– hi2ssingbý (Bugge 1881, 1885), hy2ssingbý (Bugge 1881), hý2ssingby (NG), "hisiMby (AN ca. 1955) Til uttalen bemerker Oluf Rygh: «dog ogsaa hørt med i i 1ste Stavelse». Bugges første oppskrift er etter en informant fra gnr. 93–95 Forsetlund i Onsøy og etter «3 Soldater fra Raade», mens den andre er notert etter to informanter fra Råde og «3 Soldater fra Sognet»
a Hisingerby DN VIII 72, 1370 (avskrift 1400; Tomn). j Hisinga bø RB 202, 1399. vider Hisingabø RB 270, ca 1400. j Hijsighaby DN I 484, 1420 (Hisingby). vidh Hising by DN X 137, 1443 (Råde). i Hissingby DN II 660, 1472 (Sigerstad). ij Hÿssingebÿ RAd 1559 (Hisingby). poo godseth Hysyngby RAd 1562 (Kolberg). Hysyngby (s, ned) RAd 1563 (Råde). Hiiszingbye RAd 1572 (Akershus). ij Hizsineby, Hiszingeby RAd 1574 (Kolberg). Hissigby 1574 RAd (Fredrikstad). Hiesingeby RAd 1576 (Hisingby). ij Hisingbi (v, ned) RAd 1576 (Kolberg). paa Hiiesszingby RAd 1576 (Hisingby). paa Hieszingeby gaarden(n) (øv, s) RAd 1576 (Hisingby). ij Hissigby (øv), Hissingeby, Hyssigby RAd 1576 (Fredrikstad). ij Hiszingby, wdj Hisingby RAd 1578 (Tomn). ij Hisingeby, bi RAd 1579 (Hisingby). Hisingeby (ned), Hisingby RAd 1586 (Valle). ij Hyszingby Rad 1587 (Tomn). Hiszingby (3 br) RAd 1590 (Lundeby). i Hisingbye (ned) RAd 1591 (Tomn). Hiszingby RAd 1591 (Lundeby). wdj Hiszingby RAd 1592 (Tomn). Hidzenngbye RAd 1592 (Råde). Hisinngby 1/11/11/1 1593 NG. Hiisingbye FLTP 100, 1609. Hiesingby (øv, s) RAd 1613 (Tomn). paa Hisingby 1632 AN. Hiszingby 1635 NG. Hisinngbye 1647 I 162. Hisingby Aktst II 61, 1648. Hisingby Aktst II 524, 1656. Hissing Bye (ned, øv) RAd 1680 (Nørrlund). Hissingbye (3 gd) 1723 matr E. Hissingby, Hisingby 1723 matr M. Hissingbye (v, m, s, n) 1801 ft AN. Hisingby (v, m, s, ø) 1838 matr
Oluf Rygh forklarer navnet som Hísingabýr til mannsnavnet Hísingr, med en alternativ form Hýsingr. Han viser til gnr. 52 Hystad i Borge (NG I 272) og bemerker at navnet i Råde «synes at forudsætte en svagt bøiet Sideform af Mandsnavnet, Hísingi». Han bygger da på «de mest paalidelige Former fra Ma.» (O. Ryghs eksemplar av 1886-matrikkelen). I kommentaren til Hystad viser han – foruten til Hisingby – også til gnr. 26 Hysingstad i Stord hd. (NG XI 142) og gnr. 31 Hysvær i Vega (NG XVI 36), som begge ifølge NG har former som «Hysyng» o.l. fra middelalderen. Endelig viser han til et forsvunnet navn «j Hisinghs rudi», «j Hysinghs rudi» (RB 157) fra Rakkestad. Spesielt i det sistnevnte eksempelet synes genitivsformen (og til dels etterleddstypen) å kunne indikere et sterkt bøyd mannsnavn Hísingr eller Hýsingr. Etter skrivemåten «Hysings wer» i P.A. Munchs utgave av AB (s. 90) skulle også Hysvær kunne tas til inntekt for mannsnavnet. I den nye utgaven av AB (s. 147) skrives imidlertid «Hysnings wer», og om denne formen representerer en faktisk uttale på 1400-tallet, må navnetolkningen revurderes.1
I de to sammensetningene med staðir kan formen på forleddet naturligvis ikke avgjøres sikkert: så vel *Hýsingsstaðir som *Hýsingastaðir er mulige norrøne former. Ett annet mulig eksempel bør også nevnes. Gårdsnavnet Isingrud i Ullensaker (gnr. 24; NG II 309) er først belagt som «Jsingrud» i 1647-matrikkelen (bd. II, s. 178) og som «Iszingrud» i 1666 (NG). Oluf Rygh foreslår primært å tolke navnet som Ísulfsruð med støtte i det nordmørske fjordnavnet «j Isulfsuage» (AB 118), nå Isingvåg (NG XIII 343), men alternativt foreslår han en norrøn form Hísingaruð og tilføyer: «For den sidste Forklaring kunde tale, at det antagelig er denne Gaard, som menes med det i 1557 anførte, feilskrevne Hysingsby». Ullensakergården skylder ½ skpd. korn i 1647 og kan antas å være en forholdsvis ung middelalderrydning. Ryghs alternative tolkning og identifisering med det antatt forsvunne navnet synes rimelig; se nærmere s. 255 f. nedenfor. I GPNS (s. 131) opplyser Oluf Rygh at Hísingr «findes enkelte Gange som Mandsnavn i Norge, tildels skr. Hýsingr ...». I motsetning til Rygh anser E.H. Lind Hýsingr og Hísingr som to ulike navn og nevner bare ett eksempel på det sistnevnte, en HísingrGeirsteinssunr fra ca. 1150 med tre sagabelegg (sp. 547). Han spør seg om det er «bildat av önamnet Hís?» og viser ellers til Hýsingr (sp. 604).2
Dette er belagt brukt om én mann på Halvdan Svartes tid, men også seinere, to ganger som fornavn (1396 og 1471) og én gang som patronym (1489), alle i Telemark. Den eldste navnebæreren, som i sagaen nevnes i Østfold, synes etter konteksten neppe å kunne være historisk.3
Hvorvidt Hísingr og Hýsingr er ulike navn, kan ikke avgjøres på grunnlag av så få og til dels seine belegg. De synes ikke å være belagt ellers på nordisk område, men Lundgren-Brate (s. 114) har en henvisning til Hýsingr og til gty. Husinc4under et oppslag *Husing, som hevdes å skulle inngå i stedsnavnet «Husinxaas». Oluf Rygh fører i GPNS (loc. cit.) opp noen norske gårdsnavn der han mener Hísingr eller Hýsingr inngår som forledd, og han mener flere av dem peker mot formen Hýsingr. Foruten de navnene som er kommentert ovenfor, nevner han gnr. 88 Hystad i Sparbu, og i en anmerkning antydes at også gnr. 120 Hystad i Sandeherred kan ha samme opphav – til tross for sterkt varierende og avvikende former allerede i RB. Hystad i Sparbu er først belagt i 1668, men Karl Rygh viser til GPNS og Oluf Rygs forklaringer i NG I og tolker navnet som «formodentlig» sammensatt med Hýsingr, Hísingr (NG XV 212). Så vel uttale som eldre skriftformer viser at det ved Hisingby neppe kan være tale om noe sterkt bøyd forledd, og det aktuelle, kjente mannsnavnet synes dermed utelukket. Ryghs tolkning, et tilsvarende – ellers ukjent – svakt bøyd mannsnavn, bør likevel først tas i betraktning dersom ikke andre løsninger kan sannsynliggjøres. Formelt sett kan forleddet være gen. sg. av en svakt bøyd maskulin an-stamme (som f.eks. Ryghs foreslåtte *Hísingi), men det er heller ikke noe i veien for at det kan være gen. pl. – f.eks. av et sterkt bøyd maskulinum. Som et alternativ til Ryghs tolkningsforslag vil jeg foreslå at forleddet i Hisingby er et personbetegnende hísingr m. eller hýsingr m. E.H. Lind stiller, som nevnt, spørsmål om mannsnavnet Hísingr er dannet til øynavnet Hís, og han antyder at personnavnet er oppstått av et personntilnavn med betydningen ‘person fra Hís’. Et liknende synspunkt har tydeligvis Sven Ekbo, som drøfter persontilnavn i NK VII (jfr. s. 278). Hís er gårdsnavn i Aust-Agder (Hisøy gnr. 5; NG VIII 103), og det er grunn til å tro at dette opprinnelig har vært navnet på øya der gården ligger. Også andre øyer synes å ha båret det samme navnet – Hisingen i Båhuslen er den største og mest kjente (jfr. OGB II 140 f.). Navnet har vært gjort gjenstand for flere tolkningsforsøk; senest har Oddvar Nes presentert en plausibel forklaring «den avskorne, kløyvde (frå land)» (NSL s. 214, Nes 1974: 53–65; jfr. Janzén 1938: 1–24). For en kommentar til tolkningen av Hisingen, se fotnote s. 397 nedenfor. Hvorvidt et tilnavn hísingr kan ha vært brukt om en person fra én av øyene ved navn Hís, blir umulig å bevise, men muligheten er i alle fall til stede. Om en slik evt. innbyggerbetegnelse også har vært brukt om folk fra Hisingen i Båhuslen, er det imidlertid rimelig å anta at den i alle fall har gått av bruk lenge før historisk tid – da øynavnet framstod som Hísing(r). Lind (Bin.) nevner ikke noe tilnavn Hísingr (eller Hýsingr), men tilnavnet Hísingarskalli skal være dannet av dette øynavnet (Lind Bin. sp. 147). Innbyggerbetegnelsen var her i norrøn tid hísingsbúar (bl.a. skrevet «Hísings búar», akkusativ «Hisingsbua», i Eirspennill s. 198, 236), som tilsvarer vår tids hisingsbor (OGB loc. cit.).5 En annen personbetegnelse er vel så sannsynlig, men den forutsetter at den opprinnelige formen på Hisingby er Hýsingabýr; altså parallell med sammensetningene på staðir o.a. Sophus Bugge (NIæR I 64) mener at en innskrift på en spenne fra et funn i Rendalen (Fonnås-spennen) inneholder et appellativ *hýsingr m., «huskarl», som han setter i forbindelse med det tilsvarende mannsnavnet, og han viser også til en personbetegnelse innhýsingar (pl.) fra Snorre-Edda, som av Fritzner (under innhýsingr m.) forklares som «Inderst, Person som er til Huse hos en anden Mand».6 Elof Hellquist (1904: 55, 1906: 246) drøfter stedsnavnet «Husinxaas», der Lundgren-Brate, som nevnt, antar et mannsnavn *Husing – en parallell til Hýsingr. Hellquist viser imidlertid at forleddet her er innsjønavnet Hysingen, som han mener er avledet av hús n. Han regner ellers med at både *Hisinger og *Hysinger har funnes som «släktnamn», og at disse forligger i stedsnavnene Hisinge og Hysinge i Småland og et forsvunnet «Hysingi» i Uppland (1904: 48, 54 f.). *Hisinger antar han er dannet til et kortnavn *Hise (f.eks. av Hidhulf), mens Hysinger på sin side skal være «etymologisk identisk med personnamnen isl. Hýsingr, fty. Husinc, väl af den personnamnsstam, som ingår i fty. Huso, Chusabald (frank.) o. s. v.», og han viser her til Förstemann. Han refererer også Bugges forklaring av mannsnavnet, men tar ikke stilling til hans tolkning. For øvrig regner han med en vekselform på -ung, *Husunger i stedsnavnet Husinge (op. cit. 49). En personbetegnelse *hýsingr m. (evt. eldre også *húsungr), avledet av hús n., har flere paralleller, nærmest er vel kotungr m., = kotbóndi, kotkarl (Fritzner); jfr. Torp 1909 §43, og det er ikke noe i veien for at den også kan ha blitt tatt i bruk som personnavn, kanskje helst gjennom tilnavnbruk og derpå følgende oppkalling. Når Kotkarl finnes som tilnavn (Lind Bin. sp. 216), men ikke er registrert som mannsnavn, skyldes det muligens at dette tilnavnet kan ha blitt oppfattet nedvurderende.7
For det mer nøytrale, og etter hvert kanskje mindre forståelige, *hýsingr kan det ikke ha ligget noen slik hindring i veien. Det kan bemerkes at húskarl, som jeg anser som en synonym, yngre betegnelse, ifølge eksemplene hos Fritzner har kunnet betegnet en mann av relativt høy rang.8
Jeg antar altså at *hýsingr, på samme måte som personbetegnelsene karl, smíðr, sveinn o.fl., kan ligge til grunn for det tilsvarende mannsnavnet. Disse personbetegnelsene og enkelte andre som ikke, eller bare i liten grad, er blitt mannsnavn – f.eks. rekkr og þegn – forekommer flere steder som forledd i navn på býr og bœr.9
I Norge er de mindre vanlige enn i ØstNorden, men på Østlandet, og særlig i Østfold, finnes flere eksempler. En rimelig tolkning av forleddet i Hisingby kunne være gen. pl. av en personbetegnelse *hýsingr m., = húskarl, og navnet ville i så fall bli en parallell til Smedby, SvennebyTegneby o.fl.10
Som en ytterligere indikasjon på at en slik forståelse av Hisingby er mulig, kan anføres gårdsnavnet Huslegarden, gnr. 41 i Åsnes, skrevet «Hws kalz garden» i 1453 (DN XII 188; Åsnes). Oluf Rygh tolker dette som Húskarlsgarðr og bemerker: «Kan f. Ex. engang af en Høvding være skjænket til en af hans Huskarle som Løn for lang og tro Tjeneste». Gårdsnavnet Hisingby har tradisjonelt vært skrevet med forleddet, men uttalen ble på 1880-tallet primært notert med [y], og denne går tydeligvis langt tilbake. Den representeres trolig ved og <ÿ> i flere lokalt utferdigete diplomer fra andre halvdel av 1500-tallet. I eldre kilder kan og veksle uten hensyn til etymologien, se f.eks. skrivemåten av det forsvunne navnet fra Rakkestad, nevnt innledningsvis. Hisingby ligger ca. 3 km sør for Råde kirke – på vestsida av Skinnerflo. I sør ligger gnr. 112–114 Kil, i nord gnr. 106 Berg, gnr. 104.105 Musangen og gnr. 102.103 Augeberg. Øst for Skinnerflo ligger gnr. 74 Reklingsholm (tidligere kalt Skinnarøy) og nord for Skinnerflo ligger gnr. 71–73 Tofteberg, gnr. 68.69 Revhaug, gnr. 75 Sørby, gnr. 76 Hovland, gnr. 77 Frakkestad (se note 195) og gnr. 81 Ileby. Sør for Kil ligger gnr. 3–6.8.9 Ørmen (vin-navn) i Onsøy. I 1647 hadde Ørmen (som da bestod av seks bruk) langt den høyeste landskylda, tilsv. 213 lpd. korn. Kil skyldte 137 lpd., Revhaug 135 lpd., Tofteberg og Reklingsholm 120 lpd. hver, Hisingby 80 lpd., Augeberg 60 lpd., Hovland og Frakkestad 57 lpd. hver, Berg, Musangen og Sørby 40 lpd. hver og Ileby 20 lpd. En sammenlikning av 23 gårder i denne delen av Råde gir en gjennomsnittsskyld på 70 lpd. korn, og Hisingby hadde dermed en relativ skyld på 1,2, mens de to andre by-gårdene lå på hhv. 0,6 og 0,3. Noe lenger nord, ved Råde kirke, ligger gnr. 63.64 Lundeby, som i 1647 skyldte tilsv. 65 lpd. korn og hadde en relativ skyld på 0,9. Hisingby synes altså å ha vært den største av by-gårdene – og langt større enn gårdene med navn på land og staðir – og kan antas å ha en forholdsvis høy alder. Den kunne tenkes å være en tidlig utskilt del av Kil; de to gårdene hadde i 1647 en samlet skyld tilsv. 217 lpd. korn, altså om lag det samme som nabogården Ørmen. Den sannsynligvis høye alderen på Hisingby underbygger tanken om en appellativ forståelse av forleddet
