Bibliotheca Polyglotta

Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen

Complete text

Back to library

Lebesby

gnr. 7,6 i Lebesby hd., Finnmark

NG XVIII 214

N50 2136.2 0029

– le'1besby (NG)

Lybersby 1668 NG. Lysbye 1686 NG. Lybsbye 1694 NG. Lybesbye 1698 NG. Libisbye 1708 NG. Lebisbye, Løbesbye 1734 NG. Lebbesby 1744 NG. Lebbesbye, Læbesbye, Lebesbye Schnitler I 284 289 291f 401 495, III 58 63 1744. Lebesby 1924 NG

Navnet tolkes i NG som en sammensetning med Liðvarðr, men Thor Frette har i NSL (s. 285 f.) presentert en langt mer tiltalende tolkning, at navnet er en oversettelse fra samisk *Leaibbessiida til leaibbes-, av leaibi, trebetegnelsen ‘or’ og siida, ‘boplass’. Det eldste kjente navnet, «Daveby i Laxefierden» (i en svensk kilde fra 1558), samsvarer med – og må antas å være en partiell oversettelse av – det vanlige samiske navnet på Lebesby, Davvesiida, ‘den ytre boplassen’

Leksbø

gnr. 185 i Spangereid hd., Vest-Agder

NG IX 180

N50 1411.3 9041

N 5,8 km

Rel. skyld: 0,4

– legsbo (Rygh? 1878), læ1kksbø, -bó (NG), 1lezksbø (AN 1947), 1leksbø (AN 1959).
I Ryghs interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen står «Legsbo» (vel etter hovedinformanten til navn i Sør-Audnedal, «Landhandleren paa Trydal i Vigmostad S. 27/8-78»). Rygh (eller Kjær) må seinere ha fått opplyst en mer lokal uttale, som stemmer med den registrert i 1947 og 1959

Lexbo 1612 NG. Ligsboe 1617 LL jb 213. Lexbo 1619 NG. Lexboe ¼ 1647 IX 227 229f, 1661 lk. Legsboe 1665 matr. 1668 NG. Lexbøe 1723 matr E M. Lægdsbø 1838 matr. Leksbø 1886 matr

Albert Kjær påpeker i NG at man p.g.a. mangelen på eldre former ikke kan si noe sikkert om opprinnelsen (og han tenker tydeligvis her på forleddet, i og med at navnet i etterleddsregisteret er ført opp under bœr, býr). Han nevner personnavnene Leikr, Leggr og Leifr og kommenterer kort den kjente utbredelsen av disse. Han tar ikke stilling til hvilket som er det mest sannsynlige forleddet i Leksbø, men viser til GPNS s. 174. Det er vel tross alt rimelig å anta at Kjær har regnet Leikr som det mest nærliggende.
Etterleddet har vært skrevet «bø(e)» bare siden 1723; de eldre formene kunne tyde på at etterleddet var bú n. eller búð f. Det siste utelukkes imidlertid av at navn med dette etterleddet ellers i Vest-Agder synes konsekvent uttalt [bu'a] i b.f. Bú er ellers bare registrert i levende bruk i ett navn, gnr. 69 Grobo i Spind, med skriftformer på «bo(e)» og «bou» siden 1594 (ifølge NG) og uttalen [bó], som den alternative uttalen av Leksbø. Uttalen av Grobo kan rimeligvis forklares ved assimilasjon o : u > o : o – jfr. navn som gró7ró og mó2ró (< ruð; NG II 107, V 244). Den alternative uttalen av Leksbø må imidlertid, som nevnt, oppfattes som noe usikker; informanten synes å ha vært en handelsmann som holdt til ca. 17 km nordøst for Leksbø, i et annet dalføre, og som kan antas å ha kjent til skriftformer av navnet. Det antas derfor her at navnet er en genuin sammensetning med bø.
Mannsnavnet Leikr skal ifølge GPNS (s. 173) ha vært brukt «af og til» i Norge i seinmiddelalderen, men ikke på Island. E.H. Lind (sp. 735 f., Suppl. sp. 590) har bare en seks–åtte belegg for Leikr (og slik Kjær påpeker i NG, er alle fra Østlandet og tidligst fra 1350-tallet). Navnet anses av Assar Janzén (NK VII 59) å være en kortform til sammensatte navn på leikr. I Lind Bin. (sp. 241) nevnes et tilnavn Leikr, registrert i Bergen i 1313, og Lind tolker det til enten latin laicus eller leikr m.
Lundgren-Brate (165 f.) har en del eksempler på det svenske Lek, som jevnføres med det danske Leko, og i SMPs samlinger er det mange belegg fra 1323 av. Et patronym «Lekason» indikerer en svak form Leke. Det danske Leko forklares imidlertid annerledes i DgP I 873 (Løki), og i sp. 840 nevnes et par belegg på en svakt bøyd form Leki. Navnet synes ikke registrert i uavhengig bruk i England.
I GPNS framhever Oluf Rygh at man ved stedsnavn på Leks som ikke kjennes i gammel form, (foruten personnavnene Leggr og Leifr) bør vurdere en tolkning til elvenavnet Lexa, dannet til fiskenemnet lax, som ifølge NE (s. 144) kjennes fra Stjørdalen og ellers antas å være forledd i noen nordafjelske gårdsnavn. Leksbø ligger imidlertid et godt stykke ovenfor elva som renner ut i Lenefjorden ved Fleseland, så en elvenavntolkning er lite tilfredsstillende. Blant de åtte gårdsnavnene Rygh fører opp i GPNS, er det tre med middelalderbelegg: gnr. 113 Leksvol i Ål (NG V 153), det forsvunne «j Læikstadum j Lande» (DN III 103; 1315), «af Leikstadhom» (AB 170), jfr. NG IV1 194, og et «j Læghs rudj», som i RB 66 står oppført under Nøtterøy kirke (om noe navn skulle være sammensatt med Leggr, måtte jo dette være et opplagt tilfelle). Blant de øvrige eksemplene står Lekset i Inderøy og Leksbø uten kommentar, mens Leksrød i Aremark og Lekshus i Fåberg alternativt tolkes til Leifr (NG I 180, IV1 212) og Leksås i Grong i GPNS (s. 174) foreslås alternativt tolket til leikr m., ‘fugleleik’. I NG (bd. XV s. 295) tolkes det på den annen side primært til ett av mannsnavnene Leikr eller Leifr, alternativt til elvenavnet Lexa.
Lundgren-Brate (s. 166) mener Lek mulig kan foreligge i Lexbärg i Västergötland, mens en tilsvarende svak form *Leke kan foreligge i et par navn på ryd i Småland. I DgP (bd. I, sp. 846) antydes, med hv. til DS I 19, at den sterke formen av navnet kan inngå i Lejsbjærg på Samsø, mens den svake formen skal inngå som forledd i Lejbølle på Langeland og muligens i et par andre danske stedsnavn. Gillian Fellows-Jensen (1968: 185; 1972: 62) synes å ha en utvilsom sammensetning med Leikr i Laysthorpe i Yorkshire, skrevet «Lechestorp» i DB.
Leggr nevnes av Rygh i GPNS i samme avsnitt som Leikr; det skal bare kjennes brukt på Island, og ikke før på 1200-tallet. Lind (sp. 731) har imidlertid, blant sine ytterst få belegg, ett islandsk belegg fra 1100-tallet; han framhever at navnet er eldre som tilnavn, som han mener må være utgangspunktet for personnavnet; ett eksempel fra Landnåmabok er nevnt i Lind Bin. sp. 241. Navnet synes ikke registrert i Sverige,¹ Danmark eller England.
Av de tre foreslåtte personnavnene setter Kjær Leifr til slutt, men han framhever (i NG med hv. til GPNS s. 173) at navnet i seinmiddelalderen bruktes på strekningen Setesdal – Ryfylke. Navnet er gammelt i Norge, og det foreligger utvilsomt som forledd i flere stedsnavn (jfr. under Lessby s. 291). Eldre skriftformer for Lessby i Rødenes og Lexby på Hisingen faller til dels sammen med de yngre for Leksbø, og alt i alt er det mye som taler for at Leifr er det mest sannsynlige forleddet i gårdsnavnet; de seine skriftformene gjør det imidlertid umulig å gi noe endelig svar på spørsmålet. Det er i alle fall liten grunn til å regne med at navnet er særlig gammelt.
Gården ligger i langt opp mot nordgrensen av herredet, opp mot Lyngdal. Nærmeste nabogårder er gnr. 182 Eika i nord og gnr. 184 Fleseland i øst, nede ved Lenefjorden. Vest for Eika ligger gnr. 181 Dalland og lenger vest i det samme dalføret gnr. 40 Steinsland og gnr. 37.38 Ballestad i Austad. Ca. 1,5 km sør for Leksbø ligger gnr. 186 Åmland.
I 1647 skyldte Leksbø, Eika og Dalland bare tilsv. 10 lpd. korn hver, Åsland 15 lpd. og Steinsland 20 lpd., mens Fleseland skyldte 30 lpd. og Ballestad 40 lpd. En sammenlikning av 17 gårder i området gir en gjennomsnittsskyld på 21 lpd., og Leksbø hadde dermed en relativ skyld på litt over 0,4, noe som indikerer en sein bosetning; kanskje har gården opprinnelig vært en avsidesliggende eng under Fleseland (ifølge oppskrift av A. Muri i AN 1959 skal gården ligge på ei slette). Navnet kan ha oppstått i seinmiddelalderen

Lessby

nå under gnr. 27 Moseby i Rødenes hd., Østfold

NG I 168

N50 2014.3 ca. 5099 (Moseby)

Sø ca. 3 km (Klund)

Rel. skyld: 0,7

– le2ssbý (Bugge 1881), læ2ssby (NG), 1lezsby (AN 1944 og ca. 1955)
Bugges oppskrift fra 1881, med tonem 2, er den eneste i Oluf Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen, men to uavhengige oppskrifter i AN viser tonem 1, som også synes å måtte være det rette

j Leipsbø RB 151, 1401. Lidzbye 1593 NG. Lødzbye (?) ½ 1593 bs AN. Lixby 1/1 1604 NG. 1604 bs AN. Lexsszby 1618 bs AN. Lexbye 1619 bs AN. Lexby 1626 NG. Lexbye 1647 I 116. Lesbye 1661 lk. Lægsbye 1723 matr E M. Lessebye 1775 AN. Legdsbye 1778 AN. Lexby (gd) 1801 ft AN. Lægsbye 1818 næringsskatt AN. Lægdsby 1838 matr. (gbr) 1865 ft AN. Lægdsby (hpl) 1875 ft AN. Lesby 1886 matr.
Navnet er ikke oppført på amtskartet, men Rygh tilføyer etter 1723-formen at navnet er «i senere Tid alm. endnu stærkere forvansket og skr. Lægdsby»

Oluf Rygh tolker i NG navnet som Leifsbýr til mannsnavnet Leifr og tilføyer at dette på hans tid fremdeles var brukt på Sørvestlandet. For en drøfting av overgangen fs > ks > ss i dette og tilsvarende svenske navn, se Elmevik 1965, særlig s. 61–63.
I GPNS (s. 173) kommenteres at Leifr er gammelt, og at det i seinmiddelalderen ble brukt på strekningen fra Setesdal til Jæren og «nu» i Telemark, ved Mandal og i Ryfylke. E.H. Lind har et par eksempler fra 800-tallet og flere sagabelegg, bl.a. fra Færøyene, og for Norges vedkommende «även äfter vikingatiden ett ock annat fall». Lokaliseringen av de eldste beleggene stemmer med Ryghs observasjon, Fra begynnelsen av 1500-tallet skal det være «ett flertall fall» i NRJ II og III, som i all hovedsak dekker Vestlandet og Nord-Norge,² men navnet synes ikke å forekomme i bd. I, IV og V. Leifr kjennes også (med ett belegg) brukt som tilnavn (Lind Bin. sp. 241). Ifølge Lundgren-Brate og DgP synes navnet ikke å være belagt i uavhengig bruk i Sverige eller Danmark. Det er ikke registrert i SMPs samlinger, men i Danmark er det et par sagnhistoriske belegg (DgP I 839). Fra England har Erik Björkman (s. 90) ett usikkert belegg, mens Gillian Fellows-Jensen (1968: 185) har noen få, mer pålitelige, eksempler fra Yorkshire.
Personnavnet har uten tvil hatt et sterk vestnordisk preg, men stedsnavneksemplene i GPNS (loc. cit.) tyder på at navnet tidligere også har forekommet på Østlandet, i Trøndelag og i Nordland. Foruten Lessby fører Rygh her opp Lefsåker fra Våle i Vestfold (belagt i RB), to rød-navn fra Vestfold, et Leifsgarðr fra Skien (trolig en bygård, belagt i 1294), et land-navn fra Agder, tre navn på stad fra Trøndelag og ett på set fra Skjerstad i Nordland. Til Leisåk i Fosnes (Nord-Trøndelag) bemerker han at dette også kunne tenkes sammensatt med Leiðulfr. Lind (sp. 735) tilføyer et partsnavn fra Stjørdalen dessuten Lexby i Björlanda (se nedenfor, der formene med innskutt k kommenteres) og Lefstad i Torsby sn. i Båhuslen (navnet drøftes kort i forbindelse med Torsby s. 428 f.). Se også Leksbø s. 289 f. ovenfor. Lundgren-Brate antyder (s. 165) muligheten av at et «Lewamala» fra 1443 kan komme av et kvinnenavn Lef eller den svakt bøyde parallellen til mannsnavnet, *Leve (jfr. islandsk Leifi); i SMPs samlinger er det registrert et «Leffue» fra 1525. I Danmark skal Lestrup i Fakse hd. komme av Lef, og det svakt bøyde Levi foreligger som forledd i Levetofte (Ringsted) og Lebøl (Als); jfr. DgP I 839, 845. Ifølge Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) finnes Leifr som forledd i Laceby i Lincolnshire (jfr. DEPN s. 283), dessuten i Leaf Howe i Yorkshire.
Lessby er nå et jordstykke nord for Moseby. Slik vist under Grimsby, er det på grunnlag av beliggenheten og av skyldforholdene på 1600-tallet rimelig å anse Lessby som en relativt seint utskilt part av en større gård. Tar man hensyn til den kjente utbredelsen av mannsnavnet, er det likevel ingen grunn til å anta at denne oppdelingen (og navngivningen) har foregått særlig lenge etter vikingtida

Leversby

gnr. 196.197 i Øvre Eiker hd. (Bakke sn.), Buskerud

NG V 289

N50 1714.1 5036

N 10,5 km

Rel. skyld: 1,9

– lé772væqsbý, lé72vaqsbý, le2varsby (Bugge ca. 1880), lé772væqsby, lé72valsby (NG), "lævæSpy (AN 1953)
Den alternative uttalen i NG beror på en trykkfeil. Ryghs utgave av 1838-matrikkelen har som ventet i begge tilfeller tjukk l + s, for å markere retrofleks frikativ uttale; som et tredje alternativ – kalt tidligere oppskrift av Bugge – føres opp le2varsby

j Leuorsby NRJ IV 72, 1528. Leffuortzby NLR II 92, 1561. Leffuerszby NKJ I 89, 1575 (= St 82a). Leuffuersby 1578 NG. Levordsby Aktst I 74, 1591. Leffuorsby 1593 NG. Leuersby ½ ½ 1647 V 81. Leffuerszbye (s, n) 1661 lk. Leffuersbye (n, s) 1661 NG. Leffuersbye 1665 matr. Leversbye 1723 matr E. 1723 NG. Lefversbye 1723 matr M. Leversbye 1801 ft. Leversby 1838 matr

Hjalmar Falk tolker i NG forleddet til mannsnavnet Liðvǫrðr, Liðvarðr, han bemerker at det fortsatt brukes i former som Levor, Levar og Lever, at genitiv på s forekommer allerede i 1311 og viser så til GPNS s. 174. Av skriftformene kan det vanskelig avgjøres hvilken av de to norrøne variantene som ligger til grunn, men uttalen med [æ], evt. [a] tyder på at det er Liðvarðr.
Ifølge GPNS var mannsnavnet vanlig i Norge i middelalderen, men ukjent på Island. E.H. Lind (sp. 736–38) har en rekke eksempler, de aller fleste fra (nedre) Buskerud, Vestfold og Telemark, men også enkelte helt vest til Ryfylke. I supplementsbindet har han har ytterligere to eksempler fra Vestfold (sp. 590). Navnet synes ikke å være belagt på østnordisk område eller i England.³
Oluf Rygh fører i GPNS opp fire stedsnavn som sammensatt med dette personnavnet, og tre av dem synes sikre. Foruten Leversby er det to (nå forsvunne) ruð-navn fra Vestfold, begge nevnt med s-genitiv i RB. For øvrig inngår personnavnet Levor i et ganske ungt navn, Levorstad i Hobøl (BØ I 74); jfr. også Lebesby i Finnmark (s. 288 ovenfor). I Värmland på grensen til Norge er det et par bebyggelser med navn som har vært tolket til dette mannsnavnet. Mest interessant er her Leverbyn i Holmedals sn., Nordmarks hd., der det foreslås at forleddet muligens kan være genitiv på ar av Liðvarðr (SOV IX 18). De eldste skriftformene er fra 1540-tallet («Leerbÿen»), og fra 1550-tallet kommer former som «Leffwerbÿn» o.l. Uttalen noteres som [lbên], [lbøn] og [lêrbøn], men noe sikkert om forleddet kan ikke sies på grunnlag av disse opplysningene. Den norske utbredelsen av mannsnavnet taler også imot den oppførte tolkningen. Enda mindre sannsynlig blir tolkningsforslaget i de andre bebyggelsesnavnene som nevnes: Låssbyn og Leverhögen i SOV IX 12, 51, Leverheden i SOV IV 54 (tolkningen framsatt i bd. IX s. 18).
Leversby ligger øst for Drammenselva, vel 10 km nord for det gamle kirkestedet Haug (Bakke sn. ble først opprettet i 1803). Lenger opp, på samme side av elva, ligger gnr. 194.195 Verp og i sør ligger gnr. 201.202 Knive. Like sør for Knive ligger gnr. 203 Horsrud og gnr. 204 Dramdal. Høyere opp i åssida øst for gården ligger gnr. 198 Fjerdingstad, gnr. 199 Kolbjørnsrud og gnr. 200 Skardberg. Tvers over elva ligger gnr. 134 Hassel i Modum hd., og litt lenger vest gnr. 186 Daler og gnr. 183–184 Lobben (*Lǫgbœrinn) i Øvre Eiker.
En sammenlikning av disse gårdene i 1647-matrikkelen viser at Leversby hadde høyest skyld; den tilsvarte mer enn 55 lpd. korn, mens Knive hadde 48 lpd. Lobben og Dramdal skyldte hhv. 41 lpd. og 40 lpd. og Verp 30 lpd. Horsrud og Kolbjørnsrud skyldte hhv. 19 og 10 lpd., mens Fjerdingstad og Daler skyldte 15 lpd. hver. Leversby får en relativ skyld på 1,9, og det skulle være grunn til å anslå relativt høy alder på gården.
Navneformen, med genitivs-s av et navn der man skulle vente ar, taler imidlertid i utgangspunktet mot en slik antakelse, og det kunne være fristende å gjette på at den nåværende genitivsformen er sekundær, evt. at personnavn på vǫrðr/varðr meget tidlig framstod med genitiv på s. Personnavnleddet anses vanligvis å være identisk med appellativet vǫrðr m., ‘vokter, vaktmann’ (u-stamme). Det finnes i en lang rekke mannsnavn, men bare tre eller fire av dem synes å forekomme som forledd i gårdsnavn i tillegg til Liðvarðr (Hallvarðr, Hávarðr, Sigvarðr og muligens Þorvarðr; se GPNS s. 114 f., 119 f., 215 f., 264). De frekvente Hallvarðr og Hávarðr har genitiv på s i nær sagt alle de gamle stedsnavnene der det lar seg gjøre å bestemme genitivsmorfemet. For Hallvarðs vedkommende bemerker Rygh i GPNS at denne genitivsformen forekommer allerede i Landnåmabok og i et diplom fra 1289. Hávarðs forekommer (også ifølge Rygh) tidligst i 1311. Rygh antar at navnet har hatt denne formen også i stedsnavn på staðir (se f.eks. gnr. 15 Holstad i Ås: «a Hawardstadum» i DN II 53, 1300 og «a Hauardzstadom» i RB 137, i NG II 53 normalisert til «Hávarðsstaðir» med bemerkningen «ældre: Hávarðarstaðir»). Staðir-navnene er så gamle at genitiv på s etter u-stamme neppe kan ha forekommet på navnelagingstidspunktet. Det er kanskje tvilsomt å bruke eksempler på staðir i denne sammenhengen, men det er likevel bemerkelsesverdig at det ikke noen steder er bevart former som *varðarstaðir. Det blir da et spørsmål om de aktuelle navnene tidligere har hatt «korrekt» genitivsbøyning, og at denne er blitt byttet ut allerede på den tid vi finner de eldste skriftlige navnebeleggene. Enkelte av de mange eksemplene på varðs + ruð stammer muligens fra en så sein tid at analogisk genitiv på s kan ha vært aktuell også i appellativet vǫrðr, men for de fleste navnenes vedkommende, særlig for navnene på staðir, men også for navn på býr når de er knyttet til utvilsomt gamle gårder, ville dette være bemerkelsesverdig. Det gjenstår da to mulige forklaringer, enten at genitiv på ar er blitt byttet ut med s-genitiv i en allerede eksisterende sammensetning, eller at mannsnavn på vǫrðr/-varðr har fått s-genitiv (a-stamme-bøyning) langt tidligere enn det tilsvarende appellativet. Lena Peterson har i en artikkel (SAS 1984) drøftet uregelrett genitiv ved personnavn på valdr, og kommer i den anledning, avslutningsvis, inn på at de fleste navnene på varðr også avviker m.h.t. genitivsmorfemet. Hun stiller spørsmål om man kan regne med særskilte bøyningsregler for appellativ i funksjon som personnavnledd. Om hun har rett i dette, vil det kunne forklare at en utvilsomt gammel gård som Leversby har et navn som på grunn av bindeleddet framstår som ganske ungt. Alternativt kan man, som nevnt, anse formene med genitivs-s som sekundære

Lexby

Västra Hisings hd. (Björlanda sn.), Båhuslen

OGB IV 22

GK7B SV 6510

Ø-sø 2,2 km

– le2s-By, le1s-By, lè1s--By (OGB)

j Læifsbø RB 326, 1388. j Læifsbø RB 327, 1399. j Løyfsbø RB 327, 1399. Leifsbø RB 327, 1402. paa, i Lexby (4 br + 3 fattige) NRJ IV 172, 1528. i Lexby DN XXII 330, 1536 («Kogeniss ting»). NRJ V 142, 1542. Lexbi 1544–1881 OGB. y Lexbi (4 br) NRJ V 572 578, 1568. y Lexby NRJ V 604f 614 638, 1568. Lezsbi 1568 OGB. i Lexbye Aktst I 53, 1591. i Lexbiu Aktst I 141, 1610. Lexby Aktst II 548, 1656. Läxbi 1659 (altern) OGB.
Uttalen og tonemmarkeringen faller sammen med det som er registrert for Lessby i Rødenes

Hjalmar Lindroth tolker forleddet som mannsnavnet Leifr «vilket icke tycks vara säkert påvisat Ö om Göta älv». I drøftingen av uttalen er det påfallende at han ikke viser til det parallelle navnet i Rødenes; han omtaler bortfallet av f (v), og sier at det sikkert er «ljudlagsenligt, även om inga bestyrkande analoga fall kunna påvisas». M.h.t. til skrivemåten, som kunne tyde på en uttale [ks] allerede fra 1520-tallet, viser han til overgangen ufs f. > [uks], mens fs er bevart i «det mera analoga väps». Den sannsynligste forklaringen, mener han, er påvirkning fra vestsvensk, og han viser til Lexby i Partille sn. (som rimeligst kan forklares til mannsnavnet Lek, norrønt Leikr, selv om andre muligheter også foreligger; OGB I 97 f.; Lennart Elmevik mener også dette kan inneholde Leifr, se Elmevik 1965: 62). Former med «x» blant beleggene for Lessby i Rødenes og muligens også navnet Leksbø fra Agder, kan imidlertid tyde på en mer generell tendens til innskudd av k foran s; Oluf Rygh (1882: 147) har flere eksempler på slikt k-innskudd; se også skriftformene for Naksbø s. 314. Lennart Elmevik (1967: 86 f. med litt. hv.) oppfatter lydutviklingen som en differensiering, som «böra förstås som en språkets reaktion mot en mer eller mindre uttalad tendens till vidareutveckling av fs > ss». Se ellers en grundigere drøfting spesielt av Lexby i Björlanda og i Partille sn. i Elmevik 1965: 60–63).
Lexby ligger øst for kirkestedet Björlanda, sør for Alleby og vest for Steneby. I sørøst ligger Helgered og Kålsered (begge med ett helt mt.) og i sørvest ligger Kvisslingeby med 3 mt. og (noe lenger unna) Låssby med 4 mt. Lexby hadde i 1528, likesom Björlanda sju oppsittere, hvorav tre kaltes fattige, og det er vanskelig å forestille seg at den skulle være en utskilt part av noen av nabogårdene (se nærmere under Alleby). En rimeligere forklaring ville være at dette var en vikingtidsrydning på tidligere ubebodd mark. Slik nevnt i forbindelse med Lessby (s. 291) taler den kjente utbredelsen av mannsnavnet for at stedsnavn med dette som forledd må være relativt gamle. Dette gjelder i enda større grad langt sør i Båhuslen enn i Østfold

Ljotebøen

gnr. 47 i Kyrkjebø hd., Sogn og Fjordane

NG XII 178

N50 1217.2 3284

V 1,2 km

Rel. skyld: 0,3

– ly2kktebøn (Rygh ca. 1880), ló'2tebø'dn, ljo2tebø'dn (Bugge 1883), ljó2tebø'dn (NG), "ljou%t3bø', -bø'dn (AN 1955)
Den første uttaleopplysningen fra Ryghs originalmateriale er ikke kommentert, men de to andre skal være notert av Sophus Bugge i 1883 etter hhv. «fl[ere] fra Kirkebø» og etter «Lensmanden»

(j Liot a(a) BK 30a 49a, ca 1360). Løttebøe 1611 NG. Løchtebøe 1665 matr. 1667 NG. Løchtebøe 1723 matr E. Løctebøe 1723 matr M. Løchebøe 1723 NG. Lochtebøe 1801 ft. Lyktebø 1838 matr. Ljotebøen 1886 matr

Albert Kjær antyder i NG at navnet kan forstås som «*Ljótarbœr, af Kvindenavnet Ljót». Han bemerker – med hv. til E.H. Lind (sp. 740) – at dette er brukt noen ganger på Island, men fra Norge bare er kjent i et par tilfeller fra seinmiddelalderen. Videre viser han til at Ljotebøen er oppført under dette kvinnenavnet i GPNS (s. 175), men at det der er gjort oppmerksom på en mulig sammenheng med et stedsnavn Ljótá, som i NG nevnes blant «Forsvundne Navne» (NG XII 181; se nedenfor). Endelig bemerker Kjær at navnet alminnelig har vært skrevet i «de fordreide Former Lygtebø, Lyktebø»; jfr. uttaleopplysningen fra ca. 1880.
I GPNS (loc. cit.) bemerker Oluf Rygh at kvinnenavnet finnes på Island «i og nær Landnamstiden», men tilføyer at det ikke er kjent fra Norge. Lind antar at et islandsk gårdsnavn «Liótar, Liotastadir» o.l. er gitt navn etter én av landnåmskvinnene, mens «Liotardalr» kanskje heller er å forstå som Liótárdalr (altså til et elvenavn). Slik Kjær nevner, har Lind et par yngre, norske personnavnbelegg, begge som patronym. «Eiuindzs Liotæ sonar» nevnes i et brev fra Modum i 1404 (DN IX 198), og på Agder nevnes flere ganger mellom 1487 og 1492 en annen Eivind Ljoteson, f.eks. som «Evindh Liothesson» i DN V 679 (1489, Holum ved Mandal). Spesielt de yngste beleggene må anses som noe usikre, det kan bl.a. nevnes at mannsnavnet Ljótr ifølge Lind (sp. 742) er brukt nettopp i nærheten av Mandal på 1400-tallet, og mot slutten av århundret kan «Liothesson» like så vel stå for Ljótssunr som for Ljótarsunr. Kvinnenavnet synes ukjent andre steder i Norden og England.
Ifølge GPNS skal Ljót være forledd i tre navn. Foruten Ljotebøen nevnes gnr. 99 Ljøterud i Sandsvær, som ifølge Rygh eldst er skrevet «Lyotarud» i 1449 (jfr. «Lyutharudh bada gardana» (akk.), «Lyotarudh», «bref fore Lyotarudh»; DN X 154, Rokstad i Hedenstad sn.). Navnet finnes ifølge NG V 390 også med ytterligere seinmiddelalderlige belegg, uten at disse avviker vesentlig fra de eldste. Uttalen er notert som jø'2terú (NG), og Hjalmar Falk gjengir forklaringen i GPNS, men legger til at adjektivet ljótr «heder ellers i Sandsvær ljaat». Gnr. 88 Ljotegard i Uvdal (tidl. i Nore) uttales ["jo't3ga'q] (AN 1954, jfr. NG V 453), og navnet er først belagt som «Liøttegaard» i 1668 og 1723 (NG). Falk viser også her til GPNS – samt til navnet i Sandsvær. I NGs fellesregister viser Kjær til de to buskerudnavnene, og – fulgt av spørsmålstegn – til kyrkjebønavnet og til et forsvunnet navn i Nerstrand i Ryfylke, nå gnr. 48 Øydgarden (NG X 300). Dette forsvunne navnet skrives «Liuttehelder» i 1602 (NG), «Liødehelder» i 1647 (bd. X, s. 86), «Liude Helde» i 1661 (NG) og «Lodhelder» i 1723 (NG), og Magnus Olsen bemerker i kommentaren at navnet sannsynligvis må forstås som *Liótihellir, «den stygge Heller. ... Fjernere turde det ligge at forklare Navnet som *Ljótarhellir, sms. med Kvindenavnet Ljót». Han legger for øvrig til at «vilde man søge en Personbetegnelse i 1ste Led, maatte det vel være rimeligere i denne Sammensætning med hellir at tænke paa Troldkvindenavnet Ljóta».⁴ I en anmerkning i GPNS viser utgiverne til NG IV1 128 f., d.v.s. gnr. 81,14 Lostad (ló'2sta; NG) i Sør-Fron. Oluf Rygh antar at navnet må være gammelt, og mener det «vel» kan være dannet til mannsnavnet Ljótr eller kvinnenavnet Ljót.
E.H. Lind (loc. cit.) fører opp Ljøterud i Sandsvær som eksempel på sammensetning med kvinnenavnet, og i supplementsbindet (sp. 590) tar han også med Ljotebøen, Ljotegard og enda et navn fra Numedal, gnr. 15 Løstad i Flesberg. I NG V 406 viser Hjalmar Falk til at Løstad er ført opp under mannsnavnet Ljótr i GPNS, men at «de ældre Former henviser dog snarere til Kvindenavnet». Nå er imidlertid «de ældre Former» slett ikke så gamle, og heller ikke mange. Navnet står oppført med beleggene «Liottestad 1668» (under gnr. 17 Åsland) og «Liøttestad 1723». Til disse kan føyes «Lattestad» (!) i 1647 (bd. V, s. 145).
Ingen av eksemplene på antatt sammensetning med kvinnenavnet synes overbevisende. Selv Ljøterud i Sandsvær kan heller forstås annerledes, kanskje fortrinnsvis som en sammensetning med adjektivet, likesom navnet fra Ryfylke. Ljotebøen kunne også forklares på samme måte. Ifølge opplysninger i ANs samlinger (1955) heter en hammer ovenfor gården Ljotehamaren, og fra et annet sted i herredet er notert naturnavnet Ljotebakkane. Både disse og gårdsnavnet skal blant bygdefolk forbindes med adjektivet ljot, ‘stygg’.
Det er likevel rimeligere å anse gårdsnavnet som sekundært til elvenavnet Ljótá, slik Rygh foreslår i anmerkningen til gårdsnavnet i GPNS:
Man finder fra Bergens Stift et Par Vidnesbyrd om, at Ljotaaen har været elvenavn. Gaarden 92 Fuse, der ligger ved en liden Elvs Udløb, heder Ljotaaen, og i BK. 33a, 52 a nævnes en Gaard Liotaa, som med Rimelighed kan søges i Kirkebø i Sogn, og som mulig er identisk med det ovenanførte Ljotebøen, der ogsaa ligger nær et Elveudløb. Ljótá som elvenavn kan med Hensyn til Betydningen sammenlignes med Styggaaen (N. Odalen) og Illaaen (Lom).
Tilsvarende opplysninger finnes i NG XII 181, men Kjær synes ikke å ta endelig stilling til tolkningen. Identifiseringen av beleggene fra BK (i faksimileutgaven «j Liot aa» fol. 30a til Jakobsalteret, «j Liot a» fol. 49a til Austreim kirke) med gården Ljotebøen er svært sannsynlig. I tillegg til navnelikheten kan det bemerkes at presten oppført som «bruker» første gang gården ble skyldsatt (1665-matrikkelen), og i 1723 bemerkes at gården ligger til Kyrkjebøen (prestegården; kirken ble flyttet dit fra Austreim; trolig tidlig på 1500-tallet; NG XII 172).
I NE (s. 146) står Ljotebøen oppført under elvenavnstammen Ljot med henvisning til beleggene fra BK, samt med opplysning om at gården ligger «ved en Aa noget V. for Kirken». Ifølge opplysningene i ANs samlinger (1955) skal elva nå kalles Ljotebøelva. For en liknende mulig navnelaging på bø til et elvenavn, se Olsbøen i Davik (s. 328).
Ljotebøen ligger vel én kilometer vest for kirkestedet, gnr. 49 Kyrkjebøen, bare adskilt fra denne av den seint belagte gnr. 48 Trondvika (til mannsnavnet Trond). Et par kilometer lenger vest ligger gnr. 46 Frivik (til adjektivet fríðr, ‘vakker’?) og enda lenger vest ligger gnr. 45 Klevoll (kanskje til kleppr m., ‘fjellknatt’, og vǫllr m.). Øst for Kyrkjebøen ligger gnr. 50 Ramslia og gnr. 51 Håland før det gamle kirkestedet gnr. 53 Austreim.
Ljotebøen er altså ikke oppført i 1647-matrikkelen, men i 1665 står den nevnt med en skyld på ½ laup smør, og i 1723 og seinere med 1 (bismer)pund og 12 mark smør, d.v.s. tilsv. 10 lpd. korn. Nabogården Trondvika nevnes også første gang i 1665, men uten landskyld, og så seint som i 1838-matrikkelen står den oppført med «gammel Skyld» på bare 12 mark smør, altså noe under 3,5 lpd. korn. I 1647 skyldte Austreim tilsvarende 90 lpd. korn, Kyrkjebøen 52,5 lpd., Frivika 35 lpd., Håland 30 lpd., Klevoll 25 lpd. og Ramslia 10 lpd., det samme som Ljotebøen ble skyldsatt til 20 år seinere. Gjennomsnittsskyld for disse sju gårdene var på 1600-tallet 36 lpd., og disse to minste gårdene får dermed en relativ skyld på bare 0,3, mot 1,5 for Kyrkjebøen og 2,5 for Austreim. På dette grunnlaget må man kunne anta at Ljotebøen (og Ramslia) enten er ganske unge bosetninger, eller at de er gjenopptatte ødegårder. For Ljotebøen er det sterke indikasjoner på at at den sistnevnte forklaringen er det rette.
Slik vist ovenfor, er det sannsynlig at det forsvunne navnet Ljótá må gjelde en gård i Kyrkjebø hd., at den er gitt navn etter det som nå kalles Ljotebøelva og at den tilsvarer Ljotebøen. Navnet Austreim på den største gården her – det gamle kirkestedet – indikerer at denne må være sekundær til en bebyggelse i strøket Håland – Ljotebøen. I den grad man kan slutte tilbake fra skyldforholdene på 1600-tallet, er det også sannsynlig at det nåværende kirkestedet og gårdene på begge sider (Ljotebøen, Kyrkjebøen, Ramslia og Håland) har utgjort én opphavsgård; trolig med Kyrkjebøen som det eldste tunet. Fram til ca. 1600 lå både Ljotebøen og Ramslia under Kyrkjebøen,⁵ og eieren av Kyrkjebøen rådet over bygselen på gårdene fram til om lag 1860 (Førsund 1963: 415). På 1600-tallet skyldte disse fire gårdene tilsammen vel 100 lpd. (jfr. 90 lpd. for Austreim). Det er imidlertid uvisst hva den antatte opphavsgården kan ha hett.⁶ Frivika er første gang registrert i 1563 og kan ikke være særlig mye eldre enn Kyrkjebøen (ifølge NG har navnet for øvrig fra gammelt av vært brukt i bestemt form; 1886-formen er «Frivik»). Navnet Håland (til adjektivet hár, ‘høy’) kan lettest forstås som gitt i forhold til en gård med lavere beliggenhet, og hvorvidt navnet opprinnelig har denotert en gård eller en teig, er ikke så viktig i denne forbindelsen; gården må ha eksistert i alle fall siden vikingtida og i BK 49a nevnes den umiddelbart før Ljótá, men med høyere tiend. I den samme kilden er det for øvrig et annet navn som identifiseres med en nåværende bø-gård i Kyrkjebø, gnr. 13 Fuglsbøen rett over fjorden fra Ljotebøen. Kilden har «j Fughli» (BK 49a; oppført etter et annet forsvunnet navn, «af Skolltom», som identifiseres med gnr. 12 Skultestronda). Nominativsformen har altså vært *Fugl, utvilsomt et fjellnavn, slik Albert Kjær antyder i NG XII 174; like vest for gården har N50-kartet avmerket naturnavnet Fuglen som trigonometrisk punkt. Også i dette tilfellet opptrer sammensatte navneformer på -bø fra begynnelsen av 1600-tallet («Fulsbøe» 1603 NG, 1647: 116, «Fullsbøe» 1611 NG, «Fuglsbøe» 1667 NG).
Både i Fuglsbøen og Ljotebøen er ‘(avsidesliggende) eng’ den mest nærliggende tolkningen av etterleddet bø. Navnene har trolig oppstått i seinmiddelalderen på grunnlag av de eldre navnene *Fugl og Ljótá fordi de ubebygde gårdene ble brukt som slåttemark under nabogårder – jfr. kap. 1.4.2.2 –, og de sekundære navnene ble beholdt da gårdene ble gjenopptatt på slutten av 1500-tallet

*Loptsbýr

forsv. gård i Rakkestad hd.(?), Østfold

NG I 127

j Lofsbø RB 159, 1401.
Belegget nevnes under Rakkestad kirke mellom belegg for gnr. 121 Ytre Bjørnestad og gnr. 45.125 *Friðna (nå Norddalen og Sørdalen). I registeret i RB er belegget foreslått identifisert med gnr. 137 Loby i Degernes sn

Oluf Rygh fører «i Lofsbø» opp under «Forsvundne Navne» og gir en lengre kommentar, der han primært tolker navnet som Loptsbýr til mannsnavnet Loptr, «der findes i adskillige Stedsnavne, skjønt det synes at have været lidet brugt i Norge efter den hedenske Tid». Rett nok påpeker han at appellativet lopt n. kunne tenkes i dette og i liknende navn, og han sammenlikner med de relativt vanlige gårdsnavnene Lofthus og Loftstua, «Gaarde, hvis Vaaningshus har havt Loft i en Tid, da dette endnu var Undtagelse». Genitivsformen Lopts skal imidlertid være avgjørende for å regne med mannsnavnet (jfr. NG Indl. s. 66).
I GPNS (s. 177) bemerker Rygh at mannsnavnet var vanlig på Island, men at det forekom sjelden i Norge; han nevner en sunnfjording som ble landnåmsmann på Island på 800-tallet, og en kannik i Bergen i 1313. E.H. Lind (sp. 747 f.) anser imidlertid at «Loftho cononicus bergensis är sannolikt till börden islending», og det er i alle fall sikkert tilfellet med «Loftur Ormsson» (1475). Flere belegg har han ikke fra norske kilder. Han framholder på den annen side at det er «mycket bruklig på Island under hela medeltiden». Lundgren-Brate (s. 171) fører opp en «Loftor» fra Småland (1373), og i SMPs samlinger nevnes en «Loft Petri» fra Lund på midten av 1100-tallet og en «Mawens Loffthssøn» i Skåne i 1367. Disse to beleggene føres også opp i DgP (bd. I, sp. 854), som har ytterligere ett belegg på fornavnet fra 1584 og et patronym fra 1602 – også disse fra Skåne. Det vises til at Lind antok at dette kanskje var et opprinnelig stedsnavn tatt i bruk som tilnavn (jfr. Holmr/Holmi under drøftingen av Holsbøen s. 249 ff. ovenfor). Lind betegner for øvrig navnet som «svårfattlig» (Lind 1924: 333). Personnavnet Loptr synes ikke å ha vært brukt i England eller Nordmandie.
I GPNS framholder Rygh at navnet «til en Tid» må ha vært mye brukt i Norge, «da det, som man vil se, gaar igjen i ret mange Gaardnavne». Han legger vekt på at det må skilles klart fra appellativet, som utvilsomt forekommer i Lopthús og Loptstofa, men presiserer at de stedsnavnene han fører opp, «ligesaa sikkert» kan forklares av mannsnavnet på grunn av genitivsformen og «til dels ogsaa fordi 2det Led i Mening lidet passer til Appellativet lopt». Han har selv ført opp 22 navn, og utgiverne av GPNS har supplert med tre navn: et forsvunnet «Lofpzbear» (gen.) fra Berg (NG I 232; se nedenfor), «Laaszlandt» fra Skjeberg (NG I 256) og «Loxrud» i Aurskog (NG II 172). Av de til sammen 25 navnene er det sju på gard(en), fem på by eller bø (som drøftes nedenfor), fire på rud/rød, tre på stad og ett på land, foruten sammensetning med berg, dal og voll, og to navn (partsnavn) der etterleddet er et gårdsnavn. I NGs fellesregister står de aller fleste av disse oppført under mannsnavnet Loptr;⁷ enkelte navn er kommet til, men 12 av de til sammen 28 sidehenvisningene er forsynt med spørsmålstegn.⁸ Ut over disse stedsnavnforekomstene nevner Lind (sp. 748) et belegg «af Lopsz giørdidh» fra DN II 453 (1408), som synes å gjelde en del av Mellom-Vie i Stange (NG III 151), men som ikke nevnes av Rygh; vel fordi det helst må oppfattes som et teignavn – det nevnes sammen med «Raunns gerdidh». Fra Romsdalen nevner Lind «Lops akrin» – utvilsomt et teignavn – fra et skifte på gnr. 1.2 Bogge i Eresfjord (DN VIII 314; 1428).⁹ Lind nevner også et forsvunnet navn «Lopsboll» (RB 316) fra Långelanda på Orust; se nedenfor.
De gårdsnavnene der Loptr anses å inngå som forledd, er hentet fra NG I–VIII, d.v.s. østlandsfylkene samt Aust-Agder, med hele ti stedsnavn fra Vestfold, men bare to fra Oppland og ett navn i hvert av fylkene Hedmark, Buskerud og Aust-Agder. Dette står i sterk kontrast til den kjente, vestnordiske utbredelsen av mannsnavnet, i all hovedsak Island samt ett mulig belegg fra Vestlandet. Man må altså forestille seg at mannsnavnet svært tidlig var utbredt på Østlandet, hvor det ble knyttet til en rekke gårdsnavn før det forsvant. Den islandske bruken skulle imidlertid tyde på at det har eksistert på Vestlandet i vikingtida, men der er personnavnet i svært liten grad, om i det hele, tatt i bruk som gårdsnavnforledd.¹⁰
Den første som for alvor stilte seg kritisk til Ryghs tolkning av disse navnene, var Sophus Bugge, som i sine «Tillæg og Rettelser» til GPNS (s. 296) har en lengre bemerkning til Loptr. Han viser til drøftingen av gnr. 124,30 Lofsgarden i Tynset, der Rygh avviker fra synspunktet om genitivsformen som indikasjon på at forleddet er mannsnavnet: «denne Regel behøver ikke at være fulgt ved yngre Navne» (NG III 407). Bugge viser videre til appellative sammensetninger hos Fritzner, Aasen og Söderwall (loptsgarðr, -gerði, akr o.fl.) og trekker paralleller til vekslingen bergsnǫs : bergnǫs – búrshurð : búrdyrr. Avslutningsvis slår han fast at «med Fritzner tror jeg, at ogsaa Loptsbœr er sammensat med Appellativet lopt».
Bugges anmerkning til og syn på forholdet mellom mannsnavnet Loptr og appellativet lopt fikk ingen umiddelbar innvirkning på hvordan utgiverne av NG behandlet navneleddet. Året etter GPNS ble utgitt, kom NG IV, delbind 2, med Albert Kjær som redaktør. I kommentaren til gnr. 174.175 Lofsvoll i Gran (s. 143) tolkes forleddet til mannsnavnet, men Kjær viser tross alt både til GPNS s. 177 og til Bugges merknad på s. 296. I det neste aktuelle bindet, Nedenes Amt, utgitt av Amund B. Larsen i 1905, tolkes gnr. 3 Lofstad i Tromøy (først belagt fra 1593) til mannsnavnet uten diskusjon (NG VIII 98). Også i vestfoldbindet, som Kjær utgav i 1907, er de fleste aktuelle stedsnavnene tolket til mannsnavnet, men det er unntak der Bugges bemerkninger overveies. Gnr. 3,3 Lofstvet i Borre (NG VI 109), kan «maaske» inneholde mannsnavnet, men appellativet er «vistnok» også mulig. Siden gerði er sammensatt med appellativet, må også þveit kunne være det. Til bruket *Loftsbøen under gnr. 92 Skjeau i Andebu (se nedenfor) knytter Kjær en lang kommentar på s. 170, og han konkluderer med at «da baade Loptsbœr og Loptsgarðr forkommer temmelig hyppig, er det rimeligst i dem at se Sammensætninger med lopt». Gnr. 82 Lofs-Eik i Sem (nå vanligvis skrevet «Lofts-Eik») gis en alternativ tolkning til appellativet på grunnlag av den første av de to eldste formene, «i Eik y Lofftsgaardenom» og «Lofftzeik» (DN VI 462; 1431 i avskrift fra 1584). Den andre formen kan, mener Kjær, oppfattes som «et kortere Udtryk for Loptsgarðr í Eik, og Loptsgarðr er vistnok som Gaardnavn sms. med Fællesordet lopt […] og ikke med Mandsnavnet Loptr […]» (med henvisning til Bugge i GPNS).¹¹ For partsnavnet *Loptsgarðrinn under gnr. 81 Nes i Hedrum (NG VI 351 f.) viser Kjær til Lofs-Eik (og tilvisingen til navnet burde vært forsynt med et spørsmålstegn i NGs fellesregister). Seks av de ti navnene på Lof(t)(s)- i NG VI tolkes imidlertid til mannsnavnet,¹² og det gjelder selv i et tilfelle der den eldste formen – fra 1396 – og alle seinere former står uten genitivs-s (gnr. 131 Lofterød i Sandeherred; NG VI 278). I 1909 avviser Hjalmar Falk den tidligere tolkningen av Loptsgarðr (NG V 460), og i bd. VII (utgitt i 1914) foretrekker Kjær den appellative tolkningen i samtlige aktuelle navn. På s. 119 endrer han i tillegg sin tidligere personnavntolkning av et partsnavn i Ramnes; jfr. NG VI 132. Det er all grunn til å revurdere også de tolkningene som ble framsatt i de tidligste bindene av NG, bl.a. sammensetningene på by/bø.
Lundgren-Brate (s. 171) fører opp Loftzbyn fra Dalsland som eksempel på bruken av mannsnavnet Loft i svenske stedsnavn, og det er vel det samme navnet Elof Hellquist (1918: 65) fører opp som «Låtsbyn : Loft» med henvisning til SOÄ XV 23, der «Låttsbyn» i Gunnarnäs sn., Nordals hd., med eldste form «Loftzbÿen» fra 1540, tolkes til mannsnavnet Loft. Navnet Låssbyn finnes også i Sundal og i Valbo, og begge steder tolkes det til mannsnavnet (SOÄ XVI 14, XVIII 42). Mannsnavnet foreslås som mulig eller eneste tolkning i fire navn på gården (SOÄ VI 75, VIII 69, 120 og IX2 52), og et Lofterud som bare kjennes siden 1627 tolkes i SOÄ XIX 166 til mannsnavnet med henvisning til NG VI 244 og 278; se ovenfor. Ivar Lundahl (1927: 15) slår fast at tolkningen i SOÄ IX2 er«felaktig». Også i Värmland – i Järnskogs sn. i Nordmarks hd. – er det et Lossbyn som tolkes til mannsnavnet. Det er skrevet «Loftzbyn» i 1396 (SOV IX 25).
I OGB tas navn på Loft o.l. opp til drøfting allerede i bd. I, utgitt i 1923 av Hjalmar Lindroth. I navnet Loftås (s. 46) mener han forleddet primært viser til høy beliggenhet (loft = ‘luft’, med hv. til NG Indl. s. 66 og til Hjalmar Lindroth 1922: 46 f., som drøfter det usammensatte Loftet: «för blåsten utsatt plats?»). Loftsåker(n), som i denne sammenhengen er mer interessant, forklarer Lindroth til loft n. – navnet minner om «ett på platsen en gång befintligt loft» (OGB I 198) – og han viser bl.a. til Sophus Bugge i GPNS.
Navnet Loftet forekommer svært mange steder i Båhuslen, bl.a. nevnes det som åkernavn (med fem forekomster) i bd. V s. 189, og det vanlige Loftsåkrarna blir dermed et alternativt navn til dette (jfr. bd. II, s. 181). I de fleste seinere bindene av OGB tolkes navnene på Loft(s) i samsvar med Lindroths idéer: enten viser navnene til høy, fri evt. vindfull, beliggenhet, eller så er stedene navngitt etter beliggenheten ved et loft eller «stolphus»; se f.eks. i bd. XX2 (utgitt av Gunnar Drougge i 1958): Lossås muligens av *Loftsås til appellativet loft n. (s. 65), Loftlyckan og (3 stk.) Loft(s)flaten enten til «stolpbod el. ett högt läge» (s. 279). Først i bd. IX (utgitt av Assar Janzén i 1940) trekkes personnavnet Loptr inn som en mulighet.¹³ Det forsvunne «Lopsboll» (RB 316) – som nevnes av Lind – tolkes på s. 20 til enten mannsnavnet eller til appellativet lopt, «vilket i ON ofta användes om högt (och fritt) belägna platser». I bd. XVI (utgitt i 1945) s. 54 presiserer Janzén imidlertid at Lössgård ikke inneholder mannsnavnet, men er et sammensatt appellativ loptsgarðr, og han viser her til Ivar Lundahls behandling av det vanlige Loftsgården (1927: 15). David Palm nevner i bd. VIII (s. 121; utg. 1962) mannsnavnet som en mulighet i Låssbo (se nedenfor), men han foretrekker de alternative tolkningene. I det siste bindet Janzén utgav, nr. VI (1972 og 1975), holder han seg stort sett til de appellative tolkningene, men i ett navn, Loft(s)kullen på s. 399 foreslår han alternativt mannsnavnet Ljótr (!) og viser til Låssby i bd. IV. Man skulle tro Loptr som mannsnavn i skandinaviske stedsnavn nå var grundig avvist, men det dukker opp igjen i en alternativ og «formelt mulig» tolkning av Lossbergen i Valla sn. på Tjörn (Hugo Karlsson i bd. VII s. 272 – utg. 1992); også her anses imidlertid appellativet loft som en mer sannsynlig tolkning. Utgiverne av NSL synes i forklaringen til «Lofts-Eik» å likestille tolkningene til personnavnet og til appellativet (se kap. 4.8.3 nedenfor).
I DgP (bd. I, sp. 854) gis det ingen eksempler på evt. forekomst i danske stedsnavn (det vises til SOÄ XIX 166; se ovenfor). Oluf Nielsen (1883: 62) antok mannsnavnet Loft i et stedsnavn Loftshøj, men jeg kan ikke se at mannsnavnet er foreslått i noen av de utgitte bind av DS. I bd. XVI, s. 144, er Loftsgård i Vester-Marie sogn på Bornholm rett nok alternativt tolket som sammensatt med et slektsnavn Loft, men den appellative tolkningen foretrekkes også her.
Det er ikke urimelig å anta at i alle fall en del av de mange Loftsgarden inneholder et sammensatt appellativ *loptsgarðr. Det kan imidlertid diskuteres hvorvidt dette virkelig er belagt som appellativ. De aller fleste, muligens alle Fritzners eksempler synes å være knyttet til stedsnavn (slik han selv presiserer er tilfellet med *loptsbýr), og ordet er ikke tatt med i Norrøn ordbok (Heggstad et al. 1975). Det spørs om ikke også det belegget Söderwall nevner under «lopts gardher» (bd. I, s. 777), må forstås på samme måte – slik synes i alle fall Lundahl (1927: 15) å ha oppfattet det. Uansett representerer navnene en klar parallell til Loptsbýr. De mange yngre, båhuslenske eksemplene med s-fuge, evt. veksling mellom stamme- og kasuskomposisjon og i noen tilfeller klar sammenheng med et usammensatt Loftet, bidrar til å svekke teorien om at navnene skulle være sammensatt med mannsnavnet. Mye tyder på at personnavnet er sikkert belagt bare på Island, og at det der kan ha oppstått av et stedsnavn, slik Lind er inne på i festskriftet til Pipping (1924: 333). Det sannsynlige er da at det har gått veien om et tilnavn; tilnavnet Loft er registrert i Danmark på slutten av 1400-tallet (DgP II 684). Navnet krever imidlertid en grundigere undersøkelse.
Sammensatt med býr/bœr er Fritzners tolkning, «en bœr, paa hvilken der staar lopt, lopthús eller loptstofa» den sannsynligste, men i enkelte tilfeller bør man kanskje kunne vurdere tolkningen ‘høytliggende sted’, som foreslås for flere navn i Båhuslen, særlig i de tilfellene det kan være tale om et virkelig gammelt navn. Hus med loft skal ifølge Hilmar Stigum (1965: 673–76) ha eksistert i hvert fall på 1200-tallet. Snorre omtaler et loft i Gudbrandsdalen der Olav den hellige skal ha sovet, men hans beskrivelse kan selvsagt skyldes en tilbakeslutning fra hans egen tid. De aller fleste av stedsnavnene med forleddet Lof(t)s- synes å kunne passe inn i en datering til 1200- og 1300-tallet, men tolkningen av de tre staðir-navnene bør kanskje revurderes (jfr. GPNS s. 177).
Også Kåre Hoel (BØ manus) tolker «j Lofsbø» i Rakkestad til appellativet lopt n., men han mener videre at «visse ting taler for» at belegget gjelder samme lokalitet som i 1668 (som «Lougbye») og 1723 (som «Laubye») nevnes under gnr. 64 Torp. Forholdet mellom formene drøfter han nærmere i forbindelse med *Loptsbýr i Berg; se nedenfor

*Loptsbýr

forsv. gård i Berg hd. (?), Østfold

NG I 232

Lofpzbear l[iði] (gen.) DN IV 228, 1344 (Idd tingsted)

Oluf Rygh har ført opp belegget under «Forsvundne Navne» i Berg, og han kommenterer kort: «Loptsbýr, af Mandsnavnet Loptr», men denne tolkningen bør kunne avvises på samme grunnlag som ovenfor, og navnet kan tolkes til appellativet lopt n. Det er likevel mulig at belegget i det hele tatt må revurderes. Etter en lang drøfting i BØ manus kommer Kåre Hoel fram til en annen tolkning av navnet. På grunnlag av den strengt geografiske rekkefølgen i kilden identifiserer han aller først belegget med gnr. 66,1 Låby.¹⁴ Han forsøker deretter – på språklig grunnlag og med henvisning til bl.a. det forsvunne *Loptsbýr i Rakkestad – å forklare en evt. overgang fra et eldre navn Loptsbýr via «j Logby» (tre ganger i RB 502 f., 1397) til den registrerte uttaleformen ["låby]. Etter bl.a. å ha vurdert hvorvidt formene fra RB kan skyldes en feilaktig tilbakeslutning fra skriveren, sier han seg
mest tilbøyelig til å tro at det er den enkeltstående formen «Lofpzbear» i Berg og den sannsynlig også hithørende «Lofsbø» i Rakkestad som er «feiletymologisering» av skriverne, og at også disse kommer av et opph. Lǫgbýr.¹⁵
Alt tyder på at Hoel har rett i identifiseringen av belegget fra DN IV 228, og det er også grunn til å anta at navnetolkningen hans har mye for seg. Her skal bare legges til at ortografien i dette brevet på enkelte punkter er noe spesiell, og en feilaktig form kan skyldes eller være påvirket av skrivemåten «Hofps l[iði]» (jfr. gnr. 36.37 Hov i Idd) noe lenger opp.¹⁶ Uansett tolkning, er det klart at en tolkning til et mannsnavn Loptr er uaktuelt.

*Loptsbýr

forsv. navn i Grue (eller Åsnes?) hd., Hedmark

NG III 263

N50 2015.1 ca. 3700 (÷)

j Lofzbø RB 457, 1394. j Loftzbø RB 458, 1394.
Bare det andre belegget, som står nevnt under inntekt til Grue kirke, er ført opp under Grue herred i NG, men Oluf Rygh har tydelig ansett belegget fra RB 457 å gjelde samme gård, da han tilføyer «ogsaa anført under Aasnes K. S. 457», og han nevner det ikke blant «Forsvundne Navne» under Åsnes hd. Det er ikke uvanlig at gårdparter lå til kirker i et naboherred (jfr. at gården Åsnes i Åsnes hd. lå til Grue kirke i 1575; NKJ I 115), og Ryghs identifisering er sikkert riktig

Oluf Rygh tolker navnet uten viderer til mannsnavnet Loptr, men en appellativ tolkning til lopt n. er vel så sannsynlig også her.
Det lar seg ikke – ut fra sammenhengen de to beleggene står i – å si noe om hvor gården har ligget. For den saks skyld kunne den like gjerne ha tilhørt Åsnes som Grue, og i bd. I av Grueboka (Hveberg 1948: 123) gjetter forfatteren på at belegget under Grue kirke gjelder «Løfsgarden i Åsnes». Denne gården, gnr. 112 Løssgarden, er ifølge NG III 289 kjent første gang som «j Liodzgardenom» (i et lokalt utferdiget brev fra 1445, trykt i DN I 577, der den nevnes sammen med den forsvunne «j Wlffgardenom», i 1578 som «Lousgaardt», i 1593 som «Loffsgaardt» og i 1616 og 1667 som «Løffsgaard». Rygh tolker navnet naturlig nok til mannsnavnet Ljótr, og antar (i NG III 291) at denne og *Ulfsgarðr utgjorde parter av samme gård. Dette er høyst rimelig ut fra ordlyden i brevet, men om denne opphavsgården er identisk med *Loptsbýr kan ikke bevises. Som et motargument kan nevnes at Løssgarden ikke er nevnt i Stiftsboka fra 1575, men det er selvsagt en mulighet for at gården (eller gårdparten) var blitt kjøpt tilbake fra kirken en gang mellom 1394 og 1575. I 1647 lå ¾ av gården til en kristianiaborger, og det tyder på at deler av gården heller har vært kanonigods enn lokalt kirkegods (1647-matrikkelen III, s. 78). Det eldste belegget for Løssgarden, bare 50 år yngre enn RB, tyder så absolutt på at forleddet er Ljótr, og sammenstillingen med *Loptsbýr blir svært tvilsom. Det må konkluderes med at *Loptsbýr i Grue eller Åsnes er et forsvunnet navn, og det må tolkes i samsvar med de øvrige – til appellativet lopt n.

*Loptsbýrinn

forsv. navn i Aker hd., Akershus

NG II 124

N50 1914.4 ca. 9752 (÷)

Þjóstolfs rudh ... sem sumir kalla Loftzbyn RB 299, 1396

Oluf Rygh forklarer i NG det første navnet til mannsnavnet Þjóstolfr og «det andet i RB. anførte Navn af Mandsnavnet Loptr, se ovfr. GN. 178». Henvisningen gjelder Lofsrud, tidligst kjent som «j Lofs rudi» og «Lofzrud» i RB 116 og 261, som Rygh tolker til mannsnavnet, da det «ikke vel kunne forklares af lopt n.» (NG II 118).
Nettopp det at navnet står som alternativ til ett der forleddet åpenbart er et personnavn, kunne underbygge Ryghs tolkning; materialet viser flere eksempler på slikt bytte av personnavnforledd (evt. også bytting av hovedledd; se kap. 5.4 Tillegg), og det er nærliggende å tolke slike tilfeller som resultat av et eierskifte. Hverken datering eller tolkning av *Loptsbýrinn lar seg imidlertid fastslå med sikkerhet, men en tolkning til mannsnavnet Loptr blir i alle fall høyst usikker. Þjóstolfsruð er muligens det eldste navnet på gården, selv om dette ikke uten videre kan sluttes ut fra rekkefølgen i RB; et viktigere alderskriterium er den bestemte formen i det andre navnet. Men nettopp denne styrker også den appellative tolkningen av forleddet, og det kan nok drøftes hvorvidt Loptsbýrinn ikke like gjerne kan oppfattes som dannet til et sammensatt appellativ *loptsbýr.
Etter sammenhengen i RB har Þjóstolfsruð ligget ved den likeledes forsvunne Áróss, og ifølge Edvard Bull har de ligget ved osen av Frysja, «altsaa omtrent ved Vaterlands bro eller litt længer oppe» (1918: 71 note).

*Loptsbœrinn

forsv. gård, nå skogstykke under gnr. 92 Skjeau i Andebu hd. (Høyjord sn.), Vestfold

NG VI 169

N50 1813.4 6278 (Skjeau)

S-sv 3,5 km

– "låsp3n (AN 1951)

Laaszbøen Ødegaard 1661 lk. Laasszbøen Ødeplads (2 hpl) 1665 matr. Laaeszbøen 1668 NG. Lobsbøen (2 hpl) 1723 matr M. 1723 NG

Albert Kjær opplyser i NG at underbruket «kjendes endnu, udt. Lå`spen», og han mener det opprinnelig har hett *Loptsbœr. Han viser til andre eksempler på det samme navnet og til at Oluf Rygh setter forleddet til mannsnavnet, men påpeker også at Bugge og Fritzner mener navnet er sammensatt med appellativet, likesom Loptsgarðr. Han konkluderer med at «da baade Loptsbœr og Loptsgarðr forekommer temmelig hyppig, er det rimeligst i dem at se Sammensætninger med lopt».
Da navnet ikke forekommer i 1647-matrikkelen, er det noe usikkert om navnet går tilbake til middelalderen, men i alle fall fra andre halvdel av 1600-tallet var det to «ødeplasser» som bar dette navnet. I bygdeboka (Gallis 1979: 298) tales det om Nordre og Søndre Loftsbøen, som i 1661 hadde en skyld som om lag tilsvarte den som lå på hovedbruket. Ifølge Gallis (loc. cit.) skal navnet ha vært skrevet «Lofsbøen» i en ikke navngitt kilde fra 1726, men seinere belegg nevnes ikke. Også her foreslås personnavnet Loptr som en mulig tolkning, men forklaringen til appellativet anses som den rimeligste

Losby

gnr. 91 i Skedsmo hd. (Lørenskog sn.), Akershus

NG II 278

N50 1914.4 1140

S 3,5 km

Rel. skyld: 1,7

– lå1sby (Rygh ca. 1880), lå2sby (NG), 1låsby (AN ca. 1955, AN 1966)
Oppskriften gjengitt i Ryghs originalmateriale viser at tonem 2 oppført i NG, beror på en trykkfeil

y Loffzbyn DN XXI 793, 1556 (Seter i Enebakk). Loszbye ½ 1594 NG. Laaszby OLTP 205, 1610. Vdj Morck och Loszby Elff (nat) OLTP 205, 1610. Lofftsby Elff (nat) OLTP 213, 1610. Vdj Marck och Loszbye Elff (nat) OLTP 269, 1611. Loszbye 1666 NG. Laasby (2 br) 1647 II 103. Losbye 1723 NG. Laasbye (øv, ned) 1801 ft. Laasby 1838 matr. Losby 1886 matr.
Et belegg «paa Lofftzbøø» fra 1580 (Stub s. 214) kunne tenkes å gjelde denne gården, men dette blir tvilsomt, da det der nevnes at far til en Jon Aslaksson «haffuer oprydett samme gordt aff øde»

Oluf Rygh tolker Losby til mannsnavnet og viser bl.a. til Loftsrud i Aker og for uttalen til Losgård i Skjeberg (NG I 250). Tolkningen er like lite overbevisende her som ved de øvrige navnene som er drøftet ovenfor. Losby blir imidlertid noe mer interessant, da dette er det eneste som har overlevd som gårdsnavn (jfr. likevel *Loftsbøen i Andebu). Det er også klart at gården er en utskilt del av en eldre gård, og navnet på denne opphavsgården kjennes fremdeles gjennom de to andre partsnavnene, Østmork og Vestmork (jfr. NG); begge disse partene er seinere gått inn under Losbygodset.
Ryghs tolkning synes å ha vært alminnelig akseptert. I bygdeboka for Lørenskog (Foss 1956: 47) omtales Mork slik:
Lengst sør i bygda lå Mork, «Skogen». Navnet omfattet sikkert hele området sønnafor Feringsåsen, på begge sider av Losbyelva, og inn til vannene i sør. Her ble det ryddet en gård som fikk navn etter skogen den lå i, og fra denne gården ble igjen Losby skilt ut. Losby, trolig av mannsnavnet Loptr, altså opprinnelig Loptsbýr eller «Loptr's [!] gård», er et utskillingsnavn liksom Østby og Nordby. Men gården er her kjennetegnet ved et personnavn og ikke ved beliggenhet, og det viser at individualiseringen var mer fremskreden da Losby ble skilt ut. Mork må som hovedgård være eldre enn Losby, men p. g. a. beliggenheten er den trolig yngre enn Hauger. Men også Mork hører sikkert til vikingtid, og Losby er trolig fra overgangen til kristen tid.
Utviklingen har sikkert vært om lag slik Foss skisserer, selv om hans forklaring av navnet – etter min mening – er klart feilaktig. Det eldste belegget for Mork er fra RB, der gården nevnes tre steder: s. 294 («Mork» til Korskirken i Oslo), s. 405 («j Mork ... h synzsta gardenom» til Rælingen kirke) og s. 407 («af Mork» til Lørenskog kirke). Gården har altså vært delt i (minst) to parter allerede i middelalderen. I 1594, da Losby ifølge NG var skattlagt som én halvgård, var «Morck» én fullgård og én halvgård, og i 1647, da Losby var halvgård med to brukere (20 lpd., men med bare halv skatt, 3 daler), var Mork to fullgårder (20 + 25 lpd.; 2 x 6 daler i skatt; 1647-matrikkelen s. 98 og 100; Foss 1960: 116, 121). Navnene Østmork og Vestmork («Westermarch») opptrer i kildene f.o.m. 1666 (NG). Etter landskyldopplysningene er det rimelig å slutte at Losby fra gammelt av har vært ubetydelig mindre enn de to andre partene av Mork, men at den trolig har ligget øde en periode i seinmiddelalderen.
Losby ligger om lag 3,5 km sør for Lørenskog kirke, og – slik Foss hevder – har den gamle gården Mork utvilsomt omfattet hele den sørlige delen av herredet. Nordvest for Losby ligger gnr. 92 Våler, sørvest for denne gnr. 94 Skulerud, og nord for Våler gnr. 96.97 Hauger, gnr. 95 Rud og gnr. 93 Feiring. Nord for Feiring ligger gnr. 98 Finnstad, gnr. 99 Vallerud og gnr. 100 Løken. Øst for Feiring ligger gnr. 89 Bjørnholt og gnr. 90 Kirkerud. Alle disse var i 1647 betraktelig mindre enn Mork (de tre partene av den gamle gården), som skyldte tilsv. 65 lpd. korn. Parten Østmork skyldte 25 lpd., altså noe mer enn de to andre partene Vestmork og Losby, som skyldte 20 lpd. hver, det samme som Finnstad, Hauger, Løken, Rud og Vallerud. De øvrige gårdene hadde betraktelig lavere skyld: Feiring skyldte 10 lpd., Våler 6,5 lpd. og Bjørnholt, Kirkerud og Skulerud skyldte 5 lpd. hver. Sammenlikningen gir Losby en relativ skyld på 1,7.
Det er interessant å legg merke til at de to minste partene av Mork hadde samme skyld som rud-gårdene Vallerud og Rud og vin-gården Løken. Dette kunne underbygge Foss’ tanke om at Losby ble utskilt ved overgangen til kristen tid, men det kan ikke utelukkes at enkelte rud-gårder (og navn) – også med sammesatte navn – kan gå noe lenger tilbake enn det man vanligvis regner med. Mork er sannsynligvis også betraktelig eldre enn Hauger. Men det er ingen grunn til å regne med at delingen av Mork ligger veldig langt tilbake for den perioden Foss antyder. Hans tolkning av Losby kan på den annen side ikke opprettholdes, og også her må man regne med en appellativ tolkning

Låssbo

Orusts Västra hd (Tegneby sn.), Båhuslen

OGB VIII 121

GK7B NV 4748 (Låssbo)

Sv 8,5 km

– lÕ1s-Bù, lÕ1s-pù (OGB)

i Loffzbønom RAB (utr), 1475, OGB. j Laffsbyen (påskrift: breff vm Lausbøø) DN III 701 (Tegneby), 1487. paa Lösseboeldt (!) NRJ IV 206, 1528. y Lötzbo NRJ V 448, 1568. Lotzbo 1573 OGB. Lodtzby 1581 OGB. Lödtzbye 1586 OGB. Lödzbou GSH 1613, OGB. Lössbo(e) o l 1659–1758 OGB. Lysbo (!) Linderholm Häxproc I 114, 1669 OGB. Låssbo 1811–1881 Jr OGB. Lossbo SvO 1935 OGB . Låssbo GS EK OGB

I innledningen til OGB VIII (s. xxvi) bemerkes at etterleddet opprinnelig er norrønt bœr, men på s. 121 framholdes at «trots de äldsta skrivningarna är s. l. säkerl. från början bo ’gård’ eller bod, båda uttalade B i målet». Det er flere navn på by i Tegneby oppført med uttalen [Bý], men ved Torsby, der det ikke kan være tvil om etterleddet, tilføyes «ý nära ù». Det bør ikke utelukkes at det i Låssbo kan være tale om en navneendring.
David Palm bemerker først – bl.a. med henvisning til E.H. Lind – at forleddet kan være mannsnavnet Loptr, men tilføyer at det like gjerne kan være appellativet, som i stedsnavn «ofta användes om högt (och fritt) belägna platser». For s-fugen viser han til Sophus Bugge og Johan Fritzner. Palm synes ikke å velge mellom de to tolkningsmulighetene.
Låssbo ligger på øya Lyr, sørvest i soknet, ca. 8,5 km fra kirkestedet. Nærmeste nabobebyggelser er Bö i sør og Röd i nord. Ellers på Lyr ligger Bot, Bäckevik og Äng, og over Lyre sund, på selve Orust, ligger Lallerud, Vasseröd, Ramshult og Nösund. Av disse er bare Bö og Lalleröd karakterisert som «by», hver med to halve mantal, de andre er enkeltgårder: Nösund med 1 mt., Bot, Bäckevik og Äng med ½ mt., Röd og Vasseröd med ¼ mt. og Ramshult med mt. Låssbo kan etter dette muligens anses som en utflyttergård eller en utskilt part av Bö. Ut fra kartet lar det seg ikke gjøre å hevde at gården har noen spesielt høy eller fri beliggenhet

Låssby

Västra Hisings hd. (Björlanda sn.), Båhuslen

OGB IV 24 f

GK7B SV 6308

S 2,2 km

– lÕ1s-py, lÕ1s-By, lÕ2s-By (OGB)

j Liotzbø, j Liozbø ... j Þorkiæls garde RB 326, 1388. j Liotzbø (2 ggr) RB 327, 1399. paa Lodensby, Lødensby, Lødesby (4 br + 3 fattige) NRJ IV 173, 1528. Løde(n)sby, Lodens- NRJ IV 173, 1528 OGB. Löd(t)zby(e) o l 1544–81 OGB. y, i Lødzby NRJ V 141 143, 1542. y, i Løtzbi NRJ V 574 578, 1568. y Løtzby NRJ V 603 615 638f, 1568. Liödtzbye, Løssby 1586 OGB. Los(s)by(e) 1659–97 OGB. Låssby 1665 (altern) –1881 OGB. Lössby Bidr 2: 91, 1660 OGB. Lossby GS OGB

Hjalmar Lindroth setter forleddet til mannsnavnet Ljótr, og for bortfallet av j og endringen i vokalismen viser han til en parallell utvikling i navnet Lödöse. Den «mycket öpna kvaliteten» mener han kan tyde på at j forsvant «innan det verkat omljud (till Ljøts), i vilket fall skrivningarna med ö, likaväl som de med o, å, skulle återge denna öppna vokal». Om dette var rett, måtte rødeboksformene oppfattes som en rekonstruksjon foretatt av en skriver som var blitt forklart at forleddet var mannsnavnet, og det virker mindre trolig. Det faller imidlertid utenfor rammen av denne undersøkelsen å fastslå og datere lydutviklingen i båhuslendialekten, og det må kunne slås fast at Lindroth etter all sannsynlighet har rett i tolkningen av forleddet. De enkeltstående formene fra 1528, som nærmest kunne tyde på et opprinnelig *Loðinsbýr, av mannsnavnet Loðinn, beror sikkert på en feilaktig etymologisering. Som vanlig savner man hos Lindroth en henvisning til paralleller i det norske gårdsnavnmaterialet.
Oluf Rygh kaller i GPNS (s. 175) Ljótr et alminnelig mannsnavn, og E.H. Lind (sp. 741 f.) har relativt mange tidlige eksempler og likeledes en del fra 1300 og 1400-tallet. Tilføyelsene i Lind Suppl. (sp. 590–92) synes alt overveiende å være islandske belegg. Fra Sverige nevner Lundgren-Brate (s. 170) bare et runebelegg liutr. Ifølge SMPs samlinger skal være to eksempler på dette, U 1016 og U 1132, og det er vel sannsynlig at de representerer en svensk variant av Ljótr heller enn det relativt frekvente Lyder, skrevet «Liuder» o.l. fra midten på 1100-tallet (jfr. DgP I 867). For øvrig er det ett sikkert belegg på Ljótr i Sverige, fra Herjedalen ca. 1273. Fra dansk område synes navnet ukjent. Erik Björkman har et par eksempler under Leot (s. 92; jfr. Fellows-Jensen 1968: 190), men det synes ikke å være registrert i Norfolk (Insley).
Den overveiende vestnordiske utbredelsen viser seg også m.h.t. bruken av Ljótr som forledd i stedsnavn. GPNS (s. 175 f.) har ti eksempler på norske gårdsnavn som kan være sammensatt med dette mannsnavnet, evt. med det tilsvarende kvinnenavnet Ljót, som rett nok (loc. cit.) er gitt eget oppslag med tre mulige stedsnavnsammensetninger. I alle fall fem av navnene har middelalderformer som klart tyder på mannsnavnet, men i de andre er også andre løsninger mulige. Tre av navnene er sammensetninger på stad (alle mer eller mindre tvilsomme); det er tre navn på rud/rød, to på garðr(inn) og ett på þveit. Det er vanskelig ut fra dette å antyde noe om dateringen; mye tyder imidlertid på at navn på Ljots kan ha tilkommet over en forholdsvis lang periode. Lind (sp. 742) tilføyer et mulig partsnavn «Liotzhus» fra Rennebu, dessuten tre navn fra Båhuslen: foruten Låssby også et forsvunnet (?) rud-navn fra Lur sn. i Tanum og et «Liodzhaugen» også fra Tanum, nevnt i 1416. I Lind Suppl. (sp. 592) tilføyes noen islandske gårdsnavn samt ytterligere to navn på stad fra Norge. Lundgren-Brate (loc. cit.) mener Liut kan foreligge i «ortnamn sådana som Lywssrydh, i Lywsshulta sokn» i Västergötland, og Elof Hellquist (1918: 107) nevner Låssby som et opprinnelig Ljótsbœr. Personnavnet er altså ikke tatt med i DgP, men i forbindelse med drøftingen av Leckby i Yorkshire, som muligens kan komme av Ljótr eller en svak sideform *Ljóti,¹⁷ nevner Gillian Fellows-Jensen (1968: 190) at et dansk *Liut skal foreligge i noen danske stedsnavn, med henvisning til DS VIII 41, XI 213 f. og XII 139. Henvisningene gjelder Lystrup i Stenderup sn., Hatting hd. i Vejle amt, eldst skrevet «Lystrop» i 1419 (avskrift fra 1544), Listrup i Nørre-Ørslev sn., Falsters Sønder-herred i Maribo amt, skrevet «Luzthorp» i 1472, og Lystrup i Bryrup sn., Tyrsting hd. i Skanderborg amt. I alle tilfellene foreslås i DS også alternative tolkninger.
Låssby ligger et par kilometer sør for kirkestedet Björlanda, adskilt fra dette ved landsbyen Kvisslingeby. I nordøst ligger enkeltgården Hede før Lexby, og i øst er nabogårdene Kålsered og Önneröd. I sør lå tidligere Skaggeröd, i sørvest ligger Lilleby og i vest Fåglevik.
Björlanda, Lexby og Låssby er ifølge OGB landsbyer med 4 mt. hver, mens Lilleby har hatt hele 5 ½ mt. Kvisslingeby har 3 mt. og Fåglevik står oppført med 1 ½ mt. Kålsered er 1 mt. og Önneröd og Skäggered bare ½ mt., det samme som Hede tidligere hadde. I 1528 nevnes sju menn under Låssby – det samme som under Björlanda og Lilleby, men tre av dem betaler ikke skatt, og har ventelig vært husmenn. Gårdsnavn sammensatt med personnavn i forleddet kan ofte forklares ved å anta en oppdeling av en tidligere storgård, og en slik forklaring lar seg kanskje bruke også her. Etter beliggenheten synes så vel Hede, Skäggeröd, Önneröd og Fåglevik å kunne ha hørt sammen med Låssby, og sett i forhold til dette gårdskomplekset kunne kanskje Lilleby anses som liten, i alle fall om den avsidesliggende Sörgården i Lilleby er en seinere tilvekst, slik det antydes i OGB IV 23. Hva denne gården evt. har hett, er nå vanskelig å gjette, men Fåglevik, kjent siden middelalderen, peker seg ut som en ikke umulig løsning. På grunnlag av personnavnets utbredelse må Låssby, likesom Lexby, kunne regnes blant de eldre navnene sammensatt med personnavn

Låssby

Sotenäs hd. (Bärfendals sn.), Båhuslen

OGB XIV ms

GK8A NO 4894

Sø 0,5 km

– "låsby, 1låspy, "låspy (OGB)
Uttalen ble notert i Norvegia i Ortnamnsarkivet i Göteborg i 1983

i Loffzbønom SD III 45, 1415 OGB. i Liodtzbye 1585–86 OGB. i Liotzbye 1580–81 OGB. Losseby NRR IX 197, 1648 OGB. Lössbÿ 1659 OGB. Lossbÿ 1665 OGB. Löössbÿ 1697 OGB. Lossbÿ 1758 OGB. Låssby 1811 OGB

Av mine notater fra grunnmanus til OGB 14 går det fram at Låssby ligger i dalen, litt høyere enn nabogårdene, og at husene ligger på en bergterrasse. Ut fra dette og behandlingen av liknende navn i utkomne bind av OGB kan man anta at redaktørene av bind 14 vil vurdere en tolkning der forleddet viser til høy, fri beliggenhet. Nabogården i nordøst er Åseby (se nedenfor), og begge disse gårdene er i OGB manus klassifisert som 1 mt. En drøfting av forholdet til nabogårdene for øvrig må utstå til OGB XIV foreligger

1. I SMPs samlinger vises fra Leg til Lek.
2. Det er båret av seks menn fra Jæren og Ryfylke, én fra Sunnhordland og én fra Nordland, jfr. NRJ II s. 275, 375, 391 og 523; NRJ III s. 206, 292 (samme mann som i bd. II, s. 391), 303, 306 og 368. I 1647 var det to skattebetalere med dette fornavnet («Lef»), én i Aust-Agder og én i Vest-Agder (AN saml.).
3. I SMP saml. har jeg funnet ett mulig belegg, en «Lefardus» fra 1374.
4. Ljóta er ifølge Lind sp. 740 bare kjent fra Edda, og det kan reises tvil om det har eksistert i norsk folketro.
5. Det samme gjelder for den yngre gården Trondvika, rydningsplass fra 1660-årene; jfr. Førsund 1963: 413.
6. Ljótá kan det neppe ha vært; det er elver også ved Kyrkjebøen og Ramslia. Per Fett (1963: 15 f.) vurderer, men er – med rette – tilbøyelig til å avvise at det har vært Bœr. Sannsynligvis har det vært et usammensatt eller sammensatt naturnavn i ub.f.
7. I NGs fellesregister vises det ikke til «Loftsgaarden» i Nore, Brunkeberg og Mo.
8. I fellesregisteret vises det til følgende navn som ikke er med i GPNS: «j Loftz Hornese» (RB 508) under gnr. 1 Hornes i Skjeberg (NG I 237), oppført med spørsmålstegn (jfr. at Magnus Olsen i NK V 15 tar navnet med i en sammenheng som tyder på at han har oppfattet «Loftz» som et personnavn); «Lofftved» (1668), gnr. 3,3 Loftstvet i Borre (NG VI 109), med spørsmålstegn; «Loftzgarden» (DN IV 465; 1393) som del av gnr. 81 Nes i Hedrum (NG VI 352); «Lopth borger», «j Lupsborgom», påtegnet «j Lopsborgom» (DN IX 417; 1503), del av gnr. 73.76 Borge i Gjerpen (NG VII 119), med spørsmålstegn, og endelig, også med spørsmålstegn (og svært berettiget) en henvisning til NG XI s. 296: gnr. 11 Låstad i Haus, der Magnus Olsen nevner, men så godt som entydig avviser, en tolkning til Loptr.
9. Teignavnfunksjonen går klart fram av konteksten: «jtem laut Olafuar Berdorsson j sin luth ein akar som eithir Threlakar ok Lops akrin ok ein theigh som eitir Ferskin ok alla bazstofuo vellena ok kvernahus dalanæ ok hin jndra bryttin j yttra lodune».
10. Det relativt frekvente Lofthus er klart sammensatt med appellativet.
11. Forestillingen om at mannsnavnet Loptr inngår i Lofs-Eik er fremdeles ikke helt forlatt; jfr. NSL, referert i kap. 4.8.3 nedenfor.
12. NG VI 59, 103 f., 132, 244, 278 og 379.
13. Det er imidlertid verdt å merke seg at Janzén ikke tar med Loptr i sin behandling av «fornvästnordiska» personnavn i NK VII, utgitt 1948.
14. Allerede Ivar Sætrang (1915: 105) pekte på dette, men han har også en idé om at både *Loptsbýr og *Lǫgbýr har vært brukt, og den gjengis her for kuriositetens skyld: «I biskop Eysteins form (fra 1397) Logby har vi da en erindring om, at gaarden hadde været en tingplads i gammel tid. Og i formen Loptby (fra 1344) en erindring om en af gaardens eiere eller tingstedets lovlærde eller det tilligende hovs goder».
15. Oluf Rygh har ikke noe forslag til tolkning av Låby eller Lobben (se under drøftingen av Bilbøen ovenfor); Hjalmar Falk (NG V 239) tolker navnene som sammensatt med lǫgr m., ‘rennende vann’, men Kåre Hoel mener (i BØ manus for Rakkestad) at denne tolkningen blir tvilsom. Han argumenterer heller for at forleddet er lǫg n. pl., og at navnet viser til at gårdene har vært tingsteder. I en note viser han til at Sætrang (1915: 105) er av samme oppfatning.
16. Konsonantsekvensen fpz er enestående; den er ikke registrert noe annet sted i DN (I–XXI), men den tilsvarer fps, som finnes i «Hofps l[iði]» noe lenger opp i samme brev (jfr. gnr. 36.37 Hov i Idd). Denne finnes på sin side fem andre steder i DN: en gang i en mnty. tekst, to ganger i formelen «ffyrste peningæ oc øffpstæ», i ett tilfelle ved en genitiv av et personnavn («Iosæfps»; DN I 326; 1374–75) og én gang i et sammensatt stedsnavn – «hi (!) Giufps iordhevnde» (= gnr. 47 Gjuvsjordet i Hol; NG V 170) – i et brev sterkt preget av vaklende ortografi (DN X 137; 1443). Eksemplene viser at «fp» i disse brevene – som ventet – gjengir fonemet /f/. Om norrønt lǫg allerede på 1340-tallet var blitt til lov, kunne skriftformen fra 1344 kanskje forstås som *Lovby med en feilaktig innkommet genitivss. En indikasjon på at denne formen kunne forekomme, er skrivemåten «lofmader» i DN II 204 (1341, Hobøl), der ordet rett nok er markert med asterisk, som i alle fall i seinere bind tyder på at formen er åpenbart feilaktig eller påfallende.
17. For den svake formen viser hun til DEPN [s. 293], der Eilert Ekwall imidlertid lar spørsmålet stå åpent om det er dette navnet eller kvinnenavnet Ljót.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bbf0f2b3-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display