You are here: BP HOME > ELN > Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen > fulltext
Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionA
Click to Expand/Collapse OptionB
Click to Expand/Collapse OptionD
Click to Expand/Collapse OptionE
Click to Expand/Collapse OptionF
Click to Expand/Collapse OptionG
Click to Expand/Collapse OptionH
Click to Expand/Collapse OptionI
Click to Expand/Collapse OptionJ
Click to Expand/Collapse OptionK
Click to Expand/Collapse OptionL
Click to Expand/Collapse OptionM
Click to Expand/Collapse OptionN
Click to Expand/Collapse OptionO
Click to Expand/Collapse OptionR
Click to Expand/Collapse OptionS
Click to Expand/Collapse OptionT
Click to Expand/Collapse OptionU
Click to Expand/Collapse OptionV
Click to Expand/Collapse OptionØ
Click to Expand/Collapse OptionÅ
Back to library
Habborsby 
Tjörns hd. (Valla sn.), Båhuslen 
OGB VII 106 
GK7B NV 5740 
S-sv 2,6 km 
 
– ha2b-ÕSbý'_, ha2b-oSbý'_ (OGB) 
aff Haghbardzby (2 gd) DN II 267, 1354 (Båhus; vidisse 1495). Habordzby DN XIV 127, 1485 (Kastellekloster; avskrift ca 1500). Haborsby, Habbørsby (3 br, men to kalles fattige) NRJ IV 211, 1528. Hab(b)orsby, Habborgsby? NRJ IV 211, 1528 OGB. Haubornzbi, Habelsby NRJ V 422 650 1568. Hauboutzbi, Haubornzbi, 1568 OGB. Habelsby 1568 OGB. 1573 OGB. Habbersbye 1581 OGB. Habersby(e) 1586 OGB. 1622 OGB. 1659 OGB. Hauborszby Aktst II 71, 1648. Habbors(s)bij 1665 OGB. 1680 OGB. 1697 OGB. 1758 OGB. Haborsbij 1719 OGB. Habborsby 1811–81 OGB.
Beleggene fra NRJ IV som føres opp i OGB, avviker noe fra dem i den trykte utgaven. Som for Gunnesby ovenfor stammer de eldste pålitelige formene fra begynnelsen av 1500-tallet; det er likevel ingen tvil om at beleggene i DN II og XIV gjelder Habborsby 
I OGB settes forleddet til mannsnavnet Hagbarðr med henvisning til Lind og til LundgrenBrate s. 89 f. Det kan tilføyes at Elof Hellquist (1918: 107) i en note viser til Håbolsbyn i Dalsland (se nedenfor).
Mannsnavnet Hagbarðr finnes ifølge GPNS (s. 110) «kun nogle faa Gange i Norge i Middelalderen», men på begynnelsen av 1500-tallet skal det ha vært adskillig mer utbredt; det kjennes ikke fra Island. E.H. Lind (sp. 446) har bare fire historiske eksempler på mannsnavnet, men viser til ganske utbredt bruk i heltediktningen. I Lind Suppl. (sp. 376) nevnes bare to nye eksempler fra 1500-tallet, så Ryghs påstand om utbredelsen i Norge er ikke underbygget. SMP (bd. II, sp. 577–80) har imidlertid en lang rekke eksempler; fra begynnelsen av 1300-tallet er det et betydelig antall, tilsynelatende fra store deler av Sverige, men (så vidt jeg kan se) ingen fra Båhuslen eller tilgrensende områder. Utbredelsen av navnet, av kontinentalt opphav, anses å ha sammenheng med sagnene om Hagbard og Signe (NK VII 134).1 I DgP I 452 er det eldste eksempelet fra Lund på slutten av 1100-tallet, og ellers er det en del belegg fra ca. 1300 og utover. Flere av de danske skriftformene av personnavnet faller sammen med formene i det aktuelle gårdsnavnet, noe som kunne tyde på at de danske skriverne langt på vei identifiserte forleddet med Hagbarðr. Personnavnet synes ikke å være registrert i uavhengig bruk i England, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 122) antar en skandinavisert form av navnet som forledd i et navn på (ing)ham i Lincolnshire.
8x8
Rygh (loc. cit.) fører opp ni norske gårdsnavn som sikkert eller sannsynligvis er sammensatt med dette mannsnavnet, blant disse to på land og fem på staðir (tre av dem med middelalderbelegg; de to som nevnes av Rygh, foruten Habbastad i Finnås, som nevnes i BK; jfr. Lind). I alle navnene er gb assimilert til bb. De tre stedsnavnene som nevnes i SMP I 580, er fra Västergötland. De er sammensatt med klev, torp og hester, og alle har middelalderbelegg. Habborsby synes å være den eneste sammensetningen av mannsnavnet + býr som sikkert går tilbake til middelalderen. Elof Hellquist (1918: 65) viser imidlertid til SOÄ XV, som har to Håbolsbyn i Nordals hd. i Dalsland (Dalskogs og Holms sn.; s. 6 og 34). Det er likevel ikke brått sikkert at disse er gamle; bebyggelsene er skyldsatt til ¼ mt., og navnene er belagt første gang hhv. 1653 og 1640. Mannsnavnet skal i formen Håbol ha vært brukt i Dalsland ennå omkring 1600.
Habborsby ligger ca. 2,5 km sørvest for kirkestedet Valla, ved Svanviks kile, mellom Svanvik i Valla sn. og Gunneby (av mannsnavnet Gunni) i Stenkyrka sn. (se ovenfor). I nord ligger Spjärr og i sør Tönsäng (egt. Tunenga). I OGB karakteriseres Habborsby som «by» og er oppført med to gårder (2 mt.; jfr. belegget fra 1354), det samme som Gunneby i Stenkyrka. Svanvik (også «by») har tre gårder (3 mt.), mens Spjärr og Tönsäng er enkeltgårder (1 mt. hver). På grunnlag av disse opplysningene er det vanskelig å si noe om alderen, men om personnavnet virkelig er kommet til Norden med heltediktningen (tidligst 800-tallet?), er det lite trolig at gårdsnavnet er særlig mye eldre enn fra 1000-tallet.
 
*Hallaðsbýr 
forsv. gård i Tjörns hd. (Valla sn.), Båhuslen 
OGB VII 135 
GK 7B NV 5840 (Svanvik) 
S 2 km 
 
 

aff Hallazd by i Suanwikum DN II 267, 1354 (Båhus, vidisse 1495)1  
I OGB tolkes forleddet primært til mannsnavnet Hallaðr.2 Det bemerkes (med henvisning til E.H. Lind sp. 454 f.) at mannsnavnet alt midt på 1300-tallet kunne få genitivsform på -s. Navnet karakteriseres i GPNS (s. 112) som «meget almindeligt», men Lind har bare relativt få eksempler, og disse finnes særlig i Vestfold og Buskerud (en Hallaðr Krókssunr, som nevnes i et brev fra Båhuslen, synes å stamme fra Vestfold; jfr. DN V 102, 1338 om salg av jord på Stångenäs). Navnet er ikke tatt med i supplementsbindet. Fra Sverige kjennes det ikke (SMP II 717; Hallaðr Krókssunr er her tatt med som hjemmehørende i Båhuslen), og heller ikke i Danmark eller England synes navnet å ha vært brukt.
Ifølge GPNS finnes personnavnet sikkert bare i ett norsk gårdsnavn, det forsvunne Hallaðarruð, som i RB 46, 47 og 51 anføres under kirkene i Kvelde og Tjølling i Vestfold (NG VI 363); jfr. Hallesby (s. 218).
Utgiveren av OGB ser ikke bort fra at belegget kan være feilskrift for Habborsby, nabo til Svanvik i sørvest, som nevnes i samme brev, og som, hevdes det, bestod av minst to gårder. Formuleringen «af badum gardenum» (i Habborsby) taler likevel imot at denne gården skulle være nevnt enda en gang, og selv om Svanvik og Habborsby er nabogårder, tyder den tilnærmet topografiske rekkefølgen som gårdene nevnes i, på at *Hallaðsbýr var en egen enhet, trolig en gård i liden eller grenda Svanvik som seinere ble liggende øde. Etter gårdene i Svanvik nevnes gårdene på Hakenäset, og deretter tar skriveren for seg Habborsby og gårdene langs grensen mot Stenkyrka.
Det skulle etter dette være liten grunn til å tvile på at belegget representerer et eget navn på býr, og en sammensetning med Hallaðr er ikke utenkelig. Kontakten til Vestfold – der personnavnet var vanlig – går langt tilbake, her eksemplifisert med brevet fra 1338. Det er imidlertid liten grunn til å regne *Hallaðsbýr som særlig gammelt – sannsynligvis ikke særlig mye eldre enn belegget, og gården ble trolig fraflyttet i løpet av andre halvdel av 1300-tallet 
Hallesby 
gnr. 10 i Aremark hd., Østfold 
NG I 179 
N50 2013.4 5672 
Nø 4 km 
Rel. skyld: 0,9 
– hæ2llesbý (Bugge 1883), hæ2llesby (NG), "hælspy (AN 1941), "hælsby (AN ca. 1955) 
Hallingszby 1593 NG. Hallindtzrud 1/1 1604 NG. Halmnesby, Hallendzby OLTP 367 382, 1614. Hallentzby 1626 NG. Hallinndsbye (2 br) 1647 I 104. Hallandsbye 1661 lk. 1711 ekstr AN. 1723 E M. Hallandsbye Moen (hpl) 1737 kb AN. 1738 kb AN. Hallesbyehaugen (hpl), Hallesbye Moen (hpl) 1741 kb AN. Halingbye-Moen (hpl) 1742 kb AN. Hallandsbye Haugen (hpl) 1745 kb AN. Hallensbye 1774 rr AN. Hallesbye 1801 ft AN. Hallesby 1838 matr.
Det kan bemerkes at den nåværende navneformen viser seg allerede i kirkeboka for 1741 
Oluf Rygh fastslår i NG at forleddet er et personnavn, og han foreslår primært kvinnenavnet Halldís (med hv. til gnr. 181 Hallingstorp i Eidsberg) eller mannsnavnet Hallaðr, som han presiserer finnes med genitivsform på -s så tidlig som i 1345. Alternativt peker Rygh på at a i forleddet kan ha kommet inn ved en «Misforstaaelse af Udtalens æ», og han tenker seg da at navnet kan inneholde ett av mannsnavnene Herlaugr, Herleifr eller Herleikr. Skriftformer som ikke er eldre enn ca. 1600, bør selvsagt vurderes som usikre.
I GPNS (s. 112) nevner Rygh at Halldís finnes på Island alt i landnåmstida, at det er sjeldent i Norge i middelalderen, men «temmelig udbredt nu». Han viser deretter til Haddingr. Ifølge E.H. Lind (sp. 459, Suppl. sp. 382) er Halldís belagt bare tre ganger i Norge; det nevnes hverken i SMP eller DgP, men fra England har Erik Björkman et eksempel på en svak form Haldisa (s. 61).
Under Halldís i GPNS nevner Oluf Rygh bare gnr. 181 Hallingstorp i Eidsberg og det forsvunne Halldísarbakki i Fjaler. Hallingstorp er skrevet «j Haldisarþorpe» i RB 165, men «j Haldinsþorpe» i RB 170 og «Hallyngttorp» ca. 1570 (DN XII 840, Homstvet i Eidsberg), og under drøftingen av dette navnet viser Rygh (NG I 154) til noen andre navn som tyder på n-innskudd. Spesielt kan man merke seg gnr. 11 Neringsrud i Eidsberg (< Neriðr), som skrives «Nerisrud» i 1593 og 1612 og «Nærretsrud» i 1723 (jfr. NG I 132). Navnet skrives «Næringsrud» i 1801-folketellingen, og uttalen er notert som né2ringsru i NG og ["ne'rIMsru] i ANs samlinger fra ca. 1955. N-innskuddet må antas å ha opptrådt forholdsvis seint.
Den nærmeste parallellen Rygh viser til, er imidlertid gnr. 12 i Fjaler (Ytre Holmedal), som siden 1500-tallet har vært kalt Bakke, men der eldre former viser at gården (eller et bruk på gården) har hett Halldísarbakki; jfr. «a Haldisarbakka» i 1334 (DN I 185, lokalt), men «i Hallinghsbakka» i 1380 (DN I 344, Bergen) og igjen «Haldisebacke» i Cod. AM 880, ca. 1456 (Hartvig Krummediges Gods; sitert etter NG XII 265). De aktuelle navnene viser altså former som tilsvarer noen av 1600-tallsformene for Hallesby, men ingen av dem er blitt så redusert som dette.
Hallaðr er, som nevnt i forbindelse med det forsvunne *Hallaðsbýr på Tjörn (jfr. ovenfor), likeledes et ganske uvanlig navn, og i GPNS (s. 112) er det bare ett (forsvunnet) gårdsnavn som med sikkerhet føres opp som sammensatt med dette personnavnet (om genitivsform på s, se *Hallaðsbýr).
Mannsnavnene Herlaugr, Herleifr, Herleikr skal ifølge Oluf Rygh i NG også være mulige forledd; alle disse var ifølge GPNS (s. 128, der de føres opp sammen) «ret almindelige i Norge i Fortiden», noe som bekreftes ved de mange eksemplene E.H. Lind fører opp (Lind sp. 522–27, Lind Suppl. sp. 439 f.). Lundgren-Brate (s. 121) har oppslag på alle tre navnene (Hærlef, Hærlek og Hærløgh), men i SMPs samlinger er Hærlek og Hærløgh samlet under det sistnevnte, der det er ført opp om lag 30 belegg; dette finnes også i en runeinnskrift fra Västgötland. Beleggene har ellers en viss sørlig utbredelse. Hærlef er bare representert med to belegg (Hälsingland i 1314 og Jemtland i 1428) foruten to eksempler på patronymisk bruk (Herjedalen og Jemtland; også fra 1400-tallet), dessuten i en runeinnskrift (U 439). For Danmarks vedkommende opplyses det i DgP (bd. I, sp. 542 f., 543 og 543–46) at det er nærmest umulig å skille mellom belegg for Herlef og Herlugh, og det føres opp en lang rekke belegg under Herlugh. Navnene synes ikke å være belagt i uavhengig bruk i England.
I GPNS nevnes Hallesby (med spørsmålstegn) under disse tre personnavnene sammen med 19 andre, norske gårdsnavn; de aller fleste nå skrevet Hel (i forbindelse med set og stad) eller Helle(s), men som oftest uttalt med [æ]. Rygh kommenterer imidlertid at det i flere tilfeller kan være tvil om forleddet ikke rimeligere kan forklares til appellativet hellir, noe som i NG X 349 foretrekkes for gnr. 16,2 Hellesbø (uten eldre skriftformer) i Sand i Ryfylke. Ved Hallesby er en slik tolkning lite sannsynlig (appellativet er f.eks. ikke registert brukt i stedsnavn i området (Helge Hallesby 1945).
Hvilket av de tre mannsnavnene som eventuelt kunne komme på tale, blir helt uvisst. Under Herlaugr nevner Lind (sp. 524) gnr. 86 Hellesrød i Botne, som skrives «j Hællaugs rudj» i RB 77, «Hellingsrudt» i NKJ I 82 (= St. 77), 1575, «Hillisszrødt» i 1604 (NG) og «Hillisrød» i 1668 (NG), men så «Hellingsrøed» i 1723 (NG). Bevart innskudd av n viser Hällungsbacka i Håby sn. i Båhuslen, som ifølge Lind må være representert i RB ved belegget «j Hællaugs bakka» (s. 366 under Svarteborg kirke). Gnr. 46 Hellesvig i Søgne (NG IX 53) er belagt første gang i 1591 (Aktst. I 87), og da med denne skrivemåten, men navnet skrives «Hellogswiig» i Grågås (s. 222; Rygh har lest «vig» og viser til St. S. (manus) s. 285).
Fra Dalsland har Elof Hellquist Härlogsbyn, Holms sn. i Nordals hd., som kjennes som «Herlusbyen» i 1540 og 1550, men med yngre former som bekrefter at forleddet er svensk Hærløgh (SOÄ XV 34). Samme forledd må ifølge eldre former også foreligge i Hallorstorp i Hols sn., Kullings hd., og her tyder former fra 1500 og 1600-tallet på en uttale som kan minne om Hallesby: «Hallest.» 1578, «Halestörp» 1579, «Halstörp» 1580 og «Hallist.» 1637 (SOÄ VIII 120 f.). Ifølge DgP (bd. I, sp. 546) antas personnavnet Herlugh også å foreligge i to danske navn på torp, det éne skal nå framstå som Hellestrup.
Det mindre frekvente Herleifr skal ifølge Lind Suppl. (sp. 440) kunne foreligge i gnr. 45 Hellesmo på Tjøme (NG VI 257), som er belagt førtste gang som «Helifsmow» i 1528 (NRJ IV 135; skrivemåten markert med utropstegn), men i samme kilde også (s. 251) skrevet «Helismou». Uttalen er ifølge NG hæ2llesmó og tolkningen må betegnes som uviss. Jeg har ikke funnet belegg for at dette personnavnet foreligger som stedsnavnforledd i Sverige eller Danmark, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 139) har primært foreslått Herleifr som forledd i to torp-navn fra Yorkshire; alternativt foreslår hun Hjǫrleifr i det éne og Herlaugr i det andre.
E.H. Lind (sp. 527) fastslår at Herleikr foreligger i gårdsnavnene Hellesrød i Brunlanes (gnr. 95) og Hellingsrød i Lardal (gnr. 24), noe som bekreftes av de eldste skriftformene. Navnet fra Brunlanes skrives «j Hællæiks rudi» i RB 30, og lardalsnavnet skrives «j Helleiks rudi» og «Helleiksrud» i 1384 (DN I 356, Svarstad) og «j Helleix rudhe» i 1385 (DN IX 182, Svarstad; rett nok med en påskrift «vm Hellæifsrud»). Brunlanesnavnet har seinere former som «Hellieszrød» i 1593 og «Hellisrød» i 1604 (begge ifølge NG), men formene for Hellingsrød viser n-innskudd allerede fra 1543. Uttalen noteres i NG som hhv. hæ2llæ7rse7 og hæ2llingsrú (NG VI 322, 372). Det svenske Hærlek skal ifølge Lundgren-Brate foreligge i et par navn på torp, fra Västergötland og Småland; det førstnevnte skal nå hete Hällestorp.
Som nevnt er Hallesby i GPNS ført opp under de tre nevnte mannsnavnene, men er – som det eneste av 20 eksempler – etterfulgt av et spørsmålstegn. På side 108 i samme verk står gårdsnavnet oppført under Haddingr (med formen «Hallingszby» fra 1593 i parentes) sammen med ni andre gårdsnavn; sju av dem med nåtidsformer på Hallings. Det vises også til Haddingjadalr, nå Hallingdal.
Oluf Rygh innrømmer at et mannsnavn Haddingr «neppe i de bevarede Kilder findes som saadant i historisk Tid», og brukt om historiske personer er det er da heller ikke registrert av Lind (sp. 436 f.; Lind Suppl. sp. 375). I DgP (bd. I, sp. 451) er navnet likeledes bare registrert brukt sagnhistorisk.
På grunnlag av oppføringen i GPNS kan Rygh antas etter hvert å ha avvist tolkningen til Halldís og foretrukket å tolke Hallesby til Haddingr. Kåre Hoel (BØ manus) er her svært forsiktig med å ta stilling til hva forleddet kan inneholde, men han vil heller ikke avvise denne tolkningen. Om dette skulle være rett, synes det imidlertid å måtte være tale om et svært gammelt stedsnavn.
Hallesby ligger i grenda Østkroken, og, som dette navnet tilsier, relativt avsides, om lag midtveis mellom Aremarksjøen og Store Le; ca. 4 km nordøst for kirkestedet. De nærmeste nabogårdene er gnr. 9 Rød og gnr. 16 Framgård i sør, og sør for Framgård ligger gnr. 17 Kollerød. I vest ligger gnr. 8 Iglerød og i nordøst gnr. 11 Røser og gnr. 13 Leksrød. Nord for disse ligger gnr. 12 Enger. Lenger øst – ved Store Le – ligger gnr. 14 Tolsby (se nedenfor) og gnr. 15 Mosviken.
I 1647 skyldte Hallesby tilsvarende 25 lpd. korn, og blant de ti nevnte gårdene var det bare Rød og Framgård som hadde lavere skyld, begge 15 lpd., men heller ikke de andre gårdene hadde særlig høy landskyld. Kollerød skyldte 32 lpd. og Leksrød 35 lpd.; de øvrige 30 lpd. Gjennomsnittsskylda var vel 27 lpd., noe som gir Hallesby en relativ landskyld på 0,9. Det kan tilføyes at alle gårdene unntatt Leksrød og Hallesby er nevnt i middelalderkilder. Under Tolsby har jeg argumentert for at dette navnet nok er fra middelalderen, men likevel relativt ungt. Ut fra beliggenhet og landskyld kan det ikke være grunn til å anta noen høyere alder for Hallesby. Disse forholdene taler imot at forleddet skulle være det fra historisk tid ellers ukjente mannsnavnet Haddingr. Det kan imidlertid ikke ses helt bort fra kvinnenavnet Halldís, som jo beviselig finnes som forledd i et annet gårdsnavn i Østfold. Kvinnenavn forekommer – om enn forholdsvis sjelden – som forledd i navn på -by, og spesielt er det tilfellet når det synes å være tale om yngre middelaldergårder og gårdparter.
Hverken i NG I eller i GPNS synes Rygh å ville se bort fra at Hallesby kan inneholde ett av de tre nevnte mannsnavnene Herlaugr, Herleifr og Herleikr. Oversikten har vist at disse – i noe ulik grad – forekommer i flere sammenliknbare stedsnavn, spesielt navn på rud/rød og torp, både i Norge og nabolandene, og det er fristende å anta at Ryghs alternative tolkning dermed er den rette. Å velge mellom de tre navnene faller vanskelig; muligens kan skriftformer av svenske navn sammensatt med Herlaugr tas til inntekt for dette personnavnet. Den konsekvente skrivemåten med a må likevel tillegges en viss vekt, selv om formene er så pass unge, og på grunnlag av det foreliggende materialet synes det umulig å finne en éntydig løsning 
Hallgrimsbøen 
forsv. gård, nå eng under gnr. 74 i Idd hd., Østfold 
NG I 205, 213 
N50 2013.3 4345 (÷) 
Sø 8 km 
 
– "hælreMsbø'n (KH)
Uttalen er notert etter et skriftlig svar Kåre Hoel fikk fra en av sine informanter 
Halgrenessby NRJ III 19, 1519. Hallgrymsbø NRJ IV 489, 1535. Hallgrymsbø NRJ IV 591, 1542. Halgrims bøenn NKJ II 138, 1595. Hallgennszbøen 1618 OC. Helgrimsbøen (eng u gnr 75 Bøen) 1723 matr E. 1723 NG. Helgrimsbøe (eng) 1723 matr M. Halgrims Bø (eng) 1735 AN. Holmgrimsbøen 1797 pb AN. Helgrimsbøen 1797 pb AN 
I NG I 213 tolkes navnet som Hallgrímsbœr til mannsnavnet Hallgrímr, og i GPNS (s. 113) kommenteres at dette er «almindeligt» og «endnu meget brugt». Hallgrimsbøen er det eneste eksempelet på forekomst i gårdsnavn. E.H. Lind (sp. 465 f.) opplyser at navnet i Norge (etter landnåmstida på Island) først viser seg på 1300-tallet, og han har relativt få eksempler (ingen fra Østlandet øst for Telemark), og også her er Hallgrimsbøen det eneste stedsnavneksempelet; personnavnet finnes ikke i Lind Suppl. Det synes ikke å være registrert i Danmark eller Sverige (d.v.s. det mangler i DgP og SMP), og det ser heller ikke ut til å være kjent i England.
I Norge synes navnet heller ikke seinere å ha hatt særlig stor utbredelse. Blant skattebetalerne i 1647 var det båret av tre menn: i Nes i Hallingdal, i Lardal i Vestfold og i Tinn i Telemark. Ifølge folketellingen i 1801 var det da 34 personer som het Halgrim (6 på Ringerike, 22 i Nes i Hallingdal, 2 i Numedal og 2 i indre Hardanger). Det synes således ikke å være grunnlag for Ryghs kommentar om at navnet er «almindeligt», men det er i seg selv ikke noe avgjørende argument mot tolkningen.
Den registrerte uttalen kan ikke tillegges for stor vekt, men den støttes av Harald Bakke (1915: 543), som skriver «Halgrimsbøen (av mandsnavnet Halgrim, nu ut. Hælrengsbøn)». For utviklingen grims- til [-reMs-] kan vises til gnr. 121 Torgrimsbu i Øymark sn. i Aremark, i NG notert som tø2rgrænnsbu, men i Rygh 1882 (s. 74) som to82rgrengsbú. Denne tilsvarer den først noterte uttalen i Ryghs originaloppskrift: tø2rgréngsbu, skrevet opp av Bugge i Øymark i 1881, mens to soldater fra Fange og Skotsberg i hovedsoknet oppgav tø2rgrennsbú. Rygh (1882: 74) viser til samme utvikling av ms i gnr. 59 Bringsinghaug i Sande (av «Brimsing-»; NG XIII 25). Se også gnr. 64 Torgrimsby i Skjeberg, s. 417 nedenfor.
I de tre eldste kildene omtales Hallgrimsbøen som ødegård; ifølge Oslo kapittelsbok for 1595 skyldte gården 9 skinn (tilsv. 7 ½ lpd.), og denne skylda går igjen i kildene t.o.m. 1797. Like lenge nevnes den under gnr. 75 Bøen, men i 1735 og av Hoels muntlige kilder opplyses navnet å være knyttet til et jordstykke på Bøen og gnr. 74 Buer. Det er grunn til å tro at Hallgrimsbøen er ryddet forholdsvis seint, og trolig var gården bebodd bare en kort periode i seinmiddelalderen. Etterleddet har her kanskje den ellers hovedsakelig vestnorske betydningen ‘eng, teig’ 
Hallingby 
gnr. 3 i Ådalen hd. (Ytre Ådalen sn.), Buskerud 
NG V 62 
N50 1815.4 6581 
N-nv 15 km (Norderhov) 
Rel. skyld: 0,2 
– ha2llingbý (Rygh ca. 1880, NG), "halIMby' (AN 1953) 
Hallingeby Reg 9, 1516 NG. Hallingeby, -bye Akreg nr 86, 1516 (avskrift 1622). Kallingeby -bye (!) Akreg nr 107, 1517 (avskrift 1622). Hallingeby NRJ IV 373, 1528. Hallingbye 1578 NG. 1617 NG. Hallingby 1647 V 30. Hallingbye 1657 NG. Hallingby 1661 lk. 1723 matr E. Hallingbye 1723 matr M. 1723 NG. Hallingbye1801 ft. Hallingby (Haddingby) 1838 matr.
Oluf Ryghs eldste belegg tilsvarer hovedvarianten av nr. 86 i den trykte utgaven av Akershusregisteret. Både nr. 86 og det feilskrevne belegget fra nr. 107 gjelder uten tvil denne gården, som stedfestes til hhv. «Nordrouff» og «paa Ringeriige ij Nordroff sogenn» 
Hjalmar Falk bemerker i NG at samme navn finnes på et gårdsbruk i Norderhov, gnr. 59,2 (med samme uttale, men uten eldre skriftformer), og at bruket «vistnok [er] benævnt efter en indflyttet Halling». Han mener ådalsnavnet er så gammelt «at man maaske tør tænke paa det gamle Mandsnavn Haddingi, Sideform til Haddingr, der foreligger i flere Stedsnavne». Han viser til GPNS (s. 108 f.), men tilføyer i parentes: «hvor denne Gaard dog ikke nævnes».
Oluf Rygh regner i GPNS (loc. cit.) med at det har forekommet et mannsnavn *Haddingi, men E.H. Lind (sp. 436 f. under Haddingr) har ingen eksempler på den svake formen. En slik løsning er selvsagt formelt fullt mulig og kunne også tenkes å forekomme f.eks. i gårdsnavnet Hallingstad i Ullensaker (gnr. 160; NG II 325), skrevet «af Haddingastad» i RB 275, der Rygh fører opp Haddingi som eneste forslag til tolkning.
I forbindelse med Hallesby (s. 220) har jeg uttrykt tvil om man i det hele tatt kan regne med eksistensen av et (historisk) mannsnavn *Haddingr, og tilsvarende vil gjelde for *Haddingi. En langt mer tilfredsstillende tolkning gir Lind (loc. cit.), som foreslår et «släktnamn» *Haddingjar – det burde her heller kalles innbyggerbetegnelse («inkolentnavn») – altså at stedsnavnet viser at her har noen hallinger slått seg ned. Jfr. under det sammensatte mannstilnavnet Haddingjaskati i Lind Bin. (sp. 129): «invånare i Haddingiadalr». Spesielt på Ringerike må en slik innbyggerbetegnelse ha vært kjent og brukt i lang tid, selv om den ikke synes å være nedfelt i skrift før i 1802 (Hans Arentz i Topographisk Journal XXIX 106). At denne er resultatet av en direkte utvikling fra det sagnhistoriske haddingjar (< *haddingr; jfr. Halvorsen 1961: 40 f.) synes rimelig, men kanskje vanskelig å påvise.3 Landskapsnavnet Hallingdal opptrer i tilnærmet moderne form første gang i 1443 («Hols sonkh hi Halliggadal»; DN X 137, Hol), og blir vanlig i andre halvdel av 1400-tallet.4
Ådalen lå tidligere til Norderhov sokn, og Hallingby ligger ca. 15 km nord-nordvest for kirkestedet. Ifølge eldre topografiske beskrivelser (jfr. hv. i NG V 60) skal det imidlertid også i katolsk tid ha stått kirke på gnr. 4 Hval, altså på nabogården i nord til Hallingby. Nord for Hval ligger gnr. 5 Somdalen, og tvers over Begna fra Hval ligger gnr. 8 Skollerud. Sør for denne er gnr. 9 Semmen (vin-navn). Sør for Hallingby er nærmeste nabogård gnr. 2 Grønvoll. Sør for denne ligger gnr. 1 Hen (vin-navn) og deretter gnr. 92 Vågard i Norderhov.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Semmen høyest skyld av disse åtte gårdene, tilsvarende 68 lpd. korn. Skollerud skyldte 45 lpd., Hen 40 lpd., Hval 30 lpd. og Grønvoll 20 lpd. Hallingby og Somdalen skyldte bare 5 lpd. hver, mens gjennomsnittsskylda var på ca. 21 lpd. Relativ skyld for Hallingby blir 0,2.
Somdalen nevnes første gang i et brev fra 1458 (DN II 618, Kråkstad i Akershus), og går sikkert tilbake til middelalderen. Hvorvidt dette også gjelder Hallingby, blir mer usikkert, men det kan ikke utelukkes; landskylda var på 5 lpd. også i 1528 (NRJ IV 373). Det er likevel høyst tvilsomt om gården går særlig mye lenger tilbake enn begynnelsen av 1300-tallet, og den kan – likesom flere av nabogårdene – antas å være enten utskilt fra eller en nyrydding under en av nabogårdene, trolig Hval. Slik nevnt under drøftingen av Henriksbø (s. 230), er det vanskelig å tenke seg at en vin-gård skulle representere den eldste bosetningen i grenda.
Det er her ingen grunn til å anta et ellers ukjent mannsnavn *Haddingi i forleddet. Som en langt rimeligere, alternativ tolkning av forleddet kan foreslås gen. pl. av innbyggerbetegnelsen halling, evt. – om navnet virkelig går tilbake til middelalderen – i den eldre formen *haddingr.
 
*Hallvarðsbýr 
forsv. gård under gnr. 36 Skofteby i Varteig hd. Østfold 
AN saml 
N50 1913.1 ca. 2579 (÷) 
S 2,1 km 
 
 

Halduorsby 1611 jb AN. Halduorsbye 1612 jb AN. 1613 jb AN. 1614 jb AN. 1616 jb AN. Halduorsrøed 1617 jb AN. Halduordtzrøed 1619 jb AN. Halduorsbye 1626 jb AN. Halffuordszbye 1647 jb AN.
I de to eldste kildene står *Hallvarðsbýr nevnt som ødegård sammen med en annen forsvunnet gård *Ås med felles bagatellmessig skyld, 1 alb. (= skilling) I alle de øvrige kildene nevnes gården sammen med Ås under Skofteby med felles skyld 2 alb. Det er ingen tvil om at de to avvikende beleggene fra 1617 og 1619 gjelder samme gård som de øvrige. De beror sikkert på en feil som er kommet inn i den eldste av de to jordebøkene, og som så uten videre er blitt kopiert over i den neste 
Selv med så unge kilder som dette, kan det ikke herske noen tvil om at det her foreligger en sammensetning av mannsnavnet Hallvarðr og býr.
Mannsnavnet Hallvarðr har ifølge GPNS (s. 114) vært blant de mest brukte i Norge. E.H. Lind (sp. 472–79) stedfester ikke sine belegg, men det er grunn til å tro at disse i all hovedsak er konsentrert til Østlandet, der navnet også i seinere tid har vært svært populært, utvilsomt på grunn av dyrkingen av sankt Hallvard fra Lier, død ca. 1050. Det kan innskytes at navnet i nyere tid er belagt fra Varteig; i 1647 het bonden på gnr. 37 Brusevoll (nabogården til Skofteby) «Hallffuor». Linds beleggsliste er ikke utvidet i supplementsbindet.
SMP II 737–55 har en lang rekke belegg, men svært få før ca. 1300. I kommentaren heter det: «Äldst förekommer namnet mera allmänt, senare med västlig dominans .... Namnets popularitet och västliga utbredning torde bero på det no. helgonet». Lars Hellberg mener imidlertid navnet har hatt en østlig og nordlig utbredning (1987: 91). Fra Danmark nevner DgP I 468 f. bare noen få, for det meste seine eksempler, og enkelte av navnebærerne antas å være norske. Personnavnet kjennes også fra England (Björkman s. 62 og Insley s. 192). Gillian Fellows-Jensen påpeker imidlertid at enkelte belegg heller kan representerer g.eng. Alweard (1968: 130). Hallvarðr hadde eldst ar-genitiv, men formen med s- er ifølge Rygh (GPNS s. 114) «meget gammel», belagt alt på 1100tallet (Landnåmabok) og i DN II 25 fra 1289. I Røde bok er den vanlig.
I GPNS fører Rygh opp 19 gårdsnavn med dette forleddet, bl.a. åtte på rud/rød (seks av dem med middelalderbelegg) og ett på stad, som muligens er forholdsvis ungt (forsv. navn på Eidsvoll, nevnt i 1593). Med få unntak hører stedsnavnene til Østlandet; det er ingen i fylkene fra Telemark til Sør-Trøndelag. I SMP (bd. II, sp. 754) nevnes ett stedsnavn, Halvarsbenning fra Norbergs sn. i Västmanland, skrevet «j Halwardzbøning» i 1462. Elof Hellquist (1918: 64 f.) nevner et «Halwardhaby» fra Finland5 og to fra Dalsland. Begge eksemplene fra Dalsland gjelder gårder i Nordals hd., Hallersbyn i Dalskogs sn. og Hallvorsbyn i Örs sn. De er eldst belagt som hhv. «Haluorsbyen» i 1541 og «Halwardsbyen» i 1524. Se også Halvareby i St. Åby, Lysing i Östergötland, med ar-genitiv, som ifølge eldre belegg fra 1543 av trolig er en sammensetning på bygd (Palm 1927: 140). I England synes mannsnavnet ikke å ha vært brukt i bebyggelsesnavn, men Fellows-Jensen (1968: 129) nevner et teignavn «Alvariding» (Yorkshire) fra 1200-tallet, som muligens har Hallvarðr som forledd.
*Hallvarðsbýr lar seg nå ikke lokalisere, men da gården alltid nevntes sammen med *Ås, er det grunn til å anta at den har ligget opp mot åssida i øst. Både etter de unge beleggene, s-genitiven og den lave landskylda må navnet kunne regnes som ganske ungt. Gården kan ha blitt ryddet og fått navn en gang på 121300-tallet og har trolig ligget øde fram til 1600-tallet, da den var i bruk en kort tid. Den nevnes i en jordebok fra 1647, men ikke i skattematrikkelen samme år. Jfr. Skofteby s. 357 f.
 
*Helgabœr 
forsv. gård i Idd hd. (Enningdalen sn.), Østfold 
NG I 214. – 
 
 
 
 
j Hælgabø RB 397, 1391 
Oluf Rygh forklarer i NG navnet som en sammensetning med mannsnavnet Helgi, men med bare dette éne belegget blir tolkningen likevel noe usikker. Det er ikke noe i veien for at navnet har vært *Helgubœr – til kvinnenavnet Helga. Gjengivelsen av bindevokalene er, som kjent, ofte upålitelig i denne kilden. Et helt annet spørsmål er lokaliseringen til Enningdalen. Belegget nevnes rett nok under Enningdal kirke, og Harald Bakke (1915: 603) mener gården har ligget i Søndre Enningdalen, men RB har her flere uidentifiserte navn. Før det aktuelle belegget står «j Hallarudi», som vel kan tenkes å gjelde Halleröd i Hogdal sn. i Vette hd.; jfr. «j Hallæ rudi» i RB 398; OGB XX2 19. Belegget etter *Helgabœr gjelder utvilsomt Ällelien i Naverstad, og så følger en gård «j Tosta rudi» i Lur sn. i Tanum. Enningdalen var lenge anneks til Naverstad sn. i Bullaren, og det er grunn til å overveie om «j Helgabø» ikke skulle kunne gjelde en gård der. Mulig kan det være tale om det nåværende Häljebo i Mo sn., som ifølge OGB XVIII 19 først er belagt i 1616. Beliggenheten, helt sør i herredet gjør dette selvsagt noe usikkert, men også *Tostaruð i Lur må ha ligget om lag like langt unna. Dersom identifiseringen er riktig, er det ikke utenkelig at Häljebo kan være en gammel sammensetning på bœr eller býr; det er mindre rimelig at belegget i RB skulle stå for bú eller búð 
Helgeby 
gnr. 95 i Tune hd., Østfold 
NG I 298 
N50 1913.1 2275 
Ø 4,2 km 
Rel. skyld: 0,6 
– hæ2qjebý (Bugge 1883), hæ72qjeby (NG), "hæqj3by (AN ca. 1955) 
vppa Helghaby DN V 626, 1469 (Krossby). Hellelydt (!) NRJ IV 589, 1542. Helgeby 1593 NG. Helgeby NKJ II 249, 1595 (= OC 144). Helgeby 1/1 1604 NG. Helgeby 1639 NG. Hellebye 1647 I 142. Hellebye 1665 matr. Hellebye ½ 1723 matr E. 1723 NG. Helleby 1723 matr M. Heljebøe (2 br) 1801 ft AN. Helleby 1838 matr. Helgeby 1886 matr.
I Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er ved Helgeby først notert et belegg «j Helluby» fra RB 500, men dette er seinere overstrøket. Dette belegget kan ligge til grunn for Munthes matrikkelform fra 1838. I NG er belegget ført opp under «Forsvundne Navne», der det antas å være feil for «j Holluby»; jfr. Holleby s. 243 nedenfor. I 1801-folketellingen nevnes også tre husmannsplasser «Heljeby», men disse beleggene gjelder utvilsomt noen plasser under gnr. 92 Borregård som er oppkalt etter Helgeby 
Oluf Rygh tolker i NG navnet primært som sammensatt med mannsnavnet Helgi, men tar forbehold om at det muligens kan være «Helgubýr, af Kvindenavnet Helga». Spørsmålet kan ikke avgjøres på grunnlag av den eldste skriftformen, men uttalen skulle tyde på at mannsnavnet er det sannsynligste. I BØ manus støtter Kåre Hoel Ryghs primære tolkning, og avviser likeledes tanken om at forleddet skulle være adjektivet helgi.
Frekvens og utbredelse av mannsnavnet Helgi kommenteres ikke i GPNS (s. 123), men E.H. Lind (sp. 508–10) har en rekke belegg (også fra runeinnskrifter) og påpeker at navnet var allment både på Island og i Norge i hele middelalderen. Kvinnenavnet (sp. 507) var imidlertid vanligere på Island (jfr. Lind Suppl. sp. 434–37). Både manns- og kvinnenavnet har likeledes vært mye brukt i Sverige (hhv. «vanligt» og «rätt vanligt» ifølge Lundgren-Brate s. 116 f.); i SMPs samlinger er det ca. 90 belegg for kvinnenavnet Hælgha, tidligst fra 1276, og minst 300 for mannsnavnet Hælghe – med eldstebelegg fra 1100-tallet. Det er også en rekke runebelegg for begge navnene. For Danmarks vedkommende karakteriseres Helgha i DgP I 495 som «ikke almindeligt», mens det gis en rekke belegg for Helghi, tidligst mange sagnhistoriske. Erik Björkman (s. 66 f.) gir noen få eksempler på mannsnavnet, men bemerker at kvinnenavnet ikke med sikkerhet lar seg påvise i England. Gillian Fellows-Jensen (1968: 138) har ingen personnavneksempler, og John Insley (s. 201) har likeledes bare eksempler på bruken i stedsnavn. Han nevner imidlertid at mannsnavnet framstår i uavhengig bruk i Normandie (med hv. til Adigard, bl.a. s. 106–08) og Irland («Ailche» på 920-tallet ifølge Marstrander 1915: 47).
M.h.t. forekomsten av Helgi og Helga i norske gårdsnavn er Oluf Rygh (GPNS s. 123–26) svært forsiktig. Han setter opp en liste med hele 92 mulige sammensetninger, men presiserer innledningsvis at en del «vistnok i Virkeligheden have anden Oprindelse». Han nevner spesielt adjektivet heilagr, som forekommer i Helgebostad o.l. (som ikke er med i lista), og mener at dette kanskje til dels er den rette forklaringen i gårdsnavnet Helgeland, som i lista er oppført med 31 forekomster, men her er også hellir m. og hella f. mulig.6 I enkelte deler av landet (der dialekten ikke har tjukk l) kan likeledes noen andre personnavn foreligge. Avslutningsvis bemerker han at et elvenavn, Helgåa, kan påvises flere steder. Ryghs liste inneholder ellers 15 navn på rud/rød, 11 på set, sju på stad, tre på by og 25 navn med øvrige etterledd. E.H. Lind har stedsnavneksempler bare under Helga (Suppl. sp. 436); også noen fra Båhuslen. I Lundgren-Brate (loc. cit.) bemerkes at det er vanskelig å avgjøre om mannsnavnet inngår i stedsnavn, men det nevnes noen sannsynlige forekomster; navn på ryd, torp og stad. Elof Hellquist tar med Häljeby fra Uppland (der han også antyder adjektivisk forledd; 1918: 53, 57, 71), Västmanland (s. 64) og Värmland (s. 66; jfr. SOV II 31 og IX 50) og Hälgebyn fra Dalsland (s. 65; jfr. SOÄ XVI 32, 150). I DgP (bd. I, sp. 498) nevnes noen mulige danske eksempler; jfr. Sørensen 1958a: 258 f.). Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) har eksempler både fra Lincolnshire og Yorkshire, bl.a. ett på by, Hellaby, belagt allerede i DB, jfr. Fellows-Jensen 1972: 29. I Norfolk finnes mannsnavnet i to navn på ton (Insley s. 201), og i Normandie i flere navn på -toft og ville (Adigard s. 106–08).
I Helgeby i Tune er mannsnavntolkningen den absolutt rimeligste, ikke minst p.g.a. av navnet på nabogården, gnr. 94 Skjeggeby, som er sammensatt med mannsnavnet Skeggi, se nedenfor. Gnr. 96 heter Nordby, og det er all grunn til å være enig i Ryghs syn, at de tre gårdene er parter av en eldre gård, som «kan formodes at have baaret Øens nu ukjendte gamle Navn».
Helgeby ligger på ei øy i Glomma øst for Sarpsborg. Denne har tidligere vært kalt både Nordbyøya og Rødsøya, men heter nå Hafslundøya. Helgeby ligger mellom gnr. 94 Skjeggeby og gnr. 96 Nordby, og sør på øya ligger gnr. 93 Rød. Over Glomma i sørvest ligger den gamle storgården gnr. 92 Borregård, og over elva i øst, i Varteig hd., ligger sørfra gnr. 52 Nipa, gnr. 53 Kingsrød og gnr. 1 Hasle.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Hasle en skyld på 30 lpd., Helgeby og Nordby skyldte 20 lpd. hver, og Rød 15 lpd. Nipa og Kingsrød skyldte 10 lpd. hver, og Skjeggeby er ført opp med en skyld på 5 lpd. Dette gjelder imidlertid bare en del av gården, Krossby, seinere kalt Lille Skjeggeby. Store Skjeggeby ble lagt under Hafslund i 1612, og i 1668 hadde Skjeggeby en samlet skyld på 1 ¼ skpd., altså tilsvarende 25 lpd. (Grøndahl 1988: 653).
Det er ingen opplysninger om skylda for Borregård i 1647- og 1665-matriklene eller i jordeboka fra 1661, men ifølge opplysningene hos Kraft skal godset ha hatt en skyld tilsv. 160 lpd. Denne opplysningen er lagt til grunn ved utregning av den relative skylda for Helgeby og Skjeggeby, hhv. 0,6 og 0,7.Etter skyldforholdene synes de tre by-gårdene å kunne være om lag jevngamle og eldre enn Rød. Det er dermed ikke urimelig å forestille seg at den antatte oppdelingen har foregått i vikingtida, og at Rød er en noe yngre rydning (se likevel Grøndahl 1988: 649, som tenker seg en noe annerledes utvikling: «Det er mulig at den eldste gården på Øya lå her [d.v.s. på Rød] og at den ble ryddet før vikingtida. Gårdene lenger nord, Skjeggeby, Helgeby og Nordby, ble trolig tatt opp i vikingtida») 
Helgeby 
gnr. 131 i Nes hd. (Balleshol sn.), Hedmark 
NG III 63 
N50 1916.4 9541 
V-nv 6,5 km 
Rel. skyld: 1,0 
– hæqjeby (Bugge? 1883), hæ72qjeby (NG), "hæqj3by (AN 1947) 
a Hælgæby DN V 119, 1341 (Lund, Nes). af Helgaby AB 172, ca 1440. Helleby NRJ I 7, 1514. Hillebo OE 55, ca 1530. Helleby 1578 NG. 1593 NG. 1/1 1604 NG. Helgebye Aktst I 412, 1643. 1647 III 12. 1661 lk. 1665 matr. 1669 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Helgeby 1838 matr 
I NG gis følgende kommentar: «Helgabýr, Helges Gaard, af Mandsnavnet Helge (Helgi), – vistnok opr. Part af en anden Gaard», og denne tolkningen synes rimelig.
Helgeby ligger ca. 1 km fra stranda og om lag 6,5 km vest-nordvest for det gamle kirkestedet Balleshol. Nærmeste nabogård er gnr. 130 Dæli i sørøst, som ifølge det eldste belegget fra 1669 (NG) var to engsletter under gnr. 133 Senstad og gnr. 147 Herstad. Sør for Helgeby ligger gnr. 129 Li, og sørvest for denne ligger gnr. 128 Kongsrud. Opp for Helgeby, i øst-nordøst, ligger gnr. 146 Gubberud og gnr. 144 Klungset, og øst for disse heim-gården gnr. 145 Mælum. I nord ligger gnr. 132 Faugli og i nordvest gnr. 133 Senstad før gnr. 134 Taskerud og gnr. 135 Mengshol.
Ifølge 1647-matrikkelen skyldte Li, Mengshol og Mælum tilsv. 40 lpd. hver, Helgeby, Faugli og Senstad 30 lpd. hver og Kongsrud og Klungset 20 lpd. hver. Gubberud nevnes hverken i 1647, 1661 eller 1723, og Taskerud mangler i 1647. I 1665 er denne imidlertid særskilt skyldsatt under Mengshol med 5 skinn og 18 mk. smør, d.v.s. ca. 9 lpd., og må antas å ha vært regnet inn under Mengshol i 1647, på samme måte som den igjen var det i 1723. Gjennomsnittsskylda i 1547 var 31,3 lpd., og Helgeby hadde en relativ skyld på 1,0. Etter beliggenheten kunne Helgeby kanskje tenkes å å være utskilt fra Li, Faugli eller Senstad; en evt. tilknytning til Senstad kunne sannsynliggjøres ved at denne gården beviselig har hatt tilknytning til Dæli, som ligger på den andre sida av Helgeby. Det kan likevel ikke ses bort fra at så vel Helgeby som Senstad er samtidige (vikingtids) nyrydninger i tidligere ubebodd område mellom Li og Mengshol 
Henriksbø 
gnr. 21 i Gulen hd., Sogn og Fjordane 
NG XII 200 
N50 1116.1 8967 
Ø-nø 1,2 km 
Rel. skyld: 1,1 
– hæ71ndersbø (Bugge 1884, NG), 1heznrIksbø (AN 1947)
Bugges uttaleopplysning er fra nabobygda Brekke og fra Klevoll i Kyrkjebø. Den stemmer overens med skriftformen fra 1563 og representerer trolig en eldre form 
paa Henricksbøø NRJ III 432, 1522. po Hendersbø NLR III 92, 1563. Hendresbø 1563 NG. aff Henndrichs bøe NLR IV 53, 1566–67. po Henndrichsbøe NLR V 61, 1566–67. Henndrichsbøe 1567 NG. 1610 NG. Hennrichsbøe BC jb 26, 1618. Henrichsbøe BC jb 88, 1624. Hindrichsbøe 1661 lk. Hendrichsbøe 1665 matr. Henndrichsbøe 1667 NG. Hinrichsbøe (2 br) 1647 XII 135. Hendrichbøe 1723 matr E. Hendricsbøe 1723 matr M. Henriksbøe 1801 ft. Henriksbø 1838 matr 
I NG forklarer Albert Kjær navnet som *Heinreksbœr til mannsnavnet Heinrekr, som er innlånt fra Tyskland, men legger til (med hv. til GPNS s. 122) at dette ble brukt både i Norge og på Island allerede før 1200. Han nevner videre at Hindersland i Lyngdal kan forklares på samme måte og likeledes må gå tilbake til middelalderen, mens andre sammensetninger med Henrik trolig er yngre. Under gnr. 19.20 Midtun bemerkes at gnr. 19–22 (Midtun, Henriksbø og Undertun) opprinnelig «vistnok» er parter av gnr. 18 Gryta.
I GPNS (s. 122) nevnes bare disse to stedsnavnene, men i tillegget (s. 295) tas ytterligere ett navn med, «Hæinræks gardr», en bygård i Bergen nevnt i 1328. I kommentaren på s. 122 skriver Oluf Rygh at Heinrekr «vistnok oprindelig [er] laant fra Tydskland», og E.H. Lind opplyser (sp. 505) at de fleste navnebærerne er utlendinger, men «en ock annan av mer äller mindre tydlig inhemsk börd träffas dock både i Norge ock på Island under medeltidens senare del». Det eldste belegget i Norge synes ifølge Lind (sp. 503) å være i DN VIII 5, Bergen 1170–90, der biskop Pål i Bergen blant vitnene nevner «Heinreker skutilswein min». Om denne var tysker eller nordmann, lar seg imidlertid ikke bestemme. Lind anser Heinrekr Kárssunr (eller Karls), biskop i Hólar, død 1260, som den første kjente, norske navnebæreren. Former med d-innskudd opptrer allerede fra 1386 (DN III 352, Jemtland), men blir først noe vanligere ut på 1500-tallet. Det er også først på 1500-tallet at navnet i det hele tatt blir mer alminnelig. I sin studie av navneskikken på Vestlandet mellom 1450 og 1550 har Egil Pettersen (1981) registrert 4 navnebærere før århundreskiftet og 39 i perioden 1501–50; 7 hhv. 2 og 12 av disse nevnes i Bergen.
Navnet opptrer noe tidligere i Sverige (SMP III 228–374) og Danmark (DgP I 522–35) og er også der tidligst utbredt blant geistlige. Ifølge SMP (sp. 228) dukker de første eksemplene med d-innskudd opp i 1285, og former som Hinder og Hender forekommer sporadisk i patronymer fra 1491 av.
Heinrekr er ganske uvanlig som gårdsnavnforledd; utenom Henriksbø nevner Oluf Rygh i GPNS bare gnr. 86 Hindersland i Lyngdal. Dette er første gang belagt som «Hindrisland» i 1591 (Aktst. I 90) og også seinere i forholdsvis uttalenære former. Belegget «Hindrichsland» fra 1594, og liknende fra 1600, 1619 (NG IX 232) og 1647, underbygger Ryghs tolkning, men da navnelaging på -land antas å ha opphørt før kristen tid (jfr. NSL s. 282), kunne det likevel være grunn til å lete etter en annen forklaring og anse formene fra ca. 1600 som skriveretymologier. Evt. kunne det være tale om en partiell navneendring.
I NGs fellesregister nevnes noen få andre navn sammensatt med Henrik, men de fleste synes å være ganske unge. Et unntak er imidlertid beleggene «Henrichstuedt» (1695), «Hendrichstveed» (1723) for gnr. 74, nå Hustveit, på Voss (NG XI 538). Uttalen er ifølge NG hæ2ndestva&itæ, og den synes å stemme med de to (eneste) eldre skriftformene. To belegg for gnr. 29 Hantveit i Gulen, «Henderttwet» og «Hendretztvit» fra hhv. NRJ II 506 og III 432, bør også tas i betraktning, selv om Kjær (NG XII 201) mener de neppe kan være forvanskninger av Heinreks, bl.a. fordi Henriksbø skrives «Henricksbøø» på samme side i NRJ III.
Med så unge og innbyrdes forskjellige skriftformer, blir det uvisst om det samme navnet eller ordet ligger til grunn for de navnene som her er drøftet. Noe nærliggende norrønt appellativ eller adjektiv er vanskelig å forestille seg, om det da ikke skulle være det relativt unge hindr n., ‘hinder, hindring’, dannet til verbet hindra (jfr. Torp 1909 § 31.3). Dette blir imidlertid tvilsomt, og en tolkning av Henriksbø til Heinrekr er likevel å foretrekke, noe som også indikeres av parallelle navn fra svensk område. I SMP (bd. III, sp. 373 f.) nevnes «in Hændrickstorp» (1315), nå Herrestorp i Vellinge sn. i Skåne og «j Henricsbodha» (1409), nå Hindersbo i Östervåla sn. i Uppland. Fra Finland nevnes «Henricsbiggabol» (1451), nå Hindersby i Kyrkslätts sn. i Nyland, som sammen med *Hindersnäs i Helsingfors viser samme utvikling av Henriks- som i de norske navnene (Granlund 1956: 136, jfr. 201, 226).
Henriksbø ligger vel 1 km nordøst for kirkestedet gnr. 15 Eivindvik, på sørsida av Midtunelva og nord for gnr. 22 Undertun. Gnr. 18 Gryta (vin-navn) og gnr. 19.20 Midtun ligger på nordsida av elva. Gryta ligger nærmest Pøyla, den innerste delen av Midtunvågen. Et par kilometer sør for Undertun ligger gnr. 23 Floli, og sør for prestegården ligger gnr. 17 Fonna.
I 1647 skyldte Midtun tilsvarende 50 lpd., Henriksbø 30 lpd., Gryta 26,5 lpd., Undertun 15 lpd. og Fonna 10 lpd. Prestegården nevnes ikke i 1647, 1661 eller 1665, men så vel i 1723 som i 1838 (gammel skyld) føres den opp med 1 laup smør og 2 pund smør, tilsv. 33 lpd. korn.8
Gjennomsnittlig landskyld for de sju gårdene tilsvarer 26,4 lpd. korn, og Henriksbø hadde en relativ skyld på 1,1. Vin-gården Gryta har etter all sannsynlighet vært mindre enn både Midtun og Henriksbø, og det er usannsynlig at den skulle være den gamle opphavsgården, slik Kjær hevder. I de aller fleste tilfeller må man regne med at en vin-gård er sekundær til en eldre bosetning. Vel så rimelig er det å se Midtun, Undertun og Henriksbø som parter av en gård hvis navn nå er forsvunnet. Gryta kan forstås som en opprinnelig eng under denne, og også prestegården Eivindvik kan med god grunn regnes som sekundær. Navnet Henriksbø må nødvendigvis være oppstått i relativt sein tid, men om det skyldes at denne parten først ble utskilt i seinmiddelalderen eller om det skyldes en navneendring, lar seg neppe besvare. Etter den nåværende beliggenheten skulle man helst tro det har vært tale om en bosetning på en tidligere slåtteteig, men skyldforholdene på 1600-tallet kan være et argument mot denne antakelsen 
Hermansby 
Inlands Södre hd. (Torsby sn.), Båhuslen 
OGB V 72 
GK 7B SV 6218 
Sø 1,5 km 
 
– hrmansBy'_ (OGB) 
j Hærmotzbø RB 331, 1388 (tilf). j Hærmodzby DN III 482, 1423 (Stala sn, Orust). paa Hermensby (2 br + 2 fattige) NRJ IV 181, 1528. i Hermantzbi (2 br) NRJ V 488, 1568. Hermantzby 1573 OGB. Hermandtzbye 1581 OGB. 1586 OGB. Hermandby (2 gd «vdj en tungaard»), Hermandsby, Hermandtzby JN 191, 1594. Hermandsby 1650t OGB. 1659 OGB. Hermmanndssby 1665 OGB. Hermanssby 1680 OGB. Härmandzby 1697 OGB. Härmansby 1719 OGB. 1758 OGB. Herrmansby 1811 OGB. Hermansby 1825 OGB 
I OGB settes forleddet til norrønt Hermóðr med henvisning til E.H. Lind (sp. 528 f., se også Hellquist 1918: 107), og det gjøres oppmerksom på at forleddet allerede på 1500tallet er byttet ut med «det då mera bekanta, från ty. inlånade Herman».
Mannsnavnet Hermóðr var ifølge GPNS (s. 129) «ikke sjeldent hos os i Middelalderen». Det behandles sammen med Hermundr, og Rygh viser til ett tilfelle av sammenblanding, som han mener skyldes at Hermundr var langt mer alminnelig. Hermóðr er godt belagt i norske middelalderkilder – også fra Båhuslen (f.eks. RB 357) – og alt fra slutten av 1300-tallet med s-genitiv (se Lind sp. 529–31; jfr. NG XI 516). Herman dukker opp fra 1340-tallet, men ikke i noe særlig antall før ut på 1400-tallet, og selv da synes bare svært få navnebærere å være norskfødte (det kan heller ikke ses bort fra at noen av disse egentlig het Hermundr).
Lundgren-Brate (s. 122) nevner noen svært få svenske eksempler på «Hærmodh» og «Hærmund». Selv om «Hærman» (s. 121) «i allmänhet» antas å komme fra tysk, åpnes det for at navnet kan være gammelt i Norden (i NK VII 134 føres Hermann imidlertid opp blant opprinnelig tyske navn). Heller ikke i SMPs samlinger er det mer enn noen få belegg på de to nordiske navnene, og i Danmark er både «Hermoth» og «Hermund» likeledes sparsomt belagt (DgP I 553 f.), mens Herman på den annen side er svært vanlig, med flere belegg alt på 1100-tallet. En rekke av skrivemåtene på «-mend», «mind» antas likevel å stå for Hermund (DgP I 546–53). Hverken Hermóðr eller Hermundr synes å vært belagt som personnavn i England (Björkman og Insley; se likevel Fellows-Jensen 1968: 140).
Etter de to eldste skriftformene (fra 1308 og AB) foreligger Hermóðr sikkert i ett norsk gårdsnavn, gnr. 73 Hermanstad i Melhus (GPNS s. 129); på 1550-tallet skrives ifølge NG XIV 284 «Hermwndstad», og fra 1600-tallet «Hermand-» o.l. Også i et annet navn fra Sør-Trøndelag kan forleddet være Hermoðr, gnr. 39 Hermstad i Stadsbygd, men dette kjennes først fra 1520-tallet som «Hernestedh», og likeledes gjør de seinere skriftformene tolkningen usikker. Karl Rygh sidestiller tolkningene Hermóðr og Hermundr (NG XIV 121), men så vel uttalen som skriftformene avviker i så betydelig grad fra det man finner ved Hermanstad, at også andre tolkninger burde overveies.
Genitivsmorfemet kan i enkelte tilfeller være en indikasjon på hvilket av de to forleddene som foreligger, men i yngre navn (jfr. gnr. 1 Hermundsdal i Evanger, NG XI 516) og foran hovedledd med initial s og med relativt unge belegg lar dette seg ikke gjøre. Hermanrud, gnr. 109 i Østre Toten, må av de eldste skriftformene komme av Hermundr, og det samme gjelder navnet på en forsvunnet gård i Botne, skrevet «j Hermu(n)dar rudj» i RB 77 (jfr. NG VI 80).
Lundgren-Brate (loc. cit.) viser til et par stedsnavn på hult med skriftformer på «Hærmanz-». I Ods sn., Gäsene hd., finnes et Hermanstorp (eller Harmestorp, som foreslås som skrivemåte i samsvar med uttalen). Her foretrekker SOÄ VI 159 tolkningen Härmund framfor Herman. Navnet er eldst belagt som «Hermanstorp» i 1550, og om tolkningen er rett, forutsetter dette at Hermund har fått sekundær genitiv på s, men dette har trolig skjedd forholdsvis tidlig. Samme navn med samme uttale finnes i Öxabäcks sn., Marks hd., som også har «Hermanstorp» som eldste skriftform (1540), men flere nærmest samtidige på «minds», «munds» foruten «muds» (SOÄ IX2 164 f.). Det bør ikke ses bort fra at begge navn kan gå tilbake på gsv. Hermodh, og således svare til Hermansby.
Det skulle for øvrig ikke være noen grunn til å anta, slik Lind (sp. 528) gjør, at «j Hærmanz rudi» under Aspång kirke og «j Hermantz rudi» under Foss (begge i Båhuslen) i RB 364 og 369 skulle stå for *Hermansruð. Gårdsnavnene er sikkert eldre enn begynnelsen av 1300-tallet, og forleddet er høyst sannsynlig Hermundr med sekundær genitivs-s.
Ifølge DgP (loc. cit.) skal Herman foreligge i et dansk navn på torp9 . Hermoth skal muligens være forledd i et forsvunnet navn på sted (jfr. DS XIII 144, 203 f., dessuten Sørensen 1958a: 4, 78; ingen av stedene omtales forleddet), og Hermund skal inngå i et navn på toft (Herntoft, som ikke kjennes før i 1704; DS VI 214.). Forekomsten i danske stedsnavn, i den grad den kan dokumenteres, må etter dette sies å være ubetydelig. Fra England (Lincolnshire) nevner Gillian Fellows-Jensen (1968: 140) to stedsnavn der Hermóðr synes å inngå.
Det er ingen grunn til å tvile på at forleddet i Hermansby virkelig er Hermóðr. Rett nok står belegget fra RB i en tilføyelse over en radering, men denne er sikkert ikke særlig mye yngre enn ca. 1400; her nevnes en Nikolas Brigge som eier. Dette belegget får støtte i et brev skrevet på Orust i 1423, der det omtales en Nisse «j Hærmodzby», som med god grunn kan antas å være samme person; belegget er av Lind (loc. cit.) identifisert med Hermansby, men det er ikke tatt med i OGB. Det er imidlertid grunn til å vurdere om beleggene f.o.m. 1528 ikke like gjerne kan stå for Hermund som for Herman.
Hermansby ligger på sørvestre side av en forholdsvis bred dal som går fra Nordre älv forbi Harestad kirke og opp til Torsby kirke. Nærmeste nabo er Flateby i Harestad sn. i sørøst. Tvers over dalen i øst ligger Kållstorp, også i Harestad, og lenger oppover, i nord, Torrebräcka og Lerlycke i Torsby; i nordvest ligger kirkestedet Torsby og i sørvest Tronnum.
Hermansby karakteriseres i OGB som «by» med to gårder (2 mt.). Flateby har tre gårder (3 mt.) og Torsby fem (3 mt.). Tronnum (tilsynelatende et heim-navn, men muligens en oppkalling etter Trondheim) har også tre gårder (2 ¼ mt.), og de andre, Kållstorp, Torrebräcka og Lerlycke er enkeltgårder (1 mt.). Hermansby var delt allerede i 1528; det var fire brukere, men bare to betalte skatt. Torsby og Tronnum hadde likeledes to brukere i 1528, men Flateby hadde da tre skattebetalende bønder og to fattige. Hermansby er altså klart blant de større bebyggelsene i dalen, og hører trolig til det eldre sjiktet av middelaldergårder, noe som underbygger tolkningen av forleddet til det nordiske mannsnavnet 
Hisingby 
gnr. 108–111 i Råde hd., Østfold 
NG I 335 
N50 1913.4 0677 
S 3 km 
Rel. skyld: 1,2 
– hi2ssingbý (Bugge 1881, 1885), hy2ssingbý (Bugge 1881), hý2ssingby (NG), "hisiMby (AN ca. 1955)
Til uttalen bemerker Oluf Rygh: «dog ogsaa hørt med i i 1ste Stavelse». Bugges første oppskrift er etter en informant fra gnr. 93–95 Forsetlund i Onsøy og etter «3 Soldater fra Raade», mens den andre er notert etter to informanter fra Råde og «3 Soldater fra Sognet» 
a Hisingerby DN VIII 72, 1370 (avskrift 1400; Tomn). j Hisinga bø RB 202, 1399. vider Hisingabø RB 270, ca 1400. j Hijsighaby DN I 484, 1420 (Hisingby). vidh Hising by DN X 137, 1443 (Råde). i Hissingby DN II 660, 1472 (Sigerstad). ij Hÿssingebÿ RAd 1559 (Hisingby). poo godseth Hysyngby RAd 1562 (Kolberg). Hysyngby (s, ned) RAd 1563 (Råde). Hiiszingbye RAd 1572 (Akershus). ij Hizsineby, Hiszingeby RAd 1574 (Kolberg). Hissigby 1574 RAd (Fredrikstad). Hiesingeby RAd 1576 (Hisingby). ij Hisingbi (v, ned) RAd 1576 (Kolberg). paa Hiiesszingby RAd 1576 (Hisingby). paa Hieszingeby gaarden(n) (øv, s) RAd 1576 (Hisingby). ij Hissigby (øv), Hissingeby, Hyssigby RAd 1576 (Fredrikstad). ij Hiszingby, wdj Hisingby RAd 1578 (Tomn). ij Hisingeby, bi RAd 1579 (Hisingby). Hisingeby (ned), Hisingby RAd 1586 (Valle). ij Hyszingby Rad 1587 (Tomn). Hiszingby (3 br) RAd 1590 (Lundeby). i Hisingbye (ned) RAd 1591 (Tomn). Hiszingby RAd 1591 (Lundeby). wdj Hiszingby RAd 1592 (Tomn). Hidzenngbye RAd 1592 (Råde). Hisinngby 1/1 1/1 1/1 1593 NG. Hiisingbye FLTP 100, 1609. Hiesingby (øv, s) RAd 1613 (Tomn). paa Hisingby 1632 AN. Hiszingby 1635 NG. Hisinngbye 1647 I 162. Hisingby Aktst II 61, 1648. Hisingby Aktst II 524, 1656. Hissing Bye (ned, øv) RAd 1680 (Nørrlund). Hissingbye (3 gd) 1723 matr E. Hissingby, Hisingby 1723 matr M. Hissingbye (v, m, s, n) 1801 ft AN. Hisingby (v, m, s, ø) 1838 matr 
Oluf Rygh forklarer navnet som Hísingabýr til mannsnavnet Hísingr, med en alternativ form Hýsingr. Han viser til gnr. 52 Hystad i Borge (NG I 272) og bemerker at navnet i Råde «synes at forudsætte en svagt bøiet Sideform af Mandsnavnet, Hísingi». Han bygger da på «de mest paalidelige Former fra Ma.» (O. Ryghs eksemplar av 1886-matrikkelen). I kommentaren til Hystad viser han – foruten til Hisingby – også til gnr. 26 Hysingstad i Stord hd. (NG XI 142) og gnr. 31 Hysvær i Vega (NG XVI 36), som begge ifølge NG har former som «Hysyng» o.l. fra middelalderen. Endelig viser han til et forsvunnet navn «j Hisinghs rudi», «j Hysinghs rudi» (RB 157) fra Rakkestad. Spesielt i det sistnevnte eksempelet synes genitivsformen (og til dels etterleddstypen) å kunne indikere et sterkt bøyd mannsnavn Hísingr eller Hýsingr. Etter skrivemåten «Hysings wer» i P.A. Munchs utgave av AB (s. 90) skulle også Hysvær kunne tas til inntekt for mannsnavnet. I den nye utgaven av AB (s. 147) skrives imidlertid «Hysnings wer», og om denne formen representerer en faktisk uttale på 1400-tallet, må navnetolkningen revurderes.10 I de to sammensetningene med staðir kan formen på forleddet naturligvis ikke avgjøres sikkert: så vel *Hýsingsstaðir som *Hýsingastaðir er mulige norrøne former. Ett annet mulig eksempel bør også nevnes. Gårdsnavnet Isingrud i Ullensaker (gnr. 24; NG II 309) er først belagt som «Jsingrud» i 1647-matrikkelen (bd. II, s. 178) og som «Iszingrud» i 1666 (NG). Oluf Rygh foreslår primært å tolke navnet som Ísulfsruð med støtte i det nordmørske fjordnavnet «j Isulfsuage» (AB 118), nå Isingvåg (NG XIII 343), men alternativt foreslår han en norrøn form Hísingaruð og tilføyer: «For den sidste Forklaring kunde tale, at det antagelig er denne Gaard, som menes med det i 1557 anførte, feilskrevne Hysingsby». Ullensakergården skylder ½ skpd. korn i 1647 og kan antas å være en forholdsvis ung middelalderrydning. Ryghs alternative tolkning og identifisering med det antatt forsvunne navnet synes rimelig; se nærmere s. 255 f. nedenfor.
I GPNS (s. 131) opplyser Oluf Rygh at Hísingr «findes enkelte Gange som Mandsnavn i Norge, tildels skr. Hýsingr ...». I motsetning til Rygh anser E.H. Lind Hýsingr og Hísingr som to ulike navn og nevner bare ett eksempel på det sistnevnte, en Hísingr Geirsteinssunr fra ca. 1150 med tre sagabelegg (sp. 547). Han spør seg om det er «bildat av önamnet Hís?» og viser ellers til Hýsingr (sp. 604).11 Dette er belagt brukt om én mann på Halvdan Svartes tid, men også seinere, to ganger som fornavn (1396 og 1471) og én gang som patronym (1489), alle i Telemark. Den eldste navnebæreren, som i sagaen nevnes i Østfold, synes etter konteksten neppe å kunne være historisk.12 Hvorvidt Hísingr og Hýsingr er ulike navn, kan ikke avgjøres på grunnlag av så få og til dels seine belegg. De synes ikke å være belagt ellers på nordisk område, men Lundgren-Brate (s. 114) har en henvisning til Hýsingr og til gty. Husinc13 under et oppslag *Husing, som hevdes å skulle inngå i stedsnavnet «Husinxaas».
Oluf Rygh fører i GPNS (loc. cit.) opp noen norske gårdsnavn der han mener Hísingr eller Hýsingr inngår som forledd, og han mener flere av dem peker mot formen Hýsingr. Foruten de navnene som er kommentert ovenfor, nevner han gnr. 88 Hystad i Sparbu, og i en anmerkning antydes at også gnr. 120 Hystad i Sandeherred kan ha samme opphav – til tross for sterkt varierende og avvikende former allerede i RB. Hystad i Sparbu er først belagt i 1668, men Karl Rygh viser til GPNS og Oluf Rygs forklaringer i NG I og tolker navnet som «formodentlig» sammensatt med Hýsingr, Hísingr (NG XV 212).
Så vel uttale som eldre skriftformer viser at det ved Hisingby neppe kan være tale om noe sterkt bøyd forledd, og det aktuelle, kjente mannsnavnet synes dermed utelukket. Ryghs tolkning, et tilsvarende – ellers ukjent – svakt bøyd mannsnavn, bør likevel først tas i betraktning dersom ikke andre løsninger kan sannsynliggjøres.
Formelt sett kan forleddet være gen. sg. av en svakt bøyd maskulin an-stamme (som f.eks. Ryghs foreslåtte *Hísingi), men det er heller ikke noe i veien for at det kan være gen. pl. – f.eks. av et sterkt bøyd maskulinum. Som et alternativ til Ryghs tolkningsforslag vil jeg foreslå at forleddet i Hisingby er et personbetegnende hísingr m. eller hýsingr m.
E.H. Lind stiller, som nevnt, spørsmål om mannsnavnet Hísingr er dannet til øynavnet Hís, og han antyder at personnavnet er oppstått av et personntilnavn med betydningen ‘person fra Hís’. Et liknende synspunkt har tydeligvis Sven Ekbo, som drøfter persontilnavn i NK VII (jfr. s. 278).
Hís er gårdsnavn i Aust-Agder (Hisøy gnr. 5; NG VIII 103), og det er grunn til å tro at dette opprinnelig har vært navnet på øya der gården ligger. Også andre øyer synes å ha båret det samme navnet – Hisingen i Båhuslen er den største og mest kjente (jfr. OGB II 140 f.). Navnet har vært gjort gjenstand for flere tolkningsforsøk; senest har Oddvar Nes presentert en plausibel forklaring «den avskorne, kløyvde (frå land)» (NSL s. 214, Nes 1974: 53–65; jfr. Janzén 1938: 1–24). For en kommentar til tolkningen av Hisingen, se fotnote s. 397 nedenfor. Hvorvidt et tilnavn hísingr kan ha vært brukt om en person fra én av øyene ved navn Hís, blir umulig å bevise, men muligheten er i alle fall til stede. Om en slik evt. innbyggerbetegnelse også har vært brukt om folk fra Hisingen i Båhuslen, er det imidlertid rimelig å anta at den i alle fall har gått av bruk lenge før historisk tid – da øynavnet framstod som Hísing(r). Lind (Bin.) nevner ikke noe tilnavn Hísingr (eller Hýsingr), men tilnavnet Hísingarskalli skal være dannet av dette øynavnet (Lind Bin. sp. 147). Innbyggerbetegnelsen var her i norrøn tid hísingsbúar (bl.a. skrevet «Hísings búar», akkusativ «Hisingsbua», i Eirspennill s. 198, 236), som tilsvarer vår tids hisingsbor (OGB loc. cit.).14
En annen personbetegnelse er vel så sannsynlig, men den forutsetter at den opprinnelige formen på Hisingby er Hýsingabýr; altså parallell med sammensetningene på staðir o.a. Sophus Bugge (NIæR I 64) mener at en innskrift på en spenne fra et funn i Rendalen (Fonnås-spennen) inneholder et appellativ *hýsingr m., «huskarl», som han setter i forbindelse med det tilsvarende mannsnavnet, og han viser også til en personbetegnelse innhýsingar (pl.) fra Snorre-Edda, som av Fritzner (under innhýsingr m.) forklares som «Inderst, Person som er til Huse hos en anden Mand».15
Elof Hellquist (1904: 55, 1906: 246) drøfter stedsnavnet «Husinxaas», der Lundgren-Brate, som nevnt, antar et mannsnavn *Husing – en parallell til Hýsingr. Hellquist viser imidlertid at forleddet her er innsjønavnet Hysingen, som han mener er avledet av hús n. Han regner ellers med at både *Hisinger og *Hysinger har funnes som «släktnamn», og at disse forligger i stedsnavnene Hisinge og Hysinge i Småland og et forsvunnet «Hysingi» i Uppland (1904: 48, 54 f.). *Hisinger antar han er dannet til et kortnavn *Hise (f.eks. av Hidhulf), mens Hysinger på sin side skal være «etymologisk identisk med personnamnen isl. Hýsingr, fty. Husinc, väl af den personnamnsstam, som ingår i fty. Huso, Chusabald (frank.) o. s. v.», og han viser her til Förstemann. Han refererer også Bugges forklaring av mannsnavnet, men tar ikke stilling til hans tolkning. For øvrig regner han med en vekselform på -ung, *Husunger i stedsnavnet Husinge (op. cit. 49).
En personbetegnelse *hýsingr m. (evt. eldre også *húsungr), avledet av hús n., har flere paralleller, nærmest er vel kotungr m., = kotbóndi, kotkarl (Fritzner); jfr. Torp 1909 §43, og det er ikke noe i veien for at den også kan ha blitt tatt i bruk som personnavn, kanskje helst gjennom tilnavnbruk og derpå følgende oppkalling. Når Kotkarl finnes som tilnavn (Lind Bin. sp. 216), men ikke er registrert som mannsnavn, skyldes det muligens at dette tilnavnet kan ha blitt oppfattet nedvurderende.16 For det mer nøytrale, og etter hvert kanskje mindre forståelige, *hýsingr kan det ikke ha ligget noen slik hindring i veien. Det kan bemerkes at húskarl, som jeg anser som en synonym, yngre betegnelse, ifølge eksemplene hos Fritzner har kunnet betegnet en mann av relativt høy rang.17 Jeg antar altså at *hýsingr, på samme måte som personbetegnelsene karl, smíðr, sveinn o.fl., kan ligge til grunn for det tilsvarende mannsnavnet.
Disse personbetegnelsene og enkelte andre som ikke, eller bare i liten grad, er blitt mannsnavn – f.eks. rekkr og þegn – forekommer flere steder som forledd i navn på býr og bœr.18 I Norge er de mindre vanlige enn i ØstNorden, men på Østlandet, og særlig i Østfold, finnes flere eksempler. En rimelig tolkning av forleddet i Hisingby kunne være gen. pl. av en personbetegnelse *hýsingr m., = húskarl, og navnet ville i så fall bli en parallell til Smedby, Svenneby Tegneby o.fl.19 Som en ytterligere indikasjon på at en slik forståelse av Hisingby er mulig, kan anføres gårdsnavnet Huslegarden, gnr. 41 i Åsnes, skrevet «Hws kalz garden» i 1453 (DN XII 188; Åsnes). Oluf Rygh tolker dette som Húskarlsgarðr og bemerker: «Kan f. Ex. engang af en Høvding være skjænket til en af hans Huskarle som Løn for lang og tro Tjeneste».
Gårdsnavnet Hisingby har tradisjonelt vært skrevet med forleddet, men uttalen ble på 1880-tallet primært notert med [y], og denne går tydeligvis langt tilbake. Den representeres trolig ved og <ÿ> i flere lokalt utferdigete diplomer fra andre halvdel av 1500-tallet. I eldre kilder kan og veksle uten hensyn til etymologien, se f.eks. skrivemåten av det forsvunne navnet fra Rakkestad, nevnt innledningsvis.
Hisingby ligger ca. 3 km sør for Råde kirke – på vestsida av Skinnerflo. I sør ligger gnr. 112–114 Kil, i nord gnr. 106 Berg, gnr. 104.105 Musangen og gnr. 102.103 Augeberg. Øst for Skinnerflo ligger gnr. 74 Reklingsholm (tidligere kalt Skinnarøy) og nord for Skinnerflo ligger gnr. 71–73 Tofteberg, gnr. 68.69 Revhaug, gnr. 75 Sørby, gnr. 76 Hovland, gnr. 77 Frakkestad (se note 195) og gnr. 81 Ileby. Sør for Kil ligger gnr. 3–6.8.9 Ørmen (vin-navn) i Onsøy.
I 1647 hadde Ørmen (som da bestod av seks bruk) langt den høyeste landskylda, tilsv. 213 lpd. korn. Kil skyldte 137 lpd., Revhaug 135 lpd., Tofteberg og Reklingsholm 120 lpd. hver, Hisingby 80 lpd., Augeberg 60 lpd., Hovland og Frakkestad 57 lpd. hver, Berg, Musangen og Sørby 40 lpd. hver og Ileby 20 lpd. En sammenlikning av 23 gårder i denne delen av Råde gir en gjennomsnittsskyld på 70 lpd. korn, og Hisingby hadde dermed en relativ skyld på 1,2, mens de to andre by-gårdene lå på hhv. 0,6 og 0,3. Noe lenger nord, ved Råde kirke, ligger gnr. 63.64 Lundeby, som i 1647 skyldte tilsv. 65 lpd. korn og hadde en relativ skyld på 0,9. Hisingby synes altså å ha vært den største av by-gårdene – og langt større enn gårdene med navn på land og staðir – og kan antas å ha en forholdsvis høy alder. Den kunne tenkes å være en tidlig utskilt del av Kil; de to gårdene hadde i 1647 en samlet skyld tilsv. 217 lpd. korn, altså om lag det samme som nabogården Ørmen. Den sannsynligvis høye alderen på Hisingby underbygger tanken om en appellativ forståelse av forleddet 
Hjelmby 
gnr. 97 i Sandeherred, Vestfold 
NG VI 274 
N50 1813.3 7452 
Sø 5 km 
Rel. skyld: 1,1 
– jénnbý (!) (Bugge 1879), jæ2qmbý (Bugge u.å.), jæ72qmbý (NG), "jæqmby (AN 1941, 1951)
Den første av Bugges uttaleopplysninger er notert etter en elev på Asker seminar, den andre etter en mann fra gnr. 48.117 Gokstad 
Hielmeby DN IV 130, 1319–20 (utdrag 1554; Tønsberg). j Hialmaby RB 55, 1398. j Hialbø RB 195, ca. 1400. Hielmeby NRJ IV 129, 1528. Hielmeby NRJ V 351, 1555. Hielmeby 1593 NG. 1600 NG. Hielmby 1/1 1604 NG. Hiellembye 1647 VI 164. Hielembye 1647 VI 170. Hielmbye 1661 lk. Hielmby 1664 NG. Hielmbye 1665 matr. 1723 matr E M. Hjælmby (Hjalmaby) 1838 matr. Hjelmby 1886 matr 
Albert Kjær fører i NG først opp en norrøn form Hjalmabýr, som han med hv. til NG Indl. (s. 55) mener kan være sammensatt med gen. pl. av hjalmr m., ‘hjelm, stakk’ i betydningen ‘kornstakk, halmstakk, høystakk’ o.s.v. Med hv. til Lundgren-Brate (s. 104) og Oluf Nielsen (1883: 45) nevner han likevel muligheten av at forleddet kan være et mannsnavn Hjalmi, «i alle 3 Sprog vel egentlig Kjæleformer af et med Hjalm- begyndende Mandsnavn».
I GPNS (s. 132) påpeker Oluf Rygh under Hjalmr at dette navnet bare er belagt én gang i Norge (en prest i Bergen først på 1300-tallet), og noe norsk (eller islandsk) Hjalmi nevner han ikke. E.H. Lind (sp. 535) har rekonstruert «Hiálmi» på grunnlag av noen stedsnavn (se nedenfor) og forklarer personnavnet som dannet til appellativet på samme måte som Spjóti av spjót og Skapti av skapt. Som norsk belegg på Hjalmr fører han bare opp den samme presten i Bergen som Rygh nevner, dessuten et mulig patronym fra en innskrift i Nidarosdomen (men dette nevnes ikke i NIyR V). Lind bemerker ellers at «binamnsfunktionen torde vara den ursprungligare ock dopnamnet tillkommet genom denna» (sp. 536; jfr. Lind Bin. sp. 145).
Lundgren-Brate (s. 104) har ingen eksempler på uavhengig bruk av *Hiælme, men nevner (s. 103) runebelegget hialmR fra Västergötland. I SMPs samlinger er det en fire-fem belegg på tilnavnet Hiælm, foruten ytterligere ett runebelegg fra Uppland. Oluf Nielsen (loc. cit.) skriver kort at «*Hialmi forudsættes i Hialmaryth»; det nevnes ikke i DgP, og heller ikke i England synes et slikt personnavn å være belagt. I NK VII (s. 254) nevnes det gsv. Hiælme som ett av de «vanligaste» kortnavnene – med tre belegg. Det skulle være all grunn til å se med skepsis på Kjærs alternative tolkning av Hjelmby.
Formelt sett kan nok enkelte av de 12 norske gårdsnavnene Rygh (i GPNS s. 132) fører opp under Hjalmr, komme av et Hjalmi. Sju av dem er sammensatt med set, de andre med stad, hvorav to er ført opp med eldre former med tostavet forledd: gnr. 232 Hjelmstad i Ringsaker, skrevet «Hielmestad» og «Hialmestade» i OE 53 og 109), og gnr. 67.68 Hjelmstad i Østre Gausdal, skrevet «Hielmestadt» i Stiftsboka (NKJ I 155). Men da begge disse 1500-tallskildene er sterkt preget av ujevn ortografi, kan formene ikke tillegges avgjørende vekt.20 Større grunn kan det være til å vurdere om dette mannsnavnet skulle foreligge i beleggene «af Hialmasætre» og «af Hielmasætre» i AB (s. 55, 199),21 men også disse beleggene kan like så vel inneholde gen. pl. av appellativet.
I GPNS (loc. cit.) fastslår Rygh at «de fleste med Hjalm- oprindelig begyndende Stedsnavne komme af hjalmr m. i Betydning: Stak […] eller: Høide; nogle ogsaa af et Elvenavn Hjalm eller Hjalma»; de samme tolkningsalternativene presenteres i NG Indl. s. 55, der det også nevnes at appellativet er brukt i navn på høyder. Det er verdt å legge merke til at Oluf Rygh ikke har tatt med Hjelmby i GPNS.
Hjelmstad i Ringsaker tolkes i NG III 23 primært som sammensatt med Hjalmr, men Rygh tilføyer at man her og ved Hjelmstad i Øyer og i Østre Gausdal også burde kunne tenke på Hjalmi som en mulig sideform til Hjalmr. Han legger vekt på at uttalen med bevart m taler for at forleddet har endt på vokal. Navnene i Øyer og Gausdal drøftes i NG IV1 174, og Oluf Rygh har her revurdert sin tolkning av Hjelmstad på bakgrunn av «Trestavelsesformen»: «I Bd. III S. 23 er denne Form forsøgt udledet af Hjalmi, en formodet Sideform af Mandsnavnet Hjalmr, hvilket maaske er mindre sandsynligt». Han foretrekker nå den appellative tolkningen, og tenker seg at «et deraf dannet [ikke belagt] hjalmastaðr kunde betegne en til Anbringelse af saadanne Stakke bestemt Plads paa Gaarden». Gnr. 9 Jenstad i Sundalen og gnr. 11 Jønstad i Øksendalen drøftes av Karl Rygh i NG XIII 383, og han anser mannsnavnet Hjalmr som en sannsynlig tolkning; noen appellativ tolkning nevnes i det hele tatt ikke, og det vises ellers til gnr. 58 Hjensegg i Trøgstad og gnr. 25,4 Hjemsenga i Nøtterøy (NG I 10, VI 236). Ved disse og flere andre navn der appellativet nevnes som en mulighet, vises det for øvrig til Oluf Ryghs grundige drøfting i «Oplysninger til trondhjemske Gaardnavne» (1893: 191–95), der han foretrekker tolkningen til mannsnavnet i navnene på stad. I navn på eng, voll og vik prioriterer han den appellative tolkningen, men anser denne som tvilsom i navn på set.
I kommentaren til gnr. 60 Hjelset i Holla (NG VII 177) nevner Kjær først tolkningen til personnavnet Hjalmr, men finner det «mindre troligt, at et saa sjelden forekommende Personnavn skulde forekomme saa mange Gange sms. netop med setr som 2det Led», og han mener de fleste av disse navnene må forstås som sammensatt med appellativet. Også elvenavnet Hjalma kan være aktuelt. Men Hjelset i Holla er blant dem «hvor der er størst Sandsynlighed for Sammensætning med Mandsnavnet». Kjær holder imidlertid muligheten åpen for at «der i Daglignavnet Huve kunde stikke en Betegnelse for en liden isoleret Høide, og at Hjalms kunde sigte dertil». Han bemerker at Ross har registrert huv m. om en «liden toppet Dynge af Hø, rigtignok kun fra Gudbrandsdalen». Karl Rygh tolker i NG XIII (s. 283, 305) gnr. 54 Hjælset i Bolsøy til mannsnavnet og gnr. 35 Jenset i Aukra «maaske» på samme måte, men ved gnr. 179 Hjelset i Lånke synes han helst å foretrekke «hjalmr som Navn paa Fjelde» (NG XV 43 f.). Gnr. 116 Hjelmset i Sparbu tolkes i NG XV 215 til enten mannsnavnet eller elvenavnet, mens gnr. 29 Hjelmset i Brønnøy «mulig» kan være sammensatt med mannsnavnet. Men da gården ligger ved en isolert, rundaktig kolle, finner Karl Rygh at det her ligger «fuldt saa nær i 1ste Led at formode hjalmr, brugt som Navn paa en Høide». I det hele tatt synes det ved disse navnene å være en tendens til å søke andre forklaringer enn det svakt belagte mannsnavnet Hjalmr, og når det gjelder den antatte svake formen *Hjalmi, foreslås den som en mulighet bare ved navnene i Ringsaker, Sandeherred og – av Hjalmar Falk, med henvisning til Kjærs drøfting av Hjelmby – også ved det sikkert forholdsvis unge gnr. 69 Hjelmerud i Norderhov, først belagt i 1647-matrikkelen (s. 29) som «Hielmerudt». Men også her er den appellative tolkningen ført opp som den mest aktuelle (NG V 36).
I en anmerkning i GPNS (loc. cit.) åpner Oluf Rygh for at også enkelte av de mange Hjalmsland kan inneholde mannsnavnet Hjalmr, og under Hiálmi nevner E.H. Lind (sp. 315) likeledes enkelte Hjalmaland (uten forbehold) i tillegg til Hjelmby, Hjelset i Lånke og et mer usikkert Hjellop i Leksvik. I Lind Suppl. (sp. 440) anses Hiálmi som mulig forledd også i Hjelmstad i Gausdal og Hjelmerud i Norderhov.
Ifølge Lundgren-Brate (s. 104) skal et *Hiælme foreligge i stedsnavnet Hjälm i Halland, i et forsvunnet «Hyalmærydh» (1296, Uppland?) og i Hjälmaryd i Småland. Navnet fra Halland er i SOH III (s. 106) primært tolket som ‘høyde’ på grunnlag av den eldste formen «Hialm» fra 1292; alternativt kunne foreligge et elvenavn. Personnavntolkningen nevnes ikke. Navnene på ryd har fire paralleller i Älvsborgs län, to av dem er uten videre tolket til mannsnavnet Hiälme, trass i at de gjelder ganske små og sikkert unge bebyggelser, med eldste belegg fra hhv. 1675 og 1550 (SOÄ III 6, VI 95); i det siste tilfellet nevnes for øvrig at det er «flera kummel» vest og nord for gården. De to andre navnene (SOÄ X 195, XI 23) tolkes primært til Hiälm, alternativt til Hiälme; i begge tilfeller finnes det eldre skrivemåter med s-fuge. Et Hjälmetorp i Bjärke hd., tydeligvis også et ungt navn på en mindre bebyggelse, tolkes i SOÄ III 6 til Hiälme, og dette antydes også som én mulig tolkning av Hjälmkärr i Södra Råda sn., Visnums hd., i Värmland (SOV XII 16), men her foreslås alternativt dialektordet hjälm, «höskjul» med henvisning til en – trolig muntlig – opplysning fra Jöran Sahlgren. Etter det jeg kan se, er personnavnet *Hjalmi bare nevnt i forbindelse med ett båhuslensk stedsnavn, Hjälmstad i Skee sn. (OGB XX1 30), men det sterkt bøyde mannsnavnet foretrekkes; også framfor de andre mulige tolkningene, som nevnes, men som avvises nærmest fordi det er tale om et staðir-navn. Det opplyses likevel at landsbyen ligger ved en sterkt hvelvet kolle.
På samme måte som i Norge blir de svenske tolkningene til et mannsnavn Hjalmi/Hiælme lite sannsynlige, og det synes som personnavntolkningene settes fram nærmest av hensyn til den rådende forskningsretningen, alternativt, slik tilfellet er med Hjälm i Halland eller Hjälmkärr i Värmland, at de utelates eller nedtones av hensyn til en ledende forsker.
Hjelmby ligger på Østerøya (sørøst for Sandefjord) mellom gnr. 93 Nordre Strand og gnr. 98 Namløs og noe øst for gnr. 94 Søndre Strand. Nord for Strand ligger gnr. 91.92 Sunde og gnr. 90 Hafallen, og sør for Namløs ligger gnr. 99 Bergan, gnr. 100 Eidane og gnr. 101 Skagan. På Vesterøya, rett overfor Eidane, ligger gnr. 105 Langeby og lenger nord, overfor Strand, ligger gnr. 110 Huseby.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Sunde høyest landskyld, tilsv. 120 lpd., og deretter fulgte Strand med 92 lpd. By-gårdene hadde langt lavere skyld, med 40 lpd. på Langeby, 36 lpd. på Hjelmby og bare 7 lpd. på kvartgården Huseby. Namløs skyldte 30 lpd., Skagan 24 lpd., Hafallen 17 lpd. og Eidane 13 lpd. Det kan nevnes at gnr. 102 Auve (vin-navn) og gnr. 103 Bentserød, langt sør på Vesterøya, og gnr. 112 vestre Rød og gnr. 114 Ormestad like ved Huseby, skyldte 20 lpd. hver. De 21 gårdene på de to (halv)øyene som var nevnt i 1647-matrikkelen, hadde en gjennomsnittsskyld på 34 lpd. Hjelmby lå altså bare litt over dette, med en relativ skyld på 1,1, men vesentlig høyere enn både vin-, staðir- og rød-gårdene. Det er grunn til å anse Hjelmby som forholdsvis gammel, og, etter beliggenheten å dømme, sannsynligvis en tidlig utskilt del av Strand.
Det skulle dermed være mindre grunn til å argumentere for en tolkning til et ellers ukjent og, i fall det virkelig har eksistert, tydeligvis sekundært oppstått personnavn. Det ville være rimelig å se stedsnavnet som dannet til appellativet norrønt hjalmr m. i betydningen ‘høystakk’ (slik Lars Hellberg oppfatter Hjelmby – 1967a: 390 – på samme måte som Hjälmstad/Hjelmstad/Hjelmsted – muligens opprinnelig et sammensatt appellativ; jfr. 1967a: 355). Det er fristende å tenke seg etterleddet brukt i betydningen ‘eng’, altså ‘enga med høystakkene’, og dermed en parallell til det (yngre) vestnorske Utlebøen av *Útlǫðubœrinn. Alternativt kunne man selvsagt tenke seg ‘gården med høystakkene’ (i samsvar med Kjærs primære tolkning) eller ‘gården ved haugene (som minner om høystakker)’ 
Hjälteby 
Tjörns hd. (Valla sn.), Båhuslen 
OGB VII 108 
GK7B NV 5943 
N-nv 0,5 km 
 
– jæ2ltêbý_' (OGB) 
j Hialtabø RB 319, 1388. fire Hiæltabø, j Hialtabø j nørdra gardenom, ... j sydra lutanom RB 320 (tilf), ca. 1400. Hiielttheby [Kiielttheby (!) OGB] NRJ III 11, 1519. paa Hieltteby (1 br + 2 fattige) NRJ IV 210, 1528. Hiellthaby NRJ IV 493, 1535. y Heltteby NRJ V 171, 1542. y Hieltteby NRJ V 172, 1542. Hel(l)teby(e) 1544 OGB. 1568 OGB. 1581 OGB. 1586 OGB. Hieltteby 1544 OGB. y Helebi NRJ V 419, 1568. y Helteby V 421, 1568. Helebi 1568 OGB. Hielttebye 1622 OGB. Hiälteby 1659 OGB. Hielteby MHjb 75, 1660 OGB. Hiellteby 1665 OGB. 1680 (altern) OGB. 1697 (altern) OGB. Hiällteby 1680 OGB. 1719 OGB. Hielteby 1697 OGB. 1758 OGB. Hjelteby 1811–81 OGB. Hjälteby Jr OGB. Hjälteby GK EK OGB 
Verner Ekenvall presenterer i OGB kortfattet de aktuelle tolkningsmulighetene: Alexander Bugge (1916b: 37) anser forleddet som gen. pl. av inbyggerbetegnelsen hjaltr m., ‘shetlending’, men Elof Hellquist (1918: 107) forklarer det som gen. av mannstilnavnet Hjalti, og denne tolkningen foretrekkes i OGB. På den annen side vises til et forsvunnet navn «j bole Hælga hialz» (RB 336), trolig en part av Lökeberg i Hålta sn. på Inland, som i OGB (bd. VI1 s. 27) forklares med innbyggerbetegnelsen. Det konkluderes derfor i OGB VII med at «möjligheten att f.l. i Hjälteby är gen. pl. av hjaltr kan sålunda inte avvisas». I OGB henvises for øvrig – og uten kommentar – til Lars Hellbergs artikkel «Ortnamnsförleden ä. fsv. Gälta» (1967d: 29–45), der flere navn som nå framstår med forleddet skrevet Hjält(e), Jäll o.l., anses som dannet til en avledning til galt m. Blant navn som «förtjäner fortsatt prövning» fører Hellberg opp Hjälteby, som han hevder feilaktig har vært oppfattet som sammensatt med personnavnet Hjalti «utan stöd av bevisande skrivformer» (Hellberg 1967d: 44). Med de tallrike eldre formene som nå foreligger for Hjälteby (OGB VII ble utgitt i 1992), kan det neppe komme på tale å føre navnet sammen med navn på Gälta-. Spørsmålet er vel heller hvorvidt det er tale om mannsnavnet, tilnavnet eller innbyggerbetegnelsen.
Mannsnavnet Hjalti var ifølge Oluf Rygh (GPNS s. 132) alminnelig på Island i landnåmstida, men ikke påvist i Norge. E.H. Lind har en rekke islandske eksempler også i historisk tid; de siste fra begynnelsen av 1500-tallet (Lind sp. 537–39, Lind Suppl. sp. 441). Det synes ikke å ha forekommet i Sverige, og i Danmark er det bare registrert i noen sagnhistoriske kilder (DgP I 557). Gillian Fellows-Jensen (1968: 142) har ett eksempel fra Yorkshire – et patronym – som hun mener kanskje heller kan representere det kontinentalgermanske Helto.
Slik Fellows-Jensen gjør oppmerksom på, er navnet et opprinnelig tilnavn, dannet til innbyggerbetegnelsen hjaltr m., ‘hjaltlending’ (jfr. Janzén i NK VII 56), og som forledd i stedsnavn er det uråd på formelt grunnlag å skille mellom det svakt bøyde personnavnet, tilnavnet og personbetegnelsen (i gen. pl.). I GPNS (s. 133) fører likevel Rygh opp to norske gårdsnavn som han mener «formodningsvis» er dannet til personnavnet, uten å antyde alternative tolkninger. Han viser her til en utførlig behandling (av det første navnet) i Rygh 1893 (s. 202–204): Gnr. 12 Kjellstad i Horg er første gang belagt som «pa Hielstad» i 1520 (NRJ II 172), og skrivemåten med initial K opptrer ifølge NG første gang i 1723. Oluf Rygh begrunner i 1893 personnavntolkningen med sammensetningen på staðir, men avslutter drøftingen med å presisere at den antatte, eldre formen Hjaltastaðir «dog kun opstilles som en Gisning» (Rygh 1893: 204). Karl Rygh tolker imidlertid navnet uten forbehold til appellativet hjallr m., ‘hjell, hylle’ (NG XIV 259), dog med hv. til Rygh 1893. Gnr. 24 Hjellstad i Gildeskål fører Oluf Rygh opp med spørsmålstegn i GPNS («?Jelstad»), og i 1893 nevner han bare at dette «kunde tænkes at have havt samme Form» som Kjellstad. Hjellstad er belagt første gang som «paa Hiellestadt» i 1521 (NRJ III 207) og har seinere hatt litt varierende skriftformer, men likevel med tostavet forledd til først på 1600-tallet. Karl Rygh viser her til Oluf Ryghs personnavntolkning, men konkluderer med at den appellativiske tolkningen også stemmer med beliggenheten på en avsats, terrasse. Oluf Rygh viser fra «?Jelstad» til gnr. 105 Hjellestad i Fana, som har enkelte sammenfallende skriftformer med navnet i Gildeskål. Magnus Olsen refererer Ryghs tolkning av dette navnet, men foretrekker tolkningen til appellativet hjallr og bemerker at «denne Forklaring skal ogsaa her i Fane passe til Beliggenheden» (NG XI 243).
I GPNS har utgiverne vist til tre navn i tidligere utgitte bind av NG. Gnr. 97 Hjeltjelt i Nes er uforklart i NG III (s. 59), men Oluf Rygh antyder bl.a. at forleddet «i dette besynderlige Navn» kunne være mannsnavnet Hjalti eller innbyggerbetegnelsen. Som en alternativ tolkning oppgir han appellativet hjalt n., ‘tverrstykke på sverdhåndtak’ brukt i sammenliknende funksjon. Denne tolkningen presenteres også som den mest sannsynlige i navnet Hjeltar, gnr. 59.60 i Skjåk (NG IV1 38; navnet står utolket i Ekre 1960: 45, 160). En tolkning til mannsnavnet anser Rygh her som lite sannsynlig, da det ikke kan påvises brukt i Norge – «heller ikke i Stedsnavne». Til gnr. 69 Hjetlund i Sør-Fron, som er skrevet «vm Hiætlundæ gozæt» i 1361 (DN III 255, Hamar) bemerker han imidlertid at navnet opprinnelig kan ha hatt formen *Hjaltalundr, av mannsnavnet eller innbyggerbetegnelsen. For selv om det bare er kjent brukt om islendinger, «beviser dette ikke, at Navnet har været ukjendt i Norge» (NG IV1 127).
I NGs fellesregister (s. 431) føres alle de ovennevnte gårdsnavnene opp med spørsmålstegn under mannsnavnet Hjalti, og det gjelder også en henvisning til gnr. 42 Hjellsand i Øksnes (NG XVI 386). De eldste skriftformene er «Hielstrand» (!) og «Hiellsand» fra 1610, og ellers bl.a. «Hieltesand» i 1614, «Jeldtesand» i 1661 og «Jeldtesand» i 1723. Karl Rygh mener denne gården, gnr. 43 Sørsand og gnr. 45 Nordsand er deler av en eldre gård *Sandr, og at forleddet nok kunne være appellativet hjallr. Han tilføyer imidlertid at
flere af de ældre Skriftformer gjør det dog sandsynligere, at det er enten Mandsnavnet Hjalti, eller da dette har været sjelden brugt i Norge, snarere Mandstilnavnet hjalti (hjaltr), som ofte forekommer, betegnende en Hjaltlænding.
Nettopp her, i et sannsynligvis ganske ungt partsnavn ved kysten, er en slik tolkning plausibel – en personbetegnelse, muligens brukt som persontilnavn.
E.H. Lind (sp. 538) nevner fire islandske stedsnavn under mannsnavnet Hjalti, tre på staðir foruten Hjaltabakki. Han mener personnavnet «möjligen» inngår i Hjälteby på Tjörn og Hjeltar i Skjåk, mens mannstilnavnet skal forekomme i to norske gårds- eller partsnavn. I 1395 nevnes en part av gnr. 61.62 Skråstad i Vang «Hialta Skrastader» (DN IV 472, Oslo) og «Hiælta Skrastader» (DN IV 479, Oslo). Oluf Rygh viser i NG III (s. 90) til det sistnevnte belegget, og forklarer det med tilnavnet Hjaltr «formodentlig tillagt en Mand efter hans Herkomst fra Hjaltland». I brevet nevnes eieren som «Jone Hialt» (dativ). Et annet, svært sannsynlig belegg for bruken av tilnavnet Hjalti finnes i 1333, trolig i Østre Gausdal (Lind sp. 539, Lind Bin. sp. 145). En «Hagbardr j Hiælltæbærghe» kvitterer for kjøpesummen av den jorda farfaren hans, «Jon hiælltte», hadde eid i gnr. 32 Einstad. Noen gård *Hjaltaberg finnes ikke (Oluf Rygh har oversett belegget; jfr. RN IV nr. 951), men muligens kan det dreie seg om en part av gnr. 26 Berge. For ytterligere eksempler på bruken av det relativt vanlige tilnavnet Hjaltr, se Lind Bin. sp. 145 f. (en lang rekke finnes i regnskapene for Bergen kongsgård i NRJ; de fleste er naturlig nok knyttet til Bergen og kyststrøkene).
Det er selvsagt umulig i hvert enkelt tilfelle å avgjøre hvorvidt hjaltr eller hjalti er et mer eller mindre fast tilnavn eller en innbyggerbetegnelse; det har uten tvil vært en glidende overgang til tilnavn. Utgangspunktet er i alle fall klart, det karakteriserte en person fra Shetland, evt. ble det også overført til vedkommendes barn. Belegget fra Hålta sn. i RB 336 viser i alle fall at det har kunnet forekomme også i Båhuslen, og en tolkning av Hjälteby som ‘hjeltens gård’ er langt mer sannsynlig enn en sammensetning med personnavnet Hjalti, som kun er registrert på Island.
Hjälteby ligger noen få hundre meter nordvest for Valla kirke, og videre i retning Mjörn ligger Åker og andre parter av godset Sundsby. I nord ligger Fjälebro, Kil og Sörby, og i øst Ävja og Myggenäs. Sørøst for kirkestedet ligger Bråland og Häggvall, og i sør Röd, Hammar og Svanvik. I sørvest ligger Kråkedal, Apleröd, Spjärr og Bräcke.
Flere av disse bebyggelsene er langt større enn Hjälteby. Röd består av fire gårder (to hele, ett halvt og ett kvart mt.), og Myggenäs, Häggvall og Svanvik føres opp med tre gårder hver (3 mt.). Bråland har også tre gårder, men to av dem består av et halvt mt. Hjälteby har to gårder (2 mt.), det samme som Kil og Fjälebro, mens Sörby har ett helt og ett halvt mt. Ävja, Spjärr og Hammar har ett mt. hver, og det samme har Åker, som lenge har ligget under Sundsby. Kråkedal har et halvt mt. og Apleröd og Bräcke har et kvart mt. hver.
På dette grunnlaget lar det seg ikke gjøre å si noe tilnærmet sikkert om hvor gammel bebyggelsen Hjälteby kan være, men en datering til vikingtid skulle ikke være umulig, kanskje helst i den siste delen av vikingtida, i og med at gården synes å ha vært mindre enn Röd. På den annen side var den delt i to bruk allerede på 1400-tallet (jfr. tilføyelsene til RB). En tolkning av forleddet til gen. pl. hjalta av personbetegnelsen hjaltr utelukker i alle fall at navnet skal kunne gå langt tilbake i vikingtida. Man kan likevel ikke se bort fra at den nåværende bebyggelsen er resultatet av en tidlig deling av en eldre primærgård. Soknenavnet Valla er ikke knyttet til noen egen bebyggelse, men kunne tenkes å inneholde et gammelt gårdsnavn (i OGB VII 98 antydes et gammelt naturnavn). Gården kan ha omfattet den store sletta nord for kirken, der Hjälteby og Sörby ligger på vestre side. Også Bråland (Brúarland) kan tenkes å ha tilhørt samme primærgård. Hjälteby nevnes i RB (s. 319) like etter prestebolet på 6 øyresbol, og av s. 320 går det fram at i alle fall en del av gården har tilhørt presten (jfr. Johnsen 1905: 38). Selve prestebolet navngis ikke, men det kan tenkes å ha vært Bråland, der 3 øyresbol ifølge RB (s. 229) lå til bispestolen. Kanskje er det en del av Bråland som i 1668 menes med det uidentifiserte «Kirkebyen» (NRJ V 651; jfr. Johnsen 1905: 71); av OGB VII 102 framgår at Nedre Bråland – eller en del av denne – kalles Kyrkogården 
Holleby 
gnr. 59 i Tune hd., Østfold 
NG I 295 
N50 1913.1 2080 
N-nø 6,5 km 
Rel. skyld: 2,2 
– hø2llebý (Bugge 1881), hø2lleby (NG), "hÆl3by (AN ca. 1955) 
aa Hollaby RB 492, 1397. j Helluby RB 500, 1397. j Holluby RB 515, 1397. Hollaby (kapell) DN XVII 358, 1426 (nr 453; Roma). DN XVII 358, 1426 (nr 455; Roma). wm Holdeby oc Holdeby godz DN V 477, 1438 (Sarpsborg). vppa Holleby DN V 695, 1494 (Oslo). i Hoalleby DN I 748, 1514 (Holleby). Holdeby, Holdeby capel JN 11, 1598. Holleby 1622 AN. Holleby Hoffuidgaardt 1625 jb AN. Holleby 1639 AN. Hollebye, Hollebyegaard 1665 matr. Holleby gaard 1666 pmt AN. Holleby 1667 NG. Hollebyegaard, Hollebye Gaard 1723 matr E. Holleby Gaard 1723 matr M. Hollebye 1762 ekstr AN. Hollebye 1766 kb AN. Hollebye 1801 ft AN. Holleby 1838 matr.
Også Oluf Rygh tar med belegget «j Helluby» fra RB 500, og antar i NG (bd. I, s. 303) med rette at det gjelder Holleby. Belegget nevnes under «Alness kirkja», som Rygh mener må være identisk med Holleby kapell 
Oluf Rygh gir følgende forklaring til navnet:
Holleby kan forklares, naar man holder sig til Formen Hollubýr i RB. 515. Det kunde da være Hǫllubýr, af Kvindenavnet Halla, som jeg kun har fundet en eneste Gang i Norge (i Ryfylke 1519, NRJ. II 440), men som var almindeligt paa Island, og i Slægtsregistre i Landnamsbogen (S. 156. 195) ogsaa tilægges Kvinder, der have levet i Norge før Landnamstiden.
I GPNS (s. 112) har utgiverne tilføyd opplysninger som tilsvarer dem i østfoldbindet av NG. E.H. Lind (sp. 453) har heller ikke funnet andre belegg for dette kvinnenavnet i Norge, men han har en rekke islandske eksempler, spesielt fra Landnåmabok. Blant disse nevnes mormor til en landnåmsmann av svensk herkomst. De fleste av disse eldste beleggene bør nok vurderes med en viss skepsis, men også fra seinere tid er det noen belegg fra Island; Lind nevner enkelte fra omkring år 1500. Det er ingen eksempler på navnet i SMP II, men i Lundgren-Brate (s. 337) nevnes belegget fra Landnåmabok. I DgP (bd. I, sp. 467) nevnes under Halla en usikkert tolket runeinnskrift, men som en alternativ tolkning av denne foreslås et mannstilnavn Hælla, tilsv. appellativet norrønt hella f. I England synes det ikke å være spor etter noe liknende kvinnenavn.
Som eksempel på stedsnavn sammensatt med Halla har utgiverne av GPNS bare ført opp Holleby, men E.H. Lind (loc. cit.) har også tatt med et navn fra Båhuslen, Halltorp i Solberga sn., skrevet «j Halloþorppe» i RB 338. I Lind Suppl. (sp. 382) nevnes som en mulig sammensetning også Hollstad i Melhus (det skal være gnr. 77.78 i Meldal). Navnet er skrevet «af Hollastadhom» i AB 82, og Karl Rygh bemerker i NG XIV (s. 155) at navnet er vanskelig å forklare hvis formen i AB er riktig, men han viser til utbredt vakling i gjengivelsen av mellomvokaler i 1400-tallskilder, og gjetter på en opprinnelig form *Hǫllustaðir til «det sjeldne Kvindenavnet Halla» og med hv. til NG I 295, altså til Holleby.
I OGB VI1 123 tolker Verner Ekenvall Halltorp i Solberga primært til kvinnenavnet (med hv. til Lind) under forutsetning av at mellomvokalen i RB er etymologisk riktig. Han viser imidlertid til det foregående navnet, Guntorp («j Gunnoþorppe»; RB 388), der han presiserer at RB er upålitelig i så henseende, og tilføyer at «om Hallo- i RB står för Halla- är f. l. mansn. Halle». Mindre trolig, finner Ekenvall, er det at forleddet skulle være gen. pl. av hall, «stenhäll» (ordet står uten genusmarkering, men det tilsvarer vel norrønt hallr m., ‘stein(helle)), som skal foreligge i en rekke båhuslenske navn på Hall-, f.eks. Halleby i Jörlanda sn. En slik tolkning blir imidlertid ganske sannsynlig, for han tilføyer at om forleddet virkelig inneholder dette appellativet, «bör det nämnas at platsen där husen ligger är full av runda stenhällar». Til Halleby (OGB VI1 40) finnes ikke eldre belegg enn «Holleby» fra 1528, men Ekenvall finner tolkningen til hall f. rimelig, ettersom «flera iögonenfallande släta berghällar går i dagen vid husen». Jfr. Halleröd i Hogdal sn., der flere tolkninger drøftes, men der hall m. og f. foretrekkes «då husen ligga på mycket stora, vackra och släta hällar (OGB XX2 19 f.).
Under Herrestad kirke nevnes i RB 354 to navn som bør tas med i drøftingen, «j Helluby» og «a Holloby». I OGB (bd. XII2, s. 128) kommenterer David Palm det første navnet kort blant forsvunne navn i Herrestad. Han antar at forleddet er oblik form av norrønt hella f., men spør likevel om belegget kan være feil for «Holloby» og viser til oppslaget Hålleby i teignavnkapittelet. Her (på s. 380) oppgis dette å være navn på en åker på gården Övre Berg; etter uttaleopplysningen synes vokalen i forleddet å ligge nær den ø-lyden som er registrert i Holleby i Tune («brett ö»; jfr. OGB XII2, s. xxii). Belegget «a Holloby» fra RB føres opp med en bemerkning om at identifiseringen er uviss. Forleddet tolkes som «möjligen gen. Hǫllo av kvinnon. Halla» og det vises til Hålleröd i Hjärtum og til Janzén 1941: 10.
Hjalmar Lindroth (OGB X 11) er overbevist om at belegget «Halla rud» i RB 229 gjelder Hålleröd i Hjärtum, at det står for *Hǫlluruð og at forleddet er det aktuelle kvinnenavnet. Han viser til to norske Hollerud, som han hevder har fått usannsynlige tolkninger i NG. Til det første av disse, gnr. 77 i Norderhov, foreslår Hjalmar Falk (NG V 17) ulike tolkninger, først et elvenavn Holl eller Halla (med hv. til NE 90, 106), evt. kvinnenavnet Halla, men han konkluderer med at «snarest foreligger dog hǫll f. ‘Heldning’, idet første Leds Vokal skyldes Nominativsformen». Det kan tilføyes at terrengforholdene ikke motsier denne tolkningen. Gnr. 154 i Sigdal forklarer han kategorisk til hǫll f., og han bemerker at gården ligger i en bratt skråning, og at det ikke er noen bekk der (NG V 198).
Endelig kan nevnes at de danske Halby (i Ringkøbing amt) og Halleby (Sjælland) av Bent Jørgensen (1994: 106 f.) tolkes overbevisende til hale m. i betydningen ‘smal strekning’, men at samme forf. også nevner danske sammensetninger med mannsnavnet Halli, f.eks. Haldrup og Hallelev, og sammensetninger med hall, ‘skråning’ eller ‘stein, klippe’, f.eks. Haldum, Halkær.
Av denne, langt fra uttømmende gjennomgåelsen av noen navn på Hall og Holl, går det fram at meningene er mange og sprikende m.h.t. hvordan forleddene kan forstås. Med unntak av de danske navnene synes imidlertid kvinnenavnet Halla å ha blitt trukket fram i vekslende grad i svært mange navneforklaringer. Oluf Rygh synes selv noe i tvil om hvorvidt navnet kunne foreligge som stedsnavnforledd, men etter hvert synes forskerne å ha tatt det for gitt at navnet har eksistert både i Norge og (i alle fall deler av det nåværende) Sverige. Det er imidlertid svært usikkert om dette er tilfellet. Rygh (og Lind) mener, som nevnt, at det finnes ett belegg for navnet i NRJ (bd. II, s. 440) fra 1519. Her står ganske riktig «Halla» som navn på én av fem brukere på gården Åkra (gnr. 15 i Åkre hd., tidligere Stangaland skipreide på Karmøy; NG X 381), men skrivemåten av øvrige navn i kilden er ofte vaklende og misvisende, jfr. de uforståelige «Swgnit» på s. 435 og «Knar» s. 451 – «Tywstar» for Þjóstarr s. 441 (også på Åkra) og «All» for Alfr? s. 450. Det er derfor grunn til å vurdere hvorvidt det kan foreligge en feilskriving. Kilden inneholder ikke så få kvinnenavn, men de kvinnene som nevnes, betaler enten svært lite skatt eller så ikke skatt i det hele tatt, som f.eks. «Assa» (Ása) på s. 441. Halla er på den annen side den nest største skattyteren på Åkra, med 50 mark av til sammen 136 mark skatt fordelt på de fem brukene. «Halla» er muligens en skrivefeil for Halle, norrønt Halli, som i alle fall etter 1300 er vel belagt fra store deler av landet, ikke minst i Sunnhordland, landskapet like nord for Karmøy (Lind Suppl. sp. 389–91). En annen, mulig tolkning er at belegget gjelder mannsnavnet Hallað(r), med bortfalt dental i utlyd, men dette navnet synes i større grad å være knyttet til Østlandet, særlig Vestfold (Lind sp. 454 f.).22
At kvinnenavnet ikke er sikkert belagt i Skandinavia, behøver selvsagt ikke å bety at det ikke har eksistert i vikingtida, blitt tatt med til Island og kommet i bruk der, mens det i hjemlandet bare er bevart som forledd i noen stedsnavn. Men personnavnet kan like gjerne ha oppstått på Island. Beleggene fra Landnåmabok som viser til bruk i Skandinavia før landnåmet, kan ikke tillegges bevisverdi; flere av dem har et klart sagnhistorisk preg, ikke minst gjelder det fortellingen om Halla i Svíþjóð. For flere av de seinere, islandske navnebærerne kan konteksten tyde på at kvinnenavnet er konstruert ut fra én av forfedrenes navn, men det kan jo også skyldes reell oppkalling. Dette lar seg selvsagt hverken bevise eller motbevise.
I sitt manus til BØ drøfter Kåre Hoel Ryghs tolkningsforslag, men setter i tillegg fram noen andre, som han imidlertid i all hovedsak avviser som mindre sannsynlige.23 Som det rimeligste alternativ til kvinnenavnteorien foreslår han en tolkning basert på skriftformen «Holdeby» fra 1438, og han trekker fram gnr. 34 Hollebøl i Hobøl, som skrives «j Haldubøle» i RB 123, «a Holdubøle» i RB 125, men «j Hollerbøle» i en tilføyelse i RB 126 og likeledes med ll- i diplomer f.o.m. 1439 (NG I 383). Navnet har vært sammenholdt med gnr. 147.148 Holdbø i Vågå (NG IV1 80) og forleddet foreslått tolket som hǫldr (hauldr) m., ‘fri odelsbonde’ (se nærmere i BØ I 56 f.). Hoel stiller da spørsmålet «kunne Holleby i Tune, med sin sentrale beliggenhet og som kirkested, være et opph. Hǫldabýr?». Han presiserer at formene med bindevokalen u ikke representerer noen vesentlig innvending; vanskeligere er det å bortforklare at de eldste formene har ll og ikke ld, men alt tyder på at ld og ll var falt sammen i uttalen alt på 1400-tallet (jfr. Seip 1955: 283), så tolkningsforslaget kan ikke avvises på språklig grunnlag. «Likevel», konkluderer Hoel, «har en mindre [endret fra «liten»] tro på en slik forklaring, særlig fordi RB vanligvis skiller mellom ll og ld, og dessuten fordi en finner samme navn i Bhl., også der med ll og mellomvokal o». I en note trekker han også fram at norrønt hǫldr i norske kilder stort sett framstår i formen hauldr, «motfør dog for Holdbø i Vågå formen Holdabø alt 1419 kontra Hauldabœ 1349». Som så ofte i BØ manus gis det ikke noen oppsummering eller egentlig konklusjon, men det er grunn til å tro at Hoel – tross alt – var utilfreds med Ryghs forklaring, uten at han selv var tilstrekkelig sikker på sitt eget forslag til helt å avvise den.
I forbindelse med gjennomgåelsen av de båhuslenske navnene og Hollerud i Buskerud ble et appellativ *hǫll f., ‘skråning’, trukket inn. Ordet er ikke belagt i norrønt (Fritzner), men rekonstruert på grunnlag av forkomsten i stedsnavn (NG Indl. s. 58; Heggstad et al. 1975). I norske gårdsnavn finnes det i all hovedsak som forledd i gen. sg. eller pl., men også usammensatt som Hallan, Hollan o.l.; i den siste formen trolig utgått fra dat. pl. Hǫllum (NG XV 23, 211). Man bør ikke se helt bort fra en stammekomposisjon, og formelt kunne Holleby kanskje gå tilbake på et *Hǫllbýr med seinere innkommet mellomvokal. Den tidlige og konsekvente bruken av mellomvokal taler imidlertid imot en slik løsning, og ikke minst synes terrengforholdene å motsi et slikt tolkningsforsøk. Som en siste, formelt mulig tolkning skal nevnes et elvenavn *Halla, evt. *Hǫll (som synes å måtte være dannet til adjektivet hallr, evt. appellativet hǫll f.; jfr. NE 90, 106, Heggstad et al. 1975, Sveinbjörn Egilsson 1916). Også disse tolkningsalternativene må her avvises på bakgrunn av gårdens beliggenhet; elva her antas for øvrig å ha hett *Hæra; jfr. det forsvunne Herin, Hæren, som lenge har ligget under Holleby (NG I 302).
Holleby ligger midt på den nordlige delen av Tunøya, mellom gnr. 55 Solberg og gnr. 56 Dælin i nord, gnr. 3 Finnestad, gnr. 4 Strømnes, gnr. 5 Blakkestad og gnr. 6 Rød i øst, gnr. 60. 61 Sjøren i sør, gnr. 52. 53 Bjørnland og gnr. 54 Øtne i vest.
Gården var ikke skyldsatt i 1647, og som med så mange av de adelige setegårdene kan det være vanskelig å sammenlikne med skylda på nabogårdene. Jens Kraft (1820: 147) opplyser at «hovedgården» skylder 6 skpd. 10 lpd., og med Hæren, «som fra umindelige Tider har været brugt under samme, tilsammen 10 Skpd. Tunge.» Etter dette har vin-gården Hæren skyldt 3 ½ skpd. (= 70 lpd.), det samme som denne gården står oppført med i 1665-matrikkelen. Som adelig setegård var Holleby skattefri så vel i 1647 som i 1665, men sammenliknet med Krafts opplysninger og opplysningene om en skyld i 1723 på 6 ½ skpd., er det grunn til å anta at Holleby skyldte 130 lpd. midt på 1600-tallet. Bygdeboka opplyser imidlertid at Holleby skal ha skyldt 8 tønner korn (= 80 lpd.) i 1639, og om dette er rett, blir det uvisst hvordan økningen i løpet av 1600-tallet skal forklares. Man kan ikke se bort fra at skylda for en annen av gårdene som nevnes som underbruk i 1647 (bd. I, s. 144), er blitt regnet med. Uansett må Halleby hatt en relativt høy skyld og trolig en anseelig størrelse og alder.
Kraft opplyser videre at «Steenbek, Skjøren, Bjørneland, Solberg, Dehlie, Brække og Rød, tilsammen af Skyld 8 Skpd. 6 Lpd.» (d.v.s. 155 lpd.) brukes under gården. Alle disse, utenom Brekka, er nevnt i 1647 (noen riktignok som skattefrie underbruk), og samlet synes skylda for disse underbrukene da å ha ligget på noe over 200 lpd.24
Med de forbehold som er nevnt, synes skyldforholdene for Holleby og nabogårdene å ha vært noenlunde som følger (tall som helt eller delvis er hentet fra bygdeboka er markert med spørsmålstegn): Holleby har uansett hatt høyest skyld, med 130 (80?) lpd. Bjørnland skyldte ca. 76? lpd., vin-gårdene Hæren og Sjøren skyldte hhv. 70 og 42 (62?) lpd., Solberg 33? lpd., Blakkestad 28 lpd. og Finnestad 26 lpd. Strømnes og Øtne skyldte 20 lpd. hver, og ifølge bygdeboka skal også Dælin og Rød ha hatt samme skyld. Kollstad skyldte bare 15 lpd. i 1647.
Om den laveste skylda for Holleby legges til grunn, vil gården ha en relativ skyld på 2,2, og så vel ut fra skyldforhold, beliggenhet og det faktum at gården har vært kirkested, er det all grunn til å regne Holleby som den eldste gården i nabolaget.25 Slik oppfattes da også forholdet i bygdeboka, men der antas at gården med sentrum på sletta der Holleby nå ligger, opprinnelig har hett Alnes, og at denne omfattet
hele neset mellom Vestvannet og Mingevannet i vest og Glomma i øst, og strekte seg helt opp til Hovden lengst nord på neset. De andre gårdene i dette området er tatt opp innenfor området til Alnes. Gården byttet seinere navnet til Holleby. (Grøndahl 1980: 203)
Dette stemmer langt på vei med Ryghs syn slik det uttrykkes under avsnittet «Nedlagt Kirke» (NG I 303), men Alnes (eller kanskje heller Álnes) oppfattes av Rygh som grende- eller bygdenavn. Kirken kalles «Alnes kirkia» så seint som i RB 500 (1397), og den tilsvarer utvilsomt det seinere Holleby kapell som nevnes i de latinske brevene fra 1426 og hos Jens Nilssønn. Men om nå Alnes virkelig har vært gårdsnavn og ikke heller et bygdenavn, blir imidlertid mer uvisst; i alle fall på 1400 og 1500-tallet er bygdenavnfunksjonen dokumentert i RB (s. 491, 493) og i et diplom (jfr. NG I 303). At gnr. 16 Stang, på nordsida av Mingevannet, er én av de tre gårdene som sies å ligge «i Alnesse», kunne tas som en indikasjon på at navnet ble oppfattet som bygdenavn. Mens kilden til de to andre beleggene for Alnes er RB (Blakkestad s. 491 og Kolstad s. 493), nevnes «Stonghe ligghendes i Alnesse» først i 1535 (DN VIII 774), og Oluf Rygh anser dette som en «Unøiagtighed» (NG I 303). Det behøver imidlertid slett ikke å være tilfelle, for den tid Holleby hadde kirke (Alnes kapell), må det ha vært fordelaktig også for de nordligste gårdene i Tune, på nordsida av Mingevannet, å sokne til denne framfor hovedkirken. Og i samsvar med alminnelig navnebruk, kunne Stang og de andre gårdene her sies å ligge i Alnesi.
På grunnlag av navnetyper og beliggenhet kan man tenke seg at Alnes har vært navn på den nordlige delen av Tunøya (slik Rygh også tenker seg), men at denne bygda har bestått av flere uavhengige gårder, hvorav den eldste sannsynligvis har ligget i området ved Holleby. Trolig har det her ligget en større opphavsgård med sentrum ved Holleby, som har omfattet i alle fall gårdene fra Kolstad i nord til Sjøren i sør, muligens også Øtne og Bjørnland. Vin-gårdene Dælin, Hæren og Sjøren har rimeligvis opprinnelig vært beiteområder eller engsletter under primærgården, men i alle fall de to siste er trolig utskilt allerede før vikingtida. Kollstad, og trolig også den forsvunne «j Vaghastadum», «j Vagulfstadum» (trolig identisk med teignavnet Vaustad), har vært yngre, vikingtids utflyttergårder.26 Dersom Bjørnland også har hørt til det samme gårdskomplekset, er det rimelig å anta at denne gården er utskilt (og navngitt) ganske tidlig. Øtne (norrønt Autn) har trolig hatt et eldre navn før en ødeperiode, men kan for så vidt også ha vært en part av Bjørnland som ble liggende øde, og som beholdt det karakteriserende navnet da den ble gjenopptatt som egen gård.
Ut fra denne hypotesen er det mest sannsynlig at Holleby-navnet går langt tilbake – at det har eksistert allerede før vin-gårdene ble utskilt – og dette kan tas som et argument mot at gårdsnavnet inneholder et kvinnenavn. Det er selvsagt også mulig at et opprinnelig gårdsnavn lenge ble brukt om den sentrale gården, kanskje Holleby + Vaustad, og at dette navnet forsvant først da gården ble delt i disse to partene, f.eks. i vikingtida. Ved en såpass sein navnedannelse, kunne et kvinnenavn komme på tale, og om kvinnenavnet Halla har vært brukt i Norge, og ikke er en islandsk innovasjon, skulle det ikke være noe i veien for at dette navnet kan ligge til grunn. Er derimot Vaustad en yngre, utskilt del av Holleby, er det ikke urimelig å anse Holleby som ett av de aller eldste sammensatte gårdsnavn på býr, og en appellativ tolkning av forleddet bør være den mest sannsynlige.
Det er, som nevnt, fristende å forsøke personbetegnelsen hǫldr/hauldr, altså å sammenholde navnet med Hollebøl i Hobøl og Holdbø i Vågå. Disse navnene er imidlertid heller ikke entydig tolket, og Oddvar Nes har (for disse to) foreslått at forleddet er et ellers ukjent *halda f., «beitestad, beiteområde», fra germ. *halðn, jfr. mhty. halte f., «weideplatz für das vieh» (Nes 1987: 62). Nes trekker ikke Holleby i Tune direkte inn i argumentasjonen, men sier (s. 61) at «ein kan undrast på om ikkje dette namnet like gjerne kan ha vore *Hǫldubýr, og såleis identisk med *Hǫldubœr (Holdbø i Vågå)». Forutsetningen for å akseptere Nes’ tolkningsforslag også for Holleby må være at ld er opprinnelig også her og at mellomvokalen er u, men begge disse forutsetningene synes å kunne være til stede. Det gjenstår imidlertid å sannsynliggjøre at dette *halda på navnesemantisk grunnlag lar seg forene med etterleddet býr (‘gården i beiteområdet’?).
Selv om nå en tolkning til kvinnenavnet Halla synes lite trolig, og selv om tolkningene til så vel hǫldr/hauldr og *halda lar seg forsvare på språklig grunnlag, må det uansett slås fast at Holleby hittil ikke er gitt noen entydig, helt overbevisende tolkning 
Holsbøen 
gnr. 89 i Bolsøy hd., Møre og Romsdal 
NG XIII 287 
N50 1320.4 3262 Halsbøen (!) 
Sø 2 km 
Rel. skyld: 0,3 
– hóqsbøen (hoSSbøen), ho72qsbøn9n9 og ho71qsbø7n (Rygh?, Bugge u.å.), hå71qsbø74n (NG), 1hOSpø'4n, dat.: -pø'nå (AN 1963)
Alle uttaleopplysningene i Oluf Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen har markert trang [o'] (samme o som i gnr. 92 só72tåna), men i Karl Ryghs eksemplar av 1886-matrikkelen er notert hå71qsbø74n fulgt av «sic.», som tilsvarer formene i NG og AN saml 
Holszbøen 1610 NG. Hollsbøen 1633 NG. Hollsbøn 1647 XIII 187. Holdsbøen 1661 lk. Holsbøen 1665 matr. 1669 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Holtzbø 1723 matr M. Holtsbø 1838 matr. Holtsbøen 1886 matr 
Karl Rygh foreslår i NG at navnet «maaske» kan forstås som *Holmsbœr, til mannsnavnet Holmr, og han viser til GPNS (s. 134). Han bemerker videre at den vanlige skrivemåten «Holts» i alle fall må være uriktig,27 og han viser til at Holsrud, gnr. 102 i Aremark og gnr 50 i Sande i Vestfold, i seinere tid feilaktig er skrevet på samme måte. Aremarknavnet er i RB 153 skrevet «j Holmz rudi», og sandenavnet «Holms rudh» i RB 104 (jfr. NG I 190, VI 31).
Mannsnavnet Holmr var ifølge Oluf Rygh (GPNS s. 133) «temmelig» alminnelig i Norge i seinmiddelalderen og «endnu brugt paa Østlandet». E.H. Lind (sp. 560) har under «Hólmr» belegg for 14 navnebærere fra ca. 1300 til 1463 foruten noen patronymer, og ingen tilføyelser i supplementsbindet.28 Det eldste eksempelet finnes i en vitneforklaring (DN XIII 2) der de fleste gårdsnavnene er fra Voss, og som i RN II (nr. 1072) er datert til omkring 1300. Lind mener at Holmr i dette tilfellet egentlig er å forstå som mannstilnavn (i Lind Bin. sp. 153 knyttet til det foregående navnet og gjengitt som «Aslakr hollmr»), men dette lar seg ikke lese ut av teksten, og det er heller ikke oppfattet slik av utgiverne av DN eller i RN II. Med ett unntak, en «Pall Homlsson» (!) som nevnes i et brev fra Alstahaug i Nordland (DN V 435; 1432), er alle de øvrige navnebærerne lokalisert til Østlandet. Lind nevner at Holmr også forekommer som tilnavn, og han nevner bl.a. et par islandske eksempler som han knytter til gårdsnavnet «Hólmr på Rosmhvalanes». På grunnlag av dette framsetter han en hypotese om at tilnavnet er oppstått av gårdsnavnet, og mener
att förhållandet varit ett liknande i Norge, där Holm är ett vanligt gårdsnamn, synes icke osannolikt. Av binamnet har sedan, så som ofta annars, blivit ett dopnamn. Ortnamnet kan sålunda på en liten omväg ha övergått till dopnamn. (Lind loc. cit.)
Det kan på bakgrunn av Linds beleggsliste stilles spørsmål ved Ryghs karakteristikk av frekvensen. Etter midten av 1400-tallet er det nærmest ukjent en lang periode; det forekommer ikke i de omfattende skattelistene i NRJ, og i 1647 var det én skattebetaler som bar navnet Holm – i Fåberg i Oppland. På slutten av 1700-tallet (1801-folketellingen) er Holm likevel brukt av 66 personer: 38 i Akershus (hvorav hele 20 i Enebakk), 24 i Østfold (flest i Hobøl og Spydeberg som begge grenser til Enebakk), tre i Fåberg og én i Bragernes. Rygh må altså ha rett i at navnet på hans tid var brukt, men hvorvidt det er tale om kontinuitet siden middelalderen eller innovasjon i nyere tid, blir et åpent spørsmål. Av Linds beleggsliste går det fram at det var en «Holmar» i Hobøl i 1376 (DN V 217), og navnet forekomer i Fåberg i 1401 og 1437 (DN V 290, VIII 329), så på disse stedene er muligheten for sammenhengende bruk tilstede. Fra Hobøl kan navnet i nyere tid ha spredt seg til nabosoknene i Østfold og Akershus. I Vest-Norge er navnet ikke dokumentert brukt ut over det éne eksempelet fra Voss ca. 1300; det er derfor i utgangspunktet tvilsomt om det skulle foreligge i et gårdsnavn fra Nordmøre.
Lind (loc. cit.) fører opp et gsv. Holm, og i Lundgren-Brate (s. 106) finnes da også to udaterte eksempler på fornavnet – fra Östergötland og Närke, et patronym fra Dalsland, samt et fornavn i en latinsk tekst fra Södermanland i 1348. Det er også eksempler på den svake formen Holmi, samt flere latinske belegg Holmo, Hulmo, som kan gjelde enten den sterke eller den svake formen (Lundgren-Brate s. 107). I SMPs samlinger er det mellom 1331 og 1534 ni belegg for Holm (også skrevet «Holmbir» og «Holmaer»), dessuten seks samtidige eksempler på patronymisk bruk, dessuten noen runebelegg som kan representere den svakt bøyde formen. I Sverige har navnet en viss østlig utbredelse. Fra tidligere dansk område har DgP (bd. I, sp. 570) et patronym fra 1340. John Insley (s. 203) har et par eksempler (1151–77 og ca. 1215) fra Norfolk, og i drøftingen framholder han Holmr, Holmi som «largely Swedish», noe distribusjonen i Norge også kan tyde på.
I GPNS (s. 133 f.) fører Oluf Rygh opp 15 norske gårdsnavn der mannsnavnet Holmr kan være forledd, men han påpeker innledningsvis at navnet kan være vanskelig å adskille fra appellativene holmr og holmi (og også fra hvammr der dette nå uttales [hom]). Det finnes også et elvenavn Holma (evt. *Halma) som kan komme på tale – f.eks. i de mange Holmedal (jfr. NE 90, 106) – og han understreker at det kan være tvil om opphavet til flere av de navnene han lister opp. I noen tilfeller kan også mannsnavnene Hugleikr, Herjulfr eller Hergils være aktuelle tolkningsalternativ. Blant de 15 navnene er det fire eksempler på Hompland på strekningen fra Lyngdal til Jæren, og ett av disse, nå under gnr. 2 i Gjesdal, er skrevet «j Holmslandh» i 1434 (DN II 538, Eikeland; vidisse 1475). I sin kommentar til navnet i NG X 161 finner imidlertid Magnus Olsen det mindre sannsynlig at mannsnavnet skulle foreligge fire ganger nettopp sammensatt med land på denne relativt korte strekningen «naar det ikke findes i andre Gaardnavne sammesteds». Han peker på at det er en holme nær land i Homslandsvatnet, og han viser til at Rygh (1894: 110) m.h.t. Hompland i Kvinesdal foretrekker tolkningen til appellativet i betydningen «Plet som adskiller sig fra den omliggende Grund …» (Aasen).
Med unntak av Holsbøen er de andre navnene Rygh fører opp, fra Østlandet. Det er seks navn på stad og fire på rud/rød. Bare ett av staðir-navnene har et sikkert belegg fra middelalderen, gnr. 31 Holstad i Hof i Solør, skrevet «j Holstadhum» i RB 454 (jfr. NG III 268). Nå skulle det være fullt mulig å forestille seg at m hadde falt bort i denne konsonantgruppa allerede på 1300-tallet (jfr. liknende eksempler i Seip 1955: 157), men eksempelet er ikke overbevisende. De andre staðir-navnene bidrar ikke til å styrke teorien om at forleddet skulle være mannsnavnet Holmr. For gnr. 43 Hølstad i Nes, uttalt hø72qsta (NG III 52), er eldste, originale belegg «Holstadt» i NRJ IV 100 fra 1528 (tilsvarer NGs «Holstad» datert 1520). Dette vil Rygh på grunnlag av den nåværende formen helst sette til ett av de tre sammensatte mannsnavnene som nevnes ovenfor. Han bemerker imidlertid at formen «a Hoolstadum» som Gerhard Schøning (1775) refererer fra et brev fra 1403, utelukker en slik tolkning, men kunne «maaske» gjengi et opprinnelig Holmsstaðir til mannsnavnet. Han påpeker likevel at «Schøning ikke alltid er paalidelig i Læsning af gammel Skrift, men hans Læsning her bestyrkes ved de ældre Former som findes anførte ved GN. 31 i Hof» (jfr. Schøning 1980 II 17, 42). Under gnr. 292 Hølstad i Furnes, med samme uttale, eldst belagt som «Holdsta» i 1604 (NG), har Rygh bare en henvisning til navnet i Nes (NG III 78). Til gnr. 27 Holstad i Grue (med samme uttale som navnene på Hedmarken) fører Rygh i GPNS (s. 134) opp «Holstadt» fra 1578 som eldste form, men antyder at et belegg «Olstadir» fra 1400 muligens kan gjelde denne gården. I NG III 252 er dette belegget, her korrekt gjengitt som «a Olstodum» (DN III 405), ført opp uten forbehold om identifiseringen, noe som synes rimelig; belegget er hentet fra et brev, utstedt «a Olstodum», som gjelder gnr. 42 Gard i Grue. Rygh tolker her navnet som Ólastaðir eller Ólafsstaðir under forutsetning av at formen er riktig, d.v.s. ikke forvansket. Tilføyelse av h foran initial vokal (halvemål) forekommer også andre steder i Solør, slik Rygh gjøre oppmerksom på (gnr. 52 Hårstad i Brandval, NG III 241). De to aktuelle staðir-navnene på Østre Toten, gnr. 29 og 211, tolkes av Albert Kjær (NG IV2 54, 84) uten videre til mannsnavnet – med henvisning til bl.a. GPNS. Gnr. 29 uttales som navnene i Hedmark og er eldst belagt som «Hollestad» i 1528 (NRJ IV 153, NGs 1520). Tolkningen blir dermed usikker. Gnr. 211 Holmstad uttales imidlertid hå72qmsta, og samtlige skriftformer som oppgis i NG, har forleddet skrevet «Holm(b)» (det eldste rett nok ikke eldre enn 1592). Det bør ikke ses bort fra at dette er et yngre navn på stad (gården var kvartgård i 1604) sammensatt med mannsnavnet Holmr, som kjennes fra nabosoknet Vardal i 1334 og 1401 (DN I 183 f., VI 400).
To av navnene på ruð, gnr. 102 i Øymark sn. i Aremark og gnr. 50 i Sande, er nevnt ovenfor, og for Holsrud i Øymark tyder de eldre skriftformene fra RB t.o.m. 1604 (NG I 190) på at forleddet er Holmr (eller appellativet holmr). Holsrud var halvgård i 1604, nabogård til Våkelsby, men hadde i 1647 langt mindre skyld enn denne (18 lpd. i forhold til 30 lpd. for Våkelsby; se nedenfor), og må nok anses som betraktelig yngre. Holsrud i Sande kjennes også fra RB, og den fulle innførselen, «j Fiaka rudi er sumir kallæ Holms rudh», viser at det her kan være tale om et navneskifte (DN VI 31). Hvilket av de to navnene som er det eldste, kan ikke avgjøres med sikkerhet, men dersom Holmsruð virkelig har oppstått på 1300-tallet, bør det i sammenheng med tolkningen tillegges en viss vekt at mannsnavnet Holmr er registrert i naboherredet Hof (Røyrdalr) i 1367 (DN V 195). Tilsvarende gjelder også for et forsvunnet ruð-navn fra Ottestad sn. i Stange, som nevnes i 1461: «en ødhe gardh som Holmsrudh hethir». Ikke mindre enn tre av Linds belegg på Holmr er fra Hedmarken (1327, 1362 og 1374), og man kan ikke se bort fra at forleddet i dette forsvunne stedsnavnet er mannsnavnet. Slik tolkes det da også i NG III 172. Gnr. 46 Holsrud i Modum er eldst belagt som «Holtzrudt» i 1578 (DN V 223), og Hjalmar Falk viser til NGs drøfting av de de ovennevnte ruð-navnene og til GPNS. Det synes likevel som han tar et visst forbehold: «til Grund for alle disse Navne ligger vistnok Mandsnavnet Holmr …». Holsrud på Modum var halvgård i 1647, men ikke av de største, og det er uvisst hvor gammel gården kan være. En mann ved navn Holmr nevnes i et brev fra naboherredet Norderhov (Haug sn.) i 1348 (DN II 244).
Gjennomgåelsen av de stedsnavnene Rygh har ført opp under mannsnavnet Holmr, skulle vise at en tolkning til mannsnavnet synes minst problematisk nettopp i de områder på Østlandet der dette er dokumentert brukt på 1300-tallet, og da i navn på relativt små og trolig forholdsvis unge gårder. Lind (Suppl. sp. 442 f.) fører også opp gnr. 77 Holmsnes i Hadsel, «Holmisnes» 1567, men her sidestiller Karl Rygh tolkningene til personnavnet og til appellativet («… der ligger en liden Ø udenfor Neset…» (NG XVI 365). Med større forsiktighet foreslår Lind (Suppl. sp. 443) mannsnavnet også i gnr. 49 Hosar i Skjåk, men en slik tolkning nevnes ikke av Oluf Rygh i NG IV1 36 (og heller ikke av Lars Ekre 1960: 162, som peker på former uten l allerede i 1396). Holmr er rett nok belagt i noen brev fra Gudbrandsdalen (jfr. Lind sp. 560), men med et så gammelt navn som Hosar må være, kan ikke de yngre personnavnbeleggene tillegges stor vekt, og Linds forslag kan trygt avvises.
Lundgren-Brate (s. 106) mener mannsnavnet muligens kan foreligge i et torp-navn fra Närke, og ifølge DgP (bd. I, sp. 570) kan det kanskje foreligge i det «oftere forekommende Stednavn Holmstrup», og det gjengis et eksempel «Holmstorp» fra 1414. I Värmland tolkes Holmsrud i Skillingmarks sn., Nordmarks hd. til mannsnavnet (SOV IX 58), og i Älvsborgs län foreslås den samme tolkningen ved Holmstorp i Norra Åsarps sn., Redvägs hd. (SOÄ X 253).29
Holsbøen ligger for enden av den 156 m høye Holsbøåsen, og ved gården er det bare en svak helling utover mot Nesa, som egentlig består av flere små tanger. Rett ut for disse, og ca. 1 km. ut for tunet, ligger en større holme midt i fjorden, ifølge N50 den eneste holmen i fjorden her. Nærmeste gård innover er gnr. 86–88 Haugan (Nordhaugan, Midthaugan, Ytterhaugan). Sør for Haugan ligger gnr. 92 Sotåa, og utover fjorden er nærmeste gård gnr. 94 Ullaland før gnr. 95 Nakken, gnr. 96 Myra, gnr. 97 Kortgarden (til mannsnavnet Kort), gnr. 98 Risan og gnr. 99 Mauset. Kirkestedet gnr. 70 Kleive ligger ca. 2 km nordvest for Holsbøen Alle de større gårdene ligger på rad og rekke om lag 2 km nord for Holsbøen, og vestover fra Kleive ligger gnr. 68.69 Raudmold, gnr. 67 Grovan, gnr. 66 Nes og gnr. 65 Stokke. Østover fra kirkestedet ligger gnr. 71 Skalle (med bl.a. de yngre underbrukene Øverbøen og Skallebøen), gnr. 72 Lykkja og gnr. 73 Brattset.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 hadde disse gårdene svært ulik skyld. Høyest hadde Kleive med tilsv. 40 lpd., deretter fulgte Nes med 30 lpd., Skalle med 27 lpd., Haugan med 18 lpd., Grovan med 13 lpd., Brattset med 10 lpd., Ullaland, Stokke og Lykkja med 7 lpd. hver. Holsbøen skyldte 5 lpd. i 1647. Gjennomsnittlig skyld for 13 undersøkte gårder var vel 15 lpd., og det er all grunn til å tro at Holsbøen – med en relativ skyld på 0,3 – er en ganske seint utskilt del av en av nabogårdene, etter beliggenheten trolig Haugan. Det må her være fullt forsvarlig å tolke etterleddet som ‘engmark’.30
Fra et kronologisk synspunkt er det ikke noe i veien for å tolke forleddet til mannsnavnet, men tatt i betraktning den klart østlige distribusjonen av Holmr blir dette lite sannsynlig, og en tolkning til appellativet holmr synes klart å foretrekke, enten med henblikk på Holmen utenfor Nesa, eller til en holme i teigen som opprinnelig kan ha båret navnet.
 
*Hvítabœr / [(bm :: 2 :: *Hvítibœr)]*Hvítibœr 
forsv. gård i Lødingen hd., Nordland 
NG XVI 307 
N50 1331.4 ca. 6099 (÷) 
 
 
 

af Huitabø AB 156, ca. 1430 
Navnet forekommer bare i denne ene kilden, og Karl Rygh gir følgende kommentar i NG:
*Hvítibœr, eller Hvítabœr? Den sidste Form er vel den sandsynligste, i hvilket Tilfælde 1ste Led kan opfattes som Gen. af det hyppig brugte Mandstilnavn hvíti. Dette Gaardnavn kan neppe paavises andensteds. Da Gaarden siges at have ligget i Tjeldsundet, kan Navnet ikke sættes i Forbindelse med Rambø og Melsbø, som ligger ved Ramsundet.
Noe personnavn *Hvíti (*Hvítr) er ikke kjent fra Norge, men ifølge DgP I (sp. 584 f.) har det vært ganske utbredt i Danmark etter midten av 1300-tallet. E.H. Lind (Bin. sp. 165–67) har en lang rekke eksempler på det tilsvarende tilnavnet så vel fra Norge som fra Island, men de aller fleste tilhører sagaperioden. Fra historisk tid har han to eksempler fra diplomatariet (begge i en tollfortegnelse fra Lynn i 1305–07; DN XIX 508, 512, 513) og dessuten tre fra Røde bok (Lier, Hedmark og Båhuslen), og han bemerker at «senare har bin. i allm den starka formen hvítr i Norge (jfr. Lind Bin. sp. 167 f.). Ifølge Elof Hellquist (1912: 103) skal både Hvit og Hvite være registrert som tilnavn i Sverige; i SMPs samlinger er det et hundretalls belegg, inkl. 12 eksempler på den latinske formen Albus fra Lund, tidligst på 1100-tallet. En forsvunnet runeinnskrift skal ha hatt formen huitr. Også i DgP II (sp. 486–491) er det eksempler på både den sterke og den svake formen (under oppslaget Hwit) – foruten sagnhistorisk – fra ca. år 1000 til ut på 1500-tallet; det nevnes også eksempler på bruk i nydansk tid, også som slektsnavn.
Det finnes ikke noen samlet oversikt over persontilnavn som forledd i norske stedsnavn, og de aller fleste gårdsnavnene med forleddet Hvit(e) eller Kvit(e) (f.eks. det hyppige Hvitstein, Kvitstein), er utvilsomt dannet til adjektivet. Enkelte steder antyder imidlertid utgiverne av NG en tolkning til persontilnavnet, f.eks. gnr. 24 Kvisvik i Straumsneset (NG XIII 367). Navnet er første gang belagt som «i Hwidswiigh» i 1520 (NRJ II 59), og Karl Rygh nevner tilnavnet Hvítr som én mulig tolkning. Han foretrekker likevel å se gårdsnavnet som sekundært til navnet på en utenforliggende holme *Hvítingr, nå den største av Kvisvikholmane. I kommentaren til gnr. 8 Kvitvang i Sparbu, skrevet «af Huitawange» i AB 22, føres tilnavnet Hvíti opp som eneste tolkning, fordi adjektivet ikke synes å kunne gi «nogen tilfredsstillende Mening» i forbindelse med etterleddet vangr (NG XV 203 f.). Den samme begrunnelsen kunne forsåvidt vært brukt ved *Hvítabœr/*Hvítibœr. Lundgren-Brate (s. 301) antar «möjl[igen]» et mannsnavn Vite i stedsnavnet «Vitastum, Vättesta» i Uppland, men dette blir høyst usikkert, og i DgP I (sp. 585) føres «Huidztofft» på Langeland opp som en mulig sammensetning med mannsnavnet Hwit. Gillian Fellows-Jensen (1968: 147) foreslår Hvítr og Hvíti som mannsnavn i noen engelske navn, bl.a. Whisby i Lincolnshire og Whitby i Yorkshire. Hun karakteriserer dem som opprinnelige tilnavn, men gjør også oppmerksom på at Yorkshire-navnet kanskje heller inneholder adjektivet eller et tilsvarende g.eng. mannsnavn (tilsvarende forklaring har hun i 1972: 41 og 1978: 77; jfr. DEPN s. 513). De mange engelske navn på Whit(e) forklares i DEPN vanligvis til adjektivet, således også Whitby i Cheshire (s. 513).
Slik Karl Rygh bemerker, har *Hvítabœr / *Hvítibœr ligget «j Tieldasundom» (i oversettelsen i AB: «ved Tjeldsundet»), der den nevnes sammen med tre andre gårder: etter «af Kaumsuik» (gnr. 67 Kongsvika) og «af Ramstadhom» (gnr. 73 Ramstad), og før «af Breiduik». Kongsvika ligger på nordsida av Tjeldsundet – på Hinnøya, mens Ramstad ligger på fastlandet ved innløpet til Ramsundet overfor kirkestedet Hol på Tjeldøya. «af Breiduik» er så vel i NG som i nyutgaven av AB identifisert med gnr. 76 Breivik, helt sør i Ramsundet – på Tjeldøya. Det kan derfor være grunn til å forstå lokaliseringen til «J Tieldasundom» noe videre enn den nåværende bruken – til også å omfatte Ramsundet – noe også flertallsformen kan indikere. En ytterligere bekreftelse på dette er at gårdene i Ramsundet i NRJ III 199 f. står under «Skat vdaff Tieldeswndt» og i NLR V 160 er oppført under «Theillsundz fierdinng». Karl Ryghs bemerkning om at gården ikke kan settes i forbindelse med Rambø og Melsbø (nå Ramsund), kan man dermed se bort ifra. Disse gårdene, gnr. 74 og gnr. 75 ligger på østsida av Ramsundet. Rambø er første gang belagt i 1521 som «Rambø» (to brukere; NRJ III 200), mens Melsbø ifølge NG først dukker opp i 1610 (som «Melsby»). Navnet er imidlertid også belagt som «paa Melsbøø» i 1567 (NLR V 160), og i bygdeboka hevdes at det er denne gården som menes med «paa Nerebø» i 1521 (NRJ III 200; jfr. Naustvik 1990: 622). Dette navnet er ikke tatt med noe sted i NG, men plasseringen i kilden – umiddelbart etter det andre belegget for Rambø – gjør identifiseringen sannsynlig. Om belegget representerer et virkelig brukt navn – noe bygdebokforfatteren synes å mene – eller skyldes en avskriverfeil, lar seg ikke avgjøre. Det er imidlertid lite trolig at samme gård først skulle hett *Hvítabœr / *Hvítibœr, så – snaue 100 år seinere – ha vært kalt *Nedrebø og endelig etter bare 45 år framstå som Melsbø. Det kan nevnes at ifølge AB lå hverken denne eller Breivik øde på begynnelsen av 1400-tallet, slik det hevdes i bygdeboka (Nielssen 1990: 249).
På 1400-tallet hadde bispestolen en inntekt av *Hvítabœr / *Hvítibœr på 1 ½ spann fisk, som representerte halve gården. Til sammenlikning skyldte Kongsvika 16 spann (hele gården), Ramstad 4 spann (minus ett pund), men lå øde, og Breivika skylde 1 spann av halve gården. I 1647 skyldte Kongsvika 4 våger, Ramstad 2 våger og Breivika, som da lå øde, 1 våg; det samme som Rambø og Melsbø. Det har altså vært en del variasjon i skyldforholdene mellom disse gårdene, noe som kan forklares ved at enkelte har ligget øde i kortere eller lengre perioder. Det er likevel ikke stort annet enn sannsynligheten for at Melsbø eksisterte allerede på 1400-tallet, som indikerer at den skulle være identisk med *Hvítabœr / *Hvítibœr; det måtte da være at bispen hadde bygselen over gården bl.a. i 1647.
I bygdeboka (Naustvik 1990: 622; Nielssen 1990: 234, 251) anses identifiseringen med Melsbø som forholdsvis sikker, men jeg mener her å ha vist at dette i all hovedsak bygger på antakelser. Det samme kan sies om Karl Ryghs tolkning av forleddet i navnet. Formelt sett kan det enten være adjektivet hvítr eller et tilnavn dannet til dette adjektivet. Slik jeg har nevnt ovenfor, vil navn med dette forleddet i de aller fleste norske stedsnavn kunne forklares til adjektivet, men det er vanskelig å forstå hvordan dette direkte skal ha kunnet inngå i et navn på býr eller bœr – uansett betydningen av etterleddet. Det måtte i så fall antas å vise til hvit stein eller sand i nærheten og innebære en elliptisk navnelaging, f.eks. *Hvítisand(s)bœr > *Hvítibœr. Saklig sett er en slik tolkning slett ikke umulig ved Ramsundet. Tvers over sundet fra Rambø er det på N50-kartet avmerket et navn Kvitsandneset, og det er ikke utenkelig at det her – mellom gnr. 77 Vargeneset og gnr. 78 Sandnes – kan ha vært en ‘avsidesliggende eng’, som en tid i høymiddelalderen har vært skyldsatt og muligens en tid har gitt mulighet for bosetning. Et liknende forhold, som beviselig har gitt opphav til bebyggelse, finner man ved gnr. 74.75 Leiknesbø i Tysfjord (se kap. 1.4.2.1). Uten grundigere, lokale undersøkelser blir dette likevel bare en gjetning, og med den utbredte bruken av adjektivet hvíti som tilnavn norrøn tid, kan en tolkning av *Hvítabýr som ‘Hvites gård’ så absolutt forsvares.
 
*Hýsingsbýr, [(bm :: 2 :: *Hýsingabýr)]*Hýsingabýr 
forsv. navn i Ullensaker hd., Akershus 
NG II 309 (under gnr. 24 Isingrud) 
N50 1915.2 1960 
 
Rel. skyld: 0,2 
aff ... Hysingsby NLR I 14, 1557–58 
Belegget står i en liste over «Faar til foring» under overskriften «Vllendtzager so:», men her finnes mot slutten også enkelte navn fra Sørum, og som fjerde siste navn her finnes det aktuelle belegget mellom gnr. 76 og 81 i Sørum før belegget, og gnr. 77 og 78 i Sørum etter belegget. I Sørum er det ingen gårdsnavn som minner om «Hysingsby», og det siste navnet på lista er igjen fra Ullensaker; gnr. 27 Kroksrud 
Oluf Rygh har bare en kort henvisning til belegget – i forbindelse med drøftingen av gnr. 24 Isingrud (jfr. under Hisingby s. 233 ovenfor). Som en alternativ tolkning til dette navnet foreslår han at det skulle være å forstå som Hísingaruð og avslutter: «For den sidste Forklaring kunde tale, at det antagelig er denne Gaard som menes med det i 1557 anførte, feilskrevne Hysingsby».
Ryghs tentative identifisering med det nåværende Isingrud har en viss støtte i at «Hysingsby» i kilden står forholdsvis nær belegget for en nabogård til Isingrud, men dette kunne like gjerne bero på en tilfeldighet, og kan ikke tillegges avgjørende vekt. Isingrud nevnes i alminnelig tilgjengelige, offentlige kilder første gang i 1647 (som ødegård med en skyld på ½ skippund korn), og gården går etter all sannsynlighet tilbake til middelalderen. Man kan imidlertid ikke se bort fra at det har foregått et partielt navneskifte; det er flere eksempler i materialet på at bl.a. etterleddet ruð har erstattet býr – spesielt i navn på gårder som har ligget øde.
Ifølge bygdeboka (Nesten 1949: 279) var Isingrud «tidligere» husmannsplass til Ullensaker prestegård, men så – trolig på 1620-tallet – «innlemmet i ødegårdsklassen som et almindelig leilendingsbruk under Prestegården». Navnet skal være skrevet «Hysingrud» «så sent som i 1612 (iflg. en notis i Ullensaker kallsbok)» (Nesten loc. cit.).
Isingrud ligger bare noen hundre meter nord for grensen mot Sørum, så plasseringen av belegget «Hysingsby» blant gårder i Sørum i kilden fra 1557–58 kan ikke være noe innvending mot identifiseringen. Det skulle altså være mulig å anse belegget fra lensregnskapsbøkene som det eldste spor etter gården Isingrud. Skriftformene er, som vanlig i denne kilden, ofte svært forvansket; det kan bemerkes at genitivs-s i både «Hysingsby» og «Kragsrud» er oppløste forkortelser, og selv om den i det siste eksempelet stemmer med den nåværende sammensetningen, kan det ikke tas for gitt at <s> i «Hysingsby» ikke representerer en vokal. På den annen side finnes det eksempler i materialet på at en opprinnelig genitivs-s er forsvunnet, så den opprinnelige formen blir usikker. Sammenholdt med det bevarte navnet fra Råde er det mest sannsynlig at navnet har vært *Hýsingabýr (evt. *Hísingabýr) til personbetegnelsen *hýsingr (evt. et inkolentnavn *hísingr) i gen. pl., men det kan heller ikke ses bort fra en opprinnelig form *Hýsingsbýr til det (sekundære) mannsnavnet Hýsingr (jfr. under Hisingby).
Nærmeste nabogård til Isingrud i vest er gnr. 22 Gisledalen (Bakke). Her ligger også (sørfra) gnr. 23 Skjelmerud, gnr. 20 Brotnu (*Brotnahaugr), gnr. 21 Kløfta og gnr. 18.19 Hilton (Hildartún). I nord ligger gnr. 27 Kroksrud og gnr. 29 Hillri (vin-navn) og i øst gnr. 25.26 Ile og 56.57 Romsås. I sør – i Sørum hd. – er nærmeste nabo gnr. 63 Arteid.
Hilton hadde ifølge 1647-matrikkelen høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 96 lpd. korn, og Ile og Brotnu hadde en skyld på hhv. 71 og 70 lpd., Arteid skyldte 60 lpd., Romsås 55 lpd. og Hillri 50 lpd. Langt lavere skyld hadde de tre rud-gårdene; Kroksrud skyldte 23 lpd., Isingrud 10 lpd. og Skjelmerud 8 lpd. Gisledalen og Kløfta nevnes ikke i 1647-matrikkelen eller i jordeboka fra 1661. I 1665-matrikkelen står «Kløfftenn med Vnderliggende Gisledalen» oppført blant rydningsplassene med en skyld på 2 daler eller 1 fjerding korn (5 lpd.). Gjennomsnittsskylda for de ni gårdene som var skattlagt i 1647, var 49 lpd., og Isingrud hadde dermed en relativ skyld på 0,2. Dette understreker inntrykket av at Isingrud er en forholdsvis ung gård, men navnet kan for den saks skyld godt gå tilbake til 1300-tallet, og skyldforholdene forhindrer ikke at navnet opprinnelig kan ha vært en sammensetning på býr. Men kanskje kan den sannsynligvis lave alderen tale for å tolke forleddet til mannsnavnet Hýsingr heller enn personbetegnelsen 
Häleby 
Lane hd. (Skredsvik sn.), Båhuslen 
OGB XII2 180 
GK8B NV 5884 (÷) 
N 3,5 km 
 
– hÁ2¦-by'_, hÁ2-¦êby'_ (OGB) 
Hælgæby NRJ III 12, 1519 (avskrift 1551). Helleby Tim OGB. 1574 OGB. Hellebye 1604 Jb Dr OGB. Helleby 1659 OGB. Hälleby (øde) 1661 OGB. 1665–1719 OGB. Hellebyen 1661 UDb OGB. Helleby(e) 1670 LDb OGB. Häleby 1702 UKb OGB. 1861 Hfl OGB 
David Palm tolker i OGB navnet til personnavnet Helgi og viser til standardverkene, bl.a. til Hellquist 1918 (som ikke nevner dette; se under Helgeby i Tune, s. 225 f. ovenfor). For lydutviklingen i forleddet viser han til drøftingen av Hällevik (av Helgavík) i OGB VIII 25, der den forklares ved enten et sporadisk forekommende g-bortfall, eller (mer sannsynlig) som skriftpåvirket uttale.
Häleby ligger om lag 3,5 km nord for kirkestedet Skredsvik – nå innenfor et militært øvingsområde – og er ikke avmerket på kartet. Midtveis mellom Häleby og Skredsvik ligger Gunnarby (se ovenfor). I sørvest ligger Cederslund, tidligere Röd, i vest Studseröd, i nord Väjeröd, Klingeröd og Skaveröd og i øst Anneröd.
Häleby, Cederslund og Gunnarby har ifølge OGB hatt ett mt. hver, og det samme har Anneröd. De andre ruð-gårdene har vært regnet til ½ mt., med unntak av Väjeröd, som var ¼ mt. Den avsides beliggenheten indikerer en relativ sein bebyggelse; den er neppe særlig yngre enn Röd, men sikkert eldre enn gårdene med sammensatte ruð-navn. Se nærmere under Gunnarby og jfr. Kolsby (s. 269) nedenfor 
Håkaby 
gnr. 85 i Berg hd. (Asak sn.), Østfold 
NG I 225 
N50 2013.3 4363 
Nø 6,5 km 
Rel. skyld: 1,3 
– haa2kæby, haa2kaby (Bugge 1883), hå2kæby (NG), "hå'ka8by, "hå'ka6by (AN ca. 1955)
Bugges uttaleopplysninger gjenfinnes i GPNS (s. 111) 
Hogenby RAd, 1582 (Bådal i Rakkestad). Haagenby 1593 NG. Haagenby 1/1 1604 NG. Hagenby, Haagennbye FLTP 112f, 1610. Haagenby 1626 NG. Haagenbye Aktst I 302, 1639. Haagennbye 1647 I 97. Ha(a)genbye 1664 AN. Haagenbye 1700 matr AN. 1710 AN. 1723 matr E M. 1778 AN. Haagenbye 1801 ft AN. Haakenby 1838 matr. 1886 matr 
De eldste formene er bare vel 400 år gamle, men alle tyder på at forleddet er mannsnavnet Hákon. I NG tolkes da også navnet som *Hákonarbýr. Det kommenteres at dette så seint som på Ryghs tid dels ble brukt i formen Håkå i bygder der det var nedarvet. Kåre Hoel mener uttalen tyder på at man her i Berg har hatt varianten Håkan, som kjennes fra svensk (BØ manus).
Hákon var svært utbredt i Norge i eldre tid (Lind sp. 448–51, Lind Suppl. sp. 377 f.) og likeledes i Sverige (SMP I 583–708) og Danmark (DgP I 457–65). Det er også registrert i England (Björkman s. 60 f., Fellows-Jensen 1968: 124–26, Insley s. 182–86); etter antall belegg å dømme synes det der å ha vært blant de mer vanlige nordiske navnene.
Oluf Rygh foreslår i GPNS (s. 111 f.) Hákon som forledd i seksten navn, hvorav fire på stad og to på rud, mange av dem med eldste skriftform «Hogen-» eller «Hagen-» o.l. fra 1500- og 1600-tallet. Bare to navn føres opp med skriftformer eldre enn 1500, det kjente Hákonarhella ved Bergen og gnr. 398 Håkenåsen i Ringsaker (kjent som «Hakonar asenn» i 1446; DN I 578; jfr. NG III 35), som synes å måtte være fra kristen tid.31 Innledningsvis bemerker Rygh at navnene i «Nutidsform» ofte faller sammen med navn sammensatt med Haki, og enkelte av dem er gitt oppslagsformer som Haake-, Haaka- i samsvar med uttalen. Slikt sammenfall vil imidlertid bare kunne skje i jamningsområder, og blir dermed ikke aktuelt i denne delen av Østfold.
SMP (bd. II, sp. 706) tar med 11 svenske stedsnavn med Hakon i forleddet og eldstebelegg mellom 1287 og 1466, fire sammensatt med torp og to eller tre navn på stad. Også i Danmark er navnet blitt brukt i stedsnavn; DgP (bd. I, sp. 464) nevner således sju med eldre genitiv på ar, derav fem på torp, foruten fire med genitiv på s. Birte Hjorth Pedersen (1960: 25 f.) drøfter navnet i forbindelse med Hagenby på Langeland, som kjennes første gang i 1460, og hun supplerer DgP med flere eksempler på bruken i så vel torp-navn som andre sammensetninger. Hjorth Pedersen nevner også svenske eksempler; alle fra Västergötland og Dalsland. Eksempelet fra Dalsland, Håkonebyn i Bolstads sn., Sundals hd., synes å være en relativt liten bebyggelse, som første gang nevnes i 1509 som «Hokonaby» (SOÄ XVI 10). Det står uten kommentar i Hellquist 1918 (s. 65). Også i Värmland er det noen få sammensetninger med gsv. Hakon, se f.eks. Håkanbol i Norra Råda sn. og i Sunnemo sn. i Älvdals hd. (SOV XIV 39, 46), Håkantorp i Filipstad sn., Färnebo hd. (SOV III 54); alle er knyttet til ganske små bebyggelser, og ingen av navnene er kjent før på 1600-tallet. Håkeby i Tanums hd. i Båhuslen tolkes på bakgrunn av de eldste formene – tre sagabelegg samt «j Haukaby» i RB 228 – til fuglenemnet haukr m. i gen. pl. (OGB manus).
I England er det flere stedsnavn med Hákon som forledd, også én sammensetning med býr, Haconby i Lincolnshire, skrevet «Haconesbi» i DB (jfr. DEPN s. 209, Fellows-Jensen 1968: 124–26, 1978: 52, Insley s. 185).
Håkaby ligger på østsida av Rjørelva i nordenden av Femsjøen, mellom gnr. 90 Ugjesteby i sør og gnr. 84 Bø i nord, og tvers over elva fra gnr. 86 Toreby, som ligger nordvest for gnr. 87 Rjør. Sørøst for Ugjesteby, ved utløpet av elva Fisma (Rødselva), ligger gnr. 91 Rød, og i dalen øst for denne gnr. 92 Solbrekke, gnr. 93 Fismedal og gnr. 94 Veggesdal (Végeirs). På den andre bredden av Femsjøen, like vest for Rjør, ligger gnr. 88 Tjærviken og et stykke sørvest for denne gnr. 89 Mørk.
Ifølge NG I (s. 225 f.) var Mørk ødegård i 1604, mens Rød og Solbrekke ikke er belagt i denne kilden. Alle de øvrige var fullgårder i 1604, og går utvilsomt tilbake til middelalderen, selv om bare Toreby, Fismedal og Veggesdal ifølge NG I 225 f. er belagt før 1500; de to siste i RB, der også Mørk er nevnt.32 Gnr. 91,6 Tue under Rød synes å være identisk med «J Þufuu» i RB 504, og Þufa kunne tenkes opprinnelig å ha vært navn på hele denne matrikkelgården. I 1838 var Rød delt i to jevnstore bruk, men i 1723 var «Thue» bare husmannsplass, så dette kan vanskelig bevises.
Med to unntak, Bø og Veggesdal, lå alle disse gårdene under Herrebrøden og var ikke særskilt skyldsatt i 1647; de nevnes heller ikke i landkommisjonens jordebok fra 1661 eller i 1665 matrikkelen. Det viser seg imidlertid at «gammel skyld» ifølge 1838-matrikkelen er identisk med «gammel skyld» i eksamineringsprotokollen fra 1723, og for Bøs vedkommende også identisk med 1647-skylda. Veggesdal skyldte på den annen side i 1647 fire skinn «til bonndenn» i tillegg til 1 ½ hud, som er skylda i 1723 og 1838. Den forholdsvise størrelsen mellom gårdene bør likevel etter dette kunne vurderes ut fra tallene fra de yngre matriklene.33
Av disse går det fram at den største gården var Rjør, med en skyld på 40 lpd. Deretter fulgte Ugjesteby, med en skyld på 37 lpd. Dette er de to nederste gårdene i hoveddalføret. Håkaby og Toreby, noe lenger opp, skyldte 30 lpd. hver, mens den øverste, Bø, bare skyldte 20 lpd. Rød skyldte 30 lpd., mens gårdene lenger opp i denne dalen, Fismedal og Solbrekke, skyldte hhv. 20 og 10 lpd. Den mer avsidesliggende Veggesdal var taksert til 15 lpd., det samme som Tjærviken og Mørk. Gjennomsnittlig landskyld for disse 11 gårdene var i underkant av 24 lpd., og Håkaby hadde dermed en relativ skyld på 1,3 og Ugjesteby 1,6.
Ifølge Ivar Sætrang (1915: 473) har disse gårdene vært kalt Torpedalen, et navn som han mener er belagt første gang i 1420, da Rjør og Rød sies å ligge «y Þorppæ dallin y Rackæ soken» (DN XIII 65). Brevet er falskt, se note 208, men grendenavnet kan for den saks skyld være gammelt. Det brukes også i Topographisk Journal for 1794 («Torpedalen», hefte IX, s. 31).
Oluf Rygh nevner grendenavnet i kommentarene til Bø og Rød, og han mener at gårdene i dalen opprinnelig har utgjort én stor enhet, og at Bø ligger i det eldste tunet (NG I 225).34 Han støttes av Sætrang (1915: 474, 489) og Hoel (BØ manus), som antar at *Þorpar har vært det gamle navnet på denne primærgården. Det kan tilføyes at Torper nå finnes som gårdsnavn to steder i Østfold, gnr. 226.227 i Rakkestad (to fullgårder i 1604), som ifølge Rygh opprinnelig vel også har omfattet gnr. 225 Ostorp; NG I 122), og gnr. i 224–226 i Eidsberg (tre fullgårder i 1604). Jfr. Askersby s. 120–24.
Ryghs tanker om den opprinnelig bosetningen i dalen stemmer kanskje ikke så godt med beskrivelsen ovenfor, som viser Bø som den minste gården i hoveddalføret og Rjør som den største. En alternativ forklaring ville være å anse *Torper som den eldste gården, og Rjør (Rjóðr) som en første utflytting fra denne. Navneelementet Rjóðr forklares i NG Indl. (s. 71) som «aabent rum i Skov, Grønning, Græsplet» med henvisning til glenne, og må i motsetning til det beslektete ruð betegne en eldre bosetning.35 Navneelementets kjerneområde er Båhuslen, og Hjalmar Lindroth (1946: 54–62) argumenterer overbevisende for at det er betraktelig eldre en ruð, selv om grunnbetydningen utvilsomt er den samme. Lindroths synspunkter støttes i all hovedsak av Bertil Ejder, som bl.a. framhever at Rjóðr-navnene i allmenhet er knyttet til sentral beliggenhet (1979: 16).
*Torper kan tenkes opprinnelig å ha bestått av de tre gårdene med navn av typen personnavn + by, og det er etter den høye landskylda og beliggenheten nær sjøen rimelig å anta at Ugjesteby er den eldste delen av denne opphavsgården. Det kunne også tas i betraktning at dette gårdsnavnet inneholder et sjeldnere, og vel også eldre, personnavn enn de to andre. Bø synes ikke å passe inn i dette bildet, og etter landskylda (20 lpd. og dermed bare av Håkaby) og beliggenheten som den øverste gården i grenda, kunne det være fristende å se dette som et eksempel på bœr i betydningen «(ut)eng». Liknende forhold finnes ved Mebø i nabosoknet – nærmeste nabogård til Bø, ca. 2 km i nordvest. Mebø er jevnstor med Bø (20 lpd.) og den ligger et par kilometer sør for Ø(v)steby 
1. Det kunne argumenteres for at Hagbarðr burde vært regnet som et «nyere navn» (jfr. avsnitt 4.5 nedenfor), likesom Heinrekr, som i Norden også først opptrer i Skåne på 1100-tallet. Når jeg likevel har valgt å anse det som gammelt nordisk, skyldes det først og fremst de sannsynlige sammensetningene med staðir, som tyder på at navnet har vært kjent og brukt i Norden i alle fall i vikingtida. 
2. Assar Janzén (som også anser navnet som ganske vanlig; NK VII 77; jfr. s. 98) gir to tolkninger av navnet, enten en sammensetning av hallr og hǫð (med henvisning til Starkaðr), eller «snarare ett particip hallaðr (= hǫlluðr) av verbet halla», slik Lind også foreslår. For drøftingen i kap. 4 velger jeg derfor å anse personnavnet som usammensatt. 
3. Se Magne Myhren 1994: 14 f. – med litt. hv. – for en drøfting av forholdet mellom den eldre formen Haddingjadalr og Hallingdalr. 
4. Formen Haddingjadalr synes å være belagt siste gang i et brev fra 1463 («i Haddingadale»; DN XIII 98, Hilde i Flå). 
5. Det er noe uvisst hvilken bebyggelse som menes med dette belegget, mulig gjelder det en forsvunnet bebyggelse i Sund sn. på Åland (Hellberg 1987: 90 f.). Ifølge opplysninger fra fil. dr. Peter Slotte (Forskningscentralen för de inhemska språken, Helsingfors) er belegget hentet fra Åbo domkyrkas svartbok (utg. 1890), og utgiveren Reinh. Hausen antar at det gjelder Haraldsby i Saltvik på Åland, men dette avvises på språklig grunnlag av Hellberg. 
6. Magnus Olsen (1915: 82, note 2) hevder at Helgeland forekommer mer enn 40 ganger, og av den grunn anser han det som høyst usannsynlig at forleddet kan være et personnavn. Jeg kan ikke se at han drøfter muligheten hella f. 
7. Jfr. Pettersen 1981: 11, 21. Tallene er ikke umiddelbart sammenliknbare, da kildematerialet er svært ulikt i de to periodene. 
8. For de fleste andre gårdenes vedkommende er skylda uforandret i 1723 og 1838 i forhold til i 1647. Henriksbø skylder imidlertid bare 2 bpd. smør i 1838 (tilsv. ca. 13 lpd. korn), men i 1661, 1665 og 1723 er skylda den samme som i 1647, 1 laup smør, 1 sau og ½ våg fisk. 
9. Det lokaliseres til Rönnebergs hd. (ved Landskrona, Skåne). Göran Hallberg ved Dialekt- och ortnamnsarkivet i Lund har imidlertid gjort meg oppmerksom på at dette er feil. Belegget gjelder Hermanstorp i Stora Harrie sn. i Harjagers hd., jfr. SkO VII 88 f., der Herman føres opp som den sannsynligste forklaringen, men det bemerkes at Hermund ikke kan utelukkes. SOH II 269 nevner også et Hermanstorp i Ljungby sn. i Halland; kjent fra 1484. 
10. I den ca. 100 år yngre Olav Engelbrektssons jordebok finnes formen «Hysyngsveer» (OE 15), som i utgangspunktet bør kunne tillegges mindre vekt. 
11. Lind viser til s. 228 og 231 i Ungers utgave av Morkinskinna (1867) og s. 94 i Dahlerups utgave av Ágríp (1880). På s. 228 i Morkinskinna heter det at en mann ved navn Geirsteinn bodde nord i Norge og hadde to sønner, den ene av dem var Hísingr. Ut fra dette er det ikke umiddelbart sannsynlig at navnet skulle være dannet til øynavnet Hís. 
12. Gandalvssønnene «Hysinngr ok Helsinngr» sloss mot Halvdan Svarte «a Eiði» i Vingulmork (Eið antas å tilsvare Askim; NG I 50). Begge falt, mens en tredje bror, Haki, «flyði i Alfheima» (Ungers utg. av Codex Frisianus, Kristiania 1871, s. 36 f.). I Flateyjarbók (utg. 1860–68, s. 562) kalles brødrene «Hysingr (ok Helsingr) ok Hake». Helsingr finnes ikke andre steder som fornavn, og Haki er sjeldent (Lind sp. 446, 510); begge forekommer imidlertid som tilnavn (Lind Bin. sp. 130, 143). 
13. Ifølge Förstemann skal Husinc tilsvare det yngre Husing. Dette oppfattes av Bahlow (s. 254) som en variant av et slektsnavn Hüsing, og har neppe relevans for tolkning av de norske gårdsnavnene. 
14. Sammensetningsformen tyder på at øynavnet har maskulint genus, *Hísingr, mens tilnavnet Hisingarskalli viser genitiv av et feminint *Hísing. For en drøfting av dette spørsmålet, se Janzén 1938: 4 f., som konkluderer med at det sannsynligste er at «genus från början varit fem.». 
15. Bugges tolkning av Fonnås-innskriften er grundig tilbakevist av Carl Marstrander i en artikkel i Aftenposten, nr. 197, 30.4.1949 (som bl.a. her ser kvinnenavnet Inga og delvis av den grunn antyder svensk opphav). Marstranders syn utelukker imidlertid ikke at nordiske språk har hatt et ord *hysingr. Jfr. Förstemanns husinc, som knytter an til de tyske slektsnavnene Husing, Hüsing, mnty. husinge, husink. Dette oversettes med «1. Behausung, Wohnung», men også med «2. Besorger der Wohnung (Hausmann), Mitbewohner» (jfr. Brechenmacher 1960: 761). 
16. Fritzner setter kotkarl lik kotbóndi, som oversettes med «Bonde som lever i ringe Hus og Vilkaar = kotkarl». 
17. Fra Snorre-Edda siterer Fritzner: «konungar ok jarlar hafa til fylgðar með sér þá menn, er hirðmenn heita ok húskarlar, en lendir menn hafa ok sér handgengna menn þá, er í Danmörku ok Svíþjóð eru hirðmenn kallaðir, en í Noregi húskarlar». Se også Fritzners sitater fra Hirðskrá og Konungs Skuggsjá. 
18. Rekkr forekommer noen få ganger, særlig i Jemtland, fra 1400–1500-tallet og også mytisk som dvergnavn; jfr. Lind sp. 854 f. For det tilsvarende østnordiske Rink, se DgP I 1170. Þegn forekommer ifølge Lind (sp. 1122) bare mytisk, men i sammensatte personnavn både som for- og etterledd: de sjeldne kvinnenavnene Þegnbjǫrg og Þegnlaug (Lind loc. cit.), det noe vanligere mannsnavnet Farþegn (Lind sp. 265) og det «fingerade» Herþegn (Lind sp. 533). 
19. Ca. 3 km øst for Hisingby ligger gnr. 77 Frakkestad, der forleddet i navnet er foreslått tolket som «maaske af et Mandstilnavn frakki eller et ligelydende Mandsnavn» (NG I 332), men der en tilsvarende personbetegnelse, *frakki m. (til det kjente frakkar, m. pl., ‘franker’) i gen. pl. burde kunne være en alternativ tolkning. 
20. Hjelmstad i Ringsaker er også nevnt i AB 175 («aff Helmestat»), men belegget er hentet fra en seddel som ifølge note 382 er skrevet med samme hånd som Olav Engelbrektssons jordebok. 
21. I GPNS og i NG XVI 43 er det første belegget identifisert med gnr. 179 Hjelset i Lånke, som er skrevet «Hielmset» så seint som i 1610, men samtidig og seinere «Hiell(e)set» o.l., og som ifølge NG uttales jæ'2qset. I den nye utgaven av AB er beleggene imidertid – uvisst av hvilken grunn – identifisert med gnr. 95 Hjelseng i Stjørdal (jfr. «af Hialmseinge» i AB 156, som ganske sikkert gjelder gnr. 35 Hjelseng i Hammarøy; NG XVI 267). 
22. Det kan tilføyes at Oddvar Nes (1987: 63) uten nærmere begrunnelse slår fast at kvinnenavnet Halla «er uheimla i norske kjelder». 
23. Som en støtte for Ryghs forslag framholder Hoel at det ikke finnes noen naturligere forklaring ut fra skrivemåten med ll. I en note nevner han imidlertid adjektivet hollr, ‘tro, pålitelig’, som formelt mulig, men en slik løsning anser han som betydningsmessig lite rimelig i en sammensetning med býr, «i såfall et personbinavn». Det kan nevnes at en liknende tanke også skal ha vært framsatt av arkivar i Riksarkivet Knut Frøyset (som over en årrekke ekserperte navnebelegg for Hoels østfoldprosjekt). I bygdeboka for Tune gjengir Ulf Grøndahl (1980: 210) tolkningen til adjektivet hollr med henvisning til Frøyset: «Navnet peker tilbake til folkevandringstida, da en konge eller høvding i Tune kanskje så seg nødt til å trekke seg tilbake hit. Bygdeborgene på Massten og Stenerød støtter en slik teori, mener Frøyset». Hoels avvisning av denne framstillingen er på sin plass. 
24. Tallet blir noe usikkert p.g.a. at Rød, Solberg og den ene av Bjørnlandgårdene var skattefrie, og de er her ført opp med hhv. 20, 33 og 41 lpd. på grunnlag av opplysningene i bygdeboka. 
25. Om tallet fra bygdeboka, 80 lpd., er det korrekte, har gården kanskje vært om lag jevngammel med Bjørnland. 
26. Den siste står som forsvunnet i NG I 302, men synes tilfredsstillende lokalisert og identifisert med teignavnet Vaustad, et jorde på Holleby, sørøst for tunet (Grøndahl 1980: 211; jfr. kartskisse etter s. 596). Sigrun Lie (1939: 48) skriver «Vaugstad» og sammenlikner med gnr. 82 Vågstad i Ullensaker og gnr. 66.67.69 Vågstad i Nes (NG II 316, 343), der middelalderformene stemmer overens med «j Vaghastadum» her i Tune. Navnene tolkes til mannsnavnet Valgarðr (jfr. Våkelsby nedenfor). Utviklingen fram til Vaustad skal være helt lydrett, hevder Lie, men formen «j Vagulfstadum» kommenteres ikke. Om denne formen er den rette, og den synes jo lettere å forene med det levende navnet, er det derimot ikke urimelig å tolke forleddet som *Vág-Ulfr, slik E.H. Lind har gjort (sp. 1064). Andre muligheter burde kan hende også vurderes. 
27. I bygdeboka (Olafsen-Holm 1948) s. 723 tolkes navnet som «hauggården», «gården ved eller under haugen» (s. 723), men på s. 35 forklares forleddet som norrønt hóll, og utgiveren blander sammen med holt: «første stavelse Hol eller Holl som oprindelig må ha hatt formen holt er det gammelnorske ord for skogstykke, lund, kan også bety haug, bakke eller høitliggende stengrunn. Ordets betydning i navnet her må antas å være skog …». Her kan sammenliknes med gnr. 85 Aspholen, uttalt æ2spóqen (NG XIII 287), der etterleddet klart er hóll. 
28. Lind antar altså lang o i mannsnavnet, mens Fritzner (for appellativet) og Janzén (NK VII 79 for navneleddet) anser vokalen som kort – likesom Rygh i GPNS. Her følger jeg Fritzner, Rygh og Janzén. 
29. Holmr eller Holmi nevnes ikke i personnavnregistrene i de hittil utkomne bind av OGB. 
30. At gården i seinere tid har vært ansett som «en av Bolsøy herreds største og beste gårder både hva jordvei, men særlig skogen angår» (Olafsen-Holm 1948: 730), rokker ikke ved den her framlagte dokumentasjonen av skyldforholdene på 1600-tallet og antakelsene om alder og opphav til navnet. Så seint som i 1838-matrikkelen står gården oppført med gammel skyld halvparten så stor som Ulleland og langt mindre enn f.eks. Haugan-gårdene og Kleive. 
31. En eldre gård *Ås synes her å være oppdelt i to bruk: Håkenåsen og Biskopåsen (gnr. 399; belagt første gang i 1669). 
32. Rjør og Rød nevnes også i et brev gjengitt i DN XIII 65, som oppgis å være fra 1420, men som ifølge ingressen er falskt; det er vedheftet et brev fra 1562, og trolig ikke eldre enn dette. 
33. Etter opplysningene i Sætrang 1915, skal skylda ha vært den samme også i 1665, men en kontroll mot mikrofilm av 1665-matrikkelen viser ingen innførsler for disse gårdene, så Sætrang må ha sine opplysninger fra en annen, samtidig kilde. 
34. Magnus Olsen var også av samme oppfatning; jfr. Olsen 1926: 213, note 1. 
35. Ivar Sætrang (1915: 491) stiller seg tvilende til Ryghs tolkning av Rjør: «Gaarden ligger jo ikke inde i skogen, men tværtom fremme i skogbrynet. Navnet maa heller komme af sivene (rørene), som voxer i elven, der flyder forbi. I matriklerne skrives det stadig Rør (Røer, Røhr), men i folkemunde lyder det nu almindelig Jør. Rygh skriver endnu Rjør.» Den veldokumenterte uttalen umuliggjør Sætrangs tolkning. 
Permanent link
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login