You are here: BP HOME > ELN > Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen > fulltext
Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionA
Click to Expand/Collapse OptionB
Click to Expand/Collapse OptionD
Click to Expand/Collapse OptionE
Click to Expand/Collapse OptionF
Click to Expand/Collapse OptionG
Click to Expand/Collapse OptionH
Click to Expand/Collapse OptionI
Click to Expand/Collapse OptionJ
Click to Expand/Collapse OptionK
Click to Expand/Collapse OptionL
Click to Expand/Collapse OptionM
Click to Expand/Collapse OptionN
Click to Expand/Collapse OptionO
Click to Expand/Collapse OptionR
Click to Expand/Collapse OptionS
Click to Expand/Collapse OptionT
Click to Expand/Collapse OptionU
Click to Expand/Collapse OptionV
Click to Expand/Collapse OptionØ
Click to Expand/Collapse OptionÅ
Back to library
Gjøby 
gnr. 191 i Rakkestad hd. (Degernes sn.), Østfold 
NG I 117 
N50 1913.1 3582 
V 2 km 
Rel. skyld: 0,5 
– jybby (Rygh? u.å.), jý'2bý (Bugge 1881), jý72bý (Bugge 1883), jý72by (NG), "jyby (AN ca. 1955) 
Giødeby 1520 NG (= NRJ IV 379, 1528–29). Giedeby NLR I 122, 1557–58. Giøby 1594 NG. Giøbye ½ 1604 NG. Giøbij 1604 bs AN. Giøbye 1606 bs AN. Giøbye 1621 RAd (Rakkestad). 1625 RAd (Gjøby). 1632 RAd (Rakkestad). Giøby 1647 I 62. 1656 RAd (Bjørneby). Giøbye 1662 RAd (Danstorp). 1665 matr. 1666 RAd (Gjølstad). Giøbye, Giøebye 1668 AN. Giøbye 1723 matr E M. Jøbyetangen (hpl) 1775 AN. Giøbye 1801 ft AN. Gjødby 1838 matr. Gjøby 1886 matr 
Oluf Rygh forklarer i NG navnet som «*Gyðubýr, Gydas Gaard, af Kvindenavnet Gyða», som han tilføyer fremdeles på hans tid var brukt «i Formerne Jøa, Jøe». Kåre Hoel (BØ manus) slutter seg til Ryghs forklaring, men tilføyer at uttalen av navnet skyldes at vokalen i første stavelse er påvirket av vokalen i andre stavelse ved «regressiv jamning», og han viser til en liknende utvikling i gnr. 60 Øyby i Skjeberg, uttalt ["yby]. Det er for øvrig bemerkelsesverdig hvordan skriftformene av Gjøby er fullstendig upåvirket av denne uttalen; det samme gjelder langt på vei for Øyby, men der er det også registrert en form «Ybye» i en kirkebok (1760).
Ifølge Oluf Rygh (i GPNS s. 108) var kvinnenavnet Gyða alminnelig «i Fortiden og fremdeles (nu mest i Formen Jøa)». E.H. Lind (sp. 427–29) bemerker at det opptrer svært tidlig i Norge, og i tillegg til flere sagabelegg nevner han en rekke forekomster f.o.m. 1277. De lokaliserte beleggene viser at navnet var utbredt over hele landet, men med noe færre belegg enn ventet fra det sentrale Østlandet. Lind opplyser videre at navnet er seinere belagt og mindre brukt på Island, og han hevder at den korte stammevokalen viser at navnet er innlånt. Navnet skal ha kommet til Norden fra England gjennom den danske kongeslekten. Dette avviser Assar Janzén, som anser navnet som en hypokorisme til Gyriðr (NK VII 61; jfr. note 237 med flere hv.; slik også NPL). I Lind Suppl. (sp. 369) opplyses at det finnes «ett flertal fall» i NRJ II og IV (det gjelder sju belegg i bd. II, alle fra Vestlandet, og ett i bd. IV, fra Solberga i Båhuslen; for øvrig er det to belegg i NRJ V; fra Bergen og Ytre Sogn).
Personnavnet (Gydha) er også utbredt i Sverige, der det opptrer i metronym alt på 1100-tallet (jfr. SMP II 486–88). I Danmark er det likeledes mange belegg fra samme periode, og det opplyses i DgP (bd. I, sp. 438–40) at navnet fortsatt ble brukt inn i nyere tid, særlig i Jylland. Både i Sverige og Danmark finnes navnet i runeinnskrifter (Fellows-Jensen 1968: 119 f.).
Erik Björkman, som har flere belegg for navnet (s. 59), avviser Linds påstand om proveniensen ved å vise til at navnet først dukker opp i England på 1000-tallet, mens det forekommer svært tidlig i Norge, men så seint som i 1968 antyder Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) at det kanskje er et engelsk lån. Hun har for øvrig DB-belegg på navnet både fra Lincolnshire og Yorkshire; ifølge Insley synes det imidlertid ikke å være registrert i Norfolk.
I GPNS (loc. cit.) nevner Oluf Rygh under Gyða uten forbehold Gjøby, gnr. 9 Gyrud i Stange («Giøerud» i 1616; NG III 149), gnr. 119 Gjørud i Norderhov («Giøruud» 1617; NG V 45) og gnr. 79 Gjøsætre i Finnås (NG XI 131). Utgiverne av GPNS har føyd til gnr. 116,4 Jørud i Fåberg (NG IV1 225), men da med kommentar om at det er usikkert.1 I en anmerkning nevnes et par navn som tilsynelatende kunne forklares på samme måte, men der fuglenemnet gjóðr m., ‘gjo’, ‘fiskeørn’, skal være rimeligere, videre at forveksling kan forekomme med en elvenavnstamme Gý-, som bl.a. kan foreligge i gnr. 119 Gystad i Ullensaker («j Gystadhom» RB 427, 434, «j Gystadum» RB 438; NG II 320.
Gyða foreslås i NG som forledd også i noen andre norske gårdsnavn: gnr. 97 Jøynes i Tinn (uten eldre former; NG VII 269), gnr. 72–74 Gjøvåg i Tysnes («Gøwog» 1521; NG X 169 – primært foreslås rett nok fuglenemnet) og gnr. 59 Jystad i Skogn («Gyestad» 1521; NG XIV 297 – alternativt foreslås elvenavnet Gya).
Hverken i SMP eller DgP nevnes noe om mulig forekomst som forledd i stedsnavn, men ifølge SOÄ (bd. XIX, s. 62) skal Görrud i Laxarby sn., Vedbo hd., muligens være sammensatt med Gydha, evt. med Gyri. Navnet er likevel så ungt (med eldste belegg fra 1690) at det har liten interesse annet enn som en mulig parallell til de østnorske Gjørud, Jørud. Fra Slesvig nevner imidlertid Birte Hjorth Pedersen (1960: 24) et Gyby, som synes å kunne tilsvare Gjøby i Rakkestad. Navnet kjennes tidligst som «Judhbu» i 1391 – også flere yngre belegg ender på bu e.l.; «buy» dukker opp i 1651, men så vel Hjorth Pedersen som Kristian Hald (1930: 75) anser det uten betenkeligheter som en sammensetning med by. Mens Hald tolker navnet som «snarest af det alm. Kvinden. gda. Gytha, gsv. Gydha», drøfter Hjorth Pedersen hvorvidt det er tale om mannsnavnet gda. Gythi eller kvinnenavnet. Hun framholder at «kvinden. er ualm. som forled i stednavne, og den første mulighed kan af den grund betragtes som den mest sandsynlige, mens man må vælge kvindenavnet, hvis personnavnenes hyppighed skal ligge til grund». Norske stedsnavn trekkes ikke inn i argumentasjonen.
Gjøby ligger ca. 2 km vest for kirkestedet, på grensen til Rakkestad sn., der gnr. 74 Bakke og gnr. 75 Flateby er nærmeste naboer; nord for Bakke ligger gnr. 72.73 Førsdal. I nord grenser Gjøby til gnr. 195 Berger og i sør til gnr. 190 Sveen (navnet synes å være avledet av sváð n.; jfr. NG I 117). Sør for denne ligger gnr. 189 Stensrud. I øst ligger gnr. 193 Kirkeng nærmest kirkestedet og nord for gnr. 144 Nordby. Gnr. 192 (Lille-)Rud er ikke avmerket på N50-kartet, men ligger ifølge eldre kart mellom Gjøby og Nordby. Nordøst for Degernes kirke ligger gnr. 117 Bjørneby, og under drøftingen av navnet på denne gården har jeg (s. 160) sammenliknet landskylda på 1600-tallet for 17 gårder i nabolaget. Av disse hadde Gjøby, Flateby, Bakke, Rud og Berger lavest skyld – fra tilsv. 13 lpd. og ned til ca. 3 lpd.
Gjøby – med en relativ landskyld på 0,5 – synes altså å høre til de mindre gårdene, og kunne tenkes å være på alder med Flateby og Bakke. Selv om gårdene nå tilhører ulike sokn, er det ikke noe i veien for at de opprinnelig kan ha utgjort én enhet, en større gård som ble delt en gang i sein vikingtid eller tidlig kristen middelalder. Kanskje var Bakki navn på opphavsgården og Flatibýr og Gyðubýr navn på utskilte deler. Til tross for at landskylda var nærmest den samme for alle tre gårdene, var Bakke fullgård på 1600-tallet, mens Gjøby var halvgård og Flateby kvartgård (1647 I 52, 62). I flere tilfeller har jeg påvist kvinnenavn i forleddet til navn på forholdsvis unge middelaldergårder og opprinnelige gårdparter.
Det skulle ikke være grunn til å tvile på Ryghs og Kåre Hoels tolkning av forleddet i Gjøby. Flere gårdsnavn i Rakkestad er sammensatt med personnavn, og både her og i naboherredene forekommer kvinnenavn som forledd i navn på by. I bygdeboka (Lunde 1990: 31) hevdes det at Gjøby utvilsomt går tilbake til førkristen tid; det nevnes også (s. 180) at det er en gravhaug på gården; uten at det her skal tillegges stor vekt 
Granneby 
Inlands Nordre hd. (Hålta sn.), Båhuslen 
OGB VI1 5 
GK7B NV 6327 
Nv 1,6 km 
 
– gra2n-(ê)by', -bý'_ (OGB) 
j Grannabø RB 329, 1388. j Grannæbø RB 335, 1388. j Orannaby (!) RB 266, 1396. Granneby (2 br) NRJ IV 184, 1528. Granneby 1528–1719 OGB. Granneby NRJ IV 592, 1542. Granneby NRJ V 126, 1542. Guanneby (!) NRJ V 311, 1549. y Grannebi NRJ V 495, 1568. i Granebi, y Grannebi NRJ V 496, 1568. i Grannebi NRJ V 497, 1568. i Granebi NRJ V 502, 1568. Granneby NRJ V 611 627, 1568. Gramebi, Granbi 1568 OGB. 1581–86 Grannebye OGB. Brandeby (!) NKJ II 197, 1595 (= OC 80). Graneby 1659–Jr OGB. Granby 1673 K OGB. Graneby Bidr 2: 264, 1694 OGB. GKä OGB. Granneby ägor So nr 27, 1747 OGB. Granneby GK EK OGB 
I OGB bemerker Assar Janzén først at Elof Hellquist (1918: 107) har tatt med navnet, men uten tolkning, og dernest fastslår han at forleddet sikkert er appellativet granne i funksjon som mannstilnavn slik det «tveksamt förmodats af Lind Bin. sp. 117». Som ett argument for denne tolkningen nevner han at «en Jon granne nämnes i RB s. 343 ss. åbo på Huveröd i U[cklum] sn, vilket visar att bin. brukats i trakten». Ellers viser han til det finlandssvenske Grannböle i Nyland, som Åke Granlund (1956: 307 f.) mener inneholder enten appellativet granne eller det tilsvarende tilnavnet. Grannböle er et «avhyst torp under Nackböle, Helsingfors», og Granlund viser til eldstebelegg fra 1544 og til eksempler på tilnavnet fra Borgå sn. i 1436 og 1556.
Fra gammelt norsk område er mannstilnavnet Granni ifølge Lind (loc. cit.) bare belagt i det éne tilfellet Janzén viser til, og man kunne mistenke dette for å bero på en misforståelse. Men under Ucklum kirke i RB (s. 343) nevnes «j Haughariodre» (nå Huveröd) med to gårder, «[j] bole Jons granna» og «j bole Þordar sulla». Også den andre brukeren nevnes altså med tilnavn (for Sulli, se Lind Bin. sp. 348 under Solli), og Linds og Janzéns tolkninger synes å være vel begrunnet.
Den eneste alternative tolkningen synes å være appellativet granni m., som Albert Kjær antar ligger til grunn for gnr. 122 Granngard i Nordre Land (NG IV2 214; eldst skrevet «Grøngaardt» i NRJ IV 159 fra 1528 – i NG datert 1520 – men «Grann(e)» f.o.m. 1578). Kjær bemerker at gården er nabo til Garder, men en tolkning til det sammensatt appellativ grannegard bør vel her også kunne overveies. I Hålta sn. er det nabogårder på alle kanter, og et evt. synonymt *grannabýr, ‘nabogård’, synes ikke å kunne komme på tale.
Granneby ligger vel 1,5 km nordvest for Hålta kirke, mellom en bratt ås og Grannebyån. På den andre sida av elva ligger (vestfra) Skåra, Ödsmål og Åseby i Solberga sn. og dessuten Restad i Hålta (jfr. ved Åseby, nedenfor s. 475 f.). Mellom Granneby og kirken ligger Båröd. Vest for kirkestedet ligger Vävra (til et elvenavn) og Lökeberg (laukr m.), og på østsida Rävo (*Ref(a)haugr), Risby (rís n.) og Ränteröd (lånordet rente).
Vävra består av sju gårder (6 ½ mt.), Restad av seks (5 ½ mt.), Ödsmål av fem (4 ½ mt.), Åsby fire (4 mt.), Lökeberg fire (2 ¾ mt.), Granneby tre (2 ½ mt.) og Risby av to (1 ½ mt.). De øvrige er enbølte: Rävo med ett helt mt., Skåra, Båröd og Ränteröd med ½ mt. hver. Granneby må antas å være blant de eldre gårdene og uten tvil fra vikingtid eller tidlig middelalder. Hverken gårdsstørrelse eller beliggenhet kan bidra til noen sikker avgjørelse i spørsmålet om forleddet i Granneby er appellativet granni eller det tilsvarende mannstilnavnet 
Gresby 
gnr. 203 i Furnes hd., Hedmark 
NG III 69 
N50 1916.4 0651 
Nv 4,5 km (Hovin) 
Rel. skyld: 1,1 
– gresby (Rygh 1879), gre2ssby (Bugge 1881), gre1ssbý (Bugge 1883), gré1ssby (NG), 1grespy (AN 1947)
Oppskriften i AN saml. tyder på at Bugges tonemmarkering fra 1883 (etter to soldater fra Furnes) er den rette 
a Græisby DN III 169, 1337 (Hamar). a Græipsby DN V 133, 1344 (Flesaker i Ringsaker). G(r)esby NRJ IV 101, 1528. Gesby (!) NRJ IV 240, 1528. Greijsbij NRJ IV 551, 1540 (= Greysby HC i NG). Greszbye 1578 NG. 1593 NG. ½ 1604 NG. Gresbye 1647 III 40. 1661 lk. Greszbye 1665 matr. 1669 NG. Græsbye 1723 matr E M. 1801 ft. Græsby 1838 matr. Gresby 1886 matr 
Oluf Rygh gir i NG følgende forklaring: «*Greipsbýr, af Mandsnavnet Greip (Greipr), i MA. meget brugt i Norge, fremdeles kjendt i Hardanger og Søndhordland. Er nu i sms. Navne alm. blevet til Grefs- (Grefstad, Grefsrud og fl.)» (jfr. GPNS s. 92 f.). E.H. Lind (sp. 353–54) nevner 11 menn med dette navnet, samt noen belegg for patronymet, så det kan ikke ha vært fullt så vanlig som Rygh gir inntrykk av. De fleste eksemplene er vestnorske, men det er også noen fra Gudbrandsdalen og Vestfold mm. Lind tilføyer at det er noen eksempler fra Bergens stift på 1520-tallet nevnt i NRJ I–III (ifølge registrene maksimalt åtte personer, og det forekommer ikke i NRJ IV eller V). Det eldste belegget skal være fra 1257. Det er svært uvanlig på Island, og det eldste belegget er der fra 1020-tallet. Lind viser avslutningsvis til gda. og gsv. Grep, samt til at det også har vært brukt som tilnavn (Lind Bin. sp. 118 har ett islandsk og to båhuslenske eksempler; begge fra Torsby sn.). Ifølge SMP (bd. II, sp. 314) er det eneste svenske eksempelet en mytisk person i Gutasagan. Også de fåtallige danske eksemplene synes å være av samme type (DgP I 392). Navnet synes ikke å forekomme i uavhengig bruk i England.
Før oversikten over mulige sammensetninger i norske gårdsnavn bemerker Oluf Rygh i GPNS (s. 92 f.) at det er mulig å forveksle navnet med appellativene gref n. og grefsi m. (begge betyr ‘grev’). Han viser også til «den forørigt ukjendte Stamme i de vistnok meget gamle Gaardnavne Grefsin (Aker) og Grefseimr (Nes Hd.)» og til mulig forveksling med et personnavn Gríss. Oversikten omfatter hele 28 gårdsnavn, ti av dem sammensatt med rud/rød (fem går utvilsomt tilbake til middelalderen), og sju med stad, hvorav i alle fall ett må være en gammel sammensetning med staðir. For øvrig kan nevnes sammensetning med land, set og hus. Lind (sp. 354) fører også opp et partsnavn «Grepsluti» fra Voss, belagt i BK. I Lind Suppl. (sp. 308) tilføyes et Grevsgard fra Ål, men dette er navnet på et bruk (nr. 18) under gnr. 127 som ifølge matrikkelutkastet fra ca. 1950 bare er skyldsatt til 54 øre, så det er vel tvilsomt om navnet går særlig langt tilbake; en annen tolkning bør nok foretrekkes. Tilsvarende gjelder for to eksempler på Grefsrud i Vestre Slidre (NG IV2 291, 293). Gnr. 23 Greibesland i Øvrebø foreslås i NG IX 36 tolket til et tilnavn *Greipir, men noe slikt er ikke registrert av Lind (Bin.). Gnr. 55 Grepslia i Lenvik tolkes imidlertid i NG XVII 97 til Greipr (jfr. Lind Bin. sp. 118), trass i manglende eldre skriftformer. Også i Sverige har manns- eller tilnavnet vært brukt som forledd i bebyggelsesnavn; i SMP (bd. II, sp. 315) nevnes Grepstad i Västre Stenby sn. i Östergötland, kjent siden 1347. Ifølge Gillian Fellows-Jensen (1983b: 49) er Greipr ett av de fem tilfellene der et nordisk personnavn forekommer som forledd i et navn på by på Man.
Det skulle ikke være noen grunn til å avvise Ryghs tolkning, og Gresby må anses som sammensatt enten med mannsnavnet eller mannstilnavnet Greipr.
Gården ligger ca. 1,5 km opp fra Furnesbukta om lag 4,5 km nordvest for det gamle kirkestedet Hovin. I vest-sørvest, nær elva Brumunda, ligger gnr. 200 Buttekvern og i nordvest gnr. 201 Øverkvern. Nabogård i nordøst er gnr. 205 Almerud før gnr. 206 Gullskjeggrud og gnr. 207 Sørum (-heimr), og i øst gnr. 204 Stenberg. I sør ligger først gnr. 235 Tørud og så gnr. 236.237 Mørkved. Vel 2 km øst for Gresby ligger en annen, men betraktelig mindre by-gård, gnr. 242 Lundby, som først er belagt i 1576, og som i 1647 skyldte bare 10 lpd.
I 1647 hadde Mørkved langt den høyeste skylda, tilsv. 70 lpd. korn. Tørud og Gullskjeggrud skyldte hhv. 40 og 35 lpd. og Gresby 30 lpd. Sørum skyldte 20 lpd., Stenberg 15 lpd. og Almerud 10 lpd. Buttekvern og Øverkvern skyldte hhv. 15 og 20 lpd.; kanskje har disse opprinnelig utgjort én gård, men beliggenheten kan tyde på at de oppstått fra to, uavhengige kverner ved Brumunda. Begge nevnes første gang på 1600-tallet, og alternativt kan de være utskilte deler av Gresby. Samlet har disse tre gårdene en skyld som når opp imot skylda på Mørkved. Det er i alle fall grunn til å anta at Gresby er på alder med Tørud og Gullskjeggrud – om ikke eldre. Som grunnlag for drøftingen av Gresby og Lundby har jeg regnet ut skylda for 19 gårder i denne vestre delen av Furnes, og i gjennomsnitt skyldte disse 27 lpd. korn. Gresby ligger noe over dette, med en relativ skyld på 1,1, og det er grunn til å regne den blant de eldre middelaldergårdene; trolig er den fra vikingtida.2  
Grimsby 
gnr. 23 i Rødenes hd., Østfold 
NG I 168 
N50 2014.3 5199 (÷) 
S ca. 3 km (Klund) 
Rel. skyld: 0,5 
– gre1nnsby (Bugge 1883, NG), 1grensby (AN ca. 1955) 
j Grimsbø RB 151, 1400. i Grinnsby (!) Aktst I 57, 1591. Grimszby 1593 NG. Grinnszby ½ 1593 bs AN. Grimszby ½ 1604 NG. Grimbszbye 1613 ls AN. Grimsbye 1614 ls AN. Grimsszbøe (!) 1618 bs AN. Grimbsboe (!) 1619 bs AN. Grimszby 1626 NG. Grimsbye (2 br) 1647 I 118. Grimsbye 1661 lk. Grinsbye 1662 odelss AN. Grimsbye 1723 matr E M. 1801 ft AN. Grimsby 1838 matr 
I NG forklares navnet som «Grímsbýr, af Mandsnavnet Grim (Grímr)». Det vises til gnr. 81 Grimsrud i Trøgstad, og bemerkes at «i dette Tilfælde stærkere forandret ved Overgangen fra ms til ns». Skriftformene tyder på at denne utviklingen er skjedd allerede på 1500-tallet. I sitt utrykte arbeid fra 1882 (s. 74) har Rygh en rekke eksempler på denne overgangen, som han påpeker opptrer «forholdsvis hyppigst foran s». Her nevnes bl.a. Grimsby og gnr. 52 Torgrimsby i Skjeberg (se nedenfor s. 417).
Grímr har ifølge GPNS (s. 94) vært alminnelig «i Fortiden». Under samme oppslag nevnes kvinnenavnet Gríma, som ikke er funnet i Norge, men som tidlig har funnes på Island. E.H. Lind (sp. 359 f.) har flere eksempler på navnet, som han karakteriserer som «mycket vanligt under hela medeltiden både i Norge ock på Island». Han nevner bl.a. en runeinnskrift fra Trondheim (NIyR V 32)3 og én fra Man. I Lind Suppl. (sp. 309–314) kalles navnet «urgammalt», og det tilføyes en lang rekke stedfestete eksempler fra store deler av landet, bl.a. flere fra Østfold. I Sverige opptrer navnet mer sporadisk, men det er ifølge SMP (bd. II, sp. 320 f.) registrert så vel i Uppland som i Vest-Sverige, dessuten finnes det i runeinnskrifter. Fra Danmark kjennes bare noen få eksempler utenom Skåne (DgP I 395), men i England skal det ifølge Erik Björkman (s. 50 f.) ha vært vanlig siden 900-tallet. Gillian Fellows-Jensen (1968: 105–07) har da også en lang rekke eksempler, og hun kommenterer utbredelsen i Norden.4 John Insley (s. 144 ff.) gir likeledes mange eksempler på bruken av Grímr, men han drøfter også inngående alternative forklaringer på at så uforholdsmessig mange engelske stedsnavn har dette forleddet (et g.eng. tilnavn dannet til adj. grimm, «fierce, cruel», et odinstilnavn o.a.).
Også Rygh gjør oppmerksom på alternative tolkninger av de 74 norske gårdsnavnene der mannsnavnet Grímr eller kvinnenavnet Gríma formelt skal være mulige som forledd. Foruten mannsnavnene Grímarr og Grímulfr, nevner han elvenavnene Gríma og Grimsa. Staðir-navnene utgjør den største gruppa; hele 26 mulige navn er tatt med, men ved enkelte viser uttalen eller eldre skriftformer klart til kvinne- eller elvenavnet eller til et tostavet mannsnavn. For øvrig blir sammensetningen usikker på grunn av initial s i etterleddet. Blant de 19 navnene på -rud/rød er det bare ett som ikke har s-fuge. Det er fem eksempler på sammensetning med land; to av dem med e-fuge. Blant de 24 øvrige navnene er det eksempler på sammensetning med set, þveit og garðr, en rekke topografiske appellativ, samt fire med etterleddene by, bø eller bøen, som blir drøftet nedenfor. Botolv Helleland (1992: 70–75) regner blant mange muligheter også med vettenavnet Grim, og enten dette eller personnavnet når forleddet følges av genitivs-s.
Fra Sverige nevnes i SMP (bd. II, sp. 321) noen få sammensetninger, bl.a. på ryd, sta og torp. Blant yngre navn fra Värmland nevner Hellquist (1918: 66) et Grinsbyn, uten kommentar, og det gjelder vel en gård i Långseruds sn., Gilbergs hd. som i SOV IV 19 føres opp med eldstebelegg «Grimsbÿn» fra 1564 (en skriftform «Grinsbyn» kjennes fra 1575 og «Grensbyn» fra 1811). Det bemerkes at m er blitt til n foran s, og vises til samme utvikling i f.eks. Grinstad i Sundals hd., Älvsborgs län. Med tilsvarende eldre former finnes Grinsbyn også i Silleruds sn., Nordmarks hd. (SOV IX 48). Forleddene tolkes som opprinnelig genitiv av det «fsv. mansn. Grim»; i det sistnevnte stedsnavnet rett nok med en viss forsiktighet. Bortsett fra den bestemte formen, er de to vermlandske navnene klare paralleller til Grimsby i det tilgrensende Rødenes; jfr. Grimsbøen nedenfor. Også i Danmark er det en rekke stedsnavn med forleddet Grims-, flest sammensetninger med torp, men ingen på by (DgP I 395). Fra England kjennes, som nevnt, en lang rekke sammensetninger (også med engelske hovedledd; jfr. begrepet Grimstonhybrids). En oversikt finnes bl.a. hos John Insley (s. 145), som altså drøfter alternative tolkninger (jfr. Björkman s. 51, Fellows-Jensen 1968: 105–07; for Grimsby se også Fellows-Jensen 1972: 29, 1978: 51).
Navnet Grimsby er ikke avsatt på N50-kartet, men ifølge RK 15 B Øymark (utg. 1881, revidert 1936) ligger gården like øst for gnr. 22 Berger og vest for gnr. 24.25 Asgjerrud på østsida av Rødenessjøen. Nord for Berger ligger gnr. 21 Sukken før det gamle kirkestedet gnr. 20 Klund. I sør ligger gnr. 27 Moseby, som i lang tid har ligget sammen med Lessby (< Leifsbýr; se nedenfor). Den sørligste gården i herredet er gnr. 26 Enger. Midt imot Moseby, på vestsida, ligger gnr. 28 Ysterud, sør for gnr. 29 Vik og gnr. 30 Kåtorp.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Asgjerrud høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 45 lpd. korn. Sukken skyldte 36 lpd. og Klund og Ysterud 35 lpd. hver. Enger, Moseby og Kåtorp skyldte alle 25 lpd., Berger og Lessby 20 lpd., og Grimsby 15 lpd. Vi finner her altså by-gårdene blant de minste, og trolig også de yngste, gårdene. Grimsby har en landskyld som bare er tredjeparten av Asgjerrud. Relativ skyld er 0,5 for Grimsby, 0,7 for Lessby og 0,9 for Moseby. Det kunne tenkes at Grimsby og Lessby var utskilte deler av Moseby, men vel så sannsynlig er det at alle tre var parter av en gård hvis navn nå er glemt. Både Grimsby og Lesby (men ikke Moseby) er nevnt i RB blant gårder (og gårdparter) som lå til Klund kirke, og gårdene har sikkert vært utskilt og navngitt lenge før biskop Øysteins tid, men på grunnlag av landskyldstørrelsen sett i forhold til rud-gårdenes skyld, kan disse by-gårdene neppe gå tilbake til vikingtida 
Grimsby 
gnr. 15 i Vanse hd., Vest-Agder 
NG IX 186 
N50 1311.2 6641 
Ø-sø 2,4 km 
Rel. skyld: 1,5 
– gri1nnsbi, gri1nnsbý (Bugge 1880, 1886), gri1nnsbý (NG), 1grInsby, 1grImsby (AN 1960) 
Grimsby DN I 679, 1485 (Bergen). Grimsbye DN XXI 817, 1557 (Bergen; avskrift 1718). Grimsby Aktst I 89, 1591. Grimsby ½ 1594 NG. Grimsbye 1600 NG. 1612 NG. Grimsbye 1619 NG. Grimsbye (2 br) 1647 IX 99 101 107. Grimszbye 1661 lk. Grimbsbye 1665 matr. Grimsbye 1668 NG. 1723 matr M. 1723 NG. Grimsby 1723 matr E. 1838 matr 
Albert Kjær tolker i NG forleddet til mannsnavnet Grímr, og for uttalen viser han til Grimsby i Rødenes og Grimsbøen i Jølster. Han bemerker at overgangen m > n oftest skjer foran s. Den alternative uttaleopplysningen i AN saml. er sannsynligvis yngre og skriftpåvirket.
Grimsby ligger om lag 2,5 km østsørøst for kirkestedet Vanse, nord for det gamle adelssetet gnr. 16 Hananger, ved nordenden av Hanangervatnet. Vest for Hananger ligger gnr. 22 Vatne og gnr. 23 Kviljo. Tvers over vannet fra Grimsby ligger gnr. 11 Stokke, og i vest er nærmeste nabogårder gnr. 17 Steinsvoll, gnr. 19 Rødland og gnr. 22 Vatne. I nord ligger gnr. 14 Biland og gnr. 13 Kjørrefjord. Sørøst for Stokke ligger først gnr. 10 Torp og deretter gnr. 2 Huseby.
Hananger var fritatt for skatt i 1647, men skal ifølge Kraft (1826: 533 f.) ha hatt en skyld på 10 huder (tilsvarende 100 lpd.) i 1624 og 1665. Kviljo skyldte tilsv. 90 lpd. i 1647, Torp 65 lpd. Grimsby, Huseby og Vatne 60 lpd., Kjørrefjord 55 lpd., Stokke og dessuten gnr. 9 Hauge og gnr. 20 Høyland 50 lpd. hver, og Biland og Rødland skyldte hhv. 25 og 20 lpd.5 Det kan også nevnes at vin-gården gnr. 21 Bryne, like sør for kirkestedet, skyldte tilsv. 40 lpd. En sammenlikning av landskylda i 1647 for 23 gårder innenfor ca. 5 kilometers avstand fra Grimsby viser en gjennomsnittlig landskyld på 41,7 lpd., og Grimsby og Huseby hadde dermed en relativ skyld på 1,5. Isolert sett skulle dette tyde på en forholdsvis høy alder, men Grimsby lå lenge under Hananger, og kan nok ha blitt tillagt jord som etter hvert har ført til høy landskyld. Det blir dermed uvisst hvor gammelt navnet kan være, men det skulle ikke være noen tvil om at det må høre til de eldre navnene med personnavnforledd. Formen på etterleddet, by i et område der en ellers skulle vente bø, kunne nok skyldes analogi med Huseby, men kanskje like gjerne gårdens status som underbruk til adelsgården Hananger 
*Grímsbýr 
forsv. gård i Varteig hd.?, Østfold 
NG I 287 
 
 
 
 

j Grimsbø RB 499f, 1400
Det første belegget i RB nevnes under Varteig kirke mellom belegg for gnr. 52 Trandum i Skiptvet og et forsvunnet «j Vndiraase». På s. 500 står «j Grimsbø» mellom gnr. 211 i Rakkestad og «j Gryturudi», som mulig kan gjelde gnr. 219 Grøterud i Rakkestad. Kirkens inntekter av gårdpartene var hhv. ett øyresbol og ett ørtugsbol. I registeret i RB er belegget identifisert med Grimsby i Rødenes 
Uten nærmere opplysninger er det uråd å identifisere beleggene. Ingen av gårdene i Rødenes lå i 1647 helt eller delvis til kirken eller til bønder i Varteig, men dette er likevel ikke noe argument for at beleggene ikke kan gjelde Grimsby i Rødenes. På den annen side er det tvilsomt om en så liten gård som Grimsby på 1300-tallet skulle ha en skyld på 1 øyres- og 1 ørtugsbol til en kirke tre mil unna. Det kan være grunn til å vurdere om det her foreligger en feilskriving i RB, og at beleggene skal gjelde fullgården gnr. 100 Grimstad i Rakkestad, ikke langt fra herredsgrensen mot Varteig, som ellers først finnes i kildene i 1557 (og som naturlig nok er tolket til mannsnavnet Grímr, se NG I 106). Navneformen på «-bø» kan lett ha kommet inn fra navnet «j Berghabønum» to linjer lenger opp på s. 499, samt «j Þiostolfsbø» noe lenger opp på samme side. Dette navnet gjelder en forsvunnet gård nettopp i området ved gnr. 100 Grimstad; se nedenfor s. 436). Forklaringen blir likevel høyst usikker 
Grimsbøen 
gnr. 51 i Jølster hd. (Ålhus sn.), Sogn og Fjordane 
NG XII 315 
N50 1217.1 4117 
Sv 15 km 
Rel. skyld: 0,5 
– gri1nnsbøen (Rygh? u.å.), gri1mmsbøinn, dat. bøna (Bugge 1884), gri1mmsbøin9n9 (NG), 1grInsbø'n9, på 1grInsbø'na (AN 1947), 1gre6nsbø'n9, på 1gre6nsbø'na (AN 1954).
Bugges uttaleopplysning er notert etter to informanter, fra gnr. 61 Nedre Vassenden og gnr. 3.4 Årdal, og Albert Kjær har tydeligvis lagt størst vekt på denne ved redigeringen av NG XII. Den udaterte, men trolig eldre opplysningen stemmer imidlertid bedre med de yngre oppskriftene i AN, og må antas å gjengi den genuine uttalen 
Grimszbøe 1603 NG. Grimsbøenn 1608 NG. Grimbsbøe ¼ 1647 XII 202. Grimsbøe 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E M. Grimsbø 1838 matr. Grimsbøen 1886 matr 
Albert Kjær tolker i NG forleddet til Grímr og bemerker at det også skal uttales «gri1nns- med samme Overgang af -ms til -ns som ved Grimsby i Rødenes og Grimsby i Vanse».
Grimsbøen ligger ca. 1,5 km nord for grensen mot Førde, der nærmeste nabogård er gnr. 47 Mo; begge var skattlagt som ødegårder i 1647. Ca. 1 km nordøst for Grimsbøen ligger (sørfra) gnr. 52 Insteinstad, gnr. 53.54 Eikås og gnr. 55 Støvring. På samme side som Grimsbøen ligger gnr. 50 Slåttene rett overfor Eikås, før gnr. 49 Kvamen.
Slåttene var brukt under Kvamen i 1723 og ikke nevnt i 1647-matrikkelen. Da hadde Eikås høyest skyld, tilsv. 70 lpd., mens Kvamen skyldte 60 lpd., Støvring 57 lpd., Insteinstad 30 lpd. og Grimsbøen og Mo 20 lpd. hver. I gjennomsnitt skyldte disse gårdene ca. 43 lpd., og relativ skyld for Grimsbøen blir dermed 0,5. Både etter den perifere beliggenheten (15 km sørvest for kirkestedet) og den forholdsvis lave landskylda er det all grunn til å anse Grimsbøen som den yngste av disse gårdene, og betydningen ‘avsidesliggende eng’ bør kunne komme i betraktning 
Grindsby 
Orusts Östre hd. (Myckleby sn.), Båhuslen 
OGB IX 29 
GK8B SV 6163 
Nv 2,5 km 
 
– grî1nsBý, grî2nsBý, grý1nspý (OGB).
Den sistnevnte uttalen forklares av Assar Janzén (1933: 79) som vokalassimilasjon ved at «senare ledens vokal (i förening med förledens m?) har verkat labialiserande på förledens vokal» 
paa Gremesby (2 br) NRJ IV 201, 1528. i Grimssby NRJ V 157, 1542. Grims(s)by(e) 1544–86 OGB. i Grinzbi NRJ V 463, 1568; Grimsby NRJ V 609 622, 1568. Grinzbi («n osäkert») 1568 OGB. Grymsby 1573 OGB. Grensby vand (nat) JN 208 210 212, 1594. Grensby vandet (nat) JN 212, 1594. Grinndtz- 1659 OGB. Grinss- 1665 OGB. Grimbss- 1680 OGB. Grindsby 1697–1881 Jr OGB 
Assar Janzén bemerker i OGB at «den äldsta formen, som dock stammar från en dålig källa, synes tyda på att f. leden är mansn. fvnord. Grímarr, men den är trol. Grímr. I senare tid har grind attraherat». Navnet er tatt med hos Elof Hellquist (1918: 107), men uten kommentar. Til Janzéns forklaring av skrivemåten (og uttalen) Grind-, kan bemerkes at den samsvarer med den som brukes hos Jens Nilssønn, samt at den stemmer med uttalen av de øvrige sammensetningene av Grímr + býr/bœr.
Grindsby ligger ut mot soknegrensen på vestsida av en stor sjø, som allerede på 1500-tallet hadde navn etter gården (på GK: Grindsbyvattnet). Kirkestedet Myckleby ligger 2,5 km i sørøst, på den andre sida av sjøen, og kirkestedet Torp i nabosoknet ligger om lag like langt i nordnordøst. På vestsida av sjøen ligger for øvrig Andenäs, Näs, Gård og Önne (< auðn n.). I sørenden av sjøen ligger Vassö (*Vatsauðn). På østsida ligger (nordfra) Krossekärr, Goddalen og Ottestala (til mannsnavnet Óttarr).
Myckleby klassifiseres i OGB til 3 mt., Ottestala til 2 mt., Vassö til 1 1/8 mt., Torp, Grindsby, Önne og Näs til 1 mt. hver, Gård til 1 eller ¼ mt. (jordeboksenheten omfatter to adskilte gårder), Krossekärr ¾ mt. og Andenäs til ½ mt. Innsjønavnet, som altså kjennes tilbake til siste halvdel av 1500-tallet, er klart gitt fra gårdene på østsida, og Grindsby må derfor antas – i alle fall på den tid – å ha vært den viktigste bebyggelsen på vestsida, noe som også understrekes av skyldsettingen. Janzén oppgir som en alternativ forklaring til gårdsnavnet Andenäs at «sjön själv en gång burit namnet *Ǫnd», men dette synes mindre sannsynlig i og med at det er en annen og større gård Näs ved samme sjø. Foruten de to kirkestedene er også Andenäs, Krossekärr, Näs, Önne og Vassö nevnt i RB, men også Grindsby går utvilsomt tilbake til norrøn tid. Gården må imidlertid anses som betraktelig yngre enn kirkestedet Myckleby 
Guddeby 
Inlands Södre hd., (Ytterby sn.), Båhuslen 
OGB V 89 
GK7B SV 6823 
N-nv 2 km 
 
– gÓ2d-êby'__, gU2d--ê- (OGB) 
aff Gautaby DN II 266, 1354 (Båhus; avskrift 1495). Gauteby (2 gd) DN XIV 124, 1485 (Kastellekloster). paa Gudeby (2 br) NRJ IV 175f, 1528. Gudeby o.l. 1528–1719 OGB. i Gwdeby NRJ V 146, 1542. y, i Gudebi NRJ V 475 610, 1568. Gudeby, Westergudeby NRJ V 610, 1568. Lille Gudeby NRJ V 624, 1568. (y) Gudeby NRJ V 625 642, 1568. 1719 Guddeby (altern) –1881 Jr OGB 
Assar Janzén setter i OGB spørsmålet åpent om forleddet er mannsnavnet eller mannstilnavnet Gauti, eller den tilsvarende folkeslagsbetegnelsen i entall eller flertall, og han viser til Lind og Lundgren-Brate. Lydutviklingen i forleddet («där man närmast väntade gø2-dê-») forklarer han ved at trykket ventelig har ligget på sisteleddet på grunn av motsetningen til navnet på nabogården i vest, Guddehjälm (der en alternativ uttale virkelig har etterleddstrykk).
Mannsnavnet Gauti, foruten den sterke formen Gautr og også Gautarr, var ifølge GPNS (s. 82) «meget brugte i Middelalderen hos os»; ifølge E.H. Lind (sp. 304–06) var Gauti imidlertid «mycket litet synligt i äldre tid», men «äfter 1300 ganska vanligt i Norge». Han nevner også forekomst i et par runeinnskrifter; den ene i Urnes stavkirke (NIyR IV 110). De lokaliserte beleggene i Lind Suppl. (sp. 285–90) viser at navnet forekom over store deler av landet, men det synes å ha vært særlig utbredt på Østlandet og i Båhuslen. SMP II 517–24 viser en rekke svenske og båhuslenske eksempler (under Göte), men avslutningsvis bemerkes at middelalderbeleggene fortrinnsvis finnes i Småland og Östergötland. I Danmark har navnet vært vanlig «over hele Riget» (DgP I 446–48), og navnet har likeledes vært brukt i England (Björkman s. 50, Insley s. 133 ff.). Gauti (og Gautr) finnes også belagt som tilnavn; se Lind Bin. sp. 105.
Oluf Rygh nevner i GPNS (s. 82 f.) 28 norske gårdsnavn som kunne tenkes å være sammensatt med ett av de tre navnene, men han bemerker innledningsvis at enkelte av forleddene også kan skjule en elvenavnstamme Gaut- (jfr. NE 66 f.) eller de sammensatte mannsnavnene Gautrekr og Gautulfr. Blant Ryghs eksempler er det hele 14 sammensetninger på -stad (hvorav fem med middelalderbelegg) og fire på -rud (alle belagt i middelaleren). Ett av rud-navnene, gnr. 47 Gusrud i Kråkstad, må etter uttalen med tonem 1 og de eldre skriftformene gå tilbake på Gautr (jfr. NG II 34), mens de andre tre må forstås som sammensatt med Gauti eller folkeslagsbetegnelsen. I Norge er det ingen sammensetninger på -by. I SMP (bd. II, sp. 523) nevnes én sammensetning med torp og én med ryd (i hhv. Öster og Västergötland). Fra Danmark og gammelt dansk område nevnes i DgP (bd. I, sp. 448) en sammensetning på torp og én mulig på sted. Flere eksempler, bl.a. ett navn på -lev, finnes hos John Kousgård Sørensen (1958a: 256), som også nevner det sydslesvigske Gøteby, av Kristian Hald (1930: 76) entydig tolket til mannsnavnet. Hald bemerker at «der er ingen tvingende Grund til med P.K. Thorsen at antage, at Forledet er Folkenavnet Göter». For dette navnet og flere eksempler på personnavnet som forledd, se også Birte Hjorth Pedersen 1960: 24 f.
Gillian Fellows-Jensen (1968: 98) har under overskriften «Gauti, Gautr» to eksempler på bruken i stedsnavn: Gautby i Lincolnshire, belagt første gang i 1195–96, og et teignavn «in Gauthscou» fra 1204, Yorkshire. Sammensetning med by finnes også i Leicestershire som Goadby (skrevet «Goutebi» i DB; jfr. Insley s. 135, som fra Norfolk har en sammensetning på -torp og tre teignavn).
Det kan ikke med sikkerhet avgjøres om Guddeby inneholder mannsnavnet Gauti (eller det tilsv. tilnavnet) eller innbyggerbetegnelsen gauti. Elof Hellquist (1918: 73) sammenstiller det med Danaby og Estby, og presiserer at bebyggelsen ligger nær grensen til Hisingen: «Sannolikt ingår här folkslagsnamnet gautar, och ortnamnet betecknar sålunda en bosättning från grannfolket på andra sidan älfven». Han fortsetter med å trekke fram et tilsvarende Gödeby fra Faurås sn. i Halland, «alltså i ett nordligt gränshärad till Vg. [= Västergötland]». Til Götby i Tegelsmora sn. i Uppland foretrekker han imidlertid personnavntolkningen. Hellquist begrunner så tolkningen av navnene i Halland og Båhuslen med beliggenheten i grenseområder «som i forntiden bevisligen flera gånger skiftat herrar och där sålunda en blandbefolkning haft lätt att uppstå». I en note forklarer han på den annen side Götebo i Skee sn. til personnavnet Gaute (Göde) og han tar også forbehold om de to andre stedsnavnene: «Naturligtvis vill jag icke förneka, att detta kan vara fallet äfven med bohusl. Guddeby, så mycket mindre som personnamnen i bohusl. by-namn äro rätt vanliga». Hellquists tolkning synes å ha mye for seg, men, slik fotnoten viser, kan den ikke bli mer enn en spekulasjon. Det er vel heller ikke sannsynlig at man kan komme nærmere en løsning ved hjelp av ekstralingvistiske metoder.
Guddeby ligger om lag 2 km nord-nordvest for Ytterby kirke, på nordøstsida av en bekkedal der Guddehjälm ligger 1 km rett i vest – på den andre sida av dalen. Ca 1,5 km nord for Guddeby, der dalen trenger seg sammen, ligger Bredsten. I øst ligger Tofta og Vegestorp (*Viðárs-) i Kareby sn., og sørøst for disse Ryr, Munkegärde og Rollsbo (vel *Hrólfsbú), og sør for kirken Kastellegården (Konungahella ytra). Vest for denne ligger Tega og i nordvest Vena. Mellom Vena og Guddeby ligger Hölen. Guddeby føres i OGB opp med 2 mt. Kastellegården og Rollsbo har 6 mt., Vena og Munkegärde 3 mt., Tega to hele og to halve mt., Vegestorp ett helt og to halve mt., Guddehjälm, Bredsten og Tofta 1 mt., Hölen ½ mt. og Ryr ¼ mt.
I 1528 hadde Guddeby to brukere som betalte full skatt, men dette hindrer ikke at bebyggelsen i norrøn tid har vært en enkeltgård. Sett i forhold til de langt større bebyggelsene i øst, sør og sørvest (noen av dem har imidlertid av ulike årsaker vokst betraktelig siden middelalderen), er det heller ikke sannsynlig at gården er spesielt gammel. Også beliggenheten ved soknegrensen bidrar til dette inntrykket. Det lar seg neppe gjøre å finne noen sikrere tolkning av forleddet enn det Hellquist og Janzén har gjort; mannsnavnet Gauti, det tilsvarende tilnavnet, eller innbyggerbetegnelsen gaut(i). Kanskje kunne man komme nærmere et svar på om en evt. innbyggerbetegnelse står i entall eller flertall ved å vurdere skatteskyld og beliggenhet for andre gårder med navn der forleddet er en sikker personbetegnelse.
 
*Gudmundbøen?, [(bm :: 2 :: *Gunnarsbøen)]*Gunnarsbøen 
forsv. gård i Berg hd (Asak sn.?), Østfold 
AN saml. – 
 
 
 
 

Gudmund bøn ¼ 1613 ls AN. Gudmund Bøenn ¼ 1614 ls AN. (= Gunnerssbønn 1615 jb AN ?) 
Beleggene er hentet fra ANs ekserptsamlinger, her landskatten for Rokke sokn, og med så unge skriftformer lar det seg ikke gjøre å si noe sikkert hverken om form eller etymologi. Det er ikke noen gård *Bøen i Berg, og beleggene kan ikke gjelde gnr. 84 Bø, som i de samme kildene omtales som fullgård. Det må da være tale om en gård som seinere er forsvunnet. Kåre Hoel har i en blyantnotis i BØ manus henvist til ekserptet «Gunnerssbønn» fra en jordebok for Rokke sokn fra 1615. Dette skal etter kilden ha vært en ødegård under «Røer», d.v.s. gnr. 87 Rjør i Asak sokn. Lokaliseringen til Rokke sokn kan forklares med at Asak var nedlagt som eget sokn en periode først på 1600-tallet. Dersom lokaliseringen til Rjør er riktig, vil *Gudmundbøen / *Gunnarsbøen ha ligget i et område med flere by-navn sammensatt med personnavn; se *Anonby ovenfor. Det er mindre sannsynlig at det samtidig skulle ha eksistert to gårder med så likelydende navn, og at begge har forsvunnet etter kort tid. Fra 1623 var landskatten årviss, og de fleste protokollene fra Østfold er ekserpert for AN. Det kan derfor gås ut fra at beleggene fra 1613 og 1614 gjelder samme gård som belegget i jordeboka for 1615.
Mannsnavnet Guðmundr var vanlig på Island i middelalderen, men i Norge synes det først å være belagt på en runestein fra 1100-tallet (Skafså; jfr. NIyR II 244–50), for så å dukke opp enkelte ganger på 1200-tallet. Alminnelig er det ikke blitt før ut på 1300-tallet, da det også opptrer med genitivsform på s (Lind sp. 381–85). På denne tida er det brukt av flere menn i Øst-Norge, fra Båhuslen og nordover (Lind Suppl. sp. 328–34). I Sverige har navnet vært svært vanlig (jfr. SMP II 345–88), og også i Danmark er det mange eksempler (DgP I 426–29); i England kan det være vanskelig å skille fra det tilsvarende g.eng. Godmund (se Björkman s. 54, Fellows-Jensen 1968: 110 f., Insley s. 154–56). Navnet kjennes også fra Normandie (Adigard s. 362 f.).
I GPNS (s. 100) nevnes 12 gårdsnavn sammensatt med Guðmundr – av disse sju på rud. Det synes ikke ellers å være sammensatt med noe by-navn, men i Danmark finnes det i noen navn på torp; i DgP I 429 nevnes to eksempler med ar-genitiv og to med s-genitiv (Bent Jørgensen, 1994: 101, fører for øvrig det ene av de sistnevnte opp under mannsnavnet gda. Gutman; jfr. DgP I 425). For noen svenske eksempler på forleddet brukt i stedsnavn, se SMP I 387 f. I SOÄ XVII 54 nevnes et Gunnebyn i Tösse sn. i Tösse hd., der et utvalg av de eldre beleggene viser sammenblanding nettopp av Gudmund og Gunnar (om dette mannsnavnet se Gunnarsby nedenfor):
Gudhmundaby 1397. Gundarbyen 1540. Gunnarsbÿn(n) 1557. 1560. 1582. Gwdmwndbyn 1564. Gunersbÿn 1572. Gummersbÿn 1600. Gunnebÿn o l 1619 ff.
Det lar seg ikke avgjøre med sikkerhet om forleddet i det forsvunne navnet i Berg er mannsnavnet Gunnarr, slik belegget fra 1615 tyder på, eller om det er Guðmundr, slik man må forstå de to beleggene fra 1613 og 1614. Jordeboksformen fra 1615 kunne tenkes å bero på en feillesing/-skriving. Uansett tolkning av forleddet, er det all grunn til å tro at navnet er ungt, kanskje helst brukt om en nyrydning fra slutten av 1500-tallet. Beleggene tyder på at det er tale om et sammensatt navn på bøen (jfr. flere liknende navn i naboherredet Idd); særskriving av for- og etterledd er ikke uvanlig i kildene. Bruken av formen bø i b.f. sammenholdt med gårdens status som ødegård som seinere er helt forsvunnet, indikerer at navnet neppe går tilbake til middelalderen 
Gunnarby 
Lane hd. (Skredsvik sn.), Båhuslen 
OGB XII2 173 
GK 8B NV 5881 
N 1,6 km 
 
– gú2n-Õrby', gúnÕ1r- (OGB) 
Gunnarby DN II 527, 1430 (Morlanda). y Gunerbo NRJ V 195, 1544. Gundebÿ, Gunor-, Gunner-, Gunne-, Grende- (!) 1573 OGB. Gunderbÿ 1574 Tim OGB. Gundisbye, Gunder-, Gunde- 1581 OGB. Gunnderbye 1586 OGB. Gunderby JN 152, 1594. Gunderbye 1610 Eskml OGB. Gunerbye Aktst II 70, 1648. Gunerby 1659 OGB. Gunnarby 1661 OGB. 1665 OGB. Gunnerby 1665 Jra OGB. 1667 UDb OGB. 1670 LDb OGB. Gunerby 1680 OGB. 1719–1811 OGB. Jr OGB. Gunnerby 1697 OGB. Gunnarby Oedman s 255, 1746 OGB. 1748 Ml OGB. Gunnarby 1806 K OGB. Gunnareby 1825 OGB. Gunerby 1881 OGB. Gunnarby GK OGB. EK OGB.
OGB fører som eldste belegg opp «i Gunnarsby» fra DN II 268, 1354; jfr. tolkningsforslaget nedenfor. Belegget er også tatt med under Gunnesby på Hisingen (OGB IV), og det må være den korrekte lokaliseringen 
David Palm viser i OGB XII2 til at Assar Janzén (1933: 45) primært oppfatter navnet som en sammensetning med Gunnarr, men at han i en note innrømmer ikke å kunne forklare manglende genitivs-s. Her nevner Janzén også et forslag fra Hjalmar Lindroth om at forleddet i stedet er genitiv «Gunvorar-» av kvinnenavnet Gunnvǫr. Palm foretrekker Lindroths forslag fordi han anser s-bortfallet som «oförklarligt», og han legger til at «skr. 1354 är då en felform». Nå er s-bortfall ved tostavete mannsnavn slett ikke uvanlig, slik jeg flere steder påviser, men formen fra 1354 hører utvilsomt til Gunnesby på Hisingen (se nedenfor), og det skulle her ikke være noen grunn til å argumentere for mannsnavnet. Palm viser videre til E.H. Linds eksempler på genitivsformer som «Gunnore, Gunnora o.l.» (Lind sp. 424 ff.), men trekker også fram en noe avvikende utvikling i Gunneröd [gu2n-êrê] i Svenneby sokn, skrevet «j Gunnara rudi» i RB 380.
I GPNS (s. 106) bemerker Rygh at kvinnenavnet Gunnvǫr var alminnelig «før i Tiden» og «fremdeles brugt i det sydlige Norge i formerne Gunnor, Gonner, Gønner». E.H. Lind (sp. 424 ff.) har to eksempler fra norske runesteiner (det éne, fra Dynnasteinen på Hadeland datert til 1000-tallet, synes sikkert, jfr. NIyR I 192–202; det andre – mer tvilsomme – er fra Bergenhus, jfr. NIyR IV 45). For øvrig har han en rekke yngre eksempler – hovedsakelig fra Sør-Norge; ett belegg nevnes i RB i forbindelse med Torsby kirke på Inland. I Lind Suppl. (sp. 369) tilføyes noen få eksempler fra 1400- og 1500-tallet. Navnet kjennes også i Sverige – som Gunnur, men er ifølge SMP (bd. II, sp. 480 f.) ikke spesielt frekvent, og det har en viss vestlig utbredelse. I Danmark forekommer navnet «fra først af ret spredt, ved Slutningen af Middelalderen især i Sønderjylland, maaske støttet sydfra…» (DgP I 418–20). Erik Björkman (s. 58) har eksempler fra så vel England som Normandie, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 118 f.) har tidlige belegg både i Lincolnshire og Yorkshire. Så vel historiske som språklige forhold tyder på at utbredelsen i England delvis skyldes normannisk innflytelse (Insley s. 166 f. med hv. til DEPN).
Rygh fører i GPNS (loc. cit.) opp fire sammensetninger med Gunnvǫr; to av dem ruð-navn som kjennes fra RB. SMP (bd. II, sp. 481) nevner et navn på -torp fra Västergötland, og også i Danmark antas (i DgP I 420) noen stedsnavn å være sammensatt med dette kvinnenavnet. Fra Norfolk nevner John Insley (s. 166) to eksempler fra 1200-tallet på forekomst i teignavn, men etterleddene (croft og toft) kunne tyde på tidligere bosetning. Adigard (s. 103) anfører et stedsnavn La Haie-Gonnor fra Normandie og bemerker i en note at kvinnenavnet også forekommer i noen stedsnavn andre steder.
Elof Hellquist (1918: 107) har ingen kommentar til Gunnarby, men fører (s. 65) opp et Gunnvarebyn fra Dalsland. Belegget gjelder gården Gunvarbyn i Örs sn. i Nordals hd., som ifølge SOÄ (bd. XV, s. 86) er kjent tilbake til 1540-tallet; med noen få unntak gjennomgående med bevart v i forleddet og etterleddet i bestemt form. Ifølge en rettelse i bd. XX s. 54 skal navnet ha hovedtrykket på andre stavelse.
Gunnarby ligger ca. 1,5 km nord for kirkestedet Skredsvik; bare Prästgården ligger imellom. Sørøst for denne ligger Torp før Kolsby (av mannsnavnet Kolr), og sør for kirken ligger Bön, som antas å være den gården som kalles «j Skriksvika bø» i RB 329 (tilf.). Mellom Kolsby og Bön ligger Bro. Sør for Gunnarby, tvers over Gullmarsvik (opprinnelig Skriksvík), ligger Gullmarsberg, som tidligere het Dynge (< norrønt Dyngja; oftest skrevet Dyngö). Nabogården i vest er Cederslund, tidligere Röd, i nord Häleby (< Helgabýr, nå innlemmet i et militært øvingsområde) og i nordøst Björke. Kolsby er klassifisert som 2 mt.; Dyngö var fra gammelt av 1 mt., seinere 2 mt., Björke ½ mt. og de øvrige 1 mt. hver. Det er grunn til å regne med at i alle fall Röd, Gunnarby, Prästgården, Torp, Kolsby og Bro er utskilte deler av en opprinnelig storgård Skriksvík, og at Gunnarby er vesentlig yngre enn Kolsby. I innledningen til OGB XII2 bemerkes om alderen på by-gårdene at man kan «inte med bestämdhet säga, huruvida Gunnarby, Häleby och Kolsby tillkommit före eller efter kristendomens införande». For Gunnarbys vedkommende er nok kristen middelalder mest sannsynlig 
Gunnarsby 
gnr. 86 i Rygge hd., Østfold 
NG I 348 
N50 1813.1 9483 
V 3,5 km 
Rel. skyld: 0,6 
– gu2nnæ7rsby (Bugge 1883, NG), "gunæSby (AN ca. 1955) 
Gunderszby 1593 NG. 1599 NG. Vkl jb, 1600. Gundersbye 1/1 1603 NG. Gundersbye (øde) 1647 I 189. 1661 lk. Gundeszbye 1665 matr. Gunderszby 1666 mt AN. Gunderszbye 1668 jb AN. Gundersbye (øde) 1723 matr E. 1723 NG. Gundersby 1723 matr M. Gundersbyegaard 1801 ft AN. Gunnersby (Gunnarsby) 1838 matr. Gunnersby 1886 matr 
Forleddet er sannsynligvis mannsnavnet Gunnarr, slik også antatt i NG, og dette har vært vanlig så vel i Norge som ellers i Norden (Lind sp. 403–05, DgP I 410–13, og dessuten SMP I 437–66, som viser til at navnet på 1500-tallet var mest utbredt i tidligere norske områder og i Dalsland). Det finnes også i England, men er ikke spesielt utbredt (Björkman s. 54 f., Fellows-Jensen 1968: 113 f., Insley s. 159 f.).
I GPNS (s. 103 f.) nevner Oluf Rygh 17 eksempler på gårdsnavn med Gunnarr i forleddet, men antyder at noen av dem kan inneholde Gunnulfr, jfr. op. cit. 106, der han fører opp Gunnelsby i Rakkestad (se nedenfor). Under Gunnarr føres ellers opp Gunnersby i Norderhov og (s. 294) Gunnarsby i Sem, nå Tønsberg. Blant Ryghs eksempler er det ni sammensetninger med rud/rød.
DgP nevner flere eksempler på bruken i stedsnavn, bl.a. navn på lev og torp. De siste suppleres med en lang rekke eksempler av Birte Hjorth Pedersen (1960: 22 f.), som også, med henvisning til John Kousgård Sørensen (1958a: 242 f.), tar med et navn på sted. Hjorth Pedersen drøfter særskilt sammensetningen Gundelsby i Angel, som også Kristian Hald (1930: 75) satte til Gunnarr.
Også i SMP (bd. I, sp. 466) nevnes noen eksempler på Gunnarr som forledd i stedsnavn, bl.a. et belegg «j Gunnarsby» fra 1367 for Gunnarsby i Stora Kils sn., Kils hd. i Värmland (jfr. SOV VIII 16). Ifølge SOV er det ellers et Gunnarsby i Sunne sn. i Fryksdals hd., kjent siden 1540 (SOV II 30), et Gunnarsbyn i Brunskogs sn. i Jösse hd., kjent siden 1601 (SOV VI 269), og et tidligere Gunnarsby(n), nå Gunnarsbytorp, i Fryksruds sn. i Kils hd., belagt første gang i 1503, som kanskje opprinnelig har vært et torp under Gunnarsby i Kils sn. (SOV VIII 6). Elof Hellquist (1918: 66) nevner de to eksemplene fra Kil og Sunne, og (s. 65) også eksempler fra Dalsland. I SOÄ XV 4 nevnes et Gunnersbyn i Dalskogs sn. i Nordals hd. Det er første gang belagt som «Gunarsbyn» i 1564, men de andre eksemplene tyder på en sammenblanding med mannsnavnet Gunnulfr, gsv. Gunnulf. I SOÄ XIX 148 og 178 nevnes Gunnarsbyn fra Töftedals sn. og Ärtemarks sn. i Vedbo hd., kjent hhv. siden 1540 og 1557, som begge antas komme av Gunnulf, mens Gunnersbyn i Sundals-Ryrs sn. i Sundals hd., kjent siden 1541, sies å komme enten av dette eller av Gunnar (SOÄ XVI 148). Av Hellquist 1918 (s. 107) framgår at Gunnarsbýr er én mulig tolkning av Gunnesby i Säve sn. på Hisingen, men også Gunnvaldr er blitt foreslått (se nedenfor).
Gunnarsbo i Stala sn. på Orust i Båhuslen er belagt første gang i 1528 som «paa Gunnersbo» (NRJ IV 203). Forleddet tolkes som Gunnarr (OGB IX 55), men etterleddet anses som usikkert. Býr eller bœr er en mulighet, men búð f. eller bú n. foretrekkes. De aller fleste beleggene og den registerte uttalen tyder på at dette er rett, og tre belegg på «by(e)» fra 1581, 1586 og 1659 kan ikke tillegges stor vekt. Forleddet er vel helst Gunnarr, i alle fall er det ikke noe i skriftformene eller uttalen som skulle tyde på Gunnulfr.
Gunnar forekommer i flere stedsnavn i England (jfr. Björkman s. 54 f., Fellows-Jensen 1968: 113 f., Insley s. 160), også i sammensetning med by (Gunnerby i Lincolnshire, i det eldste belegget, fra DB, skrevet med s-fuge; jfr. DEPN s. 208, Fellows-Jensen 1978: 51).
Ut fra de svenske eksemplene burde man kanskje være noe forsiktig med kategorisk å fastslå at forleddet i Gunnarsby i Rygge er Gunnarr og ikke Gunnulfr. Rett nok er beleggene entydige, men de er tross alt ikke eldre enn ca. 1600. Uttalen med [æ] i andrestavelsen, må likevel kunne tas som en sterk indikasjon på at Ryghs tolkning er den rette.
Gunnarsby ligger ut mot fjorden vest for gnr. 85 Bakke og gnr. 82.83 Hasle. Øst for disse ligger gnr. 81 Vang og gnr. 84 Rød. I nord ligger gnr. 87 Huseby og gnr. 89 Verne (kloster), og øst for Verne ligger gnr. 88 Grystad (elvenavnet Grýta?). Vest for Huseby ligger gnr. 91 Feste og i nord gnr. 90 Bog og gnr. 92.93 Dyre (ruð-navn).
Sammenlikningen av landskylda for disse gårdene blir noe usikker, bl.a. fordi noen av dem lå under Verne eller andre setegårder. Gunnarsby var fullgård i 1603 og står nevnt blant fullgårdene også i 1647, med opplysning om at den lå øde og derfor ikke ble skyldsatt. Men både i 1665 og i 1723 oppgis landskylda til 1 ¼ skpd. salt, altså tilsv. 20 lpd. korn (slik også opplyst i 1665-matrikkelen). Opplysningene for Vang, Hasle og Bakke er også hentet fra 1665-matrikkelen. Denne og 1647-matrikkelen gir følgende landskyldopplysninger: Hasle (2 gårder) skyldte tilsv. 70 lpd. korn, Bakke 40 lpd., Dyre 34 lpd., Bog, Feste og Vang 30 lpd. hver, Grystad 25 lpd., Rød 19 lpd. og Huseby 15 lpd. Ifølge opplysninger hos Jens Kraft (1820: 151) skal Verne seinere ha hatt en landskyld tilsv. 266 lpd., men det er uvisst i hvilken grad dette omfattet underbrukene, og opplysningene for denne utvilsomt store og gamle gården kan ikke tas med i sammenlikningen; som også av den grunn blir mer enn vanlig usikker.
Det er påfallende at Huseby hadde lavest skyld av alle de undersøkte gårdene. Isolert sett kunne dette tyde på at gården også var forholdsvis ung, selv om den lave skylda ikke hindrer en datering til middelalderen (den nevnes første gang i 1593, men var fullgård allerede i 1603). Trolig har imidlertid Erling Johansen (1957: 138 f.) rett i at Huseby tvert imot er den eldste gården i området, men at størstedelen tidlig ble lagt til klosteret (som fikk navn etter bygda Varna). Navnet Huseby er nok her – som ellers – forholdsvis ungt, trolig fra vikingtida, og Johansen foreslår at det eldre navnet på gården kan gjenfinnes som forledd i Årefjorden – uten at han kan gi noen sikker forklaring på dette forleddet (vel heller til ǫlr m. enn á f.).
Gunnarsby har sikkert vært blant de minste gårdene i området, med lavere skyld enn gårdene med naturnavn, staðir-gården Grystad og ruð-gården Dyre. Men også Rød hadde forholdsvis lav skyld, og selv om Gunnarsby nok oppstod etter at Huseby-navnet ble til, kan nok gården – og vel også navnet – tidfestes til sein vikingtid eller kanskje heller til tidlig kristen middelalder. Johansen (1957: 139) antar at så vel Gunnarsby som Rød ble utskilt fra Huseby i «historisk tid».
 
*Gunnarsby 
forsv. gård i Sem hd., nå i Tønsberg, Vestfold 
NG VI 232 
N50 1813.1 ca. 8071 
 
 
 

vid Gunnarsbæ 1218 (avskrift ca 1400; HHS 1977: 22 25). aa GuNarsb (avskrift ca 1400; HHS 1977: 26). Gundersby DN I 817, 1552 (Sem). Gundersby DN XXI 741, 1552 (Sem).
Dateringen av hendelsen som beskrives i Håkon Håkonssons saga, er hentet fra O.A. Johnsen 1929 (s. 121). Brevet i DN XXI er en ny avskrift av brevet i DN I. Det framgår at Gunnarsby da var ladegård til Olavsklosteret i Tønsberg 
I NG føres navnet opp under «Forsvundne Navne», men det bemerkes at stedet «findes endnu, men er gaaet ind under Tønsberg By». Forleddet kommenteres ikke i NG, men etterleddet settes til bœr m., ‘gård’. Det er klart at forleddet må være mannsnavnet Gunnarr, og etterleddet har sikkert hatt formen býr, som ellers i Vestfold; skriftformene fra HHS er islandske. I gatenavnet Gunnarsbøveien er gårdsnavnet gitt en feilaktig, arkaiserende form.
Gunnarsby lå mellom den forsvunne storgården Haugar og østre enden av Kanalen, sundet mellom Tønsberg og Nøtterøy, og Johnsen antar at gården ble utskilt fra Haugar «før byen blev eget rettsdistrikt med egen grense». Navnet er likevel neppe eldre enn begynnelsen av 800-tallet (op. cit. 32 f.) 
Gunneby 
Tjörns hd., (Stenkyrka sn.), Båhuslen 
OGB VII 57 
GK7B NV 5639 
Ø 3,2 km 
 
– gu2n-êbý'_ (OGB) 
aff Gunnaby ... aff huarom gardenum DN II 267, 1354 (Båhus; vidisse 1495; = SD VI 507). j Gunnaby j Þiorn RB 527, 1399. Gunneby DN XIV 126, 1485 (Kastellekloster; avskrift ca 1500). paa Gunneby (1 br + 1 fattig), paa Grunnebo (1 br + 1 fattig) NRJ IV 211, 1528. Gunneby NRJ IV 211, 1528 OGB. y Gunnebi (2 br) NRJ V 427, 1568. Gundeby NRJ V 549 608 617, 1568. Gunnebi 1568 OGB. Gundeby(e) 1568 OGB. 1573 OGB. 1586 OGB. Gun(n)disbye 1581 OGB. 1586 OGB. Gunders(s)bye 1622 OGB. Gundeby 1659 OGB. 1665 OGB. Gunneby 1680–1881 Jr OGB.
Belegget «paa Grunnebo» fra 1528 nevnes ikke i OGB VII, men Carl A. Tiselius (1927: 93) fører det opp blant «mer eller mindre obestämbara» navn. Det er imidlertid grunn til å anta at det gjelder Gunneby. I kilden står det mellom «Gunneby» og «Aoesby», og med en skattebetaler og én «pauper» (‘fattig’) på samme måte som «Gunneby». Heller enn å regne med en forsvunnet bebyggelse, kan man anta at Gunneby hadde to skattebetalende menn (jfr. belegget fra 1354) og to fattige «husmenn» 
I OGB slår Verner Ekenvall fast at forleddet er mannsnavnet Gunne, og han viser til Lundgren-Brate s. 80 f. og Hellquist 1918: 107.6
Mannsnavnet norrønt Gunni drøftes i GPNS (s. 104 f.) sammen med kvinnenavnet Gunna, og Oluf Rygh anser begge navnene som alminnelig brukte i Norge så vel som i Danmark og Sverige. Gunni oppfattes av E.H. Lind (sp. 411–13) som kortform av navn på Gunn, og det har ifølge lokalitetsangivelsene hatt en klar østlig distribusjon (jfr. Lind Suppl. sp. 357 f.). De eldste (saga)beleggene finnes imidlertid på de sørlige Vesterhavsøyene, og på Island dukker det først opp midt på 1400-tallet. I SMP (bd. II, sp. 466–78) presenteres under Gunne en lang rekke svenske belegg, mange forholdsvis tidlige, og i DgP (bd. I, sp. 413–17) er det likeledes mange danske eksempler. bl.a. noen fra runeinnskrifter. Erik Björkman har engelske eksempler fra DB; jfr. at Gillian Fellows-Jensen (1968: 116 f.) har mange belegg fra Lincolnshire og noen få fra Yorkshire. John Insley (s. 165 f.) presenterer noen eksempler fra Norfolk, og understreker muligheten for at enkelte belegg i uavhengig bruk kan gjengi kvinnenavnet Gunna. Han mener også at navnet trolig er lånt inn i vestnordisk fra Øst-Norden, noe som virker sannsynlig også ut fra den klare østnorske bruken som kan leses ut av Linds belegg.
Navnet må likevel være lånt inn i vestnordisk ganske tidlig – trolig alt i (sein?) vikingtid, da relativt mange norske gårdsnavn har Gunni eller Gunna som forledd. Rygh nevner i GPNS (loc. cit.) 19 mulige sammensetninger, av disse tre på -stad og ni på rud/rød. Med ett unntak, gnr. 27 Gunntveit i Jondal i Hardanger (ifølge NG XI 511 først belagt ca. 1456 som «Gwntweit»), er alle fra Østlandet, og det kunne være grunn til å revurdere tolkningen av jondalsnavnet. For noen flere sammensetninger, også fra Båhuslen, se Lind sp. 413 og Lind Suppl. sp. 358. Rygh legger vekt på at kvinne og mannsnavnet ikke kan skilles fra hverandre i sammensetninger, og enkelte «kunne tænkes at komme af Gunnhildr eller Gunnvǫr; ogsaa Gunnrekr og Gunnulfr kunne i Sammensætning med stad give lignende Nutidsform». I SMP (bd. II, sp. 478) nevnes noen sammensetninger i svenske stedsnavn, bl.a. ett på torp. Elof Hellquist (1918: 60) nevner at Gunneby i Värmland, Dalsland og Båhuslen er sammensatt med personnavn, men han presiserer ikke hvilket (jfr. op. cit. 66 f., 107). Gunneby i Älvdals hd. (Dalby sn.) er ifølge SOV (bd. XIV, s. 4) eldst belagt som «Gwnneby» i 1503, men så som «Gwnnarbÿn» i 1533. Med ett seinere unntak (1715) tyder formene på at forleddet er Gunne og ikke Gunnar, slik det da også er tolket i utgaven. I Älvsborgs län finnes Gunnebyn i Järns sn. i Nordals hd. («Gwnnebyn(n)» 1564; SOÄ XV 52) og i Vårviks sn. i Vedbo hd. («Gunnebÿnn» 1627; SOÄ XIX 160), begge to skattlagt som ¼ mt. Et Gunnebyn i Tösse sn. i Tössbo hd. er imidlertid skrevet «Gudhmundaby» i 1397 og «Gundarbyen» o.l. på 1500-tallet (SOÄ XVII 54; se Gunnarby ovenfor). Hellquist (op. cit. 60) viser ellers til et Gunneby i Slesvig, som også nevnes i DgP («Gundeby», loc. cit.; jfr. Hjorth Pedersen 1960: 23, som også gir en oversikt over andre danske sammensetninger med Gunni, og Kristensen 1914: 49, 52.). Gunni er også brukt i engelske stedsnavn, bl.a. på by; Gillian Fellows-Jensen (1968: 116 f.) nevner to Gunby fra Lincolnshire, og et par sammensetninger med andre hovedledd fra Yorkshire; jfr. Insley s. 165 f. Fra Normandie har Adigard (s. 100) ett eksempel på sammensetning med toft (Gonnetot) og to med ville (Gonneville).
Gunneby på Tjörn passer godt inn med den østlige distribusjonen av mannsnavnet Gunni, men forekomsten i norske gårdsnavn viser at navnelagingen ikke nødvendigvis trenger å vise svensk innflytelse på Tjörn.
Bebyggelsen ligger vel 3 km øst for Stenkyrka kirke, ved Gunneby kile nær grensen til Valla sn., der Habborsby er nærmeste gård. Nord for Gunneby ligger Gläshed før Kollekärr og Skår. Sør for Habborsby ligger Tönsäng (også i Valla sn.) og sørvest for Gunneby ligger Åseby og Tjärna. Enda en kilometer lenger sør ligger Lirås. Med unntak av Tjärna er alle disse navnene kjent fra middelalderen, men bare Habborsby og Gunneby har hatt to gårdbrukere, jfr. tillegget «aff huarom gardenum» under belegget for Gunneby i 1354. De andre føres i OGB opp med 1 mt., bortsett fra Lirås, som har ½ mt. Det er grunn til å anta at Gunneby hører med blant de eldre gårdsnavnene på by sammensatt med personnavnforledd 
Gunnelsby 
gnr. 95 i Rakkestad hd. (Rakkestad sn.), Østfold 
NG I 106 
N50 1913.1 2786 
Nv 4 km 
Rel. skyld: 1,7 
– gunnersby (Bugge 1883), gu2nnærsby (NG), "gun3Sby (AN ca. 1955) 
Gundsby NLR I 61 63, 1558. (Vnndsby NLR I 61, 1558). Gundilszby 1594 NG. Gunildtzbye 1/1 1604 NG. Gunnilsby FLTP 219, 1614. Gunildtzbye 1624 NG. Gundelsby 1647 I 53. Gundelsbye 1664 sk AN. 1665 matr (= 1668 matr AN?). Gundelsbye 1723 matr E M. Gunulfsbye 1785 kb AN. Grundelsbye (!) 1801 ft. Gundelsbye 1801 ft AN. Gunelsby (Gunulfsby) 1838 matr. Gunnelsby 1886 matr.
Det første belegget fra NLR gjelder utvilsomt Gunnelsby, og «Vnndsby» gjelder sannsynligvis også samme gård. Navneformene i denne kilden er ofte svært forvansket. Formen fra kirkeboka for 1785 viser en etymologiserende skrivemåte, noe man fra tid til annen kan se i enkelte kirkebøker, særlig fra tida omkring 1800; jfr. at Munthe fører opp «Gunulfsby» i parentes i 1838-matrikkelen 
I NG forklares forleddet som mannsnavnet Gunnulfr, og Oluf Rygh bemerker at «hvis det havde været Gunnarsbýr, af Gunnar, vilde man ikke i ældre Tid have faldet paa at skrive Navnet med l».7 NGs uttaleopplysning synes å tale imot denne tolkningen, men den beror på en avskriftsfeil i forhold til den som står i Ryghs interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen, notert av Sophus Bugge i 1883,8 som synes å tilsvare den Kåre Hoel skrev ned på 1950-tallet.
8x6
Gunnulfr skal ifølge GPNS (s. 106, som har rett uttaleopplysning), ha vært svært alminnelig i Norge. E.H. Lind, som normaliserer navnet til «Gunnúlfr» (sp. 420–22), bemerker at det tidlig gikk av bruk på Island, men at det i Norge fortsatte å brukes i middelalderen. Lind Suppl. (sp. 364–69) har da også en lang rekke belegg, hvorav flere fra Østfold, bl.a. to fra Rakkestad (1373 og 1456). Ifølge DgP I 417 f. og SMP I 478–80 synes navnet å ha vært mindre brukt på østnordisk område. Gunnulfr er også kjent fra enkelte engelske kilder (Björkman s. 58), men det er svakt belagt og er ikke gitt noen egen artikkel hverken av Gillian Fellows-Jensen (1968) eller John Insley.
Gunnulfr finnes ifølge GPNS (loc. cit.) i sju andre, norske gårdsnavn. Av disse er det to på stad (det éne belagt i RB) og to forsvunne navn på ruð (begge med middelalderbelegg). DgP (loc. cit.) nevner en mulig sammensetning med torp i Halland, med et belegg «Gunnælsthorp» fra 1344, som synes å måtte gjelde Gunnestorp i Lindberg i Himle hd. SOH III 18 har imidlertid her «Gunulstrup» fra 1546 som eldste belegg, men navnet tolkes til gsv. Gunnulf. SMP (bd. I, sp. 480) nevner en sammensetning med ryd i Västergötland, men enkelte navn i Dalsland og Värmland som nå framstår som Gunnarsby(n), har skriftformer som viser at forleddet er Gunnulf (se under Gunnarsby i Rygge ovenfor). Gunnulfr synes ikke å være brukt i stedsnavn i England.
Gunnelsby ligger som nabogård i øst til gnr. 96 Revelsby (se nedenfor) i den noe avsidesliggende Skantebygda, på grensen til Varteig. Nord for gården ligger gnr. 99 Kopperud, og nærmeste nabo i sør er gnr. 26 Rognerud i Varteig. I nordvest ligger gnr. 98 Gryteland og gnr. 97 Torp. Alle gårdene her var lavt skyldsatt i 1647, men de to by-gårdene skyldte mest, Gunnelsby 15 lpd. og Revelsby 14 lpd. De andre hadde bare halvparten så høy skyld, og relativ skyld for de to by-gårdene blir hhv. 1,7 og 1,6. Etter beliggenheten skulle det ikke være umulig å tenke seg at det her opprinnelig har vært én gård (*Skantar? jfr. grendenavnet, omtalt i BØ I 154) som først ble delt i to bruk, de to nåværende by-gårdene, og at de andre gårdene er seinere utskilte parter av disse. Jfr. *Þjóstolfsbýr s. 436 nedenfor 
Gunnersby 
gnr. 113 i Norderhov hd. (Haug sn.), Buskerud 
NG V 45 
N50 1815.2 7574 
Nø 4 km 
Rel. skyld: 0,7 
– gu2nnersbý (Bugge 1880, 1883), gu2nnersby (NG), "gun3Sby (AN 1953) 
Gunersby ¼ 1604 NG. Gundersbye 1617 NG. Gundersby ½ 1647 V 25. Gundersbye 1657 NG. Gunderszbye 1661 lk. Gundersbye 1723 matr E M. Gundersby 1801 ft. Gunnarsby 1838 matr. Gunnersby 1886 matr 
Hjalmar Falk tolker i NG navnet som en sammensetning med Gunnarr og viser til GPNS s. 103 f. Med så unge skriftformer som her er det likevel, i enda større grad enn ved Gunnarsby i Rygge (se ovenfor) grunn til også å vurdere en tolkning til Gunnulfr. I hovedsoknet er det for øvrig en ruð-gård der forleddet sikkert er Gunnar, navnet er skrevet «at Gunnærsrudi» i 1402 (DN X 81); men uttalen er ukjent; gården kalles nå Åsa.
Gunnersby ligger vestvendt mellom gnr. 116 Kittilsby og gnr. 126 Askelsrud i åskanten opp mot Nordmarka. Seks andre gårder her har navn på rud, og alle er ganske små, de fleste med en skyld i 1647 mellom 5 og 11 lpd. Den nordligste, gnr. 119 Gjørud, skyldte 20 lpd., det samme som Gunnersby, mens Kittilsby skyldte 8 lpd. Lenger ned og i sørvest ligger større gårder som gnr. 122 Skogstad (40 lpd.), gnr. 106 Bølgen (vin-gård; 50 lpd.) og gnr. 105 Gjermbu (80 lpd.). De to by-gårdene – med relativ skyld på hhv. 0,7 og 0,3 – kan neppe være særlig mye eldre enn nabogårdene med navn på ruð, men etter skylda å dømme er det grunn til å tro at Gunnersby er betraktelig eldre enn Kittilsby.
 
Gunnesby 
Västra Hisings hd. (Säve sn.), Båhuslen 
OGB IV 42 
GK 7B SV 6816 
N-nv 1,5 km 
 
– gu1n-sBy, gU1n-s- (OGB) 
aff Gunnaldzby, i Gunnarsby DN II 266 268, 1354 (Båhus; vidisse 1495). af Gunnobø RB 324, 1388 (tilf). j Gunnæ bole RB 325, 1399. Gunneby DN XIV 126, 1485 (Kastellekloster; avskrift ca 1500). Gunneby DN XIV 153, 1498 (Båhus; avskrift ca 1500) = NgL 2 r III 436. Gunnesby, Gwnnesby, Gwnnesby, Grønnisby (!) (6 br + 5 fattige) NRJ IV 168, 1528. Gundesbi, Gundussbi NRJ V 568, 1568. Gundesby NRJ V 601 645, 1568. Gunesby NRJ V 614 636, 1568. [Gundisbye 1568–86 OGB]. Gunthby 1573 OGB. Gunnesby 1659–1881 OGB. [Gunnersbyen 1659 OGB. Gunnerssby 1680 OGB. Gunnesby 1694 OGB. Gunneby 1703 OGB.]
Det andre belegget fra 1354, der forleddet framstår som mannsnavnet Gunnarr, er i kilden henført til Hisingen og gjelder uten tvil Gunnesby. I OGB er belegget i tillegg ført opp under Gunnarby i Skredsvik (av Gunnvararbýr; OGB XII2 173) uten henvisning til bd. IV. De to avvikende formene fra RB samt formene fra DN XIV må være feil, slik det også påpekes i OGB. Forleddet synes i RB å være oppfattet som hhv. kvinnenavnet Gunna og mannsnavnet Gunni, begge kjæleformer som antas forekomme i adskillige stedsnavn, særlig mange på ruð, men trolig ingen på býr (jfr. GPNS s. 104 f.). Belegget fra RB 325, egentlig «j Yxna nesi j Gunnæ bole», gjelder for øvrig heller en part av Öxnäs; jfr. ellers s. 554 nedenfor om den ikke uvanlige sammenblandingen mellom býr/bœr og bœli. Formene i hakeparentes er i OGB kalt «alternative», og opptrer altså i enkelte kilder i perioder med ellers ganske ensartete navneformer 
I OGB stilles spørsmålet åpent om forleddet er Gunnarr eller Gunnvaldr (se min drøfting av Gunnarsby i Rygge og *Gunnvaldsbýr i Bærum, hhv. s. 205 og 212), men utgiveren av bd. IV, Hjalmar Lindroth, synes å foretrekke Gunnvaldr, da han viser til «det närbelägna Gunnilse» (eller Gunnelse i Angereds sn. i Vättle hd., skrevet «Gunwlzryd» i 1415; Gunnuld oppfattes som en sideform til Gunnvald; SOÄ XIII 7). Slik må også Elof Hellquist forstås, i og med at han bemerker at Gunn(v)aldr er et utpreget vestnordisk navn (1918: 107). Et par av 1600-tallsformene kan oppfattes som om forleddet er Gunnarr, og synes således å støtte den ene formen fra 1354. Det er bare den første av de to eldste formene som taler for Gunnvaldr; men da begge disse finnes i en nær 150 år yngre avskrift, kan ingen av dem tillegges avgjørende vekt. Når formene fra RB heller ikke synes å være til å stole på, og brevene fra 1485 og 1498 også er avskrifter, kan tolkningen bare støtte seg på de relativt ensartete formene «Gun(d)esby» fra og med 1528. I avveiningen mellom de to mulighetene kan det muligens trekkes inn at navn der forleddet oppfattes som Gunnarr (se under Gunnarsby i Rygge), i langt større grad har navneformer med bevart r-. Det blir også spørsmål om man kan tillegge det parallelle navnet fra Bærum noen vekt i bevisførselen; det synes ikke tidligere å ha vært trukket inn i diskusjonen av de båhuslenske navnene, og til tross for at det kun er funnet i en eneste kilde, er det en indikasjon på at Gunnvaldr virkelig synes å ha vært brukt i navn på by. Tilsvarende burde det kunne tas i betraktning at mannsnavnet også synes å foreligge i «j Gunnals rudi» (RB 364) i Sanne sn. i Sörbygden (OGB XVII 140), men også dette er et enkeltstående belegg.
Det kan ikke her konkluderes annerledes enn i OGB. Forleddet i Gunnesby er uten tvil et sammensatt mannsnavn; sannsynligvis er det Gunnvaldr, men Gunnarr kan heller ikke utelukkes.
Gunnesby, som nå er en «by» med 9 gårder (à ¾ mt., d.v.s. til sammen 6 ¾ mt.), ligger i den vestre delen av Säve sn., ikke langt fra Nordre älv, som danner grensen mot Harestad sn. på Inland. Landsbyen er den største i denne delen av soknet, og allerede på 1300-tallet må dette ha vært en stor eiendom; Magnus Eiriksson skjenket Kastelleklosteret hele 8 markebol i Gunnesby (Johnsen 1905: 73). I 1528 hadde landsbyen sju skattebetalende menn og fem fattige; i 1568 nevnes ni bønder. Ca. 1,5 km i sørøst ligger kirkestedet Kyrkeby (4 gårder, 4 mt.; navnet har erstattet Säve) og Brunstorp (3 gårder, 2 ¼ mt.) i sørvest Öxnäs (5 gårder, 5 mt.) og Askesby (av Asgautr, se ovenfor); 3 gårder, 2 ½ mt.), og i nord ligger Skålvisered (1 gård, 1 mt.). Den omtalte Gunnelse i Angereds sn. ligger en drøy mil østover, på den andre sida av Nordre älv.
 
*Gunnvaldsbýr 
forsv. navn på gnr. 25 Stein i Bærum hd. (Haslum sn.), Akershus 
NG II 133 
N50 1814.1 8645 (Stein) 
Nv 1,7 km 
Rel. skyld: 1,0 
 

Stein er sumir kalla Gunualdzbø RB 295, 1400 
Gunnvaldsbýr har altså en tid vært alternativt navn på Stein. Dette er det eneste belegget fra middelalderen, og i etterreformatorisk tid kalles gården «Steenn» o.l. fra 1578 av. NG har ingen bemerkninger til det alternative navnet, men i Bærum må etterleddet utvilsomt ha hatt formen býr (jfr. f.eks. gnr. 28 Nordby). Forleddet er mannsnavnet Gunnvaldr, som ifølge GPNS (s. 106, der Gunnvaldsbýr nevnes) var alminnelig i Norge i middelalderen. E.H. Linds eksempler (sp. 422–24, jfr. Lind Suppl. sp. 369) viser at navnet i historisk tid – med få unntak – bare var brukt fra (nedre) Buskerud til Rogaland. DgP I 420 nevner noen mulige eksempler på et dansk Gunwald, SMP II 483 har bare ett eksempel på et svensk Gunvald (Östergötland i 1368) og i England synes navnet ikke å ha vært brukt.
Som ledd i gårdsnavn forekommer navnet ellers bare i to, sannsynligvis ganske unge navn, partsnavnet Gunnvalds-Rukke i Nes i Hallingdal (NG V 93) og gnr. 92 Gunnvaldjord i Vinje, belagt første gang som «Gundvoldsiord» i 1665 (NG VII 448). Ut over de eksemplene Rygh (loc. cit.) nevner, fører Lind (sp. 424) opp to mulige båhuslenske gårdsnavn, Gunnesby på Hisingen (se ovenfor) og et forsvunnet *Gunnvaldsruð i Sörbygden.
Stein ligger relativt høyt mellom Kolsås og Nordmarka, men mindre enn 2 km nordvest for kirkestedet Haslum. En sammenlikning av skylda på Stein og de fem nærmeste gårdene viser at gården da må ha vært regnet som en middels stor gård; den var skattlagt som halvgård og skyldte 17 lpd. Blant nabogårdene hadde gnr. 23 Øverland og gnr. 27 Haga betraktelig høyere skyld, hhv. 30 lpd. og 27,5 lpd., gnr. 22 Haug skyldte om lag det samme som Stein, 15 lpd., mens gnr. 24 Skotta (også halvgård) og gnr. 26 Gardlaus (ødegård) skyldte hhv. 9 lpd. og 4 lpd. Stein får dermed en relativ skyld på 1,0.
Det er ingen grunn til å spekulere over om *Gunnvaldsbýr har vært et eldre navn på Stein. Enkeltstående belegg for alternative navn kjennes også andre steder, og når det seirende navnet typologisk er eldre eller umulig å datere, som i dette tilfellet, er det all grunn til å anse personnavnsammensetningen som en døgnflue. Det er ikke utenkelig at gården nettopp på 1300-tallet ble drevet av en mann ved navn Gunnvaldr 
Guriby 
gnr. 104 i Bærum hd. (Tanum sn.), Akershus 
NG II 144 
N50 1814.1 8149 
N 9,5 km 
Rel. skyld: 0,7 
– gu72rrbý (Bugge 1880, 1884), gu2rrby, gý2rrby (NG), "gu'riby' (AN u.å.)
I Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er uttalen fra 1884 først notert som gy2rrbý, men y er så endret til u 
Gudridubøle RB 254, 1400. Gureby OLTP 181, 1610. OLTP 352 369, 1614. Guriby ¼ 1647 II 84. Gurubye 1661 lk. Gurebye 1665 matr. 1666 NG. Guurebye 1723 matr E. 1723 NG. Gurrebye 1723 matr M. Guriby (Gudridebøle) 1838 matr 
Oluf Rygh tolker i NG navnet som et opprinnelig «*Guðríðarbœli eller Guðríðarbýr, af Kvindenavnet Guri (Guðríðr)» (jfr. Munthes parentesform fra 1838). Han er altså forsiktig med å fastslå hvilket etterledd det er tale om. Belegget i Røde bok gjelder utvilsomt denne gården; det presiseres at den ligger «j Lomadale» – det samme gjelder beleggene fra Oslo lagtingsprotokoll. Det kan selvsagt ikke ses bort fra at navnet opprinnelig har vært en sammensetning med bœli (om veksling av etterledd i eldre kilder, se kap. 5.4 Tillegg); to andre sammensetninger på by i Lommedalen, foruten det usammensatte By, kan ha bidratt til et navneskifte. Den ene av disse gårdene, gnr. 98 Krysby, har beviselig endret navn, og også i det tilfellet brukes bœli i det eldste belegget, et diplom fra 1304 (se nedenfor). Det bør imidlertid tas i betraktning at belegget «Gudridubøle» er hentet fra en fortegnelse over en større godssamling (Ulven prebende), der feil lettere kan tenkes å forekomme enn i lokale lister. Forleddet er imidlertid entydig (RBs gjengivelse av genitivsendelsen ar som «u» kan ikke tillegges vekt).
Kvinnenavnet Guðríðr var ifølge E.H. Lind (sp. 387–89) forholdsvis vanlig på Island allerede i landnåmstida, og etter ca. 1300 var det «talrikt representerat i de norska pärmebreven». I Lind Suppl. (sp. 334–39) nevnes at navnet i Norge – etter landnåmstida – allerede dukker opp på 1100-tallet. I Lind Suppl. er beleggene stedfestet, og det går fram at navnet må ha vært brukt i hele landet. I Sverige synes forekomsten å være begrenset til to belegg fra Båhuslen, mens det avledete Gyridh er vanligere (SMP II 390, 492–95). I DgP føres noen få belegg opp under Gyrith, mens det eneste belegget under kvinnenavnet Guthfrith, en runeinnskrift på et bronsebeslag, anses å være norsk (DgP I 422, 434 f.). Ifølge Erik Björkman (s. 48) representerer «Godrida» i DB for Yorkshire en «normannisch-lateinische Wiedergabe» til Guðríðr. Gillian Fellows-Jensen (1968: 111) har ytterligere et par eksempler fra samme landskap fra 1100-tallet, mens navnet mangler i John Insleys materiale fra Norfolk.
I sammensetning kan kvinnenavnet Guðríðr ifølge GPNS (s. 101) ikke alltid skjelnes fra Guðrún, og Rygh fører opp elleve mulige sammensetninger i norske gårdsnavn; tre av dem navn på rud/rød og bare dette éne på by. Lind (Suppl. sp. 339) noterer at det bare forekommer i noen få gårdsnavn, og at enkelte av dem er fra nyere tid. Blant disse er utvilsomt gnr. 11,8 Guriby i Hole, som i NG V 4 står oppført uten eldre skriftformer. Fra Uppland nevner SMP (bd. II, sp. 496) et Gyllby i Tegelsmora sn., som skal gå tilbake på navnet Gyriðr; det er skrevet «ij Gyredhaby» i 1368 (jfr. Hellquist 1918: 57). Gylleby i Fryksdals hd. i Värmland («Gyllebyn»; Hellquist 1918: 66) skrives «Gillebýn» i 1540 og tolkes i SOV (bd. II, sp. 30) som en sammensetning med et mannsnavn Gille.
Guriby ligger langt oppe i Lommedalen, nærmere 10 km nord for kirkestedet. Den er nabogård i nord til gnr. 101.102 Jonsrud og ligger sør for gnr. 105 Åmot. Nord for denne ligger gnr. 106 By. I øst ligger gnr. 108.109 Vensås og i sørøst gnr. 110 Kirkeby. I 1647 var 11 av gårdene i Lommedalen skyldsatt. Foruten de nevnte var det gnr. 94 Gommerud, gnr. 96.97 Haug, gnr. 98 Krysby og gnr. 111 Hellerud. Høyest skyld hadde Vensås, tilsv. 27 lpd. Jonsrud skyldte 25 lpd., Haug 22,5 lpd., Åmot 20 lpd., By 15 lpd., Gommerud og Guriby 10 lpd. hver, Krysby 7,5 lpd. og Kirkeby 4 lpd. Gjennomsnittlig landskyld var 15 lpd., og Guriby hadde dermed en relativ skyld på 0,7. Det er grunn til å anse by-gårdene som unge middelalderrydninger, og det kan ikke ses bort fra at etterleddene virkelig har vekslet noe den første tida etter at gårdene var bosatt 
Gåseby 
gnr. 13.14 i Rødenes hd., Østfold 
NG I 167 
N50 2014.3 4804 (n s Gåseby) 
N 2,9 km (Klund) 
Rel. skyld: 1,6 
– gå2seby (Bugge 1883, NG), "gå's3by (AN ca. 1955) 
Gasby 1562 RAd (u st). Gaseby Stub 209, 1579. i Gaaseby Aktst I 57, 1591. Gaaszeby 1593 NG. Gaaszeby 1/1, Gaaszebye ½ 1593 bs AN. Gaaszeby 1604 NG. Gaaszeby, Gaaszebye 1604 bs AN. Gaaseby Aktst III 307, 1610. Gaasebye 1613 ls AN. Gaasebye 1614 ls AN. Gaaszebye 1/1, Aasszebye (!) ½ 1618 bs AN. Gaasebye 1619 bs. Gaaszeby 1626 NG. Gaasebye 1647 I 113. Nordre Gaaszebye 1647 I 118. Nørdre Gaasszebye, Gaaszebye 1661 lk. Gaasebye (n, s) 1723 matr E. 1723 NG. Gaassebye (n), Gaasebye (s) 1723 matr M. Gaasebye (n, s) 1801 ft AN. Gaaseby (n, s) 1838 matr. 1886 matr 
Oluf Rygh tolker i NG I navnet som «*Gásabýr, antagelig af Mandsnavnet Gási, der findes brugt i Norge i MA., om end sjelden (ogsaa i Sverige og Danmark, Lundgren S. 61 og O. Nielsen S. 29)».
Som fornavn har Gási ifølge GPNS (s. 80) vært båret noen få historiske personer; det er bl.a. kjent fra Vangssteinen i Oppland (NIyR I 232 ff.). E.H. Lind (sp. 301 f.) har ytterligere noen få eksempler, og ifølge Lind Bin. (sp. 104) forekommer det også som tilnavn (som vel er det opprinnelige). Fra Sverige nevnes i SMP (bd. II, sp. 149) bare to tidlige eksempler (Gase), og fra Danmark likeledes to (fra 1298 og 1355; DgP I 338). Det nevnes ikke som personnavn i de anvendte verkene som gjelder England.
Rygh regner i GPNS (loc. cit.) med at personnavnet har gitt opphav til hele 29 gårdsnavn, og han legger til at «Afledning af Fuglenavnet gás synes kun undtagelsesvis rimelig». Blant eksemplene er det 13 sammensetninger med rud/rød og seks på land. I alle fall i de siste kunne nok fuglenemnet være vel så sannsynlig som forledd. E.H. Lind (sp. 302, Suppl. sp. 285) har noen flere sammensetninger (alle fra det nåværende Norge). SMP (loc. cit.) nevner ingen svenske stedsnavn sammensatt med Gase, men i DgP (bd. I, sp. 338) føres opp Gåsamåla fra Småland (med hv. til Ödeen 1927: 105, som også har et par andre svenske eksempler). Fra Danmark har DgP (loc. cit.) to mulige eksempler, Gasse (opprinnelig en sammensetning med høj, jfr. DS V 196, der det også nevnes et navn Gesing, som anses som avledet av personnavnet) og Gåsetofte.
Det kunne nok tenkes at fuglenemnet gás (i gen. pl.) kunne foreligge som forledd i Gåseby – på språklig grunnlag er det fullt mulig, men fra et navnesemantisk synspunkt blir en slik løsning mindre tiltalende. Man måtte i så fall anta en opprinnelig teignavnbetydning av etterleddet, og i et område som dette, med flere navn på by med utvilsomme personnavnforledd, er det overveiende sannsynlig å anta en slik løsning også i dette navnet.
Gåseby ligger på østsida av Rødenessjøen, snaue 3 km nord for det gamle kirkestedet Klund. I nord ligger gnr. 12 Slustad (til et elvenavn Slufra?) og i sør gnr. 18 Stillesby (av mannsnavnet Styrlaugr, se nedenfor). Lenger øst ligger gnr. 15 Hien (vin-gård) og sør for denne gnr. 17 Hågås og gnr. 16 Langenes før gnr. 19 Måstad (ifølge NG I 168 av mannsnavnet Már) og gnr. 20 Klund. Tvers over sjøen ligger gnr. 38 Klemetsby, og sør for denne gnr. 33 Østenby og gnr. 22 Krossby.
I 1647 skyldte Gåseby tilsv. 45 lpd., Klemetsby 40 lpd., Klund 35 lpd. og Stillesby 33 lpd. Slustad og Østenby skyldte begge 30 lpd., Krossby 29 lpd. og Måstad 25 lpd. Hågås skyldte 20 lpd., Hien 10 lpd. og Langenes 5 lpd. Middelskylda for 21 undersøkte gårder på begge sider av sjøen er 29,1 lpd.
Bebyggelsen ved Rødenessjøen kan antas å være forholdsvis ung, men det er grunn til å legge merke til at by-navnene er knyttet til gårder som til dels har vesentlig høyere skyld enn f.eks. staðir-gårdene (jfr. under Østenby s. 455). Gåseby har høyest landskyld blant de undersøkte gårdene, med en relativ skyld på 1,6, noe som skulle indikere en forholdsvis høy alder. Det kan være grunn til å anta at navnet tilhører tidlig vikingtid; jfr. drøftingen av Klemetsby s. 268 f. nedenfor 
1. Både dette og Gjøsætre står uten eldre former i NG, men for finnåsnavnet er likevel tolkningen sannsynlig p.g.a. den (i seinere tid) vestlige utbredelsen av kvinnenavnet. 
2. I bygdeboka for Furnes (Bleken-Nilssen 1956: 23) føres by-gårdene opp blant «ås- og randgarder»: «stadnavngardene [= gårder med navn på -staðir; TS] på Furnes er alle mindre betydelige randgarder. […] Bynavngardene er enda mer ubetydelige enn stadnavngardene». Det går fram at forf. er villig til å vurdere en datering av både staðir- og býr-gårdene til vikingtida, men m.h.t. sammensetning med personnavnforledd, legger han til at «skikken med å kalle opp bureiseren holdt seg og i mellomalderen». Gresby vurderes ikke i forhold til Buttekvern og Øverkvern. 
3. Innskriften – i Nidarosdomen – antas å være ikke yngre enn 1100-tallet. I Værnes kirke i Nord-Trøndelag – trolig fra slutten av 1000-tallet – er det også en innskrift med dette personnavnet, jfr. NIyR V 78, og likeledes skal navnet ha forekommet på en nå forsvunnet stein fra Kvamme i Vik i Sogn, men den kjennes bare fra en avskrift fra 1626; jfr. NIyR IV 219). 
4. M.h.t. den østnordiske bruken kan hun vel sies å ha tatt litt hardt i når hun karakteriserer den som «fairly frequent also in Dan and Swed».Hun viser til DgP (bd. I, sp. 395) som har 12 belegg, hvorav fire gjelder to sagnhistoriske personer og tre (to av dem gjelder prester) er stedfestet til Lund. Utenom disse tre har SMP (bd. II, sp. 320 f.) belegg for ni menn med dette navnet (én av dem i Båhuslen og to med patronymet). Bruken av mannsnavnet må i alle fall i historisk tid anses som helt ubetydelig både i Sverige og Danmark. 
5. Steinsvoll nevnes ikke i 1647-matrikkelen eller i landkommisjonens jordebok fra 1661, og i 1665 står gården oppført sammen med Rødland under Hananger uten at de er særskilt skyldsatte. I 1723-matrikkelen er de to gårdene trukket ut som én enhet og skyldsatt til 2 huder, mens skylda for Hananger er redusert tilsvarende. De to hudene synes å tilsvare 1647-skylda for Rødland, så det kunne være grunn til å undersøke om ikke Steinsvoll var en utskilt del av denne. 
6. Han viser også til GBFT 1954: 37, som gjelder «C.F. Quistbergs bohuslänska resediarier» (utg. av Kurt Lindal), men der finnes ingen referanse til Gunneby. 
7. Kåre Hoel har på den annen side i en notis (i BØ manus) bemerket at skriftformene under Belsby (se ovenfor) er eksempler på at skrivemåten «ls» kan representere etymologisk r + s. 
8. Bugge noterte her uttalen etter tre soldater fra Snekkenes i Os sn. (under gnr. 214), gnr. 123 Mellegard i Degernes sn.og gnr. 84 Hen i Rakkestad sn. I Ryghs renskrevne protokoll, står imidlertid "gu7nnæ7rsbý, med et symbol for tjukk l [q] føyd til over [r]. 
Permanent link
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login