KommentarOluf Rygh forklarer i NG navnet som «*Ásubýr, af Kvindenavnet Aasa (Ása)», og dette støttes av Kåre Hoel (BØ manus). Ása regnes som en kortform av sammensatte personnavn på Ás (NK VII 61), og ifølge E.H. Lind (sp. 60–62) er det mindre vanlig på Island enn i Norge, der det opptrer tidlig og er meget frekvent kilder fra 1300- og 1400-tallet. Det er ett av de aller vanligste kvinnenavnene i Røde bok, der Assar Janzén har tellet opp 46 navnebærere (NK VII 30). Lind har et stort antall tillegg i Lind Suppl. (sp. 46–53), der han også (sp. 52) bemerker at navnet i seinmiddelalderen er langt mer utbredt på Østlandet enn i andre landsdeler; der det er «föga brukligt». Navnet er langt mindre utbredt i Sverige, der det rett nok er belagt fra flere deler av landet, men med en viss vestlig dominans (SMP I 176 f.). I Danmark var navnet «ret alm[indeligt]» i eldre tid (DgP I 64), med flest eksempler fra Øst-Danmark, og etter 1350 umulig å skille fra sideformen Ose (DgP I 1051 f.). Flere av beleggene på Ose er imidlertid fra Sønder-Jylland, og de kan muligens vise innvirkning fra gty. Osa. Ása kjennes også fra England – med flere belegg allerede i DB, men det synes ikke å ha vært spesielt vanlig (Björkman s. 9 f., Fellows-Jensen 1968: 18, Insley s. 24).
Rygh bemerker i GPNS (s. 14 f.) at det kan være vanskelig å skille stedsnavn sammensatt med Ása fra sammensetninger med appellativet áss m., mannsnavnene Oddr og Ormr og enkelte sammensatte personnavn som har Ás som forledd. Han fører opp 21 navn som «med overveiende Sandsynlighed» inneholder Ása, og utgiverne av GPNS tilføyer to navn, gnr. 97,3 Åseby i Aremark og gnr. 49,20 Åserød i Skjeberg, begge utvilsomt ganske unge, som står uten eldre skriftformer i NG (bd. I, s. 189 og 242). Foruten Åseby i Rødenes nevner Oluf Rygh tre Åsebøen fra Vestlandet, gnr. 60 i Eid og gnr. 53 i Gloppen i Nordfjord, og gnr. 111 i Volda på Sunnmøre. Jeg argumenterer nedenfor for at alle tre er sammensatt med appellativet áss m.
Med unntak av gnr. 109 Osestad i Sør-Audnedal er alle Ryghs øvrige eksempler fra Østlandet, noe som stemmer med Linds påvisning av den østlige utbredelsen av kvinnenavnet. Hele 14 av navnene er sammensetninger med rud eller rød, og sju av dem føres opp med middelalderbelegg. For øvrig nevnes to sammensetninger med stad (Hedrum og Sør-Audnedal) samt et forsvunnet «Asobergh» (RB 255) fra Sande i Vestfold. I en anmerkning nevner Rygh at de fleste av de vanlige Åsgard, Åsland og Åseland nok er dannet til appellativet, mens flere som nå begynner med Os-, kan inneholde appellativet óss m.
I Lind Suppl. (sp. 51 f.) nevnes de fleste av disse gårdsnavnene, om enn med et visst forbehold for enkeltes vedkommende. Men Lind fører også opp noen flere med NG som kilde. Fra NG VII 211 nevnes det forsvunne «j Esorudi» (RB 9) fra Bø i Telemark, men dette tolker Albert Kjær til et Æsa (hvorvidt dette er å oppfatte som et eget navn i Norge, blir vel tvilsomt; Lind har med noen islandske belegg for det under Ása, og det kan muligens tilsvare det danske Esa; jfr. NK VII 209, DgP I 259). Et belegg fra RB 88, «j Osa engh», nevnt under Haug kirke, gjelder ifølge NG V 294 trolig gnr. 103,3 Oseberg i Øvre Eiker. Uttalen står der oppført med trang o og tonem 1, noe som bekreftes av en yngre oppskrift i AN saml., der det også nevnes at gården ligger ved en liten «bergknoll». Så vel identifiseringen som forklaringen må anses som usikker. Mer sannsynlig er det likeledes forsvunne «Aasæhvss», som nevnes i DN IX 768 (fra 1533) under gnr. 22–24 Dalen i Lårdal (NG VII 422), mens det igjen blir høyst usikkert om kvinnenavnet kan knyttes til Åsefossen fiskeri, bnr. 1 under gnr. 14 Fuskeland i Holum, Vest-Agder. Navnet er belagt allerede i 1349 som «Asu fos» (DN IV 275, Oslo), men i et lokalt utferdiget brev fra 1432 skrives «Assæ foos» og «Assæ fossin» (DN V 436), og etter topografien, kan gen. pl. av appellativet áss være vel så sannsynlig. Navnet står uten uttale i NG IX 88, og er ikke notert i AN saml.
Lind nevner (loc. cit.) også fire stedsnavn på ruð fra Båhuslen (Mo, Tanum, Skee og Romelanda) der han anser kvinnenavnet som en sannsynlig eller mulig tolkning. Alle er belagt i Røde bok, og kvinnenavntolkningen anses som mulig også i de aktuelle, hittil utgitte bind av OGB. Til Åseröd i Mo bemerker Gunnar Drougge (OGB XVIII 53) at om formen fra RB 361, «j Aaso rudi», skal anses som utslagsgivende, blir tolkningen klart kvinnenavnet, men han viser til sin skepsis notert ved navnet Toröd s. 48 (se under Toreby ovenfor), og bemerker at gården ligger under en «mycket betydande bergås, från vilken man har den vackraste utsikten i trakten». Bindet for Tanum er ennå ikke utgitt, men av kartet (GK 9A SO, rute 3811) synes Åseröd her å ligge omsluttet av mindre åser; det gjør imidlertid også en rekke av de andre gårdene i denne delen av herredet. Åseröd i Skee er ifølge OGB XX1 102 «två lokalt skilda bebyggelser», og Gustaf Sohlberg tolker forleddet som «säkerl. kvinnon. fvnord. Ása» og viser til den avvikende tolkningen i bd. XVIII. «J Aso rudi», som i RB 340 nevnes under Romelanda kirke, er ikke identifisert, men i OGB V 64 tolker Assar Janzén navnet til Ása. I Valbo-Ryrs sn, Valbo hd. i Dalsland er det et Åserud, belagt første gang som «Aserudh» i 1618. I SOÄ XVIII 130 nevnes både den appellative tolkningen og muligheten for at forleddet kan være mannsnavnet Åse (jfr. SMP I 178) eller kvinnenavnet Åsa.
Navn på Ås(e) finnes en lang rekke steder ellers i Båhuslen og andre deler av Sverige, og det er flere tolkningsmuligheter. Her skal først og fremst nevnes at Åseby i Säve sn. på Inland og i Bärfendals sn. i Sotenäs hd. muligens kan tolkes som sammensatt med kvinnenavnet Åseby i Solberga sn. på Inland kan på den annen side heller tolkes til appellativet, mens jeg ved Åseby i Stenkyrka stiller spørsmålet åpent om det er tale om et mannsnavn Álfr (eller Alvir) eller appellativet. Åsebyn i Silleruds sn. i Nordmarks hd. i Värmland, skrevet «Assebyn» i 1503, tolkes i SOV IX 55 «snarast» til mannsnavnet Åse eller kvinneavnet Åsa. Ved de tilsvarende danske kvinnenavnene er det ikke i DgP nevnt noen stedsnavnsammensetninger, men Bent Jørgensen (1994: 357) regner med kvinnenavnet Åse som en mulighet ved Åstrup, som finnes flere steder i Danmark. Det synes ikke å være brukt i stedsnavndannelser i England.
I en parentes etter Åseby i Rødenes noterer Rygh at gården ligger ved siden av Ulsby (navnet er høyst sannsynlig sammensatt med mannsnavnet Ulfr, se ovenfor), og dette bør tas med som et argument for å tolke forleddet som et kvinnenavn. Viktigere er det likevel at det ikke er noen markert ås ved gården. Gården ligger øst for Rødenessjøen mellom gnr. 4.5 Ulsby i nord og gnr. 7 Hen i sør. Under drøftingen av Ulsby har jeg vist at gårdene Åseby og Ulsby må ha vært tilnærmet like store (de skyldte hhv. 32 og 30 lpd. korn i 1647), og jeg antar at de er utskilte deler av en større gård, hvis navn seinere er forsvunnet. Delingen og navngivningen kan ha funnet sted en gang i (sein?) vikingtid eller tidlig, kristen middelalder
