 bemerker Karl Rygh: «Om Navnene gjelder, hvad der er sagt under Lyngen. Her bor mest Lapper».
Bebyggelsen er her svært spredt. Svensby ligger på østsida av Ullsfjorden ca. 1 km sør for gnr. 17 Ullsnes i Karlsøy hd., kjent med et belegg fra 1567, men så ikke før i nyere tid. Ca. 3 km nord for Ullsnes ligger gnr. 15 Bakkeby og enda et par kilometer nordøstover, gnr. 14 Jegervannet; begge disse finnes i de samme kildene som Svensby. Tvers over fjorden ligger gnr. 137 Breivika i Sørfjorden hd. og noen kilometer nord for denne gården ligger gnr. 2.3. Oldervika i Tromsøysundet hd. Med unntak av Ullsnes er alle disse fem gårdene nevnt i 1647-matrikkelen, og Svensby, Jegervannet og Oldervika skyldte da tilsvarende 5 lpd. korn hver, Bakkeby 3,3 lpd. og Breivika 1,7 lpd. Gårdene sør for Svensby nevnes ikke før i langt yngre kilder. Med forbehold om det spinkle grunnlagsmaterialet kan Svensby gis en relativ skyld på 1,2 mot 0,8 for Bakkeby. Opplysningene skulle tyde på at Svensby var blant de eldste bebyggelsene, men noen tilnærmet sikre konklusjoner kan man ikke trekke av dette knappe materialet. Det er fristende å anta at navnet går tilbake til middelalderen (jfr. referansene under Nikkeby ovenfor), men det er like sannsynlig at navnet skyldes en bevisst navngivning av norske skatteoppkrevere, mulig en oversettelse av, eller en erstatning for, et samisk navn

Svensbø

gnr. 18 i Vikebygd hd., Hordaland

NG XI 103

N50 1214.3 0506

S 5 km

Rel. skyld: 0,6

– sve1nnsbø (Bugge 1886), svæ71nnsbø (NG), 1sveznsbø' (AN 1942–43)

pa Swensby NRJ II 525, 1519. po Swendzbø NLR III 64, 1563 (= 1563 NG). po Swendseø (!) NLR III 72 1563. aff Suenndsbøe NLR IV 106, 1566–67. (aff) Suennsbøe NLR IV 178, V 71, 1566–67. Suensbøe 1610 NG. Suennsbøe1647 XI 109. Suendtzbøe 1661 lk. Suensbøe 1665 matr. Svensbøe 1668 NG. 1723 matr E M. Svendsbøe 1801 ft. Svensbø 1886 matr.
I

følge Magnus Olsen i NG må navnet forklares som «*Sveinsbœr, af Mandsnavnet Sveinn og bœr m., Gaard». Det er ingen grunn til å tvile på at dette er riktig – i alle fall m.h.t. forleddet.
Svensbø og nabogården Øvrabø ligger ca. 5 km langs fjorden sør for Vik i den sørligste grenda i (Austre) Vikebygd. Her ligger ellers gnr. 20 Trovåg, og ca. 1,5 km opp i dalen ligger gnr. 58.59 Bjordal, som tidligere hørte til Skjold hd. i Rogaland (NG X 443). I nord ligger gnr. 16 Ulvevne og nærmest kirkestedet gnr. 14.15 Dommasnes.
Øvrabø, som ikke nevnes i kildene før 1647, er den av gårdene som hadde lavest skyld i denne matrikkelen, tilsv. 20 lpd. korn. Svensbø skyldte 30 lpd., mens Ulvevne og Bjordal skyldte 60 lpd. hver og Dommasnes 95 lpd. Gjennomsnittsskylda er på 53 lpd., og Svensbø får en relativ skyld på 0,6 mot 0,4 for Øvrabø. Det er all grunn til å anta at Øvrabø og Svensbø er forholdsvis unge navn. Magnus Olsen slår (under Øvrabø) uten videre fast at disse to har utgjort én gård; etter beliggenhet og landskyld er det rimelig å anse Svensbø som den eldste av disse to. En annen mulighet er at også Ulvevne har vært part av den samme opphavsgården, men den mest sannsynlige løsningen er å se Svensbø og Øvrabø som utskilte deler av Ulvevne, i så fall bosetninger på tidligere engstykker under gården

Søby

gnr. 99 i Aremark hd. (Øymark sn.), Østfold

NG I 190

N50 2013.4 5293

N-nø 4 km

Rel. skyld: 1,2

– sø'2bý (Bugge 1883), sø2by (NG), "sø'by (AN 1944, AN ca. 1955)

j Swida bø RB 153, 1401. ij Sueijdby, ij Suijby, vdj Suijdby RAd 1589 (Aremark). Suebye 1/1 1604 NG. Sueby 1615 jb AN. Søby 1626 NG. Søbye 1647 I 108. Søebye Aktst II 59, 1648. Søebye Aktst II 527, 1656. Siøbye 1661 lk. Soby 1664 NG. Søebye 1723 matr E M. Søbye hagen, Søebye Haugen, Søebye Skoven (hpl) 1738 kb AN. Søebyesskougen (hpl) 1741 kb AN. Søbyeschougen (hpl) 1753 kb AN. Søebye Skougen (hpl) 1774 AN. Søebye 1801 ft. Søby 1838 matr.
Belegget fra RB nevnes før gnr. 87 og 92 og gjelder høyst sannsynlig Søby, slik også Oluf Rygh antar i NG I

Om forleddet i Søby sier Oluf Rygh at det «kunde snarest antages at komme af sviði som Mandstilnavn», og han viser til Karl Ryghs tilnavnbok (s. 66). Ifølge K. Rygh er tilnavnet Sviði bare kjent brukt om én mann, en islending Þorgrímr Sviði, nevnt i Landnåmabok og i Eyrbyggjasaga. Heller ikke E.H. Lind (Bin. sp. 375) har flere henvisninger til dette som tilnavn, men han viser til at det også er registrert som oppdiktet navn (jfr. Lind sp. 1002). Med bare én, kanskje oppdiktet, islandsk bærer av tilnavnet Sviði, bør man fortrinnsvis forsøke andre forklaringer til Søby. Kåre Hoel har imidlertid ingen alternativ tolkning i sitt manus til BØ.
M.h.t. lydovergangen sammenlikner Rygh med soknenavnet Sauland i Telemark, «i AM. skrevet Sviðulandir».⁵⁴ Han viser her til det eldste belegget, DN X 74 fra 1395 («j Swidulandæ sokn»). I NG VII 308 forklares Hjalmar Falk forleddet i Sauland som norrønt sviða f., ‘brenning’, nynorsk svide f., «sveden Plet, Jord som er ryddet ved Brænding», og han viser også til det sammensatte svideland n., «Jord, som er ryddet ved Afsvidning».
Det er grunn til å anta at Oluf Rygh bygde sin forklaring på belegget fra Røde bok, som synes å forutsette en norrøn form *Sviðabýr (etterleddet har her sikkert ikke hatt formen bœr). Men slik det er påpekt flere ganger ovenfor, veksler RB regelløst mellom a og u som mellomvokal, og belegget kan altså like gjerne leses *Sviðu og anses som en sammensetning med gen. sg. av sviða f. En slik tolkning antydes av Karl Rygh i NG XIV 286. Den konkrete betydningen ‘avsvidd jord’ er rett nok hovedsakelig kjent fra Vestlandet (NG Indl. s. 80), men eksempelet fra Telemark tyder på at den er gammel også andre steder, jfr. gnr. 12 Svierød i Onsøy, skrevet «j Svidurudi» i RB 514, og gnr. 148 Sviu i Eidsberg, skrevet «j Swido» i RB 171 (NG I, hhv. s. 311 og 150).
På Østlandet forutsetter det utbredte Svea (uttalt med tonem 1) en sterkt bøyd form svið f., og det kan ikke ses bort fra at det er denne som foreligger i Søby. Den norrøne formen kunne da enten være *Sviðarbýr eller, vel så sannsynlig, *Sviðabýr med forleddet i gen. pl. I alle tilfeller tyder en sammenheng med svið eller sviða på at býr her har hatt betydningen ‘teig, slåtteland’.
*Sviðubýr kan formelt også være sammensatt med et elvenavn *Sviða, i NE (s. 258) forklart som «den svidende kolde», jfr. Svedån «som falder i Vettern i Vestergötland». En slik tolkning foreslås bl.a. ved gnr. 19 Svihus og gnr. 24 Sviland i Høyland (NG X 167), som begge ligger ved Svielva; jfr. gnr. 88.89 Søberg i Melhus (NG XIV 286). Øst for gården renner en bekk sørover et stykke før den svinger nordover igjen og renner ut i Gjølsjøen.
Søby ligger ca. 4 km nord-nordøst for Øymark kirke, sør for gnr. 98 Krossby, vest for gnr. 100 Ankerud og nord for gnr. 101 Kasbu. På vestsida av vannet ligger gnr. 88 Snesrud og noe lenger nord gnr. 87 Anonby. Sørvest for Snesrud ligger gnr. 103 Våkelsby. Nord for Krossby ligger gnr. 97 Gjølsjø. I forbindelse med drøftingen av Anonby sammenlikner jeg landskylda i 1647-matrikkelen for 25 av nabogårdene. Blant disse hadde Anonby høyest skyld, tilsv. 42 lpd., Gjølsjø skyldte 41 lpd., Søby og Våkelsby 30 lpd., Ankerud og Kasbu 25 lpd., Krossby 20 lpd. og Snesrud 15 lpd. Gjennomsnittsskylda for de 25 gårdene var vel 25 lpd., og Søby og Våkelsby får på grunnlag av dette en relativ skyld på 1,2, mot 1,7 for Anonby og 0,8 for Krossby. Samtlige ruð-gårder i området, hvorav flere har navn med sannsynlige personnavnforledd, hadde lavere skyld enn Søby, og gården kan med god grunn antas å være eldre enn disse. Trolig tilhører den vikingtida. På grunnlag av så vel beliggenhet som landskyld kan man tenke seg at gårdene på østsida av Gjølsjøen har utgjort ett gårdsvald, og etter navnetype og landskyld peker Gjølsjø seg ut som modergården. En slik storgård ville danne et motstykke til den jeg forestiller meg omkring Anonby på vestsida av sjøen. Forleddene i både Anonby og Våkelsby må tolkes til personnavn, og en persontilnavntolkning kan på saklig grunnlag heller ikke utelukkes i Søby. Men det eneste mulige tilnavnet, det usikre og svakt belagte Sviði, synes likevel å være en mindre sannsynlig løsning enn de alternative appellative tolkningene eller elvenavnet

1. På 1600-tallet, da gården først er belagt i kildene, var nærmeste kirkested på Tromsøya, ca. 37 km i luftlinje vestover.

1. To belegg i et brev fra 1446 (i avskrift fra 1642) er i DN XXI 330, samt i registeret, identifisert med Skjønsby på Ringsaker. Brevet gjelder en arv «i Schiønszbye och Hæælszbye som legger paa Jarrenn j Rinngsagger soegenn, och Galtestad som legger i Sigstad Kierckesoegenn paa Børre», og utgivernes identifisering er forståelig. De har imidlertid oversett forbindelsen bakover til brevet i DN III 203 f., som nevner Skjønsby og «Hælbœ», og framover til DN X 224, som trekker inn Galtestad. Sett i sammenheng, og når man tar i betraktning at Biri fra gammelt av administrativt tilhørte Ringsaker, viser de tre brevene klart at det er Skjønsby på Biri som menes. Personnavnene i brevene understreker dette. «Jarrenn» kan enklest forstås som et grendenavn – og da på Biri og ikke på Ringsaker. Helt utelukket er en forbindelse til den lille gården Jaren på Ringsaker (gnr. 142), som ligger i Veldre sn., ca. 10 km nord for Skjønsby. Gården Jaren er først kjent i 1616 (NG III 12) og var ødegård i 1647 (bd. III s. 31). Et grendenavn Jaren kunne passe på området langs Mjøsa mellom Biri og Redalen. I liknende funksjon nevnes *Jaðrar i fire andre brev i DN XXI. Nabogården i nord til Skjønsby på Biri, gnr. 77 Melby og det nåværende bruket under Melby (bnr. 4–6), Austad, sies å ligge «a Jædrenom» (DN XXI 275; jfr. s. 250, 255, 258, fra årene 1431–37, alle i avskrift fra 1770-tallet). Forholdet kompliseres noe ved at Austad i DN XXI nr. 332 (s. 255) sies å ligge i Rindfjerdingen, men det er ikke noe i veien for at denne fjerdingen kan ha omfattet gårder på begge sider av Mjøsa (jfr. NG III 46 og drøftingen av rindi i NG Indl. s. 70).
2. For identifiseringen av disse beleggene, se note 284 ovenfor.
3. Det alternative navnet på den éne av gårdene i 1661 har jeg ikke støtt på i andre kilder, men det kan sammenholdes med en opplysning i bd. III av bygdeboka, der det heter at «en av Stenbygårdene hadde i gamle dager navnet Hageby. Men om dette var øvre eller nedre gården, er det ikke lykkes å finne rede på .... I kirkens jordebok for 1645 og 1654, er nemlig den ene av Stensbygårdene anført for ‘Stensby eller Hageby’; og i en notis i Ullensaker kallsbok for 1732 forteller sogneprest Rist, at en af Stensbygårdene ‘tilform [!] blev kalt Hageby’» (Nesten 1951: 129).
4. Belegget fra 1615 er hentet fra ekserptsamlingen i AN; i dette tilfellet fra en ikke nærmere definert jordebok fra 1615. Etter «Trund Grinder» står : «Skyller Hanns Gaardt ij huder och Er Bunde goeds, och ligger Der Vnder Enn ødegaardt Heder Øster Siønissby schylder j hudt. Bunde goedtz». I 1647-matrikkelen (bd. I, s. 102) nevnes ingen ødegård, men Grinder står oppført med tre huder bondegods. Ødegården utgjorde følgelig en tredjedel av Grinder. De samme landskyldopplysningene finnes i landkommisjonenes jordebok fra 1661 (1665-matrikkelen mangler for Aremark). I 1723-matrikkelen nevnes Grinder fremdeles med en skyld på tre huder, og i rubrikken for husmannsplasser står «Svendsbye ødegaard, Et engestøche – 2 læs Høe». Det er all grunn til å gå ut fra at «Øster Siønnisby» tilsvarer belegget fra eksaminasjonsprotokollen i 1723. Grinder ligger øst for gnr. 49 Svensby, og navnet Østre Svensby gir dermed god mening. Navnet må tilsvare bnr. 2–5 Ødegården, som ellers kjennes som «Griner Ødegaard» på et kart fra 1777 (ekserpt i AN), og som «Grinder-Ødegaard» i 1838-matrikkelen. Svensby ødegård er tatt med i BØ manus under Grinder, men uten kommentar.

1. «Item j Sama som liger nest Þronda nes þer eiger kirkia j iiii iarder. fyrsta æiter Gætha uik annwr Gammaberga [!] tridia Midhberga iiiide Øfrabergha ok ligia alle østan ath annæ» (DN VI 228, ca. 1350; Nidaros).
«A Samabiargum .ij. spon varo .iiij. / J Miðbiærgum span. fimtunger æignar» (DN VI 320, ca. 1370; Nidaros; skråstrek markerer linjeskift).
«A Gamabiorghom .ij. span. varo .iiij. or. / ... / A Bergseingiom halft .iij. span. / ... / J Midbiorghom span. fimtunger eignar» (DN VI 346, ca. 1370–80; Nidaros).
«Af Berge, xij spon, oll eign, vid Throndanes. / Af Samabiargum, span, fimtunger eignar. / Af Midbiargum, iiij spanna leigha, aut.» Etter en klamme utenfor de to siste linjene står «Vid Bergh». AB 165 f.
2. Samestad i Innvik står utolket i min (utrykte) hovedoppgave; Teigenamn i Randabygda, Oslo 1976, men jeg har framsatt tolkningen ovenfor (på s. 32) i et stensilert hefte Namn frå Nykvia til Randastøylen, Oslo 1998. Eivind Vågslid har registrert et seternavn Samastad(støylane) fra Vinje, og på navneseddelen i AN saml. (1960) foreslår han at navnet må forstås som et innsjønavn Sami, identisk med det abstrakte maskulinet sami, + norrønt stǫð f.; altså opprinnelig: ‘støa ved vannet det er oppnådd semje om’. Han trekker også inn andre navn på Sam- her, bl.a. gårdsnavnet Sama fra Trondenes, men disse er annerledes forklart i Vågslid 1974: 117, 221.
3. Grenseoppgang mellom Norge og Sverige i 1268 eller 1273; NgL II 488: «Saudolvs stein», ifølge note 8: «Kunde og læses Sandolfs».
4. I SMPs samlinger finnes bare henvisningen til grenseoppgangen i 1268 eller 1273.
5. I SMPs samlinger er det en 3–400 belegg, tidligst fra 1270-tallet, men bare ca. 50 etter 1400 og få i vest. For øvrig finnes sju runebelegg.
6. Som en kuriositet kan nevnes at det ca. 10 km nord for Signebyn i Sillerud også finnes et Svensbyn, skrevet «Sweningxby» i 1503 (SOV IX 54); jfr. Svenningsbøen i Enningdalen, 5 km nord for Signebøen, med alternativ uttale svæ1nsbø7n (NG I 209; se nedenfor).
7. Håkon Håkonssonssaga. Ulfr Skygnir ble for øvrig drept av Gunnar Samr, se ovenfor under *Samabýr.
8. Lind skriver «Olafr skignir (-uir felskr.)», og ifølge en note i nyutgaven av AB, skal belegget kunne leses «skiguir». Det bemerkes at Munch i sin utgave skrev «skiguir» i teksten, men «skignir» i registeret.
9. I bygdeboka hevdes at denne har hett By, men jeg kan ikke se at det legges fram noe belegg for dette navnet. Det kunne være grunn til å vurdere om ikke heller *Jaðrar (se note 284) i så fall kunne ha vært et eldre navn på opphavsgården, men dette kan alternativt forstås som et grendenavn som ble brukt om et noe større område.
10. En Eivind Eiriksson kjøpte 11 øyresbol i den nordre og halvttredje i den østre gården.
11. Det er flere mulige forklaringer på at Skumsrud har så høy skyld. Gården er nabo til prestegården, og av omtalen i en rekke diplomer fra middelalderen går det fram at den helt eller delvis har vært adels- eller kirkegods, og større og mindre gårdparter har vært kjøpt og solgt i alle fall siden midten på 1400-tallet. Ifølge Lauvdal 1954: 204 hadde bonden på Skumsrud også del i englandet Austad, og i 1661 utgjorde denne delen 1 hud og 3 skinn, altså ca. 12 ½ lpd. korn, mens bonden eide 10 skinn (ca. 8 lpd.) i selve Skumsrud. I 1669 var hele gården anslått til ca. 25 lpd., som tilsvarer om lag det «besideren» selv eide i 1647. Ifølge denne matrikkelen var 1 hud og 3 skinn «noch boende goedz» , og dette gjelder utvilsomt parten i Austad.
12. Kjær gjetter på *Auðastaðir (NG IV2 25 f.), men han kjente ikke de mange beleggene «Audixstad» o.l., som – rett nok i seine avskrifter – tyder på et sammensatt forledd *Auðigs, kanskje av Auðulfs eller Auðgils; jfr. GPNS s. 22. Lauvdals forklaring «øde sted» (1951: 37) er utelukket.
13. I SMPs samlinger er det ett belegg på tilnavnet Skapte – fra Kalmars län i 1412, dessuten et belegg «Skoftæ Bondæ», men navnebæreren nevnes i forbindelse med Lom i Gudbrandsdalen i 1382.
14. I SOV III (s. 52) nevnes imidlertid «Skofterud» blant navn som inneholder ord for ‘hale’ og ‘podex’, og det opplyses at skoft er et dialektord for «fågelstjärt».
15. Hellquist gjengir for øvrig belegget fra 1346, men tidfestet til 1317, og viser til O.A. Johnsen 1905: 111, som har korrekt henvisning til DN IV nr. 305.
16. «Siughurdr stong» i DN II 137; 1327, «Sigurdar stangar», gen., i DN II 226; 1345 og «Siugurder stongh» i DN IV 151; 1325 i vidisse fra 1347.
17. Hans Stang nevnes flere steder i NRJ I: s. 81, 96, 137, 180, 182 og 185. Etter sammenhengen synes han å være tysk kjøpmann i Bergen og trolig identisk med «Hans Stangenn» i NRJ II 577 (1521), NRJ III 90 (1521) og «Hans Stangen» i Englegården i Bergen i NRJ III 935 (1522). Tilnavnet (slektsnavnet) forekommer ofte i tysk; jfr. Bahlow under Stange (s. 486).
18. NG I 291, 368; II 212, 310 og 409; III 90, 158, 172 og 222.
19. Karl Rygh i 1903 om gnr. 30 Stangringa (= -enga] i Vikna: «det er nok tænkeligt, at denne Del af Sundet kan have hedet Stǫng» (NG XV 362).
20. Karl Rygh i NG XV (utg. 1903) s. 375 om gnr. 39 Stangvik i Leka: et mulig elvenavn Stǫng «da vík ofte findes sms. med Elvenavne», men «et Vand strax ovenfor Gaarden, hvorfra elven kommer, og som er meget smalt og temmelig langt, kan have havt et Navn af Stammen stang», og elva og vannet kan ha hatt «et Navn af samme Stamme». I NE (utg. 1904) s. 244 nevnes naturnavnet Stangeråa i Klinga og gnr. 85 Stangenes i Randøysund, og det hevdes om Stǫng at «som Elvenavn maa det ligesom Spjot- og Stav- og lign. sigte til ret Løb». I 1908 foreslår Karl Rygh en elvenavntolkning til gnr. 16 Stangvika i Stangvik (NG XIII 400) og i 1909 tenker Hjalmar Falk seg (med hv. til Sophus Bugge) en liknende forklaring til et plassnavn Stangbakken i nærheten av gnr. 128 Knestang i Norderhov (NG V 46).
21. Magnus Olsen i NG XI (utg. 1910), s. 131: gnr. 81 Stangarvågen i Finnås, ligger «ved Bunden af en lang og smal Vaag, som passende har kunnet sammenlignes med en stǫng f.».
22. Karl Rygh i bd. XIII (utg. 1908) s. 253: gnr. 16 Stanganeset i Veøy og i bd. XVII (utg. 1911) s. 20: gnr. 54.55 Stangnes i Trondenes. Magnus Olsen i bd. X (utg. 1915) antyder på s. 126 ved gnr. 6 Stangaland i Klepp at gården kan ha navn etter et nes som stikker ut i elva Figgja, eller etter det høydedraget som gården ligger på. Inge Særheim (1980: 82) mener at navnet i Klepp «truleg òg går på haugar og knattar som skyt opp i lendet». Han viser til høydenavnet Stong på Åmøy og navn med ordet stav. Jfr. i bd. X også Stangaland på s. 175, 190 (gården ligger på en haug) og s. 392. Gnr. 4 Stanga i Torvastad, av *Stangir: «Et langt og spidst Nes, stå`nganese, stikker her ud i Haugevaagen» (NG X 407). Likeledes Magnus Olsen om Stangnes i Kvalsund og Tana, bd. XVIII (utg. 1924) s. 147 og 221: «skarpt fremstikkende Nes».
23. Magnus Olsen i bd. XI (utg. 1910) s. 317: Forleddet i gnr. 31 Stanghelle i Bruvik kan vise til en lokalitet på eller i nærheten av gården; Oluf Rygh har påpekt at det ligger et høyt fjell, Stangfjellet, øst for gården. Karl Rygh i bd. XVII (utg. 1911) s. 68: Gnr. 9 Stangnes i Tranøy kan være dannet til et navn *Stǫng «som kan have tilhørt det høie Stangnesfjeld». Tilsvarende Albert Kjær i NG IX (utg. 1912) s. 231 om gnr. 77 Stangelia i Lyngdal og s. 330 om gnr. 41 Stangborli i Bakke.
24. Albert Kjær i NG IV2 (utg. 1902) s. 101: Gnr. 93 Stangjordet i Vestre Toten, første gang belagt i 1723 (da gården lå under gnr. 90.91 Hegsum). Tolkningen må avvises. Ifølge en oppskrift av Vigdis Bjørhovde (AN saml. 1979) mener bygdefolket at gården har navn fordi den tidligere lå til Stange kirke på Hedmarken. Dette er sannsynligvis riktig, for i 1647-matrikkelen nevnes Stange én gang i hele bd. IV – på s. 40 – og der opplyses det at presten på Stange eide ½ hud i Hegsum.
25. Magnus Olsen i NG XVIII (utg. 1924) s. 45: Gnr. 33,66 i Alta; jfr. én av av tolkningene framsatt ved Stanghelle i Bruvik (NG XI 317).
26. Gnr. 46 Stange i Østre Toten (NG IV2, utg. 1902, s. 56), gnr. 11 Stangerholt i Ytterøy (NG XV, utg. 1903, s. 155), gnr. 79 Stange i Ramnes, gnr. 119.121 Stang i Sem, gnr. 57 og 140 Stange i Sandeherred (NG VI, utg. 1907, s. 27, 224, 269 og 279), gnr. 69 Stangaland i Fjelberg og gnr. 18 Stangeland i Austevoll (NG XI, utg. 1910, s. 93 og 249); jfr. også Stangsundholmen under gnr. 49 i Hasvik, som står uten kommentar i NG XVIII, utg. 1924, s. 119.
27. På grunnlag av rødeboksbeleggene for Stangeby var en slik tolkning formelt mulig også her.
28. Dette nevnes ikke av Hald 1930, og gjelder bebyggelsen Stångby i Torna hd. i Skåne, nå i Lund; jfr. Bengt Pamps forklaring til navnet: «Stångby, Torna härad, har rimeligen i förleden vårt vanliga ord stång, med samma ovissa betydelse som stock i Stoby: gränsmärke? spång? stång eller stock använd i djurfälla?» (1983: 50).
29. Etter kartet N50 1723.4 rute 1043 synes ganske riktig Stangeråa ikke å ha noe spesielt rett løp. Både Breivikelva sør for denne, og Storsteinelva nordafor renner vel så rett.
30. Sæmr < *Sæeimr. Kjær er oppmerksom på beliggenheten «temmelig midt paa Øen», men fordi øya «er smal og de mellem Sem og Fjorden paa Østsiden liggende Gaarde godt kunne være nyere, er ingen Vægt at lægge derpaa»; navnet kan altså likevel vise til beliggenhet ved sjøen. En alternativ tolkning kunne være at navnet går så langt tilbake at de flate jordene vest for Sem (der Stangeby ligger) var en del av fjorden; jfr. argumenter for dette i bygdeboka (Unneberg 1971: 1050). En annen indikasjon på at man her må regne med en viss landhevning, er gårdsnavnene Gipe og Kjøle (Gipøy, Kjøløy), som også ligger et godt stykke fra sjøen, selv om etterleddene i disse navnene forstås som ‘flat strekning langs vann’ (NG VI 236) heller enn ‘omflødd land’.
31. Det er usannsynlig at det skal ha gått noen viktig grense her; om da ordet i det hele tatt har vært brukt i forbindelse med grenser i Norge i eldre tid. I Bærumsmarka vitner navnet Stanglina, kjent fra en grenseoppgang i 1826, om at stenger nok har vært brukt til grensemarkering også i Norge (jfr. Christensen 1991: 39); det blir imidlertid helt uvisst hvor gammel denne bruken kan være.
32. Det er umulig å vite hvor gammelt et slikt sammensatt appellativ kunne være. Fra andre halvdel av 1300-tallet er det klare indikasjoner på at stǫng har fått utvidet bruk som jordmål (se Bjørkvik 1972: 42 f.).
33. Muntlig opplysning fra førsteamanuensis Kristoffer Kruken, Universitetet i Oslo.
34. Tolkningen av Habbastad må imidlertid også anses som noe usikker p.g.a. forholdsvis unge eldstebelegg («Halbestad» fra 1519 i NRJ II 527), og den bygger utvilsomt på sammenlikning med Habbarstad i Ullensaker og Eidsvoll, som begge er belagt fra middelalderen (jfr. GPNS s. 110). Staðir-navn med personnavnforledd tidfestes gjerne til vikingtid, og det er ikke uten videre lett å forstå at Habbastad i Finnås, med den sentrale beliggenheten og høye landskylda ikke skulle være eldre. Alternative tolkninger burde vurderes.
35. Janzén skriver «NRJ».
36. Birte Hjorth Pedersen (1960: 35) og vel også Gillian Fellows-Jensen (1968: 263) synes å ha oppfattet «Estaim» som stedsnavn. Adigard nevner ellers at personnavnet inngår i to stedsnavn «de type secondaire»: «Mons Estein» og «Campus Estein» fra hhv. 1226 og 1210, dessuten muligens i to eksempler på sammensetning med tot (= toft).
37. I DS XIV 175 framholder John Kousgård Sørensen at forleddet i Stensby i Skam hd. «sandsynligvis» er genitiv av mannsnavnet og viser til Birte Hjorth Pedersen; Lis Weise tolker i DS XVI 222 Stensby i Bårse hd. på samme måte, men uten forbehold eller henvisninger.
38. Et Stainsby i Lincolnshire synes å ha et helt annet opphav; Fellows-Jensen (1968: 261) fører det opp under et mannsnavn eller mannstilnavn Stafn, men i 1978 (s. 29 og særlig s. 82) foretrekker hun å tolke forleddet til appellativet stafn brukt om en framskytende lokalitet, et nes («promontory»). Jfr. i samme verk (s. 71) Stainsby i Derbyshire, der forleddet synes å være Steinarr heller enn Steinn.
39. Navnet skrives «af Heiderby» og «af Heider by» i RB 426 f., «Hederby» i 1661 lk. og «Heiterby» i 1665 matr.; jfr. 1666 ifølge NG II 332.
40. I bygdeboka antas at Jaren kommer av at gården først ble ryddet som en «strimmel (rand) i skogen» (Nesten 1951: 171). Her nevnes også at Nordby består av to eldre gårder, «Nordby» (RB 259) og «af Vppaberghi» (RB 426). Nesten (1951: 137) viser til stiftsjordeboka for 1654, der det nevnes «Oppeberg som kaldes Nordby». Dette endrer likevel ikke grunntanken i bebyggelsesutviklingen skissert ovenfor.
41. Oluf Rygh antydet denne tolkningen allerede i sitt interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen, der han etter lydskriften skriver: «sikkert = Starkaðarbœr».
42. Belegget er hentet fra et lokalt utferdiget originaldiplom fra 1380, DN III 327, uten påtakelig dårlig ortografi.
43. I GPNS står DN XIII.
44. Ryghs tolkning av forleddet i Svinstad er for øvrig ikke helt overbevisende, så vel uttalen svi2nnsta (NG) som skrivemåten i RB og seinere taler imot at forleddet skulle være mannsnavnet Sveinn. Gnr. 1 Svinstad i Holum, først belagt i 1610, tolkes på samme måte – og like utilfredsstillende – i NG IX 85, der det også nevnes noen andre sammensetninger med samme nåtidsform av forleddet. Dyrenemnet svínn n., med sekundær forkorting av vokalen, enkelte steder et elvenavn Svinna, bør vurderes som en alternativ tolkning. Også Bjørnstad tolkes i NG II 424 som en personnavnsammensetning, mens det ved gnr. 3 Bjørndalen, som også kjennes fra middelalderen, alternativt foreslås dyrenemnet (NG II 423).
45. Navnet oppfattes i NG som *Lýsisstaðir en sammensetning med innsjønavnet Lýsir. Det eldste belegget for denne halvgården er fra Stiftsboka (1575), og det er grunn til å vurdere om etterleddet ikke heller skal tolkes som stǫð f.
46. Den høye skylda for Glomsrud forundrer. Navnet forekommer første gang i Stiftsboka (1575), men gården var skattlagt som to fullgårder allerede i 1604. Det er fristende å forklare misforholdet mellom navnetype, alder for førstebelegg og landskyld ved at gården av én eller annen grunn har endret navn.
47. Birger Kirkeby (1995: 505 ff.) argumenterer for at Øyen (stivnet dativ) tidligere het Ullarey, kjent både fra 1306 og 1397 (RB). Oluf Rygh o.a. har identifisert disse beleggene med gnr. 72 Gjersøyen i Ulleren sn. og tolket navnet som en sammensetning med et elvenavn Ull (jfr. NG III 187 f.). Kirkeby mener imidlertid at forleddet er gudenavnet Ullr og at Øyen som kultsted går tilbake til bronsealderen.
48. I NG I 212 forklares navnet etter beliggenheten ved «den ikke langt fjernede indre Ende af Iddefjorden». Tolkningen aksepteres av Kåre Hoel i BØ manus, og Bakke (1915: 599) sier «gaarden har kanske faat sit navn fordi den tidligere laa nær Idefjordens ende». Da det er ca. 2 km fra gården til enden av fjorden, er det tvilsomt om dette er korrekt. Navnet kunne kanskje heller forklares ut fra beliggenheten i enden av dalen.
49. I SMPs samlinger er det seks skuffer med belegg.
50. Bengt Pamp tar ikke stilling til hvilket av de to navnene som foreligger (jfr. SkO III 172 f.).
51. Ifølge OGB II 137 er Kvillen «i ä. tid namn på det vattendrag som tvärs över Hisingen förband den s. och den n. armen av Göta älv […] i senare tid närmast om den sjöliknande utvidgning, resp. de sanka ängar, som bildats i den ej längre farbara bäckfåran».
52. Oddvar Nes (MM 1974: 55) tolker Hising(en) på samme måte som Hisøy ved Arendal, og bemerker at øya er «skild ut frå fastlandet omkring ved to armar av Götaälven. En like rimelig tanke er at navnet skyldes Kvillen, som deler øya i to, og som tidligere uten tvil har vært et trangt, men farbart sund. Soknenavnet Säve (jfr. «Siofuar kirkia» i RB) henspeiler nettopp på dette vassfaret, der høy sjø fremdeles overflømmer sletta (OGB IV 39). Min alternative tolkning til Hising vil da være «den kløvde», altså den Nes foreslår for Hisarøy i Gulen (op. cit. 56).
53. Her følges skrivemåten på N50-kartet; NG V 244 og bygdeboka (Ruud 1973: 206) har «Ulen». Ruud aksepterer heller ikke Ryghs tolkning (b.f. av urð f.), men forklarer navnet som en sammensetning «olfvin = sandengen». Uttalen med tonem 1 taler imot en slik tolkning.
54. Kåre Hoel forklarer i BØ manus lydutviklingen på følgende måte: «Ved regelrett bortfalt ð, synkopert komposisjonsvokal og åpning av kort i > e, kunne en vente et Sveby, jfr. også formen fra 1604. I sterkt labiale omgivelser kunne en videre vente runding e > ø, og i et *Svøby kunne vel v ha falt bort foran labialen ø. Men mulig har utviklingen gått fra en tidlig labilisering svi- > svy- med bortfalt v og åpning y > ø».

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bc0d56f4-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display