Bibliotheca Polyglotta

Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen

Complete text

Back to library

«Befferby»

forsv., Västra Hisings hd. (Björlanda sn.), Båhuslen

OGB IV 29

Befferby DN II 739, 1499 (Broberg, vel i Bro sn.)

Navnet føres i OGB opp blant forsvunne navn. Det bemerkes at forleddet er uklart og vises til (trolig en muntlig opplysning fra) Evald Lidén, som antar at forleddet er et (sparsomt belagt) mannstilnavn Bifre eller et (ukjent) kvinnetilnavn Bifra. For tilnavnet vises videre til Lind Bin. [sp. 23].¹
På grunnlag av ett eneste belegg i en forholdsvis sein kilde blir ethvert tolkningsforslag svært usikkert. O.A. Johnsen (1905: 129 note 2) hevder at belegget gjelder Bärby i Säve. Dette er likevel mindre trolig. «Befferby» selges rett nok til Henrik Krummedike sammen med to gårder i Öxnäs og hele Askeby i Säve, men for det første presiseres det at «Befferby» ligger i Björlanda,² og for det andre er det ikke seinere opplysninger (f.eks. hos Tiselius) som tyder på at Henrik Krummedike eller svigersønnen Esge Bille har hatt eiendom i Bärby. Det er også grunn til å anta at Henrik kjente forholdene på Hisingen relativt godt; bare to år tidligere hadde han selv – som høvedsmann på Båhus – vært på «Bierby tingh» og bl.a. forhørt seg om hvilke bønder som soknet dit (DN II 730).
Landskylda for «Beffuerby» var ved tidspunktet for salget hele 10 pund smør, 2 ½ ganger så høy som for Askeby (4 pund). Det er lite trolig at en slik gård skal ha forsvunnet, og det er grunn til å anta at at belegget skjuler et eldre navn for én av de eksisterende gårdene i Björlanda; Östergärde kunne være en kandidat; det eldste belegget for dette navnet er fra 1528, og typologisk synes det å være relativt ungt, men bebyggelsen er likevel av ikke utbetydelig størrelse. Ifølge OGB (bd. IV, s. 29) består den av to gårder à ½ mt. Det kan tas i betraktning at Esge Bille gjorde krav på gården i 1550 (Tiselius 1927: 247 f.), og at den éne av de to gårdene i Östergärde som var adelsgods, «nr. 2 Frälsegården», var ett helt mt. så seint som i 1667.³ En annen mulighet er at «Befferby» var et relativt nylig oppstått partsnavn, som gikk av bruk etter kort tid. Et navn på by ville uansett passe godt inn her, med Alleby, Lexby og Steneby i umiddelbar nærhet.
Et forsøk på å tolke forleddet i «Beffuerby» kan knapt bli annet enn gjetning, men det er i alle fall lite tilfredsstillende å anta et mannstilnavn som bare er kjent brukt om én eller to sagnhistoriske personer. Dersom belegget gjelder et navn i Björlanda, f.eks. Östergärde, er det fristende å knytte det til et naturnavn og da spesielt Björbäck («Osbäcken» på kartet), som i OGB (bd. IV, s. 18) med god grunn antas å ligge til grunn for soknenavnet. Forfatterne refererer en teori framsatt av Assar Janzén om at dette inneholder et elvenavn *Bjóra til norrønt bjórr m., ‘bever’, men foretrekker bjórr m. i betydningen ‘kile’, ‘kileformet jordstykke’, i tråd med redaktørens syn (jfr. Lindroth 1918: 66). Det kan imidlertid ikke ses bort fra at et *Bjørby, dannet til samme elvenavn (uansett opphav), av en dansk skriver på slutten av 1400-tallet kunne oppfattes som et *Beverby.
En mer spennende, men også en enda mer usikker gjetning, ville være å anta at bekken her har hett *Bifr(a), jfr. en lang rekke slike navn i NE 26 f. Til dette kan være dannet et navn *Bifr(u)býr, brukt om en gård et godt stykke opp langs elva, f.eks. der Östergärde ligger. Bekkenavnet har seinere fått en sekundært utviklet form *Bjóra, hvortil Björlanda er dannet (om da ikke dette skulle gå tilbake på et eldre *Bifr(u)land?). Jfr. at gårdsnavn på Bjør- i alle fall to steder i Norge finnes ved elvenavn som går tilbake til *Bifr(a) (NG IV1 14 og IV2 224). Om den tradisjonelle tolkningen av Björlanda likevel er den rette, forutsette det at *Bifr(u)býr er eldre enn Björlanda. Alternativt kan det eldre elvenavnet ha levd lenger langs elveløpets øvre del, men dette synes mindre sannsynlig i et såpass kort dalføre

Beggby

gnr. 1 i Borge hd., Østfold

NG I 268

N50 1913.3 1466 (Begby)

Sv 1,5 km

Rel. skyld: 0,9

– bægby (Rygh 1879), beggbý (Bugge 1883), bæ2ggby (NG), "begby (AN ca. 1955)

Bekkø RB 264, ca 1400. i Begby DN II 659, 1472 (Sigerstad). Begby NRJ IV 589, 1542. Beckby NRJ V 298, 1549. paa Beckeby Stub 2, 1572. Begby Aktst I 60, 1591. Begbye 1593 NG. Beggeby NKJ II 129, 1595 (= OC 3). Begbye 1/1 1604 NG. Aktst I 146, 1610. Begby FLTP 202, 1613. Begbye Aktst I 291 293, 1639. 1639 NG. 1640 NG. Begby Aktst I 414, 1643. Begbye 1647 I 149. Aktst II 528, 1656. 1665 matr. 1667 NG. Bægbye 1723 matr E. 1723 NG. Begby 1723 matr M. 1753 kb AN. Begbye (s, n) 1801 ft AN. Bekby 1838 matr. Begby 1886 matr.
Den eldste formen «Bekkø» skal ifølge «Tillæg og Rettelser» i RB 781 leses «Bekbø», og det vises til «Bekby i Borge», jfr. Munthes matrikkelform fra 1838; se også formene fra NRJ V og Stub

Navnet er grundig drøftet av Kåre Hoel (1985: 24 ff.), som med utgangspunkt i beleggene fra RB, NRJ V og Stub, tolker navnet som *Bekkbýr. Jeg aksepterer fullt ut Hoels tolkning, som jeg kommer tilbake til nedenfor. Først skal jeg imidlertid drøfte Oluf Ryghs tolkning i NG, der Beggby anses som sammensatt med kvinnenavnet Begga. Han opplyser videre at personnavnet er belagt i DN I 51 og XII 86, og at «den samme Kvinde, som nævnes med dette Navn paa det sidste Sted, kaldes i DN. XII 89 Bergljót»; Begga er altså en kjæleform av Bergljót. Det gty. kvinnenavnet Begga avviser Rygh som noe aktuelt stedsnavnforledd, da «dette synes at være gaaet af Brug saa tidlig, at der ingen Rimelighed er for, at man i Norge kan have faaet det fra Tydskland».
I GPNS (s. 32) gjentas de to henvisningene, og Rygh presiserer her at «det har saadan Form, at det maa formodes at være opstaaet af en Kjæleform», hvoretter han – som i NG – underbygger dette med at én og samme kvinne fra Sunnhordland i brev fra 1381 og 1385 kalles Begga og Bergljót («Beggo Bardzdottir», akk., og «Berghliotu Bardhar dottir», dat.); begge i avskrift i Munkeliv klosters brevbok fra 1427 (DN XII 86, 89). Det første eksempelet Rygh viser til, er «Bæggo» (akk., DN I 51; trolig Stavanger ca. 1270), og E.H. Lind har foruten disse to et par mulige belegg fra andre halvdel av 1400-tallet, da i brev med tilknytning til Østfold og Viken, men som gjelder samme kvinne. Hun synes å være av (delvis) tysk avstamning, og det kan være grunn til å oppfatte hennes navn som det mnty. Beke, jfr. DgP I, sp. 102.⁴
Det kan tilføyes at Bergljót ifølge Lind (sp. 124) foruten i en rekke sagabelegg (på fem? kvinner) opptrer sju ganger i Norge fra ca. 1300; fem av kvinnene synes å kunne lokaliseres til Hordaland, mens én nevnes i et brev fra Tønsberg i 1320,⁵ en annen i Verdalen i AB (mannsnavnet Bergljótr synes bare belagt fra Verdalen og Namdalen). På Island opptrer navnet først midt på 1200-tallet og synes bare sparsomt belagt seinere. I Lind Suppl. (sp. 149) nevnes – foruten et par islandske belegg – bare en kvinne på Jæren i 1519. Distribusjonen av Bergljót og de sikre beleggene for Begga svekker Ryghs tolkning av Beggby.
Bægha føres opp i SMP (bd. I, sp. 530 – med hv. til Lind og hans forklaring), men det eneste belegget er fra DN II 657 i 1472, altså den samme Beke (?) Kolbjørnsdatter som nevnes i Østfold året før. Det er mye som taler for å knytte henne til Østfold heller enn til Viken; men beleggene for navnet hennes kan, som nevnt, med god grunn tolkes annerledes. Også SMP (bd. I, s. 413) har ett eksempel på mannsnavnet Bergljót og ett på kvinnenavnet *Bergljóta, normalisert til hhv. Biærghliut og Biærghliuta (begge forsynt med spørsmålstegn i parentes). Mannsnavnet er nevnt i et brev fra Jemtland i 1515, og denne identifiseringen er rimelig sett i forhold til den norske utbredelsen av navnet. Belegget for kvinnenavnet er hentet fra et latinsk brev fra 1282 (DS I 614), der «Bierløta» ifølge SMP sies å være bosatt i Sigtuna. Hun skal være gift med en «Arno normannus», og det er ikke utenkelig at også «Bierløta» var norsk. I alle fall er dette det tidligste diplombelegget for kvinnenavnet. Hverken Begga eller Bergljót e.l. synes belagt i Danmark eller England.
I GPNS (loc. cit.) foreslår Oluf Rygh kvinnenavnet Begga som forledd i to norske gårdsnavn: Beggby i Østfold og gnr. 118 Beggevik i Ullensvang (Kinsarvik sn.); de samme føres opp i Lind Suppl. (sp. 142).⁶ Tolkningen av ullensvangnavnet kan meget vel være korrekt, særlig når den dokumenterte utbredelsen av kvinnenavnet tas i betraktning. Det er imidlertid tvilsomt om denne einbølte gården går tilbake til middelalderen, og navnet er neppe eldre enn gården. Slik Magnus Olsen gjør oppmerksom på i NG XI 460, har Begga fremdeles vært brukt i distriktet på hans tid. Beggevik nevnes første gang i 1614 (NG), men i motsetning til nabogårdene er den er ikke tatt med i 1647-matrikkelen. I landkommisjonens jordebok for 1661 er den oppført med en skyld på bare ½ pund smør, tilsv. 3,3 lpd.⁷ Personnavnet Begga synes ikke å være foreslått som forledd i stedsnavn i Båhuslen, i Värmland eller i Älvsborgs län.
Ullensvang er ett av de få stedene der Bergljót er belagt midt på 1300-tallet (gnr. 64 Aga), og herredet ligger ikke langt fra Sunnhordland, der Begga er kjent fra 1380-tallet. Her er det ikke uventet å finne et (sannsynligvis) ganske ungt gårdsnavn med Begga som forledd. I Beggby i Borge blir en tolkning til dette kvinnenavnet langt mindre sannsynlig. Rett nok mener Rygh at det også foreligger i Østfold/Viken, men dette synes tvilsomt, og i alle fall er det liten grunn til å tro at denne kjæleformen av Bergljót har vært særlig utbredt i middelalderen, som Beggby i hvert fall må kunne dateres til.⁸ Det er all grunn til å revurdere tolkningen av Beggby.
Som nevnt innledningsvis har Kåre Hoel gjort nettopp dette – i et kapittel «Begby Berby Belsby» i sin bok fra 1985 (s. 24–32). Hoel tar utgangspunkt i et notat av Oluf Rygh i hans interfolierte utgave av 1886-matrikkelen (som kan ses på som et første utkast til NG). Her bygger Rygh på den eldste skriftformen, som han sier er «rimeligst at forstaa = Bekbø». Han peker på at gården ligger ved en bekk, og antar at g-en er framkommet ved assimilasjon med b, men han legger til: «Sammensætning blot med Stammen af bekkr er dog vel kanske ellers ikke paavislig».⁹
Kåre Hoel trekker fram de to 1500-tallsbeleggene som også tyder på at forleddet er bekkr, og gjør ellers rede for gårdens beliggenhet og for språklige forhold ved navnet.¹⁰ Han sammenlikner også med tilsvarende svenske navn med «nåtidsformer bl.a. Bäckby, Bägby, Bäggeby», og viser til Hellquist 1918 (s. 6 og 42) og – i en note – til Sahlgren 1947 (s. 102 f.). Hoels grundige drøfting viser at en tolkning til det sjeldne kvinnenavnet Begga er utelukket. På den annen side avviser Hoel ikke at personnavnet har vært brukt i Østfold. Han mener Rygh kanskje har latt seg påvirke av at «en Bægha som nevnes i DN II 657, 1472, er skrevet Bækæ i DN IX 332, 1471» (med hv. til Lind).
Beggby ligger like vest for gnr. 62 Borge og kirken. I sørøst ligger gnr. 63 Visur og gnr. 64 Laverød, i nord gnr. 16 Balterød, i nordvest gnr. 9. 10 Kjølberg og gnr. 11 Kjølstad (de to navnene synes ikke å ha samme forledd), i sørvest gnr. 4–6 Huseby og gnr. 7 Løkeberg, og i sør-sørvest gnr. 2 Lilleby og gnr. 3 Haugesten.
Alle disse elleve gårdene hadde høy skyld i 1647. Minst skyldte rud-gårdene Balterød og Laverød med hhv. 30 og 40 lpd., men også Haugesten og Visur (med et enestående og vel utolket navn) skyldte 40 lpd. Beggby, Lilleby og Kjølstad skyldte 60 lpd. hver, Huseby 80 lpd., Borge 90 lpd. Løkeberg 105 lpd. og Kjølberg 120 lpd. I gjennomsnitt skyldte gårdene 66 lpd., og Beggby, Lilleby og Kjølstad hadde dermed en relativ skyld på 0,9, mot 1,2 for Huseby. På dette grunnlag må la seg gjøre å plassere Beggby blant de yngre vikingtidsnavnene, men klart eldre enn rud-navnene med personnavnforledd

Belsby

gnr. 35 i Varteig hd., Østfold

NG I 284

N50 1913.1 2579

Sø 1,5 km

Rel. skyld: 1,0

– bæ'2qsby (Bugge 1881, 1883, NG), "bezSby, "bæSby (AN ca. 1955)

Berdusby, Bardesbij Stub 2 12, 1572. Belszby 1593 NG. Berulsby 1/1 1604 NG. Beruldsby, Berilszby 1639 NG. Bellsbye 1647 I 146. Belszbye Aktst II 529, 1656. Belszbye 1665 matr. Belszby 1667 NG. Belsbye 1723 matr E. 1723 NG. Belsby 1723 matr M. Bælsbye 1801 ft AN. Belsby 1838 matr

Oluf Rygh kommenterer i NG I 284 at skriftformen fra 1593 viser at uttalen da må ha vært om lag den samme som på hans tid, men han bygger sin tolkning på skriftformene fra 1604 og 1639 og foreslår dermed tolkningen Bergulfsbýr, av mannsnavnet Bergulfr. Denne er imidlertid tilbakevist av Kåre Hoel (1985: 29 ff.), som på bakgrunn av beleggene fra Stub (som Rygh ikke kjente) overbevisende argumenterer for at forleddet er Berdórr, den yngre sideformen av Bergþórr.
Slik Rygh gjør oppmerksom på i NG II 83, framstår personnavnet allerede på 1300-tallet i former som «Berdor» o.l. E.H. Lind (sp. 131 f.) nevner en rekke eksempler (jfr. Lind Suppl. sp. 158–63). Linds belegg viser at navnet har vært utbredt over store deler av landet; det er også eksempler fra naboherredene til Varteig. Navnet forekommer også i Sverige, men hovedsakelig på gammelt norsk område (jfr. SMP I 414 f.). Det nevnes ikke i DgP, men er registrert i England (Lincolnshire og Yorkshire; se Fellows-Jensen 1968: 52, jfr. Björkman s. 26). Oppslagsverkene for England, Danmark og Sverige nevner ingen bebyggelsesnavn dannet med Bergþórr.
Bergþórr forekommer ifølge GPNS (s. 35) ellers bare i tre norske gårdsnavn, bl.a. rud-navnet Belse (gnr. 66 i Frogn, Akershus; jfr. Harsson 1997), som Hoel trekker fram i sin drøfting av Belsby. I Lind Suppl. nevnes noen få gårds- og partsnavn ut over dem Rygh tok med i GPNS.
Under Askersby har jeg nevnt at den gården ifølge Rygh (NG I 284) opprinnelig skal ha vært del av en eldre gård, der Belsby, Toreby (gnr. 33) og Skofteby (gnr. 36) utgjorde de andre partene. Rygh antyder at opphavsgården kanskje het Þorpalandir. Så vel beliggenheten og landskyldopplysningene synes å underbygge Ryghs antakelse om en gårddeling. Det er grunn til å regne med at Skofteby er den eldste av disse gårdene, og at Askersby og Belsby er noenlunde jevngamle utflytterbebyggelser, mens Toreby synes å måtte være en forholdsvis ung middelalderrydning

Bendiksby

gnr. 122 i Modum hd. (Nykirke sn.), Buskerud

NG V 239

N50 1714.1 4445

Nv 7,5 km

Rel. skyld: 1,0

– be2nnesbý, be2nnasbý (Bugge 1880), bæ2nnesbý (NG), "beznisby' (AN 1945), "bæn3sby, "bænsby (AN 1954)
Den første av Bugges oppskrifter er etter en ung mann på Krona (gnr. 95,3) og ei kone som i mange år hadde bodd på blåfargeverket (jfr. Aslaksby ovenfor); den andre uttaleopplysningen hans er fra «Thomas Synsteby (paalideligst)», men han må etter alt å dømme være fra gnr. 32 i Heggen sokn, d.v.s. om lag 10 km øst for Bendiksby, og uttaleopplysningen er i dette tilfellet kanskje mindre pålitelig

Bendesby NRJ IV 385, 1528–29. Bennsby NLR I 56, 1557–58. Benndtzby NLR II 84, 1560–61. Bendtzbye 1578 NG. Benndisby 1573 NG. Bendisbye Aktst I 74, 1591. Benndissbye 1604 NG. Benndixbye 1617 NG. Bendixbye 1661 lk. 1665 matr. Benndixbye 1668 NG. Bendixbye 1723 matr E M. 1801 ft. Bendixby (Benedigtsby) 1838 matr. Bendiksby 1886 matr

Hjalmar Falk forklarer i NG forleddet som mannsnavnet Benedikt, «der i MA. forekommer i mange forskjellige Former», og han viser til GPNS s. 32 f. Gerhard Munthe forklarte navnet på samme måte i 1838 matrikkelen.¹¹
E.H. Lind har en lang rekke belegg på mannsnavnet (sp. 118 ff.), og han nevner (sp. 121) at navnet opptrer alt på 1100-tallet både i Norge og på Island. Seinere blir det allment i Norge. For en sammentrukken form, som stemmer overens så vel med uttalen som de eldste beleggene, kan f.eks. vises til genitivsformen «Gauttulfuar Bendiz son» fra 1332 (DN I 176, Oslo).
I Sverige opptrer navnet om lag samtidig som i Norge, mens det i Danmark er belagt noe tidligere (SMP I 236–82, DgP I 103–108). Ifølge SMP I 281 og DgP I 108 ble navnet (som ventet) først brukt blant stormenn og geistlige.
Som forledd i norske gårdsnavn har Rygh ellers registrert Benedikt i fem navn på rud/rød (GPNS s. 33), og utgiverne har supplert med det utvilsomt ganske unge gnr. 43.44 Bentefalla i Hurdal, jfr. NG II 421. Tre av ruð-navnene – alle fra Vestfold – forekommer i middelalderkilder. De uttales ifølge NG bænn1srø, eller -re7 og skrives Bentsrød. Gnr. 11 i Botne er belagt som «j Bendiktz rudj» og «j Bendikz rudj» hhv. s. 75 og 76 i RB og har tostavet forledd så seint som i 1575 (NG VI 65). Gnr. 103 i Sandeherred nevnes fire steder i RB (s. 189, 195, 201 og 206) med nærmest identiske former. Dette navnet skrives «Benedictus rvd» i et brev fra ca. 1320 (i avskrift fra 1554; DN IV 130). Ifølge NG VI (s. 275) opptrer enstavet forledd første gang i 1625. Gnr. 54 i Brunlanes har som det eneste (i en originalkilde) forleddet skrevet med fullstendig, trestavings form i middelalderen, «j Benedictz rudi» (RB 196). Ifølge NG VI (s. 315) er navnet belagt som «Bendeszrød» i 1593 og «Benzrødt» o.l. fra 1604 av. Gnr. 46 Bentsrud i Heddal skal ifølge NG VII (s. 243) uttales bæ71nnstrú og først være belagt i 1528 (NRJ IV 44). Den eldste formen, «Bentrød», er trolig feilskrevet. Fra 1585 opptrer «Benndixrud», og liknende former er i NG gjengitt fram t.o.m. 1723.
Mye tyder på at det første av ruð-navnene Rygh nevner, ikke – eller i alle fall ikke direkte – er dannet til Benedikt. Gnr. 35 Benterud i Nes i Hallingdal skal ifølge NG V (s. 82) uttales bæ72nterú, og det er først belagt som «Bennterud» i 1604 – etter 1657 med én n. Det må være dette Rygh mener når han i GPNS sier at «et enkelt af de følgende Navne synes at skrive sig fra Kjæleformen Benti». Han viser for dette til patronymet «Benta son» kjent fra 1343 (DN II 214, Stee i V. Slidre, Valdres; jfr. *Bentagarðr i Vang i 1389; NG IV2 222). Hjalmar Falk mener Benterud snarest er en nyere navnelaging til Bent, men gjør oppmerksom på at Lind (sp. 122) fører Benti med eksempelet fra Valdres opp som en kjæleform av Benteinn. – Så vel Bendik som Bent forekommer i yngre bebyggelsesnavn, men de er ikke spesielt utbredt; jfr. NGs fellesregister.
Elof Hellquist (1918: 66) nevner et «Benteby» fra Värmland og et «Bensbyn» fra «det øfriga Norrland», men uten kommentar. Den siste henvisningen er vel til Bensbyn i Nederluleå og kan vel tenkes å inneholde genitiv til Bent. Det førstnevnte tilsvarer Bänteby i Dalby sn., Älvdals hd., som i SOV XIV 3 forklares til Bänte, et kortnavn dannet fra Benedictus; jfr. samme forklaring til Bänterud i Kila sn., Näs hd. (SOV XI 41). I SMP (bd. I, sp. 281) nevnes åtte eksempler (med belegg fra 1361–1502) på sammensetninger av personnavnet Benedikt med etterledd som torp, boda og ryd, men også ett med sta (som synes å være uidentifisert). Alle har relativt sterkt sammentrukne forledd («Benctz-» o.l.). Blant nyere bebyggelsesnavn er sammensetninger med Bengt(s) svært vanlige (jfr. Svensk ortförteckning). Også i Danmark har mange bebyggelsesnavn forledd som går tilbake på Benedikt eller kortformer av dette, jfr. DgP I 108.
Sammenlikningen med øvrige norske og også svenske og danske navn med forledd som med større eller mindre sikkerhet kan antas å inneholde mannsnavnet Benedikt, viser at man ikke kan se bort fra at dette også inngår i Bendiksby – til tross for at overbevisende skriftformer først opptrer på 1600-tallet. Hvis man derimot legger avgjørende vekt på uttalen – med tonem 2 og tostavet forledd, blir tolkningen mindre sannsynlig. De – riktig nok ganske få – norske gårdsnavnene med middelalderformer som tydelig viser dette opphavet, uttales med tonem 1 og énstavings forledd. Det kan heller ikke ses bort fra at de fleste av skriftformene t.o.m. 1604 tyder på at uttalen da var den samme som i dag, og det kan være grunn til å forsøke en annen tolkning av navnet. I DgP (bd. I, sp. 108) nevnes et Benne, som karakteriseres som en alminnelig tyskfrisisk kortform til navn som Benedikt, Bernhard og Bernger; jfr. det norske Beni som noen ganger er funnet som kortform til Benedikt (Lind sp. 121). Skulle ett av disse navnene ligge til grunn for Bendiksby, måtte man imidlertid regne med en sekundær genitiv på s. Jeg vil derfor heller foreslå at forleddet i dette gårdsnavnet er det norrøne mannsnavnet Beinir. Denne sterke formen av det mer utbredte Beini er hovedsakelig kjent fra Island, men der med så pass mange historiske belegg at det ikke er tvil om at navnet virkelig har eksistert (Lind sp. 117). Det skal også ha vært brukt på Færøyene (Lind sp. 117), og av et par svenske stedsnavn synes det også å ha funnes i Sverige (Lundgren-Brate s. 23). I GPNS (s. 32) antar Oluf Rygh at Beinir foreligger som forledd i gnr. 76 Beinestveit i Øvrebø (Hægeland), og Lind (loc. cit.) støtter denne antakelsen.
Beinestveit har ifølge NG IX 44 alltid vært skrevet med tostavet forledd, eldst som «Bennisztuedt» og «Beennestuedt» i 1595; gården var da skattlagt som halvgård, og den går utvilsomt tilbake til middelalderen. Et annet navn i Vest-Agder der denne tolkningen blir mer usikker, er gnr. 67 Beinestad i Randøysund (NG IX s. 22). Dette skrives første gang «Beenstadt» i 1601, men seinere «Bene» o.l. Utgiveren av NG IX, Albert Kjær, sidestiller her med rette Beini og Beinir, men viser også til Beinestveit, til innsjønavnet Beinesvatnet i Sirdal og til shetlandske stedsnavn der utgangspunktet rimeligvis er den sterke formen av mannsnavnet. Beinesvatnet er kanskje ikke så sikkert; jfr. Indrebøs kommentar til Beinsvatnet i Flesberg (Indrebø 1933a: 12 f.), der han åpner for at det kan ha funnes et innsjønavn *Beinir avledet til adjektivet beinn. Inge Særheim synes å foretrekke en slik tolkning av Beinesvatnet i Sirdal (1992: 382: «eller (mindre truleg) til bein n.»), men det er ikke uten videre lett å se at en slik tolkning passer med formen på vannet (jfr. N50 1312.1 rute 7532). Flere stedsnavn i nærheten har på den annen side personnavn i forleddet, f.eks. vassdragsnavnet Øysteinevja.¹² De shetlandske bebyggelsesnavnene de Benisgerts, Benisverd og Benston, og «a remote hill-pasture» Benisergj, synes å inneholde mannsnavnet Beinir (Jakobsen 1936: 149, 183).¹³
Det skulle være tilstrekkelig sammenlikningsmateriale for å postulere en norrøn form *Beinisbýr til grunn for ["bæn3sby] på Modum, et område som ved siden av visse østfoldbygder utmerker seg ved mange gårdsnavn på by dannet til gamle, norske personnavn, sannsynligvis også gnr. 125 Sterkaby ca. 3 km sør øst for Bendiksby (se ovenfor). Diftongen ei er monoftongert til [æ] i flere navn i bygda, f.eks. gnr. 110 Svenneby, gnr. 147 Svensby (se disse) og gnr. 132 Lerskallen, selv om det også er mange med bevart diftong; det gjelder likevel helst i usammensatte navn eller ved enstavet forledd.¹⁴
Bendiksby ligger på vestsida av Simoa mellom gnr. 121 Bakke i nord og gnr. 123 Lobben (*Lǫgbœrinn?) i sør. Ovenfor Bakke ligger først gnr. 120 Grefstad (til mannsnavnet Greipr?) og deretter gnr. 119 Åsterud (Ásti eller Ásta). Vest for denne ligger gnr. 2.3. Åby i Sigdal. På østsida av elva ligger nordfra gnr. 9.10 Nes i Sigdal, gnr. 118 Hulebakk, gnr. 117 Honrud, gnr. 116 Tanberg, gnr. 115 Tingelstad (Þengill) og gnr. 114 Koppland. Sør for Lobben ligger gnr. 124 Gunnerud (Gunni eller Gunna), gnr. 125 Sterkaby (*Starkaði? se nedenfor), gnr. 126 Kollerud, gnr. 127 Linderud og gnr. 128 Fossum (-heimar).
Bendiksby nevnes ikke i 1647-matrikkelen, og gårdsstatus er ikke tatt med i NG V. Av Oluf Ryghs grunnlagsmateriale går det fram at gården var halvgård i 1604, noe som stemmer med seinere opplysninger. I 1661 skyldte gården ½ skpd. korn, i 1665 står den i tillegg oppført med 1 fjerding til kongen, og i 1723 skyldte den 15 lpd., det samme som «gammel skyld» ifølge skattematrikkelen fra 1838 (se også Ruud 1973: 66). Honerud nevnes heller ikke i 1647, og om Åsterud opplyses at den er skattefri. Disse to føres i 1661 og 1665 opp med skyld på hhv. 1 fjerding og ½ skpd., og dette er lagt til grunn for sammenlikningen nedenfor, der jeg for øvrig har funnet det riktigst å ta med de nærmeste nabogårdene til Åby i Sigdal (gnr. 1 Bergan, 5.6.8 Gren, 7 Kvisle, 9.10 Nes, 12.13 Øverby, 15 Solum og 16 Kolsrud).
Av 23 undersøkte gårder hadde Gren høyest skyld, tilsv. 64 lpd., fulgt av Øverby med 35 lpd., Nes 25 lpd., Bergan 21,5 lpd., Lobben 21 lpd., Fossum, Kollerud og Tingelstad 20 lpd., Bendiksby og Koppland 15 lpd., Sterkaby 13 lpd., Kvisle 12 lpd., Bakke, Grefstad, Hulebakk og Åsterud 10 lpd., Linderud 8 lpd., Åby 7 lpd., Honerud, Solum og Tanberg 5 lpd. og Gunnerud og Kolsrud 2 lpd. Gjennomssnittsskylda var på 15,5 lpd., og Bendiksby hadde altså en relativ skyld på 1,0 (mot 2,4 for Øverby, 1,4 for Lobben og 0,5 for Åby). De fleste rud-gårdene hadde lavere skyld enn Bendiksby, men Kollerud utgjør et klart unntak (noe som kanskje kan forsvare en appellativ tolkning i dette navnet, slik Kjær foreslår i NG V 240 i motsetning til Rygh i GPNS s. 165). Det er også verdt å merke seg at Grefstad har forholdsvis lav skyld; den kunne tenkes å være sekundær til den store gården Nes rett over elva, og navnet er kanskje heller en sammensetning med stǫð enn med staðir. Solum synes etter dette å være blant de yngste gårdene, men navnet er belagt ca. 1400 og så igjen allerede i 1528 (jfr. NG V 179), så navnet kan med god grunn antas å være et ekte heim-navn, om enn av de yngre, mer sjablongaktige fra siste del av førkristen tid.
Sammenlikningen ovenfor tyder på at Bendiksby hører til blant de middels store gårdene, og det er all grunn til å anta at den går langt tilbake. Dersom navnet likevel, i mosetning til det som hevdes ovenfor, skulle kunne tolkes til det kristne mannsnavnet Benedikt, måtte dette forklares ved at gården har byttet navn en gang i kristen middelalder

Besseby

gnr. 209 i Løten hd., Hedmark

NG III 120

N50 1916.1 2543

S 2,4 km

Rel. skyld: 0,5

– bessby (Rygh 1879), ve2ssby (Bugge 1881), væ2ssby (NG)
Til Bugges uttale fra 1881 bemerkes at den er bekreftet av to informanter

Beszebij NRJ IV 544, 1540 (= HC; jfr «Besseby HC» i NG). Beszeby NKJ I 146, 150, 1576 (= St 130a, 133b). Besseby (øgd) JN 317, 1594. Beszebye (øgd) 1604 NG. Besseby 1616 NG. Bessebye 1647 III 54. Bessebye 1669 NG. Bessebye (engslette) 1723 matr E. Bæsseby (engslette) 1723 matr M. Bæssebye (øgd) 1723 NG. 1801 ft. Besseby (Berseby) 1838 matr. Besseby 1886 matr.
I 1647 matrikkelen forklares at stedet «ehr noglle vdøchtige engeplatzer och brugis vnder Hammer» (d.v.s. under Hamargård); jfr. at Besseby i de eldste kildene ligger til domkapittelet i Hamar

Navnet tolkes i NG som «*Bersabýr (Bessabýr), af Mandsnavnet Besse (Bersi, Bessi)». Uttalen forklares ved at b er forandret til v ved dissimilasjon, og for dette vises det til NG Indl. s. 21 (jfr. Rygh 1882: 142).
Mannsnavnet Bersi var ifølge GPNS (s. 35) meget alminnelig i Norge; i seinmiddelalderen mest brukt i den assimilerte formen Bessi. E.H. Lind (sp. 132 f.) karakteriserer navnet som «mycket gängse» på Island og «tämligen vanligt även i Norge», og han gir eksempler helt tilbake til 800-tallet. I Lind Suppl. (sp. 163–65) presenteres langt flere norske belegg, og i sp. 166 f. også mange islandske. Navnet har vært brukt over store deler av landet. SMP (bd. I, sp. 533) har bare ett belegg, fra Jemtland i 1410, men under «Bæsse» finnes noen flere eksempler – likeledes fra Jemtland. Heller ikke i Danmark synes navnet å ha vært utbredt; DgP (bd. I, sp. 116) har foruten et sagnhistorisk belegg bare ett mulig eksempel som patronym fra 1500-tallet. Erik Björkman (s. 27) har ett engelsk eksempel, og John Insley (s. 94) framholder at det er sjeldent i England.
Som stedsnavnforledd skal Bersi ifølge GPNS (loc. cit.) være ganske vanlig i Norge; Rygh nevner 13 mulige eksempler, bl.a. fem sammensetninger med rud/rød og et belegg «af Bessastadhom» fra AB (s. 56), som tentativt identifiseres med gnr. 115 Beitstad i Stjørdal. Fra Sverige nevner SMP (loc. cit.) Bärsebo i Tjärstads sn. i Östergötland, og i Danmark skal ifølge DgP (loc. cit.) det forsvunne «Birsethorp» i Asmindrød sn. i Lynge-Kronborg hd. (nevnt noen ganger rundt år 1200) være sammensatt med Bersi eller sideformen Birsi (jfr. DS II 16). Gillian Fellows-Jensen (1968: 53) nevner noen mulige forekomster som forledd i stedsnavn i Lincolnshire og Yorkshire, men oppgir også noen alternative forklaringer, og hun tar ikke med Bersi blant nordiske personnavn brukt som forledd i stedsnavn fra Yorkshire (1972: 11) eller The East Midlands (1978: 16 f.).
Trass i de relativt unge beleggene for Besseby skulle det etter dette ikke være noen grunn til å tvile på Ryghs tolkning, men det er heller ikke noen grunn til å anta at særlig høy alder for navnelagingen.
Besseby ligger øst for elva Fura, nord for gnr. 210.211 Ommang og gnr. 217.218 Løken (vin-navn). I øst ligger gnr. 212–214 Bjørke og lenger opp langs elva gnr. 205.207.208 Rustad,¹⁵ gnr. 206 Hølingstad, og gnr. 204 Skøyen (vin-navn). På vestsida av elva ligger gnr. 5 Skramstad, gnr. 6 Hestvoll og gnr. 7 Skillingstad.
I 1647 var Rustad høyest skyldsatt, tilsv. 107 lpd., Ommang skyldte 90 lpd., Hølingstad 60 lpd., Løken 50 lpd. og Bjørke og Skøyen 45 lpd. hver. Skillingstad skyldte 40 lpd. og Hestvoll 10 lpd. Besseby var ikke bebygd i 1647, og hadde ifølge NG også ligget øde i lang tid både før og etter matrikuleringen. Gården nevnes ikke i 1661 eller 1665, og i 1723 kalles den «Bessebye Engeslæt» og det opplyses at skylda er redusert med 8 skinn til 1 hud og 8 skinn. Ifølge Stiftsboka (1576) skyldte gården 1 ½ hud til Romedal kirke og 1 hud til Ottestad anneks, altså tilsammen tilsvarende 25 lpd. korn. I 1838-matrikkelen føres gården opp med gammel skyld på 2 skpd. 5 lpd. (= 45 lpd.), mens f.eks. Hølingstad og Løken har en «gammel skyld» som tilsvarer den i 1647. Sannsynligvis er den gamle 1838-skylda for Besseby feil, for den nye skylda i 1838 ligger på omlag halvparten av Hølingstad. I sammenlikning med de andre gårdene må det la seg gjøre å bruke landskyldopplysningen fra 1576. Besseby framstår da som den nest minste gården, men likevel vesentlig større enn den klart sekundære Hestvoll (som for øvrig er belagt tre ganger på 1400-tallet). Det skulle etter dette kunne forsvares å datere Besseby til middelalderen, men sannsynligvis må den antas å ha vært navngitt vel ut i kristen tid; mulig en gang i løpet av sekelet før Svartedauden

Bilbøn

gnr. 196.197 i Vågå hd. (Heidal sn.), Oppland

NG IV1 87

N50 1718.3 2440

Sø 11 km

Rel. skyld: 1,3

– bi1llbein (Bugge 1879), bi1llbø7n (Rygh 1883, NG)

Bielleby 1520 NG (= NGs 1528). Bielleby NRJ IV 55, 1528. Belleby NRJ IV 316, 1528–29. Belbem NKJ I 164, 1576 (= St 146). Billbeum 1594 NG. Belbenn ½ ½ 1604 NG. Bilben (2 br) 1647 IV 144. 1661 lk. 1665 matr. 1668 NG. Bilbeen 1723 matr E. Bilben 1723 matr M. Bilbein Schøning 1775. Bilben 1801 ft. Bilbein (ned, øv) 1838 matr. Bilben 1886 matr

Oluf Rygh fører ikke opp noen norrøn form av navnet og synes i det hele tatt usikker på tolkningen. Han gjetter at navnet er sammensatt «af det gamle Mandsnavn Billi og den bestemte Form af bœr, Gaard», men han «tør ikke holde stærkt paa denne Formodning». For mannsnavnet viser han til gnr. 89 Billerud på Østre Toten. Til dette navnet kommenterer Albert Kjær (NG IV2 63) at personnavnet bare er belagt én gang i Norge («Osmunder Bilasun» i DN VII 413 fra ca. 1430–40; Eikeland i Valle sn., Sør-Audnedal), men at det har vært alminnelig i Sverige. Kjær viser til NG I 125, der Oluf Rygh gir tilsvarende opplysninger til det forsvunne «Billarud» i Degernes sn. i Rakkestad og for øvrig gir noen eksempler på stedsnavn «som synes at maatte udledes» av dette mannsnavnet.
E.H. Lind (sp. 139) har valgt å normalisere personnavnet som Bili, og det nevnte patronymet er det eneste belegget han har for navnet. M.h.t. et mulig stedsnavneksempel omtaler han et «närstående Billi», og han viser til gsv. Bille. I supplementsbindet (sp. 168), der han tar med enda et par av Ryghs stedsnavneksempler, bruker han Billi som oppslagsform. Det svenske Bille finnes ifølge SMP (bd. I, sp. 317) noen ganger på 1300-tallet; se også Thors 1979: 22 for evt. bruk av dette navnet i Finland. I Sverige regner man også med en sideform Bylle, som imidlertid bare synes å være belagt tre ganger (som patronym i 1283 og som fornavn i 1432 og 1437 (SMP I 528). Se for øvrig Lundgren-Brate (s. 23 f.), som har oppslag både på Bilde og Bille, men med bare ett belegg på det førstnevnte. Heller ikke i Danmark er navnet utbredt; DgP nevner under oppslagsformen Bilde (bd. I, sp. 124) to belegg på fornavnet («Byllæ» i 1395 og «Bille» i 1492) og tre på patronymet «Billes:»/»Bildes:»; det éne, fra Skåne, antas i SMP I 317 å gjelde en person som i et annet sted i samme kilde kalles «Nilsson»). I DgP vises for øvrig til slektsnavnet Bille «der ogsaa undertiden optræder som Fornavn», og som kjennes tilbake til 1000-tallet (jfr. DgP II 71–75). Navnet er ikke registrert av Erik Björkman, og i uavhengig bruk heller ikke av Gillian Fellows-Jensen (1968).
I GPNS (s. 36 f.) viser Oluf Rygh under oppslaget «? Bildi, Billi» først til patronymet fra Sør-Audnedal og til de danske og svenske Bilde og Bille, før han bemerker følgende om evt. forekomst som stedsnavnforledd:
Jeg anfører her, med stærk Tvivl, de følgende Stedsnavne, ved hvilke det synes at være rimeligt at tænke paa Oprindelse af Personnavn. De 3 sidst anførte af dem [alle på stad] kunne nok tænkes at skrive sig fra det følgende Navn [Bíleifr], ligesom der vel ogsaa ved dem kunde tænkes paa det som Tilnavn brugte bildr, omendskjønt det vilde være paafaldende at finde 3 Gaardnavne i forskjellige Landsdele afledede af dette. Brugen av Bildr som Dvergenavn kan her ikke komme i Betragtning.
Utgiverne tilføyer en henvisning til NG IV1 87 (Bilbøn).
Av de tre navnene på stad er bare gnr. 119 Bildstad i Sparbu kjent med en skriftform fra middelalderen, «af Bildistadhom» (AB 21), og i NG XV 215 gjengir Karl Rygh bare hovedtrekkene i forklaringen i GPNS, og han tar ikke med henvisningen til Bíleifr. Oluf Rygh fører ellers under «? Bildi, Billi» opp tre navn på rud: det nevnte belegget fra Degernes, Billerud på Toten, og dessuten et yngre bruksnavn, gnr. 52,13 i Eidskog (NG III 228). To navn på stølen og bråten gjelder også underbruk uten eldre skriftformer, mens gnr. 108 Biltveten i Eidsberg ifølge NG I 145 er belagt første gang i 1593. Det anses opprinnelig å ha vært navnet på en part av nabogården, gnr. 109 Tveiten, og tolkningen til mannsnavnet aksepteres av Kåre Hoel i BØ manus. Bilbøn nevnes ikke eksplisitt i GPNS.
I Sverige synes personnavnet ifølge SMP (bd. I, sp. 317) å stå som forledd i flere stedsnavn (på berg, torp og rud) som er belagt mellom midten av 1200-tallet og ca. 1450. Fra Uppland nevner Elof Hellquist (1918: 57) Billby, som etter de eldre formene han fører opp, synes å kunne å inneholde dette mannsnavnet. Den samme «personnamnsstam» skal ifølge en fotnote foreligge i det finske «Billarby», jfr. Hellquist 1918: 86. I DgP nevnes ingen danske stedsnavn der Bilde kan tenkes å inngå (men adelsnavnet Bille er i alle fall forledd i noen yngre navn; jfr. Jørgensen 1994: 33 f.). Gillian Fellows-Jensen (1968: 53) foreslår Billi, evt. tilnavnet Bíldr, som forledd i noen stedsnavn i Lincolnshire og Yorkshire; det éne fra Lincolnshire, nå Bilsby, skrives «in Billesbi» i DB, og dette forklares (i Fellows-Jensen 1978: 36) som en sekundær g.eng. genitiv. Samme sted nevner Fellows-Jensen også et Bilby i Nottinghamshire, som skrives «Billebi», «Bileby» og «Billeby» i kilder fram til 1280. Om forleddene i disse navnene sies – noe forsiktig,– at de har vært forklart som personnavnet Billi, og hun viser bl.a. til DEPN (s. 42: «OSw Bille, ON Bili»).
En viss forsiktighet er nok på sin plass også ved tolkningen av Bilbøn, slik Rygh understreker, og dette gjelder så vel forleddet som etterleddet. De to eldste formene fra 1528 og 1528–29 er de eneste som tyder på et opprinnelig tostavet forledd, og begge kildene har til dels svært upålitelige former.¹⁶ Dette er ellers de eneste beleggene som klart viser at skriveren har oppfattet etterleddet som bœr, og ingen andre navn i Gudbrandsdalen har dette i bestemt form. Her kan imidlertid sammenliknes med to navn fra nedre Buskerud, gnr. 123 Lobben i Modum hd., uttalt ["løb3n] og [1løb3n], og gnr. 183.184 Lobben i Øvre Eiker, uttalt ["låb3n] eller ["løb3n]. I begge herredene er det flere navn på by i ub.f., i Modum rett nok også et usammensatt navn Bøen (gnr. 71) og et sammensatt Korsbøen (gnr. 146), men hele ni navn på by. I Øvre Eiker er det fire navn på by. Forleddene er for øvrig satt til norrønt lǫgr m., ‘rennende vann’ (NG V 239), med støtte i skriftformen «j Loghbø» i RB 192 for eikernavnet, som i 1543 er skrevet «wdj Lobbene» (tre ganger) samt «ij Lobbene» i en påskrift (DN VIII 812; Lier). I 1544 er skrevet «Lobenne» (to ganger; DN VIII 816, Eiker), og seinere skrives for det meste «Lobben»; modumnavnet har tilsvarende skriftformer. Det kan bemerkes at begge disse to gårdene i 1647 hadde vesentlig høyere landskyld enn de fleste nabogårdene (relativ skyld på hhv. 1,6 og 1,8), og de må antas å ha betydelig alder. For en alternativ tolkning til disse navnene, se note 252 under *Loptsbýr s. 302 nedenfor.
Formelt er det ikke noe i veien for at Bilbøn kan gå tilbake på b.f. sg. av bœr. Det skal likevel ikke ses helt bort fra at etterleddet kan være b.f. pl. I sin reiseskildring fra Gudbrandsdalen i 1775 gir Gerhard Schøning følgende opplysninger om gården:
Den første Gaard i Hedalen, paa den søndre Kant, er Bilbein […]. Bilbein er uden Tvil en meget gammel Gaard, da her sees Steenhøie, overgroede med Mosse, og et Par Kjæmpe-Haue, af hvilke en ligger tæt hos Gaarden, som er anseelig stor, men den anden ligger ned mod Elven. (Schøning 1980: 92)
Skrivemåten «Bilbein», brukt to ganger, kan tenkes å gjengi et tostavet etterledd, i så fall trolig b.f. pl., [*1bilbe'in] fra eldre [*1bilbø'in], jfr. dialektens ["vezjin], ["bygdin] (vegene, bygdene). På den annen side hender det at Schøning bruker diftong i enkelte navn, f.eks. skriver han (s. 90) at Heidal ligger «omtrent parallel med Breide Bygden»; det er likevel mindre trolig at han skulle innført en uetymologisk diftong. Skriftformen i eksaminasjonsprotokollen for 1723-matrikkelen (som forekommer to ganger) kan ikke tillegges vekt, selv om man ikke helt kan se bort fra at også den gjengir b.f. pl. Gerhard Munthes matrikkelform fra 1838 har heller ingen bevisverdi – den kan muligens bygge på Schøning, men det er uvisst i hvilken grad hans håndskrift var tilgjengelig på Munthes tid. Matrikkelformene fra 1838 viser ikke så sjelden etymologisk korrekt diftong, men dette synes i mindre grad å gjelde i etterledd.¹⁷ Sophus Bugges oppskrift fra 1879 kan imidlertid ikke overses. Bugges «ei» må oppfattes som hiatus, da diftongen ei ellers gjengis som [æi]. Uttaleopplysningen stammer ifølge Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen fra en Trond Eklestua, men det sies intet om hvor han kommer fra. Av etternavnet skulle man likevel tro han stammer fra Lom (jfr. gnr. 9,3 der), og dét kan være grunnen til at Rygh har hatt større tiltro til uttalen [1bilbøn], notert i 1883. Uttalen av gårdsnavnene i Vågå skal da ha vært notert etter tre soldater fra ulike deler av prestegjeldet og dessuten etter lensmann [Anders Andersson?] Listad (fra Sør-Fron) og Ole Sandbu (vel fra gnr. 15–19 i Vågå eller muligens fra gnr. 182 i Nord-Fron).
I vurderingen av uttaleopplysningene er det viktig å minne om at appellativet bø nå ikke synes kjent østafjells uten som ledd i gårdsnavn (allerede Ivar Aasen lokaliserer bruken av dette og betydningen ‘eng’ til Vestlandet). Dette kan være grunnen til den dominerende, «avslitte» uttaleformen. Og det er ikke uvanlig at en mer arkaisk uttaleform har overlevd lenger i nabobygdene enn lokalt, der man i større grad har vært påvirket av skriftformene. Slik sett kan det godt være at en husmann (?) fra Lom (?) har hørt navnet i en eldre, mer genuin form. Appellativet bœr finnes, foruten som etterledd, også i ett usammensatt navn i Nord-Gudbrandsdalen, gnr. 69–71 Bøje i Skjåk, av Oluf Rygh tolket som ub.f. pl. bœir i betydningen ‘gårder’, men kanskje er betydningen her opprinnelig ‘teiger’. På s. 322 har jeg også antydet denne betydningen i forbindelse med drøftingen av gnr. 48 Ofigsbø i Lom. Endelig skal det nevnes at et par av de eldre skriftformene kan støtte tanken om at etterleddet har flertallsform. Beleggene fra 1576 og 1594, som ender på m, kunne tenkes å gjengi dativformen *-bøum, men dette blir naturligvis høyst usikkert.
Som Lobben i Eiker og på Modum er også Bilbøn en relativt stor gård – to halvgårder allerede i 1604 – og den første eldre gården i dalen opp langs Sjoa fra Nord-Fron. Det er all grunn til å regne med at det fra gammelt av har vært en ikke ubetydelig kontakt mellom folk på Bilbøn og i Fron; jfr. at gården i NKJ I (s. 164) står oppført under Fron kirke. Gården kunne tenkes opprinnelig å ha vært en «avsidesliggende teig» for gårder i Fron,¹⁸ og tilknytningen til Heidal kan være yngre. Kirken i Heidal ligger hele 11 km i luftlinje nordvest for gården (se under Steinfinnsbø s. 368). Ved Bilbøn vider dalen seg ut før den igjen innsnevres nordvest for gnr. 190 (Nordre) Faukstad (forleddet i navnet settes i NG tenativt til et mannstilnavn Faukr; jfr. Lind Bin. sp. 78). Herfra er det vel 3 km til den neste, gamle gården, gnr. 189 Ekre. Mellom Faukstad og Bilbøn ligger gnr. 191 Ro, gnr. 192 Horge (vin-navn), gnr. 193 Espelund (kalt Espe), gnr. 194 (Søndre) Faukstad og gnr. 195 Slette (navnet gis ingen forklaring i NG, men må vel helst forstås som sletta f.; etter den eldste formen «j Sletto» – fra 1440 – trolig i entall, skjønt formene «Sletter» fra 1578 og 1594 har flertallsform).
I 1647 hadde Slette den høyeste landskylda av disse gårdene, tilsv. 50 lpd., Bilbøn skyldte 30 lpd., Ro (og Rosetri) 25 lpd., Faukstad 20 lpd. og Horge 15 lpd. Espelund hadde en helt ubetydelig skyld – tilsv. 3 lpd. Gjennomsnittlig landskyld for disse seks gårdene var snaut 24 lpd., og Bilbøn har dermed en relativ landskyld på 1,3. Så vel på grunnlag av beliggenheten som av landskylda synes det rimelig å anta at Slette er den eldste gården, og at den opprinnelig kanskje var den eneste gården her, som de øvrige (muligens med unntak av Bilbøn) er skilt ut fra – sikkert ganske tidlig. Ro er også et mulig unntak.¹⁹ Vin-gården Horge er nok den yngste av gårdene som sikkert går tilbake til middelalderen; navnet tyder på førkristent opphav, men det har muligens opprinnelig vært knyttet til en teig. Bilbøn synes utvilsomt å gå langt tilbake; høyst sannsynlig til vikingtida, og forleddet Bil- kunne for den saks skyld godt inneholde et personnavn. Det er imidlertid vanskelig å forstå hvordan Billi skulle kunne passe. Uttalen av Bilbøn kunne tyde på at forleddet har hatt kort l, da lang l her til vanlig får palatal uttale (jfr. f.eks. gnr. 232 Urdevollan ([vøl9an]); dette er imidlertid ikke konsekvent gjennomført og brukes (ifølge NG) ikke i gnr. 68 Fillinse eller gnr. 157 Pillarviki, som det ligger nærmere å sammenlikne med, så forholdet kan ikke brukes som argument mot et mannsnavn Billi. Navnehistorisk er det likevel lite trolig at Billi foreligger. Mannsnavnet må anses som ukjent i Norge – patronymet fra Sør-Audnedal lar seg ikke sikkert bestemme – og navnet er sparsomt og seint belagt i Danmark og Sverige. Det ville ikke være urimelig å anta at mannsnavnet har oppstått gjennom slektsnavnet (adelsnavnet) Bille, men uansett synes det å være et relativt ungt navn. Bilbøn synes etter skyld og beliggenhet å måtte være langt eldre. Det er fristende å forsøke en annen tolkning av forleddet og vurdere hvorvidt det kunne være et terrengappellativ eller inneholde en sammenlikning. Noe topografisk ord synes ikke å foreligge, men kanskje kan navnet likevel settes i forbindelse med forholdene på stedet.
Enkelte norske gårdsnavn er dannet til eller inneholder et forledd bíldr m., evt. et beslektet svakt femininum bílda. Hankjønnsordet oversettes av Heggstad et al. (1975) med «bild, jern til årelating», mens Fritzner har en lengre forklaring under «bildr» (i bd. IV rettet til bíldr). Han mener den opprinnelige betydningen er ‘vinkel’, men at det «dernæst har været brugt om forskjellige vinkelformede skjærende Redskaber». En appellativ sammensetning er bíldǫr f., ‘pil med bladformet odd’, og dette ordet anses som synonymt med femininet bílda. Bíldr har paralleller i mange andre germanske språk og er uten tvil et gammelt ord (jfr. Torp under bild). Ordet ligger også til grunn for mannstilnavnet Bíldr (Lind Bin. sp. 23), som antas å ligge til grunn for så vel islandske som norske stedsnavn, alle imidlertid med sammensetning på s, og persontilnavnet synes derfor mindre sannsynlig som forledd i Bilbøn.²⁰
Navn på Bíld drøftes av Oluf Rygh først under gnr. 19,1 Bile i Moss, muligens av *Bílda og opprinnelig navn på en lang, spiss holme (NG I 354). Gustav Indrebø (1929a: 163) oppgir noen eldre skriftformer og fører alternativt opp Bíld(u)ey som opprinnelig form. Rygh nevner under Bile flere andre gårdsnavn som kan ha samme forledd: gnr. 34 Bildøya i Fjell (NG XI 274), vin-navnene gnr. 108 Bilde i Granvin (NG XI 487) og gnr. 111.112 Bilden i Brandbu (NG IV2 171 f.), og ellers det forsvunne «Bildinghædalæn» i Skjåk (DN V 289), som han antar kan knyttes til seternavnet Billingen.²¹ Albert Kjær mener det forsvunne «Billenn» (1603), «Beilen» (1611) i Solund mulig kan tolkes på samme måte (NG XII 223). Se også Gösta Franzén 1937: 152 f. (med noen litt. hv.) for bruken av et avledet *bilde m., til gsv. bilder m., «bill, plogbill» (= ‘plogjern’), i sammenliknende funksjon.
Også i de norske navnene som antas dannet til bíldr eller bílda, må bruken forklares gjennom likhetsassosiasjon. Magnus Olsen bemerker til navnet Bildøya at det gjelder «en temmelig smal og langstrakt, mod begge Ender tilspidset Ø».²² Språklig sett er det ikke noe i veien for at Bilbøn kan ha oppstått av *Bíld, dannet ved stammesammensetning med bíldr m. (jfr. bíldǫr f.) eller *Bíldu, dannet til genitiv av bílda. Bakgrunnen for navngivningen kunne være den lange, smale holmen i Sjoa rett ned for gården, altså ‘gården (eller teigene?) ved holmen *Bíldr eller *Bílda’. Som et motargument kunne anføres at holmen (etter kartet å dømme) ikke er så veldig mye smalere og spissere enn de tre holmene litt lenger opp i elva – mellom Slette og Bilbøn. Tolkningen kunne likevel forsvares om man tenker seg at navngivningen har skjedd nedenfra (slik jeg har antydet er det sannsynlige): For én som kommer oppover dalen, må denne første holmen ha framstått som særegen. En annen ikke helt uvanlig navngivningsgrunn er formen på jordveien, men dette kan selvsagt nå vanskelig etterprøves (jfr. navn på Spjót drøftet under gnr. 90 Spjøter i Våler (BØ III 149 ff. med litt.hv.), her også gnr. 66,1 Spjotum i Nord-Fron

Binningabø

gnr. 32 i Evanger hd., Hordaland

NG XI 520

N50 1216.1 4142

N 15 km

Rel. skyld: 1,0

– bi2nningabø (Bugge 1880, Rygh 1884, NG), "bIn(d)IMgsbø', "bIn(d)IMgabø' (AN 1956)

Binningbøe 1611 NG. Beningebøe 1630 NG. Bindingbø 1647 XI 387. Biningbøe 1661 lk. (Bindingsbøe 1667 NG ?). Bindingsbøe 1695 (Rygh 1886). Bindingbøe 1723 matr E. 1723 NG. Bindingsbøe 1723 matr M. Bindingbøe 1801 ft. Bindingsbø 1838 matr. Binningebø 1886 matr.
Kildemarkeringen «1667» finnes ikke i Ryghs grunnlagsmateriale fra 1886, der man derimot finner samme form fulgt av årstallet 1695, som føres opp ved de fleste gårdene her. Gårdene nevnes ikke i 1665-matrikkelen (som vel menes med Ryghs «1667»)

Magnus Olsen fører i NG opp *Birningabœr som norrøn form av navnet, og for betydningen av forleddet viser han til GPNS (s. 38), der Oluf Rygh tar dette gårdsnavnet med blant sammensetninger med mannsnavnet Birningr, men også bemerker i en kommentar at dette «forudsætter en Genitivform Birninga». Olsen presiserer ut fra dette at tolkningen krever en «ellers ikke paaviselig Sideform Birningi til Mandsnavnet Birningr, som har havt adskillig Udbredelse netop paa Voss». Han viser imidlertid også til en annen mulig tolkning, som nevnes under gnr. 37 Ekse. Her foreslås at
om man antager, at *Eixsingadalr indeholder et til *Eixin dannet Folkenavn *Eixingar, opr. brugt om Indbyggere af Dalens ældste Gaard Ekse,²³ men dernæst om Dalens Befolkning i det hele, kunde Forledet i *Birningabœr paa lignende Maade betegne Folk fra en Gaard *Birnin. Derved maatte da vel menes *Birnin (Bidne) paa Vossestranden (GN. 1. 57), hvoraf vilde følge, at Binningebø var blevet ryddet af folk fra en Gaard i Naboherredet Vossestranden paa en Tid, da andre Dele af Eksingedalen (saaledes vel GN. 34 [Neseim]) allerede havde modtaget Bebyggelse fra Ekse.
I GPNS (s. 38) opplyser Oluf Rygh at mannsnavnet Birningr «forekommer adskillige Gange som Mandsnavn, mest paa Voss», og han henviser til DN I 307, 643, II 341, 416 (feil for 461), 645 og V 296. For øvrig nevner han at det også finnes på Island.
Ifølge E.H. Lind (sp. 142 f.) går navnet på Island tilbake til landnåmstida, og han nevner belegg så seint som på begynnelsen av 1200-tallet. Navnets historisitet skulle dermed være uomtvistelig, men det kunne for den saks skyld ha oppstått på Island. Imidlertid er navnet også sikkert belagt fra Norge, men først fra andre halvdel av 1300-tallet, og sju av de ni brevene der navnet finnes, er skrevet på Voss. Innholdet i fire brev gjelder forhold i Evanger sokn (eget herred fra 1891), og det kunne dermed være gode grunner til å knytte Binningabø til dette mannsnavnet. Det eldste belegget er «Binninghe Romondar syne» (dativ) i DN I 307 fra 1368; brevet er skrevet på Vossevangen, men gjelder salg av jord i Bolstad i Evanger. Så dukker navnet igjen opp i 1373: «Biuninger Iuars son», «fyr nemder Binninger» (DN XXI 116, Voss 1373; avskrift – om gnr. 180 Oppeim i Voss hd.). I 1375 og 1376 kalles en prest i Etne i Sunnhordland «Binninger Gudþormsson», men begge brevene er skrevet på Voss og gjelder jordegods der (DN II 341 og V 219). En «Binningur Steinars son» nevnes i et brev fra 1402, som gjelder Bolstad i Evanger (DN V 296, Vangen), og lagrettemannen «Kalle Binningson» er i 1466 vitne i en sak i Evanger (DN II 645, Evanger). I 1468 nevnes «Binnigher Kalleson» én gang som lagrettemann på Voss (DN II 645, Finne på Voss) og en annen gang i samme funksjon i forbindelse med gården Horveid i Evanger (DN II 649, Finne). Lind antar de to sistnevnte navnebærerne må være far og sønn. Navnet opptrer ellers bare én gang, i Søndre Land i 1411 («af Binningge Krakasyny» DN II 461), men det sies ikke noe i brevet som klart knytter denne mannen til Østlandet. Fra Norge er det altså belegg for at navnet har vært båret av seks eller sju menn, med ett unntak sikkert stedfestet til Voss og Evanger. Men man kan neppe si at navnet opptrer «adskillige Gange» eller har hatt «adskillig Udbredelse» slik Rygh og Olsen hevder. Det synes ikke å ha vært brukt utenom Island og Norge og synes å ha gått av bruk også på Voss i løpet av seinmiddelalderen. Det forekommer ikke i NRJ (om da ikke «Birne pa Oldenn» – Voss gnr. 204 Olde; NRJ II 586; 1521 – skulle representere dette navnet), ikke i 1647-matrikkelen eller i folketellingene fra 1701 eller 1801.
Foruten Binningabø nevner Oluf Rygh (GPNS loc. cit.) gnr. 227. 229 Benningstad i Løten og gnr. 85,5 Bindingsdalen i Kviteseid, og utgiverne tilføyer det forsvunne «a Bynnestadum» i Skjåk, men karakteriserer dette som usikkert. Lind (loc. cit.) opplyser at det finnes en gård Birningsstaðir på Island, kjent siden 1318.
Benningstad i Løten står i NG III (s. 121) uten uttaleopplysninger,²⁴ og den eldste skriftformen er «Benningstad» i 1593 og 1604 (da gården skattet som halvgård). Med unntak av en form med én n i 1616, skal navnet seinere ha hatt samme form. Rygh har bare tolkningsforslaget «vistnok Birningsstaðir» og viser til mannsnavnet, «der forekommer av og til i Fortiden». Tolkningen forutsetter en videre utbredelse av mannsnavnet enn den som kan dokumenteres, og andre tolkninger burde kunne komme på tale; man kunne tenke på bending f., ‘bøyning’ (i så fall til en terrengformasjon) eller kanskje det abstrakte beining f., ‘hjelp, lettelse’, som ledd i et rosende teignavn (dialekten har her monoftong [e] for ei.) – Gården synes under alle omstendigheter å være forholdsvis ung og har kanskje slett ikke noe gammelt staðir-navn.
Bindingsdalen i Kviteseid står i NG VII 365 uten eldre skriftformer, og uttalen oppgis primært som bi2nningsdalen, men en uttale bi2ndings- skal også forekomme. Albert Kjær kommenterer at det «maaske» kommer av mannsnavnet Birningr, viser til GPNS og bemerker at den alternative uttalen i så fall er påvirket av skriftformen. Allerede i utgangspunktet blir forklaringen tvilsom. Som gårdsnavn kan dette knapt gå mer enn et par hundre år tilbake, men selv om gården sannsynligvis har overtatt et eksisterende naturnavn, er det her tvilsomt om forleddet kan være et personnavn med så begrenset bruk som Birningr. Alternative tolkningsmuligheter bør vurderes, og Kristin Bakken (1993: 24, 27), som for øvrig bemerker at gården første gang nevnes i 1760, foretrekker en tolkning til verbalsubstantivet binding, trolig i en betydning ‘som knytter sammen’.
Belegget «a Bynnestadum» står i et brev fra 1402 (DN III 413; uten dag eller sted). Gården, sikkert stedfestet til Skjåk, inngår i et makeskifte med to jordparter i Ringebu, en del av gnr. 90–92 Romsås og dessuten «i Byennestadom ... i Birkkum». Dette belegget er heller ikke identifisert, men tolkes i NG (bd. IV1, s. 158) som en sammensetning med Bjǫrn eller Bjarni). Likheten mellom de to forsvunne beleggene er påfallende og kan vekke mistanke om at ett av dem er feil. Men gården i Skjåk nevnes også i 1515, da kanniken på Hamar byttet fra seg en «øydhe gardh som heyther Bindestadh» (DN III 767, Lom) mot en (seinere likeledes forsvunnet) gård i Østre Gausdal. Oluf Rygh (NG IV1 44 f.) mener navnet kan komme av Bjǫrn eller Bjarni, men «man kunde ogsaa tænke paa det af Bjǫrn afledede Mandsnavn Birningr» og han viser her til NG III 121 (Benningstad på Løten). Formene kunne like gjerne tolkes som norrønt *Birnustaðir til kvinnenavnet eller mannstilnavnet Birna. Ifølge Lind (sp. 142), som nevner to eksempler på et slikt stedsnavn på Island, er imidlertid kvinnenavnet bare belagt på Island; tilnavnet er på den annen side norsk (Lind Bin. sp. 25). Men en tolkning til appellativet birna f., ‘binne’, kan ikke utelukkes, like lite som man kan se bort fra bjǫrn m. ved mange Bjarna(r)staðir.
Ingen av gårdsnavnene som føres opp under Birningr i GPNS kan anses som sikkert tolket, og utbredelsen av mannsnavnet er i alle fall en sterk indikasjon på at forleddene bør vurderes på nytt. Det sterkeste argumentet for å tolke Binningabø i Evanger til et mannsnavn *Birningi er at mannsnavnet Birningr nettopp er belagt fra Vossebygdene, og det antas også å foreligge i noen yngre stedsnavn. Leiv Heggstad (1949: 41) mener det ligger til grunn for åkernavnene «Bidninjen» og «Bidningane» på Voss (gnr. 28 Bø og 29 Byrkjo); jfr. Bakken 1993: 20. Kristin Bakken trekker også fram tre teignavn nevnt i diplomer fra 1560 og 1563, «Binninge lutten», «Binninge brotte» og «Bindinge tey» (DN XXI 845, 857), dessuten «Bidningadalen» fra Heggstads navnesamling (loc. cit.).²⁵ I alle fall de fire siste navnene synes å kunne inneholde det svakt bøyde *Birningi, og det er jo slett ikke noe særsyn at svakt bøyde varianter forekommer side om side med sterkt bøyde mannsnavn. Disse yngre navnene kan dermed være en indikasjon på at den primære tolkningen av Binningabø er korrekt.
Magnus Olsen foreslår, som nevnt, en alternativ tolkning, nemlig en betegnelse på folk fra gnr. 1 og 57 Bidne i Vossestrand hd. Dette gårdsnavnet skrives «a Birnni» i BK (fol. 90 a), og tolkes som et vin-navn dannet med dyrebetegnelsen bjǫrn (NG XI 561, jfr. s. 568) som forledd. Typologisk ville et slikt inkolentnavn stemme overens med en lang rekke navn på ingr dannet til ulike stedsnavn; jfr. Lind Bin. (sp. 179), der de fleste eksemplene er islandske; de norske er stort sett dannet til landskapsnavn. I nyere norsk er det imidlertid mange eksempler på slik ordlaging – så vel til bygdenavn som til gårdsnavn. Olsens eksempel Ekse : *eksingar kan synes å være en god parallell til Bidne : *birningar, men i begge tilfeller synes en slik forklaring å måtte forutsette at bosetningen i Eksingadalen har foregått østfra, fra de vestre Vossebygdene (Vossestrand) og nedover dalen, noe som kan virker mindre sannsynlig. Det er ca. 25 km over fjellet fra Bidne vestover til Binningabø, og Bidne har utmark og støler (Svorto og Marsteinstølen) nord for gården – i Oppeimsdalen.
Det kunne synes som E.H. Lind gir sin tilslutning til denne tolkningen: «Ett släktnamn birningar har man väl snarast i Binningebø» (Lind Suppl. sp. 171; jfr. Bakken 1993: 20). Lind setter imidlertid ikke «slektsnavnet» i forbindelse med noe gårdsnavn; i Lind Bin. (sp. 25) forklarer han det som avledet av personnavnet Bjǫrn eller Bjarni. En parallell til dette er Heggstads forklaring til oppslagsordet birningr (Gamalnorsk ordbok, 1930): «ætting av ein bjǫrn, i sms. ásbirningar», d.v.s. som tilnavnselement, avledet av mannsnavnet Ásbjǫrn.²⁶ Tilsvarende forklarer han ylfingr som «eig[entleg] ulvunge» (slik òg i 1975). Linds term kan fortrinnsvis erstattes med ætlingbetegnelse, da det jo her ikke er tale om monoreferentiell bruk eller slektsnavn i alminnelige forstand.²⁷
En annen, formelt mulig tolkning – så vel av ætlingbetegnelsen birningar som gårdsnavnet Binningabø – er at utgangspunktet er et appellativ *birningr m., ‘bjørnunge’. Slik forklarer Lind (Bin. sp. 257) et mannstilnavn *Millubirningr, som han stedfester til Sogn, men som heller kan knyttes til Voss. Belegget er rekonstruert på grunnlag av et antatt feilskrevet «biringi» («Olafe millu biringi Halldors syni»; dativ) i et brev skrevet på Eggum i Leikanger i 1311 (DN II 94 f.). Gårdene som nevnes i brevet, ligger imidlertid på Voss, og Olav *Millubirningr, som nevnes blant vitnene, kan med god grunn antas å være vossing.²⁸ Nå er *birningr ikke belagt i norrønt (Fritzner) eller i moderne nordiske språk utenom nyislandsk (Blöndal), men orddannelsen er uproblematisk. *Birningr, ‘bjørnunge’, kan ha fungert som tilnavn, slik det trolig foreligger i brevet fra 1311, for deretter – gjennom oppkalling – å ha gått over til mannsnavn. Dette er det da som foreligger i de sammensatte stedsnavnene med s-sammensetning. I de øvrige, og i gårdsnavnet Binningabø er det derimot mer sannsynlig å anta gen. pl. birninga, enten av en ætlingbetegnelse dannet til Bjǫrn/Bjarni, eller av appellativet – bjørnen får vanligvis to unger – og navnet blir dermed en parallell til de mange yngre, sikre sammensatte teignavnene på Bjørne.
Det bør nevnes at uttalen med [n] for ventet [dn] av rn i dette området stemmer med oppskrifter i synopsen ved Norsk målførearkiv. Både fra Bergo (gnr. 33 og nabogård til Binningabø) og fra Teigdalen sørover mot Evanger, er appellativet binne f. (av norrønt birna), ‘hunbjørn’, notert med uttalen ["bina]. Ordet er ikke notert fra Voss eller lenger ned i Eksingedalen. Alle stedene har imidlertid [dn] i f.eks. kvern og kinne f.²⁹
De her framsatte tolkningsforslagene skulle altså være formelt mulige. Det kan likevel ikke helt ses bort at navnet kan ha et annet opphav, det samme som Kristin Bakken foreslår for Bindingsdalen og Bindings kyrkje i Kviteseid – at forleddet er et verbalsubstantiv (1993: 25 f.). Begge uttaleoppskriftene i ANs samlinger fra 1956 har d i parentes, altså en uttale ["bIndIMgsbø'] eller ["bIndIMgabø'], som kunne tyde på en norrøn form *Bindingsbœr eller *Bindingabœr. Bugges og Ryghs tre oppskrifter (som viser [n]) er etter opplysninger fra heimelsmenn på Finne og Vangen (altså på Voss) og dessuten en «skrift. Meddel. af Løitnant fra Voss», og de burde kanskje tillegges mindre vekt enn de yngre, mer lokale oppskriftene. På den annen side kan jo disse være påvirket av den relativt lange skrifttradisjonen med skrivemåten Binding, jfr. beleggene fra 1647, 1667, 1695, 1723, 1801 og 1838. S-fuge finnes i 1667, 1695, 1723 og 1838, og er kanskje mindre pålitelig, i alle fall om forleddet skulle inneholde det abstrakte binding f. i betydningen ‘som binder sammen’. Det blir likevel et spørsmål om en slik tolkning kan underbygges ved terrengforholdene og om dette er et rimelig forledd i et navn på bœr i én av de aktuelle betydningene.
Binningabø ligger ved en ca. 6 km lang smal og trang del av dalen, som skiller mellom åpnere lende ovenfor og nedenfor – ved Bergo og Laviki. Dette trange partiet har heller skilt enn bundet sammen den øvre og nedre delen av dalen. Like vest for nabogården Fosse går fra gammelt av sokne- og herredsdelet mellom Evanger og Eksingadalen i Hosanger. En indikasjon på at ferdselen heller har gått sørover til Evanger enn vestover til de nedre delene av dalen, er navn som Bydalen og Byvatnet (= *Bydalsvatnet) sørvest for Fosse; her gikk sikkert *Byvegen, stien til Bolstadøyri for videre sjøveis transport til byen (Bergen). Topografiske forhold synes altså ikke å underbygge den alternative tolkningen til binding f., og dette styrker indirekte tolkningene til en ætlingbetegnelse eller et pluralt appellativ *birningar.
Gården ligger mellom gnr. 33 Bergo i øst og gnr. 31 Fosse i vest. Lenger opp i dalen ligger gnr. 34 Neseim, gnr. 35 Brakestad, gnr. 36 Trefall, gnr. 37 Ekse og gnr. 38 Gullbrå. Vest for Fosse – lenger ned i dalen, i Eksingadalen sn. av det gamle Hosanger hd. – ligger gnr. 93 Yksendalen, gnr. 92 Fjellanger (begge i sidedaler), gnr. 91 Lavikhaugen, gnr. 90 Laviki, gnr. 89, Flatkvål, gnr. 88 Nese, gnr. 87 Vetlejordi og gnr. 86 Heviki.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 hadde Flatkvål og Laviki høyest skyld av disse gårdene, med tilsv. 20 lpd. korn. Bergo og Nese skyldte 13 lpd. hver, Ekse, Fosse, Binningabø, Vetlejordi og Yksendal skyldte 10 lpd. hver, Brakestad, Trefall, Fjellanger og Heviki skyldte 6,5 lpd. og Gullbrå og Neseim 5 lpd. Lavikhaugen nevnes ikke i 1647; den er ryddet fra Lavik og skyldsatt første gang i 1723. Gjennomsnittsskylda for de 15 andre gårdene var på 10,1 lpd., og Binningabø må altså kunne karakteriseres som en middels stor gård. De to gårdene som skiller seg ut, Flatkvål og Lavik, ligger begge i den nedre delen av dalen, den som hørte til Hosanger skipreide, mens gårdene som hørte til Evanger, gjennomgående var mindre, med en gjennomssnittsskyld på vel 8 lpd. Her hadde Bergo høyest skyld; denne og Fosse må også navnetypologisk anses som de eldste i den øvre delen av dalen,³⁰ og Binningabø må etter beliggenheten kunne regnes som en nyrydding utgått fra Fosse. Dersom forleddet er ætlingbetegnelsen *birningar, bør etterleddet bœr fortrinnsvis forstås som ‘gård’; om det er dyrebetegnelsen, kan kan det enklest forstås som ‘avsidesliggende engstykke’.

*Bjarnarbœr

forsv. gård i Lom hd., Oppland

NG IV1 65

N50 1618.4 ca. 7254

j Biænnerbœ DN I 274, 1356 (Mo, Lom). j Biærnærbœœ DN I 341, 1379 (Marstein, Lom). j Biærnæbøø DN III 503, 1429 (Lom)

Oluf Rygh tolker navnet uten forbehold som «Bjarnarbœr, Bjørns Gaard», og han mener det mulig kan gjelde en part av gnr. 59 Bø «kaldet efter en Eier af Navn Bjørn».
Mannsnavnet Bjǫrn hørte ifølge GPNS (s. 41) «til de i Middelalderen hyppigst brugte», noe som bekreftes av E.H. Linds mange belegg (sp. 143–147). Lind understreker at enkelte genitivsformer av navnet «i den yngre medeltidsnorskan» ikke med sikkerhet kan skilles fra tilsvarende former av Bjarni (jfr. Lind sp. 136 f.). Også i Sverige er det en rekke eksempler på «Biarni», flest i vest og sør (SMP I 315–17), mens «Biorn» har vært vanlig overalt (sp. 318–46). Det samme gjelder Danmark (DgP I 124–128), og mange av de engelske beleggene må gjelde nordiske menn, selv om det også fantes et g.eng. «Beorn» (Björkman s. 26; jfr. Fellows-Jensen 1968: 54 f.). Det er umulig å skille mellom det nordiske og det engelske navnet (Insley s. 95 f.). Navnet er også registrert i Normandie, men der er det i enkelte tilfeller vanskelig å skille fra det frankiske Beher (Adigard s. 194–96).
Ifølge GPNS (loc. cit.) er det umulig å skille mellom Bjǫrn og Bjarni når de står som forledd i stedsnavn (når etterleddet begynner med konsonant), selv om man har navnene i middelalderformer, «da r i Genitivsendelsen -ar i Bjarnar- i denne meget ofte er forsvundet foran efterfølgende Konsonant» (jfr. Linds kommentar til genitivsformene). Enkelte navn kan inneholde dyrenemnet bjǫrn, evt. i funksjon som fjell- eller elvenavn.³¹ Ellers påpeker Rygh her at stedsnavn som nå har forleddet Bjørn, kan gå tilbake på sammensatte personnavn på Bjǫrn, særlig Bjǫrnulfr. Rygh fører opp hele 107 norske gårdsnavn under Bjǫrn og Bjarni, av disse ikke mindre enn 44 sammensetninger med stad og 17 med rud eller rød. 28 navn er fordelt på andre kulturappellativer og 18 navn har et naturappellativ som etterledd; av disse er det sju eksempler på vik og fem på våg. Rygh sier for øvrig innledningsvis at han har ikke har tatt med navn som Bjørnåsen, Bjørnebekk, Bjørndalen, Bjørnlia og Bjørnøya, men trolig må langt flere av eksemplene inneholde dyrenemnet.³² *Bjarnarbœr i Lom er ett av svært få navn der ar-genitiven kommer til syne i eldre former; av middelalderformene Rygh fører opp i GPNS, er det bare seks andre eksempler på ar-fuge.
Utgiverne av SMP har ikke tatt med noe om bruken av personnavnet i stedsnavn, men i Lundgren-Brate (s. 24 f.) nevnes noen eksempler, bl.a. ett «Biornaby» fra Åland. Det bemerkes imidlertid at det er vanskelig å avgjøre om forleddet i disse navnene er personnavnet eller dyrebetegnelsen. Eksempelet fra Åland må gjelde det nåværende Björby i Sunds sn., som ifølge Lars Hellberg (1987: 86) «kan ha bildats på 1200-talet, knappast tidigare». Hellberg drøfter ikke her noe alternativ til personnavntolkningen, og det gjør han heller ikke ved (det yngre) Björsby i Jomala, der det også finnes et Ulvsby, et Ingeby og et Gölby (av Gyrdh). Elof Hellquist (1918: 65) nevner Björnbyn fra Dalsland, og ifølge registeret i SOÄ skal det være fire eksempler på dette navnet i lenet; to av dem synes å kunne være gamle. Björnbyn i Töftedals sn., Vedbo hd. er første gang belagt som «Biørnesbyen» i 1524, men belegget oppgis som usikkert i SOÄ XIX 146. Alle seinere belegg står uten s-fuge. Björbyn i Tydje sn., Tössbo hd., skrives «Biörnäbyen» i 1540, men etter 1660 er det bare navneformer uten n i forleddet (SOÄ XVII 38). To andre navn synes å være ganske unge. Björnebyn i Steneby sn. i Vedbo nevnes først i 1690 og synes seinere å være forsvunnet (SOÄ XIX 114), mens Björnbyn i Grinstads sn., Sundal, som kalles «en utjord», tydeligvis har gjennomgått flere (partielle) navneskifter. Det eldste belegget er «Biörneboll» i 1546; i 1570 er etterleddet «-bo», og fra 1572 dukker varianter av «-bÿn» opp (SOÄ XVI 122). Mannsnavnet er ellers foreslått som forledd i en lang rekke stedsnavn i Älvsborgs län, men mange kan nok tenkes heller å inneholde appellativet.
I Danmark er det også mange navn med forleddet Bjørn, men ifølge DgP (bd. I, sp. 128) må «adskillige» inneholde dyrebetegnelsen.³³ Det bemerkes ellers at den gamle genitivsformen Biarnar, som kjennes sikkert bare fra runeinnskrifter, muligens kan foreligge i stedsnavn, men da er det også mulighet for sammenfall med personnavnet Bjarni. Genitivsformen på s finnes allerede i navn på torp. Bjǫrn (og Bjarni) antas likeledes å foreligge i noen nordiske stedsnavn i England, og genitivsformer på s forekommer tidlig; jfr. Fellows-Jensen 1968: 54 f. og Insley s. 95 f., som for øvrig ikke har noen eksempler på sammensetning med by.
Med bare tre tidlige belegg lar det seg ikke gjøre med sikkerhet å bestemme forleddet i *Bjarnarbœr. Kildene gir ingen nøyaktig stedfesting ut over at gården har ligget i Bøverdalen. På formelt grunnlag kan man ikke helt se bort fra at navnet inneholder gen. sg. av dyrenemnet. Dersom Ryghs antakelse, at det dreier seg om et partsnavn på Bø, er riktig, vil mannsnavnet være en nærliggende tolkning. Skulle dette imidlertid være et opprinnelig teignavn, vil dyrenemnet også måtte vurderes som en mulighet. Heller ikke en tolkning til et elvenavn kan utelukkes, men da det er helt uvisst hvor stedet har ligget, blir ethvert tolkningsforsøk svært usikkert

*Bjarnhildarbýr, [(bm :: 2 :: *Bjarnhildubýr)]*Bjarnhildubýr

forsv. gård i Trøgstad hd.?, Østfold

NG I 32

j Biænnildaby RB 145, 1401

Oluf Rygh mener navnet kommer av «Kvindenavnet Bjarnhildr, der ellers nu kun kjendes i et enkelt Exempel (RB. 150, fra Rødenes)». Også i GPNS (s. 38) og hos E.H. Lind (sp. 135 f.) føres kvinnenavnet opp i sterk form. Ifølge belegget gav «Gyriid ok Biarnilla» jord i gården Størløs i Rødenes til inntekt for presten. Personnavnet står altså i nominativ og burde nok heller oppfattes som et svakt Bjarnhilda (i Røde boks register normaliseres det bare forsiktig til «Bjarnilla»). Assar Janzén nevner under Bjarn- «kvinnonamnen Bjarnhildr, -hilda, men han tar dem ikke med under sammensetninger på hildr/hilda (NK VII 66, 106). Kvinnenavnet er ikke registrert i de anvendte oppslagsverkene for Sverige, Danmark eller England.
Oluf Rygh normaliserer ikke alltid de forsvunne navnene, og det har han heller ikke gjort i dette tilfellet, men hans forslag til forledd forutsetter en norrøn grunnform *Bjarnhildarbýr. Som kjent er gjengivelsen av mellomvokalene ofte noe vaklende i Røde bok, så man kan ikke på grunnlag av dette belegget se bort fra at navnet har vært *Bjarnhildubýr, altså dannet til det svakt bøyde kvinnenavnet, som foreligger i samme kilde.
Det er fristende å forsøke å knytte stedsnavnet til denne Bjarnhilda. At hun gav jord i en gård i Rødenes til prestebolet ved Rødenes kirke, utelukker selvsagt ikke at hun har vært bosatt i Trøgstad. Så seint som i 1647 hadde prestebolet i Rødenes part i gårder i Trøgstad (1647 I 18). Å identifisere gårdsnavnet lar seg ikke gjøre med noen grad av sikkerhet, og det er heller ikke sikkert at gården virkelig har ligget i Trøgstad. Belegget står imidlertid nevnt blant gårder som lå til presten i Trøgstad kirke, mellom belegg for gnr. 19 Ringstad og gnr. 13 Haugen. Mellom disse gårdene ligger gnr. 23 Mellegard, som først er nevnt i 1514 (NRJ I 26), men som er registrert som fullgård i 1604 og seinere. Ett av brukene under Mellegard, Smedby, var alt i 1838 eget bruk med «gammel skyld» på 5 lpd., mens gården som helhet skyldte 30 lpd. Navnet Smedby finnes ikke i de eldre matriklene (ifølge ANs samlinger dukker det første gang opp i kirkeboka for 1771), men ifølge Stiftsboka (NKJ I 21) og skattematrikkelen i 1647 (bd. I, s. 14) lå 5 lpd. i Mellegard til trøgstadpresten. Det kan etter dette ikke utelukkes at *Bjarnhildubýr / *Bjarnhildarbyr gjelder en del av Mellegard – kanskje knyttet til den eneste kjente Bjarnhild(a); som altså har levd i området omlag på samme tid som gårdsbruket nevnes. Lokaliseringen til Mellegard blir selvsagt hypotetisk, men i alle tilfeller er det rimelig å anta at dette var et partsnavn med relativt kort levetid

Bjørneby

gnr. 117 i Rakkestad hd. (Degernes sn.), Østfold

NG I 108

N50 1913.1 3883

Nø. 1 km

Rel. skyld: 1,3

– bjø2nneby (Bugge 1883, NG), "bjøn3by (AN ca. 1955)

j Biarnabø RB 157, 1401. j Byerneby DN III 741, 1502 (Bjørneby). (Biørnneby (2 br) NLR I 182, 1557–58). Biørneby 1/1 1593 bs AN. 1594 RAd (Bjørneby). Biørnebye 1594 NG. Biørneby 1600 AN. Biørnebye 1604 NG. Biørnnebye 1/1 1604 bs AN. Biørnebye 1618 RAd (Tune). Biørnebye 1626 RAd (Gjuver). Biørneby 1647 I 64. Biørnebye 1656 RAd (Bjørneby). 1664 AN. 1665 matr. 1668 AN. 1723 matr E M. Bjørneby (Bjarneby) 1838 matr.
I NLR (bd. I, s. 182) nevnes to menn, Helge og Øyvind Bjørneby, som selger et gaupeskinn til kongens bruk. Belegget kan evt. gjelde Bjørneby i Åsnes, selv om oppsitteren der ifølge den samme kilden het Jon (se nedenfor)

Oluf Rygh tolker i NG navnet som «*Bjarnarbýr eller Bjarnabýr, Bjørns (eller Bjarnes) Gaard». Tolkningen kan ikke motbevises, men formelt er det ikke noe i veien for at forleddet kan være dyrenemnet bjǫrn m. i gen. sg. eller pl. Utviklingen fra de norrøne genitivsformene Bjarna(r) til dagens uttale med [ø], er nærmest en regel i stedsnavn, og skyldes utvilsomt en klar assosiasjon til mannsnavnet Bjørn eller til dyrenemnet. Se nærmere under *Bjarnarbœr ovenfor.
Ifølge bygdeboka (Lunde 1990: 27) skal gården tilhøre førkristen tid, og forfatteren antyder (s. 31) at den kan være utskilt fra en nabogård, kirkestedet Degernes. Det samme synet kommer til uttrykk hos Oluf Rygh, som i NG I 117 antar at gnr. 193 Kirkeng, nabogård i vest til kirkestedet, har vært prestegård i middelalderen og opprinnelig en del av Digranes, «der har givet Kirken og Sognet Navn», og han legger til: «Parter deraf ere vel ogsaa de nærliggende Stentorp og Bjørneby (No. 116 og 117)».
Bjørneby ligger mellom gnr. 119 Skalle i øst, gnr. 118 Oremo i sør, Degernes kirke med gnr. 193 Kirkeng, gnr. 194 Størrløs og gnr. 116 Stentorp (ikke avmerket på kartet) i vest og gnr. 113–15 Halum i nord. Et stykke øst for Skalle, men på motsatt side av Rakkestadelva, ligger gnr. 121 (Ytre) Bjørnestad (forleddet i navnet tolkes i NG på samme måte som i Bjørneby). Sør for kirkestedet ligger gnr. 144 Nordby, og noe lenger vest ligger bl.a. gnr. 191 Gjøby og gnr. 73 Flateby. I sammenlikningen nedenfor tas også landskylda for disse to gårdene og de nærmeste nabogårdene med; til sammen er 17 gårder undersøkt.
Bjørneby var skrivergård i 1647 og derfor ikke skyldsatt. Størrløs og én av Halum-gårdene var adelsgods, og heller ikke for deres vedkommende foreligger det landskyldopplysninger i 1647. Landkommisjonens jordebok fra 1661 mangler for Rakkestad, men opplysningene i 1665-matrikkelen er for de tre gårdene uendret så vel i 1723 som i 1838 («gammel skyld»). Skylda for de øvrige gårdene i 1647 stemmer i all hovedsak med den gamle skylda i 1838 (bare Kirkeng avviker vesentlig; den hadde fått redusert skylda fra 30 lpd. i 1647 til 25 lpd. tidlig på 1800-tallet). Uten risiko for vesentlige feil bør det derfor kunne la seg gjøre å bruke 1665-skylda for Halum, Bjørneby og Størrløs i sammenlikning med skylda for de andre gårdene i 1647.
De tre Halumgårdene hadde høyest skyld med 65 lpd. (to av gårdene skyldte til sammen 35 lpd. i 1647). Førsdal (gnr. 72.73) skyldte 60 lpd., Oremo 40 lpd., Bjørneby og Eng (Kirkeng) 30 lpd., Bjørnestad 24 lpd. Nordby, Stensrud (gnr. 189), Sveen (gnr. 190) og Størrløs skyldte 20 lpd. hver, Skalle (gnr. 119) skyldte 15 lpd., Bakke (gnr. 74) 13 lpd., Gjøby 12,5 lpd., Flateby 12 lpd. Stentorp og gnr. 192 Rud skyldte 10 lpd. hver og gnr. 195 Berger skyldte tilsv. 3 lpd. korn. Gjennomsnittsskylda for de 17 navnegårdene har da vært 23,8 lpd., og Bjørneby hadde en relativ skyld på 1,3, mot 0,8 for Nordby og 0,5 for Gjøby og Flateby.
Bjørneby må på dette grunnlag kunne anses som en noe over middels stor gård, som sammen med Stentorp og Kirkeng hadde samme skyld som heim-gården Halum. Sammenlikningen kunne kanskje ses som en støtte til Ryghs forslag om at disse tre gårdene er parter av en eldre storgård Digranes.³⁴ Det lar seg – på dette grunnlaget – imidlertid ikke gjøre å anslå når denne delingen evt. kan ha skjedd og navnene dermed ha oppstått. Det er også et spørsmål om terrengforholdene egentlig ikke taler imot en slik opphavsgård (jfr. noten til Digranes); men noe klart alternativ peker seg heller ikke ut. Bjørneby og Stentorp kan like gjerne være utskilte deler av Halum eller av Oremo, eller Bjørneby og Stentorp kan sammen ha utgjort en egen gård, som altså ville hatt en skyld tilsvarende den for Oremo. Bjørneby kan på den annen side – på grunnlag av landskylda – antas å være minst like gammel som Bjørnestad, som det skulle være grunn til å føre tilbake til vikingtida.³⁵ De tre andre by-gårdene – og navnene – synes alle å måtte være yngre; spesielt gjelder dette Gjøby, sammensatt med et kvinnenavn, og Flateby, der forleddet kunne tyde på at det opprinnelig har vært tale om et teignavn.
Alle de tre tolkningsalternativene som nevnes under *Bjarnabœr, er aktuelle også for Bjørneby i Rakkestad

Bjørneby

gnr. 90 i Åsnes hd., Hedmark

NG III 286

N50 2016.2 3525

N 3,5 km

Rel. skyld: 0,6

– bjønnbí (Bugge 1883), bjønnby (A.B. Larsen u.å.), bjø2nnby (NG)
I Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er det i tilknytning til oppskriften etter Larsen notert at uttalen er bjen9n9by i (nabosoknet) Våler

j Biærnaby RB 457, 1394. Biørnneby NLR I 8 13, 1557–58. (Biørby NLR II 36, 1560–61). Biørnnebye 1578 NG. Biørneby ½ 1594 NG. Biørnebye 1616 NG. Biørnebye, Biønbye 1647 III 82. Biørnebye 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Bjørneby 1838 matr.
Belegget fra NLR II nevnes sammen med et belegg for Svenneby i Våler, 5–6 km vest for Bjørneby. For enda et mulig belegg fra NLR, se Bjørneby i Rakkestad ovenfor

Oluf Rygh gir her samme forklaring som til Bjørneby i Rakkestad.
Gården ligger i utkanten av grenda, mellom elva Hasla og det forholdsvis bratte Kjølaberget og ca. 3,5 km nord for det gamle kirkestedet, gnr. 117–19 Åsnes, på den andre sida av Glåma. Nord for gården ligger gnr. 91 Såset, og i sør er de mindre gårdene gnr. 89 Sagerud og gnr. 88 Haslerud de nærmeste naboene. På det flate området mellom Hasla og Glåma ligger ellers gnr. 85.86 Andset (Andórssetrar) og gnr. 87 Telle (Þelli). Øst for Bjørneby ligger gnr. 93 Melby og vel også gnr. 92 Kongelbekk (til kuml n.?), som ikke er avmerket på kartet, men som trolig er representert ved «Strætkvern».³⁶ Sørøst for denne ligger gnr. 94–97 Kjølen (for enden av Kjølaberget) og i øst gnr. 98 Keiserud.
Ifølge 1647-matrikkelen var det Kjølen som hadde høyest landskyld av disse gårdene, med 115 lpd. Andset skyldte 55 lpd. og Telle 50 lpd. De andre gårdene må ha vært betraktelig mindre, for Melby og Bjørneby skyldte hhv. 30 og 25 lpd., Såset og Kongelbekk 20 lpd. hver og Keiserud 10 lpd. Hverken Sagerud eller Haslerud er nevnt i 1647, 1661 eller 1665, og Sagerud er heller ikke nevnt i 1723-matrikkelen.
I 1723 nevnes «Scharderud» sammen med Bjørneby, og Oluf Rygh antyder at dette belegget kanskje kan gjelde en part av gnr. 55 Skarderud i Våler. Trolig er det likevel navnet på en gård i Åsnes. I 1950-matrikkelen har to mindre bruk under Bjørneby navnet Skårerud (bnr. 3 «Nedre Skårderud» og bnr. 6 «Skårderud østre»), og de er avmerket som «Skårerud» på N50-kartet vest for Såset.
Etter beliggenheten kunne man tenke seg at Skårerud, Såset og Bjørneby har vært deler av en eldre gård, mulig med Bjørneby som den eldste bebyggelsen og de to andre, høyereliggende gårdene som seinere utskilte deler. Melby ligger mellom Bjørneby og Kjølen og navnet viser her til beliggenheten mellom disse to gårdene (jfr. Schmidt 1987a: 337). Rygh tolker Såset som Sáðasetr, til norrønt sáð n., ‘utsæd, avling’, altså «betegnende Gaarden som vel skikket til Kornavl» (den alternative tilnavntolkningen er mindre rimelig; jfr. Lind Bin. sp. 301). Sammenlagt skyld i 1647 for Bjørneby og Såset tilsvarer skylda for Andset. Navnet Andset er sammensatt med personnavnet Andórr, av Arnþórr, og flere andre navn i nærheten er også klart sammensatt med mannsnavn. Dette styrker tolkningen av Bjørneby som sammensatt med personnavnet Bjǫrn, selv om de andre aktuelle tolkningene heller ikke kan utelukkes. Det renner en bekk like vest for gården. Uansett tolkning er det ikke urimelig å datere navnet til vikingtida

Björnebön

Sörbygdens hd. (Sanne sn.), Båhuslen

OGB XVII 113

GK 9B SV 7313

N 1,8 km

– bjÓ2-nbö'-n, bö'n- (OGB)

Biörn(e)bönn, Bönne- 1573 OGB. Biörnnebönin, Biorrneböenn (!) 1581 OGB. Biörnne- 1586 OGB. Biönebönn 1613 RU OGB. Biönnebön 1616 Reg OGB. Biönebön 1659 OGB. Böhne Böhn 1669 OGB. 1697 OGB. 1719 OGB. Böhnneböhn 1680 OGB. Bönnebon 1758 OGB. Bjönnebön 1789 Hfl OGB. Björnebyn 1806 K OGB. Bönnebön 1811 OGB. Bönebön 1825 OGB. 1881 OGB. Jr OGB. Björnebön GK OGB. EK (B) OGB

Verner Ekenvall peker i OGB på at om lag halvparten av de tallrike navnene på byn/bön i det tilgrensende svenske landskapet Dalsland har personnavn i forleddet, og han mener det dermed er grunn til å regne med at forleddet her er mannsnavnet Björn «i synnerhet som detta i ä. tid varit vanligt i bygden». Han viser til Björnebyn i SOÄ XIX 114 og til Bjørneby i Rakkestad og Åsnes (se ovenfor), og bemerker at åsnesnavnet har enstavet forledd, likesom navnet i Sanne. For en drøfting av dette viser han til «exkursen om strävan efter jämvikt mellan förled och slutled OGB 18 s. 332 ff.». Endelig kommenterer han skrivemåten «Bönebön» o.l., som forekommer allerede i 1573, og foreslår at dette kanskje gjengir en alternativ uttale med bortfalt j. I den sammenhengen viser han til den gsv. sideformen börn for björn, som antas å ligge til grunn for uttalen av navnet Börviken (SOÄ XIX 44), men han legger til: «man kunde dock även tänka på assimilation till s. l.» (= etterleddet).
Ekenvall kommenterer Björnebön (og Stenarsbön) også i innledningen til OGB XVII (s. xx). Det at forleddene er gammelnordiske mannsnavn, kunne
i och för sig tala för samband med de övriga bohuslänska (och de norska) by- och bö-namnen, vilka aldrig [!] innehåller kristna personnamn, och därför torde vara förmedeltida, medan motsvarande ON på Dal även kan ha dylika namn i f.l.; jfr Hellquist -by s. 65 f., 106 ff., Hellberg i Kumlabygden 3 s. 369 ff. Å andra sidan pekar s.l:s bestämda slutartikel dock snarare på det dalsländska namnskicket; de bohuslänska by-namnen har nästan alltid obestämd form. Jfr. säternamnens dalsländska orientering nedan s. 68 överst.
Det burde også – eller i vel så stor grad – være grunn til å peke på de østfoldske navnene i b.f., og Ekenvall generaliserer vel mye ut fra personnavntypen. Det skulle være åpenbart at et alminnelig personnavn som Bjørn kunne knyttes til bosetninger langt opp mot nyere tid.
Björnebön ligger på østsida av Sannesjön, snaue to kilometer nord for Sanne kirke og den gamle prestegården Prästebol. Mellom kirkestedet og Björnebön ligger Stenarsbön og Kettelsröd).
I forbindelse med drøftingen av Stenarsbön argumenterer jeg for at Björnebön er en relativt ung bosetning; det er imidlertid ikke noe i veien for at den går tilbake til middelalderen. Hvorvidt forleddet er mannsnavnet eller dyrenemnet, blir mer usikkert. Som en støtte til den førstnevnte tolkningen kan bemerkes navnene på nabogårdene nærmere kirken, foruten flere andre gårder med navn der forleddet uten tvil er personnavn. Noe elvenavn synes her lite trolig, men en tolkning til dyrebetegnelsen kan ikke utelukkes

Branneby

Kville hd. Båhuslen

OGB XVI 22

GK9A SO 4601

Ø-sø 4,5 km

– bra2n-(ê)by'_ (OGB)

Brandabiar l[iði] DN VI 247, 1346 (Vrem). j Brandebø RB 366, 1391. j Brandaby RB 382, 1391. y Brandby (2 br) NRJ V 218, 1544. Brenndeby NLR I 91, 1557–58. Brannebye 1581 OGB. 1586 OGB. Bränneby, Brenneby 1659 OGB. Braneby 1665 OGB. Branneby 1680–1881 OGB. Jr OGB. Branneby 1806 Hermelin OGB. Braneby 1825 OGB

Assar Janzén forklarer forleddet til mannsnavnet Brandi, som han med hv. til E.H. Lind beskriver som en «tämligen sällsynt svag biform till det i hela Norden vanliga Brandr».
Et mannsnavn Brandi (mulig svak form av Brandr, som var langt vanligere på Island enn i Norge) er i GPNS s. 49 tilføyd av utgiverne; Oluf Rygh har bare nevnt det under Brandr, der han viser til at det kan påvises brukt én gang i Landnåmabok. E.H. Lind (sp. 162) viser imidlertid at samme person kalles Brandr et annet sted i samme kilde. Hverken Lundgren-Brate eller SMP har eksempler på den svake navneformen, men i DgP (bd. I, sp. 159; under Brand) vises til et runesvensk branti, og det antydes at en svak form også kan ha foreligget i Danmark. Erik Björkman (s. 29 f.) og Gillian Fellows-Jensen (1968: 62) nevner bare den sterke navneformen, og ingen av formene synes å ha forekommet i Norfolk (Insley). Ut over det svenske runebelegget er det ingen sikre indikasjoner på at personnavnet har eksistert, og det nevnes da heller ikke av Janzén i NK VII.
Utgiverne av GPNS fører opp tre rud-navn under Brandi, alle fra Akershus. Det første, et forsvunnet navn fra Nesodden, blir imidlertid høyst usikkert med bare ett belegg, «Branderud» i Oslo kapittelsbok fra 1595 (NKJ II 132). Gnr. 4 Branderud i Skedsmo skrives «af Branda ruði» i RB 415, og Oluf Rygh kommenterer i NG II 265 at dette navnet «snarere er at forklare af et Mandsnavn Brandi end af brandr i Betydning af Brænding». Han viser til NG Indl. s. 45, men av de få eksemplene som nevnes der, synes det åpenbart at tolkningen til et mannsnavn nok kan skyldes etterleddene (stad, rud, set), der Rygh gjerne først og fremst søkte et personnavn. Det siste eksempelet som nevnes i GPNS, gnr. 145 Branderud i Nes på Romerike, skrives «Brantboe» i 1647 (bd. II, s. 234) og ifølge NG (bd. II, s. 353) «Brandeboe» i 1666, «Branderud» i 1723. Oluf Rygh viser til skedsmonavnet, men tolkningen blir selvsagt svært usikker. Foruten disse tre kan nevnes gnr. 56 Brandrud i Sør-Fron, eldst belagt som «Branderud» i 1528 (NRJ IV 59; = Ryghs belegg datert til 1520). Oluf Rygh kommenterer i NG IV1 125 at dette «snarest» kommer av Brandi, som han her forklarer som en «Kjæleform af et med brandr sms. Navn», men han viser også til den alternative tolkningen, appellativet brandr m.
Oluf Rygh hadde, som nevnt, i sitt manus til GPNS ikke noe eget oppslag for Brandi, og under Brandr bemerker han at
der vist i en stor Del Tilfælde [er] Grund til at tænke paa brandr i Betydning: Brænding, og at forklare Navnet som betegnende et Sted, der var ryddet ved Brænding af Skoven […]. Saaledes er vist, i Regelen ialfald, de Navne at opfatte, der ere sammensatte med Brand uden Genitivsmærket s (Brandval, Branderud, Brandbu, Brandhaugen osv.), skjønt jeg ikke tør benegte Muligheden af, at enkelte af dem kunde skrive sig fra Mandsnavnet Brandi …
Den manglende overensstemmelsen mellom kommentarene i NG Indl. og NG II (begge utgitt i 1898) og i NG IV1 og i GPNS (begge utgitt posthumt) viser klart hvor usikker Rygh var m.h.t. dette personnavnet, og det er all grunn til å være skeptisk til forklaringene av de norske Branderud; E.H. Lind synes imidlertid ikke å ha hatt alvorlige betenkligheter med å akseptere forleddene som personnavn (Lind Suppl. sp. 180). Utgiverne av DgP regner for øvrig med at den svake navneformen foreligger i tre danske stedsnavn (sammensatt med torp, lev og gård; bd. I, sp. 159), og Bent Jørgensen (1994: 43) har mannsnavnet som eneste tolkning av Brandelev, med støtte i skriftformer fra 1297 og 1326. Elof Hellquist har bare dette éne Branneby uten forklaring (1918: 106, med Johnsen 1905: 111 som kilde; henvisningen skal være s. 110).
De få og seine beleggene på Branderud, den usikre tolkningen av disse navnene og ikke minst den svært begrensete og uvisse forekomsten av et mannsnavn Brandi, gjør det betenkelig å tolke forleddet i Branneby på denne måten.
Middelalderbeleggene fra ulike kilder, og også yngre belegg, viser at den norrøne formen har vært Brandabýr, og formelt er det ikke noe i veien for at forleddet kan være appellativet brandr m., ‘tre, stokk’ i gen. pl. Dersom det virkelig er dette ordet som foreligger, vil det sannsynligvis være i sammenliknende funksjon, brukt om åser eller bergformasjoner; jfr. Gösta Holm 1991: 159, der en liknende tolkning foreslås som én mulighet i gnr. 75 Brandanger i Gulen (annerledes i NG XII 207). Landskapet ved Branneby er preget av trange daler mellom flere små og bratte åser og berg, og på gårdens utmark ligger to høye berg: Store og Lille Borg (OGB XVI 164). Nabogården i nord-nordøst, Borgane, har navn etter «något el. några av de höga berg, varvid bebyggelsen ligger (op. cit. 21), og nord for denne ligger Berg. Daglignavnene på de to brukene på Branneby er Granhogen (nr. 1 Norgården) og Hogen (nr. 2 Sörgården), og en «hemmansdel» under gnr. 1 kalles Pallen («Husen, som nu äro flyttade, lågo förr under en bergpall, dvs. en bergavsats»; op. cit. 22).
Branneby ligger ca. 4,5 km øst-sørøst for Kville kirke og ca. 3 km øst-nordøst for det gamle sentret, storgården Vrem (Róeimr), der det også var kirke i middelalderen. Nord for Branneby ligger, som nevnt, Borgane og Berg, og øst og vest for disse hhv. Grind og Skebräcke. Rett øst for Branneby ligger Humlekärr og sør for denne Fåglekärr. I sør ligger Hällesås og mellom denne og Fåglekärr ligger Bodeland. Vest for Branneby ligger Hede og noe lenger sør Giddehammar, Sjöröd og Yllene (*Yglin, vin-navn). Bortsett fra Vrem, som i OGB står oppført med to gårder på tilsammen nesten 6 mt., er Branneby, Bodeland og Grind de største av disse bebyggelsene, med to gårder (2 mt.) hver. Fåglekärr har fire gårder, men tilsammen bare 1 ¾ mt. Yllene og Hede har består også av to gårder og 1 ½ mt. For øvrig er de fleste enkeltgårder med ett helt mt., men Borgane har ½ mt. og Hällesås ¼ mt.
Branneby bør etter dette kunne anses som en forholdsvis gammel bebyggelse, og navnet må kunne føres tilbake i hvert fall til vikingtid. Ut fra denne dateringen er selvsagt en personnavntolkning fullt mulig, skjønt det kan være grunn til å anta en noe seinere datering på avledete, svakt bøyde personnavn enn på de sterkt bøyde. Da eksistensen av et personnavn *Brandi er ytterst svakt underbygget, vil en appellativ tolkning til gen. pl. av brandr m., ‘tre, stokk’ i sammenliknende funksjon likevel være lettere å akseptere; denne tolkningen støttes også av naturforholdene

Bransteby

Kville hd., Båhuslen

OGB XVI 23

GK9A SO 4605

Nø 5,2 km

– brA2nstêby'_ (OGB)

j Brattzstæinsbœ DN III 108, 1317 (Oslo). Bratsteinsbiars l[iði] DN IV 247, 1346 (Vräm). Brann(d)stebye 1581 OGB. 1586 OGB. Brasteby NRR VI 155, 1629 OGB. Brendstebye JbVr OGB. 1634 OGB. Brandtseby NRR IX 196, 1648 OGB. Brandstabye 1659 OGB. Brandtzebye D Bjelkes jb 223 261, 1660 OGB. Branstaby 1665–1881 OGB. Jr OGB. Branstamyr (!) 1811 OGB.
Det eldste belegget identifiseres med Bransteby også av O.A. Johnsen (1905: 105) og Elof Hellquist (1918: 106)

I OGB forklares forleddet som et mannstilnavn Bratt-Steinn, som gjennom Sturlungasagaen kjennes brukt om en mann fra 1100-talet. Det vises til Lind Bin (sp. 39), der tilnavnet forklares som en forkortelse av Bratt-Þorsteinn («Þorsteinn Bratt-Steinn»; sønnen kalles «Gvðmundr Steins s.»). Innskuddet av n karakteriseres som påfallende,³⁷ og som et forslag til forklaring antydes en assosiasjon med mannsnavnet Brandr «el. något annat ord». De frekvente skriftformene med mellomvokal kommenteres ikke, men de kunne tyde på en skriveretymologi hvorved navnet ble satt i forbindelse med Staby.
Tolkningen kan umiddelbart synes tiltalende. Forleddene i båhuslenske navn på by består ikke sjelden av personnavn, og så vel personnavnet som tilnavnet Brattr var utbredt i Norge i middelalderen (jfr. Lind sp. 164 f., Lind Bin. sp. 38 f. og *Brattsbœr nedenfor s. 167). Det synes likevel å være for mye av en tilfeldighet at det eneste belagte sammensatte tilnavnet med Bratt- som forledd skal være en sammensetning med steinn (se likevel det «fingerade» personnavnet Brattskeggr hos Lind (sp. 165).
En annen løsning ville være å kunne påvise et naturnavn *Brattstein som bebyggelsen kunne ha navn etter. I del B av OGB XVI finnes (naturligvis) flere navn på «höjder, backar, sluttningar; hällar, stenar» som er dannet til adjektivet brattr (sammensetninger med backa, berget, lid og ås; alle s. 153), og ellers kan nevnes Brattefors s. 116, Brattevallen s. 207 og Brattö s. 119. Brattås er også navn på et torp under Bastekärr, nabogård til Bransteby i sørvest, og torpet må ha navn etter den markerte åsen like sør for Bransteby, Brattåsberget på kartet. Man kunne likevel tenke seg at berget tidligere har hatt navnet *Bratt(i)steinn, jfr. gnr. 1,7 Brastein i Brunlanes (NG VI 309, 334) belagt første gang i RB 43. Det kan også nevnes at tre gårder i Kville har navn på steinn: Edsten, Hjälpesten og Lersten; de ligger alle i nærmest rett linje vestover fra Bransteby. En gård noe lenger øst, Staby, har også et appellativt forledd i navnet. Stafr m. tolkes i OGB XVI 67 som «’käpp, stålpe’, kanske i den i ä. språk vanliga bet. ’råstång, gränsmärke (av trä el. sten) mellan utmark och allmänning, rågång’», men andre løsninger burde også kunne komme på tale, da helst stafr i betydningen ‘framspringende høyde’ (jfr. Stavanger i NSL). Uten andre opplysninger blir dette imidlertid usikkert, og en nærmere drøfting av navnet må utstå.
10 x 8 +
Bransteby ligger vel 5 km nordøst for Kville kirke i retning Rabbalshede. Sør for gården ligger Tegene, Lössbo (*Ljósbógr, til et elvenavn?) og Tungene, i sørvest Bastekärr og Ön (*Auðn), i nord Fedja (Fitjar), S. Backa og Solberg og i øst Nygård, Staby og Ånneröd (til mannsnavnet Arni eller gen. av fuglebetegnelsen ǫrn f.).
Bransteby står i OGB oppført med fire gårder, men til sammen har de bare ¾ mt. Gnr. 3 skal imidlertid ha vært på ett helt mt. i 1697, og gården ble oppdelt først på 1800-tallet.³⁸ Ön har fire gårder (4 mt.), Solberg to (2 mt.) og de øvrige er enkeltgårder, de fleste med ett helt mt., men Nygård har ¾ mt., Fedja ½ mt. og Ånneröd ¼ mt. Bebyggelsen i den østre delen av Kville synes i all hovedsak å være relativt ung,³⁹ kanskje dreier det seg om en ekspansjon i sein vikingtid.
Tolkningen av forleddet i Bransteby blir usikker, men det er vel så mye som taler for at navnet er sekundært til et naturnavn, som at det her skulle foreligge et tilnavn som ellers bare er kjent fra en tidlig islandsk kilde

*Brattsbœr? (Brandsberg)

gnr. 41 i Sokndal hd., Rogaland

NG X 11

N50 1311.4 4374 (Brandsberg)

N-nø 3,2 km

Rel. skyld: 0,7

– bra1nnsboxrr (Bugge? u.å.), bra1nnsberg (Bugge 1886), bra1nnsbå7rr (-bæ7rr) (NG)
Den første uttalen skal ifølge Ryghs originalmateriale være notert etter «Storthingsmand Ueland», den andre etter en person fra gnr. 104 Eia

Brattebø (u Skjevrås) 1616 NG. Braxbøe Grågås 267, ca 1620 (= St S 372). Bradtzberg ¼ 1647 X 26. Bradsberig 1661 lk. Bradtzberrig 1665 matr. 1668 NG. Bradsberg 1723 matr E M. Brandsberg 1801 ft. Bratsberg 1838 matr. Brandsberg 1886 matr

Magnus Olsen gir i NG en lang kommentar, som han innleder med å konstatere at de eldre skriftformene tyder på at man her har:
et Exempel paa, at et Sted (dog maaske ikke samtidig) har havt to forskjellige, i Lyd nærstaaende Betegnelser […]. Den ældste Benævnelse, Brattebø, kjendes ellers som Gaardnavn; se Bjerkreim GN. 17. Derimod er Navnet i den form, som det har i den nuv. Udtale, enestaaende.
I fortsettelsen viser han til at Oluf Rygh (1882: 148) har dette navnet med blant eksempler på innskutt n foran s (jfr. Torgunsbøen s. 418). Olsen avviser en tolkning til personnavnet Brattr på grunn av at «Bratsberg ogsaa forekommer paa adskillige andre Steder» [!], og han viser til en opplysning fra Sophus Bugge vist til i NG IV2 16 f., om at:
Brattsberg kan betyde: det bratte Berg, og at s er overført fra Genitiv i en Forbindelse som til bratts bergs, ligesom han [Bugge] er tilbøielig til paa tilsvarende Maade at forklare s i mange andre sammensatte Stedsnavne.
Mot dette innvender Olsen (med Karl Rygh i NG XVI 340 f.) at Brattsberg i så fall måtte skilles fra det forsvunne «af Brtz fioll» i Buksnes (AB 160), der Bugges forklaring må avvises p.g.a. flertallsformen i etterleddet. Magnus Olsen finner det rimeligere, slik Oluf Rygh gjetter i GPNS s. 51, at opprinnelsen til Brattsberg ligger i et fjell ved navn *Brattrinn. Alternativt foreslår Olsen at forleddet er et appellativ *bratt n., «noget brat, Fjeldvæg». Endelig vil han heller ikke utelukke at navnet «tildels ved Vokalassimilation» kommer av *Brotsbjarg til brot n., «Brink».
Magnus Olsen kan neppe sies å ha kommet fram til en tilfredsstillende forklaring; det kan tilføyes at utgiverne av NSL mener forleddet i Brattsberg i Gjerpen (Skien) «truleg [må] hange saman med bratt adj, men forma med s er språkleg lei å forklare». Når det gjelder Brandsberg, bør personnavntolkningen muligens ikke avvises så kategorisk, og det skal ikke ses bort fra at de to eldste skriftformene med etterleddet bø representerer det opprinnelige navnet. Olsen avviser, som nevnt, raskt personnavntolkningen med den begrunnelse at navnet Brattsberg forekommer «adskillige andre Steder». Som kjent mente han gjennomgående at vanlige personnavn var uegnet som stedsnavnforledd, og dette blir dermed en side av samme sak.
Mannsnavnet Brattr var ifølge Oluf Rygh (GPNS s. 50) alminnelig i Norge i middelalderen og det forekommer på Island alt på 900-tallet. Rygh tilføyer, med henvisning til Aasen [1878: 12], at det var brukt i Rogaland og Telemark opp mot slutten av 1800-tallet. E.H. Linds eldste, norske eksempel er fra Hardanger ca. 1300, og også de fleste yngre eksemplene er fra Vestlandet, særlig Rogaland (Lind sp. 164 f.). SMP (bd. I, sp. 491) har to belegg på Brat fra Uppland (1312?) og to belegg på fornavnet og ett eksempel på patronymet Brattsson fra Båhuslen (hhv. fra RB i 1388 og fra 1487). Her nevnes også noen 1400-tallsbelegg på det svakt bøyde Bratte, alle fra Värmland, som i Norge og på Island bare kjennes som tilnavn (Lind Bin. sp. 38). I Danmark skal Brat være brukt sagnhistorisk (Saxo) og ellers muligens i fire patronymer (DgP I 159 f.). Navnet synes ikke å ha forekommet i England.
Tilnavnet Brattr er også vanlig i Norge, og det opptrer tidligere enn mannsnavnet (Lind sp . 165, Lind Bin. sp. 38 f.); trolig er dette også opprinnelsen til personnavnet, kanskje gjennom patronym, jfr. navn som Skjalgr. Som forledd i stedsnavn er tilnavnet like sannsynlig som personnavnet (Lind sp. 165). Slik Oluf Rygh påpeker i GPNS (s. 51), er det i enkelte sammensetninger vanskelig å skille personnavnet fra adjektivet brattr, men han fører opp 12 norske gårdsnavn der personnavnet rimeligvis foreligger. Av disse er Brattsgarðr, navnet på en bygård i Oslo, og det likeledes forsvunne «af Bradztune» (AB 160) i Buksnes de mest sannsynlige. For øvrig føres opp et forsvunnet rud-navn fra Nes på Romerike, et forsvunnet tveit-navn fra Valle i Setesdal og åtte navn på stad. Lind (sp. 165) supplerer bl.a. med to navn fra Båhuslen, men han presiseres at det ikke kan avgjøres hvor mange som i virkeligheten kommer av personnavnet: «Det i Norge vanliga binamnet brattr är lika användbart i ortnamn, andra möjligheter oberäknade». Lundgren-Brate (s. 35) fører opp to torp-navn (Västergötland? og Östergötland), og den svake navneformen Bratte skal muligens kunne foreligge i Brattebo i Småland. Ifølge DgP (bd. I, sp. 169) «forudsættes» Brat i tre danske navn på holt, torp og toft.
Tre av staðir-navnene Oluf Rygh fører opp under mannsnavnet Brattr, har uttalen ["braksta], og dels er denne uttalen også representert i eldre og nyere skriftformer. I den innledende kommentaren sier Rygh at personnavnet i sammensetninger foran s dels går over til Brakk. Dette gjelder også enkelte av de navnene der uttalen i dag er ["brasta], f.eks. gnr. 98–101 Brastad i Lier, som alternativt skrives «Bragstadt» i 1578, og der Hjalmar Falk bemerker at denne formen tyder på en «Sideudtale» (NG V 320). Det samme kan gjelde formen «Braxbøe» i Grågås, som Magnus Olsen ikke kommenterer. I Rygh 1882 (s. 147) er det flere eksempler på innskudd av k foran s.⁴⁰ Olsen oppfatter Brattebø som det eldste navnet, og viser til gnr. 17 Brattebø i Bjerkreim (NG X 51). Han mener altså at forleddet er adjektivet brattr, og ser bort fra muligheten av at formen fra 1616 kan skyldes en feil, kanskje oppstått ved skriveren kan ha kjent til det tilsvarende navnet i Bjerkreim. Det er like sannsynlig at forleddet opprinnelig var et personnavn, men med så unge skriftformer som her vil enhver tolkning bli usikker.
Tolkningen av Brandsberg byr på flere uløste problemer, men navnet bør kunne tas med som et mulig eksempel på sammensetning med mannsnavnet eller tilnavnet Brattr, der forleddet + genitivs-s, *[1brats] – via *[1braks] og *[1bras] – har fått formen [1brans], slik Oluf Rygh har gjort rede for. Det er ikke usannsynlig at navnet virkelig har hatt etterleddet bø, evt. bœr om det er så gammelt, men dette må relativt tidlig på 1600-tallet være erstattet med berg; noen språklig utvikling fra bø (bœr) til berg er mindre sannsynlig.
Gården ligger relativt høyt oppe i en sidedal vel 3 km nord-nordøst for kirkestedet Bø (gnr. 56 Kyrkjebø). De nærmeste nabogårdene er gnr. 40 Sel i øst og gnr. 42 Skjevrås i sør. Nord for Sel ligger gnr. 37 Nedre Støle, og disse to navnene understreker at området tidligere bare har hatt temporær bosetning. Nordøst for Brandsberg ligger gnr. 62 Bakka, vest for Skjevrås ligger gnr. 43 Krune og sør for denne gnr. 44 Fitja. I dalføret øst for disse gårdene ligger gnr. 39 Sandbekk og gnr. 38 Frøytlog.
Høyest skyld ifølge 1647-matrikkelen hadde Fitja og Frøytlog, begge tilsv. 30 lpd. korn. Skjevrås og Nedre Støle skyldte 20 lpd., Sel 15 lpd. og Brandsberg og Bakka 13 lpd. hver. Lavest skyld hadde Krune og Sandbekk med tilsv. 10 lpd. Gjennomsnittlig landskyld var ca. 18 lpd., og ødegården Brandsberg (*Brattsbœr) hadde en relativ skyld på 0,7, altså lavere enn de åpenbart sekundære bosetningene Sel og Støle (som også skattet som ødegårder i 1647).
Skyldforholdene understreker karakteren av sein bosetning, men siden gården er nevnt og skyldsatt som eget bruk i 1647, er det likevel sannsynlig at den går tilbake til middelalderen. Enten må gården være blant de yngste middelalderbosetningene, eller så kan det være tale om en avsidesliggende eng, der bosetningen oppstod tidlig på 1600-tallet. Sannsynligvis er stedsnavnet tilkommet på 1300-tallet, da tilnavnet og etter hvert mannsnavnet Brattr dukker opp i kilder fra Vestlandet, og den antatte dateringen hindrer dermed ikke en slik personnavntolkning

Brunsby

gnr. 7 i Varteig hd., Østfold

NG I 281

N50 1913.1 2481

V 0,5 km

Rel. skyld: 0,9

– bró2nnsby (Bugge 1881, NG), 1bro'nsby (AN 1947), "bronsby (AN ca. 1955)

j Brundzbø vestra […] j austra gardenom RB 499, 1397. Brynndtzbye NKJ I 35, 1575 (= St 33b). Brunszby 1593 NG. Brunsby 1/1 1604 NG. Bransbye Aktst I 293, 1639. Brunszby 1639 NG. Bronsby 1640 NG. Bruensbye 1647 I 145. Brunszbye Aktst II 529, 1656. Brunsbye Aktst III 186, 1661. Brunsby 1667 NG. Brunsbye 1723 NG. Brunszbydalene (hpl) 1747 kb AN. Dahlene Brunsbye Ejer (hpl) 1781 kb AN. Bronsbye 1800 K AN. 1808 K AN. Brunsbye 1801 ft AN. Brundsby 1838 matr. Brundsbydalen (gbr) 1838 matr. Brunsby 1886 matr

Oluf Rygh fører i NG opp *Brúnsbýr (fulgt av et spørsmålstegn) som en mulig norrøn form, og han setter forleddet til mannsnavnet Brúnn med hv. til et forsvunnet navn Brunsrud i Rakkestad (NG I 128). Han antyder at Brunsby og gnr. 5 Vestgard kan være deler av «den forsvundne Gaard Varteig, hvis Navn ligger til Grund for Sognenavnet». Under Brunsrud noterer han at mannsnavnet Brúnn forekommer enkelte ganger i Norge (med hv. til Magnus blindes saga, Heimskringa og DN III 145⁴¹ ), og at navnet er kjent også i Sverige og Danmark.
I GPNS (s. 52 f.) drøftes mannsnavnet sammen med Brúni, og Rygh gjør her oppmerksom på den alternative forklaringen av belegget fra Lom i fotnoten i DN III (se min note 155). For øvrig viser han til et patronym knyttet til en prest i Båhuslen: «Andres Brunsson i Fortællingen om Vendernes Angreb paa Konghelle i 1135». E.H. Lind (sp. 172) tviler på at navnet har nordisk opphav. Foruten de to beleggene Rygh nevner, tar han med et hustrunavn «Aasæ Bruns kona», nevnt i Oslo i 1351 (DN IV 281), og tilføyer at «oftare bäres namnet av tyskar […]. Mycket möjligt att det i värkligheten är lånat från Tyskland». For et tilnavn Brúnn, som også til dels må være tysk, se Lind Bin. sp. 45.
I SMP (bd. I, sp. 506 f.) oppfattes navnet som nordisk, skjønt det «uppträder såsom förnamn relativt sent»; det eldste daterte belegget er fra 1358, men utgiverne nevner også et «runsv[enskt]» Brun. Ifølge DgP (bd. I, sp. 165 f.) skal et belegg fra 1334 muligens forstås som dette navnet. Linds tanke om tysk innlån gis en viss støtte med hv. til de mange beleggene fra Slesvig. Erik Björkman og John Insley har ingen belegg for navnet, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 66) har ett eksempel på Brun og dessuten Brune fra DB. Hun framhever at de norske eksemplene kan være tyske lån, men viser til at det er mange danske belegg for navnet, og at den svake formen forekommer i svenske runeinnskrifter og sporadisk opptrer i Danmark. Avslutningsvis nevner hun det kontinentalgermanske Brun og tilsvarende g.eng. mannsnavn.
Oluf Rygh fører i GPNS opp 15 norske gårdsnavn under Brúnn og Brúni, og utgiverne tilføyer et ungt bruksnavn Brunshagen fra Dovre (gnr. 8,4). Innledningsvis tar imidlertid Rygh noen forbehold. I flere tilfeller kan nåtidsformen Bruns være resultatet av «en tidlig intraadt forkortet Form av Brynjolfs» (og Rygh viser til skrivemåten «Brunnolfr» i Landnåmabok og «Brunulfus» i noen latinske tekster). Enkelte navn kan komme av Brynhildr, og i enkelte tilfeller kan forleddet være appellativet brunnr m., ‘kilde, brønn’ (han viser her til det vanlige Brunnsvik og til Brunnsland i Lindås; ingen av disse er med blant hans 15 eksempler i GPNS). Bare gnr. 32 Brunstad i Sykkylven antar han det er grunn til å tolke til mannsnavnet Brúni – p.g.a. skriftformen «af Brunastadhom» i AB 132 (jfr. NG XIII 145). Blant de øvrige navnene, der Brúnn altså skal være en reell mulighet, er det seks navn på -stad, ett på rud (nevnt i RB) og ett på set. Ut over Brunstad i Sykkylven, Brunsby, Brunsrud i Rakkestad og gnr. 105 Brønstad i Sandsvær er det bare naturnavnet «j Brunsberghe» fra Voss (DN VI 187; 1343) som kjennes fra middelalderen. I NG V 392 stiller Hjalmar Falk seg skeptisk til Ryghs tolkning av navnet i Sandsvær. Han finner det påfallende at et så sjeldent navn skulle foreligge så hyppig i gårdsnavn, og «fristes til den Antagelse, som ogsaa er antydet i PnSt. [= GPNS], at Ordet brunnr ‘Kilde, Brønd’ oftest ligger til Grund». Hjalmar Falk (loc. cit.) understreker at uttalen ikke er til hinder for å tolke forleddet til mannsnavnet Brúnn; han viser til utviklingen av Túnsberg til Tønsberg.
Lind (sp. 172) presiserer at de norske gårdsnavnene ikke er sikre bevis på at mannsnavnet er nordisk, men nevner bl.a. Brunsrud i Rakkestad og et homonymt eksempel fra Orust. I supplementsbindet tar han imidlertid ingen forbehold, og her fører han (sp. 183) opp Brunsby i Varteig.
I SMP nevnes ingen svenske gårdsnavn sammensatt med Brun, men både i Värmland og i Älvsborgs län er flere bebyggelsesnavn foreslått tolket til dette mannsnavnet; se f.eks. Brunstad i Eds sn. (SOV V 5) og Brunsered i Hössna sn. (SOÄ X 90). Elof Hellquist (1918: 21) har et ikke-lokalisert eksempel på Brunnby (navnet har også vært skrevet «Brunzby»), men mener forleddet skal være appellativet gsv. brunder (norrønt brunnr). I Danmark (DgP loc. cit.) anses mannsnavnet Brun å foreligge i noen stedsnavn, men også det tilsvarende tilnavnet kan være aktuelt, f.eks. i Brunshuse på Fyn (Jørgensen 1994: 46). Brunsnæs på Als tolker Bent Jørgensen (loc. cit.) imidlertid til gda. brunn, ‘brønn’, og samme navn finnes flere steder (jfr. Sørensen 1958a: 36). Fra England nevner Gillian Fellows-Jensen (1968: 66) tre stedsnavn som muligens kunne inneholde Brúnn eller Brúni, men bemerker at Bonthorpe i Lincolnshire heller kan settes til appellativet, og at teignavnet «in Brunhou» fra Yorkshire heller kan inneholde det tilsvarende g.eng. adjektivet. Bromby i Lincolnshire synes hun her ikke å ha betenkeligheter med å sette til ett av mannsnavnene, men seinere synes hun å ha revurdert dette standpunktet (Fellows-Jensen 1978: 39; der normalisert til Brumby). Hun viser til sin behandling i 1968 samt til DEPN, der forleddet tolkes til Brúni, men påpeker at de mange skriftformene på «Brunne» tyder på at forleddet heller er appellativet brunnr og altså en parallell til Burnby i Yorkshire og Brøndby i Danmark.
Brunsby ligger som nabogård i nordvest til Varteig kirke, vest for gnr. 8 Bergerød,⁴² sør for gnr. 9 Sæle og nordøst for gnr. 5 Vestgard. Ut mot Glomma i vest ligger ellers (sørfra) gnr. 4 Strømnes, gnr. 6 Småberg, gnr. 10 Hauger og gnr. 11.12 Lunde. Et par kilometer sørøst for Brunsby ligger de fire by-gårdene gnr. 33 Toreby, gnr. 34 Askersby, gnr. 35 Belsby og gnr. 36 Skofteby, alle med navn der forleddet utvilsomt er personnavn. Det kan også nevnes at det usammensatte Bø finnes som gårdsnavn (gnr. 28.29) ca. 3 km nordøst for Brunsby.
Ifølge opplysningene i 1647-matrikkelen hadde Lunde, Småberg og Bø høyest skyld av disse gårdene – med hhv. 48, 46 og 42 lpd. Belsby og Skofteby skyldte 40 lpd. hver, Vestgard skyldte 30 lpd., og Brunsby, Askersby, Strømnes, Hauger og Bergerud 20 lpd. hver. Vin-gården Sæle skyldte 15 lpd. og Toreby 7 lpd.
Oluf Rygh antyder, som nevnt, at Vestgard og Brunsby er deler av en opprinnelig gård Varteig. Mellom Brunsby og Vestgard ligger imidlertid den større gården Småberg, som Vestgard må ses i forhold til (dette går fram så vel av ØK som av kart fra rundt 1800). Etter beliggenheten er det sannsynligere å anta at det er Bergerud som sammen med Brunsby har utgjort denne sentrale gården, og at et engstykke *Selin (*Seljuvin) relativt seint er blitt utskilt som egen gård – Sæle – fra denne. Samlet hadde disse tre gårdene en skyld på 55 lpd. i 1647, altså noe mer enn de øvrige. Uansett hvilke nåværende gårder som utgjorde den opprinnelig gården, er det ikke utenkelig at oppdelingen skjedde da kirken ble anlagt, og en del av den gamle gården ble lagt ut til prestegård. Brunsby ville i så fall kunne antas å være et relativt ungt navn – fra tidlig kristen middelalder – om da gården ikke har navn etter et jordstykke på den eldre gården Varteig.
Tolkningen av navnet blir noe usikker, og ett problem kunne synes å være den eldste formen, med d foran genitivs-s. Denne kunne tenkes å skyldes en avskriverfeil,⁴³ men sannsynligvis er det tale om konsonantinnskudd, en segmentering (jfr. Seip 1955: 184 f.). En tolkning til norrønt brundr m., ‘brunst’, kan neppe komme på tale. Valget synes å stå mellom appellativet brunnr og personnavnet (evt. persontilnavnet) Brúnn. Appellativet står som forledd i noen få norrøne sammensetninger og i ett av dem, brunnsmunni m., ‘åpning på brønn’, med s-fuge. Slik sammensetning foreligger også i andre stedsnavn som tolkes til appellativet (se ovenfor). En brønn på Brunsby skal ha vært viktig også for andre enn gårdsfolket,⁴⁴ og to yngre bruksnavn kan kanskje tas til inntekt for denne tolkningen. Bnr. 13 har i 1950-matrikkelen navnet «Kommunebrønden», og bnr. 14 heter «Brønntomten» – i begge tilfeller står kommunen som eier. Det blir likevel helt uvisst om denne brønnen går så langt tilbake at den kan ha vært navngivningsgrunn. Uttalen av navnet, som etter skriftformene på kartene fra rundt 1800 må være gammel, taler da også imot en slik forklaring. På grunnlag av uttalen burde man – i alle fall på Østlandet – kunne skille mellom navn som uttales med [u] eller [ø] og navn med uttalen [o(')]. I Varteig skal appellativet brunnr uttales [brøn], mens adjektivet brúnn uttales [bro'n] (jfr. Hoff 1946: 52, 111 og synopsen ved NMA), og dette må kunne tas som et argument for at forleddet i Brunsby er mannsnavnet (evt. det tilsvarende tilnavnet Brúnn, som sikkert er eldre; jfr. Lind Bin. sp. 45). At navnet ifølge de mest pålitelige opplysningene uttales med kort vokal i forleddet, forklares naturlig som forkortelse foran konsonantsekvens.
Et annet problem kan synes å være uttalen med tonem 2, som ikke er det man skulle vente etter et enstavings forledd fulgt av genitivs-s.⁴⁵ En gjennomgåelse av 94 gårdsnavn i Østfold som i NG I foreslås tolket til et enstavings mannsnavn, tilnavn eller gudenavn der man kan forvente genitiv på s, viser at flertallet (54) står oppført med tonem 1 i uttalen, og blant de gjenværende 40 er flertallet navn med etterleddet staðir (27 eksempler). Det er likevel noen unntak der tonem 2 er uventet, bl.a. et navn sammensatt med mannsnavnet Rauðr, som på samme måten som Brúnn, må antas å være et opprinnelig tilnavn.⁴⁶ Uttalen av navnet Brunsby i Varteig kan muligens være påvirket av de andre sammensatte navnene på by i bygda, som uttales med tonem 2. To av disse har også sfuge – men i disse tilfellene er det tale om et opprinnelig tostavet forledd, og det samme synes å være tilfellet i de aller fleste andre sammensatte navn i Varteig med slik uttale, f.eks. gnr. 48 Bergsland, der de eldste formene, f.eks. «Birgisland» i RB 500, gir Rygh grunn til å foreslå mannsnavnet Birgir som forledd. Dersom Strømnes, slik Rygh foreslår, er et opprinnelig *Straumsnes,⁴⁷ vil imidlertid dette navnet være en parallell til Brunsby m.h.t. tonemet. Personnavntolkningen kan i alle fall ikke avvises på grunnlag av tonembruken, og alt i alt synes det rimeligst å forklare forleddet som enten mannsnavnet eller mannstilnavnet Brúnn

Bullarby

Bullarens hd. (Naverstad sn.), Båhuslen

OGB XVIII 64

GK 9B NV 5327

N 4 km

– b(U8)§æ1n-by, b§æ1m-by (OGB)

Borllerby 1544 OGB. y Boellerby (!) NRJ V 264, 1544. Burildkier (!), Burrilsbye 1581 OGB. Burrelbye 1586 OGB. Bullerbye 1650 OGB. Bullerby 1659 OGB. Bol(l)ernby 1665 OGB. Bulärnby 1686 OGB. Bullarnby 1697 OGB. Bullareby. 1725–1825 Jr OGB. Bullarby 1881 OGB

Gunnar Drougge setter i OGB XVIII opp en norrøn grunnform *Borghildarbýr og tolker dette som ‘Borghilds gård’, og viser til «Borghillarud (RB) i det angränsande Östfold av Norge» med henvisning til NG I 377 og GPNS s. 47. Dette belegget, egentlig «J Borghilla rudi», som i RB 485 er ført opp under Svinndal kirke i Våler, har det ikke latt seg gjøre å stedfeste, men det er ingen grunn til å tvile på belegget eller på Ryghs normalisering (jfr. BØ III 243).
Kvinnenavnene Borghildr og Borghilda (den sterke og den svake formen blandes ofte i kildene) er ikke særlig vanlige, men blant de eksemplene E.H. Lind nevner (sp. 155 f.), er det mange fra Østfold og tilgrensende bygder i Akershus og likeledes belegg fra Forshälla, Lyse, Näsinge, Orust og Tanum i Båhuslen. Blant østfoldeksemplene kan merkes ett fra Idd, naboherred i nord til Naverstad. I SMP (bd. I, sp. 442) er det bare noen få eksempler – alle fra Båhuslen, og i Danmark og England synes navnene å være ukjent.
Ifølge GPNS (s. 47) er det forsvunne ruð-navnet fra Svinndal det eneste eksempelet på kvinnenavnet som gårdsnavnforledd, men Lind (Suppl. sp. 173) nevner også et likeledes forsvunnet navn i Jemtland, som på 1400- og 1500-tallet skrives bl.a. «Borghilsten».
På grunnlag av distribusjonen av kvinnenavnene kan det ikke utelukkes at Drougge har rett i sin tolkning. Han underbygger den med en dialektform av personnavnet: «Kvinnon. Borghild lever i sägner i bygden under formen Burhil(d); jfr skrivformerna 1581 1586», og forklarer den videre utviklingen slik: «Sedermera har, kanske först av någon skrivare, f. leden uppfattats ss. innehållande häradsn. Bullaren; förändringen kunde ju ske lätt nog, endast genom en omkastning av r- och l-ljuden. Formen Bulärn- 1686 återspeglar just det gamla genuina uttalet av Bullaren». Endelig forklares den alternative uttalen med overgang n > m p.g.a. stilling foran b.
I «Tillägg och Rättelser II. Från Institutets sida» (OGB XVIII 354, 356) slår Hjalmar Lindroth fast at navnet «säkerl. är ett *Borðernibýr», og «F. leden är säkerl. från början, och icke först genom missuppfattning, hdsn. Bullaren» I argumentasjonen påviser han først likheten mellom den eldste skriftformen slik den er gjenngitt i OGB, «Borllerby», og en form «Boerlenn» for herredsnavnet fra 1613 (NHD 2. r. IV 72). Dette argumentet svekkes imidlertid noe gjennom formen «Boellerby» i den trykte utgaven av jordeboka for 1544 (altså samme kilde som ble ekserpert for OGB), som det ikke er noen grunn til å tvile på. Lindroths viktigste argumenter synes å være at navnet er det eneste i herredet som ender på -by, at bosetningen har vært et tidlig bygdesentrum, og at det er mange jernaldergraver i nærheten. Han avviser her i realiteten personnavntolkningen fordi han oppfatter bebyggelsen som en «by» (i tråd med det synet han hevdet allerede i 1918 og 1923 – se kap. 1.4.3.1 ovenfor – og fremdeles fastholdt i 1945; jfr. Lindroth 1946: 34 note 3).
Det kan likevel ikke forsvares å bygge tolkningen på en nærmest forutinntatt forståelse av etterleddet. De eldre skriftformene er tydeligvis i stor grad forvansket, og man står igjen med uttalen og ekstralingvistiske forhold som gårdsstørrelse, beliggenhet o.l., og ellers en samlet vurdering av navnet sammenholdt med navn på nabogårdene.
Den oppgitte uttalen stemmer dårlig så vel med Drougges tolkning som med oppslagsformen, mens den på den annen side underbygger Lindroths tolkning. M.h.t. størrelsen kan det bemerkes at Bullarby allerede i 1544 hadde to brukere, og det kan ikke være tvil om at det er tale om en av de eldre bebyggelsene i bygda. Bare fem andre gårder hadde to brukere ifølge denne jordeboka, ⁴⁸ og bare kirkestedet Naverstad har vært større (i 1544 to brukere utenom prestegården).
Bullarby ligger ca. 4 km nord for kirkestedet og et par kilometer vest for elva mellom Nordre og Södre Bullaresjön, som tidligere har hatt simpleksnavnet Bularen, trolig en avledning på erni til borð n., ‘kant’ (dette sikter rimeligvis til de bratte strendene; for en noe avvikende og grundigere diskusjon av sjø- og herredsnavnet, se OGB XVIII s. xiii f.).
Nærmeste nabogård i øst er Smeberg, og sør for denne ligger Backa. I sørøst ligger Väster Korungeröd og i sør og sørvest hhv. Eriksröd og Gunneröd. Sør for Eriksröd ligger Hogar og sør for denne igjen Skackestad. I vest ligger Signeröd og nord for denne Torgersröd. Nord for Bullarby ligger Musland og nord for denne Skrammestad. Av disse gårdene er Skrammestad og Bullarby klassifisert som 2 mt., Smeberg, Signeröd og Skackestad som 1 mt., Gunneröd som ½ mt., mens de andre er regnet som ¼ mt. De to staðir-navnene tolkes som sammensatt med persontilnavn (OGB XVIII 113 f.), Musland som sammensatt med et elvenavn (s. 96 f.), og röd-navnene synes alle sammensatt med personnavn eller personbetegnelser. Særlig kan bemerkes nabogården Signeröd, som etter størrelsen heller ikke kan være blant de aller yngste, og der forleddet i navnet er kvinnenavnet Signý; jfr. Signebøen i Idd (s. 348 nedenfor).
På bakgrunn av navnemønsteret blant nabogårdene kan et kvinnenavnforledd ikke avvises; nettopp i området ved Bullarby, mellom de to staðir-gårdene Skackestad og Skrammestad, finnes den sterkeste konsentrasjonen i soknet av navn med antroponyme forledd, noe som kunne indikere en relativt ung bebyggelse. Lindroth dokumenterer ikke påstanden om at Bullarby skulle være et gammelt bygdesentrum (Drougges opplysning om at det ene bruket var «länsmannsboställe» kan ikke brukes som argument); tvert imot ligger bebyggelsen på grensen mellom det gamle jordbruksarealet langs sjøene og det høyereliggende platået i vest. Bygdesenteret må fra gammelt av ha vært ved Tingvall, midtveis mellom kirkestedet Naverstad og storgården Säm.
Jernaldergravfeltet kan ikke uten videre knyttes til denne éne gården; vel så sannsynlig er det at gravene tilhører en eldre storgård som kan ha omfattet bl.a. de nåværende gårdene Backa, Smeberg og Bullarby. Smeberg opptrer i kildene samtidig med Bullarby, mens Backa kjennes fra middelalderen og kunne tenkes å bære navnet på modergården. I Røde bok nevnes to gårder med dette navnet under Naverstad kirke – det ene med to bruk – foruten et nå forsvunnet «j Mædalbakka». Beleggene er i OGB vilkårlig fordelt på kvartgården Backa og en fullgård Backen øst for sjøen. En annen mulighet var Berg, likeledes et forsvunnet navn (OGB XVIII 146), som ifølge RB 358 f. var delt i to bruk; prestebolet eide to øyresbol «j Bærghi» og to «j nædra Bærghi» (den siste nevnes umiddelbart før «j Mædalbakka» og den ene innførselen for «j Bakka».
Det viktigste argumentet mot Lindroths teori er likevel at det neppe finnes paralleller til at et by-navn skulle ha et bygdenavn som forledd. De nærmeste er alternativnavnene Iddebøen og Enningdalsbøen, men der er soknenavnene satt til sekundært for å skille mellom Bøen i Idd og Bøen i Enningdalen. Alternativnavnene forekommer ikke i eldre kilder.
Bullarby kan etter dette sannsynligst forklares som en sammensetning med kvinnenavnet Borghildr, knyttet til en part av en større gård (muligens med navnet Bakki). Navnet kan ha kommet til i seinmellomalderen, da kvinnenavnet var utbredt nettopp i Østfold og (nordre) Båhuslen; fra et mellomstadium *Borill(ar)by har den registrerte uttaleformen oppstått ved metatese under påvirkning av herredsnavnet, slik Drougge foreslår.

1. Lind har for øvrig bare eksempel på Bifra, brukt to ganger som mannstilnavn, og han foreslår en forklaring enten til verbet bifra eller som en avledning til «bifurr, ’bäver’». Han viser her i parentes til «F. J-n», som vel må være Finnur Jónsson, som i 1907 (s. 317) presenterer de samme to tolkningsforslagene. Også Finnur Jónsson fører opp en (nyislandsk) form «bifurr» (jfr. Blöndal), tilsvarende norrønt *bifr, som ikke belagt i norrønt (Fritzner, Heggstad, Cleasby og Vigfusson). Ifølge Torp skal nynorsk «bøver» være et nedertysk lån, men Sophus Bugge mente – tydeligvis på grunnlag av en rekke norske stedsnavn – at norrønt må ha hatt et *bifr, tilsvarende det tyske Bieber (jfr. NE 27). Da Ketill Bifra skal ha vært ætling av en Bifru-Kári, som kunne tenkes å ha sitt tilnavn etter et stedsnavn, f.eks. Bøverfjorden på Nordmøre (NG XIII 407; Finnur Jónsson 1907: 183), er det likevel mest sannsynlig å se en sammenheng mellom de to tilnavnene. Lind nevner også en danske, Eyvindr Bifra (Knytlinga saga), som ifølge DgP (bd. II, sp. 68) også skal ha vært en ætling av Bifru-Kári.
2. «Jtem en gard som ligger vdj Biærlandsogen som heder Befferby oc giffuer aarligen till landgylde ty pwnd smør.»
3. Et annet uidentifisert belegg, som jeg ikke kan se er tatt med noe sted i OGB, kunne kanskje også høre hit. I «Neffuerby» (NLR II 152, 1560–61) kunne være skrivefeil for . En Kristian Jute på denne gården nevnes under sakefall sammen med menn fra Tjörn. En annen, mulig identifisering av dette belegget ville være Nereby i Harestad sn. på Inland, men der nevnes to brukere, Hans og Sven «y Nedrebi» i 1568 (NRJ V 478).
4. «Cicilie oc Bækæ Kolbiornsdøtter» bekrefter gave av jord i Onsøy (DN IX 332; 1471 Kjølberg i Onsøy). «frw Cislæ ok frw Bægha her Kolbiørn Gærstis døtter» gir gods i Tjärnö sn. i Skee til Verne kloster (DN II 657; 1472; vidisse 1473). Faren var ridderen og riksråden Kolbjørn (Arnaldsson) Gerst, sikkert av tysk avstamning, én tid lensherre på Båhus, seinere på Tunsberghus, men visstnok med Kjølberg i Onsøy som sin setegård (jfr. Halvdan Koht i NBL VII 535–37).
5. Hun kalles «ffrw Berliuth» og er kona til lagmannen Guttorm Kolbjørnsson, men ingen av dem er nødvendigvis opprinnelig fra Vestfold; DN XVI 4.
6. I NGs fellesregister (s. 425) viser Albert Kjær fra kvinnenavnet Begga bare til Beggby.
7. Skylda i moderne tid (1950-matrikkelen), bare 1 mark og 1 øre, tyder også på at gården må være ganske ung, og at det ikke er tale om en gård som på 1600-tallet nettopp var gjenopptatt etter en ødeperiode. Gnr. 119 Naustvik, som også er en einbølt gård, skylder 2 mark og 70 øre, og gnr. 117 Lussand mer enn 10 mark for tre av 17 bruk.
8. Heller ikke Bergljót synes å ha vært utbredt på Østlandet (Lind sp. 123 f.), men to gårdsnavn viser at navnet tross alt må ha vært brukt i middelalderen; jfr. gnr. 122 Børgerød i Vestby i Akershus og et forsvunnet rud-navn oppført under Hedrum kirke i RB 50. Om det yngre gnr. 60 Borgerud i Norderhov kan tolkes på samme måte, blir mer usikkert (jfr. GPNS s. 34).
9. Kåre Hoel (1985: 26) synes å oppfatte dette som om Rygh avviser at det skal kunne finnes navn sammensatt av bekkr + býr. Hoel trekker dernest fram det forsvunne *Bekk(e)by i Nannestad, som er belagt i Akershusregisteret, først utgitt i 1916. Rygh må enkelte ganger ha brukt ett av håndskriftene som ligger til grunn for utgaven (jfr. hans forkortelse «Reg.»).
10. Her kunne for så vidt også vært nevnt at det i 1723 nevnes en plass «Beckhuus» under en av nabogårdene, gnr. 10 Nordre Kjølberg. For det alminnelige Bekkhus, se BØ II 132, III 129.
11. Tolkningen er alminnelig akseptert, både lokalt (Ruud 1973: 66) og i nyere navneforskning, der dette navnet tas med blant dem som viser at navn på by også ble dannet i kristen middelalder (Stemshaug 1985: 111).
12. Innsjønavnet kunne muligens være sekundært til et *Beinnes, jfr. gårdsnavnet Sinnes, som har gitt navn til Sinnesvatnet,
13. John Stewart (1987) nevner bare to av disse navnene. Beniserg tolker han (s. 309) som Jakobsen, men Benston setter han til Beini (s. 254).
14. Gnr. 27,8 Sneisa, gnr. 31,3 Stein, gnr. 52,6 Steinbru, gnr. 58,2 Breivik, gnr. 89,1 Geithus, gnr. 98 Tveiten og gnr. 137 Steinsrud. Jfr. monoftongering av diftongen i et gammelt mannsnavn også i gnr. 82 Østensenga (alle eksemplene bygger på uttaleopplysningene i NG V).
15. Navnet forklares i NG III som *Ruðstaðr (‘rydningsplassen’), men på grunnlag av gårdsstørrelsen kan det være grunn til å vurdere om dette ikke heller er et sammensatt navn på staðir, jfr. gnr. 1.2 i Vinger (NG III 205).
16. Skrivemåten faller sammen med de eldste for gnr. 49 «Bjellebø» (1886 matr.) i Fjelberg, men dette navnet uttales ifølge NG bjø2ddlebø, og forleddet settes av Magnus Olsen tentativt til plantenemnet bjølle, bjelle, noe som kan synes rimelig ut fra så vel beliggenhet som relativ landskyld (jfr. Schmidt 1994: 92 f.).
17. Norrønt (h)eimr er et unntak; fra Vågå har jeg notert følgende eksempler: Søreim, Sieim, Østreim, Rotteim, Meleim, Solheim (det siste gjelder gnr. 201 Solgjem). Uttalen er i alle tilfeller med monoftong. For øvrig bruker Munthe diftongen ei i Breiddokken, Teigen, Kleiven, Steinfinsbø, Breiden, Einangen, Kleiverud, Tolleivstuen, Kleiv og Reiten; også her enkelte ganger i strid med uttalen; jfr. gnr. 200 ["bræ'e].
18. Navnet på nabogården gnr. 195 Slette kan også fortrinnsvis oppfattes som et opprinnelig teignavn.
19. Ro er ikke sikket tolket, men det er ikke urimelig å anta at navnet er dannet til ruð n. eller verbet ryðja (jfr. gnr. 40 Ryum i Aurland; NG XII 115). Gården er ikke nevnt i kildene før i 1647, men den var da halvgård og relativt høyt skyldsatt; også Rosetri var skyldsatt (som ødegård). Den avsides og høye beliggenheten kan tyde på at den forholdsvis høye skylda ble fastsatt på grunn av gode fjellbeiter og jaktmuligheter, og alderen blir umulig å anslå.
20. Gnr. 67 Beltvet i Kråkstad er i RB 216 skrevet «j Bilsþueit», i NKJ II 257 (1595) «Bildtzued», men «Biltved» i 1723 (NG II 37). Genitivs-s synes altså å ha forsvunnet relativt seint. Navnet tolkes i NG primært til tilnavnet, men også appellativet anses som en mulighet. Bilbøn kunne tenkes å ha hatt s-komposisjon med tidlig bortfall av s, men de tostavete formene fra 1528–29 taler imot denne forklaringen.
21. Jfr. Beito 1949: 238 f. Navnet burde vært normalisert til Bilingi, jfr. uttalen ["biliMe], dat.: ["biliM3n].
22. Til Bilde i Granvin bemerker Magnus Olsen at «Gaarden ligger oppe paa en Hammer eller Fjeldpynt under Fjeldet Neseimshorgen, der mod S. har Konturer, som stærkt minde om en Øxes Egg». Mulig har han her blandet sammen med appellativet bile f., ’øks’, som rett nok er beslektet med bíldr m., men er et lån fra mnty. og ikke aktuelt som forledd i et navn på vin (jfr. Torp). Albert Kjær våger ikke å gjette «hvilken Eiendommelighed ved Situationen» som har gitt anledning til navnet Bilden i Brandbu.
23. At Ekse skulle være den eldste gården i hele Eksingadalen, er lite sannsynlig ut fra beliggenheten og gårdsstørrelsen; jfr. nedenfor.
24. Av opplysningene i Ryghs interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen går det likevel fram at uttalen har vært ["beniMsta], notert som «Benningstad», med tonemet markert ved en hake ( x) over , men ellers med vanlige, alfabetiske tegn – som så ofte i denne kilden. Ved renskriving av manus er uttalen trolig misoppfattet som en skriftform.
25. «Bidningadalen» skal ifølge Heggstad (loc. cit.) være nevnt i 1772, om «træde og skogateig ved Helgeset (Lid)», d.v.s. forholdsvis nær Oppeim, der for øvrig Birningr Ivarssunr nevnes i 1373.
26. I Heggstad et al. 1975 (s. 51) står ingen forklaring, bare en henvisning til ásbirningar.
27. For en drøfting av terminologien – med eksempler som skjoldung, knytling og ravnung – se John Kousgård Sørensen 1983: 140.
28. Gnr. 202.203 Himle og gnr. 21 Hæve, dessuten trolig gnr. 18.19 Røte og gnr. 49 Rogne (brevet er delvis skadet).
29. Det kan her nevnes at ifølge et lokalt sagn skal gårdsnavnet Binningabø skyldes at «ein gong kom ei bidne (kjerald) rekande på elva hit». Appellativet bidne (n.?) skal ifølge Aasen ha forbindelse med bide n., ‘bøtte, kopp’.
30. Skyldforholdene taler altså til en viss grad imot Magnus Olsens hypotese (NG XI 520) om at Ekse er den eldste gården i dalen; når det gjelder Evanger-delen av Eksingadalen, er imidlertid forskjellene mindre, og det kan ikke ses helt bort fra at Ekse her er eldre enn de lavereliggende gårdene. I så fall er det vanskelig å forstå at dette skulle være et vin-navn, noe Olsen da også anser som usikkert; jfr. Jansson 1951: 33, 308.
31. Jfr. NE 18, der Oluf Rygh har to usammensatte og to sammensatte eksempler på elvenavn dannet av Bjørn, foruten to gårdsnavn som han mener har et elvenavn som forledd. Ett av disse, gnr. 102 Bjørnerå i Trondenes, har bevart spor av genitivsformen på -ar. Utgiverne av NE har supplert med tre sammensatte elvenavn, men antallet kunne økes ytterligere. Bare i bd. III av registerbindene til kartserien N50 (nord for 64o 30') er det 10 Bjørnelva og 13 Bjørnå(g)(a).
32. Forleddet Bjørn- er blant de vanligste i norske stedsnavn. Botolv Helleland har antydet at opptil 15.000 lokaliteter har «bjørneindikerande stadnamn». Jfr. Helleland 1986: 49.
33. Kristian Hald (1956: 664) nevner en rekke stedsnavn som vitner om at det må ha vært bjørn i Danmark så seint som i vikingtida.
34. En annet spørsmål er hva dette navnet i så fall kan ha betegnet. Det er i alle fall på grunnlag av kartene (N50 og ØK) vanskelig å forestille seg noe stort nes som her kan ha gitt opphav til navnet; det synes i så fall å måtte være det neset som dannes av de to øvre greinene av Gåsebekken, som renner sammen ved Vestby, men da er det urimelig å ta Bjørneby og Stentorp med i en evt. opphavsgård sammen med Kirkeng. Det burde vurderes om ikke Digranes kunne være et opprinnelig bygdenavn – uten at dette løser tolkningsproblemet.
35. Bjørneby og Bjørnestad (om nå begge virkelig er sammensatt med personnavnet Bjǫrn) kan neppe tolkes i samsvar med Lars Hellbergs teori om Häljesta og Häljeby (1967a: 254 ff.). For det første er gårdene adskilt av Rakkestadelva, som må regnes som en naturlig grense (selv om Bjørnestad i 1838 lå i Rakkestad sn.; løpenummer 55). Dessuten ligger gnr. 119 Skalle (og ifølge eldre kart vel også gnr. 120 Tarmen) sør for denne. Navnet Skalle lar seg ikke datere på navnetypologisk grunnlag, men etter landskylda å dømme synes gården å kunne være relativt ung. Det skulle heller ikke være noen grunn til å se den som en gjenværende rest etter en evt. utskilling av Bjørneby i vest.
36. Jfr. bnr. 16 Strætkvernvollen, der eieren ifølge 1950-matrikkelen bar slektsnavnet Strætkvern. Navnet er sannsynligvis overført som slektsnavn fra gnr. 60 i Våler.
37. Det kan bemerkes at en form uten n-innskudd finnes så seint som 1629, men dette kan ikke tillegges vekt, da kilden, riksregistrantene, beror på avskrifter, og navneformene til dels er (forsiktig) normalisert.
38. Opplysningene om gårdsstørrelsen er motstridende. I innledning til OGB XVI (s. xx) nevnes Bransteby blant bebyggelser med mellom 2 ¾ og 2 mt. Ifølge Tiselius (1926: 82 f.) skal det her ha vært to gårder så vel i 1573 som i 1659. Navnet forekommer merkelig nok ikke i NRJ V (1544); kanskje det skyldes at hele gården lå til Mikaelskapellet i Tønsberg og ikke noe var krongods?
39. Jfr. Tiselius’ beskrivelse (1926: 79): «Kville socken ... ligger inom granitområdet med dess otaliga varandra korsande sprickdalar. Östra delen kan betraktas som en högslätt, vars dalgångar smalna och fördjupas mot havet samt därjämte utmärka sig för stor bördighet».
40. Jfr. Lennart Elmeviks (1967) drøfting av denne lydutviklingen nevnt i forbindelse med Lexby nedenfor.
41. Belegget, «Bron Bærnær son», er noe tvilsomt. Det er hentet fra et brev fra Lom i 1330, og utgiverne av DN III antyder i en fotnote at det «maaske [er] en Forkortelse for Broniolfr», og de viser til «Bryniulfs Biernar sonar» (gen.), som nevnes i et brev fra Tofte på Dovre i 1343; DN V 129.
42. Bergerød var prestegård i katolsk tid (slik det går fram bl.a. av RB 498) og fra 1600-tallet ble gården til vanlig kalt Prestegarden. Ifølge NG var Bergerød prestegård også etter at Varteig i 1861 ble eget prestegjeld, men dette må bero på en misforståelse. Ifølge Olav Spydevold (1956: 420) var det Brunsby som da ble kjøpt til prestegård, og i 1950-matrikkelen kalles hovedbruket på Brunsby, bnr. 2, «Brunsby-Prestegården».
43. Innførslene i RB «ero scrifuadar æfter saltaren j þæire stora tidubokenne sæm kirkiune til høyrir» (RB 498).
44. Muntlig opplysning fra Kristian Strømshaug, Råde.
45. Uttalen med tonem 2 er registrert både av Sophus Bugge i 1881 og av Kåre Hoel i 1950-åra. Den må på det grunnlag anses som mer pålitelig enn oppskriften fra 1947, som også avviker m.h.t. vokalkvantiteten.
46. Lessby, under gnr. 27 i Rødenes, som også skal ha tonem 2 ifølge NG, har jeg i materialsamlingen i kap. 3 ført opp med tonem 1. Det kan nok også foreligge enkelte feil blant de øvrige eksemplene, men i all hovedsak må man gå ut fra at tonemet er korrekt angitt i NG. Eksemplene er gnr. 65 Frøshov (Freyr) i Trøgstad, 46-49 Garsegg i Eidsberg (Garðr), gnr. 47 Hafslund i Skjeberg (Hafr), 8 Jelsnes i Tune (Jarll), 123 Lossgård i Skjeberg (Loptr ?), 225 Ostorp i Rakkestad (Oddr), 23 Rødsnes i Berg (Rauðr), 142 Smedshaug i Rakkestad og 118 Smedsrød i Idd (Smiðr), 87 Tose og soknenavnet Torsnes i Borg (Þórr). Enkelte helt unge navn er sløyfet.
47. Rygh viser til det homonyme gnr. 4 Strømnes i Tune som skrives «j Straumsnæse» i RB 500. Gården ligger på den andre sida av Glomma fra Strømnes i Varteig, og begge navn må kan anses som sekundære til et forsvunnet *Straumr om denne delen av elva; jfr. NG I 289.
48. Fressland, Skrammestad, Säm, Tingvall og Tyft. Jfr. Drougges liste over «byarnas och hemmanens mantal» i OGB XVIII s. xviii, der også Östad nevnes med to mt. Denne er imidlertid i NRJ V 264 oppført med bare én bruker.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bbc571a5-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display