under Gunnarby i Lane hd. (Skredsvik sn.), Båhuslen
OGB XII2 173
GK8B NV 5881 (÷)
N 1,6 km
– ma2g_êby'_ (OGB)
Mageby NRJ V 194, 1544. Magelbÿ, Møgleby 1573 OGB. Magebye 1581 OGB. 1586 OGB. Maggeby 1586 OGB. Mageby 1659–97 OGB. Maggeby 1719 OGB. 1736 OGB. 1748 OGB. 1811–81 jb OGB. 1802 OGB. 1804 Ml OGB. 1830 S nr 67 99 OGB. David Palm bemerker i OGB at formene fra 1573 viser påvirkning fra sørsvenske og danske stedsnavn sammensatt med Magle-, ‘stor’, med hv. til Jöran Sahlgren i NoB 1947 (s. 109), som for øvrig ikke drøfter dette Maggeby
Palm forklarer forleddet som det norrøne kvinnenavnet Magga, som også skal inngå i «Maggarioder», i RB 537 brukt om (Lane)Ryr kirke (jfr. OGB XII1 76). Magga forklares i GPNS (s. 179) som «vel oprindelig […] Kjæleform af Margrét»,1
og det nevnes at det finnes som kvinnenavn i DN allerede fra begynnelsen av 1300-tallet (med hv. til DN IX 96, V 52 og VI 148). Imidlertid understrekes det at mye tyder på at det må ha funnes et homonymt elvenavn (jfr. under Mugga i NE 164 f.). E.H. Lind (sp. 752) har bare noen ganske få belegg på kvinnenavnet ut over de tre Rygh nevner (i et metronym «[af Hafre] Moggusyni» fra Sogn, en prestedatter Magga fra Stavanger og i et metronym «Haukr Moggu sun» i Numedal i hhv. 1308, 1310 og 1328). Linds tillegg synes å gjelde to kvinner i Bergen, nevnt i 1519–20 i NRJ I (s. 311, 425, 530, 638, 688) og II (s. 28), men det skal også være «talrika fall» ellers i NRJ II (12 i fattige kvinner i Bergen i 1521) og III (belegg for to kvinner i Bergen i 1521; den éne er den samme som nevnes i NRJ I). I NRJ IV og V er det ingen belegg. I DN XXI (s. 43) nevnes en Magga i et brev fra Østre Gausdal i 1330. Fra 1308 til 1521 kjennes dermed navnet brukt om 14 kvinner, hvorav to er nevnt på 1300-tallet. Ytterligere to er kjent gjennom metronymer, den éne i et brev fra Sogn, den andre i ett fra en østlandsdal. Det kan konstateres at navnet slett ikke er særlig alminnelig, og at det i all hovedsak tilhører Vestlandet og spesielt Bergen på 1500-tallet. Magga nevnes ikke av Lundgren-Brate, men i SMPs samlinger er det ett belegg, en nonne «Margareta, dicta Maggha» i Lund på 1100-tallet og et metronym «Andreas Maggosun» samme sted fra begynnelsen av 1200-tallet. I DgP (bd. I, sp. 875) nevnes ytterligere et par fra 1100 og 1200tallet i Lund foruten noen sagnhistoriske eksempler. Særlig utbredt kan navnet imidlertid ikke ha vært. Som stedsnavnforledd burde man kanskje også ha vurdert hvorvidt det kunne foreligge et tilnavn Mag(g)i; jfr. Lind Bin. sp. 250, som har noen sagabelegg på tilnavnet Magi – foruten ett belegg fra det islandske diplomatariet – og et foranstilt tilnavn Maga(-Bjǫrn), og man kunne også tenke seg at det har eksistert et mannstilnavn *Maga. Lind Bin. har flere mannstilnavn som formelt er svakt bøyde femininer. Dette blir imidlertid usikkert, og undersøkelsen bør konsentrere seg om kvinnenavnet, som på grunnlag av de to nevnte metronymene kan antas å ha vært i bruk i Norge alt på 1200-tallet og i Danmark (Skåne) allerede 100 år tidligere. Oluf Rygh nevner sju norske gårdsnavn under kvinnenavnet Magga: Muggeby (se nedenfor) og tre navn på rud, dessuten sammensetninger med stad, berg og (i alle fall tilsynelatende) hus. De fleste av disse er tvilsomme. Bruksnavnet gnr. 146,1 Muggestad i Vestby er uten eldre skriftformer, men Oluf Rygh mener (NG II 23) at det sannsynligvis er gammelt og dannet til Magga. Navnet kan sammenholdes med daglignavnet Muggerud på gnr. 176 Tårneby i Romedal (hverken daglignavnet eller gårdsnavnet har eldre former), der Oluf Rygh lar spørsmålet stå åpent om forleddet er kvinnenavnet eller elvenavnet (NG III 145). Gnr. 80,15 Muggerud i Norderhov er likeledes utvilsomt ganske ungt som bebyggelsesnavn, og Hjalmar Falk kommenterer kort (i NG V 38) at bruket ligger ved en bekk, og viser så til det likelydende navnet på gnr. 148 i Øvre Eiker. Til dette navnet, som er belagt første gang i 1558 som «Mugerud» (DN VIII 849), bemerker han (NG V 279) at gården ligger ved «Delerelven, der nok kan tænkes engang at have baaret Navnet Magga eller maaske Mugga». Han tilføyer at navnet ikke nevnes i NE (s. 164 f.), men er tatt med i GPNS. Gnr. 98 Muggerud og gnr. 104 Muggeberg i Sandsvær mener Falk imidlertid man «med Sikkerhed» kan gå ut fra er dannet til elvenavnet Magga. Gårdene ligger («i længere Afstand») fra hverandre ved samme vassdrag, nå Dalselva; jfr. Oluf Ryghs kommentar i GPNS. Navnene er eldst belagt som hhv. «j Maggurudi» i RB 1 (seinere «Mwggo» o.l.), og «Mugeberrigh» i NKJ I 88 fra 1575 (jfr. NG V 390, 392). Moghus (gnr. 34 i Fyresdal) blir mer usikkert, og Rygh peker i GPNS på at gården ligger ved en elveos, slik at navnet opprinnelig kan være *Mǫgguóss; i NE 161 fører han navnet tentativt opp under et elvenavn *Móðga. Den eldste formen Rygh kjente, er «Moghusz» fra NKJ I 222, men i NG VII 390 har Falk føyd til et belegg «Muggehus» som står to ganger i et lokalt utferdiget brev fra 1561 (DN XIII 807). Også alle seinere former tyder på at etterleddet er hus, noe også navnet på nabogården, Lofthus, indikerer er det rette, men forleddet kan ikke bestemmes ut fra dette. Falk bemerker at de to gårdene trolig er parter av en større enhet, hvis navn seinere er forsvunnet, eller deler av en annen nabogård, gnr. 35 Væting. Han bemerker at «et lignende Partnavn» er registert under gnr. 85.86 («i Ragnildhahwsum» sitert etter NG VII 397). Alt i alt synes Falk her å foretrekke kvinnenavntolkningen; det blir imidlertid helt uvisst hvor gammelt man kan anta at dette gårdsnavnet er. Kvinnenavnet Magga antas å foreligge i alle fall i et par-tre svenske bebyggelsesnavn. I 1918 anser Hjalmar Lindroth det som «ej säkert» at Maggered i Rödbo sn. inneholder kvinnenavnet (Lindroth 1918: 42, note 1), men i OGB IV 35 mener han dette er sannsynlig. Fra Sunne sn. i Fryksdals hd. i Värmland nevnes i SOV II 32 et Maggeby, skrevet «Maggabÿn» i 1540, seinere «Magge» og i kommentaren forklart som «kanske» sammensatt med «ett mot fno. Magga (kortform för Margareta) svarande kvinnonamn». Navnet gjelder en gård på 1 mt., og det går sikkert tilbake til middelalderen; det nevnes imidlertid ikke av Elof Hellquist (1918). Det kan ikke legges stor vekt på bindevokalen a i en såpass ung kilde, så kvinnenavntolkningen må absolutt kunne forsvares. Mer tvilsomt blir det sikkert mye yngre Muggerud i Grinstads sn. i Sundals hd., først kjent i 1618 som navn på en «skattetomt» og seinere knyttet til et «hemman» på 1/8 mt. I SOÄ XVI 132 foreslås kvinnenavnet som et alternativ til dialektformen «mugga», «mogga» av mygga (‘mygg’ m.) I tillegg kommer muligens «Maggarioder» i Lane-Ryr, nevnt innledningsvis. Trass i den overveiende vestnorske utbredelsen av kvinnenavnet Magga kan man ikke se bort fra at det også har funnes i Båhuslen så tidlig som på 1200–1300tallet.2
Om så er tilfelle, er det urimelig å anta at det skulle ha hatt den u-omlydte genitivsformen Mǫggu (som forutsettes i de navnene der Oluf Rygh mener kvinnenavnet kan foreligge), og Maggeby kunne således godt tenkes å gå tilbake på *Maggubýr. Det enkeltstående «Maggarioder» fra RB 537 kan imidlertid ikke tillegges særlig vekt. Det kan selvsagt stå for Maggu- (jfr. det som flere ganger ovenfor er framholdt om ustø gjengivelse av mellomvokaler i denne kilden og se formen «Befuia» for *Befju samme sted), men navnet blir svært usikkert uten andre belegg. På språklig grunnlag lar det seg ikke gjøre å skille mellom kvinnenavnet og elvenavnet (hvis etymologi for øvrig er helt uviss; jfr. Maggebäck i DSÅ V 20).3 Maggeby må anses som noe usikkert, men en tolkning til personnavnet Magga er ikke usannsynlig; i så fall kan det knapt være eldre enn 1200-tallet. Muligens gjelder navnet en opprinnelig part av Gunnarby, men vel så sannsynlig er det at både Gunnarby og Maggeby er utskilte deler av Skredsvik. Ifølge opplysningene i NRJ V var Maggeby egen gård i 1544 (men med relativt liten landskyld, 3 pd. smør) og, ifølge OGB, likeledes i de øvrige eldste kildene. Men fra 1659 betegnes eiendommen som «eng» o.l., og i 1924 er den utelatt som «obefintlig». Siden 1661 har gården ligget under Gunnarby
Muggeby
gnr. 162 i Trøgstad hd. (Båstad sn.), Østfold
NG I 28
N50 1914.2 2620
Nv 2 km
Rel. skyld: 0,7
– mú2ggeby (Bugge 1880, 1883, NG), "mug3by (AN ca. 1955)
j Maggobø RB 148, 1401. Mugeby NRJ IV 596, 1542. Muggeby NRJ V 323, 1549. Mogeby 1593 NG. Moggeby ½ 1594 bs AN. Muggeby NKJ II 135, 1595. Mougeby 1/1 1604 NG. Mugeby 1612 NG. Muggeby 1616 NG. Mogebye 1647 I 22. Mogeby 1661 lk. Mogebye 1664 AN. Mogebye 1723 matr E M. Mugebye 1801 ft AN. Muggebyhytten (hpl) 1817 AN. Muggeby 1838 matr
Oluf Rygh setter opp en norrøn form Maggubýr, og anser navnet som en sammensetning med kvinnenavnet. Han legger imidlertid også fram materiale som viser at andre navn på Mugge- dels synes å komme av elvenavnet; jfr. under Maggeby ovenfor. For Muggeby kan en elvenavntolkning knapt komme på tale. Kåre Hoel (BØ manus) har ingen kommentarer til Ryghs behandling av navnet ut over å foreslå Mǫggubýr som norrøn form, noe så vel uttalen som skriftformene f.o.m. 1542 gir dekning for. Muggeby ligger om lag 2 km nordvest for det nåværende kirkestedet, men det er grunn til å tro at kirken tidligere har ligget på Båstad, en drøy kilometer sør for Muggeby. Nord for gården ligger gnr. 161 Gillingsrud (trolig til Geirleifr) og i sør ligger gnr. 163.164 Evenby (se ovenfor). I øst ligger gnr. 156 Væte («myret, vaadlændt Sted») og gnr. 157 Skjennum (*Skineimr). Muggeby skyldte 20 lpd. i 1647 (det samme som gnr. 169 Øresby og gnr. 170 Aslaksby), mens Evenby skyldte 65 lpd., Skjennum 30 lpd. og Væte 25 lpd. Gillingsrud nevnes ikke i 1647-matrikkelen, men i 1661 føres den opp (uten egen skyld) sammen med gnr. 165 Skattalen, som i 1647 skyldte 30 lpd. Under Aslaksby (s. 126 f.) har jeg antydet at Øresby og Aslaksby tilhører sein vikingtid eller tidlig kristen middelalder. Om disse, slik skyldforholdene i 1647 tyder på, er jevngamle med Muggeby, og navnet på denne gården virkelig er sammensatt med kvinnenavnet Magga, kan heller ikke de antas å være eldre enn fra 1200-tallet. Det er imidlertid mulig at Muggeby opprinnelig har vært mindre enn Øresby og Aslaksby. Alle tre gårdene var klassisfisert som fullgårder i 1604, men ifølge bygningsskatten for 1594 skattet Muggeby da som halvgård. Etter beliggenheten er det ikke usannsynlig at Muggeby er en relativt seint utskilt del av Evenby, eller at begge disse utgjør parter av en gård hvis navn nå er forsvunnet
Måbø
gnr. 22 i Eidfjord hd., Hordaland
NG XI 472
N50 1415.4 0099
Sø 10 km
Rel. skyld: 0,1
– ma&o2bø, maa2bé (! Bugge 1880, 1884), ma&o2bé (NG), 1ma&obe (AN 1941), 1ma&obez (AN 1969). Til tross for to uavhengige oppskrifter med tonem 1 i nyere tid, kan tonem 2 være opprinnelig. Det er flere eksempler på endring til tonem 1 i dialekten (muntlig opplysning fra førsteamanuensis Botolv Helleland)
Maabø 1613 NG. 1614 NG. Maabøe 1647 XI 189. 1661 lk. 1665 matr. Maabø 1667 NG. Maabøe 1723 matr E M. 1801 ft. Maabø 1838 matr
Magnus Olsen forsøker følgende forklaring av navnet: Ved 1ste Led Maa- ligger det nær at tænke paa már m., Maage; men i Navnet paa en høitliggende Fjeldgaard kan neppe dette Fuglenavn foreligge (jfr. dog maaske Bd. IV, 1 S. 162). Som en Mulighed kan nævnes, at Maabø, af *Mávabœr, er sms. med et ellers ukjendt Mandstilnavn mávi, dannet af Fuglenavnet már som t.Ex. lambi af lamb og *hvelpi (Bd. IV, 2 S. 190. V S. 139) af hvelpr. E.H. Lind (Bin. sp. 254) har ingen eksempler på noe tilnavn *Mávi, men viser til NG XI og mener – som Magnus Olsen – at det «möjligen» kan være forledd i Måbø. Man kunne nok anføre de samme betenkeligheter her som ved Kvalby ovenfor, men fuglebetegnelser var ganske vanlige både som personnavn og tilnavn, og i flere tilfeller har man belegg både på sterke og svake former, som ved Ǫrn : Arni; se ellers NK VII s. 45. Olsens tolkningsforslag bør derfor ikke uten videre forkastes. Det sterkt bøyde mannsnavnet Már forekommer ganske ofte på Island, men i Norge er det tidlig gått av bruk; det antas imidlertid å inngå som forledd i flere gårdsnavn (Lind sp. 759 f., GPNS s. 181). Som tilnavn synes det bare å være kjent brukt i ett enkelt tilfelle som ikke lar seg stedfeste (Lind Bin. sp. 253 med hv. til RB).4
Som svak sideform til Már skulle man like gjerne vente Mási som *Mávi. Det er da også kjent både som fornavn (Lind sp. 767) og tilnavn (Lind Bin. sp. 253), men ikke foreslått som forledd i stedsnavn. Appellativet mási m. er derimot forholdsvis vanlig som stedsnavnforledd (jfr. NG X 311, XIV 57, XVI 129). Det avledete, synonyme Mákr (jfr. nynorsk måk, Aasen) er bare kjent fra et par tidlige, islandske kilder (Lind sp. 757), og det synes ikke å være foreslått som gårdsnavnforledd. Den svake formen av dette, Máki, fører Lind (sp. 757) opp som mannsnavn på grunnlag av mulig forekomst i et par gårdsnavn, bl.a. gnr. 54 Mokastad i Ullensvang, men en slik tolkning er i alle fall i det tilfellet utelukket (jfr. NG XI 451). Muligens kunne det forekomme i et par forsvunne navn fra Østlandet, nevnt hos Lind. Det blir på dette grunnlag tvilsomt om Máki har vært brukt som mannsnavn. På den annen side synes det belagt som tilnavn, men da først i 1398, båret av en tysker («Arnaldh maki» DN I 407, Bergen; jfr. Lind Bin. sp. 251), og andre tolkninger var kanskje aktuelle. Flere gårdsnavn er i NG foreslått tolket til fuglebetegnelsen *máki m., og selv om de fleste naturlig nok gjelder steder langs kysten, er det også unntak, f.eks. gnr. 8 Måkerud i Øyer (NG IV1 162), som Magnus Olsen viser til. Oluf Rygh bemerker i kommentaren til dette navnet bl.a. at «Maagen færdes jo ofte om Sommeren langt inde i Landet». Lind fører navnet opp under tilnavnet Máki (Lind Bin. sp. 251); se ovenfor. Formelt sett kan Måbø gå tilbake på en norrøn form *Mávabœr av et mannstilnavn *Mávi eller (og mer sannsynlig) til gen. pl. máva av fuglebetegnelsen már m.5
Det synes ikke å foreligge helt parallelle navnedannelser, men noen norske gårdsnavn synes å ha synonyme forledd. En slik forståelse av forleddet forutsetter at gården og navnet går tilbake til norrøn tid, noe eiendomsforholdene for Måbø da også tyder på; i 1647 heter det at gården lå under Halsnøy kloster. Muligens kunne navnet likevel forklares på annen måte. Det kan ikke ses bort fra at den norrøne formen har vært *Máðbœr, der forleddet formelt sett kunne være partisippet máðr av verbet má, som i norrønt er notert i betydningene «opslide noget, saa at det formindskes, bliver mindre tjenligt eller brugeligt» og «afslide, afskrabe, bortrydde noget fra et Sted, saa at det der ikke længere er at finde» og «borttage noget» (Fritzner). Ordet er registrert av Aasen, riktignok «mest brugl. i Nordl.», men også i Bergens stift, der partisippet mådd oversettes med «skrabet, gneden, slibt». En ð, men også en d kunne lett forsvinne foran b. Navnet kunne forstås i pejorativ mening, ‘den mindre tjenlige eller brukelige bøen, enga’, evt. ‘den avslitte, avskrapte bøen’. En slik tolkning kunne langt på vei passe med beskrivelsene av gården i bygdeboka. Fra bygseltakseringen i 1633 siteres at gården lå «såre høyt til fjelds. Ingen god ager, eng eller andre lunner», fra 1723-matrikkelen siteres at «det var ei lita sandjord, uviss til dyrking og tungvunnen», fra 1802 (uspesifisert kilde): «hagen var ring, men stølsbeitet godt», og i 1866 het det at gården var «sers tungvunnen og utsett for turke» (Lægreid 1992: 393 f.).6
Det kunne være fristende å legge samme betydning til grunn for má som i de etymologisk beslektete, engelsk mow og tysk meien, og forklare Måbø som ‘slåttemark’, som sikkert kan passe fra et saklig synspunkt, men en slik betydning av verbet synes ukjent i nordisk. Det er ellers en åpenbar svakhet ved det tolkningsforslaget som her settes fram, at partisippet máðr vel ellers ikke er belagt i norske stedsnavn. Måbø ligger isolert som den øverste gården i den trange Måbødalen;7
matrikkelens gnr. 17–21 ligger rett nok flere kilometer lengre oppe, men dette er yngre husmannsplasser og til dels tidligere støler. Nedenfor Tveito er det ingen bosetning før i grenda Øvre Eidfjord, som omfatter flere gamle gårder mellom elvene Veig og Bjoreio: gnr. 8 Sæbø, gnr. 9 Vardberg, gnr. 10 Myklatun, gnr. 11 Litlatun, gnr. 12 Gardatun, gnr. 13 Røyso. Øst for Bjoreio ligger gnr. 24 Lund. Sæbø er den eneste av disse gårdene som kjennes tilbake til middelalderen; den nevnes i et brev fra 1398 (DN VIII 272, Aga i Ullensvang), mens de andre gårdsnavnene først opptrer i kilder fra første halvdel av 1500-tallet. Magnus Olsen anser Sæbø og gnr. 11–12 som én opprinnelig gård, hvis navn nå er forsvunnet, og dette kan vanskelig motbevises. I så fall er det ingen grunn til ikke også å ta med gnr. 9 og 13 i en opprinnelig storgård; det er ingen naturlige grenser mellom disse gårdene; gnr. 13 Røyso, som skal ligge «inneklemt mellom dei andre gardane» (Lægreid 1992 : 277), er helt klart resultatet av en oppdeling.8
Annerledes blir det med gnr. 24 Lund, den eneste gården nord for Bjoreio. Selv om navnet typologisk kunne indikere en svært gammel gård, lar dette seg ikke bevise på språklig grunnlag, og Lund kan like så vel tenkes å være en noe yngre rydning utgått fra den eldre gården på sørsida av elva, eller fra Sæbø. I høymiddelalderen er det i alle fall rimelig å anta at Sæbø var egen gård, og det samme gjelder Vardberg, men hvorvidt gnr. 10–12 var oppdelt, blir mer usikkert. Navnet Myklatun kan muligens tas som en indikasjon på at gården ble delt i norrøn tid, men noe bevis er det ikke. Samlet sett, skulle det være all grunn til å anta en betydelig høyere alder på gårdene her nede ved vannet enn oppe i Måbødalen. Dette viser seg også når landskylda i 1647-matrikkelen trekkes inn. I 1647 skyldte de fire brukerne på Sæbø til sammen tilsv. 149 lpd. korn, og de to på Vardberg skyldte 85 lpd. De øvrige gårdene hadde 1 bruker hver, og Myklatun skyldte 50 lpd., Gardatun 30 lpd. og Litlatun 26 lpd. (til sammen skyldte altså de tre tun-gårdene langt mindre enn Sæbø). Røyso skylde 29 lpd. og Lund 28 lpd. De to gårdene oppe i Måbødalen hadde svært ulik skyld. Tveito skyldte tilsv. 35 lpd. korn, mens Måbø skylde bare 6,3 lpd. Gjennomsnittsskylda for de nevnte ni gårdene var i 1647 48,7 lpd., og i en slik sammenheng var landskylda for Måbø helt ubetydelig (relativ skyld 0,1). Det kunne være grunn til å vurdere gården som en opprinnelig slåtteteig (bø = ‘avsideliggende eng’) under Tveito. Opplysningene i bygdeboka viser et utstrakt hopehav mellom de to gårdene, gjensidig eierforhold, felles støl (Åstestølen, seinere utskilt som gnr. 21), og flere utskiftinger av opprinnelig felles utmark (se Lægreid 1992, f.eks. s. 398, 403, 406). Indikasjonen på en teignavntolkning av etterledet motsier ikke den tolkningen av forleddet som er foreslått ovenfor, men utelukker heller ikke en tolkning til et mannstilnavn
