Bibliotheca Polyglotta

Elucidarium

Complete text

Prologus

I. LIBER PRIMUS: DE DIVINIS REBUS

II. LIBER SECUNDUS: DE REBUS ECCLESIASTICIS

III. LIBER TERTIUS: DE FUTURA VITA

Back to library

[17. Necessitas Incarnationis Verbi ad eam satisfactionem exhibendam.]

[Chapter 17]

[Kapitel 17]

1.115 D. Cur non misit angelum, ut eum redimeret?

1.115 Discipulus. Hví sendi Guð eigi engil at leysa Adam?

D.: Hvorfor sendte Gud ikke en Engel for at udfrie Adam?

M. Si angelus hominem redemisset, tunc illius et servus esset; homo autem sic restitui debuit, ut aequalis angelis esset. Et aliud oberat: angelus in sui natura invalidus erat hominem redimere; si autem homo fieret, minus posset. (382)

Ef engill leysti manninn, þá væri maðr engils þræll, en engill mátti eigi leysa mann í sínu øðli því at hann mátti eigi deyja, en hann gerðisk maðr þá mætti hann enn minna.

L.: Dersom en Engel havde udfriet Mennesket, da var Mennesket en Engels Træl, men en Engel kunde, i sit Væsen (som Engel), ikke udfrie Mennesket, thi han kunde ikke döe, men blev han Menneske, saa magtede han det (d. e. at udfrie Mennesket) endnu mindre.

1.116 D. Quare non creavit alium hominem de terra et misit eum pro perdito?

1.116 Discipulus. Hví skapaði Gu[ð] eigi annan mann ór jǫrðu ok sendi þann eftir hinum glataða?

D.: Hvorfor skabte Gud ikke et andet Menneske af Jord, og sendte det for at hente (befrie ) den Tabte?

M. Si novum hominem Deus creasset et misisset tunc ad genus Adae redemptio non pertineret; de suo enim genere esse debuit, qui pro homine satisfaceret.

En Guð skapaði nýjan mann ok sendi þann, þá kæmi engi ór Adams kyni sú Iausn er allt kyn endrbœtir.

L.: Dersom Gud havde skabt et nyt Menneske og sendt det, da var den Forlösning, som forbedrer (opreiser) den hele Slægt, ikke kommen fra Adams Afkom.

1.117 D. Cur non misit patriarcham vel prophetam?

1.117-18 Discipulus. Hví sendi Guð eigi spámann sinn?

D.: Hvorfor sendte Gud ikke sin Prophet (en af sine Propheter)?

M. Patriarchae et prophetae in peccatis concepti et nati erant; et ideo genus humanum redimere non poterant [quia et ipsi redimi habebant].

Spámaðr var getinn í synð ok máttu þeir eigi leysa mannkyn ór píslum. Af því tók sun Guðs fullan manndóm á sik til lausnar ǫllu mannkyni ok gerðisk ęinn í tvennv øðli. Í því eðli er hann var Guð steig hann yfir diǫfulinn, þann er sveik Adam ok lauk upp himnum fyrir ǫllum mǫnnum sínum ok gerði jafna englum en þat mátti Guð einn. En í því er hann var maðr tók hann dauða óverðr ok bœtti þá synð er ǫllum heimi var þyngri en þat átti maðr at gera.

L.: Propheterne vare undfangne i Synd, og derfor kunde de ikke forlöse Menneskeslægten fra Pinsler; derfor pastog. Guds Sön sig fuld Manddom til hele Menneskeslægtens Forlösning, og blev een Person i to Naturer. I den Natur, ifölge hvilken han var Gud, beseirede han Djævelen, som havde bedraget Adam, og aabnede Himmelen for alle sine Mennesker og gjorde dem Englene lige; men det kunde Gud alene (gjöre). Men i den Natur, ifolge hvilken han var Menneske, tog han uskyldig Döden paa sig, og bödede for (afsonede) den Synd, som var sværere end den ganske Verden. Men det burde (netop) Mennesket gjöre.

1.118 D. Evolve caetera.

M. quia igitur angelus redimere non debuit et homo satisfacere non potuit, Dei Filius, per quem omnia, ut et redemptio fieret per eum, assumpsit plenum hominem et in duabus naturis factus est una persona. Et in illa natura qua Deus erat vicit diabolum, ut et ipse vicit hominem, et omnibus praedestinatis caelum aperuit et angelis coaequavit, quod solus Deus potuit. In ea autem natura qua homo fuit pro injuria majus mundo solvit, cum mortem indebitam subiit, quod solus homo facere debuit.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=dcb1617a-fcc1-11e6-9707-0050569f23b2

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display