j Valaby RB 381, 1391. i Walaby, i Wala by (i Valaby; påskrift før 1770) DN XXI 181, 1405 (Bodeland, Vrem; avskrift ca 1770). Waldbye 1581 OGB. 1586 OGB. (Waldby NKJ II 219, 1595). Walleby 1697 OGB. Wa(h)leby 1719–1881 OGB. Valeby Jr OGB. Waleby GS OGB. Belegget fra 1595 nevnes under Sotenäs, men med en bemerkning om at skylda ikke betales og «ther effter ath sogis j szin tid». O.A. Johnsen (1905: 103) fører det opp under Sotenäs med spørsmålstegn. Bottna grenser til Sotenäs
Assar Janzén viser til Elof Hellquist (1918: 51) og tolker primært forleddet til mannsnavnet Vale, som han bemerker er ganske sjeldent i Norge, men noe vanligere i Sverige. Han viser videre til Ivar Lundahl, som (i 1927: 87 f.) tolker Valtorp i Falbygden til dette mannsnavnet. Lundahl anser mannsnavnet som et kortnavn dannet til sammensatte navn på Val, og mener det sikkert foreligger i flere stedsnavn. Han viser til Lundgren-Brate (s. 293), som rett nok ikke har uavhengige belegg for personnavnet, men mener det «kan ingå» i en rekke stedsnavn. Lundahl oppgir imidlertid også en rekke alternative tolkninger. Janzén tar fatt i én av disse og tilføyer at «eftersom djurn. icke sällan förekomma i ON på -by (se Hellquist anf. arb. 16 ff.), är det möjligt att f. leden är gen. pl. av fvnord. valr, m. ’falk’, som träffas i ett par andra boh. ON; se Bd X, 110.» Oluf Rygh karakteriserer i GPNS (s. 275) Vali som et «gammelt Mandsnavn, men sjeldent» og viser til Landnåmabok samt to diplomer. E.H. Lind (sp. 1069 f.) sidestiller Váli og Vali og fører opp noen få, tidlige islandske belegg og et par gamle gårdsnavn som han anser er dannet til dette mannsnavnet. Han slår fast at det ikke er funnet på Island etter midten av 1000-tallet, og legger til at «några isl. ortn. med Vala som förled ... äro snarare bildade av appell. valr falk». Fra Norge nevner han en runeinnskrift fra Lesja (Nørdstebøsteinen), som Magnus Olsen (NIyR I 75 f.) mener må tilhøre andre halvpart av 1000-tallet. For øvrig er navnet bare belagt én gang som patronym i et brev fra Fåberg i 1343 og tre ganger som fornavn – med samme navnebærer, en korsbror på Hamar på 1360-tallet. I Lind Suppl. (sp. 805) finnes ytterligere ett islandsk belegg. Váli er også belagt som mannstilnavn; i Lind Bin. (sp. 396) nevnes noen få islandske eksempler samt en «Johan Wale» (NRJ I 90), «Johan Waale» (NRJ I 142), som nevnes i regnskapene for kongsgården i Bergen i 1518. Tilnavnet forklares som «den välske» og er av kronologiske årsaker lite sannsynlig som forledd i norske stedsnavn. Lundgren-Brate har, som nevnt, ingen faktiske personnavnbelegg, og i SMPs samlinger er Vale bare registrert fem ganger som tilnavn (1283–1502); i alle fall to av beleggene er båret av utlendinger. Et runebelegg ualr kunne representere den sterkt bøyde formen Valr. I Danmark synes Vali ikke å være registrert (i DgP I, sp. 1541, er det noen få eksempler på den sterke formen Wal). Gillian Fellows-Jensen (1968: 329) har noen få eksempler fra Yorkshire på 1100-tallet, men hun synes ikke å ha kunnet avgjøre hvorvidt de representerer det sterkt bøyde Valr eller det svake Váli. I GPNS har Oluf Rygh uten forbehold ført opp fem norske gårdsnavn under Vali, men utgiverne understreker i en anmerkning (s. 276) at forklaringen må anses som temmelig usikker. Like fullt har de supplert Ryghs opprinnelige liste med ett navn, på grunnlag av hans forklaring til det forsvunne «j Valastadhom» (RB 428, under Hovin kirke i Ullensaker): «hvis Navnet er rigtigt skrevet, kan det være Valastaðir, af det gamle Mandsnavn Vali» (NG II 333). Det første navnet Rygh fører opp, «Valaskioll», det gamle navnet på Tune prestegård, mener utgiverne imidlertid (med hv. til NG I 296) må tolkes til váll m., «Stammer og Rødder af fældede Træer, Stub paa afbrændt Mark» (NG Indl. s. 84).1
«J Valabudh» (RB 466), et forsvunnet navn fra Nord-Odal, står uten kommentar, mens Oluf Rygh i DN III 204 mener det «maaske» kan komme av mannsnavnet. Tre navn på set fra Nordmøre og Sør-Trøndelag står likeledes uten kommentar. Gnr. 37 Valset i Ulvundeidet hd. er belagt første gang som «Wallesett» i 1559 (NG), og Karl Rygh mener det «formodentlig» kommer av mannsnavnet (NG XIII 387). En tilsvarende formulering bruker han (med hv. til «O.R.») i kommentaren til gnr. 15–17 i Buvik hd., som eldst er belagt som «Valesetter» i 1520–21 (NRJ II 157); uttalen skal være væ'2qsæt (NG XIV 314). Til gnr. 7 i Agdenes hd. har Karl Rygh imidlertid en avvikende forklaring. Også dette navnet kjennes første gang i 1520–21, da det skrives «Valsett» (NRJ II 43). Valset i Agdenes uttales ifølge NG XIV 43 va'2qsé7t, og det forklares med støtte i de topografiske forholdene til appellativet vaðill m. Interessant nok tilføyes det at «samme Navn [findes] ogsaa i Øksendalen, Buviken, Røros og Strinden, paa det sidste Sted nu anderledes udtalt». Det utvilsomt ganske unge gnr. 132,155 Valset i Røros hd. tolkes da også på samme måte med henvisning til naturforholdene (NG XIV 205), og det samme gjør gnr. 31 Valset i Strinda hd. (NG XIV 341); her i tillegg støttet av den eldste skriftformen, «af Vadlasætre» i AB 51. Dette navnet skal ifølge NG uttales va2llsé7ten. Av de seks gårdsnavnene som står oppført under Vali i GPNS, kan i alle fall to tolkes annerledes, og de øvrige blir også usikre. Lind formulerer seg da også forsiktig når han fører opp navnene fra Ullensaker, Odalen og Buvika og i tillegg tar med gnr. 27 Voltvet i Sauherad. Personnavnet forekommer «möjligen även som förled i några gårdsnamn» (Lind sp. 1070). At sauheradsnavnet skulle komme av dette mannsnavnet, er imidlertid nærmest utelukket; det skrives «i Voluþueit» i 1366 (DN X 59) og med liknende former to steder i RB; Lind nevner imidlertid bare «Valetved» (egentlig «tued») fra 1528 (NRJ IV 44). Lundgren-Brate antar, som nevnt, at *Vale står som forledd i en rekke svenske stedsnavn – det nevnes bl.a. sammensetninger med bo, ryd og sta(d) fra bl.a. Gästrikeland, Småland, Östergötland og Uppland, men ingen fra vestsvenske landskap. I SOÄ X (s. 114) tolkes imidlertid Valared i Hössna sn., Redvägs hd., til Vali. Stedsnavn med eldre skriftformer som inneholder bindevokalen o/u, føres opp under et likeledes rekonstruert kvinnenavn *Vala (s. 292). Det nevnes ingen sammensetninger på by, men Elof Hellquist (1918) har ett navn i tillegg til Valeby i Båhuslen. På s. 51 tolker han forleddet i Valby i Östergötland primært til et adjektiv og viser til islandsk valr, ‘rund’, men legger til «möjligen dock af personnamnet Vale, hvilket sannolikt ingår i fno. Valabür, nu Valby Boh.» (jfr. s. 53, 61, 107). Mannsnavnet synes ikke å være foreslått som forledd i andre bind av OGB. I Danmark skal den sterke formen (Wal) foreligge i noen stedsnavn (DgP loc. cit.), og Gillian Fellows-Jensen (1968: 329) mener enten denne eller Váli danner forleddet i to stedsnavn i Lincolnshire: én sammensetning med croft og dessuten Walesby, som skrives «in Walesbi» i DB. I 1978 (s. 76) foretrekker hun imidlertid å tolke forleddet både i dette og det tilsvarende Walesby i Nottinghamshire til den sterke formen Valr i samsvar med DEPN (s. 492).2
Ifølge Adigard (s. 234 f.) er det også mulig at denne sterke formen finnes i to stedsnavn i Normandie, men her kan det også være tale om et gammelt frankisk Wal. Mannsnavnet Vali har sikkert eksistert, men de to kjente norske beleggene har en så avgrenset utbredelse – Fåberg og Hamar på 1300-tallet – at det kan være grunn til å tvile på om det har vært brukt andre steder tidligere. Vali må rimeligvis oppfattes som et kortnavn til sammensatte navn på Val-, slik Lundahl (loc. cit.) mente, og trolig av annet opphav enn Váli, som ifølge Magnus Olsen synes å foreligge i runebelegget fra Lesja, og som kan være homonymt med det mytiske Váli. Det sier seg selv at vokalkvantiteten blir uviss i de andre beleggene Lind nevner, også tilnavnet fra 1500-tallet (jfr. Lundahl op. cit. 88 note). Så svakt dokumentert som Vali er, synes det betenkelig å forutsette dette som forledd i gårdsnavn når det er så mange andre mulige tolkninger. Lundahl nevner noen av dem (op. cit. 87 f.). En formelt mulig løsning vil være å forstå forleddet i Valeby som gen. pl. vala av vǫlr m., ‘stokk’, men navngivningsgrunnen ville i så fall ikke være så lett å forstå. En annen løsning er (gen. pl. av) fuglenemnet valr m., ‘falk’; Valabýr ville i så fall bli en parallell til Rafnabýr (jfr. NG II 311). Hvorvidt det samme forleddet finnes i Valeberget, navnet på berget rett sør for Valeby, blir imidlertid usikkert. I OGB XVI 163 tolkes de minst 30 Val(e)berget, bergen til varði m. «(stenkummel för) vårdkase», og dette er vel korrekt i de aller fleste tilfeller. Det bør imidlertid tas i betraktning at det i kort avstand fra Valeby er flere navn på høyder som utvilsomt har fuglenemne i forleddet (tallene henviser til ruteinndelingen på GK): Ramberget 4897, Örnekullen 4394, Ramberg(skog) 4594, Korpberget 4593 og Korpkullen 4798. Et *Falkberget skulle ikke være umulig i denne sammenhengen. Tolkningen *Varðaberg blir imidlertid styrket ved at kartet har avmerket et fornminne på berget, muligens ei røys e.l. Valeby ligger ca. 2,5 km nordøst for Bottna kirke, mens landsbyen Bottna ligger om lag 1,5 km rett sør for Valeby. Øst for Bottna ligger Skärperöd og Tåsteröd, og mellom disse og Valeby en gård Rødde (navnet er uklart). Øst for Valeby ligger Mälleröd og Täcklebo (búð), og i nord Gisslegärde. I nord-nordvest ligger Saxevall og Skibevall. I vest ligger Skogby i Svenneby sn. (se Skogby ovenfor), og i sørvest Vrångstad. Bottna er den eneste store bebyggelsen, den nevnes i OGB med seks gårder med (fra gammelt av) 6 mt. Skogby har tre gårder (2 ½ mt.) og Vrångstad to (1 ½ mt.). De øvrige er enkeltgårder, og av disse er Valeby og Gisslegärde på ett helt mt., Skibevall på ¾ mt. og Saxevall på ¼ mt.; de øvrige er alle på ½ mt. hver. Om gårdsstørrelsen i det hele tatt skal tillegges noen vekt i den innbyrdes dateringen av navnene, bør Valeby være dannet tidligere enn navnene på röd, sannsynligvis i vikingtid. Det kan legges til at mannsnavn eller mannstilnavn foreslås i flere av disse stedsnavnene: Þorsteinn i Tåsteröd, Gísli i Gissleröd, Saxi i Saxevall, *Skalgi i Skogby og Rangr i Vrångstad. En tolkning av Valeby til et mannsnavn ville således ikke noe særtilfelle, men en slik løsning vil likevel bli meget usikker
af Valbø RB 262, ca 1400. a Valdby DN I 418, 1401 (Stokke; = NgL 2 r I 365). Walby NRJ IV 134, 1528. (Ballebo (!) NRJ V 315, 1549). Valdby 1593 NG. Walleby NKJ II 238, 1595 (= OC 130). Walby 1600 NG. Valdby 1/1 1604 NG. 1625 NG. Valbye 1647 VI 177. Waldbye 1661 lk. Walbye 1664 NG. Waldby 1665 matr. Walbye 1723 matr E M. 1801 ft. Valby (Valaby) 1838 matr. Valby 1886 matr. Den feilskrevne formen fra 1549 synes etter landskyldopplysningene å høre hit
Albert Kjær fører i NG opp «*Valdabýr?» som en antatt norrøn form. Han viser til GPNS (s. 274), der navnet tas med under mannsnavnet Valdi, men er skeptisk til enkelte av tolkningene der og konkluderer m.h.t. Vallby at «efter de ældste bevarede Former synes Forklaringen mig lidet sikker ogsaa for dette Navns Vedkommende». Navnet blir altså stående uforklart.3 Mannsnavnet Valdi forekom ifølge GPNS ofte på Island i middelalderen, og ble seinere brukt som kjæleform av Þorvaldr. Rygh mener det også må ha sin opprinnelse i en slik hypokoristisk form, enten av dette mannsnavnet eller av andre sammensatt med valdr. E.H. Lind (sp. 1065) har en fem–seks eksempler på fornavnet foruten noen patronymer; det eldste belegget – som patronym – synes å være fra rundt år 1000, det neste fra ca. 1180. Bl.a. fordi én og samme mann kalles «Gísli Uallda, Valldason» i én kilde og «... Þorualldzson» i en annen, mener Lind at Valdi er en forkortet form av navn på valdr (jfr. NK VII 60). Han presiserer at han ikke har noen norske belegg, men sier ikke direkte at navnet er oppstått på Island, noe som måtte være en naturlig slutning også med tanke på de seine, sikre beleggene. I Lind Suppl. (sp. 805) finnes ytterligere ett islandsk belegg fra 1200-tallet. Navnet synes ikke å være belagt andre steder i det nordiske språkområdet. Oluf Rygh antar i GPNS tydeligvis at navnet har vært utbredt i Norge. Han fører opp elleve gårdsnavn som «med nogen Rimelighed» kan forklares av Valdi. Av disse er det ni sammensetninger på stad, hvorav fire er belagt på 1300-tallet eller i RB, og de øvrige fra 1490 til ca. 1560. I tillegg kommer Vallby i Tjølling og gnr. 5 Valdskrå i Grong. Det sistnevnte er første gang belagt som «af Valdaskrofue» i AB 141, men fra 1559 «Walskra» o.l. Etterleddet tolker Karl Rygh i NG (bd. XV, s. 291) som et elvenavn – «der gaar smaa Bække med sterkt Fald baade ovenfor og nedenfor Gaarden» – og om forleddet sier han at det kan være mannsnavnet Valdi og viser til GPNS. Sammensetningen av personnavn + elvenavn er ikke umiddelbart overbevisende. Utgiverne av GPNS,Karl Rygh og Sophus Bugge, har to kommentarer under Valdi. I den første bemerker de at «ved Navnet Valstad er det unegtelig en ikke ringe Betænkelighed mod den foreslaaede Forklaring, at det findes skr. Vallastadir, ikke Valda, paa saa mange forskjellige Steder allerede i Slutningen av 14de Aarh.», og til Vallstad i Odalen bemerker de at Oluf Rygh har gitt opp forklaringen til personnavnet. I anmerkning 2 nevnes at Valset i Strinda (som O. Rygh ikke har med) har et annet opphav, nemlig appellativet vaðill (se kommentaren til Valeby ovenfor). I samsvar med anmerkningen i GPNS tolker Karl Rygh (NG XIV 134, XV 24, 147) de tre trøndske Vallstad ikke til mannsnavnet Valdi, men til gen. pl. valla av vǫllr m. og synes å implisere at samme tolkning også må legges til grunn de andre stedene navnet forekommer. Oluf Rygh er også inne på en slik tolkning i drøftingen av staðir-navnet i Skedsmo (NG II 273), men han har «den Betænkelighed, at staðir ellers ikke synes at sammensættes med Ord af saadan Betydning». Han havner dermed på mannsnavnet Valdi som «den eneste Udvei, som man ellers kunde tænke paa», men «derimod taler, at man ikke blot her, men ogsaa paa flere andre Steder i MA. finder skr. Valla med ll (untagelsesvis Vallar, RB. 215)». Av denne drøftingen synes Oluf Rygh nærmest å anse Vallstad som utolket. I NG III (s. 177) er han imidlertid villig til å akseptere tolkningen til appellativet vǫllr, og han avviser bestemt å tolke Vallstad i Sør-Odal til mannsnavnet. Hjalmar Falk følger den samme linjen i tolkningen av navnet i Lier (NG V 329 f.) og trekker også inn de tilfellene der uttalen viser palatal l. Det er imidlertid tvilsomt om dette kan brukes som argument overalt, jfr. trøndsk uttale av f.eks. kald, (gards)vald o.l. De to gjenstående staðir-navnene, Vallestad i Gaular (Indre Holmedal) og Kinn, drøftes av Albert Kjær, som også går inn for den appellative tolkningen (NG XII 293, 360). Av de tolv navnene Oluf Rygh fører opp i GPNS, synes utgiverne av NG å ha akseptert mannsnavnet som forledd i bare ett tilfelle, det enestående Valdskrå i Grong, det eneste ved siden av Vallby som har en middelalderform med «Vald» Slik nevnt ovenfor, er det imidlertid tvilsomt om personnavn + elvenavn er en plausibel navnelaging – i alle fall i middelalderen. I NGs fellesregister fører Kjær opp tre henvisninger fra personnavnet Valdi – til navnene i Skjedsmo, Tjølling og Grong, men alle stedene fulgt av spørsmålstegn. Lind (sp. 1065) tar Valdskrå med som sitt eneste stedsnavneksempel under Valdi, men selv ikke dette anser han som særlig sannsynlig: «Ser ut att bilda förled i ... Valdaskrof ..., men det är säkerligen blott skenbart, äftersom detta dopnamn annars är alldeles okänt i Norge». Vallby ligger vel 1 ½ km sørvest for Tjølling kirke, mellom gnr. 26 Grønneberg i vest, gnr. 34.35 Gjerstad i nord, gnr. 33 Lunde i nordøst (nærmere kirken), gnr. 32 Huseby i øst, gnr. 28 Guri i sør og gnr. 14 Skreppestad og gnr. 15 Sjylist i sørvest. Det faller naturlig å sammenlikne med de aller fleste gårdene i området rundt kirken; mange av dem er imidlertid – av forskjellige grunner – ikke nevnt i 1647-matrikkelen. For de fleste av dem har jeg imidlertid funnet opplysninger om landskylda i bygdeboka,4
og i de tilfellene markeres dette ved et spørsmålstegn. Den høyeste landskylda på 1640-tallet – tilsv. 120 lpd. korn – hadde gnr. 36.37 Østby (og det samme var skylda ifølge bygdeboka også på Gjerstad, mens Huseby skyldte 100 lpd.). Gnr. 40.41 Vik skyldte 87 lpd. (eller 93 lpd.?) og gnr. 42.43 Varill 80 lpd. Deretter følger gnr. 31 Bjønnes med 60 lpd., Guri med 52 lpd.?, Vallby 50 lpd., gnr. 9.10 Dreng 46 lpd., gnr. 33 Lunde, gnr. 8 Berge og gnr. 12.29 Kaupang? 40 lpd. hver, gnr. 2 Rekkevik, gnr. 6 Gloppe?, gnr. 26 Grønneberg? og gnr. 38 Prestegården? 26 lpd., gnr. 7 Brekke 23 (eller 20 lpd.?) lpd., gnr. 18 Bisjord, gnr. 13 Grøtting) og gnr. 39 Vikerøya? 20 lpd., Skreppestad og Sjylist 13 lpd. hver, gnr. 22 Åsmundrød 7 lpd., gnr. 19 Heggdal 8 lpd., gnr. 1 Gon 6 lpd.? og gnr. 25 Haugen 3 lpd.? som den aller minste skattyteren blant de undersøkte gårdene. Gnr. 24 Sande har vært adelsgods og står også i bygdeboka nevnt uten opplysning om skyld. Gjennomsnittsskylda for de 25 gårdene blir i underkant av 43 lpd., og Vallby får dermed en relativ skyld på 1,2. Den forholdsvis lave gjennomsnittsskylda kan forklares ved at de mange lavt skyldsatte gårdene i de vestre delene av det undersøkte området er tatt med. For de tolv gårdene østover fra en linje Gjerstad – Dreng er gjennomsnittet 68 lpd.5
Det er utvilsomt i dette området de eldste gårdene ligger, bl.a. Huseby, som synes å være det gamle Skíringssalr (jfr. Hoel 1986: 131 f.). Vallby er nabogård i nordvest til denne gården, men har på 1600-tallet bare halvparten så stor skyld. Øst for Huseby ligger Østby, sikkert sekundær og navngitt i forhold til den gamle modergården. Men dersom den høye skylda for Østby ikke skulle måtte forklares med forholdsvis seint oppståtte forhold, bør man kunne tenke seg at rest-Skíringssalr har omfattet mer enn det nåværende Huseby. Det kan være grunn til å regne også Vallby som en opprinnelig del av Skíringssalr, en tidlig utskilt part som godt kan være jevngammel med navneendringen til Húsabýr, som må antas å ha funnet sted i sein vikingtid. En sammensetning med det tydelig sekundært oppståtte navnet Valdi, som bare er kjent fra Island, bør kunne avvises som lite realistisk. Rimeligere er det å forstå navnet som *Vallabýr, ‘gården på vollene’
a Valgarszbø DN II 262, 1353. a Valgarsbø DN II 264, 1354. j Valgardz rudi RB 152, 1401. Vagardzbœ DN II 263, 1431 (vidisse). Wengelsby NKJ I 24, 1575 (= St 23b). Wagelsby Stub 97, 1575. Waggilsby RAd 1589 (Aremark). Vagelsby Aktst I 58, 1591. Vagelsby 1593 NG. Wagelsbye 1/1 1604 NG. Wagillssbye Aktst III 307, 1610. Vagelsby OLTP 211, 1610. Vagelsby 1626 NG. Wagelsbye 1647 I 110. Wagelsbye 1661 lk. Vagelsby 1664 mt AN. Vagelsbye 1723 matr E. Waagelsbye 1723 matr M. Vagelsby 1723 NG. Waagelsbye 1801 ft AN. Vaagelsby (Valgardsby) 1838 matr. Vaakelsby 1886 matr. Fra Stiftsboka nevner Rygh beleggene «Vaagelsby» og «Wnngelsby (!)», men disse finnes ikke i den trykte utgaven
Oluf Rygh tolker forleddet til mannsnavnet Valgarðr (jfr. Gerhard Munthes parentesform fra 1838), og forklarer utviklingen til de yngre formene ved at l er falt bort og a forlenget. Her kan han vise til at personnavnet er skrevet «Vagardr» alt på 1300-tallet (ifølge Lind i Båhuslen i 1389 og seinere med spredte forekomster, mens former med dominerer i Linds ganske beskjedne eksempelsamling, som går fram til ca. 1500). Videre er ifølge Rygh g «forhærdet og fordoblet», og når det gjelder denne konsonantforlengelsen, viser han til gnr. 44 Vikeby i Rødenes, som uttales ["vyk3by] eller ["vik3by], altså med kort vokal i forleddet (jfr. NG I 170). Lydutviklingen forklares også av Kåre Hoel (1985: 181). Etter landnåmstidakjennes Valgarðr i Norge først fra ca. 1300, og navnet bæres bare av fire menn samt forekommer noen få ganger i patronym (Båhuslen, Hedemarken, Numedal og Hardanger; trolig gjelder det her i stor grad samme personer (Lind sp. 1066–68, Lind Suppl. sp. 805). Navnet er altså i historisk tid svært lite brukt i Norge. I Sverige, Danmark og England synes det helt ukjent (i SMPs samlinger er det ett eksempel – et patronym fra Tanum i Båhuslen fra 1389). På bakgrunn av dette overrasker det at Rygh (i GPNS s. 275) karakteriserer Valgarðr som «almindeligt Mandsnavn fra meget gammel Tid», men sannsynligvis har han tatt i betraktning de relativt mange beleggene fra Landnåmabok og fra sagaene, men de fleste av disse gjelder navnebærere som uten tvil må regnes som islendinger, enkelte av dem er sikkert heller ikke historiske personer. Rygh har på den annen side sju eksempler på navnet brukt som forledd i bebyggelsesnavn, av disse hele fire sammensetninger på stad, ett av dem et forsvunnet navn fra Østfold (Tune). Begge de to sammensetningene med rud er også forsvunne navn fra Østfold. Det ene er navn på en ødegård i Rakkestad, som ifølge Rygh nevnes i kilder fra 1600- og 1700-tallet. Ifølge BØ manus forekommer dette i en rekke kilder t.o.m. 1801-folketellingen, og det kjennes fremdeles som navn på et jorde, ["vakæSu] (<*Valgarðsruð). Forleddet har i all hovedsak former som tilsvarer dem for Våkelsby, men det er ingen spor etter overgang fra a til å. Det er ikke umulig at dette navnet kan gå tilbake til middelalderen. Rud-navnet fra Berg kjennes bare i to belegg fra Røde bok (s. 502 og 505), og forleddet skrives hhv. «Valgardz-» og «Wolgardz-»; den siste formen kunne tyde på rundet vokal. Det forsvunne staðir-navnet innebærer en mer tvilsom tolkning. Skriftformene i RB er «j Vaghastadum» (under Tune kirke, s. 490) og «j Vaghulfstadum» (under Alnes kirke, s. 500), og i NG I 303 presiserer da også Rygh at tolkningen til mannsnavnet ikke kan bli mer enn en gjetning. Det er derfor heller ikke helt utelukket at det dreier seg om ulike gårder, men Kåre Hoel (BØ manus) argumenterer for at beleggene gjelder samme gårdsnavn, og at dette er bevart i et teignavn på gnr. 59 Holleby. Han har notert uttalen ["vausta], som han mener kan forenes med både Valgarðs- og Vágúlfsstaðir (som er Linds tolkning; se sp. 1068). Hoel foretrekker likevel tolkningen til Valgarðr med henvisning til navnets frekvens. Dette må forstås på bakgrunn av at eksistensen av et *Vágúlfr utelukkende baseres på forekomsten nettopp i rødeboksbelegget fra Tune. Hoel viser for øvrig også til liknende skriftformer og lydutvikling i andre navn, og hans tolkning er å foretrekke framfor Linds hypotese (jfr. under Holleby, note 202 ovenfor). På Romerike finnes Vågstad to steder, gnr. 82 i Ullensaker (fullgård i 1594) og gnr. 66.67.69 i Nes (tre fullgårder i 1594); begge steder skrives «a Vaghastadum» o.l. flere ganger i middelalderkilder. Rygh bygger sin tolkning til personnavnet på sammenlikning med den første rødeboksformen av navnet fra Tune og med former av Vaggestad i Sandeherred (gnr. 4.5, én fullgård og én ødegård i 1604; jfr. NG VI 261), samt understreker det tidlige bortfallet av l i personnavnet. Av fire rødeboksbelegg på vestfoldnavnet har tre former som «j Vagalstadom» (s. 56, jfr. s. 201 og 206), mens ett belegg (i en yngre tilføyelse på s. 56) skrives «j Vaghastadhum». Det er en rekke skriftformer med fram til ca. 1575, men deretter kommer former som stemmer med den nåværende uttalen av navnet. Vaggestad i Sandeherred er nest etter Våkelsby og de to ruð-navnene det mest overbevisende eksempelet på den aktuelle sammensetningen. Gjennomgåelsen viser at det er gode grunner for å regne med personnavnet Valgarðr i noen få norske stedsnavn, så vel i navn på store og presumptivt gamle staðir-gårder, som på yngre middelalderrydninger. Dette stemmer godt med et rimeligvis svært gammelt personnavn som er sikkert dokumentert i historisk tid, men som allerede da de eldste skriftlige kildene opptrer, er ganske lite brukt, og som forsvinner alldeles tidlig på 1500-tallet. Det overrasker ikke at Våkelsby ikke har noen parallell ellers i Skandinavia eller England, og heller ikke i andre sammensetninger synes personnavnet Valgarðr å forekomme utenom Norge. Våkelsby ligger på østsida av Øymarksjøen drøye 3 km nord for kirkestedet (og gnr. 110 Kirkeby), mellom gnr. 87 Anonby og gnr. 102 Holsrud og gnr. 104 Mårud. I nordøst ligger gnr. 88 Snesrud og øst for denne, på den andre sida av Gjølsjøen, gnr. 99 Søby (se ovenfor). Vest for Våkelsby, tvers over Øymarksjøen, ligger gnr. 94 Årnes. Se for øvrig under Anonby. I 1647 hadde både Våkelsby og Søby en skyld som tilsvarte 30 lpd. korn, og de må anses som middels store gårder, mens Årnes skyldte 42 lpd. og de to ruð-gårdene skyldte hhv. 18 og 10 lpd. Det skulle være grunn til å anta at Våkelsby hører med blant de eldre by-navnene med personnavnforledd
