forsv. gård eller gårdpart i Lærdal hd. (Tynjum sn.), Sogn og Fjordane
j Sigmundar bø BK 41a, ca. 1360
Navnet er ikke tatt med i NG XII. Forleddet er det vel belagte mannsnavnet Sigmundr, som E.H. Lind (sp. 881–83) påpeker var spesielt mye brukt på Island. I Lind Suppl. (sp. 703 f.) gis ytterligere eksempler på bruken i Norge, og i sp. 704–08 nevnes belegg fra Island samt noen få fra Færøyene og Man. Blant de norske eksemplene er det flere enn vanlig fra Vestlandet (jfr. bl.a. Sigmundr í Ásgarði i Lærdal, BK 40a, 41b.), men også andre deler av Sør-Norge er godt representert.
Navnet er velkjent i Sverige (Lundgren-Brate s. 219 f.),1
men fra Danmark kjennes bare noen ytterst få eksempler (DgP I 1224 f.). I England lar navnet seg stort sett ikke skille fra det tilsvarende gammelengelske Sigemund eller det kontinentale Sigimund (Björkman s. 120, Fellows-Jensen 1968: 233, Insley s. 329 f.).
Lind (loc. cit.) nevner flere stedsnavn med Sigmundr i forleddet, stort sett de samme som i GPNS s. 213 f. Her er hele seks sammensetninger med stad og fem med rud samt en del andre, bl.a. det nedenfor omtalte Simengard i Øyer. Rygh bemerker at enkelte av navnene kan gå tilbake på Sámundr eller Sæmundr, men han avviser at noen skulle inneholde det kristne Símon. Det spørs nok likevel om ikke dette kan foreligge i enkelte av ruð-navnene; jfr. at gnr. 85 Semmerud i Sørum, skrevet «j Symonarud» og «j Symons rudi» i RB 441, er forklart til dette navnet i NG II 258 (noe utgiverne av GPNS har gjort oppmerksom på).
Også i Sverige forekommer Sigmund som forledd i en rekke stedsnavn, særlig sammensetninger med torp (Lundgren-Brate s. 219 f.; se også f.eks. Simrud i SOV II 23 og Simmerud i SOÄ XVI 135), men det kan som i Norge forveksles med det yngre lånenavnet Símon. Noen mulige danske stedsnavneksempler (bl.a. på -torp) nevnes i DgP I 1224 f., og John Kousgård Sørensen (1958a: 110, 245) påviser sammensetning i navn på -sted.
*Sigmundarbœr nevnes blant gårder og gårdparter som lå til presten ved Tynjum kirke, og i registeret til utgaven antydes det at kunne være feil for Sigmundargarðr, jfr. gnr. 93 Simengard i Øyer; NG IV1 172. Det er likevel lite trolig at Tynjum kirke skulle ha inntekt av en gård i Gudbrandsdalen. Rett nok var Simengard kirkegods i 1647 (med skyld 1 ½ hud; Skattematrikkelen 1647 IV 118), men av Stiftsboka (NKJ I 158, 160) går det fram at dette var landskyld til Øyer annekskirke (og Øyer prestegård). *Sigmundarbœr var én av to gårdparter som var donert av en herra Sighvatr, og P.A. Munch argumenterer i sin utgave av BK (s. 111 f.) for at dette er ridderen Sigvat på Leirhol i Vang i Valdres, nabosoknet til Lærdal. Det var langt mer naturlig at Sigvat hadde gods i Lærdal enn i Øyer. Selv så seint som i 1647 hadde vangsgjeldingene jordparter i Lærdal, se f.eks. 1647 XII 54. Det kan med rimelighet antas at *Sigmundarbœr var en part i én av de gårdene i Tynjum sokn som seinere svarte landskyld til Tynjum kirke, f.eks. gnr. 12 Bø eller gnr. 13 Grøte, der det også fantes Miðbœr og Ýztibœr på 1300-tallet (jfr. 1647 XII 55). Partsnavn av typen personnavn + gårdsnavn kjennes mange steder fra, og de har, som her, ofte hatt kort liv
http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bbfcea37-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4
