Albert Kjær påpeker i NG at man p.g.a. mangelen på eldre former ikke kan si noe sikkert om opprinnelsen (og han tenker tydeligvis her på forleddet, i og med at navnet i etterleddsregisteret er ført opp under
bœr,
býr). Han nevner personnavnene
Leikr,
Leggr og
Leifr og kommenterer kort den kjente utbredelsen av disse. Han tar ikke stilling til hvilket som er det mest sannsynlige forleddet i
Leksbø, men viser til GPNS s. 174. Det er vel tross alt rimelig å anta at Kjær har regnet
Leikr som det mest nærliggende.
Etterleddet har vært skrevet «bø(e)» bare siden 1723; de eldre formene kunne tyde på at etterleddet var
bú n. eller
búð f. Det siste utelukkes imidlertid av at navn med dette etterleddet ellers i Vest-Agder synes konsekvent uttalt [
bu'a] i b.f.
Bú er ellers bare registrert i levende bruk i ett navn, gnr. 69
Grobo i Spind, med skriftformer på «bo(e)» og «bou» siden 1594 (ifølge NG) og uttalen [
bó], som den alternative uttalen av
Leksbø. Uttalen av
Grobo kan rimeligvis forklares ved assimilasjon
o :
u >
o :
o – jfr. navn som
gró7ró og
mó2ró (<
ruð; NG II 107, V 244). Den alternative uttalen av
Leksbø må imidlertid, som nevnt, oppfattes som noe usikker; informanten synes å ha vært en handelsmann som holdt til ca. 17 km nordøst for Leksbø, i et annet dalføre, og som kan antas å ha kjent til skriftformer av navnet. Det antas derfor her at navnet er en genuin sammensetning med
bø.
Mannsnavnet
Leikr skal ifølge GPNS (s. 173) ha vært brukt «af og til» i Norge i seinmiddelalderen, men ikke på Island.
E.H. Lind (sp. 735 f., Suppl. sp. 590) har bare en seks–åtte belegg for
Leikr (og slik Kjær påpeker i NG, er alle fra Østlandet og tidligst fra 1350-tallet). Navnet anses av Assar Janzén (NK VII 59) å være en kortform til sammensatte navn på
leikr. I Lind Bin. (sp. 241) nevnes et tilnavn
Leikr, registrert i Bergen i 1313, og Lind tolker det til enten latin
laicus eller
leikr m.
Lundgren-Brate (165 f.) har en del eksempler på det svenske
Lek, som jevnføres med det danske
Leko, og i SMPs samlinger er det mange belegg fra 1323 av. Et patronym «Lekason» indikerer en svak form
Leke. Det danske
Leko forklares imidlertid annerledes i DgP I 873 (
Løki), og i sp. 840 nevnes et par belegg på en svakt bøyd form
Leki. Navnet synes ikke registrert i uavhengig bruk i England.
I GPNS framhever Oluf Rygh at man ved stedsnavn på
Leks som ikke kjennes i gammel form, (foruten personnavnene
Leggr og
Leifr) bør vurdere en tolkning til elvenavnet
Lexa, dannet til fiskenemnet
lax, som ifølge NE (s. 144) kjennes fra Stjørdalen og ellers antas å være forledd i noen nordafjelske gårdsnavn. Leksbø ligger imidlertid et godt stykke ovenfor elva som renner ut i Lenefjorden ved Fleseland, så en elvenavntolkning er lite tilfredsstillende. Blant de åtte gårdsnavnene Rygh fører opp i GPNS, er det tre med middelalderbelegg: gnr. 113
Leksvol i Ål (NG V 153), det forsvunne «j Læikstadum j Lande» (DN III 103; 1315), «af Leikstad
hom» (AB 170), jfr. NG IV1 194, og et «j Læghs rudj», som i RB 66 står oppført under Nøtterøy kirke (om noe navn skulle være sammensatt med
Leggr, måtte jo dette være et opplagt tilfelle). Blant de øvrige eksemplene står
Lekset i Inderøy
og
Leksbø uten kommentar, mens
Leksrød i Aremark og
Lekshus i Fåberg alternativt tolkes til
Leifr (NG I 180, IV1 212) og
Leksås i Grong i GPNS (s. 174) foreslås alternativt tolket til
leikr m., ‘fugleleik’. I NG (bd. XV s. 295) tolkes det på den annen side primært til ett av mannsnavnene
Leikr eller
Leifr, alternativt til elvenavnet
Lexa.
Lundgren-Brate (s. 166) mener
Lek mulig kan foreligge i
Lexbärg i Västergötland, mens en tilsvarende svak form *
Leke kan foreligge i et par navn på
ryd i Småland. I DgP (bd. I, sp. 846) antydes, med hv. til DS I 19, at den sterke formen av navnet kan inngå i
Lejsbjærg på Samsø, mens den svake formen skal inngå som forledd i
Lejbølle på Langeland og muligens i et par andre danske stedsnavn. Gillian Fellows-Jensen (1968: 185; 1972: 62) synes å ha en utvilsom sammensetning med
Leikr i
Laysthorpe i Yorkshire, skrevet «Lechestorp» i DB.
Leggr nevnes av Rygh i GPNS i samme avsnitt som
Leikr; det skal bare kjennes brukt på Island, og ikke før på 1200-tallet. Lind (sp. 731) har imidlertid, blant sine ytterst få belegg, ett islandsk belegg fra 1100-tallet; han framhever at navnet er eldre som tilnavn, som han mener må være utgangspunktet for personnavnet; ett eksempel fra
Landnåmabok er nevnt i Lind Bin. sp. 241. Navnet synes ikke registrert i Sverige,
1
Danmark eller England.
Av de tre foreslåtte personnavnene setter Kjær
Leifr til slutt, men han framhever (i NG med hv. til GPNS s. 173) at navnet i seinmiddelalderen bruktes på strekningen Setesdal – Ryfylke. Navnet er gammelt i Norge, og det foreligger utvilsomt som forledd i flere stedsnavn (jfr. under
Lessby s. 291). Eldre skriftformer for
Lessby i Rødenes og
Lexby på Hisingen faller til dels sammen med de yngre for
Leksbø, og alt i alt er det mye som taler for at
Leifr er det mest sannsynlige forleddet i gårdsnavnet; de seine skriftformene gjør det imidlertid umulig å gi noe endelig svar på spørsmålet. Det er i alle fall liten grunn til å regne med at navnet er særlig gammelt.
Gården ligger i langt opp mot nordgrensen av herredet, opp mot Lyngdal. Nærmeste nabogårder er gnr. 182 Eika i nord og gnr. 184 Fleseland i øst, nede ved Lenefjorden. Vest for Eika ligger gnr. 181 Dalland og lenger vest i det samme dalføret gnr. 40 Steinsland og gnr. 37.38 Ballestad i Austad. Ca. 1,5 km sør for Leksbø ligger gnr. 186 Åmland.
I 1647 skyldte Leksbø, Eika og Dalland bare tilsv. 10 lpd. korn hver, Åsland 15 lpd. og Steinsland 20 lpd., mens Fleseland skyldte 30 lpd. og Ballestad 40 lpd. En sammenlikning av 17 gårder i området gir en gjennomsnittsskyld på 21 lpd., og Leksbø hadde dermed en relativ skyld på litt over 0,4, noe som indikerer en sein bosetning; kanskje har gården opprinnelig vært en avsidesliggende eng under Fleseland (ifølge oppskrift av A. Muri i AN 1959 skal gården ligge på ei slette). Navnet kan ha oppstått i seinmiddelalderen
