Isagspart 1606 NG. Jsachsbøe 1647 IV 162. Isachs Bøe 1661 lk. Jsachsbøe 1665 matr. 1668 NG. Isacksbøe 1723 matr E M. Isachsbøe 1801 ft. Isaksbø 1838 matr
Oluf Rygh opplyser i NG at gården er en opprinnelig part av Bø (gnr. 117.118), og at den har navn «efter en Eier eller Bruger langt tilbage i tiden, som har hedet Isak». Rygh har sikkert rett, og dette understrekes av navnet (eller betegnelsen) fra 1606. Ifølge GPNS (s. 145) forekommer Ísakr i Norge allerede på 1100-tallet, og E.H. Lind har en rekke belegg både fra sagaer, annaler og tidlige diplomer. Etter ca. 1300 er navnet «tämligen vanligt»; og det samme gjelder i Danmark og Sverige (jfr. NK VII 141, 219; DgP I 695–07 og ca. 600 belegg i SMPs samlinger – de eldste fra 1100-tallets Lund, og seinere hovedsakelig i østlige og sørlige deler av Sverige). I sitt manus til GPNS oppgav Rygh ett gårdsnavn under oppslaget Ísakr: gnr. 62 Isakrud i Sør-Odal, men utgiverne har supplert med et (forsvunnet) navn fra Grue. Gårdsnavnet fra Odalen behøver slett ikke å gå tilbake til norrøn tid; det forekommer ifølge NG III 185 første gang i 1723, skrevet «Isachrud». Navnet fra Grue er på den annen side gammelt, men kan tidlig ha gått av bruk. Belegget er hentet fra RB 458, der det opplyses at Grue kirke til presttaka hadde bl.a. «j Jsakx holmanom ij stænger ok þridia firir Haughs moon». Av dette forstår Oluf Rygh at Isaksholmen har vært en slåtteteig, «formodentlig en Holme i Glommen».1
Belegget er interessant ikke bare på grunn av alderen, men også fordi det knytter personnavnet til ett av de områdene der navnet seinere er mindre brukt.2 Foruten navnet i Grue, nevner Lind (sp. 658) ytterligere ett belegg fra Røde bok, «j Jsaks rudi», som på s. 382 nevnes under Kville kirke i Båhuslen.3
I Lind Suppl. (sp. 533) nevnes også Isaksbø, og – «antagl. av nyare ursprung» – gnr. 174 Isakstua i Fåberg (NG IV1 233) og gnr. 26 Isakbukta i Lebesby (NG XVIII 216). M.h.t. fåbergnavnet, kan det merkes at eldste belegg ifølge NG er samtidig med eldstebelegg for Isakrud i Sør-Odal, som til tross for etterleddet kan være en etterreformatorisk navnelaging. Hvorvidt Isaksbø på Lesja går tilbake til sein norrøn tid, lar seg neppe avgjøre med sikkerhet, men etter beliggenhet og landskyld er det ingen grunn til å anta særlig høy alder. Ifølge 1647-matrikkelen skyldte gården da tilsvarende 15 lpd. korn og hadde en relativ skyld på 0,5, det samme som gnr. 114 Ulateig og gnr. 116 Augard, også disse med navn av yngre, sekundær type. Se nærmere under drøftingen av gnr. 115 Kårbø
j austra Dale j Vedale er kallaz Ifuersbø RB 512, 1397. Jffuerszby NKJ I 30, 1575 (= St 28b). Iffuersbye 1603 NG. Ifversbye Aktst I 297, 1639. Jffrsby saugen 1618–19 Vkl lr AN. Jffuersbye 1647 I 207. Jffuersbye saugenn 1647 I 217. Ifuersbye 1661 lk. Iversbye 1723 matr E. 1723 NG. Jversbye 1723 matr M. Iversbye 1801 ft. Iversby 1838 matr. Jfr. a Dalle DN VI 410, ca 1400–10. a Dale DN V 386, 1422
I NG tolkes navnet som «Ívarsbýr, af Mandsnavnet Ivar (Ívarr)», og Oluf Rygh antar på grunnlag av rødeboksbelegget at «Gaarden oprindelig har hedet Dal (Dalr) eller været en Part af en Gaard af dette Navn». Dal har vel da også omfattet Torgrimsby (se nedenfor), som ligger nordvest for Iversby; mellom gårdene ligger nå Skjebergdal kapell. Gårdsnavnet Dal nevnes ikke etter 1422. Ívarr skal ifølge E.H. Lind (sp. 660–63) ha vært allment i Norge i hele middelalderen. Han mener det opprinnelig er en sideform til Ingvarr, men dette er omstridt (se bl.a. NPL s. 144, Insley s. 236 f.). Lundgren-Brate anser navnet som «rätt vanligt» også i Sverige, men anfører en viss vestlig dominans, noe også de mange hundre beleggene i SMP saml. viser. Ifølge DgP (bd. I, sp. 709–15) har navnet også vært utbredt i Danmark, og det forekommer ifølge Erik Björkman (s. 72, 74) i England (jfr. Insley op. cit., Fellows-Jensen 1968: 153). Oluf Rygh kaller i GPNS (s. 145) personnavnet «overmaade almindeligt» og nevner 11 eksempler på bruken i norske gårdsnavn. Fem av dem er sammensatt med rud/rød, og ett av disse er fra Østfold, et nå forsvunnet navn i Askim (jfr. RB 143, 168; NG I 50). Uttaleopplysningene viser en viss reduksjon av a i personnavnforleddet, men gjør det tvilsomt om rødeboksformen kan tas til inntekt for en reduksjon helt til e. Også de andre gårdsnavnene fra Østfold og Akershus med Ívarr som forledd (RB 143, 168, 292) viser reduksjon, men skriftformene varierer, tilsynelatende vilkårlig mellom æ og e). Tilsvarende navn fra Grenland og Båhuslen har fullvokal (RB 37, 343, 350), og Ivars-Disen i Odal har tre eksempler på reduksjon (RB 217, 286, 476) og ett uten (RB 472). Vokalbruken samsvarer med en lang rekke eksempler på tidlig reduksjon til æ eller e, særlig etter lang stavelse (se f.eks. Seip 1955: 132 ff., 252 f.) Elof Hellquist (1918: 66) nevner et Ivarsbyn fra Värmland (først belagt i 1540; jfr. SOV IX 70), og Gillian Fellows-Jensen antyder forsiktigvis at forleddet i Ewerby i Lincolnshire «has been assumed to be» Ívarr (1978: 46). Navnet forekommer også som forledd i noen danske stedsnavn (DgP I 716), men ingen på by. Iversby ligger innerst i ei vik i den nordøstre delen av Isesjøen. Nærmeste nabogård er gnr. 64 Torgrimsby i nordvest, og nord og vest for denne ligger gnr. 63 Holt (halvgård i 1603), ødegården gnr. 60 Øby, og fullgårdene gnr. 59 Vestgård og gnr. 58 Nes. I sørøst ligger gnr. 66 Børt (ødegård) i en avstand på ca. 3,5 km, i sør fullgården gnr. 73 Setre og gnr. 69.70 Buer, som alt i middelalderen var to bruk og i 1603 var skyldsatt som én fullgård og én halvgård. Like vest for Iversby ligger den nå nedlagte gnr. 72 Skaen, som også kjennes fra middelalderen, og som i 1603 var halvgård. I 1647 lå Øby og Børt til storgodsene Hafslund og Østbygård og var ikke særskilt skyldsatt, men i landkommisjonens jordebok fra 1661 står de oppført med en skyld på hhv. 2 huder og 2 tønner blandkorn, som begge tilsv. 20 lpd. Av de andre var Buer, Nes og Setre klart de største med en skyld tilsv. hhv. 48, 40 og 38 lpd. korn. De to by-gårdene skyldte hver 20 lpd., Vestgård og Holt 10 lpd. og Skaen bare i underkant av 7 lpd. Gjennomssnittsskylda var 23,4 lpd., og by-gårdene hadde dermed en relativ skyld på 0,9. Det er fristende å ta skyldforholdene som en støtte for antakelsen om at Torgrimsby og Iversby er (relativt seint) utskilte deler av en eldre storgård Dal, evt. med Børte som en noe mer fjerntliggende utflytning. Dal vil i så fall ha vært den største av gårdene her
