Bibliotheca Polyglotta

[8. Cur electi patiuntur cum reprobis; deque Dei potentia et providentia.]

[Chapter 8]

[Kapitel 8]

2.20 D. Cum electi non sint de mundo, cur cum reprobis patiuntur adversa mundi?...

M. Quia malis communicant, ideo cum ipsis aspera _ tolerant; quia vero mundialibus saepe irretiuntur, ideo a mundi infortunlis affiiguntur.

2.21 D. Cum Deus sit omnipotens, ut dicitur: “Omnia quaecumque voluit fecit” (Psal., CXIII, 11) et iterum: “Subest tibi posse omne quod volueris” (cf. Sap., XII, 18), cur dicitur de eo quod quaedam non possit, id est mentiri et praeteritum non facere quin sit praeteritum?

M. Cum hoc de Deo dicitur, non impotentia, sed summa omnipotentia praedicatur, quod videlicet omnis creatura nequeat eum ad hoc flectere, ut velit statutum suum immutare.

2.22 D. quid est providentia Dei?

M. Ea cognitio qua omnia futura praescivit, immo inspexit ut praesentia.

2.23 D. Si Deus cuncta futura praescivit et ea ita ventura per prophetas praedixit et non possit in sua providentia falli et caelum et terra prius transient quam verba Del possint immutan, videtur quod ex necessitate cuncta evenerint quae unquam contigerunt vel adhuc ventura sunt.

2.23 Discipulus. Ef Guð vissi allt fyrir ok sagði fyrir spámenn hvat verða mundi, ok má hann eigi tælask í forsjá sinni, ok ef himinn ok jǫrð líðr fyrr en orð Guðs megi skiptask, þá sýnisk mér sem af nauðsynum verði allt þat er orðit hefir eða verða mun.

D.: Dersom Gud vidste alting forud og forudsagde ved Propheterne, hvad der skulde skee, og han ikke kan skuft’es i sin Forudvidenhed, og dersom Himmel og Jord forgaaer, forend Guds Ord kan forandres, da synes mig som alt, hvad skeet er og skee skal, bliver til af (med) Nödvendighed.

M. Duae necessitates sunt: una naturalis, ut solem m oriente oriri vel diem noctem sequi; altera voluntaria, ut aliquem ambulare vel sedere. Quae Deus vult ut fiant, ut caelum et terra, inevitabile est non evenire, sed per omnia necesse est ita contingere. Quae autem tantum fieri permittit, ut honnnes per liberum arbitnum bonum vel malum facere, non est necesse evenire. Omnia quae futuri homines facturi erant Deus futura praescivit et per prophetas fienda praedixit; non tamen (414) sua praescientia aliqnam necessitatem eis intulit ut fierent, sed potius ipsi vim necessitati intulerunt, cum voluntatem snam explerent.

Tvennar eru nauðsynir: ǫnnur eðlisnauðsyn, sem sól er upp ór austri eða dagr at koma yfir nátt, en ǫnnur veraldar nauðsyn, sem manni er at ganga eða sitja.

L.: Der ere tvende Nodvendigheder, den ene Naturnödvendighed, saasom at Solen staaer op i Osten eller at Dagen kommer ovenpaa Natten. Men den anden er Verdens Nödvendighed, som (det er) for Mennesket, at gaae eller sidde.

2.24 D. Accidit aliquid casu?

M. Nihil omnino, sed omnia Dei ordinatione.

2.25 D. Quomodo tunc aliquae ecclesiae vel aedificia etiam bonorum, fortuitu, igne invadente, quasi casu concremantur?

2.25 Discipulus. Hvat veldr ef kirkjur brenna eða hús manna?

D.: Hvad er Aarsagen, naar der brænde Kirker eller Menneskers Huse?

M. Casus nihil est. Scriptum est autem: “Nihil fit in terra sine causa” (Job., V, 6). Unde patet quod nulla ecclesia vel aliqua casa etiam in mundo nec comburitur nec destruitur nisi prius a Deo adjudicetur. Contigit autem hoc tribus causis: primo si ecclesiae aedes per injuste acquisita constructae fiant; secundo si inhabitantes eas per immunditias coinquinant; tertio si eas homines plus qnam aeterna diligant. Sed nec minimum pecus homini moritur vel infirmatur nisi Dei nutu judicetur.

Ekki verðr at þarfleysu á Jǫrðu. At því er sýnt at engi kirkja í heimi eyðisk eða brenni nema fyrirdœmisk af Guði. En þat verðr af þrimr hlutum: Fyrst er kirkjur eflask af þeim auðœfum er með rǫngu er fengit, en annat er sjalfir saurga þeir af synðum sínum, en hit þriðja ef menn elska þær meir en himneska hluti. Ok engi deyr né sýkisk fyrir mǫnnum, eigi hinn minnsti fénaðr, nema áðr dœmisk af Guði.

L.: Intet skeer uden Grund paa Jorden, deraf S88l, at ingen Kirke i Verden odelægges eller brænder, med mindre den fordömmes (dertil) af Gud. Men det skeer paa Grund af tre Ting. Det forste: naar Kirker bygges af det Gods, som er erhvervet med Uretfærdighed; men det andet, naar de (Menneskene) selv besmitte dem med sine Synder; men det tredje, hvis Menneskene elske dem mere end himmelske Ting; og ikke döer eller sygner (282) for Menneskene det mindste Kreatur, med mindre det först dömmes af Gud.

2.26 D. Cum mors et aegritudo sint poenae peccati, cur haec pecora patiuntur, cum per discretionem peccare nesciant ?

2.26 Discipulus. En sótt eða dauði er synðahefnd, fyrir hví þola kvikvendi þat, þau er eigi kunna misgera?

D.: Sot eller Dod er Syndernes Straf, hvorfor lide Dyrene det da, som ikke kunne synde?

M. Per ea homo punitur, cum eorum dolore vel morte in animo torquetur.

Fyrir það pínisk maðr, þá er hann hryggvisk í hug af sótt eða dauða þeira.

L.: Derved pines Mennesket, idet han bedrnves i Hu over deres Sot eller DM.

2.27 D. Hoc pot est esse de domesticis. Quid dicis de agrestibus?

2.27 Discipulus. Hvat rœðir þú um skógardýr?

D.: Hvad siger du om Skovens Dyr?

M. Quod ea aegritudine vexantur, evenit eis a corrupto aere vel ab aliis rebus qnae ob peccatum hominis in contraria mutantur.

Ef þau verða sjúk eða dauð, þá gerisk þat af lofts óhreinindum.

L.: Naar de blive syge eller döe, da skeer det ved Luftens Urenhed.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=ddb6de89-fcc1-11e6-9707-0050569f23b2

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display