You are here: BP HOME > LON > Elucidarium > fulltext
Elucidarium

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
Elucidarium
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse OptionPrologus
Click to Expand/Collapse OptionI. LIBER PRIMUS: DE DIVINIS REBUS
Click to Expand/Collapse OptionII. LIBER SECUNDUS: DE REBUS ECCLESIASTICIS
Click to Expand/Collapse OptionIII. LIBER TERTIUS: DE FUTURA VITA
Back to library
[18. Cur Verbum sit incarnatum, et ex Virgine, et in temporis plenitudine.] 
[Chapter 18] 
[Kapitel 18] 
1.119 D. Benedictus sermo oris tui, qui de caelis mihi deduxit Filium Dei.  Sed die mihi cur Filius sit incarnatus, et non Pater nec Spiritus Sanctus. 
1.119 Discipulus. Lofat sé mál munns þíns því at þú ert sannr sonr Guðs af himni. Hví tók sonr Guðs líkam heldr en faðir eða heilagr andi? (30)   
D.: Lovet være din Munds Tale, thi du er Guds (259) sande Sön fra Himmelen. Hvorfor tog Guds Sön menneskeligt Legeme paa sig, men ikke Faderen eller den hellige Aand?   
M. Si Pater vel Spiritus Sanctus incarnarentur, duo Filii in Trinitate computarentur, unus Filius Virginis, qui esset incarnatus, alter Filius Dei.  Et alia causa erat.  Filius est Dei similitudo; angelus autem et homo assumpserant sibi similitudinem Dei.  Debuit ergo ille incarnari, cui specialiter (383) injuria facta fuerat; ut istum misericorditer salvaret, illum juste damnaret.  Aliud etiam: quia omnia per Filium, ideo et redemptio per eum. 
En faðir eða heilagr andi tæki manndóm þá yrði tveir synir í þrenningu, annarr Guðs son, en annarr manns son. Sonr kallask líkr Guði, en engill ok maðr vildu eignask nafnlíkin-(AM 675:15)gar Guðs. Af því vildi sonr Guðs maðr gerask, því at við hann var í mein gert. Gerði hann ok miskunnsamliga við er hann mátti fyrir dæma réttliga. Allir hlutir eru gervir fyr son ok átti af því lausn at vera fyr son.         
L.: Dersom Faderen eller den hellige Aand havde paataget sig Manddom, da vare der blevne to Sönner i Treenigheden, den ene Guds Sön, men den anden Menneskens Sön. Sönnen kaldes (er) Gud lig, men Englen og Mennesket vilde tilegne sig Navn af Lighed med Gud; derfor vilde Guds Sön blive Menneske, thi imod ham blev Fornærmelsen udövet; men han handlede ogsaa miskundelig imod dem, han kunde fordömme med Rette. Alle Ting ere gjorte ved Sönnen, og derfor burde ogsaa Forlösningen skee ved Sönnen.         
1.120 D. Cur voluit nasci de virgine? 
1.120 Discipulus. Hví vildi hann frá mey láta berask? 
D.: Hvorfor vilde han lade sig föde af en Mö? 
M. Quatuor modis facit Deus homines.  Uno modo absque patre et matre, sed de terra, ut Adam. Secundo modo de solo viro, ut Evam. Tertio modo de viro et femina, ut quotidie omnes nascuntur.  Quarto modo de sola femina, quod privilegium Christo reservatum est, ut, sicut mors per feminam virginem in mundum in(M1123-)travit, ita vita per feminam virginem intraret, quae mortem exduderet. 
Fjórum ættum skapaði Guð menn. Einum hætti fyrir útan fǫður ok móður sem Adam. At ǫðrum hætti af karlmanni einum sem Evu. Þriðja hætti frá karlmanni ok konu sem altítt er. Fjórða hætti frá meyju einni saman sem Kristr var borinn. Ok svá sem dauði kom í heim fyrir mey, svá kom líf ok fyrir mey, þat er úti byrgði dauðann.     
L.: Paa fire Maader skabte Gud Menneskene: Paa den ene (förste) Maade foruden Fader og Moder, saaledes som Adam; paa den anden Maade af en Mand alene, saaledes som Eva; paa den tredje Maade, af Mand og Kvinde, som almindeligt er, og paa den fjerde Maade af en Mö alene, saaledes som Christus blev födt; og ligesom Döden kom ind i Verden ved en Mö, saaledes kom ogsaa ved en Mö det Liv, som udelukkede Döden.     
[120a. D. Cur de Maria, et non ab alia? 
 
 
M. Quia haec prima in mundo virginitatem vovit Deo.] 
 
 
1.121 D. Quare non venit mox illo tempore ante diluvium vel post diluvium? 
1.121-22 Discipulus. Hví kom Guð eigi fyr Nóaflóð eða þegar eftir? 
D.: Hvorfor kom Gud (Christus) ikke för Noa Flod eller strax derefter? 
M. Si ante diluvium venisset, dicerent homines illius temporis non fuisse necesse eum venisse, cum ipsi a parentibus suis omnia bona didicissent, qui nuper de paradiso exiissent et a Deo et ab angelis ejus omnia edocti essent.  Si autem post diluvium venisset, dicerent Deum Noe et Abrahae locutum fnisse et omnia agenda vel vitanda ab eis didicisse. 
Ef hann kæmi fyrir flóðit þeirar tíðar þá mundu menn mæla at eigi væri nauðsynlig kváma hans þá er menn hǫfðu numit marga góða hluti af feðrum sínum er nýkomnir váru ór paradís. En hann kvæmi eftir flóðit þá mundu menn segja at Guð hefði mælt við Nóa ok Abraham ok segja hann numit hafa allt mannvit af þeim. E[n] ef hann kæmi á lagatíð þá mundu Gyðingar þykjask fullvel vera lærðir at lǫgum en heiðnir menn af spekingum.   
L.: Dersom han var kommen för Flodet, (som var) paa den Tid, saa vilde man have sagt, at hans Komme ikke var nödvendig, da Menneskene (dengang) havde lært mange gode Ting af deres Fædre, som nylig vare udgangne fra Paradis. Men dersom han var kommen efter Flodet, da vilde man have sagt (indvendt), at Gud havde talt med Noa og Abraham, og paastaae, at han havde lært al Viisdom af dem. Dersom han var kommen paa Lovens Tid, da vilde Jöderne have meent at være tilstrækkelig oplærte i (burde hedde: ved) Loven, men Hedningerne af Viismænd. (260)   
1.122 D. Quare non venit tempore legis? 
 
 
M. Si tunc venisset, dicerent Judaei se copiose a lege instructos, gentiles vero se a philosophis abunde edoctos. 
 
 
1.123 D. Cur non distulit usque circa finem mundi? 
1.123-24 Discipulus. Hví dvalði hann eigi allt til heimsenda at koma? 
D.: Hvorfor tövede han ikke lige til Verdens Ende med at komme? 
M. Tunc pauci eum imitarentur et electorum numerum non impleretur.  Necesse ergo fuit eum venire “quando venit plenitudo temporis” (Gal., IV, 4). 
Fáir mundu honum í spor stíga ok eigi fyllask tala heilagra. Þá var nauðsyn til at Kristr kvæmi þá er hann kom, þá er Gyðingum þótti þyngja lǫg sér en eigi létta, en heiðnir menn fyrirlétu eilíf lǫg ok lifðu í gegn lǫgom, ok þá er eigi burgu kennimenn mǫnnum eða spámenn, þá var nauðsyn at hinn sami læknir kvæmi, sá er græddi með viðsmjǫrvi mildi sinnar halfdauðan lýð ok sáran í synðum.   
L.: Faa vilde (da) fölge hans Fodspor og de Helliges Tal ikke fyldes; derfor var det nödvendigt, at Christus kom (paa den Tid), da han kom, (nemlig) dengang Jöderne tykkedes Loven var (bleven) dem til Besvær men ikke til Lettelse, men Hedningerne forlode de evige Love og levede imod Loven, og da Præster eller Propheter ikke kunde hjælpe Menneskene, var det nödvendigt at den Læge kom, som med sin Barmhjertigheds Salve lægede det halvdöde og i (af) Synder saarede Folk.   
1.124 D. Quod fuit illud tempus? 
 
 
M. Quod praefixit Deus ante tempora saecularia, (384) scilicet cum Judaei se lege magis gravari quam relevari ingemiscebant et gentiles, relicta naturali usu, contra naturam turpiter vivebant et neque sacerdos neque levita subveniret.  Necesse erat ut verus Samaritanus adveniret, qui semivivum jumento sui corporis imponeret et ad stabumm supernae curiae perduceret. 
   
   
 
Permanent link
Go to Wiki Documentation
Enhet: Det humanistiske fakultet   Utviklet av: IT-seksjonen ved HF
Login