Bielleby 1520 NG (= NGs 1528). Bielleby NRJ IV 55, 1528. Belleby NRJ IV 316, 1528–29. Belbem NKJ I 164, 1576 (= St 146). Billbeum 1594 NG. Belbenn ½ ½ 1604 NG. Bilben (2 br) 1647 IV 144. 1661 lk. 1665 matr. 1668 NG. Bilbeen 1723 matr E. Bilben 1723 matr M. Bilbein Schøning 1775. Bilben 1801 ft. Bilbein (ned, øv) 1838 matr. Bilben 1886 matr
Oluf Rygh fører ikke opp noen norrøn form av navnet og synes i det hele tatt usikker på tolkningen. Han gjetter at navnet er sammensatt «af det gamle Mandsnavn Billi og den bestemte Form af bœr, Gaard», men han «tør ikke holde stærkt paa denne Formodning». For mannsnavnet viser han til gnr. 89 Billerud på Østre Toten. Til dette navnet kommenterer Albert Kjær (NG IV2 63) at personnavnet bare er belagt én gang i Norge («Osmunder Bilasun» i DN VII 413 fra ca. 1430–40; Eikeland i Valle sn., Sør-Audnedal), men at det har vært alminnelig i Sverige. Kjær viser til NG I 125, der Oluf Rygh gir tilsvarende opplysninger til det forsvunne «Billarud» i Degernes sn. i Rakkestad og for øvrig gir noen eksempler på stedsnavn «som synes at maatte udledes» av dette mannsnavnet. E.H. Lind (sp. 139) har valgt å normalisere personnavnet som Bili, og det nevnte patronymet er det eneste belegget han har for navnet. M.h.t. et mulig stedsnavneksempel omtaler han et «närstående Billi», og han viser til gsv. Bille. I supplementsbindet (sp. 168), der han tar med enda et par av Ryghs stedsnavneksempler, bruker han Billi som oppslagsform. Det svenske Bille finnes ifølge SMP (bd. I, sp. 317) noen ganger på 1300-tallet; se også Thors 1979: 22 for evt. bruk av dette navnet i Finland. I Sverige regner man også med en sideform Bylle, som imidlertid bare synes å være belagt tre ganger (som patronym i 1283 og som fornavn i 1432 og 1437 (SMP I 528). Se for øvrig Lundgren-Brate (s. 23 f.), som har oppslag både på Bilde og Bille, men med bare ett belegg på det førstnevnte. Heller ikke i Danmark er navnet utbredt; DgP nevner under oppslagsformen Bilde (bd. I, sp. 124) to belegg på fornavnet («Byllæ» i 1395 og «Bille» i 1492) og tre på patronymet «Billes:»/»Bildes:»; det éne, fra Skåne, antas i SMP I 317 å gjelde en person som i et annet sted i samme kilde kalles «Nilsson»). I DgP vises for øvrig til slektsnavnet Bille «der ogsaa undertiden optræder som Fornavn», og som kjennes tilbake til 1000-tallet (jfr. DgP II 71–75). Navnet er ikke registrert av Erik Björkman, og i uavhengig bruk heller ikke av Gillian Fellows-Jensen (1968). I GPNS (s. 36 f.) viser Oluf Rygh under oppslaget «? Bildi, Billi» først til patronymet fra Sør-Audnedal og til de danske og svenske Bilde og Bille, før han bemerker følgende om evt. forekomst som stedsnavnforledd: Jeg anfører her, med stærk Tvivl, de følgende Stedsnavne, ved hvilke det synes at være rimeligt at tænke paa Oprindelse af Personnavn. De 3 sidst anførte af dem [alle på stad] kunne nok tænkes at skrive sig fra det følgende Navn [Bíleifr], ligesom der vel ogsaa ved dem kunde tænkes paa det som Tilnavn brugte bildr, omendskjønt det vilde være paafaldende at finde 3 Gaardnavne i forskjellige Landsdele afledede af dette. Brugen av Bildr som Dvergenavn kan her ikke komme i Betragtning. Utgiverne tilføyer en henvisning til NG IV1 87 (Bilbøn). Av de tre navnene på stad er bare gnr. 119 Bildstad i Sparbu kjent med en skriftform fra middelalderen, «af Bildistadhom» (AB 21), og i NG XV 215 gjengir Karl Rygh bare hovedtrekkene i forklaringen i GPNS, og han tar ikke med henvisningen til Bíleifr. Oluf Rygh fører ellers under «? Bildi, Billi» opp tre navn på rud: det nevnte belegget fra Degernes, Billerud på Toten, og dessuten et yngre bruksnavn, gnr. 52,13 i Eidskog (NG III 228). To navn på stølen og bråten gjelder også underbruk uten eldre skriftformer, mens gnr. 108 Biltveten i Eidsberg ifølge NG I 145 er belagt første gang i 1593. Det anses opprinnelig å ha vært navnet på en part av nabogården, gnr. 109 Tveiten, og tolkningen til mannsnavnet aksepteres av Kåre Hoel i BØ manus. Bilbøn nevnes ikke eksplisitt i GPNS. I Sverige synes personnavnet ifølge SMP (bd. I, sp. 317) å stå som forledd i flere stedsnavn (på berg, torp og rud) som er belagt mellom midten av 1200-tallet og ca. 1450. Fra Uppland nevner Elof Hellquist (1918: 57) Billby, som etter de eldre formene han fører opp, synes å kunne å inneholde dette mannsnavnet. Den samme «personnamnsstam» skal ifølge en fotnote foreligge i det finske «Billarby», jfr. Hellquist 1918: 86. I DgP nevnes ingen danske stedsnavn der Bilde kan tenkes å inngå (men adelsnavnet Bille er i alle fall forledd i noen yngre navn; jfr. Jørgensen 1994: 33 f.). Gillian Fellows-Jensen (1968: 53) foreslår Billi, evt. tilnavnet Bíldr, som forledd i noen stedsnavn i Lincolnshire og Yorkshire; det éne fra Lincolnshire, nå Bilsby, skrives «in Billesbi» i DB, og dette forklares (i Fellows-Jensen 1978: 36) som en sekundær g.eng. genitiv. Samme sted nevner Fellows-Jensen også et Bilby i Nottinghamshire, som skrives «Billebi», «Bileby» og «Billeby» i kilder fram til 1280. Om forleddene i disse navnene sies – noe forsiktig,– at de har vært forklart som personnavnet Billi, og hun viser bl.a. til DEPN (s. 42: «OSw Bille, ON Bili»). En viss forsiktighet er nok på sin plass også ved tolkningen av Bilbøn, slik Rygh understreker, og dette gjelder så vel forleddet som etterleddet. De to eldste formene fra 1528 og 1528–29 er de eneste som tyder på et opprinnelig tostavet forledd, og begge kildene har til dels svært upålitelige former.1
Dette er ellers de eneste beleggene som klart viser at skriveren har oppfattet etterleddet som bœr, og ingen andre navn i Gudbrandsdalen har dette i bestemt form. Her kan imidlertid sammenliknes med to navn fra nedre Buskerud, gnr. 123 Lobben i Modum hd., uttalt ["løb3n] og [1løb3n], og gnr. 183.184 Lobben i Øvre Eiker, uttalt ["låb3n] eller ["løb3n]. I begge herredene er det flere navn på by i ub.f., i Modum rett nok også et usammensatt navn Bøen (gnr. 71) og et sammensatt Korsbøen (gnr. 146), men hele ni navn på by. I Øvre Eiker er det fire navn på by. Forleddene er for øvrig satt til norrønt lǫgr m., ‘rennende vann’ (NG V 239), med støtte i skriftformen «j Loghbø» i RB 192 for eikernavnet, som i 1543 er skrevet «wdj Lobbene» (tre ganger) samt «ij Lobbene» i en påskrift (DN VIII 812; Lier). I 1544 er skrevet «Lobenne» (to ganger; DN VIII 816, Eiker), og seinere skrives for det meste «Lobben»; modumnavnet har tilsvarende skriftformer. Det kan bemerkes at begge disse to gårdene i 1647 hadde vesentlig høyere landskyld enn de fleste nabogårdene (relativ skyld på hhv. 1,6 og 1,8), og de må antas å ha betydelig alder. For en alternativ tolkning til disse navnene, se note 252 under *Loptsbýr s. 302 nedenfor. Formelt er det ikke noe i veien for at Bilbøn kan gå tilbake på b.f. sg. av bœr. Det skal likevel ikke ses helt bort fra at etterleddet kan være b.f. pl. I sin reiseskildring fra Gudbrandsdalen i 1775 gir Gerhard Schøning følgende opplysninger om gården: Den første Gaard i Hedalen, paa den søndre Kant, er Bilbein […]. Bilbein er uden Tvil en meget gammel Gaard, da her sees Steenhøie, overgroede med Mosse, og et Par Kjæmpe-Haue, af hvilke en ligger tæt hos Gaarden, som er anseelig stor, men den anden ligger ned mod Elven. (Schøning 1980: 92) Skrivemåten «Bilbein», brukt to ganger, kan tenkes å gjengi et tostavet etterledd, i så fall trolig b.f. pl., [*1bilbe'in] fra eldre [*1bilbø'in], jfr. dialektens ["vezjin], ["bygdin] (vegene, bygdene). På den annen side hender det at Schøning bruker diftong i enkelte navn, f.eks. skriver han (s. 90) at Heidal ligger «omtrent parallel med Breide Bygden»; det er likevel mindre trolig at han skulle innført en uetymologisk diftong. Skriftformen i eksaminasjonsprotokollen for 1723-matrikkelen (som forekommer to ganger) kan ikke tillegges vekt, selv om man ikke helt kan se bort fra at også den gjengir b.f. pl. Gerhard Munthes matrikkelform fra 1838 har heller ingen bevisverdi – den kan muligens bygge på Schøning, men det er uvisst i hvilken grad hans håndskrift var tilgjengelig på Munthes tid. Matrikkelformene fra 1838 viser ikke så sjelden etymologisk korrekt diftong, men dette synes i mindre grad å gjelde i etterledd.2
Sophus Bugges oppskrift fra 1879 kan imidlertid ikke overses. Bugges «ei» må oppfattes som hiatus, da diftongen ei ellers gjengis som [æi]. Uttaleopplysningen stammer ifølge Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen fra en Trond Eklestua, men det sies intet om hvor han kommer fra. Av etternavnet skulle man likevel tro han stammer fra Lom (jfr. gnr. 9,3 der), og dét kan være grunnen til at Rygh har hatt større tiltro til uttalen [1bilbøn], notert i 1883. Uttalen av gårdsnavnene i Vågå skal da ha vært notert etter tre soldater fra ulike deler av prestegjeldet og dessuten etter lensmann [Anders Andersson?] Listad (fra Sør-Fron) og Ole Sandbu (vel fra gnr. 15–19 i Vågå eller muligens fra gnr. 182 i Nord-Fron). I vurderingen av uttaleopplysningene er det viktig å minne om at appellativet bø nå ikke synes kjent østafjells uten som ledd i gårdsnavn (allerede Ivar Aasen lokaliserer bruken av dette og betydningen ‘eng’ til Vestlandet). Dette kan være grunnen til den dominerende, «avslitte» uttaleformen. Og det er ikke uvanlig at en mer arkaisk uttaleform har overlevd lenger i nabobygdene enn lokalt, der man i større grad har vært påvirket av skriftformene. Slik sett kan det godt være at en husmann (?) fra Lom (?) har hørt navnet i en eldre, mer genuin form. Appellativet bœr finnes, foruten som etterledd, også i ett usammensatt navn i Nord-Gudbrandsdalen, gnr. 69–71 Bøje i Skjåk, av Oluf Rygh tolket som ub.f. pl. bœir i betydningen ‘gårder’, men kanskje er betydningen her opprinnelig ‘teiger’. På s. 322 har jeg også antydet denne betydningen i forbindelse med drøftingen av gnr. 48 Ofigsbø i Lom. Endelig skal det nevnes at et par av de eldre skriftformene kan støtte tanken om at etterleddet har flertallsform. Beleggene fra 1576 og 1594, som ender på m, kunne tenkes å gjengi dativformen *-bøum, men dette blir naturligvis høyst usikkert. Som Lobben i Eiker og på Modum er også Bilbøn en relativt stor gård – to halvgårder allerede i 1604 – og den første eldre gården i dalen opp langs Sjoa fra Nord-Fron. Det er all grunn til å regne med at det fra gammelt av har vært en ikke ubetydelig kontakt mellom folk på Bilbøn og i Fron; jfr. at gården i NKJ I (s. 164) står oppført under Fron kirke. Gården kunne tenkes opprinnelig å ha vært en «avsidesliggende teig» for gårder i Fron,3
og tilknytningen til Heidal kan være yngre. Kirken i Heidal ligger hele 11 km i luftlinje nordvest for gården (se under Steinfinnsbø s. 368). Ved Bilbøn vider dalen seg ut før den igjen innsnevres nordvest for gnr. 190 (Nordre) Faukstad (forleddet i navnet settes i NG tenativt til et mannstilnavn Faukr; jfr. Lind Bin. sp. 78). Herfra er det vel 3 km til den neste, gamle gården, gnr. 189 Ekre. Mellom Faukstad og Bilbøn ligger gnr. 191 Ro, gnr. 192 Horge (vin-navn), gnr. 193 Espelund (kalt Espe), gnr. 194 (Søndre) Faukstad og gnr. 195 Slette (navnet gis ingen forklaring i NG, men må vel helst forstås som sletta f.; etter den eldste formen «j Sletto» – fra 1440 – trolig i entall, skjønt formene «Sletter» fra 1578 og 1594 har flertallsform). I 1647 hadde Slette den høyeste landskylda av disse gårdene, tilsv. 50 lpd., Bilbøn skyldte 30 lpd., Ro (og Rosetri) 25 lpd., Faukstad 20 lpd. og Horge 15 lpd. Espelund hadde en helt ubetydelig skyld – tilsv. 3 lpd. Gjennomsnittlig landskyld for disse seks gårdene var snaut 24 lpd., og Bilbøn har dermed en relativ landskyld på 1,3. Så vel på grunnlag av beliggenheten som av landskylda synes det rimelig å anta at Slette er den eldste gården, og at den opprinnelig kanskje var den eneste gården her, som de øvrige (muligens med unntak av Bilbøn) er skilt ut fra – sikkert ganske tidlig. Ro er også et mulig unntak.4Vin-gården Horge er nok den yngste av gårdene som sikkert går tilbake til middelalderen; navnet tyder på førkristent opphav, men det har muligens opprinnelig vært knyttet til en teig. Bilbøn synes utvilsomt å gå langt tilbake; høyst sannsynlig til vikingtida, og forleddet Bil- kunne for den saks skyld godt inneholde et personnavn. Det er imidlertid vanskelig å forstå hvordan Billi skulle kunne passe. Uttalen av Bilbøn kunne tyde på at forleddet har hatt kort l, da lang l her til vanlig får palatal uttale (jfr. f.eks. gnr. 232 Urdevollan ([vøl9an]); dette er imidlertid ikke konsekvent gjennomført og brukes (ifølge NG) ikke i gnr. 68 Fillinse eller gnr. 157 Pillarviki, som det ligger nærmere å sammenlikne med, så forholdet kan ikke brukes som argument mot et mannsnavn Billi. Navnehistorisk er det likevel lite trolig at Billi foreligger. Mannsnavnet må anses som ukjent i Norge – patronymet fra Sør-Audnedal lar seg ikke sikkert bestemme – og navnet er sparsomt og seint belagt i Danmark og Sverige. Det ville ikke være urimelig å anta at mannsnavnet har oppstått gjennom slektsnavnet (adelsnavnet) Bille, men uansett synes det å være et relativt ungt navn. Bilbøn synes etter skyld og beliggenhet å måtte være langt eldre. Det er fristende å forsøke en annen tolkning av forleddet og vurdere hvorvidt det kunne være et terrengappellativ eller inneholde en sammenlikning. Noe topografisk ord synes ikke å foreligge, men kanskje kan navnet likevel settes i forbindelse med forholdene på stedet. Enkelte norske gårdsnavn er dannet til eller inneholder et forledd bíldr m., evt. et beslektet svakt femininum bílda. Hankjønnsordet oversettes av Heggstad et al. (1975) med «bild, jern til årelating», mens Fritzner har en lengre forklaring under «bildr» (i bd. IV rettet til bíldr). Han mener den opprinnelige betydningen er ‘vinkel’, men at det «dernæst har været brugt om forskjellige vinkelformede skjærende Redskaber». En appellativ sammensetning er bíldǫr f., ‘pil med bladformet odd’, og dette ordet anses som synonymt med femininet bílda. Bíldr har paralleller i mange andre germanske språk og er uten tvil et gammelt ord (jfr. Torp under bild). Ordet ligger også til grunn for mannstilnavnet Bíldr (Lind Bin. sp. 23), som antas å ligge til grunn for så vel islandske som norske stedsnavn, alle imidlertid med sammensetning på s, og persontilnavnet synes derfor mindre sannsynlig som forledd i Bilbøn.5 Navn på Bíld drøftes av Oluf Rygh først under gnr. 19,1 Bile i Moss, muligens av *Bílda og opprinnelig navn på en lang, spiss holme (NG I 354). Gustav Indrebø (1929a: 163) oppgir noen eldre skriftformer og fører alternativt opp Bíld(u)ey som opprinnelig form. Rygh nevner under Bile flere andre gårdsnavn som kan ha samme forledd: gnr. 34 Bildøya i Fjell (NG XI 274), vin-navnene gnr. 108 Bilde i Granvin (NG XI 487) og gnr. 111.112 Bilden i Brandbu (NG IV2 171 f.), og ellers det forsvunne «Bildinghædalæn» i Skjåk (DN V 289), som han antar kan knyttes til seternavnet Billingen.6
Albert Kjær mener det forsvunne «Billenn» (1603), «Beilen» (1611) i Solund mulig kan tolkes på samme måte (NG XII 223). Se også Gösta Franzén 1937: 152 f. (med noen litt. hv.) for bruken av et avledet *bilde m., til gsv. bilder m., «bill, plogbill» (= ‘plogjern’), i sammenliknende funksjon. Også i de norske navnene som antas dannet til bíldr eller bílda, må bruken forklares gjennom likhetsassosiasjon. Magnus Olsen bemerker til navnet Bildøya at det gjelder «en temmelig smal og langstrakt, mod begge Ender tilspidset Ø».7
Språklig sett er det ikke noe i veien for at Bilbøn kan ha oppstått av *Bíld, dannet ved stammesammensetning med bíldr m. (jfr. bíldǫr f.) eller *Bíldu, dannet til genitiv av bílda. Bakgrunnen for navngivningen kunne være den lange, smale holmen i Sjoa rett ned for gården, altså ‘gården (eller teigene?) ved holmen *Bíldr eller *Bílda’. Som et motargument kunne anføres at holmen (etter kartet å dømme) ikke er så veldig mye smalere og spissere enn de tre holmene litt lenger opp i elva – mellom Slette og Bilbøn. Tolkningen kunne likevel forsvares om man tenker seg at navngivningen har skjedd nedenfra (slik jeg har antydet er det sannsynlige): For én som kommer oppover dalen, må denne første holmen ha framstått som særegen. En annen ikke helt uvanlig navngivningsgrunn er formen på jordveien, men dette kan selvsagt nå vanskelig etterprøves (jfr. navn på Spjót drøftet under gnr. 90 Spjøter i Våler (BØ III 149 ff. med litt.hv.), her også gnr. 66,1 Spjotum i Nord-Fron
