Bibliotheca Polyglotta

Noen -by- og -bø-navn i Norge og Båhuslen

Complete text

Back to library

Eggesbøen

gnr. 38 i Herøy hd., Møre og Romsdal

NG XIII 42

N50 1119.4 2615 (Eggesbøneset)

Nv ca. 2,5 km

Rel. skyld: 0,5

– eggesbøen (Rygh? u.å.), ejjesbøin9n9, dat.: -bønaa (Bugge 1884), æjjesbø1n9n9, dativ -bønå (NG), kalles: "ec3spøne's3 (AN 1962)

Eigszbøe 1603 NG. Eigiszbøenn 1606 NG. Egisbøen 1616 NG. Eggisbøe 1617 NG. Eigisbøe 1647 XIII 86. Eigisbøe 1661 lk. Eggisbøe 1665 matr. 1666 NG. Eggesbøe 1723 matr E M. Strøm II 468, 1766. 1801 ft. Eggesbø 1838 matr. Eggesbøen 1886 matr

I NG viser Karl Rygh til at navnet i GPNS (s. 60) føres opp under mannsnavnet Egill, og han påpeker at «denne Formodning støttes foruden ved Formerne fra 1606 og 1616 ved Egilsvik i Beieren, som ogsaa nu udtales æ2jjes» (jfr. NG XVI 193).
Oluf Rygh karakteriserer (i GPNS s. 60) Egill – med sideformen Egjull – som et alminnelig navn i eldre tid, noe E.H. Lind bekrefter (sp. 211): «Namnet hör under hela medeltiden till de mera brukliga såväl i Norge som på Island». Linds navnebelegg viser diftongisering allerede fra 1200-tallet («Æighils» DN II 40; 1298). De mange beleggene i Lind Suppl. (sp. 201–06) viser at navnet var utbredt også på Island, og i Norge både på Øst- og Vestlandet. I Sverige er Eghil i historisk tid begrenset til fire belegg, ett fra Necrologium Lundense (1100-tallet), et patronym fra Jemtland i 1273, som fornavn fra Båhuslen i RB og endelig som fornavn i Svanskogs sn. i Värmland i 1503. Navnet skal imidlertid også være belagt i runesvensk (SMP I 614). Heller ikke i Danmark opptrer navnet mer enn sporadisk; foruten tre sagabelegg og belegget fra Lund, nevner DgP (bd. I, sp. 219) bare ett historisk belegg, fra Ribe i 1417. Navnet synes ikke å være registrert i England.
Oluf Rygh hevder i GPNS (loc. cit.) at flere norske stedsnavn er sammensatt med Egill, men at det i sammensetning er vanskelig å skille fra Eilífr og Ingull; i enkelte tilfeller kan det også forveksles med Eyjulfr. Han fører opp åtte gårdsnavn i tillegg til Eggesbøen og Egilsvik, hvorav tre på stad og ett på ruð («j Æighils rudi» RB 135 under Ås kirke, Akershus, nå forsvunnet; jfr. NG II 71). Gnr. 100 Egilstad i Lyngdal er første gang belagt som «Egelestad» i 1591 (Aktst. I 90), og synes etter uttalen e2jjelsta (NG IX 234) å være sikkert tolket. Gnr. 7 Ilstad i Sand skrives rett nok «Egillstad» i 1602 (NG X 348), men så vel seinere skriftformer som uttalen i2llsta (NG) berettiger Oluf Ryghs tvil: «Mulig af Ígull» (GPNS). Et forsvunnet «Egelsta» (1626; NG XIV 336) fra Leinstrand må nødvendigvis også bli usikkert. Det samme gjelder vel gnr. 124 Eskvam i Seljord, ifølge NG (bd. VII, s. 341) eldst skrevet «Elitsuam» i 1593. Albert Kjær argumenterer da også i NG for at forleddet bør tolkes som Eilífs. Gnr. 77 Ilstveit i Vikedal (uttalt e2lls; NG) og gnr. 153 Elsåker i Tysnes synes derimot noe sikrere, selv om Magnus Olsen («da Gaarden imidlertid ligger lige ved Kirken, hvor der vel har staaet en hedensk Helligdom») foretrekker å tolke det sistnevnte til *elgi (jfr. NG X 286, XI 178), Gnr. 84 Eisval i Sørum synes klart å være sammensatt med Egill (det er skrevet «j Æighils vale» i RB 442) til tross for avvikende skriftformer siden 1575 (jfr. NG II 258). Gnr. 4 Egilsvik i Beiaren er på den annen side skrevet «Egilsuig» o.l. siden eldstebelegget i 1610 (NG XVI 193), men formene er likevel alt for unge til at tolkningen kan bli sikker; særlig med en så avvikende uttale som e2jjesvíKa (NG). Av samme grunn bør tolkningen av Eggesbøen anses som usikker. Noen alternativ forklaring kan jeg likevel ikke foreslå (en tolkning til egg f. er selvsagt utelukket, om det da ikke skulle være tale om en bortfalt stavelse i et opprinnelig sammensatt forledd *Eggjarnes?. Det er lite trolig at den bare 68 m høye åsen på Eggesbøneset, Eggesbøsteinen, skulle ha vært betegnet som ei egg.).
Til tross for at personnavnet er svakt belagt i Sverige, foreligger det uten tvil i noen stedsnavn; i SMP nevnes to fra Uppland (på seter og stadhir) og ett (på torp) fra Skaraborgs län. I Danmark er navnet ifølge DgP (bd. I, sp. 219) foreslått som forledd i fem navn (på bøl, torp, bæk og mark), foruten muligens i et navn på sted, nå i Sverige, men dette avvises av John Kousgård Sørensen (1958a: 47 f.).
Gårdsnavnet Eggesbøen er nå erstattet av relasjonsnavnet Eggesbøneset, det sørøstre neset av Bergsøya (jfr. oppskriften fra 1962). Nærmeste nabogård i nord er gnr. 31 Hjelmeset, i nordvest ligger gnr. 37 Myklebust og i vest gnr. 36 Vikane. I 1647 hadde de ni gårdene på øya en gjennomsnittsskyld på 27,7 lpd. Høyest skyld, tilsvarende 70 lpd. korn, hadde gnr. 29.30 Berge, mens gnr. 35 Igesund og gnr. 37 Myklebust skyldte 40 lpd. Gnr. 27 Flusund og gnr. 36 Vikane skyldte 20 lpd., gnr. 28 Reitane og gnr. 33.34 Fosnavågen 18 lpd. hver og Eggesbøen og gnr. 31 Hjelmeset skyldte hhv. tilsv. 13 og 10 lpd. korn. Hjelmeset er i NG tentativt forklart til et mannsnavn, men det antydes også, og mer sannsynlig, appellativet hjalmr m., kanskje i betydningen ‘(høy)-stakk’.
En forklaring av forleddet i Eggesbøen til mannsnavnet Egill er tross alt den mest sannsynlige, og det er i så fall all grunn til å anta at navnedannelsen har skjedd relativt seint, trolig på 1200–1300-tallet, noe som synes å kunne stemme med den lave relative landskylda, 0,5

Ellingbø

gnr. 33.34 i Vang hd., Oppland

NG IV2 313

N50 1617.3 7776

S-sø 1 km

Rel. skyld: 1,3

– e2llingbø (Bugge? 1879, 1882), æ2llingbø (NG), "æ7liMbø (AN 1945)
Ifølge opplysninger i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen, noterte Sophus Bugge uttalen etter en informant på Hamar lærerseminar i 1879 og etter to lokale informanter i 1882 og 1883. Likeledes noterte han rotvokalen som «e» i f.eks. gnr. 22 «Berji» og gnr. 106.107 «Helle» og flere steder der NG markerer uttale med «æ7». Ifølge opplysninger fra amanuensis Boye Wangensteen er vokalen relativt trang, men åpnere enn e i f.eks. det personlige pronomet eg. I fonetisk lydskrift kunne den nok være notert som [ez]

i Ellinghbøø DN II 701, 1489 (Ellingbø). Elingbøø 1520 NG. Elingbøø NRJ IV 161, 1528. pa Ellingbo DN XXI 591, 1531 (Ellingbø). Ellingbø DN XXII 770, 1567 (Slidre). Ellingbøø 1578 NG. 1592 NG. Elingbøe 1/1 ½ 1604. Ellingbøe Grågås 163, ca 1620 (ifølge NG: Ellingbø St S 161). Ellingbøe (3 br) 1647 IV 88 90. Ellingbøe 1665 matr. Ellingbø 1667 NG. Ellingbøe 1723 matr E M. 1801 ft. Ellingsbø (!) 1838 matr. 1845 AK. Ellingbø 1886 matr

Med hv. til GPNS (s. 67) tolker Albert Kjær navnet til norrønt Erlingsbœr av mannsnavnet Erlingr, og m.h.t. bortfalt genitivsendelse, viser han til gnr. 120 Ellingrød i Skjeberg, som er skrevet med s-genitiv i RB, i et diplom fra 1447 og i Stiftsboka (1575), men uten genitivsmarkering f.o.m. 1593. For Ellingbøs vedkommende opptrer s-bortfallet imidlertid hundre år tidligere, og med unntak av Gerhard Munthes rekonstruerte form i 1838-matrikkelen og på amtskartet, finnes navnet ikke belagt med s. Slikt s-bortfall finnes også ved endel navn på by, men vanligvis opptrer det først på slutten av 1500-tallet eller seinere; se f.eks. Steinby og Østenby s. 367 og 452.
Erlingr var i Norge «ganske sædvanligt i Fortiden», men svært lite brukt på Island (GPNS s. 66; jfr. Lind sp. 240–44 og Lind Suppl. sp. 254–68, som bl.a. nevner Erlingr á Kviðini fra Vang på 1100-tallet). Lind gir mange eksempler på den assimilerte formen Elling allerede fra tidlig på 1300-tallet. Navnet synes ifølge DgP ikke å forekomme i Danmark, Lundgren-Brate har noen få eksempler på navnet (under Ærling), men navnet oppfattes i NK VII (s. 70, 123) som vestnordisk, noe som langt på vei bekreftes av de 18 beleggene på fornavnet jeg har funnet i SMPs samlinger, men sju av disse er tross alt fra østsvenske kilder. Navnet er også brukt patronymisk ti ganger, men det synes ikke å være funnet i runeinnskrifter, og det har utvilsomt vært ganske uvanlig i Sverige. Også i England er det belagt (Björkman s. 37), men det kan ikke ha vært alminnelig, da det hverken er nevnt hos Gillian Fellows-Jensen (1968) eller John Insley.
Som forledd i gårdsnavn synes navnet bare å forekomme i Norge eller på tidligere norsk område. I GPNS (loc. cit.) er det 14 eksempler, hvorav seks er sammensetninger med rud/rød, men noen synes å være yngre dannelser. Fra Nes på Romerike kjennes en sammensetning med staðir, belagt første gang i RB, men navnet synes ikke lenger å være i bruk. Ellingstad på Nesodden kjennes ikke med eldre skriftformer og kan være en ganske ny, analogisk navnelaging; det er ikke nevnt i NG II 88. Sammensetning på bœr finnes også i Gudbrandsdalen (se nedenfor), og det er grunn til å oppfatte begge som opprinnelige partsnavn. To sammensetninger på garðr i Hallingdal (gnr. 47 i Gol og gnr. 78 i Ål) kan oppfattes på samme måte; de er trolig noe yngre enn navnene på bœr, men begge går utvilsomt tilbake til middelalderen.
Ellingbø ligger like opp (sør) for kirken og prestegården (gnr. 32) i hovedsoknet. I øst ligger gnr. 35 Bagetun, gnr. 36.37 Tune og gnr. 38.39 Kvåle, og i vest først noen mindre gårder før gnr. 23–25 Bø, gnr. 22 Berge og gnr. 21 Stele.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 hadde Bø høyest skyld, tilsv. 74 lpd., Kvåle hadde 65 lpd., Tune 53 lpd., Berge 43 lpd. og Ellingbø 38 lpd. Stele skyldte 29 lpd. og Bagetun 10 lpd. En undersøkelse av skylda for alle gårdene i hovedsoknet øst til Leirol, også gårdene på Vennis, til sammen 21 gårder, viser at Ellingbø lå godt over middels, med en relativ skyld på 1,3; det samme som gnr. 41–43 Sørebø og gnr. 62 Leirol. Etter beliggenhet og landskyld er det rimelig å anse Ellingbø som en tidlig utskilt del av det gamle kirkestedet Vang

Ellingsbø

gnr. 186 i Vågå hd. (Heidal sn.), Oppland

NG IV1 86

N50 1718.3 1845

Sø 3 km (Bjølstad)

Rel. skyld: 1,2

– e2llingsbø (Bugge 1883, 1886), æ2l9l9ingsbø (NG)

Ellinghssbø DN VIII 492, 1518 (Bjølstad). Elingsby 1520 NG. Elingsby NRJ IV 54, 1528. Ellingsby NLR I 31, 1557–58. NLR II 45, 1560–61. Ellingbo 1578 NG. Ellinszbø 1594 NG. Ellingsboe 1/1 1604 NG. Ellingsbø 1647 IV 142. Ellingsbøe 1661 lk. 1665 matr. 1668 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Ellingsbø 1723 matr M. Ellingsbøe 1801 ft. Ellingsbø 1838 matr

Navnet tolkes i NG til mannsnavnet Erlingr, og det tilføyes at gården, likesom gnr. 187 Steinfinnsbø (se nedenfor), «vistnok» er utskilt fra én av nabogårdene. Gården ligger ca. 3 km sørøst for det gamle kirkestedet på Bjølstad. Steinfinnsbø ligger en snau kilometer lenger øst; se dette navnet for opplysninger om landskylda og den antatte bakgrunnen for navnene

Engelsbøen

tidl. gård i Kyrkjebø hd., Sogn og Fjordane

NG XII 182

N50 1217.2 3986

Ø 10 km

– 1ezMgelsbø3n (AN 1955)

Engellsbøe 1611 NG. Engelsbøe 1661 lk

Under «Forsvunne Navne» i NG XII 182 tolker Albert Kjær navnet som «vel et opr. *Ingjaldsbœr, af Mandsnavnet Ingjaldr, som endnu er i Brug paa Vestlandet»; han viser til at stedsnavn som sikkert er sammensatt med dette personnavnet, finnes skrevet «Engels-» rundt ca. 1600, og at navnet er tatt med i GPNS (s. 144). Imidlertid viser han også til mannsnavnet Engill med hv. til E.H. Lind (sp. 234 f.).
Oluf Rygh karakteriserer i GPNS Ingjaldr som et «almindeligt Mandsnavn i Norge, endnu brugt paa Vestlandet», han påpeker at det av og til kan være vanskelig å skille fra Ingulfr, og at det «i Regelen synes […] at være gaaet over til Engels-». Lind (sp. 626–28) har en rekke eksempler og bemerker at navnet «hör allt ifrån vikingatiden till de mera brukliga dopnamnen såväl i Norge som på Island»; han viser til gsv. «Ingiæld» og gd. «Ingeld». I Lind Suppl. (sp. 497–501) er flere belegg stedfestet, men her er relativt få fra Vestlandet. Av Linds eksempler ser man at formene Ingel og Engel opptrer alt fra midten av 1300-tallet.
Navnet Engill har Lind (sp. 234 f.) bare noen ytterst få eksempler på; det anses som en sideform til Ǫngull, som han (sp. 1251) gir ett (islandsk) belegg for, men som han mener inngår i flere stedsnavn både på Island og i Norge, flest på Vestlandet. I Lind Suppl. (sp. 240) føres opp ett eksempel på Engill, som patronym, men her tar han også med Engelsbøen i Kyrkjebø. Under Ǫngull (sp. 899 f.) suppleres bare med noen stedsnavn.
Assar Janzén (NK VII 51) sidestiller Engill og Ǫngull og fører dem opp blant personnavn som går tilbake på opprinnelige tilnavn (her med betydningen «den krokige», jfr. angel, ‘fiskekrok’). I NPL gis Engel et «fleirsidig opphav», men tolkning 3, en etterreformatorisk skriftvariant av Ingjald, Ingvald og Ingolv foretrekkes; for Vestlandets vedkommende tyder uttaleformen «Engjel» på at Ingjald er opphavet; jfr. Aasen 1878: 25. Blant skattebetalerne i 1647 var det én eneste Engel i Sogn og Fjordane, på Systrond (Leikanger) i Indre Sogn.
Engel er svakt belagt i Sverige, og det oppfattes i SMP (bd. I, sp. 684) som et tysk navn, men det tilføyes at «möjl. kan namnet stundom ha brukats såsom sidoform till Ingiæld». Ifølge LundgrenBrate har både Ingiæld og Ingulf vært vanlige i Sverige, mens Ingvald bare føres opp med ett eksempel (s. 132, 134). I dansk er det er noen eksempler på Engel, som antas å kunne ha ulike opphav (DgP I 240 f.). Både Ingulf og Ingwald er meget svakt belagt (DgP I 630), mens det er forholdsvis mange belegg på Ingiald (DgP I 619 ff.). Det nordiske Engel / Engill synes ikke å være belagt i England, men Gillian Fellows-Jensen nevner både Ingjaldr og Ingulfr (1968: 151 ff.), og John Insley har med et par belegg på Ingivaldr (han framhever at dette primært er et svensk navn). Insley har imidlertid en god del belegg på Ingólfr /-ulfr, og han anser dette navnet som hovedsakelig vestnordisk (s. 225 ff., 229–34).
I GPNS (s. 143) har Rygh to eksempler på stedsnavn sammensatt med Ingivaldr, begge på stad. På s. 144 fører han opp 25 gårdsnavn som kan gå tilbake på Ingjaldr, og de aller fleste av dem har formen «Engels-». Mange av etterleddene er naturord, men Rygh nevner også seks eksempler på sammensetning med stad og to på -rud; med ett unntak er alle disse fra Østlandet. Flere av de øvrige sammensetningene, spesielt fra Vestlandet, står uten eldre belegg, og de viser at personnavnet, slik Rygh nevner, har vært i vanlig bruk opp mot vår tid. Under Ingulfr (s. 144 f.) tar han med 15 eksempler på sammensetninger, de fleste er navn på stad og rud/rød, men ingen har formen Engels-.
Engel antas i SMP (bd. I, sp. 684) å foreligge i det båhuslenske Engelsrud, skrevet «j Eingilsrudi» i RB 322.¹ Ingiæld skal ligge til grunn for flere svenske stedsnavn, bl.a. et «Ingiældzbygd, nu Ingesby, Nykyrka Ög.» (Lundgren-Brate s. 133); et tilsvarende Ingelsby av «Ingiældzbygd» nevnes av Elof Hellquist (1918: 63) også fra Östergötland. Hellquist presiserer ikke alltid hvilket av de aktuelle personnavn som ligger til grunn, men Ingelsby i Kyrkefalla sn., Skaraborgs län, er i SOSk VII 61 overbevisende tolket som et opprinnelig Ingiäldsbygdh. I denne sammenhengen synes også de følgende av Hellquists eksempler å være aktuelle: Ingelsby, Lerbäck sn. Närke (s. 61; se likevel Hellberg 1967a: 524) og Ingevaldsby i Tuna sn., Dalarna, som nå skal hete Ingevalsbo (Hellquist 1918: 64). I DgP I 241 nevnes ett stedsnavn sammensatt med Engel: Engelsby i Husby hd. Tolkningen bygger sikkert på Marius Kristensen (som setter det til det mnty. navnet; NoB 1914: 52), men Kristian Hald (1930: 78), som viser til Kristensen, fører det til Ingiald, «eller mulig gda., gsv. Ingulf, der indgaar i Torpnavne som Engelstrup m. fl.». Både dette og flere andre navn på Engels-, Ingels- står i DgP I (sp. 621) oppført under Ingiald. Gillian Fellows-Jensen (1968: 151 f.) fører under Ingjaldr opp Ingoldsby i Lincolnshire og dessuten to navn fra Yorkshire. Under Ingulfr nevner hun (s. 152) tre stedsnavn fra Yorkshire.
Disse nordiske eksemplene støtter tanken om at Engelsbøen inneholder et personnavn, og at dette neppe er det svakt belagte Engel, men det er fremdeles uvisst hvilket av de øvrige mulige mannsnavnene det er tale om. Hverken Rygh eller Kjær kjente til at navnet Engelsbøen fremdeles brukes, og uttalen, som bl.a. på grunn av den lokale (alternative) forklaringen om en engelskmann (se nedenfor) synes å være ekte, taler klart imot Kjærs tolkning. Ingjaldr ville høyst sannsynlig bli uttalt ["eMj3l] eller ["ezMj3l] (slik notert bl.a. fra Kinsarvik i AN saml.) – også i sammensetning, men Ingulfr/ólfr (og mulig også Ingivaldr) ville få en uttale som notert ovenfor, samt skriftformer som «Engel» (jfr. GPNS s. 143 ff. , Lind sp. 640 ff., Lind Suppl. sp. 525 f., NPL s. 140 f.).
Engelsbøen er avmerket som uthus, hytte e.l. på N50. Stedet ligger rett over Høyangsfjorden fra Kyrkjebø, under Engelsbøfjellet (som ender i Engelsbønova). Navnet er ikke registrert i skattematriklene, men på navneseddelen i AN (fra 1955) opplyses at stedet tilhører gnr. 54 Nordeide, og at det skal ha fått navn etter en «sauetjuv» som bodde der, men «andre påstår at det er ein engelskmann som har butt der». I bygdeboka (Førsund 1963: 458 ff.) opplyses at futen «Giøde Pedersen» eide ½ laup smør i Engelsbøen «fyrst på 1600-talet», at plassen kom inn under Nordeide i 1623, og at den nevnes i noen dokumenter seinere. I 1661 krever bonden nedsatt skyld for «denne ødeteigen», der det ikke fantes annet enn «urd og stein der dei berre kunne så ei handfull korn, og dei fekk berre 2–3 lass høy på teigen, som stendig vart skadd av jord- og steinras». I 1661-matrikkelen nevnes ikke brukeren ved navn, og det bemerkes at «Aasideren eyer och B[ruger]», og plassen har «ingen Herlighed», men skylder likevel ½ laup smør. I Ættebok for Kyrkjebø nevnes en Tor(e) Nordeide som husmann på Engelsbø i 1664, og «Aff Engelsbø» (1600–01) tolkes som personnavnet Alf(!) + stedsnavnet. Plassen synes å ha vært øde i 1668. Noen person med ett av de aktuelle mannsnavnene nevnes ikke (Førsund 1949: 249).
Opplysningene om landskylda og den avsides beliggenheten tyder på at stedsnavnet er forholdsvis ungt; det er vel tvilsomt om det går tilbake til middelalderen. Etterleddet er her uten tvil b.f. sg. av bø i betydningen ‘(avsidesliggende) eng’. Forleddet er høyst sannsynlig et sammensatt personnavn, og blant dem som er aktuelle, synes Ingolv å være den rimeligste tolkningen

Evenby

gnr. 163.164 i Trøgstad hd (Båstad sn.), Østfold

NG I 29

N50 1914.2 2620

V 2 km

Rel. skyld: 2,1

– é2venby (Bugge 1880, 1881, 1883, NG), "e'v3nby (AN ca. 1955)

j Eifuindarbœ DN IV 372, 1369 (Oslo). Eiuindæ by DN III 376, 1392 (Oslo). Effuenby 1593 NG. Effuendtby 1/1 1/1 1604 NG. Effuenby 1612 NG. RAd 1613 (Skattalen). 1616 NG. Effuenbye 1647 I 22. Euenbye (2 gd) 1661 lk. Ef(f)uenby(e) (s, n) 1664 mt AN. Ef(f)uendby, (s, n) 1666 sk AN. Effuindby 1666 mt AN. Ewenbye (s, n) 1723 matr E. Even(d)bye (n, s) 1723 M. Evenbye (n, s) 1801 ft AN. Evenby (Øyvindeby) (n, s) 1838 matr.
I brevet fra 1392 heter det at en Eivind Tormodsson arver gården

I NG tolkes navnet som «Øyvindarbýr, af Mandsnavnet Øyvindr» og det bemerkes at navnet allerede i middelalderen mest ble skrevet Eivindr og Evindr, og «nu paa mange St. udtalt Even».
E.H. Lind (sp. 256 ff.) har oppslagsformen Eyvindr, og viser til at navnet var allment i Norge i middelalderen. Det har vært i mer eller mindre sammenhengende bruk – i hovedvariantene Øyvind, Eivind og Even – fram til i dag. Formen Evind er også registrert i Sverige, men den forekommer helst i norskspråklige kilder som gjelder Båhuslen og Jemtland (SMP I 784 f.; jfr. Lundgren-Brate s. 322 med noen få eksempler på Øvind og ingen på Evind). I SMPs samlinger er det eksempler både på Evind og Övind, men begge formene har en klar vestlig utbredelse (hovedsakelig Båhuslen, men også spredte eksempler fra Jemtland og fra Vest-Sverige).
Fra danske kilder kjennes bare noen få, usikre eksempler (DgP I 286), og fra England nevner Erik Björkman (s. 36) ett belegg.
Ifølge GPNS (s. 289) er navnet forledd i 22 gårdsnavn; det finnes i alle landsdeler, men er mest utbredt på Østlandet. Diftongen i forleddet er bare beholdt i noen få navn fra Sørvestlandet. I et par navn har forleddet genitivs-s, men denne genitivsformen opptrådte allerede på 1300-tallet (DN II 314, 1368). Mannsnavnet synes ikke å foreligge i navn på by utenom Norge.
Evenby ligger sentralt og har en relativ skyld langt over gjennomsnittet (2,1), og navnet tilhører trolig det eldre sjikt av by-navn sammensatt med personnavnforledd. For en beskrivelse av beliggenheten og en nærmere drøfting av alderen, se kommentaen til Aslaksby ovenfor

Evenby

gnr. 133.134 i Høland hd (Hemnes sn.), Akershus

NG II 201

N50 2014.3 4122

Ø 5 km

Rel. skyld: 1,6

– é2venby (Bugge 1883, NG), "e'v3nby (AN ca. 1955)

Emund Byy NRJ IV 234, 1528. Ewindby NLR I 18, 1558. Euindby NLR II 31, 1561. Effuindbye 1578 NG. ½ ½ 1594 NG. Effuenbye 1617 NG. Effuenby 1647 II 127 133. Effuindbye, Effuendbye 1661 lk. ...dbye 1665 matr. Effuendby 1666 NG. Evenbye, Ewenbye 1723 matr E M. Evenbye (n, s) 1801 ft. Evenby (n, s) 1838 matr.
Belegget fra 1528 gjelder uten tvil Evenby (det nevnes mellom belegg for nabogårdene Børsjø og Lund), og «mu» er trolig en avskriverfeil for «wi». I denne lista over gjengjerden står de fleste gårdsnavnene som persons etternavn. Belegget må helst forstås som en feilskrift for *Even Evenby; jfr. at i 1561 kalles én av brukerne på gården «Ewindtt Euindby». Det kan likevel ikke helt ses bort fra at gården har hatt det usammensatte navnet By, som finnes flere steder i Akershus, og at dette ble endret til *Eyvindarbýr fordi flere av eierne har hett Eyvindr

Oluf Rygh gir samme tolkning som ved Evenby i Trøgstad og henviser til gnr. 86 Evenrud, der formen «Even» forklares som utviklet fra Eivindr eller «Evindr, som der skrives ofte allerede i Begyndelsen af 14de Aarh.» (NG II 195).
Evenby i Høland ligger ca. 14 km øst for Evenby i Trøgstad, men i motsetning til denne relativt isolert, ca. 5 km øst for det gamle kirkestedet Hemnes og omgitt av skog på tre kanter. Den nærmeste gamle gården er gnr. 128 Bersjø i nordvest. Ca. 2,5 km i sør ligger gnr. 135 Lund og gnr. 136 Påvestad og 2–3 km over åsen i øst ligger gnr. 139 Skarrabol, gnr. 140 Soprum og gnr. 141 Bøen. Allerede rundt 1560 var Evenby delt i to bruk (NLR II 31), og i 1647 hadde den høyest skyld av alle nabogårdene, tilsv. 46,5 lpd. korn. Bersjø skyldte 42,5 lpd. og Lund 40 lpd., mens heim-gården Soprum skyldte 26,5 lpd. og Bøen bare 15 lpd. Relativ landskyld for Evenby var 1,6.
Den høye landskylda – og for så vidt også beliggenheten – kunne tyde på *Eyvindarbýr ikke er det opprinnelige navnet. Gården kan en gang har hett *Býr (jfr. kommentaren til belegget fra 1528 ovenfor), eller hatt et sammensatt eller usammensatt naturnavn. Hva dette navnet evt. kan ha vært, ville bare bli gjetning, og det kan heller ikke avgjøres når en evt. navneendring fant sted. *Eyvindarbýr kunne tilhøre vikingtida, men like gjerne stamme fra sein norrøn tid

1. Jfr. OGB VII 94: «Om inte en förvanskad form för Ällingseröd i Kd sn [= Klövedal] föreligger, är f.l. mansn. Engill»

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bbc98cd6-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display