gnr. 84 i Nordre Land hd. (Torpa sn.), Oppland
– tø72rgunnsbønn (Bugge 1880), tø72rjunnsbø7n (Bugge? ca. 1886, NG)
I sitt interfolierte eksemplar av 1838-matrikkelen har Oluf Rygh først notert uttalen med [g] etter Sophus Bugge og så føyd til en alternativ uttale notert etter «Manden fra Finne paa Torpen» (= gnr. 107, drøye 8 km lenger sør)
Thorgudtzbøn ¼ 1647 IV 69. 1661 lk. Torgundsbøen 1665 matr. 1669 NG. Torgunsbøen 1723 matr E. 1723 NG. Torgundsbøen 1723 matr M. Torgusbøn (2 gbr + hpl) 1801 ft. Thorgundsbøen 1838 matr. Torgunsbøen 1886 matr. Torgundsbøen 1900 ft. Torgumsbøen 1904 matr
Ifølge Albert Kjærs kommentar i NG kan navnet p.g.a. gentivs-s ikke gå tilbake til det gamle kvinnenavnet Þorgunnr, og han tolker det til det yngre Torgunn. Kjær (og Oluf Rygh) kjente bare formene fra 1669, 1723 matr E og 1838, og det blir et spørsmål om formene fra 1647 og 1661 kan tillegges større vekt enn de noe yngre skriftformene og den uttaleformen Kjær anså som den rette.
Tolkningen lar seg vanskelig forene med uttalen tø72rjunnsbø7n som Kjær fører opp i NG, idet palatalisering av g ikke regelrett forekommer foran opprinnelig u. Om nå uttalen Bugge noterte i 1880, og som stemmer med de fleste skriftformene etter 1665, skulle være den rette, ville det derimot underbygge Kjærs tolkning; en ung navnelaging til kvinnenavnet Torgunn med (sekundær) genitiv på s.
Det norrøne Þorgunnr anses i GPNS (s. 259) å være et gammelt navn «skjønt det ikke kan paavises i ret gammel Tid i Norge eller paa Island, bortseet fra den i Eyrb. s. S. 92 omtalte suderøiske Kvinde af dette Navn». Oluf Rygh tilføyer at navnet i seinmiddelalderen opptrer i den svake formen Þorgunna og at det også er vanlig i Danmark. I en note har utgiverne føyd til at navnet er gammelt i Sverige, og med hv. til Sophus Bugge føres opp en «ældre Nominativsform Þorguðr» (parallelt med maðr for yngre mann). E.H. Lind (sp. 1174 f.) har noen flere eksempler under den svake formen enn under den sterke, og viser til dansk og svensk Thorgun. Ifølge Lundgren-Brate (s. 269) finnes navnet på flere svenske runesteiner; de nevner formene þurkun og þurkuþr som eksempel; den siste underbygger Bugges eksempel på den eldre nominativsformen. I SMPs samlinger finnes ett belegg på navnet, «Thorgon» fra Östergötland i 1384, og for øvrig skal navnet finnes i fire runeinnskrifter (U 459, Ög 29, Sö 73 og 288), men Lundgren-Brates sistnevnte form har jeg ikke funnet. Fra Danmark har DgP (bd. I, sp. 1385 f.) bare to eksempler på den sterke formen; det ene i en runeinnskrift, akkusativformen þurkuni; det andre «Thøren» fra 1403. Det er noen flere eksempler på Thorgunna, men i kommentaren presiseres at det ikke kan avgjøres om den svake formen har vært brukt på dansk, da den kun opptrer i vestnordiske kilder. Navnet finnes ikke hos Erik Björkman eller Gillian Fellows-Jensen (1968), men John Insley (s. 410) har ett eksempel fra Norfolk og bemerker, med henvisning til to eldre studier, at navnet opptrer bare sporadisk i England.
GPNS (s. 259) har tre eksempler på forekomst i norske gårdsnavn, Torgunrud i Skedsmo («Torgunndrudt» 1617; NG II 265), Feiring («J Þorgunna rudhi» RB 432 f.; NG II 426) og Vestre Toten («Tørgrindrum» ! 1578, Thorgundrud 1592; NG IV2 114). Skedsmonavnet uttales ifølge NG tå2rrgenrú, etter GPNS også tø72rge7n-, mens navnene i Feiring og på Toten føres opp med uttalen tø2rrgunnrú (-ru). Fra Dalsland nevner Lundgren-Brate «Torgunnehugen», som gjelder Torgunnehagen i Gestads sn., Sundals hd., eldst skrevet «Torgundehagen» i 1541 (SOÄ XVI 118). Fra Bolstads sn. i samme herred kan tilføyes «Ttorgundehagen» 1540, «Ttorgude Hagen» 1541, 1542, nå Norra Hagen, et navn som forekommer første gang i 1567 (SOÄ XVI 8). I Tjärnö sn., Vette hd. i Båhuslen finnes et Torgonö, ifølge OGB XX2 87 tidligst skrevet «Thorgunøen» i 1544 (NRJ V 250), men utvilsomt identisk med «Torguns øenn» i 1542 (NRJ IV 581) og det feilskrevne «Taxgrundrenn» i 1549 (NRJ V 326).
Eksemplene viser at kvinnenavnet Þorgunnr (evt. den svake formen Þorgunna) foreligger i gårdsnavn både fra middelalderen og fra nyere tid, men formen med s-genitiv finnes ingen andre steder bortsett fra i den nevnte tilfeldige skriftformen for Torgonö i Båhuslen. Det kan være grunn til å forsøke en alternativ tolkning av Torgunsbøen i Nordre Land.
Den eldste formen av gårdsnavnet, som forekommer i to, sannsynligvis uavhengige kilder,1
ligger langt nærmere et opprinnelig *Þorgautsbœrinn, til mannsnavnet Þorgautr, der diftongen au regelrett er blitt forenklet i trykklett stilling (at den skulle gjengi kvinnenavnet i formen Þorguðr, er av kronologiske årsaker høyst usannsynlig). Det blir da et spørsmål om å sannsynliggjøre en utvikling fra den påståtte opphavsformen til skriftformene som opptrer f.o.m. 1665, og til den uttalen Bugge noterte i 1880, altså eksempler på navn som viser innskudd av n foran s. Rygh 1882 (s. 148) har fire slike eksempler: «Sigfridstorpet» / «Sefrinstørpe» i Nord-Odal (Hedmark), «Bratsberg» / «Brannsborr» i Sokndal (Rogaland), «Skjæsvold» / «Skjennsvaadl», Etne (Hordaland) og «Østenstad» / «Ennsteinsta» i Jølster (Sogn og Fjordane). Sigfridstorpet er i NG III 200 oppført uten eldre skriftformer og med daglignavnet tø1rpe, men Magnus Olsen (NG X 11) oppgir uttalen se2frinstørpe under drøftingen av gnr. 41 Brandsberg i Sokndal, med henvisning til Rygh 1882 (her kunne man nok argumentere for at navnet heller er dannet til mannsnavnet Severin, slik Albert Kjær også tenker seg i NG XII 315). Brandsberg er skrevet «Bratteebøe» i 1616 (NG) og «Braxbøe» i 1626 (NG) og uttalen oppgis i NG X som bra1nnsbå7rr, evt. -bæ7rr (jfr. Brattsbœr ovenfor). Gnr. 6 Skjensvoll i Etne uttales ifølge NG XI 65 sjæ2nnsvå7dl, og det er belagt som «Skidtzuold» i 1610 (NG), «Skeesuold» i 1614 (NG) og som «Schiedsuold» i 1647 (1647-matr., bd. XI, s. 123).2
Siden midten av 1640-tallet har gården vært matrikulert sammen med gnr. 9 Gjerde, så navnet forekommer hverken i 1661 lk, 1665 matr. eller 1723 matr. Det kan altså ikke avgjøres når formene med n-innskudd opptrer. I 1801-folketellingen skrives «Skiensvold», likeledes i skifteregisteret for 1804–15, men i folketellingen fra 1865 «Skjæsvold» og i 1900 igjen «Skjensvold» (alle ifølge Riksarkivets digitalarkiv). Gnr. 52 Innsteinstad i Jølster skrives i den eldste kilden (fra 1552; DN VI 806) «Eustenstad» tre ganger og «Øsstenstad» én gang, men Oluf Rygh (og Kjær?) har i originalbrevet lest «u» i den første formen som «n», noe som stemmer med uttalen innstei1nsta, e2nnsteinsta (NG). Oppskrifter i AN fra 1947 og 1954 har hhv. [Instez1nsta], [2Insteznsta] og [e6ste1nsta'], [e6nste1nsta'], med kommentarer om at formene med n helst høres blant eldre folk. Yngre skriftformer har i all hovedsak opprettholdt former som «Østenstad», noe som kan tenkes å ha påvirket uttalen blant yngre mennesker. Kjær avslutter en lengre kommentar til navnet med å fastslå at n-innskuddet må stamme fra tida etter 1552.
En forklaring av forleddet i Torgunsbøen som resultatet av et n-innskudd en gang på 1500- eller 1600-tallet skulle etter dette ikke være umulig. Man kunne tenke seg en utvikling der *Þorgauts / *Torgauts- gjennom monoftongering blir til *Torguts-, hvoretter ts assimileres til s(s) og hvor n deretter skytes inn.
Mannsnavnet Þorgautr nevnes ikke i GPNS, men E.H. Lind har en rekke eksempler – hovedsakelig fra Norge – der beleggene dateres fra ca. 1190 til 1530; han nevner også en runeinnskrift fra Uvdal (sp. 1161–63; jfr. NIyR II 147–51). Linds belegg er i all hovedsak fra Østlandet, bl.a. Hadeland, men også fra Båhuslen og Jemtland. I Lind Suppl. (sp. 851) nevnes ytterligere noen få belegg. Det kan legges til at det i 1647 var to skattebetalere i Gran prestegjeld på Hadeland som het «Torgut» (AN-saml.). For noen få svenske eksempler, se Lundgren-Brate s. 269 f., og for danske DgP I, sp. 1435 f. («Thurgot», som også finnes i flere runeinnskrifter) og sp. 1426–32 (det avledete og langt mer frekvente «Trugot»). Fra England fører Erik Björkman opp forholdsvis mange eksempler (s. 157; han hevder for øvrig at navnet ikke er påvist i Norge), og Gillian Fellows-Jensen (1968: 304 f.) har flere eksempler fra Lincolnshire og noen fra Yorkshire. Navnet finnes også i Norfolk (Insley s. 404 f.), og både Fellows-Jensen og Insley nevner forekomst i Normandie med hv. til Adigard (s. 157 f.).
Þorgautr er altså tidligere ikke foreslått som forledd i noe norsk gårdsnavn, men Gustav Indrebø (1929a: 206) tolker overbevisende navnet Torgauten, gnr. 60 i Onsøy, som overført fra holmen Torgauten i Oslofjorden, like utenfor gården: «Torgauten er visseleg bundi form av mannsnamnet Torgaut, gn. Þorgautr […] Truleg er Torgauten ellipse for *Þorgautsholmr». Indrebø gir belegg tilbake til ca. 1680, flere skrevet «Torguten» o.l. Tilsvarende navnelaging er vanlig i navn på holmer; se f.eks. BØ III 96 f.
Ifølge Lundgren-Brate skal mannsnavnet finnes i svenske stedsnavn (han nevner sammensetninger med both og torp; det siste fra Västgötland), og i Danmark er det et vanlig forledd i stedsnavn, særlig på -torp, men også sammensatt med rød, lev og sted (DgP I 1432 og Sørensen 1958a: 242).
Navnet Torgunsbøen er ikke avsatt på N50-kartet (og heller ikke på RK eller GK og derfor ikke registrert i ANs samlinger), men ett av underbrukene, bnr. 13 Jøsbrenna, er avmerket et stykke nord for de øverste gårdene i Øverbygda. I denne grenda, ca. 5 km nord for det gamle kirkestedet gnr. 46 Ullensaker, finnes en rekke mindre gårder, og bare noen få kjennes tilbake til 1600-tallet: gnr. 77 Strøm, gnr. 78 Nordrum, gnr. 79 Ospegarden, gnr. 80 Brattlia (fra 1520), gnr. 82.85 Goplum (fra 1595), gnr. 86 Myre og gnr. 87 Klemoen. Gnr. 83 Sæter er nevnt så tidlig som 1337, men synes delvis å ha gått inn under Goplum.
Bare Goplum, Brattlia og Torgunsbøen er nevnt i 1647-matrikkelen, men alle gårdene er nevnt i landkommisjonens jordebok fra 1661 og i 1665-matrikkelen. For de andre gårdenes vedkommende er opplysningene hentet derfra. Goplum skyldte tilsv. 10 lpd., Klemoen 7,5 lpd., Brattlia 7 lpd., Nordrum og Torgunsbøen 5 lpd. hver og Sæter 2,5 lpd. Ospegarden og Myre står oppført med en skyld på bare ett skinn hver, d.v.s. tilsv. mindre enn ett lispund korn. Gjennomsnittsskylda på 1600-tallet blir dermed 4,6 lpd., og Torgunsbøen får en relativ skyld på 1,1. Trolig har det meste av grenda ligget øde etter Svartedauden, men noen av gårdene – og navnene – går sikkert tilbake til norrøn tid; trolig gjelder dette alle de tre som nevnes i 1647, foruten Sæter. Det kan bemerkes at mens alle de andre hadde samme skyld også i 1723, hadde denne gården da fått forhøyet skyld til ½ hud, altså det samme som Nordrum og Torgunsbøen. Også to andre navn i herredet har etterleddet i formen -bøen (gnr. 21 Nørdstebøen og gnr. 24 Midtbøen), og det kan være grunn til å anta at navneleddet her foreligger i betydningen (avsidesliggende) engstykke. Magnus Olsen mener på den annen side at de tre navnene på bøen – i alle fall de to sistnevnte – viser til deling av eldre gårder (1929: 44).
Det bør etter dette anses som overveiende sannsynlig at forleddet i Torgunsbøen er mannsnavnet Þorgautr. Diftongen i andre stavelse er forkortet, t er forsvunnet foran genitivs-s og n er innskutt
http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bc124b71-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4
