Västra Hisings hd. (Björlanda sn.), Båhuslen
j Stæinaby RB 327, 1399. paa Steneby (2 br) NRJ IV 174, 1528. y Stenneby NRJ V 142, 1542. Stenneby(e) 1544–86 OGB. Stenbj DN XV 709, 1550 (Kungälv). y Stieneby NRJ V 577, 1568. Stiennebye 1581 OGB. Stennerödt (!) 1586 (altern) OGB. Stenbyy 1659 OGB. Stenebye 1655 OGB. Steneby 1881 OGB
I OGB tolker Hjalmar Lindroth forleddet «snarast» til mannsnavnet Steini (som han anser som en sideform av Steinn eller et kortnavn til sammensatte navn på Stein-), og han viser til E.H. Lind (sp. 954). Lindroth støtter seg her på en (tydeligvis muntlig) uttalelse fra Evald Lidén, som er betenkt på å regne forleddet som gen. pl. av appellativet steinn, idet «man skulle ss. uttryck för koll. bet. ha väntat stamform». Lindroth nevner imidlertid at et kart, trolig fra slutten av 1600-tallet viser at åkeren på gården er delt i «små åkrar med renar och stenar emellan» og at den består av «stenig mulljord med månge brenneskiär». Videre heter det at «ängen der omkring ähr sommastädes godh dock mest tufwut med onyttiga torr Backar och stenar».
Oluf Rygh opplyser i GPNS (s. 233) at navnet Steini finnes «ikke sjelden» på Island på 1000-tallet. E.H. Lind har imidlertid bare en fem-seks islandske navnebærere, to av beleggene som patronym, og i alle fall to navnebærere synes alternativt å ha vært kalt Steinn eller Steinarr. Han opplyser at det er «mindre vanligt även i Norge ock långt senare». De norske eksemplene – de eldste fra slutten av 1200-tallet – viser i flere tilfeller vakling mellom Steini, Steinn og Steinarr. Lundgren-Brate (s. 242 f.) har ingen eksempler på uavhengig bruk, men nevner under «*Stene(?)» at dette kanskje inngår i et sta-navn i Uppland. I SMPs samlinger er det to seine belegg på Stene, i 1437 i Småland og i 1503 i Värmland, men muligens representerer runebelegget steinu (akk.; Ög 217) dette navnet. DgP (bd. I, sp. 1283) har tre danske belegg på patronymet «Stenys:» o.l. fra 1300-tallet, og det nevnes at navnet forekommer i Reichenau-lista. Steini synes ikke å være belagt i England eller i Normandie.
I GPNS (loc. cit.) har Rygh opprinnelig ført opp fire norske gårdsnavn under Steini, men utgiverne har supplert med ytterligere tre navn, blant disse gnr. 71 Steinby i Rødenes, som på s. 368 ovenfor er tolket til Steinarr. Rygh sier innledningsvis at noen av (de vel 100) navnene som står oppført under Steinn, kan høre hit, men han påpeker også at det kan være meget vanskelig å avgjøre om et navn er sammensatt med Steini eller med gen. pl. av appellativet. Han tar det forbehold at selv om navnene i lista kan komme av mannsnavnet, så kan det ikke sies med sikkerhet om noen av dem.
Det første eksempelet Rygh fører opp, gnr. 100 Steirød i Idd, er belagt som «a Stæinarriodre» i 1387 (DN II 388; Oslo – fra en vedheftet liste over tingsvitner), men Rygh anfører i kommentaren i NG I (s. 209) at mannsnavnet Steinarr er mindre sannsynlig enn Steini eller steinn, da det er lite sannsynlig at genitivss her skulle være forsvunnet fra uttalen. Utgiverne av GPNS har tatt med to homonyme eksempler fra Hedmark (Steinberg; gnr. 205 i Ringsaker og 9.10 i Romedal), der det synes å være tale om et partsnavn Steinaberg eller Steinabjargir. I begge tilfeller tolker Oluf Rygh forleddet til mannsnavnet Steini (NG III 21, 128 f.). Likeledes fra Hedmark er to eksempler på rud, det éne kjent fra RB 468 som «j Steina rudhi» (gnr. 80 i Sør-Odal; NG III 188) og det andre et ungt bruksnavn fra Grue. Ved dette viser Rygh bare til odalsnavnet, der han bemerker at forleddet er enten mannsnavnet eller appellativet. Det er for øvrig helt urealistisk å anta det sjeldne Steini som forledd i et ungt bruksnavn i Solør, som vel så sannsynlig beror på oppkalling eller beint fram skyldes steinete mark. Det siste eksempelet Rygh fører opp i GPNS, er et forsvunnet gårdsnavn fra Surnadal, skrevet «af Steinasætre» i AB 112, men han antar belegget gjelder samme gård som på følgende side skrives «j Steinsætrom». I NG XIII 419 oppgir Karl Rygh enda et belegg, «Steinseteren, øde ... vnder Kragenes» fra OE 39, og likeledes et belegg «Stensettermou» fra 1590. Han avviser ikke en tolkning til appellativet, men fører primært opp mannsnavnet.
I NGs fellesregister tar Albert Kjær med noen flere navn under Steini. Fra Østfold kommer i tillegg til dem jeg har nevnt ovenfor, gnr. 50 Stenbekk i Tune, der Oluf Rygh er i tvil om det eldste belegget, «j Stæins rudi» (RB 497), egentlig hører hjemme her. Han foreslår derfor Steinaruð som norrøn form, «af steinn, Sten (paa Grund af stenet Jordvei) eller af Mandsnavnet Steini». Kåre Hoel har (i BØ manus) ingen betenkeligheter med å godta rødeboksformen, og han argumenterer for at forleddet viser til en nærliggende bygdeborg. Gnr. 48 i Skjåk, Steinbakke («Stiennbacke» i 1578; NG), har Oluf Rygh (NG IV1 36) primært tolket som «Stenbakken», alternativt til mannsnavnet. I NG IV2 127 forklares forleddet i gnr. 10,4 Steinerud i Lunner (uten eldre former) som «mulig af Mandsnavnet», som nå forklares som «en i MA. ikke sjelden Sideform af Steinn», men det legges til at forleddet like gjerne kan komme av appellativet. Endelig skal det tas med at Karl Rygh ikke ser bort fra en tolkning til mannsnavnet i det gamle Steinavágr i Borgund, nå kjent gjennom gnr. 122 Steinvågnes (NG XIII 187).
Ingen av eksemplene på mulig sammensetning med mannsnavnet Steini er overbevisende; de som vanskeligst kan forstås på annen måte, er vel helst partsnavnene fra Hedmarken; men også her kan gen. pl. av appellativet foreligge; den steinete delen av Berg?, parten av Berg ved steinene?
Lind (sp. 954) supplerer GPNS med to eksempler fra Båhuslen, det her aktuelle Steneby i Björlanda, og dessuten «j Stæina bakka» (RB 316) fra Långelanda sn. på Orust, som han mener er forsvunnet. I OGB IX 13 er dette belegget imidlertid ført opp blant «torp och lägenheter» under Röra, der det er identifisert med «Sten(e)backen med Hagen», og det bemerkes at stedet «ligger i mycket stenig och svårframkomlig terräng». Ellers fra Båhuslen kan nevnes at Assar Janzén (uten noen drøfting eller henvisning) hevder at Steini er forledd i Steröd i Hjärtum sn. (OGB X 26), men tolkningen må bli høyst usikker; det eldste belegget skal være «Stenngerudt» fra 1558 (i NLR I 146).1
Gunnar Drougge har antydet Stene som én mulig tolkning av det unge navnet Stentorp under Kåtebol i Sanne sn. (nevnt i 1856; OGB XVII 125), men det er vel tvilsomt om mannsnavnet har vært brukt på 1800-tallet (det nevnes f.eks. ikke i Brattö 1992).
I Värmland nevnes et Stenebyn som forsvunnet bebyggelsesnavn i Lysviks sn., Fryksdals hd., skrevet «Stenebÿn» i 1540 og 1550. Navnet står uten kommentar i SOV II 19. I fellesregisteret for SOÄ er det fem henvisninger fra mannsnavnet Stene, alle til navn som først dukker opp på 1540-tallet. En sammensetning på torp i bd. VIII s. 9 tolkes uten videre til mannsnavnet, sammensetningene på bo og red (bd. IX1 69 og XIII 37) som «snarast» til Stene, mens to navn i bd. XVIII (Valbo hd.; s. 86 og 126) primært tolkes til appellativet, men «möjligen» til mannsnavnet. Det gjelder Steneryr i Råggärds sn., eldst belagt som «Stena’r» [!] i 1540, og Steneby i Valbo-Ryrs sn., skrevet «Stennäbÿ» i 1540 og 1541. Elof Hellquist (1918) har ingen eksempler på Stene + by.
I DgP står det ikke noe om evt. bruk av det danske Steni som forledd i stedsnavn, og det kan nevnes at John Kousgård Sørensen (1958a: 117) til Stenestad (fra gammelt dansk område i Malmöhus og Kristianstads län) bemerker at «selvom det sjældne mandsn. glda. Stni (kun i patronymika), oldn. Steini, er en formel mulighet ..., er der næppe tvivl om, at forleddet i begge tilfælde er gen.plur. af subst. glda. stn, m.». I England eller Normandie synes navnet ikke å ha vært brukt som forledd i stedsnavn.
Steneby ligger ca. 3,5 km øst for kirkestedet Björlanda, mellom Alleby og Östergärde. Gården har vært regnet som ett helt mt. – likesom nabogårdene. I 1528 nevnes to oppsittere på gården, men det er grunn til å regne med at den éne var husmann. Fire menn nevnes under Alleby, men bare én med skatt; Östergärde har én oppsitter. Under drøftingen av navnet Alleby har jeg antydet muligheten av at Alleby, Steneby og Östergärde opprinnelig har utgjort én gård.
Eksistensen av et mannsnavn Steini (dansk Steni) kan ikke betviles (det gjelder vel også et svensk Stene, jfr. NK VII 60, 210, 254), men det blir høyst usikkert om det foreligger som forledd i stedsnavn. For Steneby i Björlanda bør det legges vekt på de siterte opplysningene fra 1600-tallet, som indikerer en appellativ tolkning av forleddet
http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bc043d19-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4
