You are here: BP HOME > LON > Elucidarium > fulltext
Elucidarium

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
Elucidarium
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionPrologus
Click to Expand/Collapse OptionI. LIBER PRIMUS: DE DIVINIS REBUS
Click to Expand/Collapse OptionII. LIBER SECUNDUS: DE REBUS ECCLESIASTICIS
Click to Expand/Collapse OptionIII. LIBER TERTIUS: DE FUTURA VITA
Back to library
LIBER SECUNDUS 
[Book II] 
[2. Bok] 
DE REBUS ECCLESIASTICIS 
 
 
[1. Quid sit malum, et an a Deo.] 
[Chapter 1] 
[Kapitel 1] 
2.1 D. Anima mea exsultat in Domino, quod, deterso ignorantiae nubilo, tanto per te illustratus sum scientiae radio.  Quaeso itaque, decus Ecclesiae, ut liceat mihi adhuc aliqua inquirere. 
Ǫnd mín fagnar Guði því at ek lýsumk af spektargeisla fyrir þik at braut rekinni villuþoku. Enn bið ek þik, góðr lærifaðir, at mér sé lofat at spyrja framarr.   
Min Sjæl glædes i Gud, thi jeg oplyses af Viisdommens Straale formedelst dig, efterat Vildfarelsens Taage er bortdreven. Endnu beder jeg dig, gode Lærefader, at det maa være mig tilladt at spörge videre.   
M. Quaere quae vis et audies quae cupis. 
Spyrðu þess er þú vilt ok muntu heyra þat er þú fýsisk. 
L.: Spörg om det, som du vil, og du vil (faae at) höre det, som du lyster. 
2.2 D. Dicitur malum nihil esse et, si nihil est, valde mirum videtur cur Deus angelos vel homines damnet, cum nihil faciant.  Si autem aliquid est, videtur a Deo esse, cum omnia sint ex ipso, et sequitur quod Deus sit auctor mali et injuste eos qui hoc faciunt damnet. 
2.2 Discipulus.Svá er ritat at ekki er illt. En ef ekki er illt, þá undra ek hví Guð fyrirdœmir menn eða engla ef þeir gera ekki illt.  En ef væri nøkkut illt skapat, þá væri þat af Guði, því at af Guði eru allir hlutir ok verðr þá sem Guð hefði illt skapat eða hann dœmi rangliga þá er þat gera er hann skóp. 
D.: Saaledes er der skrevet, at intet er ondt, men dersom intet er ondt, saa undres jeg, hvorfor Gud fordömmer Mennesker eller Engle, dersom de gjöre intet Ondt.  Men om der var noget Ondt skabt, da var det af Gud, thi af Gud ere alle Ting, og bliver det da, som (om) Gud havde skabt det Onde, eller (som om) han dömmer uretfærdigen dem, som gjöre det, han skabte. 
M. A Deo nempe sunt omnia et omnia fecit bona valde; et ideo malum probatur nihil per substantiam esse.  Omnia autem quae fecit Deus subsistunt; omnis vero substantia bona est, sed malum non habet substantiam: igitur malum nihil est.  Quod autem malum dicitur nihil est aliud quam ubi non est bonum, sicut caecitas ubi non est visus aut tenebrae ubi non est lux, cum caecitas et tenebrae non sint substantiae. (M1135-)  Tria (406) sunt: creatura, natura, factura; creatura ut elementa; natura ut ex eis nascentia; factura quae angelus vel homo facit aut patitur.  Faciunt peccata, patiuntur poenas peccati; haec Deus non fecit, sed fieri permisit, ut dicitur: “Deus mortem non fecit” (Sap., I, I3).  Peccatum autem nihil est aliud quam quod praeceptum est non facere aut aliter quam praeceptum est agere, sicut nec malum est aliquid nisi bono, id est gaudio, carere.  Quod saltem vocabumm habet a Deo; tali modo habet, cum fit per illam substantiam quam fecit Deus.  Juste vera damnat eos Deus, id est non dat eis gaudium, qui non faciunt vel aliter faciunt quam sit praeceptum. 
Af Guði eru allir hlutir ok ǫll skepna hans góð. En illt kallask af því ekki, at þat er engi skepna, því at Guð skóp alla hluti góða ok ekki illt. En ekki er annat illt nema þat er eigi [er] gott ok er þat spjall skepnu en eigi eðli. Annat er skepna, en annat eðli, ok annat verk. Skepna kallask allar hǫfuðskepnur, en eðli þat er af þeim gerisk ok gœzku (AM 675:26) sem lǫg, verk þat er menn gera. Gera menn synðir ok taka píslir fyrir þat. En þat skapaði Guð eigi, heldr lét hann verða sem ritat er: Eigi gerði Guð dauða. En synð er ekki annat en gera eigi þat er boðit er eða gera annan veg en boðit er, svá sem ekki er annat illt en missa góðs, þat er eilífs fagnaðar . En þat gerisk eigi af Guði heldr af skepnu Guðs. En Guð dœmir þá makliga, þat er: hann gaf þeim eigi fagnað, er eigi vilja til hans eða annan veg en boðit er.               
L.: Af Gud ere alle Ting og al hans Skabning er god; men ondt kaldes af den Grund intet. fordi ingen Skabning er det, thi Gud skabte alle Ting gode, men intet ondt. Men intet andet (er) ondt, undtagen det der ikke (er) godt, og er det Skabningens Fordærvelse, men ikke Natur. Andet er Skabning, men andet Natur og andet Gjerning. Skabning kaldes alle Hovedskabninger (Elementer), men Natur det, som frembringes af dem og (275) [Godheden, som en lovbefalet]1 Gjerning (det) man gjör. Menneskene gjör Synd og (lide) Pinsler derfor, men det skabte Gud ikke, men lod det blive til (tillod at det blev til), som skrevet er: Ikke gjorde Gud Döden; men Synd er ikke andet, end at gjöre ikke det, som befalet er, eller gjöre (det) anderledes, end befalet er, ligesom der ikke er andet ondt end at undvære det Gode, det er evig Fryd; men det bevirkes ikke af Gud, men af Guds Skabning. Men Gud dömmer dem efter Fortjeneste, idet han gav dem ikke Fryd, som ikke ville (komme) til ham, eller anderledes end befalet er.               
2.3 D. Quis est auctor peccati? 
2.3 Discipulus. Hver er gervari synðar? 
D.: Hvo er Syndens Gjörer? 
M. Ipse homo; incentor vero diabolns. 
Sjalfr maðr með teygingum fjándans. 
L.: Mennesket selv med Satans Tillokkelser. 
[2. Peccati gravitas , et quod tandem cedat in Dei gloriam.] 
[Chapter 2] 
[Kapitel 2] 
[3a. D. Et quid est peccare? 
 
 
M. Deum inhonorare.] 
 
 
2.4 D. Est grave peccare? 
2.4 Discipulus. Er þungt at misgera? 
D.: Er det tungt at begaae en Misgjerning (synde)? 
M. Minimum peccatum scienter commissum gravius est toto mundo.  Quidquid autem mali vel peccati agitur, totum in laud em Dei vertitur.  Et ideo in omni creatura Dei nihil mali esse vel fieri comprobatur. 
Hin minsta synð at vitand gǫr er ǫllum heimi þyngri.  En hvatki er gert verðr synða eða illsku, þá snýsk þat allt í lof Guðs.   
L.: Den mindste Synd begaaet med Bevidsthed er sværere end hele Verden.  Men hvadsomhelst der bliver begaaet af Synder eller Ondskab, saa vendes det (dog) alt til Guds Priis.   
2.5 D. Quid dicis? Homicidium et adulterium non est malum? 
2.5 Discipulus. Hvat mælir þú nú? Er eigi manndráp illt eða hórdómr? 
D.: Hvad siger du nu? Er ikke Manddrab eller Hoer ond? 
M. Homicidium saepe bonum praedicatur, ut occisio Goliae a David et Holophernis a Judith;  quod tunc malum dicitur, cum proprio impulsu perpetratur.  Conjugium bonum creditur, sed ideo malum est adulterium, quia aliter fit quam sit concessum.  Quae tamen in laudem Dei vertuntur, cum ab eo juste puniuntur.  Sicut enim imperator est laudabilis, quod milites suos remunerat, ita est etiam laudabilis, immo laudabi(407)lior, quod praedones et latrones damnat.  Ita utique, sicut Deus in salvatione justorum glorificatur, sic in perditione impiorum per omnia laudatur. 
Manndráp er stundum gott, svá sem Davíð vá Goliam eða Judith Oloferne,  en þat er þá illt er af rǫngum hug er framt.  Hjú-(56)skapr er góðr, en hórdómr illr ok ekki annat en ólofaðr hjúskapr ok af því illr at annan veg er framt en vera á eða lofat sé.  En þat snýsk allt í lof Guði þá er hann hefnir þess réttliga,  því at svá sem konungr er lofligr þá er hann gefr mála riddarum sínum þá er hann fyrirdœmir þjófa ok illmenni ok víkinga. Ok sem Guð dýrkask af hjalp réttlátra, svá er hann ok lofaðr í hefnd ómildra.   
L.: Manddrab er stundom godt, som da David dræbte Goliath eller Judith Holophernes;  men det bliver da ondt, naar det udföres af vrang Hu.  Ægteskab er godt, men Hoer ond og ikke andet end utilladt Ægteskab, og desaarsag ond, at der handles anderledes, end det sig bör og tilladt er.  Men det vendes alt til Guds Priis idet han hævner det retteligen;  thi ligesom en Konge er roesværdig, naar han giver sine Krigere Sold, (saaledes ogsaa) naar han fordömmer Tyve og Ddgjerningsmænd og Rövere; og ligesom Gud prises formedelst de Retfærdiges Frelse, saaledes bliver han og lovet i (formedelst) de Ugudeliges Hevn (Straf).   
2.6 D. Cum scriptum sit: “Nihil odisti eorum quae fecisti“ (Sap., XI, 25), quomodo dicitur Deus bonos amare, malos odio habere? 
2.6 Discipulus.Svá er ritat, at Guð hatar ekki þat er hann gerði. Hversu segisk hann þá hata illa en elska góða? 
D.: Saaledes er skrevet, at Gud hader intet, som, (276) han gjorde. Hvorledes siges han da at hade de Onde men elske de Gode? 
M. Cuncta diligit Deus quae creavit, sed non cuncta in uno loco locavit.  Sicut pictor omnes colores diligit, sed quisdam prae aliis eligit et unumquemque apto loco ponit, ita Deus unumquemque sibi convenienti loco disponit.  Ideo dicitur eos diligere quos in caelesti palatio recipit, illos odisse quos in infernali carcere mergit. 
Alla skepnu sína elskar Guð, en hann setti eigi alla í einn stað,  svá sem skrifari elskar alla hluti á smíð sinni ok elskar þó suma framar en suma ok setr hvern lit í makligan stað.  Af því segisk hann þá elska er hann tekr til himins hallar en hina hatar hann er hann skolar í helvítis djúpi. 
L.: Al sin Skabning elsker Gud, men han satte ikke alt paa eet Sted;  ligesom en Maler elsker alle Ting paa sit Kunstværk, og elsker dog nogle mere end andre og sætter hver Farve paa et passende Sted;  derfor siges han (Gud) at elske dem, som han tager til Himmelens Hal; men de andre hader han, som han nedsænker i Helvedes Dyb. 
[3. De libero arbitrio, et retrocessione a bono.] 
[Chapter 3] 
[Kapitel 3] 
2.7 D. Quid est liberum arbitrium? 
2.7 Discipulus. Hvat er sjalfræði? 
D.: Hvad er Frihed? 
M. In potestate hominis esse et velle et posse bonum vel malum.  Hoc in paradiso homo habuit liberum, nunc vera captivum, quia bonum non vult nisi gratia Dei praevematur nec potest nisi eum subsequatur. 
Í veldi manns at vera eða vilja eða gera gott eða illt.  Þat sjalfræði hafði maðr í paradís frjálst en nú er ófrjálst, því at hann vill eigi gott nema Guðs miskunn fari fyrir ok má hann þat eigi nema Guðs miskunn fylgi. 
L.: Det at det staaer i Menneskets Magt at ville eller gjöre Godt eller Ondt;  denne Frihed havde Mennesket i Paradis ubeskaaren, men nu er den ufri, thi han vil ikke det Gode, undtagen Guds Miskundhed gaaer forud, og han formaser ikke at gjöre det, med mindre Guds Miskundhed fölger efter. 
2.8 D. Quid dicis de his qui saeculum relinquunt, religionis habitum sumunt, transacto aliquo tempore rejiciunt et pejores quam prius fuerint fiunt?  Qui dam vera aliqua bona incipiunt, postea deserunt, ad iniquitatem redeunt. 
2.8 Discipulus. Hvat rœðir þú um þá er hǫfnuðu heimi ok tóku síðan búning, en siðan kasta þeir niðr því ok hverfa aftr til synða?   
D.: Hvad siger du om dem, som forsagede Verden og toge sid (geistlig; – eller vel snarere: siden, derpaa) Dragt, men siden bortkastede den, og vendte tilbage til Synderne?   
M. De his dicitur: “Simulatores et callidi provocant iram Dei” (Job., XXXVI, I3).  Saepe servus errantem filium ad patrem pertralllt et ipse ad opus suum recedit;  ita 1stl electos ad Deum pertrahunt et ipsi ad mala studia redeunt.  Sic etiam timor caritatem ad regnum ducit et ipse non mtr01bit.  Sicut enim diabolus servit Deo, ita membra ejus serviunt electis etiam tali modo. (408) 
Um þá er svá mælt: Slœgir menn eggja reiði Guðs yfir sik.  Oft dregr þræll villtan son til fǫður ok hefir aftr til þræls verks. Svá leiða  ok stundum þessir menn til Guðs ok hverfa aftr til illsku sinnar.    S[v]á sem djǫfull þjónar Guði, svá þjóna liðir hans liðum Guðs. 
L.: Om dem siges der: underfundige Mennesker opægge Guds Vrede imod sig.  Ofte drager (förer) en Træl en vildfarende Sön til sin Fader og vender tilbage til Trælle-Arbeidet.  Saaledes före og stundom disse (andre) Mennesker til Gud, men vende tilbage til sin Ondskab.    Ligesom Djævelen tjener Gud, saaledes tjene ogsaa hans Lemmer Guds Lemmer. 
[4. Quomodo diabolus Deo serviat, et mali bonis.] 
[Chapter 4] 
[Kapitel 4] 
2.9 D. Quomodo servit diabolus Deo? 
2.9 Discipulus. Hversu þjónar fjándi liðum Guðs? 
D.: Hvorledes tjener Djævelen Guds Lemmer? 
M. Quia gloriosus princeps despexit esse in palatio, fecit eum Deus laboriosum fabrum in hoc mundo, ut coactus totis viribus serviat, qui vacare Deo fruendo nolebat;  unde dicitur: “Faciam eum tibi servum sempiternum” (cf. Job., XL, 23).  Cujus fabri caminus est afflictio et tribulatio; folles sunt tentationes; mallei et forcipes sunt tortores et persecutores; limae vei serrae sunt linguae maledicentium et detrahentium. Tali camino et his instrumentis purgat ipse aurea vasa caelestis regis, hoc sunt electi, in quibus renovat imaginem Dei; reprobos autem, qui contra regem agunt, ipse tortor ut hostes punit.  Tali modo servit diabolus Deo. 
Því at hann fyrirleit at vera englahǫfðingi á himni, þá gerði Guð hann starfsaman smið í heimi, at hann þjónaði nauðigr með illu erfiði, þá er hann vildi eigi erfiðislaust þjóna Guði í himnum uppi,  sem ritit er: Gera man ek hann þér eilífan þræl.  Þessa smiðs aflar eru kvalar heims, smiðbelgir hans áblástar freistni, hamrar hans ok tengr eru ófriðarmenn ok kveljarar, þrælar hans ok sagðir eru bǫlvendr ok bakmálugar tungur. Í þessu[m] afli ok með þesum tólum hreinsask gullker himnakonungs, þat eru helgir menn, en vándir pínask í dýflizu hans, þeir er móti gera himnakonongi.  Á þessa lund þjónkar djǫfull Guði. (58) 
L.: Fordi han foragtede at være Englenes Hövding i Himmelen, saa gjorde Gud ham til en arbeidsom Smed i Verden, at han skulde tjene nödtvungen med ondt Arbeide, da han ikke vilde uden Arbeide tjene Gud i Himmelen deroppe,  som skrevet er: “Jeg vil gjöre ham til din evige Træl.”  Denne Smeds Esser ere Verdens Kvaler, hans Smedebælge ere Fristelsens Indskydelser, hans Hamre og Tænger ere Ufredsmænd, og Plagere, hans Trælle og (277) ...2 ere forbandende og bagtaleriske Tunger. I denne Esse og med disse Redskaber renses Himmelkongens Guldkar, det er hellige Mennesker, men de Onde pines i hans Fængsel, de som gjöre Himmelkongen imod.  Paa denne Maade tjener Djævelen Gud. 
2.10 D. Qualiter serviunt membra ejus electis? 
2.10 Discipulus. Hversu þjóna liðir hans liðum Guðs? 
D.: Hvorledes tjene hans Lemmer Guds Lemmer? 
M. Cum eos trahunt ad regnum simulatione vel impellunt adversitate.  Simulatione quidem eos trahunt, cum bona exterius simulant quae interius non amaut; tunc filii Dei, adhuc in errore positi, per eorum exempla bona arripiunt quae toto corde diligunt et, cum illi bona deseruut quae non arnaverunt, isti firmius incoepto bono inhaerebunt, ut olim, cum mali angeli ceciderunt, boui firmius steterunt.  Adversitate autem eos impellunt, cum eis temporalia quae plus justo diligunt auferunt et eis ne carnalia desideria implere praevaleant obsistunt.  Unde diabolus et mali utiles, immo necessarii comprobantur, cum per eos electi examinati ad caelestia deportantur. 
Þá er þeir leiða þá til ríkis með fagrligu réttlæti eða meingerðum.  Með falligu réttlæti leiða þeir þá er þeir sýna útan góð verk þau er þeir elska eigi innan ok taka synir Guðs af þeim dœmum góð verk, þau er þeir elska af illu hjarta ok festask þeir af teknu góðu þá er hinir fyrirláta þat er eigi elskuðu, svá sem Guðs englar styrktusk forðum þá er illir fellu.  Með meingerðum draga þeir þá til ríkis Guðs þá er þeir taka frá þeim þessa heims auðœfi þau er þeir elskuðu áðr til mjǫk eða þeir standa á mót þeim at eigi megi þeir fram koma líkamligum girndum. Af því reynisk fjándinn ónytsamligr at liðir hans enn ...  heldr nauðsynligr því at helgir menn dýrkask af þeira freistni ok hafask til ríkis himna. 
L.: Naar de före dem til Riget (Guds Rige) med tilsyneladende skjön Retfærdighed eller (ved) Forurettelser.  Med tilsyneladende skjön Retfærdighed före de dem, naar de vise udvortes gode Gjerninger, som de ikke elske indvortes, og (an)tage Guds Sönner af de Exempler gode Gjerninger, som de elske af ganske Hjerte, og befæstes de ved det antagne Gode, medens hine forlade det, som de ikke elskede, ligesom Guds Engle styrkedes fordum, da de Onde faldt.  Med Forudretteiser drage de dem til Guds Rige, naar de toge fra dem denne Verdens Gods, som de för elskede for höit, eller de modstaae dem, at de ikke kunne iværksætte (tilfredsstille) legemlige (sandselige) Lyster; derfor viser Satan sig unyttig, at hans Lemmer ...3   meget mere nödvendig, thi de hellige Mennesker forherliges ved deres Fristelser og föres til Himmelens Rige. 
[2.1Oa. D. Quid dicis de presbyteris qui ecclesias lucri gratia dimittunt et alias accipiunt? 
 
 
M. Lupi sunt, apostatae et latrones, suorum et eorum ad quos veniunt deceptores, immo traditores.] 
 
 
[5. Quare via impiorum prosperatur, et in annos plurimos: non sic autem vita piorum, nisi quandoque.] 
[Chapter 5] 
[Kapitel 5] 
2.11 D. Cur mali hic divitiis affluunt, potentia florent, sanitate vigent; econtra boui inopia tabescunt, a malis injuste opprimuntur, debilitate marcescunt? 
2.11 Discipulus. Fyrir hví hafa hér illir menn gnó[tt au]ðœva ok veldi ok heilsu, en góðir válað ok sóttir ok taka o[ft meinger]ðir af illum? 
D.: Hvi have onde Mennesker her Overflod ...gdomme og Magt og Sundhed, men gode Elendighed og Sygdomme og tage (taale) ...mpe af de Onde? 
M. Propter electos mali his redundant, ut haec despiciant (409) quibus florere etiam pessimos videant.  Divitiis abundant prima, ut mala quae concupiscunt justo judicio Dei explere per pecauiam valeant; secunda, ut, si qua bona fecerint, per haec remunerentur; omnia enim quae (M1157-) faciunt pro terrenis agunt, unde et mercedem suam recipiunt.  Potentia splendent prima propter se ipsos, ut mala quae amant pot enter expleant; secunda propter reprobos, ut eos in malis defendant; tertio propter electos, ut eos castigent et a malis actibus emenDeut.  Sospitate autem pollent nec cum homiuibus flagella sentiunt, ut post eos gravior dolor excruciet.  Boui autem ideo inedia, oppressione, languore afficiuntur, ne in malis delectentur aut, si aliqua contra Deum egerunt, deleantur, si non, pro patientia coronentur. 
Til þess [eru] illum auðœfi seld at góðir f[yrirlíti þann] auð er þeir sjá hina verstu menn mestan hafa. Auðœv [i hafa þeir] ok ǫmbun þess er þeir gera gott því at vándir menn [gera allt fyrir] jarðliga hluti ok taka þeir fyrir því hér allt verkk[aup. Veldi hafa þeir] til þess at þeir megu sjalfir þá illsku fremja ok g[... ]la þá til ills. Veldi hafa þeir til þess at Guðs v[inir hirtisk fyrir þá] ok stillisk fyrir þá af illum verkum. Hafa þeir ok [... ] taki þess at þyngri kvalir annars heims er þeir verða eigi hér barðir með mǫnnum. En góðir menn hafa af því válað ok sóttir ok meingerðir at eigi fýsisk þeir ills eða bœti þat er þeir misgerðu í gegn Guði eða þeir dýrkask í þolinmœði.         
L.: I det Öiemed (ere) de Onde givne Rigdomme, at de Gode (skulle) fo... Rigdommen, naar de see de værste Mennesker have den störste Rigdom. ... og Belönning for det Gode, som de gjöre, thi de onde Mennesker ... jordiske Ting, og modtage de derfor her al Be (278)lön ... paa det at de selv kunne udöve den Ondskab, og ... dem til det Onde. Magt have de paa det at Guds V... og afholdes ved dem fra onde Gjeminger. Have de og... tage desto tungere Kvaler i den anden Verden, da de blive ikke tugtede her blandt Mennesker. Men gode Mennesker have af den Grund Elendighed og Sygdomme og Forurettelser, at de ikke skulle attraae det Onde, eller at de skulle böde (for) det, som de misgjorde imod Gud, eller at de skulle forherliges i Taalmodighed.         
2.12 D. Cur econtra quidam boni hic divitiis redundant, potentia sublimantur, valetudine roborantur; mali autem penuria, oppressione, infirmitate laborant? 
2.12 Discipulus. Hví hafa sumir góðir hér auðœvi ok veldi ok heilsu en illir þrøngjask í vesǫlð ok meingerðum ok sóttum? 
D.: Hvi have somme Gode her Rigdomme og Magt og Sundhed men Onde trænges i (af) Elendighed og Forurettelser og Sygdomme? 
M. Quibusdam electis divitiae ideo conceduntur, ut bona quae amant rebus implere valeant;  et per haec etiam admonentur: si haec temporalia sua–via, quanta magis aeterna videntur.  Potentia sublimantur prima propter se ipsos, ut bona quae mente conceperunt potenter exercere possint; secunda propter electos, ut eis in bonis tutela sint; tertio propter reprobos, ut eos reprimant, ne tantum quantum volunt noceant.  Sanitate solidantur, ne justi de eorum aegritudine contristentur, sed de eorum salute laetentur.  Econtra quidani mali hic egestate, afll.ictione, corporis dolore suspirant, ut per haec discant quam amara sunt ad quae pravis moribus festinant. (410) 
Sumum góðum mǫnnum gefask til þess auðœfi at þeir fremja ok eru þeir á þat minntir hversu þekkiligir vera munu góðir eilífir hlutir ef þessa heims auðœvi þykkja fǫgr vera. Veldi hafa þeir til þess at auka gœzku sína ok til þess at þeir megi efla aðra (60) til góðs eða stǫðva illa menn at eigi megi þeir gera illsku. Heilsu hafa þeir til þess at eigi hryggvisk réttlátir af sóttum þeira, heldr fagni þeir heilsu þeira. En sumir illir hafa hér af því fatœkð ok líkamsmein at þeir megi þaðan af nema hversu til mykilla illra hluta þeir skynda í illum hlutum eða siðum.         
L.: Somme gode Mennesker gives i den Hensigt Rigdom, at de kunne udöve (det Gode, som de elske), og blive de paamindede om, hvor behagelige de gode evige Ting monne være, naar denne Verdens Rigdomme tykkes at være skjönne. Magt have de, forat kunne foröge sin Godhed og forat de kunne styrke andre til det Gode eller standse onde Mennesker, at de ikke skulle kunne gjöre Ondt. Sundhed have de, forat de Retfærdige ikke skulle bedröves over deres Sygdomme, men fryde sig over deres Sundhed. Men somme Onde have her af den Grund Fattigdom og Legems Möie, at de deraf kunne lære, til hvor store onde Ting de fremture ved onde Ting eller Sæder.         
2.13 D. Quare quidam mali diu vivunt, quidam vero boni citius moriuntur et econtra aliqui boni diuturnam vitam ducunt, mali vero celerius obeunt? 
2.13 Discipulus. Hví lifa sumir illir lengi en sumir góðir andask brátt eða hví hafa sumir góðir langt líf en sumir illir deyja brátt? 
D.: Hvi leve somme Onde længe men somme Gode döe snart, eller hvi have somme Gode langt Liv, men somme Onde döe snart? 
M. Mali ideo diu vivere permittuntur, ut electi per eos exerceantur et a vitiis corrigantur; ipsi vero post majori supplicro torqueantur.  Boni autem citius tolluntur, ne diutius hic adversis atterantur, sed mansuris gaudiis inserantur.  Econtra longaeva vita justis datur, ut meritum illorum augeatur, cum plures per eorum exempla convertantur.  Mali sane celeriter ad tormentum rapiuntur, ut electis adhuc errantibus timor incutiatur et sic ab errore retrahantur. 
Illir lifa af því lengi at góðir dýrkask fyrir þá ok hirtisk frá illu en illum verðr þat at áfallsdómi ok auki pínsla. En góðir andask af því brátt at þeir komi brátt til eilífra fagnaða ok veri eigi lengi í nauðum heims. En þar í gegn hafa réttlátir langt líf at margir réttlátir leiðréttisk af dœmum þeira ok aukisk verðleikr þeira. En illir verða skjótt ... nir til kvala at Guðs váttar ok óvalðir menn þeir er enn eru vil... við þat ok hverfa frá illu.       
L.: De Onde leve af den Grund længe, at de Gode skulle forherliges ved dem, og oplyses (og vende sig) fra det Onde; men for de Onde bliver det til Fordommelse og Pinslers ForögeIse. Men gode Mennesker döe af den Grund snart, at de skulle komme snart til evig Fryd og ikke være længer i Verdens NM. Men derimod. nyde Retfærdige et langt Liv, forat mange Retfærdige skulle forbedres ved deres Exempler og deres (egen) Fortjeneste (279) foröges. Men de Onde vorde hurtigt ... til Kvaler, forat Guds Vidner og ikke uvalgte (skal være udvalgte) Mennesker, som endnu ere vil.. ved det og vende sig fra det Onde.       
[6. De bono tribulationis; et quod malis nihil boni contingat; bonis autem nihil mali.] 
[Chapter 6] 
[Kapitel 6] 
2.14 D. Sunt felices qui adversis non tanguntur? 
2.14 Discipulus. Eru þeir sælir er hér eru fá... veslir er hér lifa sælliga ok hafa þat er þeir vilja ok er þeim ... en síðan verðr þeim kastat í eld brennanda sem þyr... í gegn eru þeir er hér ná eigi girndum sínum ok þrøn[... ]um mǫrgum því at þeir lærask með bardǫgum sem synir ... er Guð berr hvern son sinn er hann tekr. En þat er [... e]ru ávallt ómóðgir þó at þeir hafi konungs rík[i] ok eru þeir aldrigin ǫ́n kvalar. En réttlátir eru jafnan útan kvǫl ok eru þeir jafnan móðgir ok aldrigin dýrðarlausir þó at þeir sé hér í hatri eða í myrkvastofu settir. 
D.: Ere de salige, som her ere fa... elendige, som her leve behagelig og have det som de (attraae), og er dem ... men siden blive de kastede i brændende Ild, som tör ..... imod ere de som her ikke naae (Gjenstandene for) sine Lyster og træn...... mange .. er, thi de oplæres ved Tugtelser som Sönner ...... er: “Gud tugter hver sin Sön, som han antager sig”. Men det er ......re stedse afmægtige, om de end have et Kongerige, og ere de aldrig uden Kvaler. Men de Retfærdige ere bestandig uden Kval, og ere de bestandig mægtige og aldrig uden Herlighed, om de end her ere i (Gjenstand for) Had eller satte i Fængsel. 
M. Immo infelicissimi sunt quibus permittitur hic per omnia suaviter vivere et omnia desideria sua pro libitu suo rmplere, si adversitate non tanguntur, quia tali modo, ut arida ligna, ad ignem nutriuntur.  Econtra sunt felicissimi qui hic a sui~ desideriis arcentur et multis asperitatitus exercentur, quia tah modo ad regnum, ut filii, fiagellis erudiuntur, ut dicitur: “Deus fiagellat omnem filium quem recipit” (Hebr., XII, 6).  Volo te scire quod reprobi, quamvis corona regni potiantur omnino impotentes sunt et nunquam sine supplicio erunt.  Electi vero, quamvis captivi, quamvis in carcere, semper potentes sunt et nunquam praemio carebunt. 
       
       
2.15 D. Pro Dei amore fac me hoc celerius videre? 
2.15 Discipulus. Sýn þú þetta mér skýrra. 
D.: Vis mig dette tydeligere. 
M. Reprobi impotentes sunt, quia praeventi ira Dei bonum nolunt et ideo nullo modo possunt, malum autem et volunt et possunt.  Malum vero probatum est nihil esse.  Ideo constat eos nihil posse.  Sine supplicio non sunt, quia saeva conscientia cruciantur, continuo timore anxiantur ne capiantur, ne occrdantur, ne res suae tollantur, unde dicitur: “Non est pax impiis, dicit Dominus” (Isa., XLVIII, 22).  Econtra electi (411) nimium patentes sunt, quia praeventi gratia Dei et bonum volunt et poterunt, malum vero respuunt.  Praemio non carent, quia sine timore manent et futurae libertatis certi gaudent; unde dicitur: “Justus absqueterrore erit” (Prov., XXVIII, I).  Aliud etiam volo tibi insinuare quod malls nihil boni contingat et bonis nihil mali evemat. 
lllir eru af því ómóðgir at þeir vilja eigi gott né megu, en þeir vilja illt ok megu þat, en illt reynisk ekki ok af því sízt at þeir megu ekki. Aldrigin eru þeir útan kvǫl því at þeir kveljask af grimmleik ok eru um allt hræddir um sik at þeir verði teknir eða ræntir eða drepnir, sem ritat er: Eigi er friðr ómildr , kvað Guð. En góðir eru móðgir, því at Guðs miskunn eflir þá at vilja gott ok nema, en hafna illu. Aldrigin missa þeir dýrðar því at þeir eru mœddir ok fagna øruggleik eilífrar dýrðar ok sælu, sem ritit er: Réttlæti[r] eru útan hræzlu. Þat vil ek ok segja at ekki bersk illum gott at hendi né góðum illt. (62)             
L.: De Onde ere af den Grund afmægtige, at de ikke ville eller kunne det Gode, men de ville det Onde og kunne det, men det Onde viser sig at være intet, og deraf sees, at de formaae intet. De ere aldrig uden Kval, thi de pines af Grusomhed, og frygte stedse for sig, at de blive grebne eller plyndrede eller dræbte, som skrevet er: “Der er ikke Fred for de Ugudelige, sagde Gud.” Men de Gode ere mægtige, thi Guds Miskundhed styrker dem til at ville det Gode og lære (det), men forkaste det Onde. De miste aldrig Herligheden, thi de ere trætte, og fryde sig ved Sikkerheden af den evige Herlighed og Salighed, som skrevet er: “De Retfærdige ere uden Frygt.” Det vil jeg ogsaa sige (jeg paastaaer desuden overhoved), at intet Godt möder de Onde ei heller Ondt de Gode.             
2.16 D. In Dei nomine quid loqueris? Nonne mali hic conviviis deliciantur, decore et commixtione mulierum [et liberorum] jocundantur, pretiosa veste glorianur, pecunia et magnificis aedificiis exaltantur; econtra hic boni carceribus includuntur, verberibus tunduntur, fame et siti et aliis cruciatibns affliguntur? 
2.16 Discipulus. Í Guðs nafni, hvat mælir þú nú? Eigi fagna illir góðum hlutum ok lifa at munúðum ok gleðjask í krásum ok skína í dýrligum klæðum ok una við auðœfi ok alla fegrð heims? En góðir eru búnir í myrkvastofu ok mœddir í bardǫgum ok kvaldir í hungri ok þorsta ok allskyns pínslum? 
D.: I Guds Navn, hvad siger du nu? fryde ikke de Onde sig ved gode Ting, og leve efter Lyster og glædes ved Lækkerheder og skinne i herlige Klæder og fornöies ved Rigdomme og al Verdens Skjönhed. Men (ɔ: medens) (280) de Gode ere bundne i Fængsel og udmattede ved Hug og plagede af Hunger og Törst og alle Slags Pinsler? 
M. Cum fortuna malis prospera arriserit et eos copia de suo cornu his bonis quae enumerasti, repleverit, tunc assimilantur pisci qui mordeus hamum gratulatur, sed hoc tripudio de aqua tractus enecatur, aut illi cui poculum mellis praebet':" et post sine fine amarum mare epotare cogetur, nam pro epulis replentur, ut ille dives, “absinthio amaritudiuis” (cf. Jer. Lam., III, 15), pro mulierum amore sulphureo faetore, pro vestmm nitore induentur confusione, pro pecunia et aedificiis “haereditabunt vermes” (cf. Eccli., X, 13) in infernalibus antris; unde dicitur: “Ducunt in bonis dies suos et in puncto ad inferna descendunt (Job., XXI, 13).  “Porro boni, quos asseris hujuscemodi incommodis affici, similes sunt illi qui piper vel aliam amaram herbam gustu praelibat, ut vinum post sumptum suavi us sapiat.  Ita ipsi pro carcere “recipientur in aeterna tabernacula” (cf. Luc., XVI, 9).  pro verberibus “obtinebunt gaudium et laetitiam” (cf. Isa., L, II), pro fame et siti “non esurient neque sitient” (Isa., XLIX, IO) amplius, pro cruciatibus “fugiet dolor et gemitus” (Isa., XXXV, 10) Ex qua re (412) probatur justos semper locupletes et beatos, impios semper esse inopes et miseros. 
Þá er hamingja hlær við illu[m] ok fýsir þá góða slíkra hluta sem þú taldir, þá líkjask þeir fiski þeim er fagnar lítilli beitu ok verðr hann þá dreginn upp ór vatni, því at þeir fyllask bitrleiks fyrir krásum ok brennustei[n]sdaun fyrir munugð, en skemmdir fyrir fegrð klæða. Ok taka þeir myrkvar helvítis grafir fyrir fegrð húsa ok eilífa fatœkð fyrir auðœfi er þeir tóku. Fram leiða þeir daga sína í góðum hlutum en þeir stíga á augabragði til pínsla. En þá er góðir taka slík mein sem þú segir þá likjask þeir þeim er bergja á pipar eða ǫðru rǫmmu grasi at hann megi betr standask víndrykkju. Svá taka ok pínslir eilífar tjaldbúðir fyrir myrkvastofu ok fagnað fyrir bardaga ok mun þá eigi síðan þyrsta né hungra ok mun allr sárleikr flýja frá þeim. Af þessum hlutum reynisk at góðir eru jafnan sælir ok auðgir en illir eru jafnan veslir ok aumir.       
L.: Naar Lykken smiler til de Onde og de Gode attraae slige Ting, som du opregnede, da ligne de den Fisk, som frydes ved liden Madding, og bliver da trukken op af Vandet; thi de fyldes med Bitterhed i Stedet for Lækkerheder og med Svovelstank i Stedet for Vellyst, men Skamfuldhed i Stedet for Klædernes Skjönhed, og modtage de mörke Helvedes Grave i Stedet for Husenes Skjönhed, og evig Fattigdom i Stedet for den Rigdom, som de (her) modtoge. De henleve deres Dage i gode Ting, men de nedstige i et Oieblik til Pinsler. Men naar de Gode modtage (lide) slige Meen, som du siger, saa ligne de den, som nyder Peber eller en anden bitter Urt, forat han bedre kan nyde Viindrikken. Saaledes modtage ogsaa Pinsierne (de her pinte Retfærdige) evige Pauluner i Stedet for Fængsel, og Fryd i Stedet for Hug, og ville de ikke siden törste eller hungre, og vii al Smerte flygte fra dem. Af disse Ting sees, at de Gode ere stedse salige og rige, men de Onde ere stedse elendige og fattige.       
[7. Unde dignitates: et quod eas vendere vel emere nefas est; et quale debeat esse picelatorum regimen.] 
[Chapter 7] 
[Kapitel 7] 
2.17 D. Unde sunt dignitates? 
2.17 Discipulus. Hvaðan kom tígn ok veldi? 
D.: Hvorfra kom Værdighed og Magt? 
M. A Deo sunt utique omnes dignitates vel potestates malorum seu bonorum, ut dicitur: “Non est potestas nisi a Deo” (Rom., XIII, 1).  Cur autem aliquando mali, aliquando vero boni potestates sortiantur, jam superius dictum est. 
Af Guði er ǫll tígn ok veldi góðra ok illra, sem sagt er: Ekki er veldi annat en af Guði.   
L.: Fra Gud er al Værdighed og Magt, de Godes og Ondes, som der siges: “Ikke er der Magt undtagen fra Gud” .   
2.18 D. Quam sententiam prefers de his qui eas (M1139-) emunt vel vendunt? 
2.18 Discipulus. Hvat dœmir þú um þá er kaupa eða selja tígnarveldi? 
D.: Hvad dömmer du om dem, som kjöbe eller sælge Æresposter? 
M. Qui eas emunt, cum Simone interitum subibunt; qui vero vendunt, cum Giezi lepram animae incurrunt. 
Þeir er þat kaupa fara til dauða með Símoni mago en þeir er selja þat verða fyrir andar líkþrǫ́. 
L.: De, som kjöbe dem, fare til Döden med Simon Magns, men de som sælge dem, paadrage sig aandelig Spedalskhed. 
2.19 D. Habent prelati majus meritum apud Deum? 
2.19 Discipulus. Hafa hǫfðingjar meira veldi fyrir Guði en aðrir? 
D.: Have Hövdingerne (Prælater?) stöne Magt for Gud end andre? 
M. Ordo officii aut dignitas potestatis nihil confert homini apud Deum si desit meritum. Porro qui in ecclesiasticis praesunt, ut episcopi[, abbates] et presbyteri, si verbo et exemplo bene praesunt, tot praemia prae aliis habebunt, quot animae per eos salvae fiunt, ut dicitur: “Super omnia bona sua constituet eos (cf. Matth., XIV, 47).  “Si autem subditis verbum salutis subtrahunt et eos in foveam mortis per prava exempla ducunt, tot poenas prae aliis haereditabunt, quot animae eorum exemplo perierunt, vel quot salvare praedicando neglexerunt, ut dicitur: “Cui plus committitur, plus ab eo exigitur” (cf. Luc., XII, 48); et iterum: “Patentes potenter tormenta patientur (Sap., VI, 7).  “Qui autem in saecularibus praelati sunt, ut reges et judices, si juste judicant et subjectos clementer tractant, majorem gloriam prae aliis a justo judice Deo consequentur, quia “qui bene ministrant, gradum bonum sibi acquirunt” (cf. I Tim., III, I3).  Si autem injuste et crudeliter populum opprimunt, atrocia supplicia prae afus habebunt, quia “durissimum judicium his qui praesunt fiet” (Sap., VI, 6), et “judicium sine misericordia ei qui non facit misericordiam” (Jac., II, 13). (413) 
Kennimannsþjónusta er tígnarveldi tjór manni ekki við Guð er verðleiks missir. En kirknahǫfðingjar, þat eru byskupar ok prestar, en þeir gefa góð dœmi í orðum eða verkum, þá taka þeir svá myklu framarr dýrð sem margar andir hjalpask af þeira dœmum, sem ritat er. En ef þeir spara heilsuorð við lýð sinn eða leiða þá í dauðagrǫf með illum dœmum, þá taka þeir þeim mun fleiri pínslir (64) en aðrir sem margar andir farask af þeira dœmum eða svá marga sem þeir órœktu at grœða í kenningu, sem ritat er: Af þeim heimtir Guð meira er hann lér meira ok taka á mót kvalir. En þeir er veraldar tígn hafa sem konungar eða dómendr ok kunna mildliga várkynna lýð sínum, þá munu þeir meiri miskunn taka en aðrir menn af Guði réttlátum dómanda, því at þeir eignask góðan sess af Guði er vel þjóna honum. En þeir er fyrirdœma at grimmleika, þá taka þeir meiri kvalir en aðrir því at þeir hafa miskunnlausa dóma.       
L.: Lærerembeder eller Æresposter gavne Mennesket intet hos Gud, naar Fortjenesten mangler. Men Kirkernes Overhoveder, det er Biskopper og Præster, dersom de give gode Exempler i Ord eller Gjerninger, saa modtage de saameget mere Herlighed, som mange Sjæle frelses ved (281) deres Exempler, som skrevet er; men dersom de unddrage sit Folk Saligheden s Ord eller fore det i Dödens Grav ved onde Exempler, da modtage de saamange fJere Pinsler end andre, som mange Sjæle fortabes ved deres Exempler, eller i Forhold til, hvor mange de forsömte at læge ved Læren, som skrevet er: “Af dem fordrer Gud mere, som han laaner mere”, og modtage de derfor Kvaler. Men de som have verdslig Værdighed, som Konger eller Dommere, og forstaae mildelig at skaane sit Folk, de ville modtage större Miskundhed end andre Mennesker af Gud den retfærdige Dommer, thi de opnaae en god Plads hos Gud, som tJene ham vel Men de, som fordömme med Grusomhed, de modtage större Kvaler end andre, thi de haTe (fældet) ubarmhjertige Domme.       
[8. Cur electi patiuntur cum reprobis; deque Dei potentia et providentia.] 
[Chapter 8] 
[Kapitel 8] 
2.20 D. Cum electi non sint de mundo, cur cum reprobis patiuntur adversa mundi?... 
 
 
M. Quia malis communicant, ideo cum ipsis aspera _ tolerant; quia vero mundialibus saepe irretiuntur, ideo a mundi infortunlis affiiguntur. 
 
 
2.21 D. Cum Deus sit omnipotens, ut dicitur: “Omnia quaecumque voluit fecit” (Psal., CXIII, 11) et iterum: “Subest tibi posse omne quod volueris” (cf. Sap., XII, 18), cur dicitur de eo quod quaedam non possit, id est mentiri et praeteritum non facere quin sit praeteritum? 
 
 
M. Cum hoc de Deo dicitur, non impotentia, sed summa omnipotentia praedicatur, quod videlicet omnis creatura nequeat eum ad hoc flectere, ut velit statutum suum immutare. 
 
 
2.22 D. quid est providentia Dei? 
 
 
M. Ea cognitio qua omnia futura praescivit, immo inspexit ut praesentia. 
 
 
2.23 D. Si Deus cuncta futura praescivit et ea ita ventura per prophetas praedixit et non possit in sua providentia falli et caelum et terra prius transient quam verba Del possint immutan, videtur quod ex necessitate cuncta evenerint quae unquam contigerunt vel adhuc ventura sunt. 
2.23 Discipulus. Ef Guð vissi allt fyrir ok sagði fyrir spámenn hvat verða mundi, ok má hann eigi tælask í forsjá sinni, ok ef himinn ok jǫrð líðr fyrr en orð Guðs megi skiptask, þá sýnisk mér sem af nauðsynum verði allt þat er orðit hefir eða verða mun. 
D.: Dersom Gud vidste alting forud og forudsagde ved Propheterne, hvad der skulde skee, og han ikke kan skuft’es i sin Forudvidenhed, og dersom Himmel og Jord forgaaer, forend Guds Ord kan forandres, da synes mig som alt, hvad skeet er og skee skal, bliver til af (med) Nödvendighed. 
M. Duae necessitates sunt: una naturalis, ut solem m oriente oriri vel diem noctem sequi; altera voluntaria, ut aliquem ambulare vel sedere.  Quae Deus vult ut fiant, ut caelum et terra, inevitabile est non evenire, sed per omnia necesse est ita contingere.  Quae autem tantum fieri permittit, ut honnnes per liberum arbitnum bonum vel malum facere, non est necesse evenire.  Omnia quae futuri homines facturi erant Deus futura praescivit et per prophetas fienda praedixit; non tamen (414) sua praescientia aliqnam necessitatem eis intulit ut fierent, sed potius ipsi vim necessitati intulerunt, cum voluntatem snam explerent. 
Tvennar eru nauðsynir: ǫnnur eðlisnauðsyn, sem sól er upp ór austri eða dagr at koma yfir nátt, en ǫnnur veraldar nauðsyn, sem manni er at ganga eða sitja.       
L.: Der ere tvende Nodvendigheder, den ene Naturnödvendighed, saasom at Solen staaer op i Osten eller at Dagen kommer ovenpaa Natten. Men den anden er Verdens Nödvendighed, som (det er) for Mennesket, at gaae eller sidde.       
2.24 D. Accidit aliquid casu? 
 
 
M. Nihil omnino, sed omnia Dei ordinatione. 
 
 
2.25 D. Quomodo tunc aliquae ecclesiae vel aedificia etiam bonorum, fortuitu, igne invadente, quasi casu concremantur? 
2.25 Discipulus. Hvat veldr ef kirkjur brenna eða hús manna? 
D.: Hvad er Aarsagen, naar der brænde Kirker eller Menneskers Huse? 
M. Casus nihil est.  Scriptum est autem: “Nihil fit in terra sine causa” (Job., V, 6).  Unde patet quod nulla ecclesia vel aliqua casa etiam in mundo nec comburitur nec destruitur nisi prius a Deo adjudicetur.  Contigit autem hoc tribus causis: primo si ecclesiae aedes per injuste acquisita constructae fiant; secundo si inhabitantes eas per immunditias coinquinant; tertio si eas homines plus qnam aeterna diligant.  Sed nec minimum pecus homini moritur vel infirmatur nisi Dei nutu judicetur. 
Ekki verðr at þarfleysu á Jǫrðu. At því er sýnt at engi kirkja í heimi eyðisk eða brenni nema fyrirdœmisk af Guði. En þat verðr af þrimr hlutum: Fyrst er kirkjur eflask af þeim auðœfum er með rǫngu er fengit, en annat er sjalfir saurga þeir af synðum sínum, en hit þriðja ef menn elska þær meir en himneska hluti. Ok engi deyr né sýkisk fyrir mǫnnum, eigi hinn minnsti fénaðr, nema áðr dœmisk af Guði.         
L.: Intet skeer uden Grund paa Jorden, deraf S88l, at ingen Kirke i Verden odelægges eller brænder, med mindre den fordömmes (dertil) af Gud. Men det skeer paa Grund af tre Ting. Det forste: naar Kirker bygges af det Gods, som er erhvervet med Uretfærdighed; men det andet, naar de (Menneskene) selv besmitte dem med sine Synder; men det tredje, hvis Menneskene elske dem mere end himmelske Ting; og ikke döer eller sygner (282) for Menneskene det mindste Kreatur, med mindre det först dömmes af Gud.         
2.26 D. Cum mors et aegritudo sint poenae peccati, cur haec pecora patiuntur, cum per discretionem peccare nesciant ? 
2.26 Discipulus. En sótt eða dauði er synðahefnd, fyrir hví þola kvikvendi þat, þau er eigi kunna misgera? 
D.: Sot eller Dod er Syndernes Straf, hvorfor lide Dyrene det da, som ikke kunne synde? 
M. Per ea homo punitur, cum eorum dolore vel morte in animo torquetur. 
Fyrir það pínisk maðr, þá er hann hryggvisk í hug af sótt eða dauða þeira. 
L.: Derved pines Mennesket, idet han bedrnves i Hu over deres Sot eller DM. 
2.27 D. Hoc pot est esse de domesticis.  Quid dicis de agrestibus? 
2.27 Discipulus. Hvat rœðir þú um skógardýr?   
D.: Hvad siger du om Skovens Dyr?   
M. Quod ea aegritudine vexantur, evenit eis a corrupto aere vel ab aliis rebus qnae ob peccatum hominis in contraria mutantur. 
Ef þau verða sjúk eða dauð, þá gerisk þat af lofts óhreinindum. 
L.: Naar de blive syge eller döe, da skeer det ved Luftens Urenhed. 
[9. De prædestinatione, et de permissione peccati in electis.] 
[Chapter 9] 
[Kapitel 9] 
2.28 D. Quid est praedestinatio Dei? 
 
 
M. Ea ordinatio qua ante creatum saecumm quosdam ad suum regnum praeordinavit, de quibus nullus perire (415) possit et omnes salvari necesse sit[, et quosdam ad poenam, quos peccatores praescivit, de quibus nullus salvus erit]. 
 
 
[28a. D. Quomodo posslint dignosci? 
 
 
M. Qui in bonis actibus usque in finem perseveravent vel mala faciens ea deserit et ad poenitentiam prosilit et in hac perduraverit, hic de praedestinatis erit.  Qui autem in malis perdurat vel bona agens haec relinquit et mala perpetrat et his usque in finem insistit, de reprobis utique existit.] 
   
   
2.29 D. Si null us potest salvari nisi praedestinati, ad quid alii creati sunt vel in quo sunt rei qui pereunt? 
 
 
M. Quidquid praedestinati faciant, perire nequeunt, quia omnia cooperantur illis in bonum, etiam ipsa peccata.  Nam post gravia facinom humiliores erunt et de sna salvatione uberiores laudes Deo referunt.  Reprobi autem propter electos sunt creati, ut per eos in virtutibus exerceantur et a vitiis corrigantur et eorum collatione gloriosiores appareant et, cum eos in tormentis viderint, de sua evasione amplius gaudeant.  Qui etiam propter se (M1141-) ipsos juste pereunt, cum malum sua sponte eligunt, diligunt et vellent sine fine vivere, ut possent sine fine peccare. 
       
       
2.30 D. Qnare permittit Deus electos peccare? 
 
 
M. Ut patefaciat in eis divitias misericordiae suae. 
 
 
2.31 D. Salvantur praedestinati, si non laborant? 
 
 
M. Praedestinatio taliter est instituta ut precibus vel laboribus obtineatur, ut dicitur: “Per multas tribulationes oportet nos introire in regnum Dei” (Act., XIV, 21).  Parvulis itaque per mortis acerbitatem, provectis autem aetate datur praedestinatio per laborum exercitationem. Quia vero scriptum est: “In domo Patris mei mansiones multae sunt” (Johan., XIV, 2), unusquisque obtinebit mansionem secundum pro(416)prium laborem; ita, prout quisque laboraverit plus, digniorem, qui minus, inferiorem possidebit.  Nullus tamen plus laborare poterit quam eum divina gratia adjuverit nec aliam mansionem quis habiturus erit quam eam ad quam ante mundi exordium praeordinatus fuit, quia “non volentis neque currentis, sed miserentis est Dei (Rom., IX, I6)”.  Ita nullus reproborum quidquam plus facere praevalet quam divina censura permittit nec aliam poenam habebit quam eum divinum judicium ante mundum secundum suum meritum habiturum praescivit, ut dicitur : “Antequam bonum vel malum facerent, dicitur: Esau odio habui, Jacob autem dilexi” (cf. Rom., IX, II–I3). 
       
       
2.32 D. Sicut illi videntur rei qui multa de Deo audierunt et obsequi noluerunt, ita videntur innoxii qui nunquam aliquid de Deo audierunt et ideo non fecerunt. 
 
 
M. Homines ita sunt creati ut naturaliter per dilectionem proximi serviant creatori per illud: “Quod tibi non vis fieri, alii ne feceris (cf. Tob., IV, I6).” Nullus vult pati (IO) furtum, adulterium, homicidium: non faciat ulli.  Cum hoc homines in proximo spernunt, Deo, qui est dilectio, contradicunt, quamvis nullus in orbe sit angums ubi non sit notus Deus, cum mer cat us gratia vel alterius rei in illas et in (11) illas terras ubi Deus colitur mixtim homines eant et quae ibi de Deo audierunt domi referant (I2), et ideo sunt inexcusabiles. 
   
   
[10. De ignoratione Dei.] 
[Chapter 10] 
[Kapitel 10] 
2.33 D. Possunt excusari qui Deum ignorant et bona et ideo faciunt mala? (417) 
 
 
M. “Qui ignorat ignorabitur” (I Cor., XIV, 38).  Qui enim Deum in fide et opere, ut gentes, ignorat, hunc Deus ut hostem suum damnat.  Qui autem per fidem Deum noverunt, sed voluntatem ejus simpliciter, ut rustici, ignorant, si damnantur, non graviter damnantur, ut dicitur: “Servus nesciens voluntatem domini sui et non faciens vapulabit paucis (cf. Luc., XII, 48).” Qui autem per ingeuium scire possunt, sed per malitiam scire dissimulant, ut clerici [et monachi], durius punientur, ut dicitur: “Qui scit et non facit, plagis vapulabit multis (cf. Luc., XII, 47).” Qui vero bona audire nolunt et quae debent facere discere contemnunt, duplici animadversioni subjacebunt, primo pro contumacia, quod scienter peccant, secundo pro contemptu, quod bonum discere recusant, ut dicitur: “Revelabunt caeli iniquitatem illorum et terra adversus eos consurget in die fur oris Domini” (cf. Job., XX, 27–28), qui dixerunt Domino Deo: “Recede a nobis, scientiam viarum tuarum nolumus” (Job., XXI, I4). 
     
     
[11. Quid sit originale peccatum.] 
[Chapter 11] 
[Kapitel 11] 
[33a. D. Quid est originate peccatum? 
 
 
M. Injustitia. 
 
 
2.33b. D. Planius edicito. 
 
 
M. Deus justum hominem primum fecit.  Quam justitiam ipsum servare et posteris relinquere justum fuit; omnis namque homo tali justitia nasci debuit quali Adam conditus fuit.  Sed quia hanc Adam sponte deseruit, omnis homo in injustitia originem vivendi sumit.  Quae injustitia originale peccatum vocatur, pro qua omnis homo damnatur, uisi ei in baptismate per mortem redemptoris dimittatur. 
       
       
2.33c. D. Cum omne peccatum sola voluntate perpetretur, non video quomodo juste infanti recens animate vel nato peccatum imputetur, praesertim cum nullam voluntatem peccandi habeat nullamque justitiam facere vel intelligere praevaleat? (418) 
 
 
M. Infans recens animatus vel natus tribus de causis reus existit: primo quia naturalem justitiam non habet quam Deus primo homini contulit; secundo quia debitor satisfaciendi pro temeritate desertionis existit; tertio quia miserias incurrendo se inutilem suo domino fecit.  Omnis autem homo angelis adaequandus jusi:us nasci debuit, sicut Deus constituit, sed, quia banc Adam deseruit1 Deus eam ab omni posteritate sua exigit. 
   
   
2.33d. D. Cum scriptum sit: “Filius iniquitatem non portabit patris (Ezech., XVIII, 20)”, et item: “Unusquisque onus suum porta bit (Gal., VI, 5)”, quomodo juste ab infante exigitur quod a parente delinquitur? 
 
 
M. Nullius peccatum ab alio exigitur nullusque pro alterius, sed pro sua ipsius injustitia punitur.  Deus justitiam ab omni homine exigit, quam primo dedit.  Omnis autem homo in natura est Adam, in persona filius Adam et, quia omnis homo absque hac justitia nascitur, non pro hoc quod Adam eam desernit, sed quia eam ipse non habet, punitur.  Igitur quia naturalis justitia in infante non invenitur, a justitia Dei juste repellitur ac justissime cum injustis poenae a Deo subjicitur, qui etiam “in tertiam et quartam generationem (Deut., V, 9)”, peccata juste ulciscitur. 
       
       
2.33e. D. Nihil magis cupio audire. (M1143-) 
2.33e Discipulus. Ekki er mér skyldra at vita en þetta. 
D.: Intet er mig nödvendigere at vide end dette. 
[12. Quomodo Deus in quartam generationem peccata punit.] 
[Chapter 12] 
[Kapitel 12] 
M. Deus in prima generatione peccata retribuitidum peccantes pro naturali lege spreta diluvio delevit.  In secunda generatione punivit, dum delinquentes per idolatriam mari Rubro obruit.  In tertia generatione peccantes multavit, dum eos pro transgressa scripta lege bellis exterminavit.  In quarta generatione peccata vindicabit, dum pro despecto Evangelio contemptores extremus ignis devorabit, quamvis saepe pro peccatis parentum filii in sua injustitia juste deserantur, ut et hic et ibi puniantur.  Quatuor quoque genera sunt peccandi: cogitatio, locutio, operatio, in malis perseveratio.  In tertia ergo et quarta generatione Deus peccatum retribuit, dum pro factis in malis perdurantes punit. 
Guð hef[n]di synða í fyrsta kyni þá er hann eyddi synðugu fólki með vatns of gang, þeim er fyrirlétu eðlislǫg. Annat sinni søkkti hann niðr blótmǫnnum í hafinu rauða. Í hinu þriðja kyni galt hann synðir þá er hann eyddi í orrustum þeim er fyrirlétu rituð lǫg. Í hinu fjórða kyni dœmir hann synðir þá er hinn efsti aldr heims brennir synðuga, þá er fyrirlétu guðspjalla boðorð. Þó verðr þat oft at synir gjalda feðra ef þeir líkjask þeim í illskv. Fjǫgur eru kyn synða, þat er hugrenning, orð ok verk ok (66) venja illra hluta. Guð hefnir synða í hit þriðja eða fjórða kyn þá er [hann] pínir staðfasta í illum verkum eða orðum.           
L.: Gud hevnede (straffede) Synderne i den förste Slægt, idet han tilintetgjorde det syndige Folk med Vands Oversvömmeise, (nemlig) dem, som foriode Naturens Love. Anden Gang nedsænkede han Afgudsdyrkerne i det rode Hav. I den tredje Slægt gjengjaldt han Synderne, idet han tilintetgjorde i Krige dem, som foriode de skrevne Love.’ I den fjerde Slægt fordömmer han Synderne, naar Verdens sidste Alder brænder de Syndige, som forIode Evangeliernes Bud. Derhos skeer det ofte, at Sönnneme undgjælde for Fædrene, dersom de ligne dem i Ondskab. Der ere fire Arter af Synder, det er Tanke, Ord og Gjerning og Vane i onde Ting; Gud hevner (straffer) Synderne i tredje eller fjerde Slægt. idet han piner dem, der ere stadfaste (fremture) i onde Gjerninger eller Ord.           
2.33f. D. Cum caro tantum ab Adam assumatur, anima ·:ltem a Deo tribuatur, mirum est quomodo juste ab anima exigatur quod per carnem contrahitur. 
 
 
M. Non puto ita te desipere, ut arbitreris carnem absque anima hominem esse: anima quippe ad hoc datur, ut caro vivificetur.  Itaque ante acceptam animam nihil a carne exigitur nec ab (419) anima ante conjunctionem carnis quidquam exigitur,  praesertim cum in semine humanae conceptionis nulla culpa, sicut nec in sanguine vel in sputo, esse comprobetur et anima innocens a Deo creetur. 
     
     
Porro animae et corpons conjunctio homo dicitur et ob hoc debitum Adae juste exigitur et, quia in iniquitatibus concipitur, in injustitia nascitur, reus justo judici statuitur. 
 
 
2.33g. D. Quomodo in iniquitate concipitur? 
 
 
M. In concupiscentia.  Omnis namque debrut sine concuplscentia generare, sicut manus manui jungitur absque delectatione.  Sed, quia primus homo a justitia naturali recessit et interdictum concupivit, mox concupiscentia eum servum sibi subegit et ipsum omnesque posteros suos in concupiscientia generare coegit.  Igitur omnis qui in concupiscentla concipitur injustus nasci convincitur et ideo, si absque baptismate, quod est mors Christi, montur, in caelum angelis coaequandus non assumitur.  Nullus quippe angelis aequabitur nisi cui nulla injustitia, sicut nec ipsis, dominabitur.  Nemo autem mundus a sorde, nec infans unius noctis, in orbe. 
           
           
[13. Quid est concupiscentia.] 
[Chapter 13] 
[Kapitel 13] 
2.33h. D. Adhuc scrupulus animum meum tenet, cui fortiter inhaeret. 
 
 
M. Quisnam? 
 
 
2.33i. D. Cum caro insensibilis sit ac per se nihil facere possit, nulla ratione video qualiter adversus spiritum concupiscere dicatur et eum ad consensum sui attrahere adstruatur. 
 
 
M. Hoc clavis David clausum citius reserabit.  Quemque hominem carnem ab Adam, animam autem a Deo habere constat~ sed concupiscentiam nec ab Adam nec a Deo habere nullus ignorat.  Cum vero anima carni juncta fuerit, concupiscentiam ab ea trahit.  Duas autem vires animae inesse nullus dubitat, unam qua corpus vivificat, alteram qua invisiblia considerat.  Et illa qua corpus vivificatur animalitas vel carnalitas vel sensualitas nomlnatur.  ilia autem quae invisibilia contemplatur spiritus vel mens vel intellectus nuncupatur.  Inferior ergo pars animae, quae animalitas vocatur, “a corpore, quod corrumpitur, aggravatur” (cf. Sap., IX, 15), et, sensibus carnis immersa, ab eis obruitur et spiritualia obliviscitur, tantum in terrenis delectatur et idcirco caro appellatur et “contra spiritum concupiscere” (cf. Gal., V, 17) affirmatur. (420)  [Caro autem dicitur concupiscere sicuti auris dicitur audire.] Superior autem vis animae, quae spiritus vel interior homo nominatur, spiritualia et caelestia scrutatur, caduca respuens invisibilium contemplatione delectatur et ideo carni adversari perhibetur. 
               
               
2.33j. D. Quomodo pot est spiritus ab anima superari? 
 
 
M. Sicut Adam ab Eva.  Anima namque uxor spiritus scribitur; caro utriusque ancilla dicitur.  Spiritus itaque imperet uxori suae per.  rationem, anima obediat marito suo per dilectionem, caro ane1lla famuletur per operationem. Quod si uxor ab ancilla ille~ta maritum ad consensum mali inclinaverit et ipse cum ea per ane1llam peccatum perpetraverit, sicut serpens persuadens, mulier concupiscens, vir consentiens poenis subduntur, sic juste caro illiciens, anima concupiscens, spiritus consentiens simul a gaudio excluduntur. 
       
       
2.33k. D. quid igitur faciant? 
 
 
M. Sara, scilicet anima, Abrabae, id est spiritni, adhaerens carnalia respuat, spiritualia concupiscat, Agar ancillam, id est carnem suam, vigillis (et orationibus] et jejuniis ad bona opera constnngat et sic ets Isaac, id est verum gaudium, nascetur, quo non discordes, sed perenni pace concordes congratulentur. 
 
 
2.33l. D. Habet incrementum anima? 
 
 
M. Non quantitate, sed ratione. 
 
 
2.33m. D. Qualiter nascuntur quidam fatui cum animae rationales sint? 
 
 
M. Dum crassior humor in vicioso matris utero concipitur, quodammodo aruma in hoc corpusculo hebetatur, sicut etiam jam adultl ahqua lnfiruntate sensu privantur.] 
 
 
[14. De animarum origine, et quales sint in infantibus.] 
[Chapter 14] 
[Kapitel 14] 
2.34 D. Sunt animae ab initio creatae aut creantur [novae in navis corporibus] quotidie? 
 
 
M. Deus omnia simul et semel per materiam fecit, ut (421) dicitur: “Qui fecit quae futura sunt.” Postmodum autem Ulliversa per speciem distinxit.  Animae igitur ab initio sunt creatae in invisibili materia, formantur autem quotidie per speciem et mittuntur in corporum effigiem, ut dicitur: “Pater meus usque modo operatur et ego operor” (Joan., V, 17), et alibi: “Qui finxit singillatim corda” (Psal., XXXII, 17), id est animas.1 (422) 
1. Dans φ la riponse de la question 34 a la forme suivante: M. Deus omnia similiter per materiam fecit, sicut dicitur: “Qui fecit quae futura sunt.” Postea formantur animae corporum. Elle est suivie de l' add.:
D.Quomodo in Genesi: “Requievit Deus ab operibus suis (Gen., II, 2) “?.
M. Requievit a novarum rerum creatione,_:x:on a creatons gub~· natione.Ideo tunc creator noster gubernator dicrtur et rector.Creavit Deus duas creaturas rationales, angelos et homines.Caelum angelis, hominibus terram dedit.Peccatum angeli non legitur.Peccatum hominis legitur, quia Deus praedestinavit liberare hominem, non angelum. Sui sceleris inventor fuit angelus et ideo insanabile est.Homo vero alterius fraude deceptus est et ideo peccatum sanabile.Quanto angel us sublimior erat in gloria, tanto major in ruina.Homo quanto fra· gilior in natura, tanto facilior ad veniam....
D.Quomodo dicitur homo suae potestatis auctor sive ad vitam. sive ad mortem?
M. Si necessitati esset subjectus, tunc nec boni haberent glo· riam, nec mall poen~........
D.Cur in paradise lignum Vltae et hgnum scientiae boru et mali creata sunt?
M. Ut per illud homo esset immortalis.Si enim ligno vitae ute· retur, esset ei quasi medicina ut incorruptibilis esset.Et per illud mortalis si comederet.
D.Cur mundi Adam dominus legem et praeceptum accepit?
lYI.Ut se subjectum esse creatori..
D.Quid est: t< Inspirabit in faciem ejus spiracumm Vltae (Gen., II, 7
M. Inspiratio in fac1· em h onn·r u· s est 1"1 1 a tr a diti o an1.mae rat io nalis...
D.Cur fuit post animatas creaturas creatus, cum ipse no b11ior sit omnibus creaturis?
M. Ut conditor omnium Deus primo domum praepararet et post elegantius hunc habitatorem et dominum domus introduceret. D. Quare in delicto Adae Deus malediXlt terrae, non aqms?.
M. Quia de fructu terrae vetit?
manducavit et ~uia prC?posmt in aquis abluere quod de terra traxit.Et Ideo terrestria magis sunt maledicta..'b"
D.Quare mors non condonatur in baptismo, cum origmale 1 1 condonetur?
M. Ut ostenderet fore immortales nisi per inobedientiam immortalitatem perdidissent.Fecit Deus homin~ nol?spiritualem, sed cor: poralem et animalem et futurus erat spiritualis s1 praeceptum Da custodisset. 
   
   
2.35 D. Cum Deus summe bonus et summe sauctus nonnisi bonas et sanctas animas creet et ipsae (M1145-) propter obedientiam ejus corpora intrent, omni admiratione et omni stupore est mirandum cur eant in infernum, si illud corpuscumm mox fuerit mortuum.  M. Deus, a quo omnis bonitas et omnis sanctitas, nonnisi bonas et sanctas creat animas et ipsae naturahter desiderant corpus intrare, ut nos naturaliter cupimus vivere.  Verumtamen, cum intraverint illud immuudum et pollutum vascumm, tanta aviditate illud amplectuutur, ut plus dlligant quam Deum.  Justum igitur est ut, cum ipsae sordidum vas, immo carcerem, quo clauduntur, amori Dei praeponant, eas Deus a suo consortia excludat. 
       
       
2.36 D. Sciuut aliquid animae in corporibus infantium? 
 
 
M. Legitur de Johanne quod anima ejus adhuc in matre Christum senserit adesse; nude patet animas quidem parvulerum scientia non carere, sed prae debilitate corpusculi non posse exercere.  [Dicitur tamen quod nulla anima per se ipsam plus quam corpus sciat, nisi a vivificante Spiritu accipiat.] 
   
   
[15. Quomodo peccatum transfunditur etiam a paren- tibus baptizatis.] 
[Chapter 15] 
[Kapitel 15] 
2.37 D. Cur vocas corpus immundum de christiano homine natum? 
 
 
M. quia de immnndo semine concipitur, ut dicitur: “quis potest facere mundum de immuudo conceptum semine?” (Job., XIV, 4) et alibi: “In iniquitatibns conceptus sum” (Psal., L, 7). 
 
 
2.38 D. Cum homo totus in baptismate emundetur et conjugium bonum praedicetur, quomodo ejus semen immundum dicitur? 
 
 
M. Homo in baptismate interius et exterius sanctificatur, sed rursum semen ejus per carnis concupiscentiam coinquinatur. (423) 
 
 
2.39 D. Cum illa commixtio nequeat fieri absque delectatione carnali et ille infans non possit repugnare parentibus, ut puta adhuc informatus, quomodo est ipse immuudus aut culpae vel poenae obnoxius? 
 
 
M. Crimen hujus pollutionis [propter fidem conjugii] parentes deserens [, ob injustitiam autem primae praevaricationis] transfuuditur quasi haereditario jure in generationem prolis et ideo tenentur obnoxii culpae Adae, “in quo omnes peccaveruut et in quo omnes mortui sunt” (Rom., V, 12 et cf. I Cor., XV, 22). 
 
 
2.40 D. Si omnes in Adam mortui, quomodo nascuutur vivi? 
 
 
M. Sicut si quis ad aliquam fenestram se demonstret et statim revertatur, sic homo nascens quasi se demonstrat in mundo et mox in mortem revertitur. 
 
 
2.41 D. Si peccata relaxantur in baptismo, cur baptizantur qui de eis nascuutur? 
 
 
M. Si aliqua pasta veneno fuerit corrupta, omnes panes ex ea confecti suut mortiferi.  Sic Adam fuit massa corrupta et ideo omnes ex eo nati suut corrupti et idcirco morte digni, nisi fuerint in morte redemptoris per baptismum vivificati.  Sicut (10) ergo parentes pro se ipsis suut in baptismate emundati, ita filios oportet pro se ipsis per mortem Christi in baptismo renovari, ut dicitur: “Omnes in Christo vivificabuntur” (I Cor., XV, 22). 
     
     
2.41a. [D. Si praegnans mulier baptizatur, prodest infanti ilia baptizatio, si in ea moriatur? (11) (424) 
 
 
M. Nihil. Nondum enim secundum Adam fuit natus et ideo in Christo non judicatur renatus.] 
 
 
2.42 D. Cur non permittit Deus quosdam nasci ut baptizentur aut natos prius morte subtrahit quam regenerentur? 
 
 
M. “Judicia Dei abyssus multa” (cf. Psal., XXXV, 7), ideo occulta, quamvis causa in his eluceat, cum notum sit quod propter electos fiat, ut videlicet, cum istos tam immeritos et pene sine peccato viderint in poena et se post multa facinora tam indebitos in gloria, uberius jubilantes Deo grates referant, cujus gratia tam meritas poenas evaserant. 
 
 
2.43 D. Quam poenam habent parvuli? 
 
 
M. Tenebras tantum. 
 
 
2.44 D. Nocet aliquid infantibus quod de illicito conjugio, scilicet de adulterio vel cognatis [vel canonicis] vel monachis vel mouialibus [vel caeteris incestis commixtionibus] nascuntur? 
2.44 Discipulus. En menn geta bǫrn, frændr með fræn[d]konum eða hreinlífismenn með nunnum? 
D.: Naar Mænd avle Börn – Frænder med deres Frænker - eller [naar de avles af] Kydskheds Mænd (Munke) med Nonner ... ? 
M. Nihil omnino, si fuerint baptismo consecuti [et patrum peccatis non adhaeserint], sicut nec tritico nocet, si furatum per furem fuerit seminatum. 
Víst ekki ef þau fa skrift, svá sem ekki spillir hveiti þó at þjófr steli því ok sái. 
L.: Visselig ikke, dersom de faae Skrifte, saaledes som det ikke fordærver Hveden, om Tyven stjæler den og saaer den. 
2.45 D. Nocent peccata parentum filiis vel filiorum parentibus? 
 
 
M. Scriptum est: “Pater non porta bit iniquitatem filii et filius non portabit iniquitatem patris” (Ezech., XVIII, 20).  Si filii parentibus in malis non consenserint aut parentes filios ab his prohibere non potuerint, nihil nocebunt peccata alterutrorum alterutris, sicut nec Josue nocuit quod pravum patrem habuit et rursum non obfuit quodnequam filiumgenuit.  Si autem parentes filiis vel filii parentibus consensum praebuerint in peccatis, mali sunt cum ipsis et jam non pro illorum, sed pro suis malis damnabuntur. (425) 
     
     
[16. De connubio cum consanguinea, et commatre, ac filiola, et de polygamia.] 
[Chapter 16] 
[Kapitel 16] 
2.46 D. Est grave peccatum ducere cognatam? 
 
 
M. Secundum naturam nullum, secundum Ecclestae statutum magnum. 
 
 
2.47 D. Quomodo hoc probas? 
 
 
M. Nullum fuit peccatum comedere pomum, sed contra Dei praeceptum comedere fuit maximum. 
 
 
2.48 D. Quare tunc olim sancti patres suas duxerunt consanguineas? 
 
 
M. Caritas apud illos non extendit se latlus quam a_d amicos, ut dicitur: “Diliges amicum tuum et odio habebis inimicum” (Matth., V, 43).  Debuerunt ergo cognatorum filias accipere, quibus possent amorem [carnalem] impendere.  Apud nos autem extendit se caritas etiam ad inimicos, ut dicitur: “Diligite inimicos vestros” (Matth., V, 44).  Quia igitur ipse sanguis nos cogit cognates diligere, statmt Ecclesia per Spiritum Sanctum alienorum filias ducere, ut uxor inter nos et extraneos sit dilectiouis vinculum, quo cantas se dilatet per omne genus humanum. (M1147-) 
       
       
2.49 D. Quomodo probas non esse peccatum cognatam ducere ? 
 
 
M. Licet duo bus fratribus duas sorores ducere. 
 
 
2.50 D. Licet. 
 
 
M. Soror uxoris meae fit mea cognata per eJus sangmnem.  Rursus mens frater cognatus efficitur uxoris meae per meum sanguinem.  Si igitur secundum naturam est peccatum, cur ducit meus frater meam et suam cognatam?  Igitur secundum naturam nullum est peccatum, secundum interdictum grave est piaculum. 
       
       
2.51 D. Non possum intelligere quomodo sit illicitum commatres vel filiolas ducere. (426) 
 
 
M. Hoc, sicut superius, secundum naturam non est peccatum, sed secundum sacramentum.  Sicut uxor tua est filii tui mater in carnali generatione, sic ilia quae eum suscipit de fonte fit ejus mater in spirituali regeneratione et ita fit tua commater soror tuae uxoris et filiola tua soror tuae filiae.  Similiter, si tu alterius filiam levaveris, compater, id est frater, sui patris eris.  Et non licet ulli duas sorores aut mulieri duos fratres accipere.  Igitur per sacramentum tale conjugium est penitus illicitum. 
         
         
2.51a. [D. Propter quod sacramentum? 
2.51a Discipulus. Hvert er tákn hjúskapar? 
D.: Hvilket er Ægteskabets Tegn? 
M. Per carnale connubium significatur Christi et Ecclesiae conjugium. Sicut enim vir mulieri commixtus unum cum ea efficitur, ita Ecclesia per commixtionem corporis Christi unum cum ipso et ipse per assumptionem humanae naturae unum cum ea effici dicitur, ut scribitur: “Erunt duo in carne una, ego autem dico in Christo et in Ecclesia“ (Ephes., V, 31–32).  Sicut ergo humana natura a Christo erat aliena, quam sibi conjunxit, ita debet femina esse ex alia parentela, quam vir in matrimonium ducit. 
Fyrir líkamligan hjúskap. Svá verðr kristni eins líkams með Kristi fyrir holdtekju hans ok er hann einn líkhamr með krist[n]inni, því at hann er mannligt eðli, sem ritat er: Vera munu tveir í einu holldi. Svá sem øðli þat er Kristr samtengði sér var annars kyns en guðdómr, svá skal ok kona sú er maðr fær at guðslǫgum vera annar [rar] kindar en hann er. En með guðsifjum er hjúskapr bannaðr, því at þat er andlig samtenging, ok er ómakligt at hverfa frá andligu ok til líkamlig[r]a hluta.   
L.: . . . . . . . . . . . formedelst legemligt Ægteskab, saaledes vorder Christenheden til eet Legeme med Christus formedelst hans Kjöds Tagelse (Nydelse), og er han eet Legeme med Christenheden, thi han er (har) menneskelig (283) Natur, som skrevet er: “To skulle være i oet Kjöd”; ligesom den Natur, som Christus forenede med sig, var af en anden Art end Guddommen, saaledes skal ogsaa den Kvinde, som Manden faaer efter Guds Love, være af en anden Slægt, end han er. Men med (ɔ: hvor der er) aandeligt Slægtskab, er Ægteskab forbudt, fordi det (aandelige Slægtskab) er en aandelig Forening, og det er uværdigt, at vende sig bort fra det aandelige og til legemlige Ting.   
51b. D. Quid de commatribus? 
 
 
M. Commatres et filiolae ideo nobis in copula interdicuntur, quia nobis spiritualiter in sacramenta conjunctae nascuntur; et indignum judicatur ut de spirituali ad carnale descendatur. 
 
 
51c. D. Licet plus quam unam uxorem ducere? 
2.51c Discipulus. Er lofat at eiga meir en eina konu? 
D.: Er det tilladt at have meer end een Kone? 
M. Sicut Christus non nisi uni catholicae Ecclesiae copulatur, sic lege divina vir jure non nisi uni mulieri associatur.  Unde et primi patres nuptias repetisse non leguntur.  Quod autem inter christianos, una mortua, alia ducitur, non est divinum jussum, sed apostolicum permissum ob incontinentiae medicamentum, ne in fornicationis prolabatur abyssum.  Porro, quod tertio repetitur, fornicationi adscribitur.] (427) 
Svá sem Kristr samtengdisk einn almenniligri kristni, svá eru ok Guðs lǫg at maðr eigi eina konu svá sem hinir fyrstu aldar menn várir gerðu. En þat er eigi Guðs boðorð, heldr leyfi postula í gegn hórdómi, at kristnir kvángask annat sinn ef kona hans andask. En sumir kalla hórdómslíking er oftar kvángask.       
L.: Ligesom Christus forenede sig med den ene almindelige Christenhed , saaledes er det ogsaa Guds Love, at Manden har een Kone, saaledes som vor Tids Mænd gjorde. Men det er ikke Guds Bud, men Apostlenes Tilladelse imod Hoer, at en Christen gifter sig anden Gang, naar hans Kone döer; men nogle kalde (regne) det lige med Hoer, naar man gifter sig oftere.       
[17. De Ecclesiæ ministris, ac monachis.] 
[Chapter 17] 
[Kapitel 17] 
2.52 D. Anima mea, gratulare, quia omnia quae desiderasti contigit te audire.  Eia nunc, nobilis doctor, pocula Spiritus Sancti tibi abunde infusa conservis largiter eructa et, qui mihi jam de praelatis dixisti, de reliquis Ecclesiae ministris quid sentias insinua. 
2.52 Discipulus. Fagnar ǫnd mín því at ek nái at heyra þat er ek fýsumk. Veit þú mér, góðr meistari, sem þræli sínum, drykk heilags anda ok svá sem þú sagðir mér frá hǫfðingjum krist[n]innar, svá skýrðu nøkkur atkvæði frá hinum lægrum þjónum hennar.   
D.: Min Sjæl fryder sig over, at jeg opnaaer at höre det, som jeg attraaer. Giv du mig, gode Lærer, som (man giver) sin Træl, den hellige Aands Drik, og ligesom du fortalte mig om Christenhedens Hövdinger (Overhoveder), saaledes forklar (ogsaa) nogle Punkter om dens lavere Tjenere.   
M. Primo igitur sacerdotes, si bene vixerint, exemplo sunt lux mundi; si recte docuerint, vetbo sunt sal terrae.  Reliqui vero ministri sunt fenestrae in domo Domini, per quos lumen scientiae splendet his qui sunt in tenebris ignorantiae:  si bene vixerint et non docuerint, sunt car bones ignis, qui ardent et non lucent; si bene docuerint et male vixerint, sunt ardeus candela, quae aliis lucet et sibimet cera liquescente deficit, vel campana, de qua aliis dulcis sonus redditur et ipsa assiduo pulsu atteritur; si autem nec bene vivunt nec docent, sunt fumus, qui ignem obfuscat et aciem oculorum reverberat; de his dicitur: “Stellae non luxerunt” (cf. Joel., II, 10) ideo “de caelo ceciderunt” (cf. Matth., XXIV, 29). 
Kennimenn eru settir til góðra dœma í heim ef þeir lifa vel, en þeir kallask salt jarðar ef þeir kenna vel. En aðrir þjónar eru gluggar á húsi Guðs. Fyrir þá skín vizkuljós er í heimskumyrkri eru. Ef þeir lifa ok fagna eigi, þá eru þeir brennanda glæðr en eigi lýsandi. En þeir kenna vel ok lifa illa, þá eru þeir sem loganda kerti þat er ǫðrum lýsir en fyrirfersk sjalft at brennanda vaxi, eða klukka sú er fagrt gefr hljóð ǫðrum en hon másk sjolf af oftligum hringingum. En ef þeir lifa eigi vel eða kenna eru þeir sem reykr sá er døkkvir eld ok meiðir sýn augna. Stjǫrnur skína eigi, af því fellu þær af himni. (68)     
L.: Lærere ere satte i Verden for at give gode Exempler. Dersom de leve vel (christelig) . . . . . men de kaldes Jordens Salt, dersom de leve vel. Men andre (Kirkens) Tjenere ere Vinduer paa Guds Huus, gjennem dem skinner Viisdommens Lys for dem, som ere i Vankundighedens Mörke. Dersom de leve og ikke fryde sig, da ere de brændende Glöder, men ikke lysende. Men dersom de lære vel og leve ilde, da ere de som en brændende Kjerte, der lyser for andre, men forgaaer selv, idet Voxet brænder; elter som den Klokke, der giver skjön Lyd, men (medens) den slides selv af hyppige Ringninger. Men dersom de hverken leve eller lære vel, ere de som (284) den Rög, der fordunkler Ilden og besværer Öinenes Syn. Stjernerne [lyste] ikke, derfor faldt de ned fra Himlen.     
2.53 D. Quid dicis de mundi contemptoribus, scilicet monachis vel aliis habitu religiosis? 
2.53 Discipulus. Hvat rœðir þú um heims hafna[n]dr? 
D.: Hvad siger du om Verdens Forsagere? 
M. Si propositum suum religiose vivendo impleverint, cum Domino judices erunt; sin autem, miserabiliores sunt omnibus hominibus, quia non habent nec saecumm nec Deum; de his dicitur: “Descendunt in infernum viventes” (Num., XVI, 30), quia scientes. 
Ef þeir halda vel ok siðliga fyrirætlan sinni til hins øfsta dags, þá verða þeir dœm[en]dr með Guði. En ef þeir fyrirdœmask, þá eru þeir ǫllum mǫnnum vesalli, því at þeir rœktu hvárki Guð né þenna heim. 
L.: Dersom de holde sit Forsæt [vel] og sædelig til den yderste Dag, da vorde de Dommere med Gud; men hvis de fordömmes, da ere de elendigere end alle (andre) Mennesker, thi de holdt sig hverken til Gud eller denne Verden. 
[18. De variis laicorum statibus.] 
[Chapter 18] 
[Kapitel 18] 
2.54 D. Quid sentis de militibus? 
2.54 Discipulus. Hvat skil[r] þú um riddara? 
D.: Hvad mener du om Krigere? 
M. Parum boni.  De praeda enim vivunt, de rapina se vestiunt, inde possessiones coemunt, exinde beneficia redimunt; [ecclesias devastant, viduas et pupillos opprimunt, insontes carcere et verberibus atfiigunt, superbia ac cupiditate alienarum rerum tument, omnis eorum meditatio semper prona est ad malum, mendaces et periuri sunt et omni vanitati dediti;] de his dicitur: “Defecerunt in vanitate dies eorum” (Psal., LXXVII, 33); ideo “ira Dei ascendit super eos” (Psal., LXXVII, 30). (428) 
Fátt gott, því at þeir lifa við rán ok auðgask af hernaði ok veita þaðan af þat er þeir veita. Um daga þeira er svá mælt: Þrotnuðu andir þeira í ónýtum hlutum ok stígr yfir þá er[i]ði Guðs.   
L.: Lidet godt, thi de leve (af) Ran og berige sig af (ved) Krig, og yde deraf, hvad de yde. Om deres Dage siges der saaledes: deres Sjæle svandt hen i unyttige Ting, og stiger (kommer) Guds Vrede over dem.   
2.55 D. Quam spem habent mercatores? 
2.55-56 Discipulus. Hverja von hafa kaupmenn? 
D.: Hvilket Haab have Kjöbmænd? 
M. Parvam. Nam fraudibus, perjuriis, lucris omne pene quod habent acquirunt. 
Lítt góða, því at þeir fá me[i]rr með lygðum ok miseiðum mikinn hluta þess er þeir hafa ok miðla lítt sínum auðœfum við þurfanda ok fara þeir því – sem mælt er: Treystask fjǫlð aura – til pínsla ok eyðir þeim dauði. 
L.: Ikke meget godt, thi de erhverve for det meste med Lögn og Meneder en stor Deel af det, som de have, og meddele (kun) lidet af sit Gods til den Trængende, og gaaer det dem derfor, som der siges: (de som) stole paa Mængde af Gods . . . . . til Pinsler, og fortærer Döden dem. 
2.56 D. Nonne sacra loca frequenter visitant, libenter Deo sacrificant, eleemosynas multas dant? 
 
 
M. Haec omnia ideo faciunt, ut Deus eis res suas augeat et habitas custodiat et per haec “recipiunt mercedem suam” (cf. Matth., VI, r6); de his dicitur: “Qui confidunt in multitudine divitiarum suarum” (cf. Judith., IX, 9) ut oves in inferno ponentur; mors depascet eos. 
 
 
2.57 D. Quid varii artifices? 
2.57 Discipulus. Hvat rœðir þú um smiði allskyns? 
D.: Hvad siger du om alleslags Konstarbeidere? 
M. Pene omnes pereunt.  Nam quidquid faciunt cum maxima fraude agunt; de his dicitur: “Non sunt tenebrae et non est umbra mortis, ut abscondantur ibi qui operantur iniquitatem” (Job., XXXIV, 22). 
  Fleiri fyrirdœmask en hjalpask, því at þeir svíkja mjǫk í vélum sínum. 
  L.: Flere (af dem) fordömmes end frelses, thi de bedrage meget i (ved) sine Rænker (Konstarbeider?) 
2.58 D. Habent spem joculatores? 
2.58 Discipulus. Hafa leikarar nøkkura ván? 
D.: Have Göglere noget Haab? 
M. Nullam. Tota namque intentione ministri sunt Satanae; de ipsis dicitur: “Deum non cognoverunt; ideo Deus sprevit eos et Dominus subsannabit eos, quia derisores deridentur” (cf. Psal., II, 4). 
Enga, því at þeir eru þjónar fjándans, ok taka þeir, sem mælt er, háðung er háðung veita. 
L.: Intet, thi de ere Fandens Tjenere, og modtage de, som der siges, Forhaanelse, som Ove Forhaanelse. 
2.59 D. Quid dicis de publice poeuitentibus? 
 
 
M. Noli dicere “poeuitentibus” sed “Deum irridentibus”.  Deum etenim irrident, se ipsos decipiunt, qui laetantur, cum malefecerint, et exsultant in rebus pessimis: Cum homines acciderint, cantant; cum adulteraverini, exsultant; cum perjurant aut sacrilegium perpetrant, cachinnant; in poeuitentia constituti diversa fercula quaerunt, variis poculls inebriari gestiunt et omnibus deliciis plus quam alii diffiuunt; de his dicitur: “Dabit Dominus in carnem eorum vermem et ignem” (Judith., XVI, 21) inextinguibilem. (M1149-) 
   
   
2.60 D. Quid de fatuis? 
2.60 Discipulus. Hverja ván hafa fífl? 
D.: Hvilket Haab have Fjollede? 
M. Inter pueros deputantur.  Melius enim facere nes(429)ciunt.  Et ideo [non duris poenis deputantur, sed, ut credimus,] salvantur. 
Slíka sem bǫrn ok hjalpask þau af því at þau kunnu eigi betr.     
L.: Sligt som Börn, og frelses de af den Grund, at de vidste ikke bedre.     
2.61 D. Quid de agricolis? 
2.61 Discipulus. Hvat dœmir þú um verkmenn? 
D.: Hvad dömmer du om Arbeidere? 
M. Ex magna parte salvantur, quia simpliciter vivunt et populum Dei suo sudore pascunt, ut dicitur: “Labores manuum qui manducant beati sunt” (cf. Psal., CXXVII, 2). 
Mykill hluti þeira mun hjalpask, ef þeir lifa vel ok réttliga, því at þeir neyta erfiði handa sinna ok Guðs lýðr með sveita sínum. 
L.: En stor Deel af dem frelses, dersom de leve vel og retteligen, thi de leve af sine Hænders Arbeide og (nære) Guds Folk med (i) sin Sved. 
2.62 D. Quid de parvulis? 
2.62 Discipulus. Hvat skil[r] þú um bǫrn? 
D.: Hvad mener du om Börn? 
M. Quotquot non loquentes, ut sunt triennes, dumta:x;at baptisma consecuti, salvantur, ut dicitur: “Talium est em m regnum caelorum” (Matth., XIX, 14).  Qui vero quinquennes sunt et supra, quidam pereunt, quidam salvantur. 
Hjalpask ǫll er skírð eru ok megu eigi mæla, þrévetr eða yngri, en þau er fimm vetra verða hjalpask sum, en eigi ǫll.   
L.: De frelses alle, som ere döbte, og kunne ikke (285) tale, treaarige eller yngre, men de, som blive fem Aar gamle, frelses somme men ikke alle.   
[19. De salvandorum paucitate, et quomodo Christus pro omnibus mortuus.] 
[Chapter 19] 
[Kapitel 19] 
2.63 D. Ut videtur, pauci sunt qui salvantur. 
2.63 Discipulus. Svá sýnisk mér sem fáir munu hjalpask. 
D.: Saa synes mig som faa monne frelses? 
M. “Arcta est via quae ducit ad vitam et pauci ambulant per eam” (cf. Matth., VII, 14).  Tamen, ut columba pura grana eligit, ita Christus electos suos de his ommbus generibus latentes colligit, qui etiam quosdam de genere latronum assumit.  Novit enim qui sunt ejus, pro quibus etiam sanguinem fudit. 
Þrǫng er gata til Guðs sú er til lífs leiðir.     
L.: Snever er Veien til Gud, den som förer til Livet.     
2.64 D. Cum scriptum sit: “Christus pro impiis mortuus est” (Rom., V, 6), et “gratia Dei pro omnibus gustavit mortem” (Hebr., II, 9), profuit mors ejus impiis ?.. 
 
 
M. Christus pro solis electis mortuus est, qu1 tunc erant impii, quia in infidelitate positi; “pro omnibus” autem dicit, scilicet de omnibus gentibus et de ommbus lmgms et non solum illius temporis, sed pro omnibus futuris et pro his qui erant in inferni claustris, ut dicitur: “Non sum missus nisi ad oves (430) quae perierunt domus Israel” (Matth., XV, 24).  Domus Israel est regnum Deum videntium, id est angelorum. Oves quae perierunt sunt electi quos venit Christus sua morte redimere, ut dicitur: “Animam meam pono pro ovibus meis (Joan., X, 26)”; pro suis dixit, non pro illis de quibus dixit: “V os non estis ex ovibus meis” (Joan., X, 26).  Inde habes: “Pro his rogo, non pro mundo” (Joan., XVII, 9), et item: “Dilexisti eos ante constitution em mundi” (cf. Joan., XVII, 24); de his dicitur: “Hic est sanguis qui pro multis effundetur” (Marc., XIV, 24).  Non dixit pro omnibus.  Nihil contulit mors Christi repro bis nisi justam damnation em et tali modo etiam pro ipsis mortuus est.  Omnes enim iuiqui ab initio mundi consenserunt in nece Christi, unde didtur: “Venient haec omnia super generationem istam” (Matth., XXIII, 36), scilicet malorum. 
           
           
2.65 D. Cum Christus sit ipsa misericordia “et miserationes ejus super omnia opera ejus” (Psal., CXLIV, 9), qui venit vocare non justos, sed peccatores, cur non est misertus eorum? 
 
 
M. Christus est super eos misericors qui se cognoscunt miseros.  Impii autem putant se justos, ideo non vocat eos Dominus, ut dicitur: “Non miserearis omnibus qui operantur iniquitatem” (Psal., LVIII, 6).  Et cum ipse sit ipsa justitia, si super membra diaboli flecteretur nnsericordia, esset injustus.  Ergo justis est misericordia, impiis justitia.  Porro “miserationes ejus super omnia opera ejus”, quia “solem suum oriri facit super justos et injustos (10) et pluit super eos” (Matth., V, 45), et pascit eos. (431) 
         
         
[20. De bonorum a malis internotione, et multiplici remissione peccatorum.] 
[Chapter 20] 
[Kapitel 20] 
2.66 D. Possunt aliquibus signis internosci boni et mali? 
 
 
M. Possunt. Justi namque, sibi bene conscii et de futura' spe certi, sunt vultu hilares; oculi eorum quadam gratia micantes, in incessu modesti, de abundantia cordis dulces in verbis.  Mali autem de prava conscientia et cordis amaritudine sunt vultu nebulosi, verbis et factis instabiles, risu innoderati, tristitia mordaces, in ingressu intemperati, scilicet modo tardi, modo festivi; venenum quod corde gerunt, nunc amaris, nunc impuris dictis fnndunt. 
   
   
2.67 D. Si in morte Christi peccata stmt remissa, cur baptizamur? 
 
 
M. Peccata per mortem Christi relaxantur, si in fide mortis Christi baptizamur. 
 
 
2.68 D. Quot modis relaxantur peccata? 
2.68-69 Discipulus. Hvé mǫrgum háttum fyrirgefask synðir? 
D.: Paa hvor mange Maader tilgives Synderne? 
M. Septem. 
 
 
2.69 D. Quibus? 
 
 
M. Primo per baptismum;  secunda per martyrium;  tertio per confessionem et poenitentiam, ut dicitur: “Confitebor injustitiam meam Domino et tu remisisti impietatem peccati mei” (Psal., XXXI, 5);  quarto per lacrimas, ut dicitur: “Beati qui lugent, quoniam ipsi consolabuntur” (Matth V, 5);  quinto per eleemosynam, ut dicitur: “Sicut aqua exstinguit ignem, ita eleemosyna exstinguit peccatum” (cf. Eccli., III, 33);  sexto per indulgentiam in nobis peccantibus, ut dicitur: “Si remiseritis hominibus, et Pater mens dimittet vobis” (cf. Matth., VI, 14);  septimo per caritatis opera, ut dicitur: “Caritas operit multitudinem peccatorum” (I Petr., IV, 8). (432) 
Sú hin fyrsta synðalausn er skírn.  Ǫnnur er pínsl.  Þriðja er at ganga í iðran.  Fjórða er bœnahald ok tárafall.  Fimmta er ǫlmusugerð.  Sétta er at fyrirgefa óvinum.  Sjaunda er ǫ́st ok heilagr góðr vili. (70) 
L.: Den förste Syndsforladelse er Daaben,  den anden er Pinsler,  den tredie er at gaae til Fortrydelse,  den fjerde Bönnesuk og Taarefald (Taareflod),  den femte er Almissegjerning,  den sjette er at tilgive Fjender,  den syvende er Kjærlighed og en hellig, god Villie. 
2.70 D. Quid valet confessio? 
 
 
M. Quantum baptismus.  Sicut enim in baptismate originalia, ita in confessione remittuntur peccata actualia. 
   
   
2.71 D. Est etiam judicium? 
 
 
M. Duo sunt judicia Dei: unum hic per confessionem, aliud in ultimo die per e:x:aminationem, in quo ipse judex, diabolus accusator, homo reus.  In isto vero sacerdos, Christi vicarius, judex, homo et accusator et reus; poeuitentia est sententia.  Qui hic judicatur, non ibi accusatur, ut dicitur: "Non judicat Deus bis in idipsum (Nahum, I, g, sec.  Sept.), et alibi: “Si nos judicaremus, non utique judicaremur (I Cor., XI, 3I)." 
       
       
2.72 D. Valet poeuitentia vel eleemosynae, si non deseruntur peccata? 
 
 
M. Sicut omnia medicamenta non valent ad sanandum vulnus, quamdiu ferrum fuerit infixum, nisi ferrum extrahatur, ita omnia benefacta non proderunt, nisi peccatum relinquatur:“ "Qui facit peccatum servus est (M1151-) peccati (Joan., VIII, 34),, et nemo pot est alien um servum facere liberum. 
 
 
2.73 D. Proderunt benefacta malis? 
 
 
M. Pro omnibus quae fecerint bonis recipient homines (433) retributionem sive in hac vita sive in futura.  Iu hac vita, ut dicitur de divite : “Recepisti bona in vita tua (Luc., XVI, 25).  In futura, ut dicitur: “Centuplum accipietis (Matth., XIX, 29).  Ita econtra de omnibus quae fecerit homo malis punietur aut in hoc saeculo aut in futuro, ut dicitur: “Ante Dei vultum nihil unquam transit inultum (cf. Job., XXIV, Iz)." Igitur aut ipse homo punit poenitendo aut Deus vindicat puniendo. 
       
       
[21. Ad quid sacrificia legalia; et de origine idololatriæ.] 
[Chapter 21] 
[Kapitel 21] 
2.74 D. Cur concessit Deus Judaeis legalia sacrificia, cum non anferrent peccata? 
 
 
M. Ne idolis immolarent.  Quem ritum in Aegypto positi didicerant.  Ideo etiam tanto tempore circumduxit eos per eremum, ut hunc morem obliviscerentur.  Et propter aliud: sicut Judaicus populus emt figura, immo umbra christiani populi, ita in eo debuit praecedere umbra veri sacrificii, ut in paschali agno vel vitula mfa vel hirco.  Postquam autem Christus veritas benedictionem dare venit, qui legem dedit, umbraticis hostiis finem imposuit et singulare sacrificium quod anfert peccata, se ipsum offerens, instituit. 
         
         
2.75 D. Cum hbmines non colerent nisi unum Deum ab initio, unde coepit idolorum culturae superstitio? 
2.75 Discipulus. Ef allir gǫfguðu einn Guð í upphafi, hvaðan hófs[k] blót skur[ð]guða? 
D.: Da alle dyrkede vor Gud i BegyndeIøen, hvoraf opstod (da) Afgudsdyrkelsen? 
M. Apud Babel turrim (S) gigantium exorta legitur, cujus altitude sexaginta quatuor stadiorum fuisse fertur.  In qua primus rex hujus mundi, Nemroth, qui et Ninus, regnavit, qui Belo patri suo imaginem faciens cunctos sibi subjugates eam adorare praecepit, quem post alii imitati caris suis aut praepotentibus regibus mortuis idola fecerunt, quae vulgus colere compulerunt, ut Cretenses suo regi Jovi et Athe(434)nienses Cecropi, Latini Jano, Romani Romulo; unde dicitur: "Timer primus duxit in or be deos” (Stat., The b., III, 66r).  Daemones vero formulas intrabant et populum per responsa seducentes ludificabant. 
Risar gerðu stǫpul hávan, þann er Babel var kallaðr, en hann var hár sextugu skeiða ok fjǫgurra skeiða, en skeið er stundum at lengð fimmtán faðmar en stundum tuttugu, í stað þeim er nú er hin mikla Babilon. Í stað þeim var fyrstr konungr Nemroð. Þar réð síðan fyrir Dinus. Hann lét gera líkneskju eftir feðr sínum dauðum, en sá hét Belus, ok bauð hann alþýðu ríkis síns at gǫfga líkneskjuna. Ok tóku þar til dœma aðrir úti frá, svá sem Rún verir blótuðu Romulum, en Krítarmenn Þór ok (AM 238.XVIII:1r) Óðin, sem ritað er: Hræzla gerði fyrst goða fjǫlda í heimi. En djǫflar gengu inn í líkneskin ok tældu lýðinn í svǫrum sínum.     
L.: Riserne (Jætterne) gjorde et höit Taarn, som blev kaldt Babel, men det var fire og tredsindstyve Stadier höit – men et Stadium er stundom femten Favne i Længden, men stundom tyve Favne –, paa det Sted, hvor det store Babilon nu er, paa det Sted var Nimrod den forste Konge, der herskede siden Dinns (for Ninus); han lod gjöre et Billede efter sin afdöde Fader; men denne hed BeIus; og befalede han Almuen i sit Rige at dyrke Billedet, og toge andre udenfor Exempler deraf, saaledes som Romerne dyrkede Romulus; men Kretenserne Thor og . . . . . .4 . . . . . . . . . . . dyrke dem, saaledes som Romerne dyrkede Romulus, Kretenserne Thor og Odin som skrevet er: ”Frygten skabte först Guders Mængde i Verden”. Men Djævle gik ind i Billederne og forforte Folket ved deres Svar.     
2.76 D. Ubi fuit Babel? 
«2.76» Discipulus. Hvar var Babel? 
D.: Hvor var Babel? 
M. In loco quo nunc est magna Babylonia, quam de latere et bitumine construxit Semirarnis regina, ut lateres igni, bitumen aquae resisteret.  Cujus longitudinem et latitudinem per sexaginta milliaria extendisse dicitur; muri vero latitudinem quinquaginta cubitorum, altitudinem centum et quinquaginta cubitorum exstruxisse fertur.  In hac civitate idolatria coepisse perhibetur.  In hac etiam Antichristus nasci fertur, ut dicitur: “De Babylone coluber exibit, qui totum mundum devorabit.” 
Magister. Í stað þeim sem nú er in mykla Babilon, sú er Símeramis dróttning lét gera. En sú borg var sextigi mílna lǫng og breið slíkt hit sama. Í þeiri borg hófusk blót skur[ð]goða ok mun í þeiri borg Andakristur berask, sem ritað er: Ór Babilon mun út fara ormur sá er svelgja mun allan heim.       
L.: Paa det Sted, hvor det store Babilon nu er, som Dronning Semiramis lod gjore. Men den Stad var tredsindstyve Miil lang og ligesaa bred. I den Stad begyndte Afgudernes Dyrkelse og i den Stad vil Antichristen fodes, som skrevet er: “Af Babilon skal udgaae den Orm (Slange), som skal sluge hele Verden”. (286)       
[22. Utrum altaria auro vel gemmis præparanda sint; et quibus modis propitiatur Deus.] 
[Chapter 22] 
[Kapitel 22] 
2.76a. [D. Sunt altaria aura vel gemmis praeparanda? 
 
 
M. In honorem divinum non altaria aura et gemmis dedicanda sunt; quae sive non habenti ideo largiris, quia superiorem te asseris, sive habenti parem, quorum utrum feceris, contumelia est; nam qui caelestia pretiis invitat offendit. 
 
 
2.76b. D. Quibus maxime propitiatur nobis Deus? 
 
 
M. Verbis. Quod solum sibi cum homine est, sua nimis similitudine delectatur.  N am Verbum Deus est, hoc mundum creavit, hoc regit atque omnia alit; hoc nos veneramur, hoc diligimus, ex hoc spiritum trahimus.  Siquidem Deus spiritus est atque ideo non terrenis divitiis nec largitate munifica, sed religiosis operibus et gratiarum actione placatur.] 
     
     
[23. Peregrinationes sacræ an probandæ.] 
[Chapter 23] 
[Kapitel 23] 
2.77 D. Prodest Hierosolymam pet ere aut alia sacra loca invisere? 
«2.77» Discipulus. Stoðar nøkkut at fara til Jórsala eða sækja helga staði? 
D.: Gavner det noget at gaae til Jerusalem eller at besöge hellige Steder? 
M. Melius est pecuniam cum qua ituri sunt in pauperes expendere.  Si qui autem amore Christi accensi vel sanctorum, confessione peccatorum facta et pecunia de propria haereditate (435) vel proprio sudore acquisita, ierint et se in itinere apud congregationes sanctorum orationibus commendaverint, de rebus' suis ipsis vel aliis pauperibus impertiverint, laudandi sunt, quia Helena et Eudoxia laudantur, quae haec fecerunt.  Si qui vero propter curiositatem vellaudem ad sacra loca discurrunt, hoc in mercede recipiunt, quod amoena loca aut decora aedificia viderunt vellaudem quam amaverunt.  Si qui autem pecunia per lucrum aut per fraudem aut per rapinam aut per oppressionem coacervata perrexerint, ita Deo vel sanctis accepti erunt, sicut is qui filium coram patre immolat et sic cruentis manibus ad eum venit. 
Magister. Betra er at gefa aumum mǫnnum þat fé er til fararinnar þarf at hafa. En þó eru þeir lofandi er fyrir Guðs sakir ok ást heilagra manna fara þangat med fé því er þeir taka at erfðum eða á verkum sínum, ok hafi þeir áðr til skrifta gengið ok feli sig á hendi helgum mǫnnum um gǫtu í borgum ok í munklífum með bœnum og ǫlmusugœði, því at Helena dróttning og Eydoxa gerðu svá ok eru lofaðar. En ef þeir sækja helga staði til forvitni eða ágætis, þá hafa þeir þat fyrir verðkaup er þeir sjá fagra staði ok eignuðusk lof þat er þeir elskuðu. En þeir er fara med fé því er þeir eignuðusk med rǫngum ávexti eða med vélum eða tóku þeir þat at rǫngu eða á sǫkum, þeir eru svá rækir fyrir Guði og helgum mǫnnum hans sem sá er son hefir vegit fyrir manni og kemur til hans með blóðgar hendr.       
L.: Bedre er at give arme Mennesker de Penge, som man behöver til Reisen. Men dog ere de roesværdige, som for Guds Skyld og af Kjærlighed til hellige Mænd gaae derhen med det Gods, som de tage i Arv eller (erhverve) ved sit Arbeide og (dersom) de i Forveien have gaaet til Skrifte og befale sig i hellige Mænds Hænder paa Veien, i Stederne og Munkeklostrene, med Bönner og Almisse-Gaver. Thi Dronning Helene og Evdoxia gjorde saaledes, og blive roste (derfor). Men dersom de opsöge hellige Steder af Nysgjerrighed eller sig til Berömmeise , sas faae de det til Belönning, at de see skjönne Steder og erholde den Roes, som de elskede. Men de som reise med (for) det Gods, som de tilegnede sig ved urigtig (ulovlig) Rente eller ved Svig eller fik de det pas en urigtig (uretfærdig) Maade, eller ved (uretfærdig) Retsforfölgelse, de ere saa forkastelige for Gud og hans hellige Mænd som den, der har dræbt en Sön for en Mand (eller i Faderens Paasyn) og kommer til ham (Faderen) med blodige Hænder.       
[24. De frequenti cibi indigentia, et vitæ termino.] 
[Chapter 24] 
[Kapitel 24] 
2.78 D. Cur Deus non concessit homini ut sumpto cibo saltem per septimanam posset carere illo? 
«2.78» Discipulus. Því veitti Guð eigi þat manni at hann þyrfti eigi oftar mat en um sinn á viku? 
D.: Hvorfor gav Gud ikke Mennesket. det (den Egenskab), at han ikke behövede oftere Spise end een Gang om Ugen. 
M. Fames est una de poenis peccati.  Homo sic creatus erat, ut, si vellet, sine labore viveret.  Post quam autem cecidit, nonnisi per laborem redire potuit.  Qui si famem vel frigus et caetera incommoda non sustineret, laborare nollet et sic semper extorris a regno maneret.  Indidit ergo ei Deus famem, ut hac necessitate coactus laboraret et ad aetema hac occasione redire queat.  Et hoc tantum de electis accipe, nam reprobis omnia ad poenam sunt. 
Magister. Hungr er einn hlutr af synðahefndum. Maðr var svá fyrst sk[a]paðr at hann mátti lifa sæll án erfiði ef hann vildi. En er hann fell í synð, þá m[á]tti hann eigi án erfiði upp rísa. En hann mundi eigi vilja vinna ef hann þyrfti eigi matar né klæða og væri hann þá ávallt frá Guði. En Guð lé[t] til þess mann kala ok (72) hungra at [sú] nauðsyn skyldaði hann til erfiðis og mætti hann fyrir þat erfiði hverfa aftr til lífs. Svá er skiljanda um góða menn, en il[l]um er slíkt allt til písla.           
L.: Hungeren er en Ting (blandt) Syndernes Straffe. Mennesket var först skabt saaledes, at det kunde leve lyksalig uden Arbeide, dersom det vilde. Men da det faldt i Synd, saa kunde det ikke uden Arbeide reise sig. Men det vilde ikke have haft Lyst til at arbeide, hvis det ikke havde behövet Mad eller Klæder, og vilde det da bestandig have været (fjernet) fra Gud. Men Gud lod i den Hensigt Mennesket fryse og hungre, at den Nodvendighed. skulde forpligte (tvinge) det til Axa beide , og at det ved (Hjælp af) det Arbeide kunde vende tilbage til Livet. Saaledes er det at forstaae (naar (287) Talen er) om de gode Mennesker, men for de Onde bliver alt sligt til Pinsler.           
2.79 D. Est homini terminus vitae praestitutus et si potest hunc excedere vivendo vel praeveuire moriendo? 
2.79 Discipulus. Er manni endimark sett til lífs eða má hann lengr lifa eða skemr? 
D.: Er der sat en vis Grændse for Mennesket. Liv, eller kan det leve længere eller kortere? 
M. Unicuique statutum est a Deo quamdiu vivere debeat in hoc saeculo, ultra quem terminum non potest homo (436) vivere vel unum momentum, ut dicitur: “Constituisti terminos ejus qui praeteriri non poterunt” (Job., XIV, 5).  Potest autem multis modis anteveuire sive in arma vel in bestias ruendo seu veneno vel laqueo vitam extorquendo aut flammis vel undis insiliendo, sicut mercenarius pravis moribus potest eflicere, ut non solum mer(M1153-)cede privetur, verum etiam ante con dictum tempus expellatur. 
Magister. Hverjum manni er sett endimark af Guði hversu lengi hann skal lifa hér í heimi og má hann eigi eitt augabragð lifa yfir þat fram, svá sem ritat er: Settir þú endimǫrk þau [er eigi] má um líða. En med mǫrgum háttum má fyrr deyia, þat er ef maðr hleypr á vatn [eða á el]d eða á vápn eða at ólmum dýrum eða hengisk eða deyr af eitri, svá sem leigumaðr sá svá má ósiðliga lifa at hann missi verðkaups ok sé rekinn af vist fyrir fardaga.   
L.: For ethvert Menneske er der sat en Gnandse af Gud, hvor længe det skal leve her i Verden, og kan det ikke leve et Oieblik udover den, saaledeø som skrevet er: .Du satte de Grændser, man ikke (eller: som intet) kan overskride”. Men paa mange Maader kan man döe for, det er, hvis man Iöber ud i Vand eller ud i Tid eller paa Vaaben eller imod rasende Dyr, eller hænger sig eller doer af Gift. Ligesom en Leiesvend kan leve saa usædelig, at han mister sin Lön og bliver jaget bort fra sin Tjeneste för Skiftetid.   
2.80 D. Proba. 
2.80 Discipulus. Sanna þú þat. 
D.: Beviis det. 
M. Deus eduxit filios Israel de Aegypto, ut daret eis terram repromissionis, quam propter peccata non sunt adepti; sed, antequam illuc pervenirent, sunt in deserto pro strati. 
Magister. Guð leiddi sonu Ísrael af Egiptalandi at hann gæfi þeim fyrirheits jǫrð. En þeir náðu henni eigi fyrir synðum sínum ok dóu margir í eydimǫrk ádr þeir kæmi til fyrirheits jarðar. 
L.: Gud förte Israels Sönner udaf Ægypten forat give dem Forjættelsens Land; men de naaede det ikke formedelst deres Synder, og döde mange i Orkenen, förend de kom til Forjættelsens Land. 
[25. De justa reorum nece, et de eorum salute; deque puerorum disciplina; de Arca et de Prophetis.] 
[Chapter 25] 
[Kapitel 25] 
2.81 D. Peccat judex, si reos punit? 
2.81 Discipulus. Misgerir dómandi ef hann fyrirdœmir seka? 
D.: Forbryder en Dommer, naar han fordömmer de Skyldige. 
M. Immo peccat, si non punit.  Vindex est enim irae Dei in hoc ipsum constitutus. 
Magister. Heldr misgerir hann ef hann fyrirdœmir þá eigi, því at hann er settur hefnandi synða af Guði.   
L.: Tvertimod, han forbryder, naar han ikke fordömmer dem, thi han er sat af Gud forat straft’e Synderne.   
2.82 D. Peccant ministri qui a judicibus jussi damnatis mortis supplicium inferunt? 
2.82 Discipulus. Misgera þjónar ef þeir drepa illmenni þá er dómendr fyrirdœma? 
D.: Forbryde Betjente, naar de dræbe TIdgjerningsmænd, som Dommerne fordomme? 
M. Minime. Sed potius lavant manus suas in sanguine peccatorum. 
Magister. Eigi misgera þeir, heldr þvá þeir hendr sínar í blóði synðugra. 
L.: Ikke forbryde de, men de vadske deres Hænder i de Syndiges Blod. 
2.83 D. Qui in cri minibus fuerint deprehensi et a judicibus ad equuleum vel ad aliud supplicium damnati et in ipso mortis articulo poenituerint, est spes aliqua de rllis? 
2.83 Discipulus. Hafa þeir nøkkra ván hjalpar er fundnir verða í glœpum ok dœmðir til dauða, en þeir iðrask synða á sjalfri dauðastundu? 
D.: Have de noget Haab om Frelse, som blive grebne i Forbrydelse og dömte til Döden, men som fortryde deres Synder i selve Dödens Stund? 
M. Magna. Quidam enim per ipsum supplicium purgantur et, ut latro in cruce, salvantur; quidam orationibus sanctorum de poenis liberantur. 
Magister. Mykla ván hafa þeir, því at sumir hreinsask fyrir dauðakvǫl, sem þjófr á krossi, en sumir leysask ór píslum fyrir bœnir heilagra. 
L.: De have meget Haab, thi somme renses formedelst Dildens Kval, som Tyven (Roveren) paa Korset; men somme löses fra Pinsler formedelst de Helliges Bönner. 
2.84 D. Quae causa est quod pueri melius quaeque possunt discere quam senes? 
 
 
M. Quia anima in ipsis est adhuc nova et ad universa (437) curiosa.  In senibus vero quotidiano visu vel auditu est sensus obtusus et per multas cogitationes attenuatus. 
   
   
2.85 D. Quo venit area testamenti? 
2.85 Discipulus. Hvat varð ór vitnisǫrk Guðs? 
D.: Hvad blev der af Guds Vidnesbyrds (Pagtens) Ark? (288) 
M. Imminente Hierusalem excidio a Babyloniis, Hieremias ex praecepto Domini condidit eam in sepulcro Moysi cum aliis prophetis.  Haec tempore novissimo ab Elia et Enoch proferetur, revelante Domino. 
Magister. Þá er nálgaðisk auðn Hierusalem af Babilonsmǫnnum, þá fal Heremias hana í grǫf Moysi at boðorði Guðs. En hon mun finnask á hinni efstu tíð af Enok ok Helia.   
L.: Da Jerusalems ÖdelæggeIse ved Babilonierne nærmede sig, da skjulte Jeremias den i Moses’s Grav efter Guds Bud. Men den vil blive funden i den sidste Tid af Enoch og Elias.   
[26. Cur modo signa non fiunt.] 
[Chapter 26] 
[Kapitel 26] 
2.85a. [D. Cur non possunt justi signa facere hoc tempore sicut olim fecerunt? 
2.85a Discipulus. Því megu hel-(AM 238.XVIII:1v)gir eigi tákn gera nú sem forðum? 
D.: . . . .5 ge ikke gjöre Mirakler nu som fordum? 
M. Nullus unquam sanctorum fecit aliquod signum, sed Deus per eos fecit, qui menti illorum praesedit, ut dicitur: “Tu es Deus qui facis mirabilia solus” (Psal., LXXVI, r5 et Psal., LXXI, r8).  Porro olim propter incredulos visibilia signa per justos fecerat, dum corpora languida sanaverat.  Nunc majora, scilicet spiritualia, –per eos perpetrat, dum animas' variis modis languidas curat.  Interdum autem, cum necesse est, exteriora signa per suos agit, interdum etiam per reprobos; sed tamen propter electos mira facit.  Ideo a quibusdam lapsis, quamvis poeuitentibus, Deus recessisse praedicatur, quia per eos signa non operatur.  Ideo vero extremo tempore peuitus signa ab Ecclesia subtrahuntur, ut justi magis per temptationes probati abundantius remunerentur.) 
Magister. Engi heilagra gerði sjalfr tákn, heldr Guð fyrir þá, sá er hug þeira sér, sem ritat er: Þú ert í Guði er tákn gerir. Forðum gerði (74) hann sýnilig tákn fyrir helga menn, at lægja ótrú, þá er græddi sjúka líkami, en nú gerir hann meiri tákn andlig fyrir þá er hann græðir sjúkar andir af synðum. Þá gerir hann enn stundum fyrir sína menn in ytri tákn ef nauðsyn verðr. En af því takask ǫll tákn frá Ecclesia á hin[ni] efstu tíð at réttláter dýrkask at meir er þeir standask meiri freistni.           
L.: Ingen af de Hellige gjorde selv Mirakler, men Gud formedelst dem, han som seer deres Hu, som skrevet er: “Du er i Gud, som gjör Miraklerne”. Fordum gjorde han synlige Mirakler formedelst hellige Mænd, forat nedslaae Vantroen, da han helbredede syge Legemer; men nu gjör han storre aandelige Mirakler formedelst dem, naar han helbreder de af Synderne syge Sjæle. Desuden gjör han stundom endnu formedelst sine Mænd de ydre Mirakler, naar det bliver (er) nödvendigt. Men af den Grund tages alle Mirakler fra Kirken i den sidste Tid, at de Retfærdige skulle helliggjöres desto mere, idet de modstaae en storre Fristelse.           
[27. De Prophetis et Scriptura sacra.] 
[Chapter 27] 
[Kapitel 27] 
2.86 D. Intellexerunt prophetae quae scripserunt? 
2.86 Discipulus. Sk[i]l[d]u spámenn allt þat er þeir rituðu? 
D.: Forstode Propheterne alt det, som de skreve? 
M. Intellexerunt. 
Magister. Allt skildu þeir. 
L.: De forstode det altsammen. 
2.87 D. Quare tunc ita obscure et non manifeste sua scripta ediderunt? 
2.87 Discipulus. Því mæltv þeir svá myrkt? 
D.: Hvorfor talede de saa dunkelt? 
M. Non debuerunt. Caementarii namque est construere, pictoris vera pingere.  Patriarchae itaque designatum Ecclesiae locum: figuris foderunt; prophetae fundamenta ejus scriptis posuerunt; apostoli parietes praedicationibus exstruxerunt; (438) illorum sequaces expositionibus depinxerunt.  Sed et sacra scriptura non est nisi filiis Dei scripta, quibus mater Ecclesia per clavem David aperit omnia clausa.  Non filii autem tantum fo ris vident et non intelligunt, quia nec amant nec credunt. 
Magister. Annat er at marka tótt, en annat at smíða og an[n]at at skrifa. Aldarfeðr mǫrkuðu tótt kristni, en spámenn settu grundvǫll, en postular s[m]íðuðu veggi hennar med kenningum ok sporgǫngumenn þeira skrifuðu með skýringum. En heilǫg r[i]tning er sonum Gu[ð]s einum ritin. En heilǫg kristni móðir lýkr þeim upp ǫll byrgi med lykli David, þat er Christus . En þeir er eigi eru synir sjá hina ytri hluti eina ok skilja eigi því at þeir elska eigi né trúa.       
L.: Eet er at afsætte en Tomt, et andet at opföre Bygningen, og at male den. Patriarcherne afridsede Tomten for Christenheden, men Propheterne lagde Grundvolden, men Apostlene opförte dens Vægge med deres Lære, og de, som traadte i deres Fodspor, malede den med Forklaringer. Men den hellige Skrift er skreven alene for Guds Sönner. Men Moderen, den hellige Christenhed, oplukker for dem alle Skjul (Gjemmer) med Davids Nögle, det er Christus. Men de, som ikke ere Sönnel’, see de ydre Ting alene og forstaae (dem) ikke, thi de hverken elske eller troe.       
2.87a. [D. Cum Septuaginta Hebraei fuerint, cur aliter transtulerunt quam prophetae scripserunt? 
 
 
M. Sacra scriptura duobus modis intelligitur, historice et allegorice.  Prophetae ergo sensum hlstoricum contexuerunt; Septuaginta autem viri, et ipsi prophetae, allegoricum sensum transtulerunt.] 
   
   
[28. De Angelis custodibus.] 
[Chapter 28] 
[Kapitel 28] 
2.88 D. Habent homines custodes angelos? 
2.88 Discipulus. Hafa menn varðhald engla ? 
D.: Have Menneskene Engles Bevogtning? 
M. Unicuique genti, unicuique civitati praesunt angeli qui jura, leges, mores juste clispensant et orclinant.  Unaquaeque etiam anima, dum in corpus mittitur, angelo committitur, qui eam semper ad bonum incitet et omnia opera ejus Deo et angelis in caelis referat. 
Magister. Hverri borg ok hverri þjóðu ráða englar ok kenna þeim rétt lǫg ok rétta siðu. Hverri ǫnd fylgir engill sá er hana eggjar ávallt til góðs og þægir ǫll verk hennar Guði ok englum á himni.   
L.: Over hver Stad og hvert Folk raade Engle og (289) lære dem rette Love og rette Sæder. Hver Sjæl ledsages af en Engel, der stedse ansporer den til det Gode og bøhage1iggjor alle dens Gjerninger for Gud og Englene i Himmelen.   
2.89 D. Cum Deus omnia sciat et sancti angeli in eo cuncta cernant, quid potest eis referri quod nesdant? 
2.89 Discipulus. Ef Guð veit allt og englar sjá alla hluti í honum, hvat ma þeim segja þat er þeir viti e[igi]? 
D.: Dersom Gud ned alt og Englene see alle Ting i ham, hvad kan man da fortælle dem, som de ikke vide? 
M. Angeles actus nostros Deo et coangelis narrare non est aliud quam de nostro provectu in Deo congratulari, ut dicitur: “Gaud·um erit angelis Dei super uno peccatore poenitentiam agente (Luc., XV, m)>>, sicut econtra illorum contristari est de nostris male gestis in clignari. 
Magister. Engli er ekki annat at segja eða þægja verk vár Guði en at fagna batnaði várum, sem ritat er: Fǫgnuðr er englum Guðs yfir einum syn[ð]ug[u]m [er i]ðrun gerir, svá sem þeim er þat at hryggvask er þeir reiðask illum verkum várum. 
L.: For en Engel er det, at berette eller behageliggjGre vore Gjerninger for Gud, intet andet end at fryde sig over vor Forbedring, som skrevet er: “Der er Fryd for Guds Engle over en Synder, som angrer (sine Synder)”. Ligesom det for dem er at bedröves, naar de vredes over vore onde Gjerninger. 
2.90 D. Sunt jugiter angeli in terra cum his quos custodiunt? 
2.90 Discipulus. Eru þeir ávallt jǫrðu m[eð] þeim er þeir varðveita? 
D.:, Ere de bestandig paa Jorden hos dem, som de beskytte? 
M. Cum opus fuerit, in auxilium veniunt, maxime cum precibus invitati fuerint.  Non est enim mora veniendi, cum in memento de caelo ad terras et iterum ad caelum relabi possint.  Qui, cum ad nos descendunt, gloria intima non fraudantur, quia semper vi dent faciem Patris, quocumque mittantur. 
Magister. Koma þeir til fulltings þá er þǫrf verðr ok þá helzt er þeir eru b[eidd]ir . En engi er [dvǫl] á kvámu þeira, því at þeir [f]ara á ein[u] augabragði til jarðar af himni [ok] enn af jǫrðu til hi[min]s. En er þeir koma til vár þá missa þeir eigi hinnar minnstu dýrðar, því at þeir sjá ávallt andlit Guðs hvert sem þeir eru sendir.     
L.: De komme (dem) til Hjelp, naar det behöves, og allerhelst naar de bedes derom. Men der er ingen Töven ved deres Komme, thi de fare i et Öieblik til Jorden fra Himmelen, og fra Jorden til Himmelen. Men naar de komme tilos, saa miste de ikke det mindste af (den himmelske) Herlighed, thi de see bestandig Guds Aasyn, hvorhen de end blive sendte.     
2.91 D. Qualiter apparent hominibus? 
2.91 Discipulus. Hversu vitrask þeir mǫnnum? 
D.: Hvorledes aabenbare de sig for Menneskene? 
M. In forma hominis.  Homo etenim, cum sit corpo(439)reus, non potest videre spiritus.  Propterea assumunt corpus de aere, quod homo possit audire et videre.  [Ipsum autem cor, pus magis est visibile quan: palpabile; non tamen omnibus visibile, nisi his solummodo quibus se volunt demonstrare.] 
Magister. Í manns á[s]jónu, því at líkamligr maðr má eigi sjá andliga skepnu. Af því taka þeir líkam ór lofti, þann er [sj]á má ok heyra en eigi (76) þreifa um. En sá Iíkamr er eigi ǫllum sýniligr, [he]ldr þeim [e]inum [er] þeir vilja sýn[a]sk.       
L.: I menneskelig Skikkelse, thi det legemlige Menneske kan ikke see den aandelige Skabning; derfor tage de sig Legeme af Luften, som man kan see og höre, men ikke fole paa. Men et saadant Legeme er ikke synligt for alle, men kun for dem, for hvem de ville vise sig.       
[29. De dæmonibus insidiantibus, et obsidentibus.] 
[Chapter 29] 
[Kapitel 29] 
2.92 D. Sunt daemones hominibus insidiantes? 
2.92 Discipulus. Eru djǫflar ávallt á vélum um menn? 
D.: Ere Djævlene bestandig sysselsatte med at bedrage Menneskene? 
M. Unicuique vitio praesunt daemones qui sub se habent innumerabiles qui animas jugiter ad vitia illiciunt et mala hominum suo principi cum magna cachinno referunt.  Si quis tamen illorum ab aliquo justorum pugnans vincitur, mox ab angelo custode ejus in abyssum. retruditur nec amplius cum aliquo sanctorum congredi permittitur, quamvis alius a principe daemonum in locum ejus subrogetur. (M1155-)  Sicut emm homo a diabolo victus mox de paradiso,est ejectus, ita, cum quis daemonum a sanctis superatur, confestim confusus in tartara damnatur.  [Hi saepius corpus de crasso aere sumunt palpabile, quo magis possint fallere.] 
Magister. [Fyrir] hv[er]ri synð [r]áða djǫflar ok teygja ávallt andir manna at misgera, ok segja ill verk þeira hǫf[ðingja sín]um med myklum hlátri. En ef nøckurr þeira verðr yfir stiginn af góðum manni, þá kastar varðhaldse[n]gill þess manns honum í undirdjúp ok má aldri sá síðan berjask í gegn helgum mǫnnum, því at svá sem maðr yfirstiginn af djǫfli var þegar rekinn ór paradís, svá verðr ok djǫfull þegar sendr í helvíti, sá er yfirstígsk af helgum manni. En þó sendir hǫfðingi djǫfla annan í stað þess er yfir var stiginn. Þat er ok at djǫflar taka oft þá Iíkami ór inu þykkra lofti er þreifa má um.       
L.: Djævlene raade over enhver Synd og lokke bestandig Menneskenes Sjæle til at synde, og fortælle deres onde Gjerninger til deres Höv[ding]6 med megen Latter. (290) Men dersom nogen af dem bliver overvunden af et godt Menneske, da kaster det Menneskes Skyts-Engel ham i Afgrunden, og kan han aldrig mere kæmpe imod Mennesker. Thi ligesom Mennesket, (efterat være bleven) overvundet af Djævelen, blev strax drevet ud af Paradis, saaledes bliver ogSaR den Djævel, som overvindes af et helligt Menneske, stro: sendt til Helvede. Men dog sender Djævelens Hövding en anden i Stedet for den, som blev overvunden. Det maa endvidere bemærkes, at Djævlene tage sig ofte saadanne Legemer af den tykke Luft, som man kan föle paa.       
2.93 D. Possunt obsidere quos volunt? 
2.93 Discipulus. Megu þeir tæla þá er þeir vilja? 
D.: Kunne de forlokke hvem de ville? 
M. Gregem porcorum intrare non potuerunt nisi permissi.  Quanta minus homines! Aliquando corpus sancti viri obsident, illi ad coronam, sibi autem ad poenam. Malorum autem Animas semper obsident; interdum etiam corpora vexant.  Corpus hominis in baptismate ut templum Spiritui Sancta oleo et chrismate dedicatur, ut dicitur: “Templum Dei sanctum est, quod estis vos” (I Cor., III, 17).  Igitur hoc templum semper aut Spiritus Sanctus aut immundus sprntus inhabitat. 
Magister. Ef þeir máttu eigi grípa svínaflokk nema þeim væri lofað, þá megu þeir myklu síðr menn svíkja. Stundum kvelja þeir Iíkam réttláts manns honum til dýrðar en sér til písla. En ávallt kvelja þeir andir illra ok stundum Iíkami þeira. Líkamr manns helgask í skírn Guðs og helgum anda sem musteri með krisma og viðsmjǫri, sem ritat er: Þér sjalfir eruð heilagt musteri Guðs. En í þessu musteri byggir annat tveggja ávallt, spiritus sanctus eða óhreinn andi.       
L.: Dersom de ikke kunde besætte en Flok Sviin, uden ’det blev dem tilladt, saa kunne de meget mindre bedrage Mennesker. Stundom plage de et retfærdigt Menneskes Legeme, ham til Forherligelse, men sig til Pinsler; men bestandig pine de de Ondes Sjæle, og stundom deres Legemer, som skrevet er: “I selv ere Guds hellige Tempel.” Men i dette Tempel bygger stedse enten spiritus sanctus (den hellige Aand) eller en ureen Aand.       
[30. De unctione, et pœnitentia in extremis, ac de morte.] 
[Chapter 30] 
[Kapitel 30] 
2.94 D. Quid valet olei unctio infirmis? 
2.94 Discipulus. Hvat stoðar smurning sjúkum? 
D.: Hvad gavner Salvelsen den Syge? 
M. Peccata confessa et non iterata vel quotidiana per hanc unctionem relaxantur, ut dicitur: “Si in peccatis est, dimit(440)tentur ei” (Jacob., V, I5).  Si depeccatis poenitentiamnon egit, ista unctio non solum ei nihil prodest, sed etiam multum obest. 
Magister. Fyrir þessa smurning ]…]1    
L.: Formedelst denne Salvelse . . . . . .7 . . . . . .8    
2.95 D. Prodest poenitentia in extremis? 
 
 
M. Qui peccata sua usque ad mortem poenitere differunt, non ipsi peccata, sed peccata eos deserunt, quia eos diutius servos habere nolunt.  Qui tamen ex corde poenitent, et in ipsa morte misericordiam invenient, sicut latro in ipso mortis exitio, ut dicitur: “Quacumque hora ingemueris, salvus eris” (cf. Ezech., XVIII, 2I–22 et XXXIII, I2). 
   
   
2.96 D. Unde dicitur mors? 
 
 
M. Ab amaritudine vel a morsu pomi vetiti, unde mors est orta.  Sunt autem tres mortes: immatura infantum, acerba ut juvenum, naturalis ut senum.. 
   
   
2.97 D. Cum peccata in baptismate diunttantur et cum mors sit poena peccati, cur permittitur post baptisma electis dominari? 
 
 
M. Ut possint pro Christo pati et magis coronari.  Est et aliud: si immortalitas corporum in baptismo daretur, non pro Deo, sed pro hac immortalitate ab omnibus ad baptisma festinaretur et sic nullus ad regnnm reverteretur.  Peccatum ergo Deus in baptismo dimisit, poenas peccati non remisit, ut justi per fidem ambulent, per operationem se exerceant, donee mors a vita absorbeatur. 
     
     
[31. De reditu peccatorum, et de peccato irremissibili.] 
[Chapter 31] 
[Kapitel 31] 
2.98 D. Dimittuntur reprobis peccata in baptismate? 
 
 
M. Dimittuntur, sed, cum ipsi post in eadem peccata relabuntur, quae dimissa erant, etiam in eos revolvuntur, ut dicitur: “Omne debitum dimisi tibi” (Matth., XVIII, 32), et mox subditur: “Tradidit eum tortoribus, donee redderet universum debitum” (Matth., XVIII, 34). 
 
 
2.99 D. Cur permittit eos ad baptisma vel ad alia sacramenta accedere, cum sdat eos ab his deficere? 
 
 
M. Propter electos, ut dictum est, ut trahant eos exemplo. (441) 
 
 
2.100 D. Quae est “blasphemia Spiritus Sancti, qu.ae non remittitur neque in hoc saeculo neque in futuro” (cf. Matth., XII, 3I–32)? 
 
 
M. Impoenitentia et diffidentia.  In Spiritu Sancto datur remissio peccatorum; qui igitur de gratia Spiritus Sancti difti.dit et non poenitet, hic blasphemat Spiritum Sanctum et hoc est irremissibile peccatum. 
   
   
[32. De morte, et de sepultura bonorum et maloruin.] 
[Chapter 32] 
[Kapitel 32] 
2.101 D. Nocet bonis si occidantur vel subita morte rapiantur? 
 
 
M. Nihil peuitus. Non enim subita morte moriuntur qui se semper cogitaverunt morituros.  Sive ergo ferro immolentur seu a bestiis dilacerentur aut flannnis vel undis immergantur aut suspendantur vel in rota flangantur vel quolibet infortunio moriantur, semper est “pretiosa in conspectu Domini mors sanctorum ejus” (Psal., CXV, I5), ut dicitur: “Quacumque morte justus moriatur, justitia ejus non auferetur ab eo.” Et talis mors non o best, immo multum eis prodest, quia, si quid peccati contraxerunt per humanam fragilitatem, relaxatur per mortis acerbitatem. 
   
   
2.102 D. Prodest malis si diu decumbant in lectis, antequam moriantur? 
 
 
M. Nihil. Quacumque enim morte moriantur, mala et subita morte moriuntur qui in Domino non moriuntur et qui se nunquam cogitaverunt morituros.  Et ideo semper mors peccatorum est pessima. 
   
   
2.103 D. Obest justis aliquid si in dmiterio ecclesiae non sepeliantur? 
 
 
M. Nihil prorsus.  Totus namque mundus est templum Dei, quod dedicatum est sanguine Christi et sive in campo seu in silva vel in palude vel quo vis loco sepeliantur vel projiciantur aut a bestils vel a belluis devorentur, semper in gremio Ecclesiae confoventur, quae per latitudinem terrae diffunditur. (442) 
   
   
2.104 D. Confert eis aliquid quod in sacris locis tumulantur? 
 
 
M. Per quosdam justos loca sacrantur in quibus tumulantur.  qui autem in poenis sunt in hoc prodest quod eorum corporam sacris locis sepeliuntur, quod eorum precibus adjuvantur qmbus per sepulturam sociantur.  Et in hoc etiam prodest quod, cum illorum amici ibi conveniunt, de monumentis admoniti pro eis Domino preces fundunt. 
     
     
2.105 D. Prodest malis si in sacro loco sepeliantur? 
 
 
M. Immo multum obest si eis per sepulturam junguntur a quibus longe per meritum disjunguntur; unde et multi leguntur.  saepe per daemones effossi et a sacris locis longius proJecti. 
   
   
2.106 D. Longe te faciat Deus, bone doctor a malis et Civibus aethereis societ te Christus in astris. 
 
 
M. Amen. (443) (M1157-) 
 
 
Permanent link
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login