gnr. 89 i Bolsøy hd., Møre og Romsdal

NG XIII 287

N50 1320.4 3262 Halsbøen (!)

Sø 2 km

Rel. skyld: 0,3

– hóqsbøen (hoSSbøen), ho72qsbøn9n9 og ho71qsbø7n (Rygh?, Bugge u.å.), hå71qsbø74n (NG), 1hOSpø'4n, dat.: -pø'nå (AN 1963)
Alle uttaleopplysningene i Oluf Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen har markert trang [o'] (samme o som i gnr. 92 só72tåna), men i Karl Ryghs eksemplar av 1886-matrikkelen er notert hå71qsbø74n fulgt av «sic.», som tilsvarer formene i NG og AN saml

Holszbøen 1610 NG. Hollsbøen 1633 NG. Hollsbøn 1647 XIII 187. Holdsbøen 1661 lk. Holsbøen 1665 matr. 1669 NG. 1723 matr E. 1723 NG. Holtzbø 1723 matr M. Holtsbø 1838 matr. Holtsbøen 1886 matr

Karl Rygh foreslår i NG at navnet «maaske» kan forstås som *Holmsbœr, til mannsnavnet Holmr, og han viser til GPNS (s. 134). Han bemerker videre at den vanlige skrivemåten «Holts» i alle fall må være uriktig,¹ og han viser til at Holsrud, gnr. 102 i Aremark og gnr 50 i Sande i Vestfold, i seinere tid feilaktig er skrevet på samme måte. Aremarknavnet er i RB 153 skrevet «j Holmz rudi», og sandenavnet «Holms rudh» i RB 104 (jfr. NG I 190, VI 31).
Mannsnavnet Holmr var ifølge Oluf Rygh (GPNS s. 133) «temmelig» alminnelig i Norge i seinmiddelalderen og «endnu brugt paa Østlandet». E.H. Lind (sp. 560) har under «Hólmr» belegg for 14 navnebærere fra ca. 1300 til 1463 foruten noen patronymer, og ingen tilføyelser i supplementsbindet.² Det eldste eksempelet finnes i en vitneforklaring (DN XIII 2) der de fleste gårdsnavnene er fra Voss, og som i RN II (nr. 1072) er datert til omkring 1300. Lind mener at Holmr i dette tilfellet egentlig er å forstå som mannstilnavn (i Lind Bin. sp. 153 knyttet til det foregående navnet og gjengitt som «Aslakr hollmr»), men dette lar seg ikke lese ut av teksten, og det er heller ikke oppfattet slik av utgiverne av DN eller i RN II. Med ett unntak, en «Pall Homlsson» (!) som nevnes i et brev fra Alstahaug i Nordland (DN V 435; 1432), er alle de øvrige navnebærerne lokalisert til Østlandet. Lind nevner at Holmr også forekommer som tilnavn, og han nevner bl.a. et par islandske eksempler som han knytter til gårdsnavnet «Hólmr på Rosmhvalanes». På grunnlag av dette framsetter han en hypotese om at tilnavnet er oppstått av gårdsnavnet, og mener
att förhållandet varit ett liknande i Norge, där Holm är ett vanligt gårdsnamn, synes icke osannolikt. Av binamnet har sedan, så som ofta annars, blivit ett dopnamn. Ortnamnet kan sålunda på en liten omväg ha övergått till dopnamn. (Lind loc. cit.)
Det kan på bakgrunn av Linds beleggsliste stilles spørsmål ved Ryghs karakteristikk av frekvensen. Etter midten av 1400-tallet er det nærmest ukjent en lang periode; det forekommer ikke i de omfattende skattelistene i NRJ, og i 1647 var det én skattebetaler som bar navnet Holm – i Fåberg i Oppland. På slutten av 1700-tallet (1801-folketellingen) er Holm likevel brukt av 66 personer: 38 i Akershus (hvorav hele 20 i Enebakk), 24 i Østfold (flest i Hobøl og Spydeberg som begge grenser til Enebakk), tre i Fåberg og én i Bragernes. Rygh må altså ha rett i at navnet på hans tid var brukt, men hvorvidt det er tale om kontinuitet siden middelalderen eller innovasjon i nyere tid, blir et åpent spørsmål. Av Linds beleggsliste går det fram at det var en «Holmar» i Hobøl i 1376 (DN V 217), og navnet forekomer i Fåberg i 1401 og 1437 (DN V 290, VIII 329), så på disse stedene er muligheten for sammenhengende bruk tilstede. Fra Hobøl kan navnet i nyere tid ha spredt seg til nabosoknene i Østfold og Akershus. I Vest-Norge er navnet ikke dokumentert brukt ut over det éne eksempelet fra Voss ca. 1300; det er derfor i utgangspunktet tvilsomt om det skulle foreligge i et gårdsnavn fra Nordmøre.
Lind (loc. cit.) fører opp et gsv. Holm, og i Lundgren-Brate (s. 106) finnes da også to udaterte eksempler på fornavnet – fra Östergötland og Närke, et patronym fra Dalsland, samt et fornavn i en latinsk tekst fra Södermanland i 1348. Det er også eksempler på den svake formen Holmi, samt flere latinske belegg Holmo, Hulmo, som kan gjelde enten den sterke eller den svake formen (Lundgren-Brate s. 107). I SMPs samlinger er det mellom 1331 og 1534 ni belegg for Holm (også skrevet «Holmbir» og «Holmaer»), dessuten seks samtidige eksempler på patronymisk bruk, dessuten noen runebelegg som kan representere den svakt bøyde formen. I Sverige har navnet en viss østlig utbredelse. Fra tidligere dansk område har DgP (bd. I, sp. 570) et patronym fra 1340. John Insley (s. 203) har et par eksempler (1151–77 og ca. 1215) fra Norfolk, og i drøftingen framholder han Holmr, Holmi som «largely Swedish», noe distribusjonen i Norge også kan tyde på.
I GPNS (s. 133 f.) fører Oluf Rygh opp 15 norske gårdsnavn der mannsnavnet Holmr kan være forledd, men han påpeker innledningsvis at navnet kan være vanskelig å adskille fra appellativene holmr og holmi (og også fra hvammr der dette nå uttales [hom]). Det finnes også et elvenavn Holma (evt. *Halma) som kan komme på tale – f.eks. i de mange Holmedal (jfr. NE 90, 106) – og han understreker at det kan være tvil om opphavet til flere av de navnene han lister opp. I noen tilfeller kan også mannsnavnene Hugleikr, Herjulfr eller Hergils være aktuelle tolkningsalternativ. Blant de 15 navnene er det fire eksempler på Hompland på strekningen fra Lyngdal til Jæren, og ett av disse, nå under gnr. 2 i Gjesdal, er skrevet «j Holmslandh» i 1434 (DN II 538, Eikeland; vidisse 1475). I sin kommentar til navnet i NG X 161 finner imidlertid Magnus Olsen det mindre sannsynlig at mannsnavnet skulle foreligge fire ganger nettopp sammensatt med land på denne relativt korte strekningen «naar det ikke findes i andre Gaardnavne sammesteds». Han peker på at det er en holme nær land i Homslandsvatnet, og han viser til at Rygh (1894: 110) m.h.t. Hompland i Kvinesdal foretrekker tolkningen til appellativet i betydningen «Plet som adskiller sig fra den omliggende Grund …» (Aasen).
Med unntak av Holsbøen er de andre navnene Rygh fører opp, fra Østlandet. Det er seks navn på stad og fire på rud/rød. Bare ett av staðir-navnene har et sikkert belegg fra middelalderen, gnr. 31 Holstad i Hof i Solør, skrevet «j Holstadhum» i RB 454 (jfr. NG III 268). Nå skulle det være fullt mulig å forestille seg at m hadde falt bort i denne konsonantgruppa allerede på 1300-tallet (jfr. liknende eksempler i Seip 1955: 157), men eksempelet er ikke overbevisende. De andre staðir-navnene bidrar ikke til å styrke teorien om at forleddet skulle være mannsnavnet Holmr. For gnr. 43 Hølstad i Nes, uttalt hø72qsta (NG III 52), er eldste, originale belegg «Holstadt» i NRJ IV 100 fra 1528 (tilsvarer NGs «Holstad» datert 1520). Dette vil Rygh på grunnlag av den nåværende formen helst sette til ett av de tre sammensatte mannsnavnene som nevnes ovenfor. Han bemerker imidlertid at formen «a Hoolstadum» som Gerhard Schøning (1775) refererer fra et brev fra 1403, utelukker en slik tolkning, men kunne «maaske» gjengi et opprinnelig Holmsstaðir til mannsnavnet. Han påpeker likevel at «Schøning ikke alltid er paalidelig i Læsning af gammel Skrift, men hans Læsning her bestyrkes ved de ældre Former som findes anførte ved GN. 31 i Hof» (jfr. Schøning 1980 II 17, 42). Under gnr. 292 Hølstad i Furnes, med samme uttale, eldst belagt som «Holdsta» i 1604 (NG), har Rygh bare en henvisning til navnet i Nes (NG III 78). Til gnr. 27 Holstad i Grue (med samme uttale som navnene på Hedmarken) fører Rygh i GPNS (s. 134) opp «Holstadt» fra 1578 som eldste form, men antyder at et belegg «Olstadir» fra 1400 muligens kan gjelde denne gården. I NG III 252 er dette belegget, her korrekt gjengitt som «a Olstodum» (DN III 405), ført opp uten forbehold om identifiseringen, noe som synes rimelig; belegget er hentet fra et brev, utstedt «a Olstodum», som gjelder gnr. 42 Gard i Grue. Rygh tolker her navnet som Ólastaðir eller Ólafsstaðir under forutsetning av at formen er riktig, d.v.s. ikke forvansket. Tilføyelse av h foran initial vokal (halvemål) forekommer også andre steder i Solør, slik Rygh gjøre oppmerksom på (gnr. 52 Hårstad i Brandval, NG III 241). De to aktuelle staðir-navnene på Østre Toten, gnr. 29 og 211, tolkes av Albert Kjær (NG IV2 54, 84) uten videre til mannsnavnet – med henvisning til bl.a. GPNS. Gnr. 29 uttales som navnene i Hedmark og er eldst belagt som «Hollestad» i 1528 (NRJ IV 153, NGs 1520). Tolkningen blir dermed usikker. Gnr. 211 Holmstad uttales imidlertid hå72qmsta, og samtlige skriftformer som oppgis i NG, har forleddet skrevet «Holm(b)» (det eldste rett nok ikke eldre enn 1592). Det bør ikke ses bort fra at dette er et yngre navn på stad (gården var kvartgård i 1604) sammensatt med mannsnavnet Holmr, som kjennes fra nabosoknet Vardal i 1334 og 1401 (DN I 183 f., VI 400).
To av navnene på ruð, gnr. 102 i Øymark sn. i Aremark og gnr. 50 i Sande, er nevnt ovenfor, og for Holsrud i Øymark tyder de eldre skriftformene fra RB t.o.m. 1604 (NG I 190) på at forleddet er Holmr (eller appellativet holmr). Holsrud var halvgård i 1604, nabogård til Våkelsby, men hadde i 1647 langt mindre skyld enn denne (18 lpd. i forhold til 30 lpd. for Våkelsby; se nedenfor), og må nok anses som betraktelig yngre. Holsrud i Sande kjennes også fra RB, og den fulle innførselen, «j Fiaka rudi er sumir kallæ Holms rudh», viser at det her kan være tale om et navneskifte (DN VI 31). Hvilket av de to navnene som er det eldste, kan ikke avgjøres med sikkerhet, men dersom Holmsruð virkelig har oppstått på 1300-tallet, bør det i sammenheng med tolkningen tillegges en viss vekt at mannsnavnet Holmr er registrert i naboherredet Hof (Røyrdalr) i 1367 (DN V 195). Tilsvarende gjelder også for et forsvunnet ruð-navn fra Ottestad sn. i Stange, som nevnes i 1461: «en ødhe gardh som Holmsrudh hethir». Ikke mindre enn tre av Linds belegg på Holmr er fra Hedmarken (1327, 1362 og 1374), og man kan ikke se bort fra at forleddet i dette forsvunne stedsnavnet er mannsnavnet. Slik tolkes det da også i NG III 172. Gnr. 46 Holsrud i Modum er eldst belagt som «Holtzrudt» i 1578 (DN V 223), og Hjalmar Falk viser til NGs drøfting av de de ovennevnte ruð-navnene og til GPNS. Det synes likevel som han tar et visst forbehold: «til Grund for alle disse Navne ligger vistnok Mandsnavnet Holmr …». Holsrud på Modum var halvgård i 1647, men ikke av de største, og det er uvisst hvor gammel gården kan være. En mann ved navn Holmr nevnes i et brev fra naboherredet Norderhov (Haug sn.) i 1348 (DN II 244).
Gjennomgåelsen av de stedsnavnene Rygh har ført opp under mannsnavnet Holmr, skulle vise at en tolkning til mannsnavnet synes minst problematisk nettopp i de områder på Østlandet der dette er dokumentert brukt på 1300-tallet, og da i navn på relativt små og trolig forholdsvis unge gårder. Lind (Suppl. sp. 442 f.) fører også opp gnr. 77 Holmsnes i Hadsel, «Holmisnes» 1567, men her sidestiller Karl Rygh tolkningene til personnavnet og til appellativet («… der ligger en liden Ø udenfor Neset…» (NG XVI 365). Med større forsiktighet foreslår Lind (Suppl. sp. 443) mannsnavnet også i gnr. 49 Hosar i Skjåk, men en slik tolkning nevnes ikke av Oluf Rygh i NG IV1 36 (og heller ikke av Lars Ekre 1960: 162, som peker på former uten l allerede i 1396). Holmr er rett nok belagt i noen brev fra Gudbrandsdalen (jfr. Lind sp. 560), men med et så gammelt navn som Hosar må være, kan ikke de yngre personnavnbeleggene tillegges stor vekt, og Linds forslag kan trygt avvises.
Lundgren-Brate (s. 106) mener mannsnavnet muligens kan foreligge i et torp-navn fra Närke, og ifølge DgP (bd. I, sp. 570) kan det kanskje foreligge i det «oftere forekommende Stednavn Holmstrup», og det gjengis et eksempel «Holmstorp» fra 1414. I Värmland tolkes Holmsrud i Skillingmarks sn., Nordmarks hd. til mannsnavnet (SOV IX 58), og i Älvsborgs län foreslås den samme tolkningen ved Holmstorp i Norra Åsarps sn., Redvägs hd. (SOÄ X 253).³
Holsbøen ligger for enden av den 156 m høye Holsbøåsen, og ved gården er det bare en svak helling utover mot Nesa, som egentlig består av flere små tanger. Rett ut for disse, og ca. 1 km. ut for tunet, ligger en større holme midt i fjorden, ifølge N50 den eneste holmen i fjorden her. Nærmeste gård innover er gnr. 86–88 Haugan (Nordhaugan, Midthaugan, Ytterhaugan). Sør for Haugan ligger gnr. 92 Sotåa, og utover fjorden er nærmeste gård gnr. 94 Ullaland før gnr. 95 Nakken, gnr. 96 Myra, gnr. 97 Kortgarden (til mannsnavnet Kort), gnr. 98 Risan og gnr. 99 Mauset. Kirkestedet gnr. 70 Kleive ligger ca. 2 km nordvest for Holsbøen Alle de større gårdene ligger på rad og rekke om lag 2 km nord for Holsbøen, og vestover fra Kleive ligger gnr. 68.69 Raudmold, gnr. 67 Grovan, gnr. 66 Nes og gnr. 65 Stokke. Østover fra kirkestedet ligger gnr. 71 Skalle (med bl.a. de yngre underbrukene Øverbøen og Skallebøen), gnr. 72 Lykkja og gnr. 73 Brattset.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 hadde disse gårdene svært ulik skyld. Høyest hadde Kleive med tilsv. 40 lpd., deretter fulgte Nes med 30 lpd., Skalle med 27 lpd., Haugan med 18 lpd., Grovan med 13 lpd., Brattset med 10 lpd., Ullaland, Stokke og Lykkja med 7 lpd. hver. Holsbøen skyldte 5 lpd. i 1647. Gjennomsnittlig skyld for 13 undersøkte gårder var vel 15 lpd., og det er all grunn til å tro at Holsbøen – med en relativ skyld på 0,3 – er en ganske seint utskilt del av en av nabogårdene, etter beliggenheten trolig Haugan. Det må her være fullt forsvarlig å tolke etterleddet som ‘engmark’.⁴
Fra et kronologisk synspunkt er det ikke noe i veien for å tolke forleddet til mannsnavnet, men tatt i betraktning den klart østlige distribusjonen av Holmr blir dette lite sannsynlig, og en tolkning til appellativet holmr synes klart å foretrekke, enten med henblikk på Holmen utenfor Nesa, eller til en holme i teigen som opprinnelig kan ha båret navnet.