po Throllebø NLR III 165, 1563. aff Trollebøe NLR IV 147, 1566–67. Throllebø 1603 NG. Throllebøe 1608 NG. Throllebøenn (2 br) 1647 XII 361. Trolleloe (!)1647 XII 368. Trollebøe 1661 lk. 1665 matr. 1667 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Trollebø 1838 matr. Trollebøen 1886 matr
Albert Kjær har ingen entydig tolkning av navnet. Forleddet kan komme direkte av appellativet troll n.,1
‘overnaturlig vesen’, av et tilnavn Trolli avledet av dette, eller av et elvenavn Trolla, men det kan kanskje også forstås på annen måte. For tilnavnet viser han til Karl Rygh (1870: 68) og Finnur Jónsson (1907: 299), og han opplyser ellers at «der er en liden Elv ved Stedet». Mens Karl Rygh og Finnur Jónsson har ett belegg for tilnavnet, en grønlending Þorgrímr Trolli på 1020-tallet (som nevnes i flere håndskrifter), har E.H. Lind (Bin. sp. 387 f.) tre eksempler i tillegg: enda et sagabelegg, tre belegg fra DN på 1430–40-tallet (alle gjelder svensken Birger Trolle) og et belegg fra bergenhusregnskapet for 1518, tømmermannen «Tommess Trolde» (NRJ I 138, 199).2
Sagabelegget er hentet fra et håndskrift av Olav den helliges saga og er en variant av episoden om Þorgrímr Trolli, men her kalles mannen Þórarinn Trolli «ut a Grœnalande» (Keyser og Unger 1849: 63). Þorgrímr/Þórarinn nevnes i forbindelse med en drøm som Tormod Kolbrunarskald har hatt, og som har klare sagnhistoriske trekk.3
Det finnes altså ikke sikre belegg for et norsk tilnavn Trolli før 1518, og selv Tomas Trolle behøver slett ikke å være norsk. I Sverige er tilnavnet Trolle vanlig etter 1306 (SMPs samlinger), og det skyldes vel i stor grad den kjente adelige familien. I Danmark har det bare vært noen få navnebærere, og det vises i DgP II (sp. 1147) til det svenske adelsnavnet. Lind anser det for sannsynlig at tilnavnet foreligger som forledd i noen stedsnavn på ruð, og han nevner Trollerud på Eidsvoll og i Spydeberg. Tilnavnet synes også å kunne foreligge i flere båhuslenske navn, bl.a. Trollered i Säve sn., Trålleröd i Jörlanda sn. og i Trolltorp i Stala sn. (OGB IV 51, VI1 70 og IX 70). De fleste norske gårdsnavn på Troll er sammensatt med naturbetegnende etterledd, f.eks. det frekvente Trolldalen, og slike navn kan rimeligvis knyttes til appellativet troll, evt. til et elvenavn Trolla, som kjennes bl.a. fra Valdres (jfr. NE 275). Slik er det da også vanligvis tolket i NG (se f.eks. bd. I, s. 211). I de relativt få sammensetningene med kulturappellativ er en tilnavntolkning mulig, selv om andre tolkninger er like rimelige. I NG I (s. 26) opplyser Oluf Rygh at Trollerud/rød finnes i Eidsberg, Spydeberg, Trøgstad, Tune, Eidsvoll og Sandsvær.4
Han mener forleddet etter nåtidsformen kan forklares enten til appellativet eller tilnavnet, men ser heller ikke bort fra at det kan gå tilbake på et Þórhildarruð, av kvinnenavnet Þórhildr. Ellers viser han til elvenavnet. Navnene i Spydeberg og Eidsvoll er belagt med skriftformer fra middelalderen og synes på grunn av disse, som viser til en norrøn form Trollaruð, å måtte tolkes på én av de to førstnevnte måtene (NG I 71 f., II 377). Kåre Hoel påviser imidlertid i BØ IV (under utgivelse) at Trollerud i Spydeberg og trolig også navnet i Tune er dannet til elvenavnet Trolla.5
Hjalmar Falk forklarer det sikkert ganske unge gnr. 135 Trollerud i Sandsvær uten videre til appellativet og avviser de øvrige forklaringsmåtene Rygh nevner i bd. I, som mindre rimelige (NG V 398). Han sammenlikner ellers med gnr. 139 Pukerud i Norderhov, der navnet «snarest betegner ... en Gaard hvor det spøger» (NG V 49). En liknende forklaring synes å ligge til grunn for gnr. 2,3 Trollset i Gol, som Falk forklarer som «Vel af "Trold"»; han tilføyer at bruket ligger på en «svimlende Høide langt fra Folk» (NG V 105). Det er for øvrig slående hvor ofte det viser seg at navn på Troll(e) er knyttet til avsidesliggende lokaliteter. Ellers kan nevnes gnr. 178 Trolleskei i Spangereid, der Albert Kjær bemerker at «Sagn om Trold maa vel have været knyttet til Stedet» (NG IX 179). Etter Ryghs tid foretrekker altså utgiverne av NG den appellative tolkningen av navn på Troll- med kulturord i etterleddet, men ved Trollebøen i bd. XII (utgitt i 1919) presenterer Kjær igjen tilnavnet og elvenavnet som mulige forklaringer. Også i svensk stedsnavnlitteratur er tilnavnet en vanlig forklaring, særlig i bøker utgitt i første halvdel av 1900-tallet. Fra Älvsborgs län kan nevnes et Trolltorp i Eska sn., Bjärke hd., og i forklaringen sies det bare at det er uvisst om forleddet er det svenske slektsnavnet Trolle (SOÄ III 12). Trollabo finnes to steder i samme len, og begge forklares med tilnavnet Trolle; ved det éne, i Hudene sn., Gäsene hd., vises det til en Ion Trolle som kjennes fra ca. 1550, om lag samme tid som stedsnavnet dukker opp i kildene for første gang (SOÄ VI 76; jfr. VII2 116). Til Trollered i Säve sn. på Hisingen slås det uten videre fast at forleddet er «det även eljest från boh. ON bekanta bin. Trolle» (OGB IV 51), og på samme måte tolkes Trolltorp i Stala (OGB IX 70). I OGB IV vises til Lundahl 1927: 110 og Ödeen 1927: 280, som knytter bostedsnavn på hhv. Trolle og Trolla til person(til)navn. Ved Trålleröd i Jörlanda, drøftet i OGB VI1 s. 70 f., utgitt i 1972, åpner Verner Ekenvall for flere muligheter. Primært foreslår også han tilnavnet og viser til drøftingen av de tilsvarende norske navnene,6
men han bemerker at forleddet også kan være appellativet troll, som i stedsnavn skal kunne ha nedsettende betydning. Han påpeker ellers at Trålleröd ligger inne i en «skogig bergstrakt», og at forleddet kan bero på en tradisjon om troll (OGB).7
Appellativet er også utbredt i danske stedsnavn; jfr. Hald 1966: 62. Trollebøen ligger på fastlandet ut mot Ulvesundet. Ca. 1 km nord for gården ligger først gnr. 102 Saltkeilen og deretter gnr. 101 Hagevika. Sør for Trollebøen ligger gnr. 104 Deknepollen og på den andre sida av sundet ligger gnr. 114.115 Skråm, gnr. 116 Midgarden og gnr. 117 Goteberget, som Kjær antar kan ha utgjort én gård («da alle disse Gaarde ligge temmelig tæt sammen» – nå i tettstedet Måløy. I 1647 hadde Midgarden høyest skyld av disse sju gårdene, tilsv. 37 lpd. korn, mens Skråm og Goteberget skyldte 28 lpd. hver. Gårdene på østsida hadde gjennomgående lavere skyld: Deknepollen 27 lpd., Hagevika 21 lpd., Trollebøen 15 lpd. og Saltkeilen 10 lpd. Gjennomsnittsskylda for de sju gårdene var 23,7 lpd., og Trollebøen får en relativ skyld på 0,6. Det er likevel sannsynlig å regne med at navnet går tilbake til middelalderen, men så vel etter beliggenhet og relativ skyld er det grunn til å regne med at dette opprinnelig har vært en avsidesliggende eng under gårdene (evt. gården) på vestsida av sundet (det samme gjelder vel gårdene nordafor). Den norrøne formen av navnet har vært *Trollabœr, eller muligens har det i middelalderen vært brukt i bestemt form -bœrinn, i og med at allerede 1647-belegget viser bestemt form. Forleddet kan formelt sett forstås på alle de måtene Kjær antyder, men det er lite tilfredsstillende å tolke forleddet til et persontilnavn som i Norge er så usikkert belagt som Trolli. Som så mange andre steder renner det også her ned ei elv like ved gården, og en tolkning til et elvenavn Trolla kan ikke utelukkes. I bygdeboka forklares navnet «Trollebønen» til appellativet troll: «Av ein eller annan no ukjend grunn hev lendet her vorte sett i samband med troll, mogeleg avdi garden låg einbølt i eit noko uhugleg lende», og det tilføyes at «ymse stadnamn i Nordfjord er sett i samband med troll, t.d. Trollhamrane, Trollurdi, Trollestødi, Trollgjølet» (Aaland 1943: 264). Fortellinger om troll og vetter kjennes i mange tilfeller tilbake til norrøn tid; jfr. sagnene om troll, trollkjerringer o.s.v. som nevnes i forbindelse med fjellet Hornelen – med Gjuratinden – langs skipsleia en mils vei sør for Trollebøen (jfr. Frøysadal 1968: 79–81). På denne bakgrunn kan man nok se bort fra en tilnavntolkning, men spørsmålet om forleddet er et elvenavn eller et appellativ må bli stående åpent
