forsv. gård under gnr. 36 Skofteby i Varteig hd. Østfold
AN saml
N50 1913.1 ca. 2579 (÷)
S 2,1 km
Halduorsby 1611 jb AN. Halduorsbye 1612 jb AN. 1613 jb AN. 1614 jb AN. 1616 jb AN. Halduorsrøed 1617 jb AN. Halduordtzrøed 1619 jb AN. Halduorsbye 1626 jb AN. Halffuordszbye 1647 jb AN. I de to eldste kildene står *Hallvarðsbýr nevnt som ødegård sammen med en annen forsvunnet gård *Ås med felles bagatellmessig skyld, 1 alb. (= skilling) I alle de øvrige kildene nevnes gården sammen med Ås under Skofteby med felles skyld 2 alb. Det er ingen tvil om at de to avvikende beleggene fra 1617 og 1619 gjelder samme gård som de øvrige. De beror sikkert på en feil som er kommet inn i den eldste av de to jordebøkene, og som så uten videre er blitt kopiert over i den neste
Selv med så unge kilder som dette, kan det ikke herske noen tvil om at det her foreligger en sammensetning av mannsnavnet Hallvarðr og býr. Mannsnavnet Hallvarðr har ifølge GPNS (s. 114) vært blant de mest brukte i Norge. E.H. Lind (sp. 472–79) stedfester ikke sine belegg, men det er grunn til å tro at disse i all hovedsak er konsentrert til Østlandet, der navnet også i seinere tid har vært svært populært, utvilsomt på grunn av dyrkingen av sankt Hallvard fra Lier, død ca. 1050. Det kan innskytes at navnet i nyere tid er belagt fra Varteig; i 1647 het bonden på gnr. 37 Brusevoll (nabogården til Skofteby) «Hallffuor». Linds beleggsliste er ikke utvidet i supplementsbindet. SMP II 737–55 har en lang rekke belegg, men svært få før ca. 1300. I kommentaren heter det: «Äldst förekommer namnet mera allmänt, senare med västlig dominans .... Namnets popularitet och västliga utbredning torde bero på det no. helgonet». Lars Hellberg mener imidlertid navnet har hatt en østlig og nordlig utbredning (1987: 91). Fra Danmark nevner DgP I 468 f. bare noen få, for det meste seine eksempler, og enkelte av navnebærerne antas å være norske. Personnavnet kjennes også fra England (Björkman s. 62 og Insley s. 192). Gillian Fellows-Jensen påpeker imidlertid at enkelte belegg heller kan representerer g.eng. Alweard (1968: 130). Hallvarðr hadde eldst ar-genitiv, men formen med s- er ifølge Rygh (GPNS s. 114) «meget gammel», belagt alt på 1100tallet (Landnåmabok) og i DN II 25 fra 1289. I Røde bok er den vanlig. I GPNS fører Rygh opp 19 gårdsnavn med dette forleddet, bl.a. åtte på rud/rød (seks av dem med middelalderbelegg) og ett på stad, som muligens er forholdsvis ungt (forsv. navn på Eidsvoll, nevnt i 1593). Med få unntak hører stedsnavnene til Østlandet; det er ingen i fylkene fra Telemark til Sør-Trøndelag. I SMP (bd. II, sp. 754) nevnes ett stedsnavn, Halvarsbenning fra Norbergs sn. i Västmanland, skrevet «j Halwardzbøning» i 1462. Elof Hellquist (1918: 64 f.) nevner et «Halwardhaby» fra Finland1
og to fra Dalsland. Begge eksemplene fra Dalsland gjelder gårder i Nordals hd., Hallersbyn i Dalskogs sn. og Hallvorsbyn i Örs sn. De er eldst belagt som hhv. «Haluorsbyen» i 1541 og «Halwardsbyen» i 1524. Se også Halvareby i St. Åby, Lysing i Östergötland, med ar-genitiv, som ifølge eldre belegg fra 1543 av trolig er en sammensetning på bygd (Palm 1927: 140). I England synes mannsnavnet ikke å ha vært brukt i bebyggelsesnavn, men Fellows-Jensen (1968: 129) nevner et teignavn «Alvariding» (Yorkshire) fra 1200-tallet, som muligens har Hallvarðr som forledd. *Hallvarðsbýr lar seg nå ikke lokalisere, men da gården alltid nevntes sammen med *Ås, er det grunn til å anta at den har ligget opp mot åssida i øst. Både etter de unge beleggene, s-genitiven og den lave landskylda må navnet kunne regnes som ganske ungt. Gården kan ha blitt ryddet og fått navn en gang på 121300-tallet og har trolig ligget øde fram til 1600-tallet, da den var i bruk en kort tid. Den nevnes i en jordebok fra 1647, men ikke i skattematrikkelen samme år. Jfr. Skofteby s. 357 f.
