forsv. navn i Inlands Södre hd. (Torsby sn.?), Båhuslen
OGB V 87
GK7B SV (÷)
j Rannabø RB 331, 1388
Assar Janzén foreslår i OGB at navnet kan være sammensatt med mannsnavnet (H)rani; se under Råneby nedenfor s. 337. Formelt sett kunne forleddet være gen. pl. av rann n., ‘stort hus’, jfr. det utbredte Husabýr, men det skorter på parallelle eksempler. I NG VII 181 foreslår Albert Kjær en slik løsning til det forsvunne «j Rannabærghum», ifølge RB 27 i Helgen sn. i Holla. Han jevnfører med et par andre belegg fra RB, «j Rannadale» s. 392 under Skee kirke og «vider Rannadal» s. 398 under Hogdal kirke. Det første av disse båhuslenske navnene tolkes av Gustaf Sohlberg som «säkerl. gen. pl. av fvnord. rann, n. ’større hus’» (OGB XX1 109). I bd. XX2 (s. 18) tar imidlertid Gunnar Drougge begge beleggene til inntekt for gårdsnavnet Ramdal i Hogdal, som han tolker til fuglenemnet hrafn, selv om skrivemåter som støtter denne tolkningen, først dukker opp på 1500-tallet, jfr. det likeledes forsvunne «j Ramfdale j Kepaualla rudum» (Kebal i Skee; RB 292, OGB XX1 109). De aktuelle navnene i Vette bør undersøkes nærmere. Til vin-navnet gnr. 97 Rannem i Sparbu oppgir Karl Rygh (NG XV 213) gen. pl. av rann som én av flere mulige tolkninger. For tolkningen av navnene på «Ranna» («Ranna») er det vesentlig å vurdere hvorvidt det i RB skilles klart mellom kort og lang vokal, noe som vel er tvilsomt. Å tolke navnene til hrafn er imidlertid lite sannsynlig; på s. 331 er det en klar sammensetning med fuglenemnet; «j Ramnabærghi», som gjelder gården Ranneberg i Torsby. Personnavntolkningen som Janzén foreslår, bygger på at a-en i forleddet er lang. I så fall bør ytterligere én appellativ tolkning vurderes, til rani m. i betydningen ‘snute, tryne’, brukt om noe framspringende, et utskytende fjell eller en åsrygg. Ved det forsvunne Ran(n)abýr kan spørsmålet ikke avgjøres, men det kan merkes at Drougge i beskrivelsen av Ramdal nevner «den bergomgivna och skogiga dalgång» og «de branta bergen i synnerhet i den n. dalkanten». Innførselen «j Rannabø» står blant navn på gårder under Torsby kirke, etter belegg for Askerön i Valla eller Norum sn. og Härön i Klövedal, og før et belegg for Bräcka i Torsby. Lokaliseringen til Torsby sn. er dermed ikke entydig
Reinsby
gnr. 11 i Østre Toten hd. (Balke sn.), Oppland
NG IV2 51
N50 1916.3 1124
Ø-sø 6 km
Rel. skyld: 0,3
– rei1nsbý (Bugge? 1883, NG), 1ræinspy (AN 1947)
Rinnsby 1592 NG. 1595 NG. Rinngsby ¼ 1604 NG. Rinszbye 1616 NG. Reensbye ½ 1647 IV 39. 1661 lk. Renszbye 1665 matr. 1669 NG. Reensbye 1723 matr E M. Rensbye 1801 ft. Reinsby 1838 matr
I kommentaren til navnet presenterer Albert Kjær flere mulige tolkninger av forleddet: dyrenemnet (h)reinn m., det tilsvarende mannsnavnet, trenemnet røynir (reynir) m., ‘rogn’ eller appellativet røyni (reyni) n., ‘rognelund’ (alternativene hentet fra GPNS s. 202, som Kjær viser til). På grunn av nabogårdenes navn, Olsby og Årsby (tolket til Óláfr og Ormr) anser han personnavntolkningen som den sannsynligste, men han tilføyer at Reinsby «findes dog ikke medtaget i PnSt. [= GPNS] under dette». Om mannsnavnet sier Oluf Rygh (GPNS s. 202) at det finnes, om enn sjelden, brukt på Island, der det tidligste eksempelet er fra 11. årh. Heller ikke E.H. Lind (sp. 574 f., Suppl. sp. 465) har norske eksempler, og navnet er heller ikke registrert i Sverige, Danmark eller England (men tilnavnet Ren er ifølge SMPs samlinger belagt fra 1490-tallet). Som nevnt tar Rygh (GPNS) innledningsvis noen forbehold, og utgiverne tilføyer at man også til dels kunne tenke på dyrenemnet brukt som mannstilnavn (noe slikt er for øvrig ikke registert i Lind Bin.). Rygh hadde under Reinn selv før opp bare gnr. 5 Reinstad i Kvæfjord, som ifølge NG XVII 2 først er belagt som «Renestaa» i 1567 (= NLR V 188; jfr. «Rennestaa» s. 211), «Reenstad» i tre kilder fra 1600-tallet og «Reinstad» i 1723. I kommentaren til dette navnet gjengir Karl Rygh tolkningen i GPNS, men tilføyer at uttalen med tonem 2 tyder på et opprinnelig tostavings forledd, og han vil dermed ikke se bort fra en norrøn form *Reinustaðir til et elvenavn Reina (som ifølge NE 188 er belagt fra store deler av landet, men stort sett i sammensetningen Reinåa). Utgiverne av GPNS har tilføyd to gårdsnavn under Reinn. Fra Idd anføres det forsvunne «Reenszrud» (NKJ II 196), som Oluf Rygh selv antyder kan komme av mannsnavnet (NG I 213), og fra Sør-Fron gnr. 151 Reinshus, som ifølge «Brev fra 14de Aarh. hos Schøning» skal være skrevet «Ræinshwsar» (1360–61; jfr. DN XXI 82); ellers «Ringshus» i 1594 og «Reenshus» i 1668 og 1723 ifølge NG IV1 133. Her mener Rygh forleddet «antagelig» er mannsnavnet, men han tilføyer at «i flere andre Tilfælde er Reins- i Gaardnavne vistnok at forklare Røynis-, af røyni n., Rognelund». I Lind Suppl. (sp. 465) nevnes de samme navnene som i GPNS, men også Reinsby, og dessuten gnr. 39 Rennset i Stangvik på Nordmøre, som skrives «Reinszeter» i OE 38 (ca. 1530). Karl Rygh nevner her personnavntolkningen, men foretrekker en elvenavntolkning Reina eller Renna (NG XIII 402). Lind konkluderer med at personnavntolkningene i det hele tatt blir usikre «då namnet annars är okänt i Norge». Trass i at personnavnet ikke er registrert i uavhengig bruk i Sverige, antar Lundgren-Brate (s. 204) at *Ren kan inngå i «Rensbodhum, nu Rensbyn» i Vika sn. i Dalarna. Etter den anførte, eldre skriftformen er dette ikke noe genuint bynavn, og det er da heller ikke nevnt av Elof Hellquist (1918). John Insley (s. 206) antyder forsiktigvis personnavnet som en mulig tolkning av forleddet i et torpnavn og i et teignavn på haugr i Norfolk, og viser også til et par mulige teignavn i Yorkshire, der Hreinn har vært foreslått som et mulig forledd. Alternativt viser han til et g.eng. *Rægen. Personnavntolkningen må i tilfellet Reinsby sies å stå svakt, men heller ikke de andre tolkningsmulighetene er åpenbare. Dyrenemnet (h)reinn kan ikke anses som sannsynlig i en sammensetning med býr, selv om man på språklig grunnlag kunne argumentere for en kollektiv bruk av ordet. På Toten har det vel heller ikke vært rein i den tidsepoken navnelaging på by har vært aktuell. Et elvenavn kan det av språklige grunner (genitivs-s) neppe være tale om, og trenemnet er lite sannsynlig p.g.a. tonelaget; en delabialisering av diftongen synes også vanskelig å begrunne. Argumentene for å tolke Reinsby til mannsnavnet begrenser seg til sammenlikning med navnene på nabogårdene og til s-genitiven, og disse kan neppe sies å være avgjørende, men alternativene er enda mindre sannsynlige. Det er grunn til å tro at mannsnavnet Reinn har oppstått som et mannstilnavn (jfr. Insley s. 202), og et slikt kan meget vel ha forekommet i Norge selv om det ikke er nedfelt i bevarte kilder. Denne løsningen blir tross alt å foretrekke. Slik vist under Olsby (se ovenfor) er det grunn til å regne med at Reinsby er blant de yngste gårdene i bygda; trolig oppstått samtidig med de førreformatoriske rud-gårdene, som jo også ofte har personnavn som forledd
Revelsby
gnr. 96 i Rakkestad hd., Østfold
NG I 106
N50 1913.1 2786
Nv 4,2 km (Útanskógs kirkja)
Rel. skyld: 1,6
– revæqsby (Rygh u.å.), ré2værsbý (Bugge 1881), ré2væqsbý (Bugge 1883), ré2væ7qsby (NG), "ræ'v3Sby, "re'v3Sby (AN ca. 1955) I BØ manus kommenterer Kåre Hoel at han ikke har hørt Ryghs uttale, og at den uttalen han selv har registrert (AN ca. 1955), er nettopp den man skulle vente i et sammensatt personnavn med etterleddet ulfr
Reffuilszby ¼ 1593 bs AN. Reffuelsbye 1594 NG. 1/1 1604 NG. 1624 NG. Reffuelsby ½ 1647 I 61. Reffuelby RAd 1652 (Fredrikstad). Reffeulsbye, Reffuelszbye RAd 1663 (Danstorp). Reffuelsbye 1664 mt AN. 1665 matr. Refwelsbye 1723 matr E. 1723 NG. Refvelsbye 1723 matr M. Revelsbye 1801 ft AN. Revelsby 1838 matr
Rygh foreslår i NG å tolke navnet som *Reiðulfsbýr, men tilføyer et spørsmålstegn og bemerker at mannsnavnet Reiðulfr «antager som 1ste Led i Stedsnavne temmelig forskjellige Former, men i den her forekommende har jeg ellers ikke seet det uden i det nu forsvundne Reuelsrud, Røuelsrud i Id, der nævnes i 16de Aarh.». I margen ved sin drøfting av navnet i BØ manus har Hoel notert «Ravald mulig? Nei!», og i sin tolkning slutter han seg til Rygh. I et tidligere arbeid (1997b, der også mannsnavnet Reiðulfr drøftes inngående) har jeg argumentert for at tolkningen til mannsnavnet Reiðulfr er språklig svært tvilsom, og jeg foreslår at forleddet er appellativet refill m., ‘(tøy-) remse’, seinere ‘bjelke’, brukt i overført betydning om en langstrakt terrengformasjon, her trolig åsryggen like vest for gården (Schmidt 1997b: 78 f., 87 f.; jfr. Hans Jonsson 1966: 340 f.) Revelsby er nabogård til Gunnelsby, og beliggenhet og lanskyld er beskrevet s. 209 f. ovenfor
(j Rynghsbønom j Vestby j mædal gardenom (u Rakkestad k) RB 159, 1401). j Riughsbø (!) RB 164, 1401. i Rengsby NRJ IV 320, 1528–29. Ringszby 1/1 1593 bs AN. Ringsby 1594 bs AN. Ringsbye 1594 NG. Ringby 1600 AN. Rinngsbye 1604 AN. Ringsbye 1604 NG. Ringsbye 1624 NG. Ringsby 1647 I 54. Ringsbye 1664 AN. Ringsby 1665 matr. Ringszby 1677 RAd (Vestby). Ringsbye 1723 matr E M. 1801 ft AN. Ringsby (s, n) 1838 matr. Til belegget fra RB 159 kommenterer Oluf Rygh at det «sigter vel efter Tillægget snarest til en saaledes benævnt Part af en af de Gaarde af Navn Vestby, som findes i Rakkestad, No. 59–60, 111, 216». Det åpenbart feilskrevne belegget i RB 164 står under Eidsberg kirke, men hører sikkert hjemme her. I utgavens register er skrevet «Rjugsbør» og bare henvist til Eidsberg kirke. Også i et navn to linjer ovenfor er det skrevet «u» for n
Oluf Rygh tolker uten forbehold forleddet til mannsnavnet Ringr, og viser til gnr. 19 Ringstad i Trøgstad (skrevet «j Rinxstadom» i RB 145; jfr. NG I 4). Ifølge GPNS (s. 203) var Ringr «adskillig brugt som Mandsnavn langt tilbage i Tiden, da det forekommer oftere i de østlandske Fylkekongeslægter i 10de og 11te Aarh. Senere kun i et enkelt Exempel (RB. 388, fra det nordlige Bohuslen)». E.H. Lind (sp. 576–78) bemerker at bare et fåtall av navnebærerne er historiske; blant disse nevner han båhusleningen fra Lur sn., men også en «Hr[ingr] iarl í Bretlandi» med Egilssaga som kilde! Det kan innskytes at navnet med ett mulig unntak ikke er belagt på Island. Lind viser for øvrig til at Ringr også har vært brukt som tilnavn, og i Lind Bin. (sp. 157) nevnes, foruten noen sagahistoriske personer, ett belegg fra RB og ett fra AB; han tilføyer at tilnavnet i de fleste tilfeller nok angir at personene stammer fra Ringerike. Lundgren-Brate fører bare opp ett belegg på personnavnet, et patronym fra 1402 eller 1379, men det tilføyes at personen neppe er svensk. I SMPs samlinger finnes bare belegget fra Båhuslen, to eksempler på patronymisk bruk fra tidligere dansk område, foruten «Laurens Ringsmagh(er)» fra Örebro på 1400-tallet og en «Knvt Ringermog» først på 1500-tallet med Söderwalls supplement som kilde. Et runebelegg rikr (U 1145) kan imidlertid antas å stå for Ringr; det samme skal muligens gjelde hrenki (akk., Sö 333). I Danmark forekommer navnet (ifølge DgP I 1169 f.) vesentlig i sagnhistorien, men en «Magni Ryngss:» nevnes i Lund-erkebispens testamente i 1379 (vel identisk med den personen Lundgren-Brate fører opp), dessuten er personnavnet belagt på Bornholm i 1429 og som patronym i Färs hd., trolig i 1510. Det bemerkes at navnet er fellesgermansk og kortform til navn som Ringulf o.l. Det sparsomt belagte, utelukkende østnordiske Ringulf er vel belagt i England (Fellows-Jensen 1968: 219 og Insley s. 320 ff.), men den nordiske kortformen synes ukjent. Den ville i alle tilfeller være vanskelig å skille fra g.eng. Hring (DEPN s. 255; jfr. s. 387 f.) I GPNS (loc. cit.) fører Rygh opp 26 norske gårdsnavn som kan ha Ringr som forledd, men han påpeker at Rings i enkelte tilfeller viser seg å være oppstått av Reynis, altså gen. sg. av reynir m., ‘rogn’. Blant gårdsnavnene er det 18 navn på -stad, hvorav ni oppgis med middelalderbelegg. Det er bare tre sammensetninger med rud/rød og to av dem synes å være ganske unge, kanskje etterreformatoriske dannelser. Ringsrød i Råde er derimot belagt i RB («j Ringsrudi» s. 489; NG I 328). I en anmerkning i GPNS vises til at enkelte navn som begynner med Rings opprinnelig har vært Ringis, og der kan tolkningen ikke være mannsnavnet, men «forøvrigt er deres Oprindelse usikker». Endelig påpekes i anmerkningen at det finnes et elvenavn *Ringa, og ellers noen sammensatte elvenavn som kan gå tilbake på dette eller på appellativet (jfr. NE 193).1
Når Lind (loc. cit.) mener personnavnet har vært vanlig, skyldes det ikke minst «det icke ringa antal ortnamn, i vilka det ingår». Han supplerer Ryghs liste med et par navn, bl.a. «j Ringhs grænnd» i Tanum sn. i Båhuslen fra RB 368. Ifølge Lundgren-Brate inngår Ringr (Ring) i flere svenske navn, bl.a. på sta, men Elof Hellquist (1918: 120) påpeker at f.eks. Ringsta i Eneby i Östergötland har navn etter ringformete steinsetninger. I DgP (loc. cit.) hevdes på den annen side at personnavnet inngår i det danske Ringsted og i et par andre navn på Ring. John Kousgård Sørensen (1958a: 105 f.) er skeptisk til personnavntolkningen, og foretreker en appellativ tolkning i de fleste tilfeller. Han mener imidlertid personnavnet kan inngå i bl.a. Ringseby og Ringsebølle på Lolland (jfr. Pedersen 1960: 34). Kristian Hald (1930: 79) mener de to lollandske navnene er sammensatt med et mannsnavn *Ringsi, en hypokoristisk dannelse til Ring. Ringsby ligger langt nord i Os sokn, i luftlinje ca. 6,5 km øst-nordøst for kirkestedet, men i middelalderen var det kirke på gnr. 21 Gjulum bare 2 km sørøst for Ringsby. I en kommentar til belegget fra RB 159 antar Aage Lunde (1990: 35) at «flere av de senere gårdene i området tidligere hadde utgjort en stor gård som ble kalt Vestby til forskjell fra en annen storgård som lå østenfor». Han innrømmer likevel at det er uvisst hvilken gård dette kan ha vært, men antyder at det kanskje kan ha vært «Gjulem eller Sandaker». En så stor gård som denne *Vestby i så fall måtte ha vært, skulle man tro ville ha satt andre spor etter seg, og Ryghs forklaring på belegget, gjengitt ovenfor, synes rimeligere. Den forklaringen forutsetter på den annen side et forsvunnet *Ringsbýrinn (mindre trolig er *Ringsbœrinn) under én av Vestbygårdene. Nærmeste nabogård til Ringsby i sør er gnr. 248 Melleby og deretter gnr. 13.14 Kån. I øst ligger gnr. 15 Klepper, gnr. 16 Skjølerud og gnr. 17 Flatberg, i nord ligger gnr. 245 Degnes og gnr. 249 Kåtorp og i vest gnr. 246 Botn. Det «Ringsby» som på N50-kartet står avmerket vest for Kån, er en tidligere husmannsplass under gården, kalt Gaddehytta (nå bnr. 2); her grenser gnr. 234 Hauger inn til Ringsbymarka. Ifølge 1647-matrikkelen skyldte Kån tilsv. 45 lpd. korn, Botn 40 lpd., Kåtorp 30 lpd., Melleby 27 lpd. og Klepper 25 lpd. Ringsby, Flatberg og Hauger skyldte tilsvarende 20 lpd. hver, mens Degnes skyldte 10 lpd. og Skjølerud 5 lpd. Gnr. 21 Gjulum (vinnavn) og gnr. 19 Sandåker, som Lunde mener en storgård *Vestby kan tenkes å ha fått navn i forhold til, skyldte hhv. 40 lpd. og 20 lpd. Teorien blir også fra et slikt synspunkt lite trolig. Gjennomsnittsskylda for de nevnte gårdene i 1647 blir på vel 24 lpd. og Ringsby får dermed en relativ skyld på 0,8, mot 1,1 for Melleby. Det er grunn til å regne Ringsby som yngre enn Melleby. Navnet Melleby synes å være knyttet til gårder som ligger mellom to (eller flere) gamle gårder (se Schmidt 1987a: 337); her ville det være rimelig å anta at Melleby er navngitt i forhold til Botn og Kån, begge store gårder navngitt etter naturformasjoner (Kån kommer av kaun n., ‘byll’, brukt overført om ‘rund forhøyning’). Tenker man seg at Ringsby er en tidlig utskilt del av Melleby, ville man her i den nordligste delen av soknet mot Eidsberg få tre relativt jevnstore gårder, utvilsomt etablert tidlig i førhistorisk tid. Ringsby kan vel tenkes å være utskilt og navngitt tidlig i vikingtida, da mannsnavnet Ringr kan ha vært i bruk. Tolkningen av Ringsby til et mannsnavn Ringr er språklig sett uproblematisk, men på grunn av den sparsomme dokumentasjonen for navnet, er det likevel grunn til å anse tolkningen som uviss. Til tross for kasuskomposisjonen kan det ikke utelukkes at opphavet til navnet er en ringformet terrengformasjon. [
Ringsbo NKJ I 23, 1575 (= St 22b). Ringszbye ¼ 1613 ls AN. Ringsbye 1614 ls AN. Rinngby (!)1617 bs AN. Rinngsby 1618 bs AN. Ringsboe 1619 bs AN. Ringboe 1620 ls AN. Ringsbo 1620 bs AN. Ringsbo 1626 NG. Ringsbo 1626 ls pinse AN. Ringsboe 1626 ls jul AN. Ringsboe 1626 bs AN. Rinngsboe 1647 I 120. Rinngszboe (øgd) 1653 RAd (København). Rengsbøe NRR X 577, 1653. Ringsboe 1661 lk. 1723 matr E M. Ringsbue 1801 ft AN. Ringsby 1838 matr. Ringsbu 1886 matr
Trass i noen 1600-tallsformer på «by(e)» og Bugges første oppskrift, synes navnet etter all sannsynlighet å være en sammensetning med búð(ir) f. (pl.?); slik Oluf Rygh da også har tolket det. Ringsbu er derfor ikke tatt med i drøftingen nedenfor (kap. 4), men nevnes her [etter Ringsby!] som et eksempel på navn med vekslende etterledd så vel i eldre skriftformer som i uttalen. Forleddet synes imidlertid etter alt å dømme å være manns- eller tilnavnet Ringr. Etter landskylda i 1647 (og ifølge Stiftsboka), 1 pund tørrfisk, som tilsvarer om lag 2 lpd. korn (jfr. «gammel skyld» 3 lpd. korn i 1838), må gården være relativt ung, trolig en rydning fra seinmiddelalderen. Dette kan tyde på at mannsnavnet, evt. tilnavnet Ringr har vært i bruk forholdsvis lenge i deler av Østfold. Jfr. belegg i RB og AB, nevnt under Ringsby.]
*Rymplingabýr
forsv. gård eller gårdpart i Skaun hd., Sør-Trøndelag
NG XIV 299
N50 1521.1 ca. 5015 (÷)
af Rimplinga By AB 89, ca. 1430
I NG forsøker Karl Rygh å tolke forleddet til et «Afstamningsnavn» Rymplingar dannet til et persontilnavn Rympill, jfr. K. Rygh 1870: 52. E.H. Lind forklarer tilnavnet som en diminutiv til *rumpr m., ‘bakdel’ (jfr. nyislandsk rumpur m.), og han antyder at «betydelsen blir väl något liknande nyn. rympling ’högmodig pojkslyngel’, sv. folkmål römpel ’latmask’» (Lind Bin. sp. 300). I Fritzner IV s. 294 oversettes til ‘oppblåst slyngel’ og ‘dovenpels’ med hv. til Lind. Selv om det tilnavnet Rygh nevner (fra Sverres saga), meget vel kan være historisk, kan ætlingbetegnelsen *rymplingr og en evt. forbindelse til det forsvunne navnet i Skaun bare bli gjetning. I en drøfting av dette navnebelegget, tilnavnet og en mulig lokalisering (Schmidt 2000) har jeg foreslått at forleddet er gen. pl. av et *rymplingr m., ‘ungnaut, halvgammel oksekalv’ (jfr. Bandle 1967: 293 f.), og at býr her kan forstås som teignavnelement. Navnet kunne altså forklares som ‘teigen som ble brukt til kalvebeite’. Ut fra det éne, uidentifiserte belegget, er det selvsagt umulig å gi noen sikker tolkning
Oluf Rygh har i NG tolket forleddet som mannsnavnet Rolleifr (av Hróðleifr),2
og bemerket at dette på hans tid fremdeles ble brukt noen steder. Han har normalisert til «Røllefsby» på grunnlag av uttalen, som var skrevet opp etter tre lokale informanter på 1880-tallet. Det eneste eldre belegget Rygh kjente, fra 1669, skulle riktignok tilsi at forleddet var Rolfr, men hverken dette eller det nærmest identisk belegget fra 1665 kan tillegges større vekt enn uttalen. Ifølge GPNS (s. 208) var Rolleifr et «gammelt, endnu brugeligt Navn». E.H. Lind (sp. 589 f.) har noen få eksempler fra landnåmstida, men når navnet så dukker opp igjen i kildene etter 1350, er det bare i Norge, med en del belegg særlig fra Telemark. I supplementet (sp. 481) gir han bare et par nye belegg. Heller ikke i nyere tid er navnet særlig utbredt; blant skattyterne i 1647 var det bare en håndfull, og tilsynelatende ingen fra Østlandet (AN saml.). Men i skrift kunne det lett blandes sammen med Rolf, og selv om heller ikke dette forekommer særlig ofte i skattematrikkelen fra 1647 (86 navnebærere fra hele landet), er det i alle fall én fra Biri (1647 IV 52). Navnet tas ikke med av Lundgren-Brate, men i SMPs samlinger finnes ca. 50 belegg på Rolef og Rolof – tidligst fra 1312 – foruten ett runebelegg rulaifr (U 678) og fem rulef o.l. I DgP (bd. I, sp. 1178) nevnes ett runesvensk belegg, og flere er tatt med hos John Insley, under «Hrolleifr» (s. 214). Det danske Rolef, som først dukker opp på midten av 1400-tallet, anses å være mnty. Roleff (DgP loc. cit.), og tysk opphav antydes også for enkelte av de svenske beleggene; ellers i Sverige er navnet lokalisert til Jemtland. Mannsnavnet synes ikke å være belagt i uavhengig bruk i England. I GPNS (s. 208) tar Oluf Rygh med sju gårdsnavn som kan være sammensatt med Rolleifr: foruten Røllevsby et navn på hus (eldstebelegg fra 1489), og fem navn på stad, ingen med eldre belegg enn 1520. Identifiseringen av forleddet må altså i all hovedsak være basert på uttalen, og Rygh tar da også forbehold om at enkelte av navnene kunne tenkes å være sammensatt med «det i ældre Tid vel saa hyppige Rollaugr», men legger til at han ikke kjenner noe stedsnavn som sikkert er sammensatt med dette. Utenom Norge er navnet foreslått som forledd i et teignavn i Norfolk på 1200-tallet (Insley loc. cit.). Det kan i utgangspunktet synes tvilsomt om Røllevsby går tilbake til middelalderen. Gården ligger relativt høyt (ca. 350 m.o.h.) i grenda Åsroa mellom gnr. 8 Øvstdal og gnr. 10 Øveråsen. Den sistnevnte må sammen med gnr. 11 Neråsen tidligere ha utgjort én gård Åsen («Aaszen» 1592 NG). Enda høyere og noe lenger nord ligger gnr. 7 Gaukstad. Nede ved Mjøsa ligger nordfra gnr. 1.2 Bjørnstad, gnr. 3 Fægring, gnr. 3.4 Myre og gnr. 6 Hellerud, gnr. 12 Lille Hellerud, gnr. 13 Kalverud, gnr. 14.15 Ekren og gnr. 16.18 Huskelhus. Bare ni av disse gårdene var skyldsatt i 1647; de tre øverste gårdene, Gaukstad, Øvstdal og Røllevsby, lå da tydeligvis øde eller var skyldsatt under de større nabogårdene. Øveråsen skyldte 38 lpd., Huskelhus 25 lpd. og Fægring og Ekren 20 lpd. hver. De andre gårdene var betraktelig mindre – Hellerud og Kalverud skyldte bare 10 lpd. – og det var å vente at Røllevsby var enda mindre. Ifølge en opplysning i bygdeboka (Lauvdal 1954: 62) skal gården opprinnelig ha ligget under Øveråsen; den kjennes fra 1651 og ble i 1657 taksert til 1 ½ hud, d.v.s. 15 lpd.; om lag det samme som den står oppført med i 1838-matrikkelen (ca. 16 lpd.). Skylda for Øveråsen var da redusert tilsvarende til ca. 22 lpd. På dette grunnlag kan relativ skyld for Røllevsby anslås til 1,0. Ifølge Lauvdal (s. 65) lå Røllevsby til Øveråsen fram til 1724, noe som forklarer at den ikke står oppført i 1723-matrikkelen. Lauvdal mener at Røllevsby og Gaukstad ble ryddet av menn ved navn Rolleifr og Gaukr (eller Gautr), yngre sønner på «den gamle ættegarden Ås». Gaukr kjennes ikke i Norge bortsett fra som tilnavn (Lind Bin. sp. 104) og muligens i noen stedsnavn. Gautr er lite brukt på Østlandet i nyere tid (NPL) og i 1647-matrikkelen er navnet bare registrert fra Sørvestlandet (AN saml.; jfr. Guddeby s. 200 ovenfor). Skulle forleddet være til- eller fornavnet Gautr, burde navnet tilhøre middelalderen. Andre tolkninger av Gaukstad kunne tenkes, og det er vel tvilsomt om gården er så gammel; i 1669 ble den ifølge Lauvdal (1954: 60) taksert til ½ hud (5 lpd.), en tredjedel av Røllevsby. Etter beliggenhet og skyld skulle det være rimelig å anta at Røllevsby ble ryddet før Gaukstad, og til tross for de seine beleggene for navnet, kan det ikke ses bort fra at dette har skjedd i middelalderen
j Ranaby DN III 200, 1345 (Stange). j œystre gardino j Ranaby DN III 301, 1374 (Hoffsvangen). Ranarby RB 308, ca 1400. Ranneby 1520 NG. Ranneby (2 br) NRJ IV 156, 1528. Sønder Ranneby Akreg nr 2125, 1530 (avskrift 1660). Ranebi, by (Ranebij, samtidig påskrift) DN XXI 704, 1549 (Hoff). Raneby DN XXI 753f, 1553 (Hoff). Romneby, Ranneby NLR II 54, 1560–61. Ranngne biis (gen; samtidig påskrift), Raneby (noe yngre påskrift) DN XXI 859, 1564 (Hoff). Ranneby NKJ I 181, 1576 (= St 162b). Vester Ranneby NKJ I 183, 1576 (= St 164a). Ranneby 1578 NG. 1592 NG. 1/11/1 1604 NG. Ronnebye 1647 IV 35f. 1661 lk. 1665 matr. Ronneby 1669 NG. Ronnebye 1723 matr E M. Raanebye 1801 ft. Rogneby (Raneby) 1838 matr. Raaneby 1886 matr
I NG tolker Albert Kjær forleddet til mannsnavnet Rani (Hrani), og han legger til at dette var temmelig alminnelig i middelalderen, men at det ikke kan påvises brukt etter 1500-tallet. Han viser ellers til GPNS (s. 198), og for tiljevningen i forleddet viser han til NG Indl. s. 23. E.H. Lind innleder (sp. 567) med at navnet er «äldst ock brukligast i Norge», og han gir en rekke belegg – i all hovedsak fra Østlandet. I Lind Suppl. (sp. 449) tilføyes noen få patronymer. Lundgren-Brate (s. 202) har noen få eksempler på Rane fra 1200 og 1300-tallet, men legger til at enkelte kan komme av Ragne, som på s. 196 beskrives som «rätt vanl[igt]». SMPs samlinger har bare ni belegg på Rane (og 11 på patronymisk bruk) mellom 1100-tallet og 1474. I tillegg kommer et par runebelegg. I Danmark synes navnet å ha vært ganske utbredt (DgP I 1133–35), og Erik Björkman (s. 69) nevner tre belegg i England fra 1000-tallet. Oluf Rygh fører i GPNS (loc. cit.) opp sju eksempler på norske gårdsnavn med Rani som forledd, foruten dette på by: Ranestad fra Iveland i Aust-Agder, først belagt i 1601, et partsnavn fra Sandsvær i Buskerud (1411) og fire navn på rud/rød fra Oppland og Vestfold; det ene først nevnt i Stiftsboka, de andre tre fra middelalderen. E.H. Lind (sp. 568) tilføyer enda et partsnavn fra Buskerud (Lier), nevnt i RB. Personnavnet er også brukt som stedsnavnforledd i Sverige, bl.a. i navn på sta i Uppland og Värmland (Lundgren-Brate s. 202), og Assar Janzén har foreslått at det kanskje kan foreligge i det forsvunne «j Rannabø», som i RB 331 nevnes under Torsby kirke i Båhuslen (se *Ran(n)abýr s. 330 ovenfor). I Danmark synes personnavnet å foreligge i et par navn på torp og bøl (DgP I 134 f.; jfr. Randrup i Vinkel sn., Middelsom hd., i Viborg amt, som imidlertid er skrevet «Randerup» o.l. f.o.m. eldste belegg i 1401; DS IX 168). Fra England nevner Gillian Fellows-Jensen (1978: 63) et Ranby i Nottinghamshire og John Insley (s. 205 f.) et teignavn «Ranescroft» (fra 1209) i Norfolk. Både Lind (sp. 567) og Insley (s. 206) minner om at Rani (Hrani) også er kjent som odinstilnavn, men det er lite sannsynlig at dette foreligger i de nevnte stedsnavnene. Råneby ligger ca. 1 km sør for kirkestedet Hoff (se ved Kraby ovenfor), men gnr. 178. 179 Fostad ligger imellom. Vest for Fostad ligger gnr. 180 Kval og øst for Råneby ligger gnr. 173 Kraby, og enda lenger øst gnr. 76 Smedby. I sør ligger gnr. 176.177 Burul og gnr. 174 Slagsvoll, og i vest gnr. 169.170 Alstad. Ifølge matrikkelen fra 1647 hadde Alstad høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 131 lpd. Kraby skyldte 80 lpd., Burul 75 lpd. og Fostad 63 lpd. Smedby skyldte 60 lpd., Råneby 55 lpd., Slagsvoll 40 lpd. og Kval 33 lpd. En sammenlikning av 17 gårder i nabolaget viser en gjennomsnittsskyld på hele 69 lpd., noe som vesentlig skyldes storgården Kveim (gnr. 71–75, 77.78), som skyldte tilsv. 355 lpd. Sju gårder skyldte mindre enn 40 lpd., og Smedby og Råneby, med en relativ skyld på hhv. 0,9 og 0,8, må anses som yngre enn heim-gårdene og de største staðir-gårdene. Det kan likevel bemerkes at det må ha vært to bruk på Råneby i 1374. En datering til sein vikingtid synes ikke urealistisk, men Kraby kan antas å være noe eldre. I NG tolkes også forleddet i Kraby til et personnavn, men på s. 270–72 ovenfor argumenteres imot dette synet
Råssbyn
Inlands Fräkne hd. (Forshälla sn.), Båhuslen
OGB XI 18
GK8B SV 6869
V-nv 3,5 km
– rÅ2sby_n, rã1sByn, rå19spyn (OGB)
Rosbyn De la Gard V 182, 1528 OGB. (Wersby – 1 br + 1 fattig – NRJ IV 193, 1528).1
y Rotzby NRJ V 530, 1568. Risby NRJ V 596, 1568. Rottby, Risby 1568 OGB. Rossbÿ 1573 OGB. Risbye 1586 OGB. Rosbye 1650 OGB. Rossebÿ 1659 OGB. 1665 OGB. Råssbyn 1685 OGB. 1777 OGB. Jr OGB. Råssbyn EK OGB. Rossby GS OGB
Verner Ekenvall våger ikke å framsette noen entydig tolkning av forleddet «på grund av de unga och varierande skrivningarna». Han bemerker at uttalen med en å-lyd synes å utelukke dialektens rös f., ‘røys’. Han bemerker videre at norrønt hross n., ‘hest’ antas å inngå i et par navn Råssekärr og Råssön i hhv. Långelanda og Stala sn. på Orust (jfr. OGB IX 12 og 66), men uttalen av disse skal være [rÕ2s--] eller [r÷2s--] (i OGB IX rett nok bare oppgitt for Råssön, s. 66). Om man ikke her – for Råssbyn – skal regne med en skriftpåvirket uttale, kan heller ikke denne tolkningen være aktuell, mener han, selv om de eldre skriftformene langt på vei faller sammen med dem for orustnavnene. Ekenvall vil likevel ikke helt utelukke denne muligheten, men anser i så fall et persontilnavn Hross som det sannsynligste. Endelig foreslår han som en mulighet rås f., i betydningen «kärr, små vattendrag i mosse, öppen vattenfåra m.m.» med hv. til Rietz s. 549 og «Strøm, Vandløb, Bækkeleie m.m.» med hv. til Aasen. Som støtte for denne tolkningen anfører han at Råssbyn ligger «vid flera småbäckar». Han konkluderer likevel med at tolkningen blir usikker. Navnet er ikke tatt med i Hellquist 1918. Noe mannstilnavn *Hross er ikke registrert i E.H. Linds tilnavnbok, men avledningen Hrossi er belagt én gang; en islending Hedinn kalles «s[unr] Þorgrims hrossa» ifølge Lind Bin. sp. 158 – med hv. til noen sagahåndskrifter. For øvrig inngår appellativet hross som forledd i fire sagnhistoriske eller klart diktete personnavn (jfr. Lind sp. 592). Å tolke forleddet i Råssbyn til et ukjent persontilnavn som *Hross bør unngås, og heller ikke det svakt belagte Hrossi synes her å være særlig aktuelt, og både uttale og eldre former av Råssbyn tyder på et opprinnelig enstavet forledd. De appellative tolkningene bør vurderes nærmere, og med så vekslende skriftformer som her, bør man i utgangspunktet legge spesielt stor vekt på uttalen. Slik Ekenvall framhever, har alle de tre uavhengige oppskriftene notert en å-lyd i førsteleddet. De to første har ingen markering for kvantitet; det er likevel grunn til å tro at den første vokalen er kort;3
mens den tredje uttaleopplysningen angir vokalen som halvlang. Om lag 2,5 km lenger øst, like ved kirkestedet, ligger en bebyggelse med et liknende navn, Rössebyn. Dette navnet skal ifølge OGB XI 19 primært være uttalt [ró2s-êbyn], altså med en kort vokal som beskrives som en mellomting mellom et «öppet å» og et «brett ö», vel tilsvarende Norvegias [O]. En alternativ uttale [rø2s-êbý'_0n] er notert av C.G. Tengström (1931: 108), men denne anser Ekenvall som sannsynligvis skriftpåvirket. Heller ikke dette navnet foreligger med skriftformer eldre enn midten av 1500-tallet – eldste som «i Rwszeby» (NRJ V 140) i 1542, men seinere med former som veksler mellom <ö> og i forleddet, men alltid med mellomvokal . Også dette navnet står i prinsippet uforklart i OGB, men Ekenvall mener forleddet muligens kan være rös f., ‘røys’, selv om han oppgir uttalen av dette appellativet som [rÕs-] eller [rUs-], altså identisk med det som oppgis for Råssön i Stala, som forstås som sammensatt med hross n. Forholdet er innfløkt, men de norske eksemplene på hross eller hestr i gen. pl. + bœr bør kunne tas til inntekt for en tilsvarende tolkning av Rössebyn, jfr. Rossabø, gnr. 35 i Skåre og gnr. 67 i Skjold (NG X 420, 444) og Hesby, gnr. 38–40 i Sem (NG VI 213) og gnr. 15 i Finnøy (NG X 249). For en forklaring på navn med ord for husdyr i forleddet, se bl.a. Hellberg 1967a: 375, 393. Så vel de eldre skriftformene for Rössebyn samt den registrerte uttalen støtter en slik tolkning. Om dette er rett, vil tolkningen til appellativet hross i Råssbyn kunne utelukkes. I Råssbyn synes forleddet, som nevnt, å ha vært enstavet. Ekenvall har så godt som utelukket rös f. på grunn av uttalen, men foreslår som en siste utvei rås f., i en betydning ‘bekkeleie’ e.l., og han framhever at det er flere småbekker ved gården. Likevel presiserer han at tolkningen er usikker; noe som vel framfor alt skyldes de skiftende, og ikke tilstrekkelig gamle, skriftformene. Selv om ingen av disse direkte støtter tolkningsforslaget, er de heller ikke til hinder for en tolkning som passer med uttale og topografiske forhold. Ordet rås f. er i litt ulike betydninger belagt i flere svenske og norske dialekter samt i norrønt (Fritzner). I gsv. er en tilsvarende form kjent i sammensetningen vatz ras, ‘vassdrag’ (Söderwall). Beslektete ord finnes i flere språk, og den opprinnelige betydningen synes å være ‘(rask) bevegelse framover’ (jfr. Torp). I norrønt synes den mest utbredte betydningen å være ‘løp’, og sannsynligvis sekundær er da betydningen «Vei, Aabning hvorigjennem noget saasom Vand og deslige tager sit Løb» (Fritzner). Også hos Aasen nevnes den abstrakte forståelsen først («Løb, Gang, Fremskriden»), selv om den karakteriseres som lite brukt. Aasen nevner deretter 2): «Væxt, Opskydning; især i Skov» (fra Sunnmøre), 3): «Gang, Vei Gangsti; især om de Stier som efterhaanden danne sig ved Kreaturernes Gang til Græsmarkerne» (hovedsakelig nordvestlandsk), 4): «Strøg, hvorigjennem Fiskestimene gaae» (Nordland), 5): Strøm, aaben Rende i Isen paa en Elv» (Østerdalen), og så tilføyer han: «Ogsaa: Rende, Vandløb, Bækkeleie. Trondh.». Denne siste tolkningen, som Ekenvall framhever, er i Norge altså bare belagt nordafjells, og heller ikke i Sverige synes den å være den vanligste. Rietz fører først opp «kärr; sumpigt ställe inom en för öfrigt fast och torr mark, hvarest vattnet rinner fram», deretter «lång, ej djup dal, vår och höst af vatten öfversvämmad» og endelig «öppen vattenstrimma i en tillfrusen å eller sjö». Rennende vann er et felles trekk ved flere av disse forklaringene, og i den grad Ekenvalls beskrivelse av topografien er korrekt (den går ikke tydelig fram av GK), kan det være grunn til å støtte en slik tolkning. Det er likevel grunn til å vurdere om ikke en mer generell betydning ‘sti, vei, passasje’, som eksemplifisert ved den vestnorske ‘krøttersti’, kan ha hatt en videre utebredelse tidligere; ved Råssbyn går det nå store veier i tre retninger, og her må også fra gammelt av ha vært ferdselsveier. Råssbyn ligger ca. 3,5 km vest-nordvest for kirkestedet Forshälla. Vest for gården ligger Västerby og Dramsvik ut mot sjøen. I nord ligger først Berg og så Röd nord for denne. Øst for disse ligger (nordfra) Holmen, Solum, Timmerås, Lerbo og Långehed, og om lag rett øst for Råssbyn ligger Bua. Noe lenger øst ligger (likeledes nordfra) Hova (Haugar), Koppungen, Buddeberg, Grohed, kirkestedet, Rössebyn og Konungsberg. Sør for Råssbyn ligger Strand og Ödsmål nærmest før Bräcke og Haljersröd. Personnavnforledd er sannsynlig i Haljersröd og mulig i Grohed og Buddeberg. I OGB XI 14 foreslås et persontilnavn Kong/Kung som en mulighet i Konungsberg. Området preges av relativt jevnstor bebyggelse med flere enkeltgårder, og flere av dem nevnes første gang i RB; noen midt på 1300-tallet. Størst er Hova med tre gårder (2 ½ mt.), mens Berg, Buddeberg, Forshälla, Röd og Strand har to gårder med to mt. hver. Rösseby er også to gårder, men hver av dem er bare på ½ mt. Enkeltgårder med ett helt mt. hver er Bua, Dramsvik, Grohed, Haljersröd, Konungsberg, Koppungen, Långehed, Råssbyn, Västerby og Ödsmål. Holmen, Timmerås og Lerbo er på ½ mt. hver, mens Solum er på ¼ mt. (men nevnt i RB) og Bräcke tidligere har vært ansett som det samme, men nå er redusert til 1/8 mt. Hverken gårdsstørrelse eller beliggenhet gir her noen klar indikasjon om alderen på bosetningen og navnet. Man bør likevel kunne anta at Strand er eldre, noe navnetypen tyder på, og dette understrekes av at bebyggelsen lenge har bestått av to gårder. Nordover – om lag like langt fra stranda – ligger to jevnstore bebyggelser med navn av samme type, Berg og Sund. Disse tre gårdene – og likeledes Röd – betalte 48 skilling hver i skatt i 1528; langt mer enn de andre gårdene i denne delen av soknet. Dramsvik betalte f.eks. 12 skilling, Västerby betalte 1 mark, d.v.s. 16 skilling, og «Wersby» (= Råssbyn?) står oppført uten skatt. Alt tyder på at Västerby og Råssbyn er yngre enn Strand, og muligens er begge opprinnelig utskilt fra denne gården. M.h.t. Västerby hevdes i OGB (s. 24) at det ikke kan avgjøres «från vilken gård el. by namngivningen ... skett», men så vel størrelse som beliggenhet tyder på at Strand er utgangspunktet for navnet *Vestribýr. Sett fra Strand kan Råssbyn også ha fått et navn som viser til beliggenheten; kanskje er ‘gården ved veien’ å foretrekke framfor Ekenvalls ‘gården ved småbekkene’
