Bibliotheca Polyglotta

LIBER TERTIUS

[Book III]

[3. Bok]

DE FUTURA VITA

[1. De deductione justorum in paradisum; et quid sit paradisus.]

[Chapter 1]

[Kapitel 1]

3.1 D. Jam innumeris hydrae capitibus praecisis, aliis atque aliis renascentibus pro eis, eia, lux Ecclesiae, arripe gladium tuae nobilis linguae et silvam quaestionum in qua erro succide, ut liceat mihi errabundo per te ad campum scientiae exire, et qualiter circa morientes agatur evolve.

M. Sicut sponsus cum multitudine militum ad suscipiendam sponsam venit et eam cum cantu gaudeus adducit, ita, cum justus in extremis agit, angelus sui custos cum multitudine angelorum venit et animam ejus, sponsam Christi, de carcere corporis tollit et cum maxima dulcissimae melodiae cantu et immenso lumine ac suavissimo adore ad caeleste perducit palatium in spiritualem paradisum.

3.2 D. Est hic paradisus locus corporens vel ubi?

M. Non est locus corporalis, quia spiritus non habitant in locis [corporalibus], sed est spiritualis beatorum mansio, quam aeterna sapientia perfecit ab initio et est in intellectuali caelo, ubi ipsa divinitas qualis est ab eis facie ad faciem contuetur.

[2. De perfectis et justis qui in cœlum deducuntur, et de purgandis.]

[Chapter 2]

[Kapitel 2]

3.3 D. Perducuntur illuc omnes animae justorum?

M. Perfectorum animae, cum a corpore eximuntur, mox illuc inducuntur. (444)

3.4 D. Qui sunt perfecti?

M. Quibus praecepta non sufficiunt, sed plus quam praeceptum sit faciunt, ut martyres, monachi, virgines. Martynum emm et virginitas et saeculi abrenuntiatio non sunt praecepta, sed divina consilia. Ideo qui haec faciunt regnum caelorum haereditario jure possidebunt, ut dicitur: [“Centuplum accipietis et Vltam aeternam possidebitis” (cf. in Matth., XIX 29), et alibi, Cum dederit dilectis suis somnum ecce haereditas Domini (Psal., CXXVI, 2–3), Justi autem quibusdam mansiouibus adhuc differuntur; de his dicitur: “Ut illis proficiat ad honorem, nobis autem ad salutem”.

3.5 D. Qui sunt justi?

M. Qui praecepta Domini implent sine querela, hi a corporibus exuti in terrenum paradisum vel potius in aliquod spintuale gaudium ab angelis perducuntur, cum spiritus in locis corporalibus non habitare credantur. Est quidam ordo justorum qui imperfecti dicuntur, qui tamen omnes in libro Dei scribentur, ut sunt conjugati, qui mortui pro meritis in amoenissima habitacula recipientur. Ex his multi ante diem judicii p:ecibus sanctorum et eleemosyuis viventium in majorem glonam sumuntur; omnes post judicium angelis consocientur. Sunt quidam de electis quibus multum deest de perfectione (10), qui crimina sua differunt poenitere; hi, sicut peccans filius servo traditur ad vapulandum, ita a sanctis angelis daemombus penmttuntur ad purgandum, qui tamen non plus eis nocere poterunt quam ipsi promeruerunt aut quam sancti angeli permittunt.

3.6 D. Quid potest esse per quod hi liberentur?

M. Missae, eleemosynae, orationes, alii pii labores his prosunt, maxime si ipsi viventes haec pro aliis fecerunt. Et quidam ex his septimo die, alii tricesimo, alii anniversario, quidam post multum tempus liberantur. Tamen post judicium omnes cum supradictis angelis coaequabuntur.

3.7 D. Cur magis aguntur hi dies?

M. Tria et quatuor fiunt septem; per tria fides Trinitatis, per quatuor homo, qui constat ex quatuor elementis, intelligitur. Anima etiam habet tres vires, quae est rationalis, irascibilis, concupiscibilis, et omne tempus septem diebus volvitur. Agitur igitur septimus dies, ut quidquid Anima in tribus vrribus suis per quatuor qualitates corporis iu fide Trinitatis in septem diebus hujus temporis contra septiformem Spiritum, quem in baptismo suscepit, peccavit relaxetur. Triginta per tria et decem surgunt; per tria nova lex propter fidem Triuitatis, per decem vetus lex propter decalogum intelligitur. Triginta etiam diebus omnis mensis labitur. Agitur itaque tricesimus, ut quidquid homo in mensibus in nova vel veteri lege deliquit deleatur. Arums est Christus, ut dicitur: “Annum acceptabilem Domino” (cf. Isa., LVIII, 5). Menses sunt duodecim apostoli, ut dicitur: “Beredices coronae anni beuignitatis tuae” (Psal., LXIV, 12). [Septimus dies septem dona Spiritus Sancti, tertius dies Trinitatem signat.] Solis cursus post annum, lunae redit post mensem. Agitur igitur anuiversarius, ut quidquid contra solem justitiae, Christum, et lunam, ejus Ecclesiam, et doctrinam apostolorum, qui sunt menses boui anni, egit remittatur.

(78) 3.7 (AM 238.XVIII:2r) […]kum góðgirndar ár. Tólf mánuðir þessa árs eru tólf postular. Sólarfar skiptist um sinn á ári, en tungl á mánaði. Sól merkir Krist en tungl kristni. Jafnlengd er haldin at fyrirgefisk þat er maðr gerði í gegn réttlætissólu Christo ok í gegn kenningu tólf postula er mánuðir [e]ru ins sanna árs.

Velvillies Aar. De tolv Maaneder i dette Aar ere de tolv Apostle. Solens Löb forandrer (afslutter) sig een Gang om Aaret; men Maanens een Gang om Maaneden. Solen betyder Christus, men Maanen Christenheden ; Aarsdagen feires, forat det skal tilgives, som Mennesket gjorde imod Retfærdighedens Sol, Christus , og imod de tolv Apostles Lære, som ere Maanederne i det sande Aar.

[3. De Purgatorio.]

[Chapter 3]

[Kapitel 3]

3.8 D. Quid est purgatorius ignis?

3.8 Discipulus. Hvat er hreinsanar eldr?

D.: Hvad er Skjærsilden?

M. Quibusdam est purgatio in ista vita cruciatus corporis quos eis mali inferunt; aliquibus affiictiones caruis quas sibi ipsi per jejunia, per vigilias, per alios labores ingerunt; quibusdam vero carorum vel rerum amissio; quibusdam dolores (446) vel aegritudo; aliquibus victus et vestitus egestas; quibusdam ipsius mortis acerbitas. Post mortem autem purgatio erit aut nimius calor ignis aut magnus rigor frigoris aut aliud quodlibet genus poenarum, de quibus tamen minimum majus est quam maximum quod in ista vita excogitari potest. Dum ibi sunt positi, interdum apparent eis angeli vel alii sancti in quorum honore aliquid in hac vita egerunt et aut auram aut suavem odorem aut (M1159-) aliquod solamen eis impendunt, usque dum liberati introibunt in illam aulam quae non recipit ullam maculam.

Magister. Sumum meingerðir þær er þeir taka af illum mǫnnum í heimi, en sumum mei[n]læti þau er þeir mæða líkam sinn í fǫstum ok í vǫkum eða í ǫðru erfiði. Sumum er hreinsunar eldr mannamissir, en sumum fjárskaði, sumum sóttir, en sumum válaði, ok sumum sárligr dauði. En eftir dauða er hreinsunar písl bitr eldr eða mikit frost eða ǫnnur písl nøkkur. En hin minnsta písl af þeim er meiri en hér í heimi hin mesta. Í þeim píslum vitrask mǫnnum stundum englar eða þeir helgir er þeir hǫfðu í nøkkru minning gert í heimi ok veita þeim nøkkra huggan eða hvíld unz þeir leysask af pís[l]um ok ganga inn í himnahǫll.

L.: For nogle den Mishandling, som de modtage (taale) af onde Mennesker i Verden; men for somme (291) de Lidelser, hvormed de udmatte sine Legemer ved Fester, ved Vaagen eller ved anden Besværlighed For somme er Skjærsilden Tabet af Mennesker; men for somme Eiendoms:ab; for somme Sygdomme; men for somme Elendighed, og for somme en smertefuld Död. Men efter Döden er Renselsens Pinsel brændende Ild eller megen Frost eller en anden Pinsel; men den mindste af disse Pinsler er större end den störste her i Verden. I disse Pinsler aabenbare sig stundom for Menneskene Engle eller saadanne Hellige, til hvis Erindring de havde gjort noget i Verden, og yde dem nogen Tröst eller Hvile, indtil de forlöses fra Pinsler og gaae ind i Himlenes Hal.

3.9 D. Quali forma sunt ibi positi?

3.9 Discipulus. Með hverri ásjónu eru andir í píslum?

D.: Hvilket Udseende have Sjælene i Pinsler?

M. In forma corporum quam hic gesserunt. Dicitur et de daemombus quod eis corpora de aere dentur in quibus crucientur.

Magister. Í ásjónu líkams þess er þær hǫfðu hér. Svá ok frá djǫflum sagt at þeir kvelisk í líkamligri ásjónu.

L.: Det Legems Udseende, som de havde her. Saaledes siges ogsaa om Djævlene, at de pines i legemlig Form.

10 D. Cum corpus sit insensibile et per se nihil possit operan mst quod Anima per illud operatur quasi per instrumentum, qua ratione damnatur?

3.10 Discipulus. Ef líkamr kennir sín eigi ok má ekki sjalfr gera, nema þat er ǫnd gerir fyrir hann, hversu er rétt at hann fyrirdœmisk?.

D.: Hvis Legemet ikke er sig bevidst og kan selv intet gjöre, undtagen det som Sjælen gjör formedelst det, hvorledes er det (da) ret, at det fordömmes?

M. Cum homines inimicum suum obsident, prius aedificta sua destruunt vel incendunt, post ipsum excruciatum intenmunt, ut et de amissis re bus doleat in animo et de illatis vulneribus In corporis exitio. Corpus est animae vestimentum vel habitacumm, quod, quia contempto creatore dilexit, destruitur et cum ea comburitur, ut de sui et habitaculi vel vestimenti incendio crucietur. Est et Animae instrumentum, non quale est fidictm t1b1a vel carpentario ascia, sed ita ei coadunatur ut quidquid egerit anima corpus etiam fecisse dicatur, et ideo juste cum ea damnatur.

Magister. Þá er menn taka óvini sína, þá brenna þeir fyrst eða brjóta hús þeira, en leiða síðan sjalfa til bana, at hugr óvina harmi bæði af skaða og af píslum líkams síns. Líkamr er h[ús an]dar eða klæði þat er hon elskaði meir en skapara sinn ok brennr þat af því […] t hon harmi bruna húss síns, þess er hon elskaði. Réttliga fyrirdœmisk líkamr með [… ]u eru svá samtengd at líkamr sýnisk allt gera þat er ǫnd gerir.

L.: Naar man fanger lline Fjender, saa brænder man forst eller nedbryder deres Huse, men forer dem siden selv til Döden, paa det at Fjendernes Sjæl skal sorge baade over Skaden og over sit Legems Pinsler. Legemet er Sjælens Huus eller Klædebon, som den elskede mere end sin Skaber, og derfor brænder det . . . . . .¹ at den skal sörge over sit Huses Brand, hvilket den elskede. Retteligen fordömmes Legemet med . . . . . .² ere saa forenede, at Legemet synes at gjöre alt det, som Sjælen gjör.

1. Her var et Hul i Pergamentet. 2. Her var et Hul i Pergamentet.

3.11 D. Quot animae perveniunt ad caelum?

3.11 Discipulus. Hvé margar andir koma til himi[n]ríkis?

D.: Hvor mange Sjæle komme til Himmerige?

M. Quat angeli ibi remanserunt. [Quae singulae singuhs ordintbus angelorum assoctabuntur, prout in meritis a Deo discernuntur.] (447)

Magister. Svá margar sem þar eru englar fyrir, ok skulu andir hverfa í allar [en]glasveitir sem Guð veit verðleik þeira.

L.: Saa mnage som der ere Engle i Forveien, og skulle Sjælene komme ind imellem (optages i) alle Engles Skarer, saaledes som Gud veed (at) deres Fortjeneste (er).

[4. De malorum deductione ad inferos, et de pœnis quas ibi sustinent.]

[Chapter 4]

[Kapitel 4]

3.12 D. Satisfecisti mihi de his. Nunc die qualiter agatur circa malorum exitum.

3.12 Discipulus. Hvat segir þú frá andláti illra?

D.: Hvad siger du om de Ondes Död? (292)

M. Cum mali in extremis sunt, daemones cum maxima strepitu conglobati veniunt aspectu horribiles, gestibus terribiles, qui animam cum pervalido tormento de corpore excutiunt et crudeliter ad inferni claustra pertrahunt.

Magister. Þá er nálgask andlát illra, þá koma djǫflar med myklum þys, (80) hræðiligir at áliti, ok draga þeir andir frá líkam med myklum sárleik til helvítis kvala.

L.: Naar de Ondes Död nærmer sig, da komme Djævlene med megen Larm, frygtelige af Udseende, og trække de Sjælen fra Legemet med megen Smerte til Helvedes Kvaler.

3.13 D. Quid est infernus vel ubi?

3.13-14 Discipulus. Hvat er helvíti eða hvar er þat?

D.: Hvad er Helvede eller hvor er det?

M. Duo sunt inferni: superior et inferior. Superior infima pars hujus mundi, quae plena est poenis; nam hic exundat nimius aestus, magnum frigus, fames, sitis, varii dolores corporis ut verbera, animi ut timor et verecundia; de hoc dicitur: “Educ de carcere”, hoc est de inferno, “animam meam” (cf. Psal., CXLI, 8), id est vitali meam. Inferior autem locus spiritualis, ubi ignis inexstinguibilis, de quo dicitur: “Eruisti animam meam ex inferno inferiori” (Psal., LXXXV, 13). Qui sub terra esse dicitur, ut, sicut corpora peccantium terra cooperiuntur, ita animae peccantium sub terra in inferno sepeliuntur, ut de divite dicitur: “Sepultus est in inferno” (Luc., XVI, 22). In quo novem speciales poenae esse leguntur.

Magister. Tvenn eru helvíti, annad it neðra, en annat it efra. It efra helvíti er hinn neðsti hlutr þessa heims. En sá staðr er fullr myr[k]ra ok meina, elds ok frosts, hungrs ok þorsta ok annarra líkamskvala, bardaga ok ekka ok hræzlu, sem ritað er: Leið þú ǫnd mína ór dýflizu, þat er at skilja, frá helvíti. Hit neðra helvíti er andlig kvǫl, þat er óslœkkviligr eldr, sem ritat er: Þú leystir ǫnd mína frá helvíti hinu neðra. Sá staðr er undir jǫrdu, at svá sé andir synðugar grafnar í píslir sem líkamir í jǫrd. Í þeim stað eru níu hǫfuðpíslir. In fyrsta er svá ákafligr eldr at eigi mundi slokkna þótt í felli ǫll vǫtn ok sjór. Sá eldr brennir ok lýsir eigi ok þeim mun heitari en vár eldr sem sjá sé líkneski skrifat eftir hinum. Ǫnnvr er frost svá mikit at eldligt fjall mundi verða at svelli ef þangat felli. Um þess[ar] píslir er ritað: Þar er grátr og gnǫtrun tanna, því at reykr af eldi gerir grát a[ug]na, en frost tannagnǫtrun. Þriðja kvǫl eru hræðiligir ormar ok drekar [ógur]ligir í sýn ok í rǫddu þeir er svá lifa í eldi sem fiskar í vatni. Fjórða kvǫl er leiðiligr daunn. Fimmta grimmligr bardagi. Sétta myrkr þat er þreifa má um, sem (AM 238.XVIII:2v) ritat er: Myrkra jǫrd ok meina, þar er byggir margr hiti ok eilíf hræzla. Sjaunda er synðaskemmd, því at þar má ekki ljótt verk leynask. Átta er hræzla ógurligrar sýnar djǫfla ok dreka, þeira er blása eldi ok brennusteini ok vesallig heyrn gráts ok djǫflahlátrs. Níunda kvǫl er eldlig bǫnd er þrøngva ǫllum liðum.

L.: Der ere tvende Helveder, det ene det nederste, men det andet det Overste. Det Overste Helvede er den nederste Deel af denne Verden; men dette Sted er fuldt af Mörke og Meen, Ild og Frost, Hunger og Törst og andre Legems Kvaler, Slag og Hulken og Skræk, som skrevet er: “För du min Aand ud af Fængsletl” det er at forstaae fra Helvede. Det nederste Helvede er aandalig Kval, det er en uudslukkelig TId, som skrevet er: ..nu udlöste min Sjæl fra det nederste Helvede.” Det Sted er under Jorden, paa det at de syndige Sjæle skulle være begravne i Pinsler ligesom Legemerne i Jorden. Paa det Sted ere ni Hovedpinsler. Den forste er en saa voldsom Ild, at den ikke vilde slukkes, om Havet og alle Vande faldt i den. Den Ild brænder og lyser ikke, og er i samme Forhold hedere end vor Ild, som om denne var et Billede malet efter hiin: Den anden (Plage) er Frost, saa stærk at et Ildbjerg vilde blive til lis, om det faldt derhen. Om disse Pinsler er der skrevet: “Der er Graad og Tænders Gnidsel;” thi Rfig af Ilden gjör Öinenes Graad, men Frosten Tændernes Gnidsel. Den tredje Kval er skrækkelige Orme og Drager, forfærdelige i (af) Udseende og i Röst; som leve saaledes i TIden som Fiske i Vandet. Den fjerde Kval er en modbydelig Stank, den femte grusomme Hug, den sjette et saadant Mörke, som man kan föle pas, som skrevet er: “Mörkets og Menenes Land, der hvor der boer mangen (megen) Hede og evig Skræk”. Den Syvende er Skamfuldheden over Synderne, thi der kan ingen styg Gjerning skjules. Den oUende er Rædsel over det forfærdelige Syn af Djævle og Drager, som udblæse Ild og Svovl, og ynkelig HoreIse (Lyd) af Graad (293) og Djævlelatter. Den niende Kval er Ddbaand, som trykke alle Lemmer.

3.14 D. Quae?

M. Prima ignis qui ita semel est accensus, ut, si totum mare influeret, non exstingueretur; cujus ardor sic istum materialem vincit ignem, ut iste pictum ignem; ardet et non lucet. Secunda est intolerabile frigus, de quo dicitur: “Si igneus mons immitteretur, in glad em verteretur.” De his duabus dicitur: “Fletus et stridor dentium” (Matth., XXIV, SI), quia fumus de igne excitat fletus oculorum, frigus striderem dentium. Tertia vermes immortales, id est serpentes et dracones visu et sibilo horribiles, qui, ut pisces in aqua, ita (448) vivunt in flamma. Quarta est fetor incomparabilis. Quinta flagra caedentium, ut mallei ferrum percutientium. Sexta tenebrae palpabiles, ut dicitur: “Terra tenebrarum, ubi nullus ordo et sempiternus horror inhabitat” (cf. Job., X, 22). Septima confusio peccatorum, quae omnia ibi omnibus patent et se abscondere non valent. Octava horribilis visio daemonum et draconum, quos igne scintillante vident, et miserabilis clamor flentium et insultantium. Nona sunt ignea vincula, quibus singulis membris constringuntur.

3.15 D. Quare tot miserias patiuntur?

3.15-16 Discipulus. Því hafa þeir svá margar kvalir?

D.: Hvodor have de saa mange Kvaler?

M. Quia consortium novem ordinum angelorum neglexerunt, juste novem tormentis' addicti maerebunt. Et quia hic igne concupiscentiarum exarserunt, juste ibi in igne [fetido] ardebunt. Quia vero frigore malitiae hic riguerunt, juste ibi poenali frigore stridebunt. Dicuntur namque exterius igne candere, ut ferrum in fornace, interius frigere, ut glacies in hieme, ut dicitur: “Transeunt ab aquis nivium ad calorem nimium” (cf. Job., XXIV, 19). Et quia invidia et odium hic eos ut vermes corrosenmt, merito eos ibi vermes mordebunt. Quia autem hic fetore luxuriae dulciter delectabantur, juste ibi fetore putrido atrociter cruciantur. Et quia hic disciplinam recipere noluerunt et cum hominibus flagellari non meruerunt, ideo ibi sine cessationeloris tundentur, ut dicitur: “Sunt parata judicia blasphematoribus et percutientes mallei stultorum corporibus” (Prov., XIX, 29). Quia tenebras vitiorum hic amaverunt et ad lucem Christum venire noluerunt, ideo horridis tenebris ibi obsCurabuntur, ut dicitur: “In aeternum non videbunt lumen” (cf. Psal., XLVIII, 20). Et quia hic peccata confiteri despexerunt, quae facere non erubuerunt, ideo omnibus ibi, nudis et apertis perpetuo confundentur. Quia hic bona videre et audire dedignabantur, juste ibi terribili visu et miserabili auditu replebuntur. Et quia hic per singula vitia erant (449) diffluxi, juste erunt ibi per singula membra catenis constricti. "Optant mori et fugiet mors ab eis” (cf. Apoc., IX, 6).

Magister. Því þeir eru verðir níu kvala at þeir óræktu samlag níu englasveita. Því brenna þeir þar í píslareldi at þeir brunnu hér í girndareldi. Svá sem þeir stirnuðu hér í illskufrosti, svá ok er ritað at þeir gnǫtri tǫnnum þar í píslarfrosti. Svá sem þeir glóa útan af eldi sem járn í afli, svá glóa þeir ok innan af frosti sem svell á vetrum. Þeir sem hér átusk innan af ǫfund ok hatri, þá er makligt at þeir etisk af ormum. Ok svá sem þeir unðu hér við synðadaun, svá er makligt at (82) þeir pínisk þar í grimmum hnyk. Þeir er hér vildu eigi ráðningarbardaga med mǫnnum, þá er makligt at þeir taki þar eilífan bardaga med djǫflum. Þeir er hér elskuðu villumyrkr ok vildu eigi koma til ins sanna ljóss, þá er makligt at þeir kvelist í eilífum píslarmyrkrum. Þeir er hér skǫmmuðusk at segja til synða þeira er þeir skǫmmuðusk eigi at gera, þá er makligt at þeir skammisk þar í allra augliti. Þeir er hér vildu eigi sjá né heyra gott, þá er makligt at þeir kvelist þar af hrædiligri sýn ok heyr[n]. Þeir er hér bundu sig í synðabǫndum, þá er makligt at þeir þrøngvisk þar [… ]dum. Þeir œskja sér at deyja, en dauðinn flýr þá, því at þeim var boð[…] du þeir eigi. Bǫkum horfask þeir til ok fótum upp en hǫfðum niðr ok eru bundn[… ]lar písler, því at þeir sneru hér baki við Guði ok hófu sik upp í ofmetnaði.

L.: Thi de have fortjent ni Kvaler (derved), at de forsömte Samfundet med de ni Engleskarer; derfor brænde de der i Pinsiers Ild, fordi de brændte her i Begjerlighedens Dd; ligesom de stivnede her af Ondskabs Frost, saa staaer og skrevet, at deres Tænder klappre der i PinsIers Frost. Ligesom de gloe (skinne) udvendig af Ild, som Jern i en Esse, saa gloe (glindse) de ogsaa indvendig af Frost, som lis om Vinteren. De som tæredes indvortes af Avind og Had, de have fortjent at ædes af Orme; og ligesom de her fandt Behag i Syndernes Stank, saaledes er det fortjent, at de pines der i grusom Stank. De, som her ikke vilde modtage Tugtelsens Slag blandt Mennesker, have fortjent at modtage de evige Slag blandt Djævlene. De, som her elskede Vildfarelsens Morke og vilde ikke komme til det sande Lys, have fortjent at pines i evigt PinsIers Mörke. De, som her skammede sig ved at bekjende de Synder, som de ikke skammede sig ved at gjöre, have fortjent at skamme sig der i alles Paasyn. De, som. her ikke vilde see eller höre det Gode, have fortjent at pines der af at see og höre frygtelige Ting. De, som her bandt sig i Syndernes Baand, have fortjent at trykkes der . . . . .³ De önske sig at döe, men Döden fiyer dem, thi dem blev bud . . . . . de⁴ de ikke. De vende Ryggen mod hinanden og Födderne op, men Hovederne ned, og ere bundne . . . . .⁵ Pinsler, fordi de her vendte Gud Ryggen og hævede sig op (ophöiede sig) i Hovmod.

3. Her var atter et Hul i Pergamentet. 4. Her var atter et Hul i Pergamentet. 5. Her var atter et Hul i Pergamentet.

3.16 D. Qualiter sunt ibi positi?

M. Capita sunt eis deorsum mersa, dorsa ad invicem versa, pedes sursum erecti et undique in poenis distenti.

3.17 D. Heu! Quid unquam natus est homo qui tali plectetur supplicio?

3.17 Discipulus. Vesæll er sá maðr er til slíkra písla er borinn.

D.: Elendig er den Mand, som er födt til slige Pinsler.

M. Quid fles? Quid lacrimis finis? Diabolus tantum et sua membra ista patientur.

Magister. Hvat grætr þú eða hvat harmar þú? Djǫfull einn hefir þessar kvalir ok hans liðir.

L.: Hvorfor græder du, eller hvorfor sörger du? Djævelen alene har (lider) disse Kvaler og hans Lemmer. (294)

3.18 D. Qui sunt membra ejus?

3.18 Discipulus. Hverir eru liðir hans?

D.: Hvilke ere hans Lemmer?

M. Superbi, invidi, fraudulenti, infidi, gulosi, ebriosi, luxuriosi, homicidae, crudeles, fures, praedones, latrones, immundi, avari, adulteri, fornicatores, mendaces, perjuri, blasphemi, malefici, detractores, discordes. Qui in his fuerint inventi ibunt in praedicta supplicia nunquam redituri. (M1161-)

Magister. Ofmetnaðarmenn ok ǫfundsam[ir], flærðarfullir menn ok ótrúir, ofdrykkjumenn ok gálausir eða grimmir, mandrápsmenn eða þjófar, víkingar ok illvirkjar, óhreinir ok ágjarnir, hórdómsmenn blótendr ok meinsœrendr, bǫlvendr ok lygnir menn, guðlastendr, fjǫlkunnigir ok bakmálugir, sundrþykkir ok helvískir rógberarar. Þeir er í slíkum illum hlutum deyja fara til þessa písla ok koma aldri þaðan.

L.: Hovmodige og avindsyge Mennesker, underfundige og utroe Mennesker, Drankere og Skjödeslöse eller Grusomme, Manddrabere eller Tyve, Rövere og Ildgjerningsmænd, Urene og Gjerrige, Hoerkarle, Afgudsdyrkere og Meenedere, de som bande og lognagtige Mennesker, Gudsbespottere, Troldkyndige og Bagtaleriske, Splidagtige og djævelske Bagvaskere. De, som doe i slige onde Ting, fare til disse Pinsler og komme aldrig derfra.

[5. Quomodo beati erga damnatos se habeant.]

[Chapter 5]

[Kapitel 5]

3.19 D. Heu! Videbunt eos justi?

3.19 Discipulus. Sjá réttlátir menn þá?

D.: See de retfærdige Mennesker dem?

M. Justi videbunt malos in poena, ut magis gaudeant quod hanc evaserunt; mali etiam ante judicium videbunt bonos in gloria, ut magis doleant quod hanc neglexerunt. Post judicium autem boni quidem semper videbunt malos in poenis; mali vero nunquam amplius videbunt bonos.

Magister. Réttlátir sjá illa í píslum at þeir fagni því er þeir forðuðust slíkar kvalar. Illir sjá ok góda í dýrð fyrir dómsdag, at þeir harmi sig órœkt hafa þessa dýrð. En eftir dóm sjá ávallt góðir illa í píslum. En illir sjá aldri góða.

L.: De Retfærdige see de Onde i Pinsler, forat de skulle frydes over, at de (selv) undgik slige KvaJer. De Onde see ogsaa de Gode i Herlighed for Dommedag, forat de skulle sörge over, at de have forsömt (at tragte efter) denne Herlighed. Men efter Dommen see de Gode bestandig de Onde i Pinsler, men de Onde see aldrig de Gode.

3.20 D. Non dolent justi, cum eos viderint ita torqueri?

3.20 Discipulus. Harma eigi réttlátir er þeir sjá þá kveljas?

D.: Sorge ikke de Retfærdige, naar de see dem pines?

M. Non. Licet pater videat filium aut filius patrem in poena aut mater filiam vel filia matrem ibi conspiciat aut vir uxorem aut uxor maritum, non solum non dolent, sed ita est eis delectabile hoc videre, sicut nobis cum viderimus pisces in gnrgite ludere, ut dicitur: “Laetabitur justus, cum viderit vindictam peccatorum” (Psal., LVII, II). (450)

Magister. Þótt faðir sjái son eða sonr fǫður, móðir dóttur eða dóttir móður eða sjái maðr konu sína eða konan bónda sinn í píslum, [þá] harma þeir eigi heldr en vér þá vér sjáum fiska leika í hyl, sem ritat er: Gleðjask mun réttlátr þá er hann sér synð hefnda . (86)

L.: Om end en Fader seer sin Sön eIler Sönnen sin Fader, Moderen sin Datter eller Datteren sin Moder, eller (om) Manden seer sin Kone eller Konen sin Mand i Pinsler, saa sörge de ikke mere end vi, naar vi see Fiske lege i et Hul. (dybt Sted i en Aa), som skrevet er: ”Den Retfærdige skal glæde sig, naar han seer Synden hævnet (straffet).”

3.21 D. Non orant pro eis?

M. Contra Deum sentirent si pro damnatis orarent; ita enim Deo uniti sunt, quod eis judicia Dei per omnia placebunt; ideo et in eis gaudebunt.

[6. Quis infernus justorum animas ante Christi adventum exciperet.]

[Chapter 6]

[Kapitel 6]

3.22 D. In quo inferno er ant justi ante adventum Christi?

M. In superiori, in loco quodam juncto inferiori, in quo poterant alterutrum conspicere. qui erant ibi, quamvis carerent supplicio, videbatur eis esse in inferno, cum essent separati a regno. Illis autem qui erant in inferiori videbatur refrigerium paradisi; unde et dives rogabat a Lazaro guttam super se stillari.

3.23 D. Quam poenam habebant ibi?

M. Quasdam tenebras tantum, ut dicitur: “Habitantibus in regione umbrae mortis lux orta est eis” (Isa., IX, 2), quidam ex eis erant in quibusdam poenis. Venit ergo Dominus ad infernum superiorem nascendo, ut liberaret oppressos a diabolo; descendit ad inferiorem moriendo, ut redimeret captivos a tyranno, ut dicitur: “Dices his qui vincti sunt: Exite et his qci in tenebris: Revelamini” (Isa., XLIX, 9). Vinctos vocat qui erant in poenis, alios vera in tenebris quos omnes absolvit et in gloriam duxit rex gloriae.

[7. Quomodo beati se invicem cognoscant, et pro nobis intercedant.]

[Chapter 7]

[Kapitel 7]

3.24 D. Cognoscunt se ibi?

M. Animae justorum omnes justos cognoscunt et nomine et genere et merita ipsorum, quasi semper cum eis fnissent. Malos etiam omnes in tantum cognoscunt, ut propter quod meritum unusquisque ibi sit sciant. Mali quoque malos cognoscunt et bonos quos vident in tantum, ut etiam nomina illorum sciant, ut dives Abrahae et Lazari.

3.25 D. Orant animae pro caris suis?

M. Justi orant pro his quos in Domino arnaverunt vel pro his qui eos invocabunt, ut a malo serventur et a mundi temptamentis liberentur et, si in errore sunt, ut corrigantur et eis celerius associentur. (451)

3.26 D. Qualiter orant?

M. Desiderium eorum est oratio illorum. quidquid enim desiderant, sine dilatione percipient. Illorum etiam orare est cruciatus corporis vel bene gesta pro Christo Deo repraesentare. Non tamen aliquid orant nisi Quod Deus ipse disposuit facere; alioquin incassum orarent.

[8. De gaudio, et mansionibus, scientia, et apparitione beatorum: itemque de spectris per damnatos exhibitis.]

[Chapter 8]

[Kapitel 8]

3.27 D. Habent plenum gaudium?

M. Nequaquam. Sicut enim vocati ad convivium venientes de sua susceptione sunt laeti, de absentibus amicis solliciti, cum autem omnes simul conveniunt, amplius gaudebunt, ita animae justorum de sua nunc gloria quidem laetantur, de absentia autem nostra sollicitantur. Cum autem corpora receperint et omnes in unum convenerint, tunc gaudium plenum habebunt.

3.28 D. Quae est domus Patris et multae mansiones?

M. Domus Patris est visio Dei omnipotentis, in qua justi ut in domo gloriantur. Mansiones sunt diversae pro meritis remunerationes.

3.29 D. Sciunt animae quae hic aguntur?

M. Justorum animae sciunt omnia quae hic gerruntur; quae autem in poenis sunt, nesciunt nisi quae eis angeli vel sancti referunt; quae vero in inferno sunt, non plus norunt qui hic agatcr quam vivi sciunt quid ibi agatur. Ut tamen olim prophetae quaedam sciverunt quae alii ignoraverunt, non tamen omnia, ita quaedam animae inter malos quaedam sciunt quae alii nesciunt, quamvis non omnia, quae eis vel divinitus revelantur vel eis a morientibus et illuc venientibus nuntiantur. (452)

3.30 D. Possunt apparere quando volunt vel qui bus volunt ?

M. Animae sanctorum apparent quando volunt et quibus volunt sive vigilantibus sive dormientibus. Quae autem in poeuis sunt, non apparent, uisi ab angelis permittantur, ut pro liberatione sua rogent aut liberatae gaudium suum amicis suis nuntient. Qnae autem in inferno sunt, nulli apparere possunt; si autem aliquando videntur apparere sive in somtris sive vigilantibus, non ipsae, sed daemones creduntur in illarum specie, qui etiam in angelos lucis se transfigurant, ut decipiant; si autem veraciter contingit, pro alicujus sancti merito fit, ut S. Martino atrima latronis apparuit ubi altare destruxit, vel pro admouitione, ut Anima Benedicti papae in monstro apparuit, cujus caput et cauda asinus, medietas ursus fuit, quae se die noctuque per aspera et ignea loca trahi et post judicium deglutiendam asseruit olla gehennali.

3.31 D. In qua forma apparent?

M. In humana, corpore assumpto de aere. (M1163-)

[9. Unde somnia.]

[Chapter 9]

[Kapitel 9]

3.32 D. Unde veniunt somtria?

M. Aliquando a Deo, cum aliquid futuri revelatur, sicut Joseph per stellas et manipulos quod fratribus suis praeferretur, aut aliquid necessarium admonetur, ut alius Joseph, ut fugeret in Aegyptum. Aliquando a diabolo, cum aliquid turpe videtur aut bonum impedire nititur, ut in passione Domini de uxore Pilati legitur. All quando ab ipso homine, cum, quod (S) viderit vel audierit vel cogitaverit, hoc in somtris imaginatur et in timore positus per tristia, in spe per laeta ludificatur.

[10. De Antichristo, et adventu Enoch ac Eliæ.]

[Chapter 10]

[Kapitel 10]

3.33 D. Benedictum Dei Verbum, qui tot secreta mihi reserat per os tuum. Nunc, si rogare auderem, libenter de Antichristo audirem. (453)

M. Antichristus in magna Babylouia de meretrice generis Dan nascetur. In matris utero diabolo replebitur, in Corozaim, a malefids nutrietur. Universo orbi imperabit, totum genus hominum sibi quatuor modis subjugabit. Uno modo: nobiles sibi divitiis adsciscet, quae sibi maxime affluent, quia omnis abscondita pecunia erit ei mauifesta. Secunda modo: vulgus sibi terrore subdet, quia maxima saevitia in Dei cultores furiet. Tertio modo: sapientia et incredibili eloquentia clerum obtinebit, quia omnes artes et omnem scripturam memoriter sciet. Quarto modo: mundi contemptores, ut sunt monachi, signis et prodigiis fallet; faciet enim stupenda miracula, ut jubeat ignem de caelo descendere et adversaries suos coram se consumere et mortuos surgere et sibi testimonium dare.

3.34 D. Suscitabit mortuos vere?

M. Nequaquam. Sed diabolus ejus maleficio corpus alicujus damnati intrabit et illud apportabit et in illo loquetur, quasi vivum videatur, ut dicitur: “In omtribus sigtris et prodigiis mendacibus” (cf. II Thess., II, 9). Hic antiquam Hierusalem reaedificabit, in qua se ut Deum coli jubebit. Hunc Judaei ex toto orbe venientes summa voto suscipient, sed per praedicationem Eliae et Enoch ad christianam religionem redibunt et omnes pene dirum martyrium subibunt.

3.35 D. Quali aetate venient illi duo?

3.35 Discipulus. Með hverjum aldri koma þeir Enok ok Helías?

M. In ea qua assumpti sunt, qui etiam ab Antichristo, qui vacatur Antemos, id est contrariu:s, vel Arnoyme, id est nego, vel Titan, id est sol vel gigas, interficientur. (454) [In tribus partibus mundi, Asia, Africa, Europa, tribus lingnis appellatur:in Hebraea Arnoyme, in Graeca Antemos, in Latina vocatur Titan.] Hic monarchiam per tres annos et dimidium obtinebit. Deinde tentorium suum ad expugnandos justos in monte Oliveti extendet, in qno invenietur subita morte mortuus spiritu oris Domini, id est jussu Dei interfectus, ut dicitur: “Praecipitabit Dominus inclytum nniversae terrae in monte sancta.”

Magister. Með þeim aldri sem þeir voru upp numnir en þeir munu drepnir verða af Antichristo. En hann man hafa veldi sjau misseri ok man hann síðan setja tjaldbúð sína í fjallinu Oliueti ok berjask í gegn réttlátum. En þar man hann finnask drepinn bráðum dauða með anda munns Guðs, þat er at boðorði hans sem ritat er: Dróttinn man steypa hǫfðingja allrar jarðar í helgu fjalli Oliueti.

3.36 D. Cum dictum sit: “Dies illi propter electos breviabuntur (Matth., XXIV, 22),, erunt tunc dies breviores quam nunc?

3.36 Discipulus. Eru þá dagar skemmri en nú, því at svá er sagt í bókum at dagar munu skemmask fyrir helga menn?

M. Dies tunc ita longi erunt sicut nunc, ut dicitur: “Ordinatione tua perseverat dies” (Psal., LXVIII, gr). Sed dies dicuntur breviari, quia breve tempus, id est tres semis annos, regnabit. Porro corpora hominum creduntur:minora quam nostra, sicut nostra etiam minora quam anti quorum.

Magister. Jafn langir eru þá dagar sem nú, svá sem Davíð mælti: Á þinni skipan haldask dagar. En dagar segjask af því skemmask at Antichristus hefir litla stund veldi, þat er þrjá vetr. En þá munu menn minni vera vexti en nú svá sem vér erum minni en hinir fyrru menn.

3.37 D. quid postea erit ?

3.37 Discipulus. Hvat verðr þá síðan?

M. Relinquentur quadraginta dies his qui ejus terrore vel fallacia lapsi sunt, ut poenitere possint. Post haec, qua die judicium fiat, omnis homo ignorat.

Magister. Fjórir tigir daga eru veittir til iðranar þeim er villtir urðu fyrir ógn Antakrists eða flærð, en síðan veit engi á hverjum degi eða stundu dómadagr verðr. Um upprisu kvikra ok dauða .

[11. De novissima tuba, et resurrectione.]

[Chapter 11]

[Kapitel 11]

3.38 D. quid est novissima tuba (I Cor., XV, 52)"?

3.38 [Discipulus] Hvat er hit efsta móthorn?

M. Cum Dominus daret legem in monte, audita est vox tubae; ita angeli ad hoc constituti, corporibus et tubis de aere sumptis, terribile judicium Dei sonitu tubae mundo intonant, ut dicitur: “Canet enim tuba” (I Cor., XV, 52), et iterum: “Periit memoria eorum cum sonitu” (Psal., IX, 7); et altisona voce mortnis: Surgite, clamant, ut dicitur: “Media nocte clamor factus est” (Matth., XXV, 6). Ad quam vocem omnes mortui boni et mali “in ictu oculi (I Cor., XV, 52)”, id est (455) quam cito possis oculum asperire, [immo aperto oculo lucem videre,] resurgent.

Magister. Móthorns rǫdd var heyrð forðum þá er Guð dróttinn gaf lǫg í fjalli. Svá taka englar þá líkami ok móthorn ór lofti ok vekja allan heim með ógurligri móthornsrǫddu til dóms, sem ritat er: Móthorn man syngja ok rísa upp dauðir. Ok enn er svá mælt: Á miðri nátt gerðisk kall mikit.

3.39 D. Quae est “resurrectio prima” (Apoc., XX, 5)?

3.39 Discipulus. Hver er hin fyrsta upprisa?

M. Sicut sunt duae mortes, ita sunt duae resurrectiones. Una animarum, altera corporum. Cum homo peccat, anima moritur, quia a vita, Deo, deseritur et in corpore quasi in sepulcro sepelitur; cum vero per poenitentiam ad vitam, Deum, redit, quasi a morte resurgit. Alia erit corporum.

Magister. Svá sem dauðar eru tveir svá eru upprisur tvær, ǫnnur andar en ǫnnur líkams. Þá deyr ǫnd er maðr misgerir, því at hon fyrirlítr hit (AM 544:12r) sanna líf Guðs ok er hann grafinn í líkam. En er hon hverfr aftr til lífs fyrir iðran, þá rís hon upp af dauða. En ǫnnur er líkams upprisa á hinum efsta degi.

3.40 D. Qua die?

M. In die paschae, ea hora qua Christus resurrexit.

3.41 D. Erit tunc aliquis in mundo?

3.41 Discipulus. Eru nøkkurir menn þá í heimi?

M. Ita plenus erit hominibus, ut est hodie, qui ita erunt operantes, ut hodie. quid,am arabunt, quidam navigabunt, quidam aedificabunt, quidam aliud et aliud facient.

Magister. Svá er þá heimr manna fullr sem nú ok eru menn þá at verki sínu sem nú, sumir erja en sumir fara a skipum eða gera aðra sýslu. (88)

3.42 D. Quid de illis fiet?

3.42 Discipulus. Hvat verðr þá ór þeim?

M. Justi, cum resurgent, mox ab angelis in aera obviam Christo rapientur (10) et electi viventes cum eis rapientur (11) et in ipso raptu morientur (12) et reviviscent (13). Hoc praecessit in Maria et Johanne: Maria, quae recepto corpore post mortem in gloriam est assumpta; Johannes, qui cum corpore raptus et in ipso raptu creditur mortuus et revivisvens (14). Reprobi vero de ipso terrore morientur et confestim reviviscent. Et hoc est judicare vivos et mortuos.

Magister. Þá er réttlát[ir] rísa upp þá takask þeir þegar í loft af englum á mót Kristi. En þeir er áðr lifðu deyja í sjalfri uppnumningu ok endrlifna þegar. Þessa upprisu hǫfðu þau María ok Jóhannes. María tók líkam eftir dauða ok grǫft ok va[r] upp nomin síðan í dýrð. En Jóhannes dó í sjalfri uppnumningu ok endrlifnaði. En vándir deyja af hræzlu engla raddar ok endrlifna þegar. Þetta er at dœma lifendr ok dauða.

3.43 D. Resurgent qui in matribus sunt mortui? (456)

M. Quotquot vitalem spiritum acceperunt resurgent.

3.44 D. Qua aetate vel qua mensura?

M. Qua erant, cum essent triginta annorum, vel futuri erant, si ante moriebantur.

3.45 D. Aliquando devorat lupus hominem et cam hominis vertitur in suam carnem; lupum vero ursus, ursum leo. Quomodo resurget ex his homo?

M. Quod fuit caro hominis resurget; quod bestiarum remanet. Scit enim bene secernere qui scivit cuncta ex nihilo condere. Sive ergo membratim a bestiis sive a piscibus sive a volucribus devorentur, onmes in resurrectione reformabuntur in tantum ut nec capillus de eis pereat.

3.46 D. Si capilli et ungues praecisi in locum suum (M1165-) redeunt, nonne deformes erunt?

M. Non est intelligendum quod sint redituri in priorem locum, sed, sicut figums, si vas noviter factum frangat et de eodem Into aliud faciat non attendeus quid prius ansa vel fundus fuerit, ita formator Deus de eadem materia aliud corpus huic valde dissimile reformabit, cui omnis deformitas et infirmitas absit et onmis integritas et decor adsit, quamvis unumquodque membrum Deus in suum locum decenter restaurare possit.

3.47 D. Qui hic habuerunt bina capita vel plura membra vel quibus defuerunt aliqua aut pingues aut macres fuerunt resurgent tales?

M. Qui hic duo capita habuerunt, duo etiam corpora resurgent et unaquaeque auirna habebit suum corpus, cui nihil indecens et deforme adhaereat et omnia membra sana et integra, onmi pulchritudine plena habeat.

3.48 D. Quid sentis de abortivis?

M. In quantum est semen patris, resurget in patre; in quantum est sanguis matris, resurget in matre. (457)

3.49 D. Qualia corpora habebunt?

M. Immortalia et incorruptibilia et ut splendidum vitrum' perlucida. Reprobi quoque similiter immortalia, quamvis sine fine jugiter in morte dolentia, et incorruptibilia, in hoc quod, cum omnibus poenis afficiantur, non consumuntur, sed tamen tenebrosa.

[12. De judicio ejusque circumstantiis.]

[Chapter 12]

[Kapitel 12]

3.50 D. Qua hora fiet judicium?

M. Media nocte. Qua hora angelus Aegyptum devastavit et Dominus infernum spoliavit, ea hora electos suos de hoc mundo liberabit.

3.51 D. Qualiter veuiet Dominus ad judicium?

M. Sicut imperator ingressurus civitatem. Corona et alia insignia praeferuntur, per quae adventus ejus cognoscitur. Ita Christus in ea forma qua ascendit cum omnibus ordinibus angelorum ad judicium veuiens; angeli crucem ferentes praeeunt; mortuos et tuba et voce in occursum ejus excitant; onmia elementa turbabuntur, tempestate ignis et frigoris mixtim undique furente, ut dicitur: “Ignis ante ipsum praecedet et in circuitu ejus tempestas valida” (cf. Psat., XLIX, 3), et alibi: “Pugnabit orbis pro eo contra insensatos” (Sap., V, 2I).

3.52 D. Erit judicium in valle Josaphat?

M. Vallis Josaphat dicitur vallis judicii. Vallis semper est juxta montem. Vallis est hic mundus, mons est caelum. In valle ergo fit judicium, id est in isto mundo, scilicet in aere, ubi justi ad dexteram ut oves statuentur, impii autem ad sinistram ut haedi (10) ponentur. (458)

3.53 D. Quomodo ad dexteram vel ad sinistram?

M. Ad dexteram scilicet sursum iu gloria; ad sinistram deorsum in terra. Justi enim geminis alis caritatis ad alta sublevautur, ut dicitur: “Sancti sument pennas ut aquilae” (cf. I sa., XL, 31). Impii autem peccatis ut plumbum ad terrena, quibus toto corde inhaeserant, deorsum deprimuntur.

[13. De judice et assessoribus.]

[Chapter 13]

[Kapitel 13]

3.54 D. Quali forma apparebit ibi Dominus?

M. Electis in ea forma qua in monte apparuit; repro bis vero in ea forma qua in cruce pependit.

3.55 D. Erit ibi crux, scilicet lignum in quo Dominus est passus?

M. Nequaquam, sed lux in modum crucis splendidior sole.

3.56 D. Quare faciet Filius judicium?

M. Filius est similitudo Dei. Angelus autem et homo usurpaverunt sibi similitudinem Dei. Justum est ergo ut cui facta est injuria judicium faciat pro vindicta, quamvis Pater et Spiritus Sanctus ei cooperentur.

3.57 D. Est ibi sedes in qua sedeat, ut dicitur: “Sedebit super sedem majestatis” (Matth., XXV, 31)?

3.57 (AM 674a:37) .... má ok því trúa at hann siti á dómstóli í lofti teknum sem dómandi, því at hann sýnisk þar maðr.

M. Christus dicitur nunc stare et pro sponsa sua pugnare; tunc, devictis hostibus et sponsa ad se recepta, in majestate sedebit, hoc est humanitas in divinitate requiescet. Super sedem suam etiam sedebit, quia ab onmi Iahore in Ecclesia cessabit. (END CORR) Tamen, quia homo ibi apparebit, super sedem de aere sumptam ut judex sedere creditur.

D.: Bede de da ikke for dem? L.: Imod Gud handlede de, hvis de bade for dem, som han har bortjaget, Men de ere saa⁶ . . . . . . . . . .⁷ Man kan ogsaa antage, at han sidder som Dom (295)mer paa et Dommersæde, taget (dannet) han kommer der tilsyne som Menneske.

6. Her ender det andet Brudstykke af C og her indtræder atter en stor Lacune. 7. Her begynder det tredje Brudstykke af A. Jævnsides med en stor Deel deraf gaaer det tredje og sidste Brudstykke af C, og er saaledes heller ikke blevet særskilt oversat.

3.58 D. Habebunt apostoli sedes, ut dicitur: “Sedebitis super sedes duodecim” (Matth., XIX, 28)?

3.58 Discipulus. Hafa postular þar sæti sem sagt er at þeir munu sitja á tolf dómstólum?

D.: Have Apostlene der Sæder, som der siges, at “de skulle sidde på tolv Dommersæder” (Matth. 19,28)?

M. Conscientiae ipsorum sunt sedes eorum, in quibus, (459) devicto mundo et vitiis, quasi in sede triumphantes quiescent. Sed et ipsi super sedes de aere videntur sedere, ut dicitur: “Sedebunt super sedes in judicio” (Psal., CXXI, 5).

Magister. Hugskot þeira eru sæti þeira. Í þeim hvílask þeir svá sem í sæti at yfirstignum ǫllum lǫstum. Þeir sýnask ok sitja at dómi á dómstólum ór lofti teknum.

L.: Deres Sind er deres Sæde, deri tage de Hvile, ligesom paa et Sæde, efterat have overvundet alle Laster; de synes ogsaa at sidde i Dommen paa Dommersæder, tagne (dannede) af Luften.

3.59 D. Qualiter fiet judicium?

3.59 Discipulus. Hversu gerisk dómr sá?

D.: Hvorledes bliver den Dom?

M. Nunc sunt boni et mali mixti et multi videntur boni qui sunt mali et multi putantur mali qui sunt boni. Tunc ab angelis boni a malis, ut grana a paleis, secernentur et in quatuor ordines dividentur. Unus ordo est perfectorum cum Deo judicantium. Alter justorum, qui per judicium salvantur. Tertius impiorum sine judicio pereuntium. Quartus malorum, qui per judicium damnantur.

Magister. Nú eru samblandnir góðir ok illir ok sýnask margir góðir þeir er illir eru, en þeir sumir illir er góðir eru. En þá skilja englar góða frá illum sem korn frá ǫgnum ok skipta þeim í fjórar sveitir. Ein sveit er algǫrra [… ] dœma með dróttni, ǫnnur réttlátra þeira er hjalpask í dómi, en þriðja ómil-(AM 674a:38)dra er fyrfarask ǫ́n dóm, en fjórða illra er fyrfarask í dómi.

L.: Nu ere gode og onde sammenblandede , og mange synes gode, som ere onde; men nogle af dem, som ere gode, (synes) onde: men da adskille Englene de Gode fra de Onde, som Korn fra Avner, og dele dem i fire Skarer. Den förste Skare ere (bestaaer af) de Fuldkomne, som dömmes med Herren; den anden af de Retfærdige, som frelses i Dommen; den tredje bestaaer af de Ugudelige, som fortabes i Dommen (ved at fordömmes).

3.60 D. Qui sunt qui judicant?

3.60 Discipulus. Hverir skulu dœma?

D.: Hvilke skulle dömme?

M. Apostoli, martyres, monachi, virgines.

Magister. Postular ok píndir ok munkar ok meyjar.

L.: Apostle og Martyrer og Munke og Möer.

3.61 D. Quomodo judicabunt justos?

3.61 Discipulus. Hversu dœma þeir réttláta?

D.: Hvorledes dömme de de Retfærdige?

M. Monstrant eos suam doctrinam et sua exempla fuisse imitatos et ideo regno dignos.

Magister. Sýna þeir þá dýrðar verða fyr þat er þeir bǫtnuðu af kenningum þeira ok dœmum.

L.: De vise, at de ere værdige til Herlighed, fordi de forbedredesved deres Lære og Exempel.

[14. De judicandis et sine judicio perituris; de ira Dei, et de apertione librorum.]

[Chapter 14]

[Kapitel 14]

3.62 D. Qui sunt qui judicantur?

3.62 Discipulus. Hverir hjalpask í dómi?

D.: Hvilke frelses i Dommen?

M. Qui opera misericordiae in legitimo conjugio exercuerunt vel qui peccata sua poenitentia et eleemosynis redimerunt. His dicetur : “Venite, benedicti Patris mei; esurivi et dedistis mihi manducare” et caetera quae ibi sequuntur (Matth., XXV, 34–35).

Magister. Þeir er gerðu miskunnarverk í lǫgsamligum hjúskap ok þeir er synðir sínar bœttu með iðrun ok ǫlmusugœði. Við þá er svá mælt: Komið ér blezaðir fǫður mínns, því at mik hungraði ok gǫ́fuð ér mér at eta.

L.: De, som udövede Barmhjertighedsgjerninger i lovligt Ægteskap, og de, som bödede for deres Synder med Anger og Almisse-Gaver; til dem vil der blive sagt: “Kommrt hid, min Faders Velsignede, this jeg var hungrig og I gave mig at æde” (Matth. 25, 34–35).

3.63 D. Dicentur haec sonis verborum?

3.63 Discipulus. Mælir Kristr þessi orð við þá?

D.: Taler Christus disse Ord til. dem?

M. Cum Christus (10) homo appareat et ipsi in corporibus adsistant, potest esse quod haec verba sonaliter fiant. Tamen, cum sit ibi omnibus manifestum per quod meritum quisque salvetur vel damnetur, ma(M1167-)gis nobis per haec verba innuitur per quae merita salventur. (460)

Magister. Rétt er at trúa at hann mæli, þar er hann vitrask maðr mǫnnum. En fyr því at þat vitu allir fyr hvern verðleik (AM 674a:39) hverr skal hjalpask eða fyrdœmask, þá er fyrrmeir í þessum orðum kennt fyr hvern verðleik vér skulum hjalpask. (90)

L.: Ret er det at troe (man kan gjerne antage), at han taler, da han aabenbarede sig som Menneske for Menneskene; men da alle (paa Dommens Dag) vide, hvorved enhver har fortjent at frelses eller fordömmes, saa tilkjendegives forud ved disse Ord, ved hvilken Fortjeneste vi skulle frelses. (296)

3.64 D. Quomodo judicentur?

M. Caelesti palatio qui haec fecerunt digni censentur.

3.65 D. Qui sunt qui sine judicio pereunt?

3.65 Discipulus. Hverir farask ǫ́n dómi?

D.: Hvilke fortabes uden Dom?

M. Qui “sine lege peccaverunt (Rom., II, I2)”, pagani scilicet et illi Judaei qui fuerunt post passionem Christi. Nam post suam passionem legis observatio reputatur idolatriae superstitio.

Magister. Þeir er fyr útan lǫg misgerðu sem heiðnir eða Gyðingar er eftir písl Krists váru, því at eftir písl hans er inum fornum lǫgum jafnat við blót.

L.: De som syndede foruden Lov, som Hedninger eller de Joder, der levede efter Christi Lidelse, thi efter hans Lidelse lignes den gamle Lov ved Afgudsdyrkelse.

3.66 D. Videbunt ipsi Christum?

3.66 Discipulus. Munu þeir sjá Krist?

D.: Vi de komme til at see Christum?

M. Videbunt, sed ad sui perniciem et [confusionem], ut dicitur: “Videbunt in quem transfixerunt” (Joan., XIX, 37). Omnes namque impii in nece Domini consenserunt.

Magister. Sjá þeir hann til áfallsdóms sér sem ritit er: Sjá munu þeir þann er þeir […], því at allir ómildir urðu samráða á dauða Krists.

L.: See skulle de ham, (sig) til Fordömmelse, som skrevet er: “De skulle see den, som de [have gjennemstukket]”, thi alle Ugudelige vare enige om Christi Död.

3.67 D. Quare dicitur de eis: “Non resurgunt impii in judicio” (Psal., I, 5)?

3.67 Discipulus. Hví er svá sagt frá þeim at ómildir rísa eigi upp í dómi ?

D.: Hvorfor siges der om dem, at de Ugudelige opstaae ikke i Dommen?

M. Non continget illis ut ibi judicent, sicut hic fecerunt. De his dicitur: “Pones eos ut clibanum ignis in tempore vultus tui” (Psal., XX, 10).

Magister. Eigi bersk þeim þat at hendi at þeir dœmi þar of aðra sem hér. Of þá er svá mælt: Setja muntu þá í ofn elds á tíð reiði þinnar.

L.: Det tilfalder dem ikke at dömme om andre som her, om dem siges der: “Du vil sætte dem i en Ild-ovn paa din Vredes Tid.”

3.68 D. Qui judicantur et pereunt?

3.68 Discipulus. Hverir farask í dómi?

D.: Hvilke fortabes i Dommen?

M. Judaei qui ante adventum Christi sub lege peccaverunt et mali christiani qui malis operibus Deum negaverunt. His dicetur: “Discedite a me, maledicti, in ignem aeternum; esurivi et non dedistis mihi manducare” et caetera (Matth., XXV, 4I–42). Quibus verbis innuitur quare damnentur, quia crimina sua eleemosynis redimere contempserunt. Et debes notare quod non dicit: “Venite, benedico vos”, nec dicit: “Discedite, maledico vos”, sed: “Quia estis benedicti, venite”, et: “Quia estis maledicti, discedite.”

Magister. Gy-(AM 674a:40)ðingar þeir er misgerðu í lǫgum fyrir písl Krists ok vándir kristnir þeir er Guðs verkum níttu. Við þá er mælt: Farið ér frá mér bǫlvaðir í eld eilífan, því at mik hungraði ok gǫ́fuð ér mér eigi at eta né drekka. Í þessum orðum sýnisk at þeir fyrdœmask af því at þeir vildu eigi bœta synðir sínar með ǫlmusugœði. Eigi mælir hann svá: Komið ér, bleza ek yðr, heldr: Komið ér því at ér eruð blezaðir. Ok eigi mælir hann svá: Farið braut ér, bǫlva ek yðr, heldr: Því at ér eruð bǫlvaðir.

L.: Jöderne, som syndede under Loven för Christi Pine (Död), og andre Christne, som fornægtede Guds Gjerninger; til dem bliver der sagt: “Gaaer I fra mig, I forbandede, i evig Ild; thi jeg hungrede, og I gave mig ikke at æde eller drikke” (Matth. 25, 41.42). Ved disse Ord vises, at de fordömmes, fordi de vilde ikke böde for deres Synder med Almissegaver. Ikke siger han saaledes: ”Kommer! jeg velsigner eder!” men “Kommer! thi I ere velsignede” og ikke siger han saaledes: “Gaaer bort, jeg forbander eder”, men “fordi I ere forbandede!”

3.69 D. Quis benedixit istos et quis maledixit illos?

3.69 Discipulus. Hverr blezaði þessum eða bǫlvaði hinum?

D.: Hvem velsignede disse eller forbandede hine?

M. Spiritus Sanctus quotidie per ora amicorum et inimicorum electos benedicit, ubi dicitur: “Benedicti vos a Domino” (Psal., CXIII, I5), et iterum: “Benedictio Domini super vos” (461) (Psal., CXXVIII, 8). Reprobos vero per ora omnium maledicit, ubi dicitur: “Maledicti qui declinant a mandatis tuis” (Psal., CXVIII, 21).

Magister. Andi heilagr blezar hvern dag góða menn, sem ritit er: Blezaðir eruð ér af Guði ok er blezun Guðs yfir yðr. En hann bǫlvar il-(AM 674a:41)lum fyr allra munn sem sagt er: Bǫlvaðir eru þeir er hneigjask af boðorði Guðs.

L.: Den hellige Aand velsigner hver Dag de gode Mennesker, som skrevet er: “Velsignede ere I af Gud”, og “Guds Velsignelse er over eder”; men han forbandede de Onde gjennem alles Mund, som der er bleven sagt: “Forbandede ere de, som afvige fra Guds Bud.”

3.70 D. Quomodo judicabunt eos sancti?

3.70 Discipulus. Hversu dœma þá helgir?

D.: Hvorledes dömme de Hellige dem?

M. Suis meritis ostendent eos nec facta nec dicta sua secutos et ideo supplicio dignos. “Hos in ira sua conturbabit Dominus et devorabit eos ignis” (Psal., XX, 10).

Magister. Sýna þeir þá písla verða fyr þat er þeir lifðu eigi eftir orðum þeira ok verkum. Guð skelfir þá í reiði sinni ok mun eldr svelgja þá.

L.: De vise, at de have fortjent Pinsler, fordi de levede ikke efter deres (de Helliges) Ord og Gjerninger. Gud forfærder dem i sin Vrede og Ild vil opsluge dem.

3.71 D. Habet Dominus furorem vel iram?

3.71 Discipulus. Hefir Guð reiði eða bræði?

D.: Har Gud Vrede eller Forbitrelse?

M. In Deo non sunt tales motus, qui, ut dicitur, omnia “cum tranquillitate judicat” (cf. Sap., XII, r8). Sed, cum in reos sententia justae damnationis profertur, irasci eis qui haec patiuntur videtur.

Magister. Eigi er slík hrøði hugar í Guði heldr dœmir hann allt í kyrrleik, en þeim sýnisk hann reiðr er fyrdœmask af honum.

L.: Ikke er slig Sindets Bevægel i Gud, men han (297) dömmer alt med Rolighed; men han synes dem vred, som fordömmes af ham.

3.72 D. Habebint justi defensores aut mali accusatores?

3.72 Discipulus. Hvat er góðum til varnar eða illum til sóknar?

D.: Hvad er de Gode til Forsvar eller de Onde til . Anklage?

M. Conscientias suas. Ita namque omnes a fulgore crucis illustrantur, ut, sicut nunc sol ab omnibus, ita omnium hominum tunc conscientiae ab omnibus in propatulo videantur.

Magister. Hugskot þeira sjalfra, því at af skini kross Guðs verða allir hugir þar jafn auðsæir ǫllum sem hér sól. (92)

L.: Deres eget Sind (egen Samvittighed), thi ved Glandsen af Guds Kors blive alle Sind der ligesaa aabenbare for alle som Solen her.

3.73 D. Quid est quod dicitur: “Libri aperti sunt et liber vitae et judicati sunt mortui de his quae erant scripta in libris” (cf. Apoc., XX, I2)?

3.73 Discipulus. Hvat er þat er sagt er at bœkr lúkask upp ok lífsbók ok dœmask dauðir menn af þeim hlutum er ritnir eru á bókum? (AM 674a:42)

D.: Hvad er (betyder) det, som der er bleven sagt, at Böger skulle lukkes op, ogsaa Livsens Bog, og de Döde dömmes efter de Ting, som ere skrevne i Böger?

M. Libri sunt prophetae, sunt apostoli, sunt alii perfecti. Qui libri tunc aperti erunt, quia doctrina et exempla eorum omnibus patebunt; in quibus omnes quasi in libris videbunt quid facere vel vitare debuerunt. Liber vero vitae est vita Jesu, in qua omnes quasi in libro legunt quid de praeceptis ejus vel fecerunt vel neglexerunt. Liber vitae est etiam vis divina, in qua omnes conscientias suas quasi scriptas videbunt.

Magister. Bœkr eru spámenn ok postular ok algervir. Þessar bœkr lúkask upp þá er ǫllum verða sýnd dœmi þeira ok kenning. Í þeim dœmum mega allir sjá svá sem á bókum hvat þeir skulu gera eða við hví varna. Lífsbók er líf Jesú, því at af honum lesa allir sem af bók þat er þeir skilðu eða gerðu í boðorðum hans. Lífsbók er ok guðdóms afl, en í því sjá allir sín hugskot svá sem rit á bók.

L.: Bögerne ere Propheter og Apostle og de Fuldkomne. Disse Böger lukkes da op, naar (idet) deres Exempel og Lære bliver viist alle. Af de Exempler kunne alle soo, ligesom i Böger, hvad de skulle gjöre, og hvad de skulle vogte sig for. Livsens Bog er Jesu Liv, thi i ham læse alle, som i en Bog, det som de undlode eller gjorde af hans Bud. Livsens Bog er ogsaa Guddommens Kraft, men i den see alle sit Sind som Skrift i en Bog.

[15. De subsecuturis universale judicium, et mundi conflagrationes; ac de reformatione.]

[Chapter 15]

[Kapitel 15]

3.74 D. Quid sequitur?

3.74 Discipulus. Hvat verðr síðan?

D.: Hvad skeer der saa?

M. Peracto judicio, diabolus cum toto corpore suo, id est omnibus impiis, in carcerem, id est in stagnum ignis et sul(462)phuris praecipitabitur; Christus cum sponsa sua, id est omnibus electis, cum triumphali gloria in civitatem Patris sui, caelestem Hierusalem, revertetur.

Magister. At loknum dómi steypisk djǫfull í dýflizu elds ok brennusteins með ǫllum liðum sínum, þat er illum mǫnnum. En Kristr ferr með dýrð ok sigri í borg fǫður síns, ina himnesku Jerúsalem , með brúði sinni, þat er ǫllum helgum mǫnnum.

L.: Naar Dommen er færdig, styrter Djævelen ned i et Fængsel med Ild og Svovl, tilligemed alle sine Lemmer, d. e. onde Mennesker. Men Christus gaaer, med Herlighed og Seier, ind i sin Faders Borg, det himmelske Jerusalem, tilligemed sin Brud, det er alle hellige Mennesker.

3.75 D. quid est: “Transiens ministrabit illis” (Luc., XII, 37)?

3.75

M. Hoc est, remota servili forma, talem qualis est ostendet se electis in Patris gloria, ut dicitur: “Manifestabo eis me ipsum” (cf. Joan., XIV, 21).

Þá mun hann sýnask vinum sínum sem (AM 674a:43) hann er at frátekinni þræls ásjónu.

Da vil han vise sig for sine Venner saaledes som han er, med Bortfjernelse af Tjenerskikkelsen.

3.76 D. Quid est: “Tradet regnum Deo et Patri” (I Cor., XV, 24), et: “Deus erit omnia in omnibus” (cf. Coloss., III, II)?

3.76 Discipulus. Hversu skal þat skilja er sagt er, at hann mun selja ríki Guði feðr ok mun Guð vera allr í ǫllum?

D.: Hvorledes skal det forstaaes, som er bleven sagt: .At han skal overantvorde Gud Fader Riget” og (at) “Gud skal være alt i alle” (1 Cor. 15, 24. 28).

M. Id est Christi humanitas et tota Ecclesia in divinitate regnabunt et Deus erit gaudium omnium et gaudium singulorum. Singuli namque singulare gaudium habebunt et omnes simul de visione Dei gaudebunt [, quem in se ipsis et in omnibus perfecte videbunt].

Magister. Manndómr Krists ok ǫll kristni ríkir í guðdómi ok er Guð fǫgnuðr allra saman ok sér hverra, því at hverr hefir í sér fǫgnuð ok fagna allir saman sýn Guðs.

L.: Christi Manddom og hele Christenheden regjerer i Guddommen. og er Gud Fryd for alle tilsammen og hver især, fordi enhver har Fryd i sig og de frydes allesammen ved Synet af Gud.

3.77 D. quid postea de mundo erit?

3.77 Discipulus. Hvat verðr síðan ór heimi?

D.: Hvad bliver der siden af Verden?

M. Conflagrabit. Sicut enim olim aqua diluvii mundo praevaluit et super omnes montes quindecim cubitis excrevit ita tunc ignis praevalens super omnes montes quindecim cubitis altius ardebit. [Tunc caelum ut liber plicabitur et velut tabernaculum colligetur, quia videlicet ejus praesens adspectus removetur ut innovetur.]

Magister. Svá sem forðum gekk flóð yfir heim fimmtán fǫðmum hæra an fjǫll, svá mun þá eldr brenna fjǫllum hæri.

L.: Som Floden fordum gik over Verden femten Favne (298) höiere end Bjergene, saaledes vil da Ild lue höiere end Bjerge.

3.78 D. Interibit penitus mundus?

3.78 Discipulus. Mun heimr farask til loks?

D.: Skal Verden forgaae tilfulde?

M. Rerum mutabilitas et poenae peccati, scilicet frigus, aestus, grandines, turbines, fulgura, tonitrua et aliae incommoditates penitus interibunt. Elementa vero purgata permanebunt, ut dicitur: “Mutabis eos et mutabuntur” (Psal., CI, 27). Sicut enim praesens figura corporum nostrorum transibit et longe aliam huic incomparabilem habebit, ita praesens mundi figura penitus praeteribit et longe alia incomparabilis gloriae (463) forma erit, ut dicitur: “Faciet Dominus caelum novum et terram novam” (cf. Isa., LXV, 17). Denique caelum, sol, luna, stellae, aquae, quae nunc festinant cursu irretardabili quasi cupientes in meliorem statum immutari, tunc fixa stabiliter manebunt et quieta et immutabili glorificatione immutata. Nam caelum gloriam solis induet; sol septempliciter plus quam nunc lucebit, ut dicitur: “Sol habebit lumen septem dierum” (cf. Isa., XXX, 26). Luna et stellae vestientur ineffabili splendore. Aqua, quae Christi corpus tingere meruit et sanctos in baptismate lavit, omnem decorem crystalli transcendet. Terra, quae in gremio suo Domini confovit corpus, tota erit ut paradisus et, quia sanctorum sanguine est irrigata, odoriferis floribus, liliis, rosis, violis immarcescibiliter erit perpetuo decorata. Et haec est “mutatio dexterae Excelsi” (Psal., LXXVI, II), quia terra, quae erat maledicta et spinis addicta, tunc in perpetuum erit a Domino benedicta et labor et dolor non erit ultra.

Magister. Ǫll skipting ok synðahefnd ok hríðir, frost ok él ok eldingar ok reiðarþrumur ok ǫnnur mein munu fyrfarask, en hǫfuðskepnur skapask á betra veg ok hreinsask, svá sem líkamar órir skiptask til meiri dýrðar (AM 674a:44) ok verða óglíkir því er nú eru, svá fersk núlig ásjóna heims en ǫnnur kemr betri í stað, sem ritit er: Guð mun gera nýjan himin ok nýja jǫrð. Himinn ok sól ok tungl ok stjǫrnur ok vatn er nú renna ávallt svá sem þau skundi til innar (94) betri stǫðu, þá standa þau kyrr ok fǫst í óskiptiligri dýrð. Himinn mun skrýðask bjartleik sólar ok skín sól sjau hlutum ljósari an nú, sem ritit er: Sól mun hafa sjau daga ljós. Tungl ok stjǫrnur munu skrýðask óumbrœðiligu skini. Vatn þat er þvó helga menn í skírn verðr gimsteinum fegri . Jǫrð sú er tók við líkam Guðs ok døggð var blóði heilagra mun verða sem paradisus ok vera ei fǫgr með óhrørnuðum blómum. Sjá er skipting (AM 674a:45) innar hœgri handar Guðs, því at jǫrð sú er bǫlvuð var ok grœddi þorna ok þistla, þá verðr hon ey af Guði blezuð ok þar er eigi síðan harmr né erfiði.

L.: AI Forandring (Foranderlighed) og Syndsstraf og Sneestorme og Hagelbyger og Lyn og Tordener og andre skadelige Ting ville opliöre, men Elementerne forandres til det bedre og renses. Ligesom vore Legemer forandres til en sWrre Herlighed og blive ulige det,. som de nu ere, suledes forgaaer Verdens nærværende Udseende, men et andet og bedre kommer i Stedet., som skrevet er: “Gud vil gjöre en ny Himmel og en ny Jord” (Aab. 21, 1). Himmel og Sol og Maane og Stjerner og de Vande, som nu stedse rinde, som om de skyndte sig til en bedre Tilstand, staae da stille og faste i uforanderlig Herlighed. Himmelen skal iföres Solens Glands, og Solen skinner (da) syv Gange klarere end nu, som skrevet er: “Solen skal have syv Dages Lys” (Esajas 80, 26). Munen og Stjernerne skulle iföres uudsigelig Glands. Det Vand, som toede hellige Mænd i Daaben, bliver fagrere end Ædelstene. Den Jord, som modtog Guds Legeme og blev bedugget med de Helliges Blod, skal vorde som Paradis, og blive bestandig fager med uvisnede (uvisnelige) Blomster. Denne Forandring er en Forandring (som skeer) ved Guds höire Haand; thi den Jord, som var forbandet, og frembragte Torne og Tidsler, den bliver evig velsignet af Gud, og der er (bliver) ikke mere Sorg eller Möie.

[16. De corporibus beatorum, et eorum adjunctis.]

[Chapter 16]

[Kapitel 16]

3.79 D. Replesti me bonis domus Domini. At dic qualia corpora habebunt sancti.

3.79 Discipulus. Fylldir þú mik af himneskum fagnaði. Segðu mér hvílíka helgir hafa líkami.

D.: Du opfyldte mig med himmelsk Fryd. Sig mig, hvad Slags Legemer skulle de Hellige have?

M. Septies quam sol splendidiora et prae animo agiliora. (M1169-)

Magister. Sjau hlutum bjartari an sól ok skjótari an hugr.

L.: Syv Gange lysere end Solen og hurtigere end Tanken.

3.80 D. In qua aetate vel in qua mensura erunt ?

3.80 Discipulus. Með hverjum aldri eða vexti?

D.: I hvilken Alder eller Störrelse (skulle de) være?

M. Dicitur ut Christus quando resurrexit. Verumtamen, cum sit hic delectabile pueros senibus mixtos, viris mulieres, longis breves junctos cernere, credibile est multo delectabilius esse ibi singulis aetatibus, singulis mensuris (10), utrumque sexum virorum et mulierum conspicere; sicut est delectabile diversas voces in organis vel fidibus audire [vel inter ruti(464)lantes gemmas flammivomas gemmas videre]. Unde magis credendum est omnes in illa aetate et in illa mensura resurgere et ibi apparere qua contigit eos hinc migrare (3 et 4).

Magister. Ef hér er unaðsamligt at sjá unga menn með gǫmlum eða karla með konum, hǫ́va með lǫ́gum, þá má of trúa allra þekkiligast þar vera at sjá sér hverja með sínum vexti ok aldri, svá sem þekkiligt er at heyra sundrleit hljóð hǫrpustrengja. Af því er rétt at trúa at hverr rísi upp með þeim aldri ok vexti sem hann fór (AM 674a:46) ór heimi.

L.: Dersom det er behageligt her, at see Unge blandt Gamle, eller Mænd blandt Kvinder, (eller) Höie blandt Lave (af Væxt), da kan man antage, at det vil (299) være allerbehageligst, der at see hver især med sin Væxt og Alder, saaledes som det er behageligt at höre Harpestrengenes forskjellige Lyd. Derfor er det ret at troe, at enhver opstaaer i den Alder og Legemsstörrelse, hvori han forlod Verden.

3.81 D. Erunt vestiti vel nudi?

3.81 Discipulus. Eru þeir klæddir eða nøkkðir?

D.: Ere de klædte eller nögne?

M. Nudi erunt, sed omni decore fulgebunt et non plus de ullis membris quam nunc de gratiosis oculis erubescent. Salus autem et laetitia[, pax et concordia] erunt illorum vestimenta; nam Dominus induet corpora eorum “vestimento salutis” (Isa., LXI, IO) et animas eorum indumento laetitiae. Et sicut hic diversa gratia florum, ut in liliis albedo, in rosis rubedo, ita diversa gratia colorum creditur in corporibus sanctorum, ut alium colorem martyres, alium habeant virgines. Et haec pro vestimentis reputabuntur.

Magister. Nøkkðir eru þeir ok skrýddir allri fegrð ok skammask enskis liðar heldr an augna. Gleði ok heilsa er klæðnuðr þeira. Guð skrýddi líkami þeira heilsuklæði en andir þeira fagnaðarskrúði. Ok svá sem hér eru sundrleitir litir í fegrð grasa, svá verða ok þar sundrleitir litir í líkǫmum heilagra, svá sem annan lit hafa píndir, en annan meyjar, ok eru þat þá klæði þeira.

L.: De ere nögne og prydede med al Skjönhed, og skamme sig ikke ved noget Lem, ligesaalidt som ved Öinene. Glæde og Sundhed er deres Klædning. Gud prydede (vil pryde) deres Legemer med Sundheds Klædebon, men deres Sjæl med Glædes Dragt, og ligesom her ere forskjellige Farver i Blomsternes Skjönhed, saa blive ogsaa der forskjellige Farver paa de Helliges Legemer, saa Martyrer (ville) have en Farve, Möer en anden (Farve), og er det da deres Klæder.

[17. De operatione et gaudio beatorum.]

[Chapter 17]

[Kapitel 17]

3.82 D. Possunt licenter facere quod volunt?

3.82 Discipulus. Megu þeir gera þat er þeir vilja?

D.: Kunne de gjöre hvad de ville?

M. Nihil nisi bonum volunt. Ideo quidquid volunt libere agunt et ubicumque esse volunt sine mora ibi sunt.

Magister. Etki vilja þeir nema gott. Af því gera þeir allt þat er þeir vilja ok eru þar er þeir vilja ǫ́n dvǫl.

L.: De ville intet uden godt, derfor gjöre de alt hvad de ville, og ere der, hvor de ville, uden Ophold.

3.83 D. Quid operantur?

3.83 Discipulus. Hvat gera þeir?

D.: Hvad gjore de?

M. Vacant et vident Deum et in saecula saeculorum laudabunt eum.

Magister. Sjá þeir ávallt á Guð ok lofa hann of aldir.

L.: De skue Gud bestandig og prise ham i Evighed.

3.84 D. Quae est landatio eorum (IO)?

3.84 Discipulus. Hvat er lof þeira?

D.: Hvilken er deres Priis?

M. Deum sanctos ibi laudare est tantum de visione Dei gaudere.

Magister. Fǫg-(AM 674a:47)nuðr sá er þeir gleðjask af sýn Guðs.

L.: Den Fryd, hvormed de glæde sig ved Guds Beskuelse.

3.85 D. Recordantur malorum quae in corpore patiebantur?

3.85 Discipulus. Munu þeir þá mein þau er þeir hǫfðu hér á líkǫmum?

D.: Erindre de de Onder, som de havde (lede) her i deres Legemer?

M. Omnium recordantur. (465)

Magister. Ǫll munu þeir. (96)

L.: De erindre dem alle.

3.86 D. Non habent inde dolorem?

3.86 Discipulus. Hryggvir þat eigi þá?

D.: Bedröver det dem ikke?

M. Immo majus gaudebunt, quod haec omnia devicerunt, sicut aliquis qui olim periculum belli evaserit et hoc post gaudens amicis narrabit.

Magister. Heldr fagna þeir því er þeir stigu yfir ǫll mein, svá sem maðr segir fagnandi vinum sínum þat er hann komsk á braut forðum ór miklum háska.

L.: Tvertimod frydes de over, at de overvandt alle Onder, saaledes som man med Fryd fortæller sine VenIler, at man fordum slap ud af en stor Fare.

3.87 D. Super altitudinem terrae sustulit me tua aurea lingua. Nunc eia, dic mihi illorum gaudia.

3.87 Discipulus. Mælska þín hóf mik upp yfir jǫrð. Segðu mér ok þá fǫgnuð þeira.

D.: Din Veltalenhed hævede (har hævet) mig op over Jorden. Sig mig da ogsaa deres Fryd.

M. Gaudia itaque sanctorum erunt quae “oculus non vidit nec auris audivit nec in cor hominis ascenderunt, quae praeparavit Deus his qui diligunt illum” (I Cor., II, g).

Magister. Fagnaðir þeira eru slíkir sem auga manns má eigi sjá né heyra , né hugr hyggja, þat er Guð hét ástvinum sínum.

L.: Deres Fryd er en saadan som “(at) ɔ: Menneneskes Öie ikke kan see, eller (Öre) höre, eller Tanke tænke det, som Gud forjættede sine Venner” (1 Cor. 2,9).

3.88 D. Quae sunt haec?

3.88 Discipulus. Hvat er þat?

D.: Hvad er det? (800)

M. Vita aeterna, beatitudo sempiterna, omnium bonorum sufficientia sine omni indigentia.

Magister. Líf eilíft ok fullsæla eilíf ok gnótt alls góðs.

L.: Evigt Liv og evig Salighed, og Overflödighed af alt Godt.

3.89 D. Hoc planius edicito.

3.89 Discipulus. Segðu mér þat skýrra.

D.: Sig mig det tydeligere.

M. Septem speciales glorias habebunt corporis et septem animae. In corpore quidem pulchritudinem, velocitatem, fortitudinem, libertatem, voluptatem, sanitatem, immortalitatem; in anima autem sapientiam, amicitiam, concordiam, potestatem, honorem, securitatem, gaudium.

Magister. Sjau hafa þeir líkams dýrðir ok sjau andar. Í líkam hafa þeir líkams fegrð ok frǫ́-(AM 674a:48)leik, styrkð ok frelsi, sællífi ok heilsu ok ódauðleik. En í ǫnd hafa þeir speki ok vináttu, samþykki ok veldi, veg ok øruggleik ok fǫgnuð.

L.: De have syv Legems- og syv Sjæls-Herligheder. I Legemet have de Legems-Skjönhed og Hurtighed, Styrke og Frihed, (salig) Lyst og Sundhed og Udödelighed. I Aanden have de Viisdom og Venskab, Samdrægtighed og Magt, Ære og Tryghed og Fryd.

[18. De corporum dotibus in beatis.]

[Chapter 18]

[Kapitel 18]

3.90 D. Levasti me super me. Haec sunt quae concupivit anima mea audire. Haec rogo te aliquibus modis exprimere.

3.90 Discipulus. Þessa hluti girnisk ǫnd mín at heyra. Máttu skýrra gera með nekkverjum dœmum?

D.: Disse Ting attraaer min Sjæl at höre; kan du gjöre (det) klarere ved nogle Exempler.

M. Placeretne tibi si esses ita pulcher ut Absalon, in cujus corpore non erat macula et cujus coma multo pretio ponderabatur praecisa?

Magister. Hversu líkaði þér at vera jafn vænn sem Absalon, er engi lýtaflekkr var á líkam hans ok var hár hans golli keypt?

L.: Hvorledes vilde det behage dig, at være saa skjön som Absalon, paa hvis Legeme der ingen Plet af Lyde var, og blev hans Haar kjöbt for Guld.

3.91 D. O gloria!

3.91 Discipulus. Dýrð er.

D.: Hvilken Herlighed!

M. Quid si cum hoc decore esses tam velox quam Asael, qui cursu pedum praeverterat capreas?

Magister. En þá ef með þessi fegrð værir þú svá frǫ́r sem Asael, er hverju dýri var frǫ́vari?

L.: Men da, om du, tilligemed (foruden) denne Skjönhed, var ligesaa hurtig som Asael, der var hurtigere end ethvert (noget) Dyr?

3.92 D. O gratia!

3.92 Discipulus. Miskunn er.

D.: Hvilken Naade!

M. Quid si cum his duobus ita fortis esses ut Samson, qui mille viros armatos prostravit una [asini] mandibula? (466)

Magister. En ef með þessum tvennum hlutum værir þú svá sterkr sem Samson, er einn barði þúsund manna með asnakjalka?

L.: Men dersom du, tillige med disse tvende Ting, var saa stærk som Samson, der ene slog Tusind Mand med et Æsels Kjævebeen?

3.93 D. O ingens decus!

3.93 Discipulus. Mikil prýði (AM 674a:49) er.

D.: Hvilken stor Pryd!

M. Quid si cum his tribus esses tam liber quam Augustus, cui totus servivit mundus?

Magister. En ef þú hefðir þessa þerna hluti ok værir svá sjálfráði sem Augustus, er allr heimr þjónaði?

L.: Men om du havde disse trende Ting, og var (desuden) saa fri som Augustus, hvem hele Verden tjente (adlöd).

3.94 D. O claritudo!

3.94 Discipulus. Gǫfugleikr er.

D.: Hvor ophöiet!

M. Quid si cum his quatuor ita voluptate affiueres ut Salomon, qui nunquam aliquid cordi suo denegabat quod desiderabat?

Magister. En ef með þessum fernum hlutum værir þú svá sællífr sem Salomon, er etki lét í mein sér þat er hann fýstisk?

L.: Men om du, tilligemed disse fire Ting, nöd en saadan Lyst som Salomon, der aldrig nægtede sig det han lystede?

3.95 D. O dulcedo!

3.95 Discipulus. Sæla er.

D.: Hvilken Salighed!

M. Quid si cum his quinque ita sanus fores ut Moyses cujus nunquam dens est motus nec caligavit oculus?

Magister. En ef með þessum fimm hlutum værir þú svá heilendr sem Moyses, kvǫ́ðu at aldri losnaði teðr hans né óskyggndusk augu hans? (98)

L.: Men om du, tilligemed disse fem Ting, var saa sund, som man har sagt om Moses, at aldrig lösnedes hans Tænder eller formörkedes hans Öine?

3.96 D. O suavitas!

3.96 Discipulus. Unað er.

D.: Hvilken Lyst!

M. Quid si, his omnibus habitis, deberes fieri ita longaevis ut Mathusalem, qui pene ad mille annos vixit?

Magister. En ef með þessum sex hlutum yrðir þú svá langlífr sem Matusalen, er mjǫk svá lifði þúsund vetra?

L.: Men om du, tilligemed disse sex Ting, blev saa (301) gammel som Methusalem, der levede næsten Tusind Vintre (Aar)?

3.97 D. O magnificentia! Mihi videtur, si cui optio ex his eligendi daretur, unumquodque prae regno jure eligeretur; si quis autem his omnibus polleret, merito toti mundo praeferendus esset.

3.97 Discipulus. Mikilleikr er. Svá sýnisk mér sem hverjum væri heldr œskjandi í hlutr af þessu an konungdómr. En sá sýnisk mér ǫllum dýrri er þessa hluti hefir alla. (AM 674a:50)

D.: Hvor storartet! Saaledes synes mig, som enhver hellere maatte önske sig een af disse Ting end et Kongedömme ; men den synes mig herligere end alle, som har alle disse Ting.

M. Oportet ut interim sileas usque dum praestantiora audias. Quid si cum omnibus superioribus ita sapiens esses ut Salomon, cui omnia occulta et abscondita erant mauifesta?

Magister. Hlýð þú því er enn er betra. En ef með þessum hlutum ǫllum væri allir þér slíkir vinir sem David var Jonathe, er hvárr unni ǫðrum sem sjolfum sér.

L.: Hör det, som er endnu bedre. Men dersom, tilligemed alle disse Ting, alle vare dig slige Venner, som David var Jonathan, idet hver af dem elskede den anden som sig selv.

3.98 D. O Deus!

3.98 Discipulus. Fullsæla er.

D.: Hvilken Lyksalighed!

M. Quid si super haec omnia omnes homines essent tibi amici ut David Jonathae, quem dilexit ut animam suam?

Magister. Hvat dœmir þú of þann er með þessum hlutum ǫllum væri svá spakr sem Salomon, er vitraðir voru margir leyndir hlutir?

L.: Hvad dömmer du om den, der, tilligemed alle disse Ting, var saa viis som Salomon, for hvem mange skjulte Ting bleve aabenbarede.

3.99 D. O beatitudo!

3.99 Discipulus. Guð er.

D.: Han vilde være en Gud.

M. Quid si insuper omnes tibi essent ita concordes ut Laelius Scipioni, de quibus neuter nisi quod alter voluit?

Magister. En ef allir væri svá samþykkir við þik sem Rúmaborgar hǫfðingjar vǫ́ru tveir, Lekius ok Kippio , er hvárgi vildi annat an annarr?

L.: Men dersom alle vare saa enige med dig som de to romerske Hövdinger vare, Lælius og Scipio, af hvilke ingen vilde andet end den anden.

3.100 D. O ineffabilitas!

3.100 Discipulus. Óumbrœðiligt er.

D.: Det er uudsigeligt!

M. Quid si ad haec omnia ita potens esses ut magnus Alexander, qui Asiam, Africam, Europam sibi potenter subjugaverat? (467)

Magister. En við þessa hluti alla værir þú svá ríkr sem Alexandr konungr, er með ríki sínu lagði undir sik allan heim?

L.: Men om du foruden disse Ting var saa mægtig som Kong Alexander, der ved sin Magt underkastede sig hele Verden.

3.101 D. O sublimitas!

3.101 Discipulus. Tígn er.

D.: Hvor ophöiet!

M. Quid si insuper ab omnibus ita honorareris ut Joseph ab Aegyptis, quem adoraverunt ut Dominum.

Magister. En ef þú hefðir allt þetta ok værir svá vegsamaðr af ǫllum sem Joseph af Egip-(AM 674a:51)talands mǫnnum, er þeir gǫfguðu hann sem Guð ?

L.: Men’ om du havde alt dette, og var saa hædret af alle, som Joseph af Ægyptens Mænd, der ærede ham som en Gud?

3.102 D. O celsitudo!

3.102 Discipulus. Aldrfremð er.

D.: O hvilken Majestæt!

M. Quid si in his omnibus ita securus esses ut Elias et Enoch?

Magister. En ef ǫllum hlutum þessum værir þú svá øruggr sem þeir Enoch ok Helias ?

L.: Men om du, tilligemed alle disse Ting, var saa tryg (nöd en saadan Tryghed) som Enoch og Elias?

3.103 D. O magnitudo!

M. Quid si, in his omnibus habitis, tale gaudium haberes quale is habet qui, cum ad equuleum ducitur, repente in itinere ad regnum rapitur?

3.104 D. O majestas!

3.104 Discipulus. Hǫ́r vegr er.

D.: O hvor höi en Hæder!

M. Quid si amicum haberes quem ut te ipsum diligeres et hic similiter ut tu his omnibus abundaret? Nonne duplex gaudium haberes?

Magister. En ef þú ættir vin þann er þú unnir sem sjolfum þér ok hefði hann slíka dýrð alla sem þú, væri eigi þér þat þá tvefaldr fǫgnuðr?

L.: Men om du havde en Ven, der elskede dig som sig selv, og som havde al den samme Herlighed som du, vilde det da ikke være dig en dobbelt Fryd?

3.105 D. O immensa delectatio!

3.105 Discipulus. Fýsiligt er.

D.: O hvilken Lyst!

M. Quid si multos amicos haberes et nihilominus his bonis affluerent? Nonne tot gaudia haberes? (3 et 4)

Magister. En ef þú ættir marga vini í slíkri dýrð, væri eigi þér þat auki fagnaðar þíns?

L.: Men om du havde mange Venner i den samme (302) Herlighed, vilde det ikke være dig en ForögeIse af din Fryd?

3.106 D. O inenarrabilitas! Ita ego detector in sermonibus tuis sicut in omnibus divitiis. Mihi videtur quod si quis quaedam ex his, non dico omnia, haberet, dignior toto mundo esset. Si quis autem his omnibus esset plenus, videretur jure Deus.

3.106 Discipulus. Svá fagna ek mǫ́lum þínum sem mǫrgum auðœfum. Ǫllum heimi tígnari sýnisk mér sá vera er nekkverja þessa hluti hefir, þótt eigi hafi alla. En ef nekkverr mætti alla hafa, þá væri sá heldr Guð an maðr.

D.: Saaledes fryder jeg mig ved din Tale som ved store Skatte. Herligere end hele Verden synes mig den at være, som har nogle af disse Ting, om han end ikke har dem alle; men om nogen kunde have dem alle, saa var han snarere Gud end Menneske.

M. Recte sentis. His omnibus ipsi (M1171-) longe excellentius exuberant. Absalon namque formositas ibi esset deformitas. Porro illorum speciositas erit ut solis claritas, ut dicitur: “Fulgebunt justi sicut sol” (Matth., XIII, 43), qui tunc septuplo plus quam nunc fulgescet. Et eis promittitur “Reformabit corpus humilitatis nostrae configuratum corpori claritatis suae” (Phil., III, 21). Nemo dubitat quin corpus Christi clarius sit (468) quam sol, ut puta corpus Creatoris quam corpus creaturae; homines autem templa Dei dicuntur, quod sol non dicitur. Si ergo corpora sanctorum corpori claritatis Christi, qui splendid- ior quam sol est, configurantur et Deus in eis ut in templis habitat, necesse est ut templa Dei magis perspicua sint quam sol gloriae habeat. Ecce qualis sanctorum pulchritude. Asael agilitas esset ibi pigra tarditas. Sane ipsi ita veloces sunt ut, quam cito oriens sol Occidentem suo radio tangit, tam cito ab Oriente in Occidentem venire possint et, quam cito oculus se elevans visum ad caelum dirigit, tam cito de caelo ad terram, de terra ad caelum relabi poterunt. Hoc etenim angeli facere possunt, quibus ipsi coaequales erunt, ut dicitur: “Erunt aequales augelis Dei (cf. Luc., XX, 36).” Ecce qualis illorum v–elocitas. Samson valetudo esset ibi invaletudo. Nempe. Illorum talis est valentia, ut, si mentes et omnem molem terrae pede vertere vellent, valent er possent et tam facile quam nunc videre. Hoc enim nemo dubitat angelos posse, quibus ipsi aequales erunt. Ecce qualis justorum fortitude. Augusti libertas esset ibi captivitas, qui potuit capi, ligari, claudi. Illorum vero talis est libertas, ut omnia obstantia penetrare valeant et nulla creatura eos retinere queat, sicut sepulcrum corpus Domini retinere non potuit quin inde resurgeret et januis clausis intraret. Huic ipsi configurabuntur. Ecce qualis illorum libertas.

Magister. Rétt skilrðu. Miklu œðri dýrð hafa þeir an þetta er allt. Vænleikr (AM 674a:52) Absalons væri þar ferlíki, því at fegrð þeira er sem sól, er (100) þá er sjau hlutum bjartari an nú, sem ritit er: Guð endrskapar líkam lítillætis várs eftir glíkingu líkamsbirti sinnar. Iflaust er at Iíkamr Krists er bjartari an sól, því at líkamr skapara er bjartari an skepna. Menn eru kallaðir musteri Guðs, en sól kallask eigi svá. Ef líkamir heilagra skapask eptir líkamsbirti Krists, er sólu er bjartari, en Guð byggvir í þeim sem í musteri, þá er nauðsyn at þeir sé ljósari an sól. Slík er fegrð heilagra. Frǫ́leikr Asaels væri þar seinn ófrǫ́leikr, því at helgir fara jafn skjótt ór austri í vestr sem sól rennr upp í austri ok lýsir þegar í vestri ok megu þeir jafn skjótt fara […] (AM 674a:53)

L.: Du forstuer dette rigtigt; langt Miere Herlighed have de, end alt dette er. Absalons Skjönhed vilde der være Hæslighed, thi deres Glands er som Solen, der da er (vil blive) syv Gange lysere end nu, som skrevet er: “Gud gjenskaber (forvandler) vor Fornedrelses Legeme til Lighed med sin Legems-Klarhed” (Phil. 3, 21). Utvivlsomt er det, at Christi Legeme er lysere end Solen, thi Skaberens Legeme er lysere end Skabningen. Menneskene kaldes. Guds Tempel, men Solen kaldes ikke lIaaledes. Dersom nu de Helliges Legemer skabes efter Christi Legems-Klarhed, som er lysere end Solen, men Gud bygger i dem, som i et Tempel, da er det en Nodvendighed, at de ere lysere end Solen. Slig er de Helliges Skjönhed. Asaels Hurtighed vilde der være langsom l’ungfærdighed, thi de Hellige fare ligesaa hurtigt fra Ost til Vest, som Solen rinder op i Osten og lyser strax i Vesten, og kunne de gaae ligesaa hurtigt . . . . . . .⁸ . .

8. Her ender det tredje, og det fjerde og sidste Brudstykke af A, der tillige udgjör Slutningen af det Hele, begynder.

[19. De voluptate beatorum.]

[Chapter 19]

[Kapitel 19]

Salomouis deliciae eis essent miseriae. O qualis illorum est voluptas quibus ipse Deus fons omnium bonorum est insatiabilis satians satietas! Duae sunt beatitudines, una minor paradisi, altera major caelestis regui. Quarum quia neutram experti sumus, de eis comparationem dare nescimus. Et duae sunt miseriae, una minor hujus mundi, altera major inferui. Ex quibus quia unam quotidie experimur, comparationem de non (469) experta dare novimus. Sicut igitur ferrum ignitum si alicujus capiti esset infixum. et sic candeus per omnia membra transiret, sicut ille interius et exterius. dolorem haberet, ita· ipsi per contrarium modum in omnibus membris suis interius et exterius voh,ptatem habent. hic est voluptas multitudinem virorum ac mulierum speciosarum videre, vestes pretiosas, praeclara aedificia cernere, dulcem cantum, sermonem concinnum, organa, lyras, citharas et talia audire, thymiama et alias diversi pigmenti species odorare, variis epulis deliciari, blanda et mollia tractare, multam pecuniam et variam supellectilem possidere: haec omnia illis infinite redundant. O qualem voluptatem visus ipsi habebunt, qui ita clausis quam apertis oculis videbunt! Quibus singula membra ut oculus solis erunt, qui regem gloriae in decore suo cernent, omnes angelos et omnes sanctos interius et exterius conspicient, gloriam Dei, gloriam angelorum, gloriam patriarcharum, gloriam prophetarum, gloriam apostolorum, gloriam martyrum, gloriam confessorum, [gloriam monachorum,) gloriam virginum, gloriam omnium sanctorum videbunt, suos oculos, suas facies, omnia membra sua interius et exterius cernent, cogitationes singulorum intuebuntur, omnia quae sunt in novo caelo et in nova terra contemplabuntur, inimicos suos, qui se olim afflixerunt, jugiter in inferno videbunt et de his omnibus ineffabiliter gaudebur. O qualis voluptas auditus illorum, quibus incessanter sonant harmoniae caelorum, concentus angelorum, dulcisona organa omnium sanctorum! Olfactio qualis, ubi suavissimum odorem de ipso fonte suavitatis, Deo, haurient et odorem de angelis et de omnibus sanctis percipient! Eia qualis gustus illorum, ubi “epulentur et exsultent in conspectu Dei” (Psal., (470) LXVII, 4), et, cum apparuerit gloria Domini, satiabuntur et “ab ubertate domus ejus inebriabuntur” (cf. Psal., XXXV, 9)! Voluptas tactus qualis, ubi omnia aspera et dura aberunt et omnia blanda et suavia arridebunt! O quam magna dulcedo dulcedinis divitiarum, ubi in gaudio Domini super omnia bona sua constituentur! Ecce tales sunt deliciae beatorum. Moysi sanitas illis esset infirmitas. Salus autem illorum a Domino, quos, si temptares impetere ferro, non plus posses nocere quam radium solis nunc secare. Talis est sanitas sanctarum. Mathusalae longaevitas esset illis prolixae mortis difficultas, quos mors et dolor fugiunt et qui in perpetuum vivunt. En qualem habebunt vitae diuturnitatem, qui indeficientis vitae feliciter haereditabunt aeternitatem! Et haec tantum bona sunt corporis.

[…] klæði ok góð hús ok at heyra fagran sǫng ok harpslǫ́tt ok kenna reykelsis hilm ok annarra dýrligra urta eða bergja sœtum grǫsum ok eiga mǫrg auðœfi. Þessa hluti alla eignask helgir ǫ́n enda. Þeir hafa unaðssýn, því at þeir sjá jafnt loknum augum sem opnum, þeir er sjá konung dýrðar í fegrð sinni ok sjá útan ok innan dýrð Guðs ok dýrð allra heilagra yfirfeðra ok spámanna, dýrð postula ok píndra, munka ok meyja ok allra heilagra ok sjá þeir fagra alla liðu sína útan ok innan ok svá annarra ok hugrenningar, ok sjá þeir allt þat er gerisk á himni ok á jǫrðu, ok sjá þeir óvini sína í kvǫlum þá er forðum risu í gegn þeim ok fagna þeir ǫllu því-(AM 674a:54)sa. Heyrnar unað hafa þeir, því at fyr þeim reysta fagrir lofsǫngvar engla ok allra heilagra ok allar himneskar raustir. Unaðshilm hafa þeir þann er þeir taka af sjolfum Guðs sœtleiks brunni ok af englum ok ǫllum helgum. Bergingarsælu hafa þeir, því at þeir bergja af sœtleik Guðs ok seðjask þá er Guðs dýrð vitrask ok þeim eru allir hlutir sœtir ok blíðir. Gnótt auðœfa hafa þeir, því at þeir eru settir yfir alla góða hluti í fagnaði Guðs síns. Þetta er sællífi ok unað heilagra. Heilendi Moysi væri þar sótt, því at heilsa réttlátra er af Guði, svá at etki má þeim granda heldr an skera jǫ́rnum sólar geisla. Slík er heilsa þeira. Langlífi Matusalen væri þar dauða-(AM 674a:55)dvǫl, því at sárleikr ok dauði flýr frá þeim er ei lifa með Guði ok taka at erfð sælu óþrotnanda lífs. Þessir eru líkamshlutir einir. (102)

. . Klæder og gode Huse, og at höre fager Sang og Harpeleg, og nyde Vellugt af Rögelse og andre herlige vellugtende Ting, eller spise söde Væxter, og besidde store Skatte. Alle disse Ting komme de Hellige i Besiddelse af uden Ende. De have (nyde) et lysteligt Syn, thi de see ligefuldt med lukkede som med aabne Öine; de som see Herlighedens Konge i hans Skjönhed, og see udvendig og indvendig Guds Herlighed og alle Helliges, Patriarchernes og Propheternes Herlighed, Apostlenes og (303) de Pintes (Martyrernes), Munkes og Möers, og alle de Helliges Herlighed; og de see alle sine Lemmer fagre udvendig og indvendig og tillige andres, og deres Tanker; og de see alt det, som foregaaer i Himmelen og paa Jorden, og de see deres Fjender i Kvaler, dem som fordum reiste sig imod dem, og de fryde sig over alt dette. Hörelsens Lyst have de, thi for dem lyde Englenes og alle Helliges fagre Lovsange og alle himmelske Röster. En lystelig Lugt have de, som de modtage af Gud selv, Södhedens Kilde, og af Engle, og alle Hellige. Smagens Salighed have de, fordi de smage af Guds Södhed og mættes da, naar Guds Herlighed aabenbares, og for dem ere alle Ting söde og blide. Overflödighed af Rigdom have de, thi de ere satte over allegode Ting i sin Guds Fryd; dette er de Helliges Salighed og Lyst. Moses’s Sundhed vilde der være Sygdom, thi de Retfærdiges Helsen (Sundhed) er af Gud, saa at intet kan skade dem, ligesaalidt som man kan skære Solens Straale med Jern. Slig er deres Sundhed. Methusalems Mie Alder vilde der være en Dödsfrist, thi Smerte og Dod flyer fra dem, som stedse leve lDed Gud, og tage i Arv det uendelige Livs Salighed. Dette er kun legemlige Ting.

[20. Dotes animarum in beatis; et quod de peccatis rite expiatis non erubescant; deque pleno omnium gaudio.]

[Chapter 20]

[Kapitel 20]

3.107 D. Sicut dulcis fons sitientem agricolam, ita delectabilis favus de ore tuo distillans meam refocillat animam. Sed O incomparabiliter beati, qui ad tam ineffabilia bona sunt praedestinati!

3.107 Discipulus. Svá sem þyrstan mann gleðr sœtr bruðr, svá nærir ǫnd mína hunangfljótanda mál ór munni þínum, því at þeir eru fullsælir er til svá góðs eru hugðir af Guði.

D.: Som en sod Kilde glæder en törstig Mand, saaledes nærer den Honning flydende Tale af din Mund min Aand, thi de ere fuldkommen salige, som ere bestemte til saameget Godt af Gud.

M. Vere “beati sunt, qui habitant in domo Domini” (cf. Psal., LXXXIII, 5), quia in his omnibus vivent in saeculum saeculi. His Salomonis sapientia esset magna insipientia. Porro ipsi omni sapientia affluunt; omnem scientiam de ipso fonte sapientiae hauriunt. Omnia quippe praeterita, praesentia et si qua sunt futura perfecte sciunt. Omnium omnino hominum sive in caelo sive in inferno nomina, genera, opera bona vel mala unquam ab eis gesta norunt et nihil est quod eos lateat, cum in sole justitiae cuncta pariter videant.

Magister. Sannliga eru sælir þeir er byggva í húsi Guðs ok lifa í þessum hlutum ǫllum of ǫld alda. Þeim mundi speki Salomons þykkja mikil heimska, því at þeir skína í allri speki ok hafa vitru af sjolfum Guðs spekðarbrunni, því at þeir vitu alla hluti, liðna ok núliga ok óorðna ok allra manna á himni ok á jǫrðu ok í helvíti nǫfn ok kunnu þeir ok verk bæði góð ok ill. Ok leynisk etki fyr þeim, því at þeir sjá allt í réttlætissólu Guðs.

L.: Sandelig ere de salige, som bygge i Guds Huus og leve i alle disse Ting i Evighed. Dem vilde synes Salomons Viisdom stor Daarskab, thi de skinne i al Viisdom, og have Viden af Gud selv, Viisdommens Kilde, thi de vide alle Ting, forbigangne og nærværende og tilkommende, og de kjende alle Menneskers Navne i Himmelen og paa Jorden og i Helvede, og deres Gjerninger, bude gode og onde, og der skjules intet for dem, thi de see alt i Guds Retfærdigheds Sol. (304)

3.108 D. Heu! Quantas lacrimas miseriae nunc co(M1173-)git (471) fundere fons tuae eloquentiae! Scient omnes sancti quae ego feci?

3.108 Discipulus. Bruðr mælsku þinnar skyldir mik at fella tǫ́r. Vitu allir helgir þat er ek gerða?

D.: Din Veltalenheds Kilde tvinger mig til at fælde Taarer. Vide alle Hellige det, som jeg har gjort?

M. Utique. Non solum quae fecisti, sed quae unquam vel cogitasti vel dixisti aut aliquis homo, sive bonum sive malum, indelebiliter cognoscent.

Magister. Eigi at eins þat er þú gerðir, heldr ok allt þat er þú hugðir ok mæltir gott ok illt.

L.: Ikke blot det, som du har gjort, men ogsaa alt det, som du har tænkt og talt, godt og ondt.

3.109 D. Quid tunc valet confessio et poenitentia peccatorum, si non delebuntur et si ipsi debent [impia et] foeda et turpia fiagitia nostra scire, quae etiam exhorresceres cogitare?

3.109 Discipulus. Hvat stoðar þá skriftaganga ok iðrun ef þeir skulu vita ljótar synðir órar, þær er vér skǫmmumsk þótt allar komi í hug at eins?

D.: Hvad nytter da Skriftegang og Anger, naar de skulle vide vore hæslige Synder, som vi skamme os ved, om de end ene og alene ere opkomne i vor Tanke.

M. Quid abhorres? Quid times? An vereris quod de factis tuis ibi confundaris? De foedissimis et turpissimis actibus tuis confessis et poenitentia lotis non plus verecundaberis quam si quis nunc tibi narraret quae olim gessisti in cunis nec plus erubesces quam si vulneribus in proelio acceptis perfecte sanatus esses. Nihil est aliud peccata dimittere vel delere quam non punire; per poenitentiam et confessionem remittuntur, sed de Dei et sanctorum scientia nunquam delebuntur.

Magister. Hvat hræðisk þú eða uggir at þar munir þú skammask verka þinna? Inna ljótustu synða þinna tilsagðra ok fyr iðrun bœtta, ok skaltu eigi meir skammask an þá ef nekkverr segði þér þat er þú gerðir í vǫggu ok eigi meir an algróinna sára þeira er þú fekkt í orrustu. Etki er annat at fyrgefa synðir an hefna þeira eigi. Fyr iðrun ok játning fyrgefask synðir, en takask eigi ór minni Guðs né heilagra.

L.: Hvorledes frygter du eller er du bange for, at du der vil skamme dig ved dine Gjerninger? (Selv) ved dine hæsligste Synder, som ere bekjendte, og ved Anger forsonede, skal du ikke skamme dig mere, end om nogen fortalte dig det, som du har gjort i Vuggen, og ikke mere end ved heelt lægede Saar, som du har faaet i et Slag. At tilgive Synder er ikke andet end ikke at straffe dem. Ved Anger og Bekjendelse tilgives Synderne, men borttages ikke af Guds eller de Helliges Hukommelse.

3.110 D. Vellem hoc mihi exemplo probari.

3.110-111 Discipulus. Sannaðu þat.

D.: Beviis det.

M. Numquid scis quod David homicidium et adulterium perpetravit?

Magister. Veizt þú at David gerði hórdóm ok manndráp,

L.: Veed du at David begik Hoer og Mord,

3.111 D. Scio.

M. Num nosti Mariam peccatricem fuisse, Petrum Christum perjurio abnegasse, Paulum Ecclesiam crudeliter impugnasse?

en Máría Magdalena var synðug ok Pétarr neitti Kristi ?

men Maria Magdalena var syndig, og Peter fornægtede Christus? var syndig, og Peter fornægtede Chri-

3.112 D. Novi.

3.112 Discipulus. Veit ek.

D.: Det veed jeg.

M. Credis eos esse in caelo?

Magister. Trúir þú at þau sé á himnum? (104)

L.: Troer du, at de ere i Himmelen ?

3.113 D. Credo.

3.113 Discipulus. Trúi ek.

D.: Ja, det troer jeg.

M. Si ergo tu adhuc corruptibilis et fragilis haec nosti, quanta magis illi norunt qui ab omni corruptione et fra(472)gilitate liberi erunt! Non tamen nunc inde verecundantur, sed magis de sna salvatione in Domino gloriantur.

Magister. Ef þú veizt þetta, jarðligr ok óstyrkð allri, en þeygi skammask þeir þess, heldr fagna þeir hjǫlp sinni í Guði.

L.: Dersom du veed dette (du som er endnu) jordisk og (befindende dig i) al Skröbelighed, [hvor meget mere ville de ikke vide, som ere fri for al Fordærvelse og Skröbelighed?]. Men de skamme sig ikke derved, men fryde sig over sin Frelse i Gud.

3.114 D. Non abhorrent angeli tales vel sancti qui pene nihil peccaverunt? Non habebunt eos pejus?

2507 3.114 Discipulus. Þykkja eigi englum Guðs slíkir verri an þeir er fátt misgerðu?

D.: Tykkes ikke Guds Engle slige (Mennesker) værre end de som lidet forbröd ?

M. Nequaquam. Sed, sicut his amici congaudent qui naufragium vel aliquod grave periculum evadunt, ita angeli et sancti de illorum evasione congratulantur quibus omnia, etiam ipsa peccata, in bonum cooperantur. Et, sicut medicus magis de desperate aegroto, si eum salvaverit, laudatur, ita Deus uberius de illorum salvatione glorificatur.

Magister. Víst eigi, því at svá sem vinir fagna þeim mest er braut koma ór skipsbroti eða (AM 674a:58) ór ǫðrum miklum háska, svá fagna englar ok helgir þeira heilsu mest er ór synðum leysask. Ok svá sem sá læknir er mest lofaðr er torvelzt grœðir, svá er ok Kristus mest dýrkaðr af slíkra manna hjǫlp.

L.: Visselig ikke, thi ligesom Venner frydes mest over dem, der undkomme fra et Skibbrud eller fra en stor Fare, saaledes frydes Engle og hellige Mænd mest ved deres Salighed, som befries fra Synderne; og ligesom den Læge bliver mest rost, som helbreder en vanskelig (305) Sygdom, saaledes bliver ogsaa Christus mut priset formedelst slige Menneskers Frelse.

3.115 D. O immensa laetitia!

3.115 Discipulus. Mikil gleði er þat.

D.: Det er en stor Glæde!

2514-M. David et Jonathae amicitia illis esset inimicitia. O quam dulcis amicitia eos copulat quos Deus ut filios suos amat et ipsi Deum plus quam se ipsos diligunt et omnes angeli et omnes sancti eos ut se ipsos diligunt. Laelii et Scipionis concordia esset illis discordia. Sane concordia illorum est ut oculorum: quo unus aspicit, mox se alter illuc flectit. Quidquid aliquis illorum volet, hoc Deus, hoc angeli, hoc omnes sancti volent.

2514-Magister. Vinátta David ok Jonathe samtengir þá, því at Guð ann þeim sem sonum en þeir honum meira an sjolfum sér ok elska þá allir englar ok helgir sem sjalfa sik. Samþykki Lelius ok Scippions mundi þar þykkja sundrlyndi, því at þeira samþykki er slíkt sem augna, er þangat lítr annat þegar er annat sér. Þat er einn þeira vill, þat vill þegar Guð ok þat allir englar ok allir helgir.

L.: Davids og Jonathans Venskab forener dem, thi Gud elsker dem som Sönner, men de elske ham hoiere end sig selv, og aUe Engle og Hellige elske dem øom øig selv. Lælius’s og Scipios’ø Enighed vilde der anøees for Uenighed, thi deres (de Saliges) Enighed er som Öinenes, af hvilke det ene seer strax derhen, hvor det andet seer hen. Det som den ene af dem vil, det vil strax Gud, og det ville alle Engle og alle Hellige.

3.116 D. Eia, si Deus et omnes sancti volunt quod ego, tunc volo similis esse Petro.

3.116 Discipulus. Ef Guð vill sem ek ok allir helgir, þá vil ek vera glíkr Petro. (AM 674a:59)

D.: Dersom Gud og alle Hellige ville som jeg, da vil jeg være lig Petrus.

M. Certe, si hoc volueris, continuo eris. Non dico quod Petrus sis, sed Petro similis. Nam, si cuperes Petrus esse, cuperes non subsistere. Si enim tuam essentiam exueres, nihil esses. Quamvis nullus ibi plus cupiat quam promeruit, sicut nec pes cupit oculus esse aut manus auris vel vir esse mulier. Si enim aliquid plus cuperent, plenum gaudium non haberent; sed omnes plenum gaudium habebunt. Igitur nihil plus cupient quam habebunt et nihil plus potest adjici gaudio illorum. (473) Quod enim quisque in se non habuerit, in altero habebit; Verbi gratia Petrus in Johanne gloriam habebit virginitatis, Johannes in Petro gloriam passionis. Et ita gloria uniuscujusque erit omnium et gloria omnium uniuscujusque. Dic igitur quid cupere plus poterunt qui angelis coaequales erunt et haec omnia quae jam memoravi et plura habebunt. Alexandri ampla potentia esset illis angusta custodia. Nempe illorum tam efficax erit potentia, ut, si aliud caelum et aliam terram facere velint, potenter possint. Sunt enim filii Dei et cohaeredes Christi et ideo dii, ut dicitur: “Ego dixi, dii estis” (Psal., LXXXI, 6). Et, quia dii sunt, omnia quae volunt possunt.

Magister. Ef þú vildir þat, þá værir þú svá þegar. Eigi segi ek at þú værir Petrus, heldr glikr Petro. Ef þú girndisk at vera Petrus, þá værir þú etki, því at þú girndisk annat at vera an þú ert. En þar vill engi meiri dýrð hafa en hann er verðr, svá sem hér vill eigi fótr vera hǫnd, né eyra at vera auga. En ef þeir girndisk nakkvat framarr, þá hefði þeir eigi fullan fǫgnuð. En þeir hafa fullan fǫgnuð ok fýsask enskis framarr an þeir hafa ok má etki leggjask við fǫgnuð þeira né af takask, því at því fagnar hverr með ǫðrum er eigi hefir sjalfr með sér. Petrus fagnar hreinlífi Johannis en Johannes fagnar píslarvætti Petri ok (AM 674a:60) verðr svá einshvers dýrð at þat er [allr]a dýrð ok allra dýrð einum at dýrð. Eða hvat megi þeir framarr girnask an vera glíkir englum ok hafa þessa góða hluti alla er nú tínda ek ok marga aðra. Veldi Alexander konungs væri þar þrǫngt varðhald, því at veldi þeira er svá mǫ́ttugt at þeir megu gera annan heim ef þeir vilja, því at þeir eru sonir Guðs ok samerfingjar Krists, sem ritit er: Ek sagða: goð eruð ér. Ef þeir eru goð, þá megu þeir allt þat er þeir vilja. (106)

L.: Dersom du vilde det, Saa var du det strax. Ikke siger jeg, at du var Petrus, men lig Petrus. Dersom du Onskede at være Petrus, da var du ikke (længer) til, fordi du da onskede at være andet, end du er. Men der vil (önsker) ingen (at) have större Herlighed, end han fortjener, ligesom en Fod her ikke vil være Haand, eller Oret vil være Oie. Men om de onskede noget mere, da vilde de ikke have fuldkommen Fryd. Men de have fuldkommen Fryd og attraae intet mere, end de have, og kan intet lægges til deres Fryd eller tages fra den, thi enhver fryder sig over det hos andre, som han ikke har selv i sig. Petrus fryder sig over Johannes’s Kydskhed, men Johannes fryder sig over Petri Martyrdom, og bliver hver enkelts (den enkeltes) Herlighed saaledes, at den bliver alles Herlighed, og alles Herlighed bliver til Herlighed for hver enkelt. Hvad kunne de da attraae mere end at være lig Engle, og have alle disse gode Ting, som jeg nu opregnede, og mange andre? Kong Alexanders Vælde vilde der være et snævert Fængsel, thi deres Vælde er saa stor, at de kunne skabe en anden Verden, om de ville, thi de ere Guds Sönner og Chriøti Medarvinger, som skrevet er: “Jeg sagde, I ere Guder” (Psalm. 82, 6), (men) ere de Guder, saa formaae de alt det, som de ville. (306)

3.117 D. Et, si possunt, quare non aliud caelum faciunt?

3.117 Discipulus. Hví gera þeir eigi annan himin ef þeir megu?

D.: Hvorfor skabe de ikke en anden Himmel, naar de kunne det?

M. Deus nihil imperfectum reliquit, qui omnia in mensura et numero et pondere perfecte absolvet, et, si ipsi aliud facerent caelum, esset superfluum. Sed nihil volent quod sit indecens vel supervacuum. Nos etenim multa possumus quae tamen non facimus, ut saltare, currere.

Magister. Guð lét etki eftir vanunnit ok leysti allt af hendi algǫrt. Af því væri annarr heimr ósœmr ok tómr þótt gǫrr væri. En (AM 674a:61) helgir vilja etki ósœmt g[… ] laust, svá sem vér gerum eigi allt [… ] er vér megum gera.

L.: Gud efterlod intet ufuldendt og skabte alt fuldkomment; derfor vilde en anden Verden være upassende og overflodig, om deu blev skabt, men de Hellige ville intet upassende . . . u(nyttigt), saaledes som vi ikke gjöre alt . . . som vi kunne gjöre.

3.118 D. Haec omnia possunt credi de apostolis et sanctis summis. Circa nos bene geritur, si nobis in servitio eorum vivere conceditur.

3.118 Discipulus. Þetta mun frá postulum einum sagt eða inum hæstum Guðs vinum. En við oss er vel skipat þótt vér sém þrælar þeira.

D.: Dette siges (gjælder) vel kun om Apostlene eller om de störste Guds Venner. Men mod os forfares der allerede vel, naar vi ere (blive) deres Trælle.

M. De omnibus omnino justis dictum est: “Erunt aequales angelis Dei” (cf. Luc., XX, 36). [Sicut enim illud est perfecte calidum a quo omne frigus est remotum et illud est perfecte frigidum a quo omnis calor submovetur et tamen aliud potest esse calidius aut frigidius, ita, licet omnes sancti sint aequales angelis semper videndo faciem Patris, tamen ita differunt in gloria: ut stellarum claritas vel solis et lunae lumina.] Sicut igitur rex praeteriens aegrum in caeno jacentem videret quem levari, balneari, vestibus suis indui juberet, nomen suum ei imponeret, in filium eum adoptaret, regnum ei in haereditatem daret, ita Deus cernens nos in luto peccatorum, de quo nos per fidem levavit, baptismate lavit, nomen suum divini(474)tatis imposuit, in regnum suum haeredes adscivit, ut dicitur: “Quotquot receperunt eum, dedit eis potestatem filios Dei fieri (Joan., I, I2). “Quamvis ergo alius alio praestantius, alius alio eminentius gloriam pro meritis sortiatur, tamen omnes unam domum Patris, licet diversis mansionibus, et unum denarium de visione Dei et consortio angelorum percipient. Joseph honor esset eis ut dedecus. O qualem honorem ipsi habebunt, quos Deus ut filios honorat, angeli ut principes, omnes sancti ut deos venerantur! Debitor est enim eis Deus quia hoc quod de eis statuit facere, ut hoc fieret, toto adnisu se praeparavere. Debitores sunt eis angeli, quia quod eorum numerus est impletus, quantum in ipsis fuit, ipsi effecerunt. Debitores sunt eis omnes sancti, quia quod binam stolam; immo centuplum perceperunt, ex eis ex magna parte habebunt (6 et 7). Debitores sunt eis caelum et terra et omnis creatura, quia quod tam excellenter innutata sunt, ut hoc fieret, suis meritis festinaverunt. Eliae et Enoch securitas esset eis timoris anxietas, qui ita securi erunt quod nec mortem (M1175-) nec aliquod infortunium timebunt et haec omnia nunquam amittere pavebunt. Deus enim eis non auferet (1O), cum sint filii ejus carissimi, et ipsa (11) amittere nunquam volent: igitur nunquam ea per Deus. De equuleo vero erepti et iu regnum rapti laetitia esset eis (I2) maestitia. O qualem laetitiam et exsultationem ipsi habebunt, qui (13) in gaudium Domini introibunt! (14) O Deus, quale gaudium habebunt, qui Patrem in Filio, Verbum in Patre (475) et Spiritus Sancti caritatem in utroque, sicuti est, facie ad faciem, semper videbunt! Gaudium habebunt de consortio angelorum, gaudium de contubernio omnium sanctorum. Gaudebunt itaque de bonis Domini interius et exterins, supra se et infra se, in circuitu et undiqne. Ad hoc omnes amicos suos, quorum multa milia sunt; his deliciis affluere et superabundare gaudebunt. Ecce, hoc est plenum gaudium et haec est omnium bonorum sufticientia sine omni indigentia.

Magister. Frá ǫllum réttlǫ́tum er þetta sagt, því at allir verða jafnir sem englar Guðs. Svá sem konungr sé sjúkan liggja í sauri ok léti þvá hann ok lauga ok skrýða klæðum sínum ok gæfi honum nafn sitt ok gerði sér at óskmegi ok gæfi honum erfð ríkis síns, svá lét Guð oss liggja í synðasauri ok þó oss fyr trú í skírn ok gaf oss kristit nafn ok gerði sér at óskmǫgum, sem ritit er: Allir þeir er við honum tóku gaf hann þeim veldi at verða sonum Guðs. Þótt annarr (AM 674a:62) [… ]um hæri dýrð þar eftir [… ] sínum ok taka þó allir í einu húsi fǫður einn fagnaðarpenning af sýn Guðs ok samlagi engla. Josephs vegr væri þar ótiginn, því at þeir hafa sannan veg er Guð vegsamar þá sem sonu ok vegsama þá allir englar ok allir helgir svá sem hǫfðingja. Goð er skyldarmaðr þeira, því at þeir gerðu sik verða þess er Guð ætlaði þeim. Skyldarmenn þeira eru englar ok allir helgir, því at þeir kostgæfðu sem þeir mǫ́ttu at fylla tǫlu þeira ok auka fǫgnuð þeira. Himinn ok jǫrð ok ǫll skepna gǫfgar þá, því at þeir skyndu til þess í sínum rǫ́ðum at ǫll skepna skiptisk til ins betra. Øruggleikr Enoch ok […]

L.: Om alle Retfærdige liges (gjælder) dette, thi alle vorde lige med Guds Engle. Ligesom om en Konge saae en Syg ligge i Skarnet, og lod toe og bade ham, og ifore ham sine (Kongens) Klæder, og gav ham sit Navn og gjorde ham til sin udkaarede Sön og gav ham Arveret til sit Rige, saaledes saae Gud os ligge i Syndernes Skarn, og toede os ved Troen i Daaben og gav os christent Navn og gjorde os til sine udkaarede Sönner, som skrevet er: “Alle dem, som modtage ham (Christum), gav han Magt til at vorde Guds Sönner” (Joh. 1, 12). Skjönt en anden . . . der en höiere Herlighed (end en anden) efter . . . sine Fortjenester, da modtage dog alle i eet og samme Faders Huus een Glædens Penning af Guds Syn (Beskuelse) og Engles Samfund. Josephs Ære vilde der ikke være nogen Ære, thi de have der en sand Ære, idet Gud ærer dem som Sönner, og alle Engle og alle Hellige ære dem som Hövdinger (Prælater). Gud er deres Skyldner, thi de gjorde sig værdige til det, som Gud havde bestemt for dem. Englene og alle Hellige, ere deres Skyldner, thi de lagde Vind paa, som de bedst kunde, at fylde deres Tal og foröge deres Fryd.⁹ Himmel og Jord og al Skabningen priser dem, thi de frem (307) skyndte det ved deres Opförsel, at hele Skabningen forandredes til det Bedre. Enochs Tryghed og . . . . . de . . . . . i Fryd . . . . . Sönnen og Kjærlighed . . . . . begges saaledes som . . . . . de frydes ved Samfund . . . . . Helliges frydes de . . . . . Guds, udvortes og indvortes, over sig og under sig, og omkring sig. De frydes og derved, at alle . . . . . lige . . . . . Skjönhed . . . . . hæsligste . . . . . ere lette i alle . . . . . ere hine tunge i stor . . . . . hed. Ligesom disse ere styrkede af den höieste Kraft, saaledes ere alle hine lammede af stor Afmagt. Ligesom disse nyde kongelig Frihed, saaledes . . . . . gaae hine i slavisk Ufrihed. . . . . . som disse frydes i stor Vellyst . . . . . bedröves hine i mangen . . . . . som disse frydes ved salig Udödelighed, . . . saaledes begræde hine et usselt og lan(gt (Liv?). Ligesom disse ere oplyste af al (Viisdom), saaledes formörkes hine af mörk . . . . .; thi for dem bliver til Sorgs Forögelse det som de vide. Ligesom Venskab (forener) disse, saaledes piner (Fjendskab) hine. Ligesom disse blive . . . . . ærede af al Ska(bningen) . . . . . have hine Uenighed og . . . . . Skabningen. Ligesom disse . . . . . Vælde, saaledes nedtrykkes hine i den dyb(este) Afmagt. Ligesom disse iföres . . . . . störste Ære og Sikkerhed, saaledes . . . . . hine af den störste Frygt. (Ligesom) disse frydes i en uudsigelig Fryd, saaledes græde hine uden Ende i . . . elig Sorg. Guds Had have de; (thi) de modsatte sig ham som de (kunde) og sögte at bevirke, at (Guds) Borg ikke blev (opfört). De have Englenes Had; thi de bestræbte sig for, som de kunde, (at) deres Tal (ikke) skulde fyldes. Alle Helliges Had (have de); thi de . . . . . deres, som de kunde. D.: . . . . . Sammenligning: ligesom . . . . . ere de Retfærdiges Glæder, . . . . ., uforlignelige og uudsigelige.¹⁰

9. Da Membranens sidste Blad var saa beskadiget, at en at en större eller mindre Deel af de fleste Linier manglede (var afreven), bestaaer Resten af Oversættelsen, som Fölge deraf, for det meste kun af usammenhængende, afbrudte og ufuldstændige Sætninger. 10. Red. havde efter Prof. K. Gislasons Önske bestemt her at optage dennes efter de ovennævnte Oldböger bearbeidede Udgave af den oldnordiske Oversættelse af Elucidarius med den danske Oversættelse ved Siden. I sin Afskrift havde (308) han paa samme Maade som i Skriftet “Um frumparta íslenzkrar túngu í fornöld” gjengivet de i Oldbögerne forekommende oldnordiske Skrifttegn og Abbreviaturer. Af en stor Deel af disse havde man imidlertid ikke de tilhörende Typer og det faldt vanskeligt at faae dem tilveiebragte. Dette er Grunden til at her forelöbig leveres alene den danske Oversættelse og henvises til Texten, naar Omstændighederne tilstede dens Udgivelse.

[21. Antitheses beatorum, et damnatorum.]

[Chapter 21]

[Kapitel 21]

3.119 D. Ita replesti cor meum gajldio, quod pene vidi faciem Domini in nubilo raptus in caeli gremio. Idcirco laetor super eloquia tua sicut qui invenit spolia multa.

M. Sicut igitur hi amici Dei nimium felices perenniter in Domino gloriabuntur, ita e contrario inimici ejus nimium miseri et infelices jugiter cruciabuntur et, sicut isti maximo decore illustrantur, ita illi maximo horrore deturpantur. Sicut isti summa agilitate sunt alleviati, ita illi summa pigritia praegravati. Sicut isti praecipuo robore solidati, ita illi sunt praecipua invaletudine debilitati. Sicut isti augusta libertate potiuntur, ita illi anxia servitute opprimuntur. Sicut isti innensa voluptate deliciantur, ita illi immensa miseria amaricantur. Sicut isti egregia sanitate vigent, ita illi infinita infirmitate deficiunt. Sicut isti de beata immortalitate triumphantes laetantur, ita illi de dolenda sua diuturnitate lamentantur. Sicut isti perpoliti sunt splendore sapientiae, ita illi obscurati sunt horrore insipientiae; si quid enim sciunt, ad augmentum doloris sciunt. Sicut istos dulcis amicitia copulat, ita illis viscera amara inimicitia excruciat. Sicut isti concordes concordiam cum omni creatura habentes ab omni creatura glorificantur, ita illi cum omni creatura discordiam habentes ab omni creatura exsecrantur. Sicut isti sunna potentia sublimantur, ita illi summa impotentia augustiantur. Sicut isti maximo honore sunt prae(476)diti, ita illi maxima dedecori sunt dediti. Sicut isti egregia securitate tripudiant, ita illi maxima pavore trepidant. Sicut isti sunt ineffabili gaudio jubilantes, ita illi miserabili maerore sine fine ejulantes. Odium enim habent Dei, quia, quantum in ipsis erat ei obstiterunt, ne unquam civitas ejus aedificaretur. Odium habent angelorum, quia, quantum potuerunt, effecerunt ne unquam numerus eorum impleretur. Odium habent omnium sanctorum, quia, quantum in ipsis erat, laboraverunt ne unquam gaudium plenum haberent. Odium habent a novo caelo et a nova terra et ab omni creatura, quia, quantum in ipsis er at, impediverunt ne unquam immntarentur.

3.120 D. O mirabilis contrarietas! Sicut illorum gaudia sunt inexcogitabilia et inedicibilia, ita istorum supplicia sunt incomparabilia et ineffabilia.

M. Ideo vocantur perditi, quia a curru Dei sunt lapsi.

3.121 D. Hoc non intelligo.

M. Cum Deus sibi palatium construeret, paries lapsus est, quando angeli corruerunt. Quem Deus volens restaurare misit Filium suum vivos lapides ad hoc aedificium congregare. Qui scandeus currum multos convexit. Lapsos inde reliquit, ut dicitur: “Ascendes super equos tuos et quadrigae tuae salvatio” (Abac., III, 8). Dei quadrigae sunt qaatuor Evangelia. Equi sunt apost0li, qui praedicatione sua Christum in hoc curru per mundum traxerunt et multos ad Dei aedificium colligerunt. Lapsi de curru sunt haeretici et schismatici, ut dicitur: «Ex nobis exierunt, sed non erant ex nobis” (I Joan., II, rg). Qui autem sunt adducti, ut lapides quadrati, a summo opifice in aedificio caelesti sunt locati. Hoc sunt electi, quatuor virtutibus, prudentia, fortitudine, justitia, temperentia politi, quibus (477) muri Hierusalem fient reparati, ut dicitur: “Hierusalem quae aedificatur ut civitas” (Psal., CXXI, 3), quidam vero lapides) asperi, impoliti, ab opifice sunt reprobati et in ignem missi et in calcem versi; murique his firmati quasi caemento et ornati. Hoc sunt impii, a caelesti aedificio rejecti et in fornacem gehennae projecti, de quorum exitio justi vinculo caritatis, quasi caemento murus, firmius compaginantur et, eorum collatione gloriosius decorati, sine fine in Domino Deo jucundantur.

3.122 D. Jucunditate et exsultatione repleat te Deus, optime magister, in sanctorum glorificatione et videas regem gloriae in suo decore et videas bona Hierusalem omnibus diebus vitae tuae.

M. Amen.

Permanent link

http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=df5cfab5-fcc1-11e6-9707-0050569f23b2

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages

Choose display