You are here: BP HOME > LON > Elucidarium > fulltext
Elucidarium

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
Elucidarium
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionPrologus
Click to Expand/Collapse OptionI. LIBER PRIMUS: DE DIVINIS REBUS
Click to Expand/Collapse OptionII. LIBER SECUNDUS: DE REBUS ECCLESIASTICIS
Click to Expand/Collapse OptionIII. LIBER TERTIUS: DE FUTURA VITA
Back to library
[20. Dotes animarum in beatis; et quod de peccatis rite expiatis non erubescant; deque pleno omnium gaudio.] 
[Chapter 20] 
[Kapitel 20] 
3.107 D. Sicut dulcis fons sitientem agricolam, ita delectabilis favus de ore tuo distillans meam refocillat animam.  Sed O incomparabiliter beati, qui ad tam ineffabilia bona sunt praedestinati! 
3.107 Discipulus. Svá sem þyrstan mann gleðr sœtr bruðr, svá nærir ǫnd mína hunangfljótanda mál ór munni þínum,  því at þeir eru fullsælir er til svá góðs eru hugðir af Guði. 
D.: Som en sod Kilde glæder en törstig Mand, saaledes nærer den Honning flydende Tale af din Mund min Aand,  thi de ere fuldkommen salige, som ere bestemte til saameget Godt af Gud. 
M. Vere “beati sunt, qui habitant in domo Domini” (cf. Psal., LXXXIII, 5), quia in his omnibus vivent in saeculum saeculi.  His Salomonis sapientia esset magna insipientia.  Porro ipsi omni sapientia affluunt; omnem scientiam de ipso fonte sapientiae hauriunt.  Omnia quippe praeterita, praesentia et si qua sunt futura perfecte sciunt.  Omnium omnino hominum sive in caelo sive in inferno nomina, genera, opera bona vel mala unquam ab eis gesta norunt et nihil est quod eos lateat, cum in sole justitiae cuncta pariter videant. 
Magister. Sannliga eru sælir þeir er byggva í húsi Guðs ok lifa í þessum hlutum ǫllum of ǫld alda.  Þeim mundi speki Salomons þykkja mikil heimska,  því at þeir skína í allri speki ok hafa vitru af sjolfum Guðs spekðarbrunni,  því at þeir vitu alla hluti, liðna ok núliga ok óorðna ok allra manna á himni ok á jǫrðu ok í helvíti  nǫfn ok kunnu þeir ok verk bæði góð ok ill. Ok leynisk etki fyr þeim, því at þeir sjá allt í réttlætissólu Guðs. 
L.: Sandelig ere de salige, som bygge i Guds Huus og leve i alle disse Ting i Evighed.  Dem vilde synes Salomons Viisdom stor Daarskab,  thi de skinne i al Viisdom, og have Viden af Gud selv, Viisdommens Kilde, thi de vide alle Ting, forbigangne og nærværende og tilkommende,  og de kjende alle Menneskers Navne i Himmelen og paa Jorden og i Helvede,  og deres Gjerninger, bude gode og onde, og der skjules intet for dem, thi de see alt i Guds Retfærdigheds Sol. (304) 
3.108 D. Heu! Quantas lacrimas miseriae nunc co(M1173-)git (471) fundere fons tuae eloquentiae!  Scient omnes sancti quae ego feci? 
3.108 Discipulus. Bruðr mælsku þinnar skyldir mik at fella tǫ́r.  Vitu allir helgir þat er ek gerða? 
D.: Din Veltalenheds Kilde tvinger mig til at fælde Taarer.  Vide alle Hellige det, som jeg har gjort? 
M. Utique. Non solum quae fecisti, sed quae unquam vel cogitasti vel dixisti aut aliquis homo, sive bonum sive malum, indelebiliter cognoscent. 
Magister. Eigi at eins þat er þú gerðir, heldr ok allt þat er þú hugðir ok mæltir gott ok illt. 
L.: Ikke blot det, som du har gjort, men ogsaa alt det, som du har tænkt og talt, godt og ondt. 
3.109 D. Quid tunc valet confessio et poenitentia peccatorum, si non delebuntur et si ipsi debent [impia et] foeda et turpia fiagitia nostra scire, quae etiam exhorresceres cogitare? 
3.109 Discipulus. Hvat stoðar þá skriftaganga ok iðrun ef þeir skulu vita ljótar synðir órar, þær er vér skǫmmumsk þótt allar komi í hug at eins? 
D.: Hvad nytter da Skriftegang og Anger, naar de skulle vide vore hæslige Synder, som vi skamme os ved, om de end ene og alene ere opkomne i vor Tanke. 
M. Quid abhorres? Quid times? An vereris quod de factis tuis ibi confundaris?  De foedissimis et turpissimis actibus tuis confessis et poenitentia lotis non plus verecundaberis quam si quis nunc tibi narraret quae olim gessisti in cunis nec plus erubesces quam si vulneribus in proelio acceptis perfecte sanatus esses.  Nihil est aliud peccata dimittere vel delere quam non punire; per poenitentiam et confessionem remittuntur, sed de Dei et sanctorum scientia nunquam delebuntur. 
Magister. Hvat hræðisk þú eða uggir at þar munir þú skammask verka þinna?  Inna ljótustu synða þinna tilsagðra ok fyr iðrun bœtta, ok skaltu eigi meir skammask an þá ef nekkverr segði þér þat er þú gerðir í vǫggu ok eigi meir an algróinna sára þeira er þú fekkt í orrustu.  Etki er annat at fyrgefa synðir an hefna þeira eigi. Fyr iðrun ok játning fyrgefask synðir, en takask eigi ór minni Guðs né heilagra. 
L.: Hvorledes frygter du eller er du bange for, at du der vil skamme dig ved dine Gjerninger?  (Selv) ved dine hæsligste Synder, som ere bekjendte, og ved Anger forsonede, skal du ikke skamme dig mere, end om nogen fortalte dig det, som du har gjort i Vuggen, og ikke mere end ved heelt lægede Saar, som du har faaet i et Slag.  At tilgive Synder er ikke andet end ikke at straffe dem. Ved Anger og Bekjendelse tilgives Synderne, men borttages ikke af Guds eller de Helliges Hukommelse. 
3.110 D. Vellem hoc mihi exemplo probari. 
3.110-111 Discipulus. Sannaðu þat. 
D.: Beviis det. 
M. Numquid scis quod David homicidium et adulterium perpetravit? 
Magister. Veizt þú at David gerði hórdóm ok manndráp, 
L.: Veed du at David begik Hoer og Mord, 
3.111 D. Scio. 
 
 
M. Num nosti Mariam peccatricem fuisse, Petrum Christum perjurio abnegasse, Paulum Ecclesiam crudeliter impugnasse? 
en Máría Magdalena var synðug ok Pétarr neitti Kristi ? 
men Maria Magdalena var syndig, og Peter fornægtede Christus? var syndig, og Peter fornægtede Chri- 
3.112 D. Novi. 
3.112 Discipulus. Veit ek. 
D.: Det veed jeg. 
M. Credis eos esse in caelo? 
Magister. Trúir þú at þau sé á himnum? (104) 
L.: Troer du, at de ere i Himmelen ? 
3.113 D. Credo. 
3.113 Discipulus. Trúi ek. 
D.: Ja, det troer jeg. 
M. Si ergo tu adhuc corruptibilis et fragilis haec nosti, quanta magis illi norunt qui ab omni corruptione et fra(472)gilitate liberi erunt!  Non tamen nunc inde verecundantur, sed magis de sna salvatione in Domino gloriantur. 
Magister. Ef þú veizt þetta, jarðligr ok óstyrkð allri,  en þeygi skammask þeir þess, heldr fagna þeir hjǫlp sinni í Guði. 
L.: Dersom du veed dette (du som er endnu) jordisk og (befindende dig i) al Skröbelighed,  [hvor meget mere ville de ikke vide, som ere fri for al Fordærvelse og Skröbelighed?]. Men de skamme sig ikke derved, men fryde sig over sin Frelse i Gud. 
3.114 D. Non abhorrent angeli tales vel sancti qui pene nihil peccaverunt? Non habebunt eos pejus? 
2507 3.114 Discipulus. Þykkja eigi englum Guðs slíkir verri an þeir er fátt misgerðu? 
D.: Tykkes ikke Guds Engle slige (Mennesker) værre end de som lidet forbröd ? 
M. Nequaquam. Sed, sicut his amici congaudent qui naufragium vel aliquod grave periculum evadunt, ita angeli et sancti de illorum evasione congratulantur quibus omnia, etiam ipsa peccata, in bonum cooperantur.  Et, sicut medicus magis de desperate aegroto, si eum salvaverit, laudatur, ita Deus uberius de illorum salvatione glorificatur. 
Magister. Víst eigi, því at svá sem vinir fagna þeim mest er braut koma ór skipsbroti eða (AM 674a:58) ór ǫðrum miklum háska, svá fagna englar ok helgir þeira heilsu mest er ór synðum leysask.  Ok svá sem sá læknir er mest lofaðr er torvelzt grœðir, svá er ok Kristus mest dýrkaðr af slíkra manna hjǫlp. 
L.: Visselig ikke, thi ligesom Venner frydes mest over dem, der undkomme fra et Skibbrud eller fra en stor Fare, saaledes frydes Engle og hellige Mænd mest ved deres Salighed, som befries fra Synderne;  og ligesom den Læge bliver mest rost, som helbreder en vanskelig (305) Sygdom, saaledes bliver ogsaa Christus mut priset formedelst slige Menneskers Frelse. 
3.115 D. O immensa laetitia! 
3.115 Discipulus. Mikil gleði er þat. 
D.: Det er en stor Glæde! 
2514-M. David et Jonathae amicitia illis esset inimicitia. O quam dulcis amicitia eos copulat quos Deus ut filios suos amat et ipsi Deum plus quam se ipsos diligunt et omnes angeli et omnes sancti eos ut se ipsos diligunt.  Laelii et Scipionis concordia esset illis discordia.  Sane concordia illorum est ut oculorum: quo unus aspicit, mox se alter illuc flectit.  Quidquid aliquis illorum volet, hoc Deus, hoc angeli, hoc omnes sancti volent. 
2514-Magister. Vinátta David ok Jonathe samtengir þá, því at Guð ann þeim sem sonum en þeir honum meira an sjolfum sér ok elska þá allir englar ok helgir sem sjalfa sik.  Samþykki Lelius ok Scippions mundi þar þykkja sundrlyndi,  því at þeira samþykki er slíkt sem augna, er þangat lítr annat þegar er annat sér.  Þat er einn þeira vill, þat vill þegar Guð ok þat allir englar ok allir helgir. 
L.: Davids og Jonathans Venskab forener dem, thi Gud elsker dem som Sönner, men de elske ham hoiere end sig selv, og aUe Engle og Hellige elske dem øom øig selv.  Lælius’s og Scipios’ø Enighed vilde der anøees for Uenighed,  thi deres (de Saliges) Enighed er som Öinenes, af hvilke det ene seer strax derhen, hvor det andet seer hen.  Det som den ene af dem vil, det vil strax Gud, og det ville alle Engle og alle Hellige. 
3.116 D. Eia, si Deus et omnes sancti volunt quod ego, tunc volo similis esse Petro. 
3.116 Discipulus. Ef Guð vill sem ek ok allir helgir, þá vil ek vera glíkr Petro. (AM 674a:59) 
D.: Dersom Gud og alle Hellige ville som jeg, da vil jeg være lig Petrus. 
M. Certe, si hoc volueris, continuo eris.  Non dico quod Petrus sis, sed Petro similis.  Nam, si cuperes Petrus esse, cuperes non subsistere. Si enim tuam essentiam exueres, nihil esses.  Quamvis nullus ibi plus cupiat quam promeruit, sicut nec pes cupit oculus esse aut manus auris vel vir esse mulier.  Si enim aliquid plus cuperent, plenum gaudium non haberent; sed omnes plenum gaudium habebunt.  Igitur nihil plus cupient quam habebunt et nihil plus potest adjici gaudio illorum. (473)  Quod enim quisque in se non habuerit, in altero habebit; Verbi gratia Petrus in Johanne gloriam habebit virginitatis, Johannes in Petro gloriam passionis.  Et ita gloria uniuscujusque erit omnium et gloria omnium uniuscujusque.  Dic igitur quid cupere plus poterunt qui angelis coaequales erunt et haec omnia quae jam memoravi et plura habebunt.  Alexandri ampla potentia esset illis angusta custodia.  Nempe illorum tam efficax erit potentia, ut, si aliud caelum et aliam terram facere velint, potenter possint.  Sunt enim filii Dei et cohaeredes Christi et ideo dii, ut dicitur: “Ego dixi, dii estis” (Psal., LXXXI, 6).  Et, quia dii sunt, omnia quae volunt possunt. 
Magister. Ef þú vildir þat, þá værir þú svá þegar.  Eigi segi ek at þú værir Petrus, heldr glikr Petro.  Ef þú girndisk at vera Petrus, þá værir þú etki, því at þú girndisk annat at vera an þú ert.  En þar vill engi meiri dýrð hafa en hann er verðr, svá sem hér vill eigi fótr vera hǫnd, né eyra at vera auga.  En ef þeir girndisk nakkvat framarr, þá hefði þeir eigi fullan fǫgnuð. En þeir hafa fullan fǫgnuð  ok fýsask enskis framarr an þeir hafa ok má etki leggjask við fǫgnuð þeira né af takask,  því at því fagnar hverr með ǫðrum er eigi hefir sjalfr með sér. Petrus fagnar hreinlífi Johannis en Johannes fagnar píslarvætti Petri  ok (AM 674a:60) verðr svá einshvers dýrð at þat er [allr]a dýrð ok allra dýrð einum at dýrð.  Eða hvat megi þeir framarr girnask an vera glíkir englum ok hafa þessa góða hluti alla er nú tínda ek ok marga aðra.  Veldi Alexander konungs væri þar þrǫngt varðhald,  því at veldi þeira er svá mǫ́ttugt at þeir megu gera annan heim ef þeir vilja,  því at þeir eru sonir Guðs ok samerfingjar Krists, sem ritit er: Ek sagða: goð eruð ér.  Ef þeir eru goð, þá megu þeir allt þat er þeir vilja. (106) 
L.: Dersom du vilde det, Saa var du det strax.  Ikke siger jeg, at du var Petrus, men lig Petrus.  Dersom du Onskede at være Petrus, da var du ikke (længer) til, fordi du da onskede at være andet, end du er.  Men der vil (önsker) ingen (at) have större Herlighed, end han fortjener, ligesom en Fod her ikke vil være Haand, eller Oret vil være Oie.  Men om de onskede noget mere, da vilde de ikke have fuldkommen Fryd. Men de have fuldkommen Fryd  og attraae intet mere, end de have, og kan intet lægges til deres Fryd eller tages fra den,  thi enhver fryder sig over det hos andre, som han ikke har selv i sig. Petrus fryder sig over Johannes’s Kydskhed, men Johannes fryder sig over Petri Martyrdom,  og bliver hver enkelts (den enkeltes) Herlighed saaledes, at den bliver alles Herlighed, og alles Herlighed bliver til Herlighed for hver enkelt.  Hvad kunne de da attraae mere end at være lig Engle, og have alle disse gode Ting, som jeg nu opregnede, og mange andre?  Kong Alexanders Vælde vilde der være et snævert Fængsel,  thi deres Vælde er saa stor, at de kunne skabe en anden Verden, om de ville,  thi de ere Guds Sönner og Chriøti Medarvinger, som skrevet er: “Jeg sagde, I ere Guder” (Psalm. 82, 6),  (men) ere de Guder, saa formaae de alt det, som de ville. (306) 
3.117 D. Et, si possunt, quare non aliud caelum faciunt? 
3.117 Discipulus. Hví gera þeir eigi annan himin ef þeir megu? 
D.: Hvorfor skabe de ikke en anden Himmel, naar de kunne det? 
M. Deus nihil imperfectum reliquit, qui omnia in mensura et numero et pondere perfecte absolvet, et, si ipsi aliud facerent caelum, esset superfluum.  Sed nihil volent quod sit indecens vel supervacuum.  Nos etenim multa possumus quae tamen non facimus, ut saltare, currere. 
Magister. Guð lét etki eftir vanunnit ok leysti allt af hendi algǫrt. Af því væri annarr heimr ósœmr ok tómr þótt gǫrr væri.  En (AM 674a:61) helgir vilja etki ósœmt g[… ] laust,  svá sem vér gerum eigi allt [… ] er vér megum gera. 
L.: Gud efterlod intet ufuldendt og skabte alt fuldkomment; derfor vilde en anden Verden være upassende og overflodig, om deu blev skabt,  men de Hellige ville intet upassende . . . u(nyttigt),  saaledes som vi ikke gjöre alt . . . som vi kunne gjöre. 
3.118 D. Haec omnia possunt credi de apostolis et sanctis summis.  Circa nos bene geritur, si nobis in servitio eorum vivere conceditur. 
3.118 Discipulus. Þetta mun frá postulum einum sagt eða inum hæstum Guðs vinum.  En við oss er vel skipat þótt vér sém þrælar þeira. 
D.: Dette siges (gjælder) vel kun om Apostlene eller om de störste Guds Venner.  Men mod os forfares der allerede vel, naar vi ere (blive) deres Trælle. 
M. De omnibus omnino justis dictum est: “Erunt aequales angelis Dei” (cf. Luc., XX, 36).  [Sicut enim illud est perfecte calidum a quo omne frigus est remotum et illud est perfecte frigidum a quo omnis calor submovetur et tamen aliud potest esse calidius aut frigidius, ita, licet omnes sancti sint aequales angelis semper videndo faciem Patris, tamen ita differunt in gloria: ut stellarum claritas vel solis et lunae lumina.] Sicut igitur rex praeteriens aegrum in caeno jacentem videret quem levari, balneari, vestibus suis indui juberet, nomen suum ei imponeret, in filium eum adoptaret, regnum ei in haereditatem daret, ita Deus cernens nos in luto peccatorum, de quo nos per fidem levavit, baptismate lavit, nomen suum divini(474)tatis imposuit, in regnum suum haeredes adscivit, ut dicitur: “Quotquot receperunt eum, dedit eis potestatem filios Dei fieri (Joan., I, I2).  “Quamvis ergo alius alio praestantius, alius alio eminentius gloriam pro meritis sortiatur, tamen omnes unam domum Patris, licet diversis mansionibus, et unum denarium de visione Dei et consortio angelorum percipient.  Joseph honor esset eis ut dedecus.  O qualem honorem ipsi habebunt, quos Deus ut filios honorat, angeli ut principes, omnes sancti ut deos venerantur!  Debitor est enim eis Deus quia hoc quod de eis statuit facere, ut hoc fieret, toto adnisu se praeparavere.  Debitores sunt eis angeli, quia quod eorum numerus est impletus, quantum in ipsis fuit, ipsi effecerunt. Debitores sunt eis omnes sancti, quia quod binam stolam; immo centuplum perceperunt, ex eis ex magna parte habebunt (6 et 7).  Debitores sunt eis caelum et terra et omnis creatura, quia quod tam excellenter innutata sunt, ut hoc fieret, suis meritis festinaverunt.  Eliae et Enoch securitas esset eis timoris anxietas, qui ita securi erunt quod nec mortem (M1175-) nec aliquod infortunium timebunt et haec omnia nunquam amittere pavebunt.  Deus enim eis non auferet (1O), cum sint filii ejus carissimi, et ipsa (11) amittere nunquam volent: igitur nunquam ea per Deus.  De equuleo vero erepti et iu regnum rapti laetitia esset eis (I2) maestitia.  O qualem laetitiam et exsultationem ipsi habebunt, qui (13) in gaudium Domini introibunt! (14)  O Deus, quale gaudium habebunt, qui Patrem in Filio, Verbum in Patre (475) et Spiritus Sancti caritatem in utroque, sicuti est, facie ad faciem, semper videbunt!  Gaudium habebunt de consortio angelorum, gaudium de contubernio omnium sanctorum.  Gaudebunt itaque de bonis Domini interius et exterins, supra se et infra se, in circuitu et undiqne.  Ad hoc omnes amicos suos, quorum multa milia sunt; his deliciis affluere et superabundare gaudebunt.  Ecce, hoc est plenum gaudium et haec est omnium bonorum sufticientia sine omni indigentia. 
Magister. Frá ǫllum réttlǫ́tum er þetta sagt, því at allir verða jafnir sem englar Guðs.  Svá sem konungr sé sjúkan liggja í sauri ok léti þvá hann ok lauga ok skrýða klæðum sínum ok gæfi honum nafn sitt ok gerði sér at óskmegi ok gæfi honum erfð ríkis síns, svá lét Guð oss liggja í synðasauri ok þó oss fyr trú í skírn ok gaf oss kristit nafn ok gerði sér at óskmǫgum, sem ritit er: Allir þeir er við honum tóku gaf hann þeim veldi at verða sonum Guðs.  Þótt annarr (AM 674a:62) [… ]um hæri dýrð þar eftir [… ] sínum ok taka þó allir í einu húsi fǫður einn fagnaðarpenning af sýn Guðs ok samlagi engla.  Josephs vegr væri þar ótiginn,  því at þeir hafa sannan veg er Guð vegsamar þá sem sonu ok vegsama þá allir englar ok allir helgir svá sem hǫfðingja.  Goð er skyldarmaðr þeira, því at þeir gerðu sik verða þess er Guð ætlaði þeim.  Skyldarmenn þeira eru englar ok allir helgir, því at þeir kostgæfðu sem þeir mǫ́ttu at fylla tǫlu þeira ok auka fǫgnuð þeira.  Himinn ok jǫrð ok ǫll skepna gǫfgar þá, því at þeir skyndu til þess í sínum rǫ́ðum at ǫll skepna skiptisk til ins betra.  Øruggleikr Enoch ok […]                 
L.: Om alle Retfærdige liges (gjælder) dette, thi alle vorde lige med Guds Engle.  Ligesom om en Konge saae en Syg ligge i Skarnet, og lod toe og bade ham, og ifore ham sine (Kongens) Klæder, og gav ham sit Navn og gjorde ham til sin udkaarede Sön og gav ham Arveret til sit Rige, saaledes saae Gud os ligge i Syndernes Skarn, og toede os ved Troen i Daaben og gav os christent Navn og gjorde os til sine udkaarede Sönner,  som skrevet er: “Alle dem, som modtage ham (Christum), gav han Magt til at vorde Guds Sönner” (Joh. 1, 12). Skjönt en anden . . . der en höiere Herlighed (end en anden) efter . . . sine Fortjenester, da modtage dog alle i eet og samme Faders Huus een Glædens Penning af Guds Syn (Beskuelse) og Engles Samfund.  Josephs Ære vilde der ikke være nogen Ære,  thi de have der en sand Ære, idet Gud ærer dem som Sönner, og alle Engle og alle Hellige ære dem som Hövdinger (Prælater).  Gud er deres Skyldner, thi de gjorde sig værdige til det, som Gud havde bestemt for dem.  Englene og alle Hellige, ere deres Skyldner, thi de lagde Vind paa, som de bedst kunde, at fylde deres Tal og foröge deres Fryd.1   Himmel og Jord og al Skabningen priser dem, thi de frem (307) skyndte det ved deres Opförsel, at hele Skabningen forandredes til det Bedre.  Enochs Tryghed og . . . . . de . . . . . i Fryd . . . . . Sönnen og Kjærlighed . . . . . begges saaledes som . . . . . de frydes ved Samfund . . . . . Helliges frydes de . . . . . Guds, udvortes og indvortes, over sig og under sig, og omkring sig. De frydes og derved, at alle . . . . . lige . . . . . Skjönhed . . . . . hæsligste . . . . . ere lette i alle . . . . . ere hine tunge i stor . . . . . hed. Ligesom disse ere styrkede af den höieste Kraft, saaledes ere alle hine lammede af stor Afmagt. Ligesom disse nyde kongelig Frihed, saaledes . . . . . gaae hine i slavisk Ufrihed. . . . . . som disse frydes i stor Vellyst . . . . . bedröves hine i mangen . . . . . som disse frydes ved salig Udödelighed, . . . saaledes begræde hine et usselt og lan(gt (Liv?). Ligesom disse ere oplyste af al (Viisdom), saaledes formörkes hine af mörk . . . . .; thi for dem bliver til Sorgs Forögelse det som de vide. Ligesom Venskab (forener) disse, saaledes piner (Fjendskab) hine. Ligesom disse blive . . . . . ærede af al Ska(bningen) . . . . . have hine Uenighed og . . . . . Skabningen. Ligesom disse . . . . . Vælde, saaledes nedtrykkes hine i den dyb(este) Afmagt. Ligesom disse iföres . . . . . störste Ære og Sikkerhed, saaledes . . . . . hine af den störste Frygt. (Ligesom) disse frydes i en uudsigelig Fryd, saaledes græde hine uden Ende i . . . elig Sorg. Guds Had have de; (thi) de modsatte sig ham som de (kunde) og sögte at bevirke, at (Guds) Borg ikke blev (opfört). De have Englenes Had; thi de bestræbte sig for, som de kunde, (at) deres Tal (ikke) skulde fyldes. Alle Helliges Had (have de); thi de . . . . . deres, som de kunde. D.: . . . . . Sammenligning: ligesom . . . . . ere de Retfærdiges Glæder, . . . . ., uforlignelige og uudsigelige.2                  
1. Da Membranens sidste Blad var saa beskadiget, at en at en större eller mindre Deel af de fleste Linier manglede (var afreven), bestaaer Resten af Oversættelsen, som Fölge deraf, for det meste kun af usammenhængende, afbrudte og ufuldstændige Sætninger.  2. Red. havde efter Prof. K. Gislasons Önske bestemt her at optage dennes efter de ovennævnte Oldböger bearbeidede Udgave af den oldnordiske Oversættelse af Elucidarius med den danske Oversættelse ved Siden. I sin Afskrift havde (308) han paa samme Maade som i Skriftet “Um frumparta íslenzkrar túngu í fornöld” gjengivet de i Oldbögerne forekommende oldnordiske Skrifttegn og Abbreviaturer. Af en stor Deel af disse havde man imidlertid ikke de tilhörende Typer og det faldt vanskeligt at faae dem tilveiebragte. Dette er Grunden til at her forelöbig leveres alene den danske Oversættelse og henvises til Texten, naar Omstændighederne tilstede dens Udgivelse. 
 
Permanent link
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login