gnr. 33 i Rødenes hd., Østfold
– ø2stenbý (Bugge 1883), ø2sstenby (NG), "øst4nby (AN ca. 1955)
j Oysteins bø (u Rødenes k) RB 149, 1401. j Øysteinsbø ... j huorium gardenom (u Klund k) RB 151, 1401. j Oysteinsbø (u Øymark k) RB 154, 1401. j Østensby DN V 718, 1504. Østennsby NKJ I 23, 1575 (= St 22a). Anund Østenby Aktst I 57, 1591. Østenby 1593 NG. Østennby 1593 bs AN. Østenby 1/1 1604 NG. Østenbye 1604 bs AN. Østenszbye (!) 1613 ls AN. Østennsbye 1614 ls AN. Østennbye 1618 bs AN. Østenbye 1619 bs AN. Østenby 1626 NG. Østenbye 1639 AN. 1647 I 22 115. Østennbye 1647 I 113 115 118. Østenbye RAd 1654 (Rødenes). 1661 lk. RAd 1664 (Halden). 1723 matr E M. 1801 ft AN. Østenby (Øysteinsby) 1838 matr
De eldste skriftformene fram t.o.m. 1575 viser klart at navnet, slik Oluf Rygh påpeker, er en genitivssammensetning med mannsnavnet Øysteinn + býr. S-fugen opptrer igjen på 1600-tallet, men det er vel tvilsomt om disse seine eksemplene gjenspeiler en genuin form. Materialet viser flere eksempler på tidlig bortfall av genitivs-s også andre steder (se f.eks. under Ugjesteby). Under gnr. 104 Østenbøl i Enebakk, bemerker Rygh at genitivs-s «saa meget lettere kunde afslides paa Grund af det strax forud Gaaende s» (NG II 222).
Øysteinn (Eysteinn) var ett av de aller vanligste mannsnavnene i Norge, og ifølge E.H. Lind (sp. 252–55) opptrer det allerede på 700-tallet (Heimskringla). På Island var navnet imidlertid uvanlig etter landnåmstida og blant landnåmsmennenes nærmeste etterkommere (Lind sp. 255 og NK VII 123). Navnet (Østen) synes også å ha vært godt representert i Sverige, der det ifølge Lundgren-Brate (s. 321) også forekommer i noen stedsnavn. De fleste personnavnbeleggene er imidlertid så unge at man ikke kan utelukke at de står for, eller er blandet sammen med, det gsv. Ødhsten (jfr. Lundgren-Brate s. 317 og ca. 600 belegg i SMPs samlinger). Det samme gjelder trolig de få danske eksemplene og også de danske runebeleggene austain (jfr. kommentaren i DgP I 1616). Erik Björkman gjengir (s. 35, med henvisning til Brate og Bugge 1891: 50) noen utvetydige svenske runebelegg (aistain og aistin), og Gillian Fellows-Jensen (1968: 78) opplyser at navnet forekommer «fairly frequently» i svenske innskrifter. Fra England nevner Björkman (loc. cit.) bare et par eksempler, og Fellows-Jensen 1968 og Insley har ingen eksempler på uavhengig bruk av personnavnet.
Under Øysteinn har Oluf Rygh i GPNS (s. 288 f.) 19 eksempler på sammensetninger i norske gårdsnavn, bl.a. seks på stad og fire på rud/-rød, dessuten flere med naturordetterledd. Av staðir-navnene er det (ifølge NG) bare gnr. 62.63 Østenstad i Asker som er belagt i middelalderen («J Øysteins stadum» RB 112, «Øysteinstad» RB 292; jfr. NG II 159). Gnr. 89 Øysteinstad i Skjold er kjent siden 1519 («Ystenstad», NRJ II 460). Gnr. 61 Østenstad i Fjaler er første belagt i 1603 (NG XII 273), gnr. 1 Estenstad i Soknedal og gnr. 35 Estenstad i Hølonda fra 1520 (NRJ II 169, 176; NG XIV 246, 271) og gnr. 44 Estenstad i Strinda fra 1590 (NG XIV 342). Høyst sannsynlig kan alle disse gårdene likevel føres tilbake til middelalderen, trolig også til vikingtida.
Alle de fire ruð-gårdene kan føres tilbake til middelalderen. I Våler i Østfold er det to Østenrød-gårder, gnr. 56 i hovedsoknet og gnr. 112 i Svinndal. Den sistnevnte var ødegård i 1614, men kjent som «j Øystæins rudi» i RB 485. Den første er ikke belagt før i 1593, men var fullgård i 1603 (NG I 366, 373; BØ III 92, 196) og hører trolig til de eldre ruð-gårdene. Begge de to andre Øysteinsruð er fra Hedmark (Våler og Eidskog) og er nevnt i RB («J Øystæinsrudi» s. 456 og «j Øystæins rudi» s. 462). De er seinere forsvunnet eller gått inn under nabogårder (NG III 234, 305; jfr. s. 298) og har sannsynligvis vært relativt unge rydninger da de ble liggende øde.
Fra Gjerpen kjennes et Øysteinsstǫðull, skrevet «J Øysteins stodli» i RB 37, som Terje Christiansen (1971: 129) tentativt identifiserer med gnr. 88 Stulen, som ellers først er kjent fra 1665 (NG VII 123). Identifiseringen er usikker og kan i alle fall ikke begrunnes ut fra rekkefølgen i RB. Like sannsynlig er det at gården etter en periode som egen driftsenhet igjen er blitt redusert til støl, seter. Det samme viser seg ved gnr. 79 Østestøl i Liknes (Kvinesdal), der Rygh i GPNS (s. 289) bemerker at forleddet også kunne tenkes sammensatt med øfsti, ‘øverste’ (begge tolkninger la han for øvrig også fram i Rygh 1894: 117). Navnet kan etter de eldste skriftformene «Østenstøele» fra 1647 og 1668 og «Østenstøle» fra 1723 inneholde mannsnavnet, men adverbet øfsti er vel så sannsynlig. Gården ligger øverst oppe i en dal, noen kilometer ovenfor nærmeste nabogård, gnr. 78 Løland. Den var liten (i 1647 skyldte den 4 ¾ engelsk, tilsv. 4 lpd. korn, mens Løland skyldte 1 hud, tilsv. 10 lpd.; jfr. 1647-matr. bd. IX s. 149, 153), og den er nå avmerket som seter på kartet («Ystestøl» N50 1411.4 8577, jfr. GK C 39a Fjotland).
Østenbøl i Enebakk kjennes først fra 1528 (NRJ IV 232; NG II 222 oppgir år 1520), men da gården var skyldsatt som én fullgård og én halvgård allerede i 1594, det samme som gnr. 108 Bøler og 113.114 Dæli og med langt høyere skyld i 1647 enn de andre nabogårdene, er det all grunn til å regne også denne gården til de eldre. Gnr. 45 Østensbu i Øyestad var halvgård da den ble registrert første gang i 1593 (NG VIII 113), og går sikkert tilbake til middelalderen, og det gjelder muligens også gnr. 225 Øysteinsland i Kvås, som i 1594 skattet som ødegård (NG IX 250).
Navnene med topografiske etterledd kan antas å ha høyst ulik alder, men gnr. 42 Østensvik i Aremark må være blant de eldre. Navnet er først kjent fra 1593, men gården var delt i to fullgårder alt i 1604. Det forsvunne *Øysteinslíð fra Fåberg, belagt i 1330 («j Æstæins lid», «j Estæins lidæne» DN V 76 f.; NG IV1 235), kan etter sammenhengen være et relativt ungt og kortvarig partsnavn (på en av gårdene Lia, Arlia, Kjettlia eller Grønlia; gnr. 130–134?). Brevet gjelder arven etter en Øysteinn, og i det samme brevet nevnes et par andre navn som ikke er tatt med i NG, bl.a. et *Hávarðslíð («j Hafuordz lid», «Hafuordslidæne») med sekundær s-genitiv.
Fra Modum kjennes Østensenga, gnr. 82, som må være en utskilt del av en eldre gård (muligens gnr. 72 Skretteberg, se Ruud 1969: 177). Gården har likevel vært relativt stor, for første gang den nevnes, i Stiftsboka fra 1577, skyldte den ett pund korn til Heggen kirke (NKJ I 204). I 1647 lå gården (sammen med Skretteberg) til futen og var ikke skyldsatt (jfr. under Aslaksby ovenfor), men om skylda ikke var redusert i mellomtida, ville gården blitt karakterisert som halvgård (jfr. 1647-matr. bd. V s. 77; i 1788 var skylda bare 10 lpd.; jfr. Ruud loc. cit.). Også dette navnet kan gå tilbake til middelalderen.
Til slutt i sin liste over mulige sammensetninger med Øysteinn nevner Rygh et fjordnavn fra Lofoten, skrevet «j Østensfyrde» og «j Østeinsfyrde» i AB 98. Etter sammenhengen er det klart at belegget gjelder en fjord i Vågan som etter de nyeste kartutgavene heter «Austnesfjorden», men navnet har tidligere vært skrevet «Østnesfjorden» (f.eks. på GK K 10 Svolvær, utg. 1902 og flg. utg. og det oppfotograferte, første kartbladet i M711-serien, nå N50, 1131.1). Den eldre skrivemåten samsvarer med uttalen ["øs(t)nesfjo'N] (AN 1947 og 1971; jfr GPNS s. 289). Den nåværende navneformen kunne skyldes en metatese fra Østens- til Østnes- der st videre ville assimileres til ss. Imidlertid viser det øvrige navnematerialet fra Vågan at diftongen au i aust kan monoftongeres til [ø] når forleddet er det ubøyde adverbet aust; Austpollen uttales ["øspål94n] eller ["øustpål94n], Austrenna ["øsren9a] eller ["øustren9a] o.s.v., mens sammensetninger med det bøyde austre uttales med diftong, f.eks. Austerøya ["øusterleia]. Den moderne uttalen kan altså ikke underbygge teorien om at forleddet er mannsnavnet, men den er heller ikke til hinder for et slikt opphav. Det kan nevnes at det etter kartene ikke er noe stedsnavn *Østnes eller *Austnes i nærheten av fjorden.
Det gjennomgåtte materialet viser at en rekke norske navn uten tvil er sammensatt med mannsnavnet Øysteinn, og de aller fleste av dem går beviselig tilbake til middelalderen eller enda tidligere. Lundgren-Brate (s. 321) nevner to svenske stedsnavn under Östen, «Ostensboha» [!], «bodhum» og «Östensvreth», begge fra Uppland, men beleggene er for unge til at det på grunnlag av skriftformene kan utelukkes at forleddet er Ödhsten, som ifølge Otterbjörk (1981: 138) var vanligere i Østsvensk. Elof Hellquist (1918: 65) nevner to Östersbyn fra Dalsland, men har ingen kommentar ut over en generell henvisning til SOÄ. Trolig mener han bebyggelsene i Tössbo hd. (SOÄ XVII 26) og Vedbo hd. (SOÄ XIX 124); i begge tilfeller har navnene belegg som «Östensbyen» o.l. fra midt på 1500-tallet, men den moderne og misvisende skriftformen fra 1825 av. Et annet navn, Östebyn i Sunndals hd., skrives også «Östensbyen» i 1541, men «Östebyen» alt i 1543. Forleddet tolkes til adv. öster i SOÄ XVI 46. I Värmland (Näs hd.) finnes et Östensbyn belagt første gang i 1503, der forleddet rimeligvis må være Östen, slik det også tolkes av utgiveren (SOV XI 49). Ifølge Svensk ortförteckning er det også andre steder en rekke sammensetninger på Östen(s)-, bl.a. flere på torp, fra flere deler av landet. Det lar seg ikke her gjøre å bestemme forleddet nærmere i hvert enkelt tilfelle.
I Danmark synes navnet ikke å forekomme som stedsnavnforledd, men fra England nevner Erik Björkman (s. 35) et «Aistanby», som mulig er identisk med det Asenby i Nord-Yorkshire, som i DEPN og Fellows-Jensen 1972 (s. 18; jfr. 1968: 78) tolkes til Øysteinn.
Østenby ligger på vestsida av Rødenessjøen mellom Krossby i sør og Klemetsby i nord, og ca. 2 km nordvest for Klund kirke på østsida av sjøen (kirken nevnes i RB 150, 563; den stod fram til slutten av 1500-tallet og er gjenreist i nyere tid). Nord for gnr. 20 Klund ligger gnr. 19 Måstad, gnr. 18 Stillesby (rett overfor Østenby) og gnr. 13.14 Gåseby (overfor Klemetsby). Langs den vestre stranda ligger sørfra gnr. 29 Vik, gnr. 30 Kåtorp, gnr. 32 Krossby, gnr. 33 Østenby, gnr. 38 Klemetsby, gnr. 39 Huser, gnr. 43 Kinn og gnr. 44.45 Vikeby. Vest for disse ligger sørfra gnr. 31 Holo og gnr. 34 Lund, og enda lenger vest gnr. 35 Kamperud, gnr. 36 Fonnerud, gnr. 34,2 Kirkeng, gnr. 37 Kallak, gnr. 40 Røn, gnr. 41 Toketorp, og gnr. 42 Grav.
Sammenliknet med disse gårdene synes Østenby å være middels stor (relativ skyld 1,0), med en skyld tilsv. 30 lpd. korn i 1647, det samme som Vik, Kallak (Kaldakr) og Grav. Gåseby, Vikeby og Klemetsby var de største gårdene, med en skyld på hhv. 45, 44 og 40 lpd. Stillesby skyldte 33 lpd. og Krossby 20 lpd. Kinn og Toketorp skyldte 37 lpd. hver. Det gamle kirkestedet Klund lå også godt over gjennomsnittet med 35 lpd., det samme som Huser. Holo skyldte 27 lpd., og Kåtorp, Måstad og Fonnerud må antas å ha vært om lag jevnstore med en skyld på 25 lpd. hver. De minste gårdene var Lund med en skyld 20 lpd., Kirkeng med 15 lpd. (nedsatt til 12) og Kamperud og Røn med 10 lpd. hver. Røn tolkes i NG I 170 som en mulig sammensetning av ró f., ‘krok’ + vin, men må i så fall antas å høre med blant de aller yngste i denne navneklassen, mulig en avsidesliggende eng som ble bosatt først på et seint tidspunkt, lenge etter navnet ble til. Øst for Stillesby er det likeledes en slik perifer vin-gård, gnr. 15 Hien, som også skyldte 10 lpd. i 1647.
By-gårdene i denne delen av Rødenes kan på bakgrunn av det ovenstående antas å tilhøre den eldste bosetningen i området, og etter beliggenheten ville det ikke være umulig å tenke seg nabogårdene Østenby og Kallak som tidlig utskilte deler av Lund (noe som kunne forklare at dette navnet er knyttet til en forholdsvis liten gård). Krossby har mulig også hørt til samme primærgård, likesom de to ruð-gårdene, og sannsynligvis Kirkeng og Røn. Den samlete skylda for disse gårdene (140 lpd.) tilsvarer om lag skylda for gårdene på østsida av fjorden, fra Klund til Gåseby (138 lpd.)
http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bc1cbe34-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4
