Bibliotheca Polyglotta

Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen

Complete text

Back to library

Offigsbø

gnr. 48 i Lom hd., Oppland

NG IV1 54

N50 1618.4 7454 (Ofigsbø)

Ø 2 km

Rel. skyld: 1,0

– aa2ffýssbø7 (Bugge 1883), å2ffýssbø (NG), å7fy1ssbø (Ekre 1960: 158)

a Affaxeubø DN XXI 247f, 1431 (Ofigsbø, 1600-talls avskrift). i mothe Ofexsouale DN IX 253, 1437 (Lom). breff (vm) Ofyx bø DN IX 253, 1437 (Lom; samtidig? påskrift). Offixby NKJ I 169, 1576 (= St 150b). Offexby NKJ I 170, 1576 (= St 151b). Ofixbøø 1578 NG. Offixbø 1594 NG. Offuixbø 1/1 1604 NG. Offixbøe 1647 IV 151 156. Offigsbøe Aktst II 518, 1656. Ofigsbøe 1661 lk. Offigsbøe 1665 matr. 1668 NG. 1723 matr E. Offigsbø 1838 matr

I NG har Oluf Rygh en lang kommentar til navnet:
Det synes at være lige til at forudsætte som opr. Form Ófeigsváll, sms. af Mandsnavnet Ófeigr (Úfeigr) og váll (Indl. S. 84). Mandsnavnet har ikke været saa meget brugt i Norge, som paa Island; det er kun bemærket DN. II 229. III 118. X 236 og findes i enkelte andre Gaardnavne. Forklaringen bliver lidt usikker paa Grund af den nuv. Udtale, og fordi den anførte Form fra 1437 synes at forudsætte et Trestavelsesord som 1ste Led. Man kommer derved, skjønt disse Betænkeligheder neppe kunne siges at være afgjørende, til at tænke paa Gaardnavnet Offyssi i Solum (RB. 26, jfr. DN. XIII 37), nu Åfoss, hvilket Navn er dannet af fors, Fos, og maa betyde et Sted ved en høi, strid Fos. Her kunde man maaske tænke paa et paa lignende Maade dannet Elvenavn Offyrsa, da der i Nærheden findes en liden Elv, som falder i Fos ud over en brat Fjeldside. Gammel Form isaafald Offyrsubœr.
På grunnlag av den eldste formen han kjente (fra 1437), anså Oluf Rygh altså navnet som en sammensetning med váll m., «Stammer og Rødder af fældede Træer, Stub paa afbrændt Mark» (ifølge NG Indl. s. 84). Ett spørsmål blir da hvordan den nåværende formen med bø i så fall er oppstått, og hvor gammel den kan være. Avskriften av brevet fra 1431 kan ikke tillegges særlig vekt, og i dette belegget er forleddet også tydelig forvansket. Påskriften til brevet fra 1437 er ikke sikkert tidfestet, men det er grunn til å tro at den i alle fall må være fra 1500-tallet, muligens enda noe eldre, da utgiverne av DN presiserer at påskriften har fått en tilføyelse med en hånd fra 1600-tallet. Det er for øvrig klart at belegget fra 1437 gjelder samme lokalitet som de øvrige. Imidlertid blir innførslene i Stiftsboka (1576) de eldste, sikre beleggene for at stedet har vært kalt Offigsbø (e.l.), og det er grunn til å anta et partielt navneskifte – kanskje oppstått i forbindelse med at gården er blitt bosatt på nytt etter en kortere eller lengre ødeperiode. Det kan bemerkes at Rygh her synes noe upresis m.h.t. hva som er det eldste etterleddet; på den ene side antar han navnet på váll som «opr[indeligt]», og på den andre avslutter han med å foreslå som «gammel Form» et navn på bœr, men *Ófeigsbœr synes han ikke å regne som en sannsynlig norrøn form. I GPNS (s. 188) antyder han imidlertid at formen fra 1437 må være uriktig.
M.h.t. forleddet drøfter Rygh først og fremst personnavnet Ófeigr,¹ som han i GPNS påpeker har vært svært utbredt langt tilbake i tida, men mindre brukt i Norge enn på Island. E.H. Lind (sp. 808–10) bekrefter langt på vei dette; etter flere islandske eksempler bemerker han at «i Norge, där namnet synbarligen varit mycket gängse under vikingatiden, är det senare sällsynt». Han nevner fire navnebærere i kilder fra 1321–1489 (Nordfjord, Østfold, Vest-Agder – jfr. Ryghs henvisninger til DN – og dessuten ett belegg fra Särna), og tilføyer: «annars blott i några gårdsnamn». Navnet finnes også i Sverige; Lundgren-Brate (s. 184) har tre 1300-tallsbelegg på navnet Ofegh, alle fra Uppland. I SMPs samlinger er disse bare supplert med ett fra Södermanland (1230–60) og et par eksempler på patronymisk bruk fra grenseområdet mot Norge på 1400-tallet. Navnet er imidlertid belagt hele 26 ganger i runeinnskrifter og har nok tidligere vært mer utbredt. Fra Danmark synes navnet ifølge DgP (bd. I, sp. 1512) bare å foreligge i en runeinnskrift; her nevnes for øvrig tre svenske innskrifter og at navnet også finnes på to manske runesteiner. Erik Björkman (s. 170) identifiserer et belegg «Unfac» fra DB (Nottinghamshire) med dette navnet, men det synes ikke å ha vært brukt i de områdene som er undersøkt av Gillian Fellows-Jensen (1968) og John Insley.
I tillegg til Offigsbø fører Rygh (i GPNS s. 188) opp tre gårdsnavn som sammensatt med Ófeigr: Gnr. 137 Offigstad i Øyer er skrevet «af Vfeigstadhom» i en tilføyelse i AB (s. 177), og fra 1578 skrives «Of(f)ixstad(t)» o.l., seinere «Offigstad», og navnet uttales ó2fykksta (alt ifølge NG IV1 178). Gnr. 10 Ofegstad i Våle skrives «j Vfæikstadom» i RB 186 og «j Vfeighstadum» i RB 202. I NG (bd. VI, s. 84) føres navnet opp med følgende yngre former: «Offickstad» 1593, «Offigstad» 1668 og «Offichstad» 1723, mens uttalen her oppgis som fæ1kksta, og for bortfallet av prefikset vises til bl.a. Ugjesteby i Berg (se nedenfor s. 440). I gnr. 14 Fikstveit i Skjold har skriftformer uten prefiks lang tradisjon; navnet er tidligst belagt som «Vfixþueit» og «Vfixþueitar» (2 ganger) i 1449 (DN XIV 63 f.; Bergen), men allerede fra 1519 opptrer former som «Fixtwet» (NRJ II 443). I NRJ III 295 f. skrives feilaktig «Fycketvett» og «Fucketwett». I en anmerkning i GPNS tilføyes at belegget «j Vfæigha rudi», i RB 155 oppført under Aremark kirke, «maa vel komme af et Tilnavn ófeigi, da der ikke findes Spor til en svag Form af Mandsnavnet». I NG I 196 anser Rygh det som mulig at en slik form kan ha eksistert; mønsteret er jo velkjent. Lind regner imidlertid her med tilnavnet (Bin. sp. 270).
Lundgren-Brate (loc. cit.) har ingen eksempler på Ofegh som forledd i svenske stedsnavn, men i SOÄ (bd. VII1, s. 16) foreslås som en mulighet at navnet inngår i Växtorp i Dalstorps sn., Kinds hd. For bortfallet av O- vises til et Voxtorp i Småland «av fsv. Ovaxthorp» (til en sideform Ovagh, jfr. Lundgren-Brate s. 191; DgP I 1512) og til det norske Fikstveit.
Skriftformene av Offigsbø fra 1576 av tilsvarer langt på vei samtidige former av navn som ifølge middelalderformene høyst sannsynlig er sammensatt med mannsnavnet Ófeigr. Men, slik Oluf Rygh også framholder, blir tolkningen – av to grunner – noe usikker. Den registrerte uttalen avviker fra den som er registrert for de andre aktuelle navnene; det blir her naturligvis viktigst å sammenlikne med gårdsnavnet i Øyer, der dialekten har mange sammenfallende drag med målet i Lom. Det er påfallende at prefikset har fått ulik vokalkvalitet i de to navnene, og det bør i den anledning bemerkes at alle beleggene for Offigsbø (med unntak av det åpenbart feilskrevne belegget fra 1431 i avskriften fra 1600-tallet) har skrivemåte med initial O, mens de andre norske navnene skrives med V; O opptrer først i former fra 1500-tallet. En annen ulikhet er at Offigsbø i uttalen har fått assimilasjon gs > [ss], noe som ikke har skjedd i navnene i sammenlikningsmaterialet (heller ikke i de to aktuelle svenske navnene). Dersom Rygh også har rett i at formen fra 1437 («i mothe Ofexsouale») tyder på et trestavelses forledd, er det berettiget å stille spørsmålstegn ved personnavntolkningen, eller i alle fall å vurdere alternative løsninger.
Ryghs alternative tolkning av forleddet, et elvenavn *Offyrsa, tar utgangspunkt i det forhold at forleddet synes trestavet, heller enn i selve skriftformen (og etterleddet gis ingen nærmere drøfting; se likevel nedenfor). På saklig grunnlag forsvarer Rygh tolkningen, som det ses, ved at en liten elv nær gården fosser utfor fjellsida. En utvikling fra *Offyrsubœr til den registrerte uttaleformen er språkhistorisk helt uproblematisk og lett forståelig, og skriftformen fra 1437 gir dekning for den antatte mellomvokalen. Men om denne skriftformen skulle gjengi en virkelig uttaleform på 1400-tallet, og i alle fall de tidligste av de yngre formene med «x» eller «gs» skulle representere reell uttale [ks], måtte konsonantsambandet rs (via ss?) ha gått over til ks, som så igjen er blitt assimilert til ss. Evt. måtte «x(s)» gjengi assimilasjonsproduktet ss. Den siste muligheten synes det vanskelig å finne parallelle eksempler til,² men innskudd av k skal ifølge Oluf Rygh (1882: 147) ha forekommet i flere navn (i Elmevik 1967, bl.a. s. 62, opponeres for øvrig mot dette synet, men Offigsbø nevnes ikke; jfr. BØ III 51). Det nærmeste eksempelet er gnr. 17 Foksdal i Haus, skrevet «i Forsdale» i BK 30a, der ks rett nok ikke er kommet inn i skrift før i nyere tid. I NE 55 føres Foksdal rett nok opp under elvenavnstammen Foks på bakgrunn av en håndskrevet notis av Rygh om at k-innskudd «ellers ikke pleier at indtræde i Fors» (Magnus Olsens gjengivelse i NG XI 296 f.; Olsen synes her å anse sammenhengen med appellativet fors som mest sannsynlig). I Offigsbø kunne man kanskje tenke seg at k-innskuddet skjedde tidlig og holdt seg i skrift, men at navnet ble restituert i uttalen.
Grunnlaget for å postulere et elvenavn *Offyrsa er tolkningen av gnr. 12 Åfoss i Solum, der de eldste skriftformene tyder på at navnet er et opprinnelig *Offyrsi, som Albert Kjær i NG VII (s. 142) tolker som «et Sted ved en høi, strid fos, afledet af et ellers ukjendt *offors m., Betegnelse for en saadan Fos».³ For Åfoss underbygges tolkningen ved å henvise til at gården ligger ved Skotfoss i Skienselva. Men Kjær tilføyer her «om Offigsbø i Lom indeholder et paa lignende Maade dannet Elvenavn … er meget tvivlsomt», og han viser til Sophus Bugges drøfting av navnet (se nedenfor). Et elvenavn Fyrsa, avledet av fors m., synes godt dokumentert, jfr. Fissa og Fors (NE 50, 57), men noe elvenavn sammensatt med det forsterkende prefikset (adverbet) of, synes ellers ukjent.
I «Tillæg og Rettelser» i NG IV1 241 har Sophus Bugge en forholdsvis lang bemerkning til Ryghs tolkningsforsøk, som imidlertid ikke forenkler tolkningen. Han påpeker at formen fra 1437 ikke er sikker og fortsetter:
For u kan i Originalen ligesaa godt læses n, og sidste e er usikkert. I Brevet skrives v som Konsonant i Begyndelsen af Ord, ikke u. Derfor læser jeg Ofexsonala og forstaar dette som Ofexon alla. Ofexson (f.) kan indeholde samme Efterled som Fridiksson GN. 7 og Einarsson GN. 8.
På s. 48 forklarer Rygh navnene på disse to nabogårdene (i Garmo sn., også i Lom) som sammensetninger av mannsnavnene Friðrekr og Einarr samt et ellers ukjent etterledd son eller on. I gnr. 7, nå Frisvoll, skrives etterleddet ifølge NG som «(s)on» fra 1383 t.o.m. 1529, men fra 1576 som «uoldt» o.l.; i gnr. 8 Einarsvoll skrives «ßøn», «søe» og «ßøe» i 1594 og 1604, (jfr. «(s)und» i 1647), men seinere «vold» o.l. Rygh anser de to gårdene som parter av én opprinnelig gård, og etterleddet skal kunne være navnet på denne gården. Blant de tre foreslåtte tolkningene (sogn, sán og auðn) synes auðn n. det mest sannsynlige, selv om dette er forholdsvis sjeldent sønnafjells. I de navnene der det beviselig finnes, står det helst usammensatt og blir uttalt med monoftong ([å] eller [ø]); se f.eks. gnr. 37 Ånne i Sør-Fron, der navnet står i stivnet dativform (NG IV1 123). Frisvoll og Einarsvoll ligger like ved Garmo kirke, nærmere to mil øst for Offigsbø.
Sophus Bugge er sikker på at forleddet i Offigsbø er genitiv av mannsnavnet Ófeigr og at etterleddet er blitt forandret, likesom i de to navnene i Garmo sn., men her til bœr, *Ófeigsbœr, «fra hvilket den nuværende Navneform udgaar». For uttalen med y viser han til øyernavnet, og for overgangen fra ks til ss viser han til Øresby i Trøgstad (se nedenfor s. 450). Fordelen med Bugges tolkning er at man slipper problemet med et k-innskudd som så forsvinner, men han forklarer ikke hvordan ó (ú) er blitt til [å],⁴ og han gir ikke noe klart svar på hvordan etterleddet skal forstås. Bugge mener altså at «alla» representerer pronomenet, og at dette brukes for å presisere at makeskiftet gjelder hele gården. Men det er mindre trolig at skriveren ville skrevet alla (i femininum) etter gårdsnavnet; det vanlige er nøytrumsformen alt uansett navnets genus, slik det er utallige eksempler på i RB. I AB er det også adskillige eksempler på det samme, f.eks. «Af Yseim alt» s. 177 (gnr. 123 Isum i Sør-Fron), men her er det også vanlig at navnet følges av «all eign» (loc. cit.), eller at «alt» står foran navnet. I et nærmest samtidig brev fra Lom er denne formelen brukt: «alt øfræ Helgæstader» (DN IX 259). Hvorvidt u skal leses som n eller v, blir neppe annet enn gjetning, men det kan bemerkes at utgiverne av DN i alle fall har oppfattet ordet «uala» som sammenskrevet med «Ofexso». Ortografien i brevet er for øvrig noe ustø, og det kan påpekes at skriverne unnlater å markere dativform i «vppa Bifredalen» (som følger umiddelbart etter gårdsnavnet). Alt tatt i betraktning synes Bugges forklaring av etterleddet i belegget fra 1437 noe anstrengt, men det er likevel vanskelig å å finne noe plausibelt alternativ til personnavntolkningen. Det gjenstår å se om sammenlikningen med navn på nabogårdene og en drøfting av landskyldforholdene kan støtte denne tolkningen.
Gården ligger på sørsida av elva Bøvri, mellom gnr. 49 Nørrjordet og gnr. 47 Strindi (b.f. av strind f., ‘stripe, strimmel’). Vest for Nørrjordet ligger gnr. 50 Vågåsar (mulig til mannsnavnet *Valgarðr + arfr), men ellers er det her hovedsakelig mindre gårder. På nordsida av elva er det derimot flere store og utvilsomt gamle gårder, med gnr. 65.66 Marstein og 68.69 Andvord som de største. Offigsbø skyldte i 1647 tilsv. 30 lpd. korn, det samme som Vågåsar, gnr. 62 Kvåle og gnr. 63 Vekkje (vin-navn) om lag tvers over dalen, og gnr. 59 Bø noe lenger vest. Marstein og Andvord skyldte 60 lpd. hver, og ellers kan nevnes at gnr. 57 Kvamme, gnr. 58 Krøkje og gnr. 61 Aukrust skyldte 40 lpd. hver. Gnr. 64 Øverbø skyldte 20 lpd. (gården antas i NG å ha vært del av Vekkje), og blant de øvrige gårdene kan nevnes gnr. 44 Hagen med 15 lpd., gnr. 45 Ljuland med 7 lpd. og gnr. 49 Nørrjordet med bare 5 lpd. Strindi nevnes ikke i 1647.
En sammenlikning av landskyldopplysningene for disse 14 gårdene i 1647-matrikkelen gir et gjennomsnitt på vel 31 lpd., og Offigsbø hadde en relativ skyld på 1,0. Gårdene med lavere skyld har i hovedsak navn som gir et ungt inntrykk, og gårdene med høyere skyld har, som ventet, navn som typologisk tilhører en eldre periode. Foruten opprinnelige naturnavn er det ett vin-navn og dessuten Marstein, som kan tenkes å vise til et gammelt skille mellom eldre primærgårder. Navneleddet bœr synes her å være knyttet til gårder med middels eller lavere skyld. Øverbø er, som nevnt, trolig en yngre, utskilt del av Vekkje, og det usammensatte Bø tilhører en gård som ligger mellom to større (Krøkje og Aukrust). En tolkning av etterleddet som ‘eng, slåtteland’ kunne nok forsvares i disse navnene, men det er neppe tale om seine middelalderrydninger. Offigsbø synes etter skyldforholdene å måtte betraktes som en middels stor gård, og det er ingen grunn til å anse den som vesentlig yngre enn de andre gårdene med samme skyld, f.eks. nabogården Vågåsar. Under drøftingen av navn på arfr antyder Lars Ekre (1960: 164) at disse kan være på alder med staðir-navnene. I det konkrete tilfellet han drøfter, sammenlikner han med to staðir-navn der forleddene utvilsomt er kvinnenavnet Helga og mannsnavnet Auðulfr; det er altså grunn til å tro at det er tale om gårder fra vikingtida.
Offigsbø og Vågåsar bør likeledes kunne dateres til (sein?) vikingtid. Etter beliggenheten på sørsida av elva, den minst attraktive i den trange Bøverdalen, kan det være tale om opprinnelig utmark til de større og sikkert eldre gårdene på nordsida. Om nå Bugge skulle ha rett i at navneformen fra 1437 inneholder et navneledd *on, og dette gjengir auðn, er det lite trolig at det representerer det opprinnelige navnet. Det er vel så sannsynlig at gården opprinnelig har hatt et navn på bœr, men at gården i en relativt kortvarig ødeperiode kanskje er blitt omtalt som et auðn, og at det gamle navnet er blitt gjenopptatt samtidig med at den igjen er blitt bosatt. Om forleddet virkelig er mannsnavnet Ófeigr, er imidlertid av språklige grunner mer usikkert

Olavsby

gnr. 161 i Modum hd. (Snarum sn.), Buskerud

NG V 247

N50 1715.2 4855

N 0,7 km

Rel. skyld: 1,1

– ó2qasbý (Bugge ca. 1880, NG), "o'qavsby (! AN 1942), "o'qasby (AN 1954)

Oloffszby DN XXI 326, 1445 (Olavsby, avskrift 1653). j Olaffsby NRJ IV 88, 1528. Oluffsby NLR I 189, 1558. Oluffsby NKJ I 205, 1576 (= St 184). Olssbødt 1578 NG. Ollisbye 1593 NG. 1604 NG. Oluffsby 1617 NG. Olesbye 1647 V 71. Olluffsbye 1661 lk. Ollufsbye 1665 matr. 1668 NG. Olesbye 1723 matr E. 1723 NG. Ollesbye 1723 matr M. Olesbye 1801 ft. Olasbye Kraft II 402, 1835. Olafsby 1838 matr. Olavsby 1886 matr

I NG setter Hjalmar Falk forleddet til Óláfr, og alle skriftformene støtter også denne tolkningen. De ulike variantene tyder på at skriverne (og vel også andre navnebrukere) i alle tilfeller har forbundet forleddet med mannsnavnet, og dette kan muligens forklare den uventete uttalen (jfr. Olsby nedenfor), som ellers kunne tyde på at navnet var ganske ungt (jfr. Falks kommentar til Olasbråten, gnr. 32,3 i Nes; NG V 68). En rekke andre, utvilsomt unge navn har imidlertid synkoperte former (også på Modum, f.eks. gnr. 97,6 Olslund). Det kunne synes som om den registrerte uttalen var påvirket av skriftformene «Olafs-», «Olavs-», som i alle fall var innført i offisiell bruk i 1838, men formen hos Kraft (1835) og den gjennomførte skrivemåten med tostavings forledd helt fra 1500-tallet taler imot en slik forklaring.
Mannsnavnet Óláfr er gammelt i hele Norden (Lind sp. 810–14, Lundgren-Brate s. 185 f., DgP I 1022–43), og det er registrert i England (Björkman s. 4 f., Fellows-Jensen 1968: 204, Insley s. 309–11). Den store utbredelsen navnet etter hvert fikk, skyldes utvilsomt dyrkingen av sankt Olav.
Óláfr kan ifølge GPNS (s. 188 f.) foreligge i en rekke norske gårdsnavn, bl.a. på stad og rud/rød. I de aller fleste tilfeller der dialekten har tjukk l, er uttalen i dag den samme som ved Olsby på Tjörn (se nedenfor). Lundgren-Brate fører opp flere stedsnavn med belegg fra seinmiddelalderen, bl.a. navn på åker, böle og torp, og i SOÄ nevnes en lang rekke sammensetninger, f.eks. et Olasbyn i Dalsland (Håbols sn., Vedbo hd.), skrevet «Olzbyen» i 1540 og «Orsbyen» i 1557 (SOÄ XIX 48), noe som skulle tyde på at uttalen tidligere har vært som på Tjörn. Et Orsbyn i Ödskölts sn. i samme herred antas på den annen side å komme av mannsnavnet Ormr, selv om flere tidlige kilder viser skriftformer som «Ols-» (SOÄ XIX 203; jfr. under *Ormsbýr s. 329 nedenfor). Olsbyn er for øvrig daglignavn på to gårder (i Tössbo hd. og i Nössemarks sn. i Vedbo hd.). I Värmland synes det ikke å foreligge noe Olsbyn e.l.; Olebyn i Ny sn., Jösse hd., synes etter den eldste skriftformen «Olouoby» fra 1335 å komme av kvinnenavnet «Olof» (SOV VI 65). Fra Skaraborgs län (Kyrkefalla sn.) nevner Elof Hellquist (1918: 63) Olofsby som et eksempel på navn fra nysvensk tid, men dette skrives «Olsbygdh» i den eldste kjente kilden fra 1561 og har liknende former fram til midt på 1600-tallet. I 1564 forekommer «Odilsby», og «Olufz by» dukker ikke opp før i 1641. Etter størrelsen, ¼ mt., kan gården for øvrig anses som relativt ung, og navnet er trolig ikke noe opprinnelig by-navn (jfr. SOSk VII 64, Palm 1927: 144).
Ifølge DgP (bd. I, sp. 1042) inngår personnavnet i flere danske stedsnavn, bl.a. i et par navn på rød og i en lang rekke på torp, men det synes ikke å ha vært brukt i navn på by i Danmark. I England (Yorkshire) er det derimot et Anlaby, som tolkes som en sammensetning med Óláfr (Björkman s. 5, DEPN s. 10, Fellows-Jensen 1972: 18. Insley s. 310). De eldste formene (DB) viser former som «Vmlouebi, Vn-», men disse forklares i EPNS XIV 216 ved henvisning til former som «Unfac» for Ófeigr og «Unspac» for Óspakr. Det suppleres med en lang rekke belegg på «Anlafe-» o.l.
Olavsby ligger på østsida av Snarumselva like nord for Snarum kirke, gnr. 159 Prestegarden og gnr. 160 Bråten. Nord for gården ligger gnr. 162. 163 Gubberud, gnr. 143 Urda, gnr. 145 Morud og gnr 144 Lia. I nordvest og vest, på den andre sida av elva, ligger nordfra gnr. 146 Korsbøen, gnr. 147 Svensby, gnr. 148 Langerud. Et par kilometer sør for denne ligger gnr. 149 Glømme, gnr. 150 Nes, gnr. 151 Hovde og gnr. 182 Såstad. Sør for kirken ligger gnr. 158 Lofthus, gnr. 156.157 Helse, gnr. 155 Asbjørnhus og gnr. 154 Gunnhus.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 skyldte de to by-gårdene Olavsby og Svensby hhv. 27 og 30 lpd. Gubberud og Gunnhus, også disse med navn sammensatt med personnavn, skyldte 30 lpd., mens andre rud- og hus-gårder hadde langt lavere skyld: Langerud 20 lpd., Lofthus 19 lpd., Morud 15 lpd. og Asbjørnhus 6 lpd. Den eneste stad-gården, Såstad, skyldte bare 15 lpd., mens vin-gården Helse skyldte 52 lpd., Den ligger ikke så langt sør for kirken og tvers over elva fra Nes (med en skyld på 23 lpd.), som igjen ligger nord for Hovde (57 lpd.). Den nordligste gården vest for elva i Snarum sn., Korsbøen, hadde også relativt høy skyld, 39 lpd.
Olavsby kan etter dette regnes som en middels stor gård (relativ skyld 1,1), og selv om det for så vidt ikke skulle være noe i veien for at navnet går tilbake til vikingtida, er det vel så sannsynlig at den tilhører høymiddelalderen. Det kunne være fristende å se den som en utskilt del av en av nabogårdene. Soknenavnet Snarum kan ikke knyttes til noen bestemt gård, men kirkestedet var fra gammelt av gnr. 159 Prestegarden (nabogård til Olavsby), som først kjennes fra 1604 (NG V 244, 247), og som i 1647 står oppført med en skyld på bare 5 lpd. (det samme som «gammel skyld» i 1838). Det kunne tenkes at Olavsby, Prestegarden, Lofthus og kanskje også Bråten, var utskilte deler av én eldre storgård (Snarum?), som ble delt en gang etter at det ble bygd kirke på stedet, og at det gamle navnet etter hvert ble fortrengt av partsnavnene.⁵ I 1647 hadde disse gårdene en sammenlagt skyld på 59 lpd., d.v.s. om lag det samme som Hovde på vestsida av elva og noe høyere enn nabogården Helse i sør.
Navneformen Olavsby kan jeg ikke gi noen tilfredsstillende forklaring på; at det skulle være tale om skriftuttale synes ikke rimelig ut fra de eldre skriftformene. De aller fleste andre steder der mannsnavnet inngår som forledd i gårdsnavn, viser så vel uttalen som de eldre skriftformene tilbake til 1500-tallet en kontrahert form av forleddet; se f.eks. gnr. 134 Olseng i Skjeberg, skrevet «Olafs-» i 1344 (NG I 252). Jeg har bare funnet ett sikkert, norsk unntak fra denne regelen, og det er da også tale om et forholdsvis ungt navn, gnr. 57 Olavsrud i Spydeberg, som er belagt første gang som «Oluffsrødt» i 1600 (da skattlagt som ødegård), og som også seinere har liknende skriftformer (navneformen kommenteres ikke i BØ manus). Et «Olufs Ødegaard» fra 1723-matrikkelen identifiseres i NG I 206 med en plass Olasrød nær Torgalsbøen i Idd.
Annerledes synes det å være med naturnavn, der formen Olas- er det vanlige, men de er sjelden belagt i eldre tid. Fra Sør-Audnedal kjennes et øynavn «Olafs øyna» belagt i 1435 (DN VII 387; jfr. «Olafsoyen» i 1484, DN VII 492), og det gjelder uten tvil den nåværende Olasholmen. Av større interesse er Olaskleva i Enningdalen, selv om dette navnet ikke kan føres så langt tilbake i tid. Det er også her tale om et opprinnelig naturnavn, men i 1723 var det navnet på en husmannsplass under gnr. 120 Berby. Rygh antar i NG I 211 at det «knytter sig formodentlig til et Sagn, som har været fortalt om en Reise, St. Olaf har gjort gjennem Bygden»; jfr. de mange eksemplene på Olavsbrunnen, Olavskjelda o.l.
Om Olavsby kunne settes i forbindelse med en olavskult, kunne det kanskje forklare at navnet ikke har fått den alminnelige utviklingen til Olsby. I så fall skulle man helst tro at den gamle Snarum kirke var tilegnet sankt Olav, men ingen slike opplysninger foreligger. Det er også uvisst hvor gammelt kirkestedet er. De eldste sikre opplysninger finnes i Stiftsboka fra 1576 og hos Jens Nilssønn fra slutten av det samme århundret; brevet fra 1445 nevner «Snaromsokn», men det anses som falskt og kan ikke tillegges for stor vekt. Det er imidlertid liten grunn til å regne med at det ble bygd kirke her etter midten av 1300-tallet. Om denne var tilegnet sankt Olav, kunne forbindelsen til helgennavnet bidratt til å opprettholde navneformen Ola(v) i gårdsnavnet

Olsby

Tjörns hd. (Stenkyrka sn.), Båhuslen

OGB VII 74

GK7B NV 5234

S 5 km

– o-1·bý, o1·pý (OGB)

aff Olaffsby DN II 266, 1354 (Båhus; vidisse 1495; = SD VI 507). Olafsby (2 gd) DN XIV 127, 1485 (Kastellekloster; avskrift ca 1500). paa Oosby, vdj Odesby (3 br) NRJ IV 212, 1528. Odesby (!) NRJ IV 212, 1528 OGB. j Oszby DN XVI 618, 1528 (Båhus; avskrift). y Olsbi NRJ V 427 647, 1568. Olsbiu 1581 OGB. Ols(s)bye 1581 OGB. 1586 OGB. 1622 OGB. Ollssbye 1601 OGB. Alszby Aktst II 71, 1648. Olssby 1659 OGB. 1680 OGB. Ollssby 1665 OGB. 1697 OGB. 1719 OGB. Olsby 1758 OGB.
I OGB er bare ett av beleggene fra NRJ IV s. 112 tatt med; det første er ført opp under Åseby (se nedenfor). Det er imidlertid klart at begge hører hjemme her, da gårdene nevnes i streng topografisk rekkefølge. De to beleggene nevnes sammen mellom «Tiøpte» og «Koballe», mens «Aoesby» nevnes mellom «Grunnebo og «Thierne» på s. 211

Forleddet tolkes i OGB til mannsnavnet «Olaf», d.v.s. at den norrøne formen må ha vært Óláfsbýr (jfr. Olavsby på Modum ovenfor). De avvikende formene på 1500-tallet viser at uttalen da har vært tilnærmet som i dag, med retrofleks frikativ uttale av l+s. Alt i 1568 er skriftformene restituert til en etymologiserende form.
Olsby ligger ved Olsby kile på sørøstsida av Tjörn, ca. 5 km sør for Stenkyrka kirke. I nordøst er Tyfta nærmeste bebyggelse og deretter Fagerfjäll. Ute på neset i øst ligger flere mindre gårder, og i sørvest ligger Kuballe og deretter Mölnebo. Ca. 2 km vest for Olsby ligger Tolleby; se nedenfor.
Olsby regnes som «by» i OGB, og står oppført med to gårder (2 mt.), det samme som Tyfta (Tuftar), Kuballe («dunkelt och flertydigt») og Mölnebo (*Mylnuból eller búð, men jfr. «-bøen» i 1528, «-by», «-bi» flere ganger på 1500-t.). Langt større enn disse er Tolleby, som i OGB VII 87 står oppført med 4 gårder (4 mt.). Fagerfjäll er enkeltgård (1 mt.), likesom gårdene øst for Olsby: Bräcke, Gåre (Garði), Hede, Røsselvik, Viken og Åker. Olsby hørte til Kastelleklosteret, og ifølge brevet fra 1495 var det også den gangen to brukere; de hadde til sammen halvparten så høy skyld som Tolleby, men dobbelt så mye som Kuballe (og Åseby; se Johnsen 1905: 67 f.). Olsby kan etter dette antas å tilhøre det yngre sjiktet av middelaldergårder med navn på by, og det er ikke umulig at navnet stammer fra kristen middelalder

Olsby

gnr. 12 i Østre Toten hd. (Balke sn.), Oppland

NG IV2 51

N50 1916.3 1124

Ø-sø 5,7 km

Rel. skyld: 0,9

– óqsby (Rygh 1879, Bugge 1881,1882, 1883), ó'1qsbý (NG), 1o'Spy (AN 1947)

j Osby (påskrift 1600t: Ollesby) DN XII 207, 1466 (Trostad, Toten). j Osby (påskrift 1600t: Olsby) DN X 183f, 1468 (Hoff, Toten). Olsbye NKJ I 183, 1576 (= St 162b). Olszbye 1578 NG. 1592 NG. 1595 NG. Olsbye ½ 1604 NG. 1616 NG. Oelsbye 1647 IV 38. Ollsbye 1661 lk. Olsbye 1665 matr. 1669 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Olsby 1838 matr

Albert Kjær tolker i NG navnet som «*Ólafsbýr». De to eldste skriftformene kunne skape tvil, men både uttalen og skriftformene f.o.m. 1576 støtter denne tolkningen. Flere av nabogårdenes navn har også forledd som med større eller mindre sikkerhet kan tolkes som sammensatt med personnavnforledd (gnr. 8 Årsby av Ormr, gnr. 10 Bukksrud av Bukkr, gnr. 11 Reinsby av Reinn-?, gnr. 13 Taraldrud av Þóraldr).
Gården ligger mellom Reinsby og Taraldrud, i den østre delen av grenda Totenvika. Noe lenger øst og nærmere stranda ligger Bukksrud og Årsby, og lengst øst i denne grenda gnr. 4 Auren (-vin), gnr. 5 Fjørsingstad, gnr. 6 Oppegard og gnr. 7 Hjell. Vest for by-gårdene ligger gnr. 14 Rud på høyde med Olsby, gnr. 15 Hammarstad, gnr. 16.17 Trostad og gnr. 19.20 Sulustad lenger nede, og gnr. 18 Ekren nederst ved stranda.
Av 14 undersøkte gårder var det tre staðir-gårder som hadde høyest skyld i 1647: 80 lpd., 70 lpd. og 50 lpd. (hhv. gnr. 15, 16.17 og 5); Sulustad hadde 49 lpd. Noe overraskende hadde Taraldrud like høy skyld som Fjørsingstad, 50 lpd. Rud og Bukksrud skyldte hhv. 25 lpd. og 20 lpd. Av de tre by-gårdene hadde Olsby høyest skyld, 32 lpd., mens Årsby skyldte 20 lpd. og Reinsby lavest av alle, bare 12 lpd. Den avsidesliggende vin-gården Auren skyldte 27 lpd., mens Ekren, nabogård til Trostad, skyldte 38 lpd. Relativ skyld for Olsby var 0,9, for Årsby 0,5 og for Reinsby 0,3.
På grunnlag av landskylda må to av by-gårdene regnes som små og sikkert forholdsvis unge gårder (på alder med de yngste av de førreformatoriske ruð-gårdene?), mens Olsby kan anses som middels stor og noe eldre; kanskje kan den dateres til sein vikingtid.
8x6

*Olsbø

gnr. 41 i Hornindal hd., Sogn og Fjordane

NG XII 452

N50 1318.4 7171 (Lia)

Sø 2,5 km

– lí1da, dat. -lí1dene (Bugge 1884), lí1da, Dat.: lí1din9n9e (NG), 1li'da, i 1li'd3n3 (AN 1947)

Oelszbøe 1661 matr. Olsbøe 1665 matr. Oelsbøe 1667 NG. Olsbøe 1723 matr E M. 1801 ft. Lien 1838 matr

Albert Kjær forklarer i NG «det ældre Navn» med at en «Ola Samuelson» var bruker på slutten av 1600-tallet, og viser til bygdeboka (Aaland 1909: 564).
Forleddet er altså Ola(v), og navnet kan vel tenkes å skyldes den brukeren Jacob Aaland nevner. Ifølge Edvard Os (1953: 509) ble gården ryddet før 1655, og «dei seier at rudkallen gav g. namn etter Ola, far sin eller son sin». Han nevner bl.a. en innskrift over døra i eldhuset: «SAMEL OLSBØ ANO 1689». Navnet har ikke trengt igjennom i dagligtalen, og det finnes heller ikke på kartene. I 1838-matrikkelen skrives «Lien» og i 1886 «Liden». N50-kartet har «Lia».
Gården ble i 1838 ført opp med en gammel skyld på 1 bismerpund smør (det samme som i 1661), tilsv. ca. 6,5 lpd. korn; det er altså som ventet en ganske liten gård. Den ligger lengst oppe i en sidedal, ca. 200 m.o.h., om lag på høyde med setra til gnr. 39 Grødes, som den første brukeren skal ha kommet fra. Det er all grunn til å anta betydningen ‘avsidesliggende eng’ for etterleddet

Olsbøen

gnr. 57 i Davik hd. (Rugsund sn.), Sogn og Fjordane

NG XII 416

N50 1118.1 0765

S-sv 1,2 km

Rel. skyld: 0,4

– olsbø (Rygh el. Bugge 1879), -bønenn, dat. -bøna (Bugge ca. 1880), «Nei! -bø4nn» (Bugge ca. 1884), ó1lsbøn9n9, Dat. bøna (NG)
Den første uttaleopplysningen er etter Rasmus Flo, den andre etter en seminarist i Tromsø og den tredje etter en informant i Rugsund

(i Olafs a BK 1b, ca 1360). (po Skolebø NLR III 164, 1563). Olsbø 1594 K AN. Olszbø 1603 NG. Olsbøe 1608 NG. Oelsbøenn 1647 XII 354. Oelsbøe 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. Olsbøe 1723 matr E M. Olsbø (Olafsaa) 1838 matr.
I NG XII 404 nevnes det som en mulighet at belegget «i Olafs a» kan gjelde Olsbøen: «der kunde vel være en Mulighed for, at det er det nuv. Olsbøen i Rugsund S. ... som ligger ved en liden Aa». Antakelsen bygger sikkert på Gerhard Munthe, som i 1838-matrikkelen satte «Olafsaa» i parentes etter gårdsnavnet «Olsbø». I sitt eksemplar av matrikkelen har Oluf Rygh først notert BK-formen sammen med øvrige eldre belegg for Olsbøen, og så strøket over både denne og Munthes parentesform. Han har altså ikke ansett identifiseringen som særlig sannsynlig, og utgiveren av bd. XII, Albert Kjær, har fulgt Ryghs anvisning, men våger likevel å nevne muligheten under forsvunne navn i Selje (s. 404). I registeret til BK vises til NG XII, og utgiverne tar ikke stilling til hvilken av de to mulighetene som er den mest sannsynlige, at belegget gjelder en forsvunnet gård i Selje, eller at det virkelig gjelder Olsbøen.
Belegget fra lensregnskapsbøkene, funnet i en liste over gårder i Davik, synes å måtte være en feilskriving for dette navnet. Om også dette belegget likevel skulle gjelde en annen gård, vil det eldste for Olsbøen være kartekserptet fra 1594, hentet fra det såkalte Tyge Brahes kart over Nordfjord (se Schmidt 1987b: 181)

Albert Kjær tolker i NG XII (s. 416) navnet som «Ólafsbœr» (her altså ikke stjerneform) og viser til GPNS (s. 189, der navnet er tatt med etter «Olafsá»). Kjær nevner ikke her muligheten for at det har skjedd et partielt navnebytte fra Óláfsá til Óláfsbœr. Et slikt navnebytte er imidlertid ikke enestående; som et liknende eksempel kan nevnes «j Liot aa» i BK 30a, som identifiseres med gnr. 47 Ljotebøen i Kyrkjebø i Sogn (se nedenfor).
Det kan for øvrig spørres om det er rett å sette opp en norrøn form Óláfsbœr. Sammensetningen med bœr opptrer først på slutten av 1500-tallet (mulig allerede i 1563), og navnedannelsen kan ha skjedd i forbindelse med at gården ble tatt i bruk etter en ødeperiode (se avsnitt 1.4.2.2 ovenfor).
Olsbøen ligger ved utløpet av en mindre elv på fastlandet sørøst for Storøya (gnr. 55) i Rugsundet. Nord for gården ligger gnr. 56 Straumen og gnr. 52 Hesjevågen, det nåværende kirkestedet. Det gamle kirkestedet, gnr. 54 Rugsund, ligger tvers over sundet fra Hesjevågen, på Rugsundøya. Sørvest for Olsbøen, også på Rugsundøya, ligger gnr. 58 Krakevika, og på fastlandet gnr. 59 Kollseter.
Av disse gårdene er bare fem matrikulert i 1647, og Olsbøen var da klart den minste med en skyld tilsv. 5 lpd. Straumen skyldte 7 lpd. og Rugsund 10 lpd., mens Kollseter og Hesjevågen skyldte hhv. 20 og 27 lpd. (Storøya og Krakevika er så seint som i 1838 skyldsatt til 12 mark fisk, d.v.s. vel 3 lpd.). Den lave skylda i 1647 (relativ skyld 0,4) kan tas som et indisium på at Olsbøen da var relativt nyryddet, evt. gjenopptatt etter en lang tid som ødegård

*Ormsbýr

forsv. gård i Gjerdrum hd. (Heni sn.), Akershus

NG II 303

N50 1914.3 ca. 1264. –

Ormsby j Heinini sokn j Læm RB 285, ca. 1400

Belegget står blant navn på gårder og gårdparter som lå til Nikolasalteret, nevnt mellom belegg for to gårder i Odalen og én fra Eidsvoll

Oluf Rygh tolker i NG navnet som sammensatt med mannsnavnet Ormr, og dette er høyst sannsynlig det rette. I GPNS (s. 191) kommenterer han at navnet er alminnelig fra gammel tid og fremdeles på 1600-tallet, og E.H. Lind (sp. 819 f.) bemerker at det er allment både i Norge og på Island fra de eldste tider; han nevner også en runeinnskrift fra Sunnhordland (ifølge NIyR IV 12 trolig fra 1200–1300-tallet). Navnet var likeledes vanlig i Sverige (Lundgren-Brate s. 189); i SMPs samlinger er det et par hundre belegg, og navnet finnes også i seks svenske runeinnskrifter. I Danmark og England har det også vært mye brukt i eldre tid (DgP I 1048–50; Björkman s. 105 f., Fellows-Jensen 1968: 204–06, Insley s. 314–16).
Oluf Rygh påpeker i GPNS (s. 191 f.) at navnet, når det står som forledd i stedsnavn, lett kan forveksles med så vel andre personnavn (Ása, Oddr, Ormar og noen steder med Ari) som med enkelte appellativ (gen. sg. f. ár, áss m. og ǫlr m.). Han fører opp 34 norske gårdsnavn der Ormr kan foreligge, bl.a. ni på stad, fire på rud/rød og to på by (dette og gnr. 8 Årsby på Østre Toten; se nedenfor). Også i Sverige forekommer mannsnavnet som forledd i bebyggelsesnavn; Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner eksempler på sammensetning med bl.a. ryd og torp. Fra Dalsland nevner Elof Hellquist (1918: 65) et Orsbyn blant personnavnsammensetninger, men uten å presisere hvilket personnavn det er tale om. I SOÄ XIX (s. 203 under Ödskölts sn., Vedbo hd.) tolkes forleddet imidlertid til Orm, evt. til «Ormir» (feil for Ormar?). De eldste skriftformene er «Ormsbÿen» fra 1540 og «Ormisbyen» 1541, men alt fra 1550 opptrer former som «Olsby». Når da også uttalen oppgis med [o] (som i «riksspråkets bo»), må det bli usikkert om utgangspunktet ikke likevel skulle være et Óláfsbýr. Mannsnavnet Orm inngår i mange danske stedsnavn, spesielt mange på torp (DgP I 1050), og likeledes er det forholdsvis vanlig i England, bl.a. flere steder sammensatt med by (Björkman loc. cit., Fellows-Jensen 1968: 204 f., 1972: 34, 1985: 37 og Insley s. 314; jfr. Sandred 1985: 316).
Ormsbýr i Gjerdrum kan ikke lokaliseres, men Birger Kirkeby (1974: 122) synes å mene gården har ligget nær Flatner, helt sør i herredet. Siden gården utrykkelig sies å ligge i Heni sokn, må det i så fall være gnr. 33 (Lille) Flatner, altså ikke så langt fra gnr. 34.35 Flatby. Etter landskyldopplysningen i RB, bare 2 øyresbol for hele gården, er det ikke urimelig å tenke seg at Ormsbýr i virkeligheten har vært navnet på en relativt nylig utskilt gårdpart som seinere er gått inn under hovedbruket; om Kirkeby har rett m.h.t. beliggenheten, kan det dreie seg om Flatner eller Flatby. Personnavnet Ormr kjennes fra Gjerdrum nettopp på 1300-tallet (RB 415 f.); jfr. liknende tanker under drøftingen av *Bjarnhildarbýr s. 158 f.

1. Allerede i 1882 (s. 378) tar Rygh Offigsbø med blant eksemplene på gårdsnavn sammensatt med dette mannsnavnet, men da med et belegg «Offixby» fra 1580 (vel egentlig Stiftsboka fra 1576?) som det eldste. Ófeigr er et opprinnelig tilnavn dannet med negasjonsprefikset Ó/Ú, jfr. NK VII 53 samt litteraturhenvisninger i note 162 s. 156. Navnetypen er seinere særlig drøftet av Henrik Williams (1993), som viser at den er svært gammel, men argumenterer for at den ble populær i vikingtida og holdt seg gjennom middelalderen.
2. Noen stikkprøver i den maskinlesbare versjonen av DN viser at konsonantsekvensen xs i all hovedsak gjengir ks(s) eller gs(s), f.eks. navnet Trøgstad eller appellativet bygsel. De eneste eksemplene på sekvensen «fexs» er det aktuelle navnebelegget fra 1437 samt verbet «fexst» (refleksiv pret. av verbet fá) i DN XII 83; 1371 (Bergen; avskrift 1427).
3. Jfr. appellativet offyssi n., som Fritzner har ordboksført på grunnlag av belegg for Åfoss («Offysse» i RB 26 (tilf.) og «j Offyssis rvdi» i RB 18) og forklarer som «Sted hvor der findes et Vandfald af ualmindelig Størrelse med Hensyn til Vandmængde og Høide». Det eldste belegget for Åfoss er for øvrig «a Offis j Soleimæ sokn» i DN XIII 37; 1394, Åfoss).
4. Den lokale uttalen [låm] av herredsnavnet (jfr. feil uttale i NG IV1 47), dativ *Lóum, kan ikke brukes som sammenlikning, da den ifølge Ekre (1960: 147) trolig skyldes dativendelsen, som her uttales [åm].
5. Roar Tank (1952: 51) antar på den annen side at den eldste kirken var en votivkirke «på den gamle storgård Olavsbys grunn. Samtidig med at kirken blev bygget, måtte så en liten gård bli utskilt og lagt til underhold for én eller to fattige prester: Prestgarden».

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bbf700ca-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display