tidl. gård i Kyrkjebø hd., Sogn og Fjordane
Engellsbøe 1611 NG. Engelsbøe 1661 lk
Under «Forsvunne Navne» i NG XII 182 tolker Albert Kjær navnet som «vel et opr. *Ingjaldsbœr, af Mandsnavnet Ingjaldr, som endnu er i Brug paa Vestlandet»; han viser til at stedsnavn som sikkert er sammensatt med dette personnavnet, finnes skrevet «Engels-» rundt ca. 1600, og at navnet er tatt med i GPNS (s. 144). Imidlertid viser han også til mannsnavnet Engill med hv. til E.H. Lind (sp. 234 f.).
Oluf Rygh karakteriserer i GPNS Ingjaldr som et «almindeligt Mandsnavn i Norge, endnu brugt paa Vestlandet», han påpeker at det av og til kan være vanskelig å skille fra Ingulfr, og at det «i Regelen synes […] at være gaaet over til Engels-». Lind (sp. 626–28) har en rekke eksempler og bemerker at navnet «hör allt ifrån vikingatiden till de mera brukliga dopnamnen såväl i Norge som på Island»; han viser til gsv. «Ingiæld» og gd. «Ingeld». I Lind Suppl. (sp. 497–501) er flere belegg stedfestet, men her er relativt få fra Vestlandet. Av Linds eksempler ser man at formene Ingel og Engel opptrer alt fra midten av 1300-tallet.
Navnet Engill har Lind (sp. 234 f.) bare noen ytterst få eksempler på; det anses som en sideform til Ǫngull, som han (sp. 1251) gir ett (islandsk) belegg for, men som han mener inngår i flere stedsnavn både på Island og i Norge, flest på Vestlandet. I Lind Suppl. (sp. 240) føres opp ett eksempel på Engill, som patronym, men her tar han også med Engelsbøen i Kyrkjebø. Under Ǫngull (sp. 899 f.) suppleres bare med noen stedsnavn.
Assar Janzén (NK VII 51) sidestiller Engill og Ǫngull og fører dem opp blant personnavn som går tilbake på opprinnelige tilnavn (her med betydningen «den krokige», jfr. angel, ‘fiskekrok’). I NPL gis Engel et «fleirsidig opphav», men tolkning 3, en etterreformatorisk skriftvariant av Ingjald, Ingvald og Ingolv foretrekkes; for Vestlandets vedkommende tyder uttaleformen «Engjel» på at Ingjald er opphavet; jfr. Aasen 1878: 25. Blant skattebetalerne i 1647 var det én eneste Engel i Sogn og Fjordane, på Systrond (Leikanger) i Indre Sogn.
Engel er svakt belagt i Sverige, og det oppfattes i SMP (bd. I, sp. 684) som et tysk navn, men det tilføyes at «möjl. kan namnet stundom ha brukats såsom sidoform till Ingiæld». Ifølge LundgrenBrate har både Ingiæld og Ingulf vært vanlige i Sverige, mens Ingvald bare føres opp med ett eksempel (s. 132, 134). I dansk er det er noen eksempler på Engel, som antas å kunne ha ulike opphav (DgP I 240 f.). Både Ingulf og Ingwald er meget svakt belagt (DgP I 630), mens det er forholdsvis mange belegg på Ingiald (DgP I 619 ff.). Det nordiske Engel / Engill synes ikke å være belagt i England, men Gillian Fellows-Jensen nevner både Ingjaldr og Ingulfr (1968: 151 ff.), og John Insley har med et par belegg på Ingivaldr (han framhever at dette primært er et svensk navn). Insley har imidlertid en god del belegg på Ingólfr /-ulfr, og han anser dette navnet som hovedsakelig vestnordisk (s. 225 ff., 229–34).
I GPNS (s. 143) har Rygh to eksempler på stedsnavn sammensatt med Ingivaldr, begge på stad. På s. 144 fører han opp 25 gårdsnavn som kan gå tilbake på Ingjaldr, og de aller fleste av dem har formen «Engels-». Mange av etterleddene er naturord, men Rygh nevner også seks eksempler på sammensetning med stad og to på -rud; med ett unntak er alle disse fra Østlandet. Flere av de øvrige sammensetningene, spesielt fra Vestlandet, står uten eldre belegg, og de viser at personnavnet, slik Rygh nevner, har vært i vanlig bruk opp mot vår tid. Under Ingulfr (s. 144 f.) tar han med 15 eksempler på sammensetninger, de fleste er navn på stad og rud/rød, men ingen har formen Engels-.
Engel antas i SMP (bd. I, sp. 684) å foreligge i det båhuslenske Engelsrud, skrevet «j Eingilsrudi» i RB 322.1
Ingiæld skal ligge til grunn for flere svenske stedsnavn, bl.a. et «Ingiældzbygd, nu Ingesby, Nykyrka Ög.» (Lundgren-Brate s. 133); et tilsvarende Ingelsby av «Ingiældzbygd» nevnes av Elof Hellquist (1918: 63) også fra Östergötland. Hellquist presiserer ikke alltid hvilket av de aktuelle personnavn som ligger til grunn, men Ingelsby i Kyrkefalla sn., Skaraborgs län, er i SOSk VII 61 overbevisende tolket som et opprinnelig Ingiäldsbygdh. I denne sammenhengen synes også de følgende av Hellquists eksempler å være aktuelle: Ingelsby, Lerbäck sn. Närke (s. 61; se likevel Hellberg 1967a: 524) og Ingevaldsby i Tuna sn., Dalarna, som nå skal hete Ingevalsbo (Hellquist 1918: 64). I DgP I 241 nevnes ett stedsnavn sammensatt med Engel: Engelsby i Husby hd. Tolkningen bygger sikkert på Marius Kristensen (som setter det til det mnty. navnet; NoB 1914: 52), men Kristian Hald (1930: 78), som viser til Kristensen, fører det til Ingiald, «eller mulig gda., gsv. Ingulf, der indgaar i Torpnavne som Engelstrup m. fl.». Både dette og flere andre navn på Engels-, Ingels- står i DgP I (sp. 621) oppført under Ingiald. Gillian Fellows-Jensen (1968: 151 f.) fører under Ingjaldr opp Ingoldsby i Lincolnshire og dessuten to navn fra Yorkshire. Under Ingulfr nevner hun (s. 152) tre stedsnavn fra Yorkshire.
Disse nordiske eksemplene støtter tanken om at Engelsbøen inneholder et personnavn, og at dette neppe er det svakt belagte Engel, men det er fremdeles uvisst hvilket av de øvrige mulige mannsnavnene det er tale om. Hverken Rygh eller Kjær kjente til at navnet Engelsbøen fremdeles brukes, og uttalen, som bl.a. på grunn av den lokale (alternative) forklaringen om en engelskmann (se nedenfor) synes å være ekte, taler klart imot Kjærs tolkning. Ingjaldr ville høyst sannsynlig bli uttalt ["eMj3l] eller ["ezMj3l] (slik notert bl.a. fra Kinsarvik i AN saml.) – også i sammensetning, men Ingulfr/ólfr (og mulig også Ingivaldr) ville få en uttale som notert ovenfor, samt skriftformer som «Engel» (jfr. GPNS s. 143 ff. , Lind sp. 640 ff., Lind Suppl. sp. 525 f., NPL s. 140 f.).
Engelsbøen er avmerket som uthus, hytte e.l. på N50. Stedet ligger rett over Høyangsfjorden fra Kyrkjebø, under Engelsbøfjellet (som ender i Engelsbønova). Navnet er ikke registrert i skattematriklene, men på navneseddelen i AN (fra 1955) opplyses at stedet tilhører gnr. 54 Nordeide, og at det skal ha fått navn etter en «sauetjuv» som bodde der, men «andre påstår at det er ein engelskmann som har butt der». I bygdeboka (Førsund 1963: 458 ff.) opplyses at futen «Giøde Pedersen» eide ½ laup smør i Engelsbøen «fyrst på 1600-talet», at plassen kom inn under Nordeide i 1623, og at den nevnes i noen dokumenter seinere. I 1661 krever bonden nedsatt skyld for «denne ødeteigen», der det ikke fantes annet enn «urd og stein der dei berre kunne så ei handfull korn, og dei fekk berre 2–3 lass høy på teigen, som stendig vart skadd av jord- og steinras». I 1661-matrikkelen nevnes ikke brukeren ved navn, og det bemerkes at «Aasideren eyer och B[ruger]», og plassen har «ingen Herlighed», men skylder likevel ½ laup smør. I Ættebok for Kyrkjebø nevnes en Tor(e) Nordeide som husmann på Engelsbø i 1664, og «Aff Engelsbø» (1600–01) tolkes som personnavnet Alf(!) + stedsnavnet. Plassen synes å ha vært øde i 1668. Noen person med ett av de aktuelle mannsnavnene nevnes ikke (Førsund 1949: 249).
Opplysningene om landskylda og den avsides beliggenheten tyder på at stedsnavnet er forholdsvis ungt; det er vel tvilsomt om det går tilbake til middelalderen. Etterleddet er her uten tvil b.f. sg. av bø i betydningen ‘(avsidesliggende) eng’. Forleddet er høyst sannsynlig et sammensatt personnavn, og blant dem som er aktuelle, synes Ingolv å være den rimeligste tolkningen
http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bbc88b49-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4
