under Gunnarby i Lane hd. (Skredsvik sn.), Båhuslen

OGB XII2 173

GK8B NV 5881 (÷)

N 1,6 km

– ma2g_êby'_ (OGB)

Mageby NRJ V 194, 1544. Magelbÿ, Møgleby 1573 OGB. Magebye 1581 OGB. 1586 OGB. Maggeby 1586 OGB. Mageby 1659–97 OGB. Maggeby 1719 OGB. 1736 OGB. 1748 OGB. 1811–81 jb OGB. 1802 OGB. 1804 Ml OGB. 1830 S nr 67 99 OGB.
David Palm bemerker i OGB at formene fra 1573 viser påvirkning fra sørsvenske og danske stedsnavn sammensatt med Magle-, ‘stor’, med hv. til Jöran Sahlgren i NoB 1947 (s. 109), som for øvrig ikke drøfter dette Maggeby

Palm forklarer forleddet som det norrøne kvinnenavnet Magga, som også skal inngå i «Maggarioder», i RB 537 brukt om (Lane)Ryr kirke (jfr. OGB XII1 76).
Magga forklares i GPNS (s. 179) som «vel oprindelig […] Kjæleform af Margrét»,¹ og det nevnes at det finnes som kvinnenavn i DN allerede fra begynnelsen av 1300-tallet (med hv. til DN IX 96, V 52 og VI 148). Imidlertid understrekes det at mye tyder på at det må ha funnes et homonymt elvenavn (jfr. under Mugga i NE 164 f.). E.H. Lind (sp. 752) har bare noen ganske få belegg på kvinnenavnet ut over de tre Rygh nevner (i et metronym «[af Hafre] Moggusyni» fra Sogn, en prestedatter Magga fra Stavanger og i et metronym «Haukr Moggu sun» i Numedal i hhv. 1308, 1310 og 1328). Linds tillegg synes å gjelde to kvinner i Bergen, nevnt i 1519–20 i NRJ I (s. 311, 425, 530, 638, 688) og II (s. 28), men det skal også være «talrika fall» ellers i NRJ II (12 i fattige kvinner i Bergen i 1521) og III (belegg for to kvinner i Bergen i 1521; den éne er den samme som nevnes i NRJ I). I NRJ IV og V er det ingen belegg. I DN XXI (s. 43) nevnes en Magga i et brev fra Østre Gausdal i 1330. Fra 1308 til 1521 kjennes dermed navnet brukt om 14 kvinner, hvorav to er nevnt på 1300-tallet. Ytterligere to er kjent gjennom metronymer, den éne i et brev fra Sogn, den andre i ett fra en østlandsdal. Det kan konstateres at navnet slett ikke er særlig alminnelig, og at det i all hovedsak tilhører Vestlandet og spesielt Bergen på 1500-tallet.
Magga nevnes ikke av Lundgren-Brate, men i SMPs samlinger er det ett belegg, en nonne «Margareta, dicta Maggha» i Lund på 1100-tallet og et metronym «Andreas Maggosun» samme sted fra begynnelsen av 1200-tallet. I DgP (bd. I, sp. 875) nevnes ytterligere et par fra 1100 og 1200tallet i Lund foruten noen sagnhistoriske eksempler. Særlig utbredt kan navnet imidlertid ikke ha vært. Som stedsnavnforledd burde man kanskje også ha vurdert hvorvidt det kunne foreligge et tilnavn Mag(g)i; jfr. Lind Bin. sp. 250, som har noen sagabelegg på tilnavnet Magi – foruten ett belegg fra det islandske diplomatariet – og et foranstilt tilnavn Maga(-Bjǫrn), og man kunne også tenke seg at det har eksistert et mannstilnavn *Maga. Lind Bin. har flere mannstilnavn som formelt er svakt bøyde femininer. Dette blir imidlertid usikkert, og undersøkelsen bør konsentrere seg om kvinnenavnet, som på grunnlag av de to nevnte metronymene kan antas å ha vært i bruk i Norge alt på 1200-tallet og i Danmark (Skåne) allerede 100 år tidligere.
Oluf Rygh nevner sju norske gårdsnavn under kvinnenavnet Magga: Muggeby (se nedenfor) og tre navn på rud, dessuten sammensetninger med stad, berg og (i alle fall tilsynelatende) hus. De fleste av disse er tvilsomme. Bruksnavnet gnr. 146,1 Muggestad i Vestby er uten eldre skriftformer, men Oluf Rygh mener (NG II 23) at det sannsynligvis er gammelt og dannet til Magga. Navnet kan sammenholdes med daglignavnet Muggerud på gnr. 176 Tårneby i Romedal (hverken daglignavnet eller gårdsnavnet har eldre former), der Oluf Rygh lar spørsmålet stå åpent om forleddet er kvinnenavnet eller elvenavnet (NG III 145). Gnr. 80,15 Muggerud i Norderhov er likeledes utvilsomt ganske ungt som bebyggelsesnavn, og Hjalmar Falk kommenterer kort (i NG V 38) at bruket ligger ved en bekk, og viser så til det likelydende navnet på gnr. 148 i Øvre Eiker. Til dette navnet, som er belagt første gang i 1558 som «Mugerud» (DN VIII 849), bemerker han (NG V 279) at gården ligger ved «Delerelven, der nok kan tænkes engang at have baaret Navnet Magga eller maaske Mugga». Han tilføyer at navnet ikke nevnes i NE (s. 164 f.), men er tatt med i GPNS. Gnr. 98 Muggerud og gnr. 104 Muggeberg i Sandsvær mener Falk imidlertid man «med Sikkerhed» kan gå ut fra er dannet til elvenavnet Magga. Gårdene ligger («i længere Afstand») fra hverandre ved samme vassdrag, nå Dalselva; jfr. Oluf Ryghs kommentar i GPNS. Navnene er eldst belagt som hhv. «j Maggurudi» i RB 1 (seinere «Mwggo» o.l.), og «Mugeberrigh» i NKJ I 88 fra 1575 (jfr. NG V 390, 392). Moghus (gnr. 34 i Fyresdal) blir mer usikkert, og Rygh peker i GPNS på at gården ligger ved en elveos, slik at navnet opprinnelig kan være *Mǫgguóss; i NE 161 fører han navnet tentativt opp under et elvenavn *Móðga. Den eldste formen Rygh kjente, er «Moghusz» fra NKJ I 222, men i NG VII 390 har Falk føyd til et belegg «Muggehus» som står to ganger i et lokalt utferdiget brev fra 1561 (DN XIII 807). Også alle seinere former tyder på at etterleddet er hus, noe også navnet på nabogården, Lofthus, indikerer er det rette, men forleddet kan ikke bestemmes ut fra dette. Falk bemerker at de to gårdene trolig er parter av en større enhet, hvis navn seinere er forsvunnet, eller deler av en annen nabogård, gnr. 35 Væting. Han bemerker at «et lignende Partnavn» er registert under gnr. 85.86 («i Ragnildhahwsum» sitert etter NG VII 397). Alt i alt synes Falk her å foretrekke kvinnenavntolkningen; det blir imidlertid helt uvisst hvor gammelt man kan anta at dette gårdsnavnet er.
Kvinnenavnet Magga antas å foreligge i alle fall i et par-tre svenske bebyggelsesnavn. I 1918 anser Hjalmar Lindroth det som «ej säkert» at Maggered i Rödbo sn. inneholder kvinnenavnet (Lindroth 1918: 42, note 1), men i OGB IV 35 mener han dette er sannsynlig. Fra Sunne sn. i Fryksdals hd. i Värmland nevnes i SOV II 32 et Maggeby, skrevet «Maggabÿn» i 1540, seinere «Magge» og i kommentaren forklart som «kanske» sammensatt med «ett mot fno. Magga (kortform för Margareta) svarande kvinnonamn». Navnet gjelder en gård på 1 mt., og det går sikkert tilbake til middelalderen; det nevnes imidlertid ikke av Elof Hellquist (1918). Det kan ikke legges stor vekt på bindevokalen a i en såpass ung kilde, så kvinnenavntolkningen må absolutt kunne forsvares. Mer tvilsomt blir det sikkert mye yngre Muggerud i Grinstads sn. i Sundals hd., først kjent i 1618 som navn på en «skattetomt» og seinere knyttet til et «hemman» på 1/8 mt. I SOÄ XVI 132 foreslås kvinnenavnet som et alternativ til dialektformen «mugga», «mogga» av mygga (‘mygg’ m.) I tillegg kommer muligens «Maggarioder» i Lane-Ryr, nevnt innledningsvis.
Trass i den overveiende vestnorske utbredelsen av kvinnenavnet Magga kan man ikke se bort fra at det også har funnes i Båhuslen så tidlig som på 1200–1300tallet.² Om så er tilfelle, er det urimelig å anta at det skulle ha hatt den u-omlydte genitivsformen Mǫggu (som forutsettes i de navnene der Oluf Rygh mener kvinnenavnet kan foreligge), og Maggeby kunne således godt tenkes å gå tilbake på *Maggubýr. Det enkeltstående «Maggarioder» fra RB 537 kan imidlertid ikke tillegges særlig vekt. Det kan selvsagt stå for Maggu- (jfr. det som flere ganger ovenfor er framholdt om ustø gjengivelse av mellomvokaler i denne kilden og se formen «Befuia» for *Befju samme sted), men navnet blir svært usikkert uten andre belegg. På språklig grunnlag lar det seg ikke gjøre å skille mellom kvinnenavnet og elvenavnet (hvis etymologi for øvrig er helt uviss; jfr. Maggebäck i DSÅ V 20).³
Maggeby må anses som noe usikkert, men en tolkning til personnavnet Magga er ikke usannsynlig; i så fall kan det knapt være eldre enn 1200-tallet. Muligens gjelder navnet en opprinnelig part av Gunnarby, men vel så sannsynlig er det at både Gunnarby og Maggeby er utskilte deler av Skredsvik. Ifølge opplysningene i NRJ V var Maggeby egen gård i 1544 (men med relativt liten landskyld, 3 pd. smør) og, ifølge OGB, likeledes i de øvrige eldste kildene. Men fra 1659 betegnes eiendommen som «eng» o.l., og i 1924 er den utelatt som «obefintlig». Siden 1661 har gården ligget under Gunnarby