Navnet er grundig drøftet av Kåre Hoel (1985: 24 ff.), som med utgangspunkt i beleggene fra RB, NRJ V og Stub, tolker navnet som *
Bekkbýr. Jeg aksepterer fullt ut Hoels tolkning, som jeg kommer tilbake til nedenfor. Først skal jeg imidlertid drøfte Oluf Ryghs tolkning i NG, der
Beggby anses som sammensatt med kvinnenavnet
Begga. Han opplyser videre at personnavnet er belagt i DN I 51 og XII 86, og at «den samme Kvinde, som nævnes med dette Navn paa det sidste Sted, kaldes i DN. XII 89 Bergljót»;
Begga er altså en kjæleform av
Bergljót. Det gty. kvinnenavnet
Begga avviser Rygh som noe aktuelt stedsnavnforledd, da «dette synes at være gaaet af Brug saa tidlig, at der ingen Rimelighed er for, at man i Norge kan have faaet det fra Tydskland».
I GPNS (s. 32) gjentas de to henvisningene, og Rygh presiserer her at «det har saadan Form, at det maa formodes at være opstaaet af en Kjæleform», hvoretter han – som i NG – underbygger dette med at én og samme kvinne fra Sunnhordland i brev fra 1381 og 1385 kalles
Begga og
Bergljót («Beggo Bardzdottir», akk., og «Berghliotu Bardhar dottir», dat.); begge i avskrift i
Munkeliv klosters brevbok fra 1427 (DN XII 86, 89). Det første eksempelet Rygh viser til, er «Bæggo» (akk., DN I 51; trolig Stavanger ca. 1270), og E.H. Lind har foruten disse to et par mulige belegg fra andre halvdel av 1400-tallet, da i brev med tilknytning til Østfold og Viken, men som gjelder samme kvinne. Hun synes å være av (delvis) tysk avstamning, og det kan være grunn til å oppfatte hennes navn som det mnty.
Beke, jfr. DgP I, sp. 102.
1
Det kan tilføyes at
Bergljót ifølge Lind (sp. 124) foruten i en rekke sagabelegg (på fem? kvinner) opptrer sju ganger i Norge fra ca. 1300; fem av kvinnene synes å kunne lokaliseres til Hordaland, mens én nevnes i et brev fra Tønsberg i 1320,
2
en annen i Verdalen i AB (mannsnavnet
Bergljótr synes bare belagt fra Verdalen og Namdalen). På Island opptrer navnet først midt på 1200-tallet og synes bare sparsomt belagt seinere. I Lind Suppl. (sp. 149) nevnes – foruten et par islandske belegg – bare en kvinne på Jæren i 1519. Distribusjonen av Bergljót og de sikre beleggene for
Begga svekker Ryghs tolkning av
Beggby.
Bægha føres opp i SMP (bd. I, sp. 530 – med hv. til Lind og hans forklaring), men det eneste belegget er fra DN II 657 i 1472, altså den samme Beke (?) Kolbjørnsdatter som nevnes i Østfold året før. Det er mye som taler for å knytte henne til Østfold heller enn til Viken; men beleggene for navnet hennes kan, som nevnt, med god grunn tolkes annerledes. Også SMP (bd. I, s. 413) har ett eksempel på mannsnavnet
Bergljót og ett på kvinnenavnet *
Bergljóta, normalisert til hhv.
Biærghliut og
Biærghliuta (begge forsynt med spørsmålstegn i parentes). Mannsnavnet er nevnt i et brev fra Jemtland i 1515, og denne identifiseringen er rimelig sett i forhold til den norske utbredelsen av navnet. Belegget for kvinnenavnet er hentet fra et latinsk brev fra 1282 (DS I 614), der «Bierløta» ifølge SMP sies å være bosatt i Sigtuna. Hun skal være gift med en «Arno normannus», og det er ikke utenkelig at også «Bierløta» var norsk. I alle fall er dette det tidligste diplombelegget for kvinnenavnet. Hverken
Begga eller
Bergljót e.l. synes belagt i Danmark eller England.
I GPNS (loc. cit.) foreslår Oluf Rygh kvinnenavnet
Begga som forledd i to norske gårdsnavn:
Beggby i Østfold og gnr. 118
Beggevik i Ullensvang (Kinsarvik sn.); de samme føres opp i Lind Suppl. (sp. 142).
3
Tolkningen av ullensvangnavnet kan meget vel være korrekt, særlig når den dokumenterte utbredelsen av kvinnenavnet tas i betraktning. Det er imidlertid tvilsomt om denne einbølte gården går tilbake til middelalderen, og navnet er neppe eldre enn gården. Slik Magnus Olsen gjør oppmerksom på i NG XI 460, har
Begga fremdeles vært brukt i distriktet på hans tid.
Beggevik nevnes første gang i 1614 (NG), men i motsetning til nabogårdene er den er ikke tatt med i 1647-matrikkelen. I landkommisjonens jordebok for 1661 er den oppført med en skyld på bare ½ pund smør, tilsv. 3,3 lpd.
4
Personnavnet
Begga synes ikke å være foreslått som forledd i stedsnavn i Båhuslen, i Värmland eller i Älvsborgs län.
Ullensvang er ett av de få stedene der
Bergljót er belagt midt på 1300-tallet (gnr. 64 Aga), og herredet ligger ikke langt fra Sunnhordland, der
Begga er kjent fra 1380-tallet. Her er det ikke uventet å finne et (sannsynligvis) ganske ungt gårdsnavn med
Begga som forledd. I
Beggby i Borge blir en tolkning til dette kvinnenavnet langt mindre sannsynlig. Rett nok mener Rygh at det også foreligger i Østfold/Viken, men dette synes tvilsomt, og i alle fall er det liten grunn til å tro at denne kjæleformen av
Bergljót har vært særlig utbredt i middelalderen, som
Beggby i hvert fall må kunne dateres til.
5
Det er all grunn til å revurdere tolkningen av
Beggby.
Som nevnt innledningsvis har Kåre Hoel gjort nettopp dette – i et kapittel «Begby Berby Belsby» i sin bok fra 1985 (s. 24–32). Hoel tar utgangspunkt i et notat av Oluf Rygh i hans interfolierte utgave av 1886-matrikkelen (som kan ses på som et første utkast til NG). Her bygger Rygh på den eldste skriftformen, som han sier er «rimeligst at forstaa = Bekbø». Han peker på at gården ligger ved en bekk, og antar at
g-en er framkommet ved assimilasjon med
b, men han legger til: «Sammensætning blot med Stammen af bekkr er dog vel kanske ellers ikke paavislig».
6
Kåre Hoel trekker fram de to 1500-tallsbeleggene som også tyder på at forleddet er
bekkr, og gjør ellers rede for gårdens beliggenhet og for språklige forhold ved navnet.
7
Han sammenlikner også med tilsvarende svenske navn med «nåtidsformer bl.a. Bäckby, Bägby, Bäggeby», og viser til Hellquist 1918 (s. 6 og 42) og – i en note – til Sahlgren 1947 (s. 102 f.). Hoels grundige drøfting viser at en tolkning til det sjeldne kvinnenavnet
Begga er utelukket. På den annen side avviser Hoel ikke at personnavnet har vært brukt i Østfold. Han mener Rygh kanskje har latt seg påvirke av at «en Bægha som nevnes i DN II 657, 1472, er skrevet Bækæ i DN IX 332, 1471» (med hv. til Lind).
Beggby ligger like vest for gnr. 62 Borge og kirken. I sørøst ligger gnr. 63 Visur og gnr. 64 Laverød, i nord gnr. 16 Balterød, i nordvest gnr. 9. 10 Kjølberg og gnr. 11 Kjølstad (de to navnene synes ikke å ha samme forledd), i sørvest gnr. 4–6 Huseby og gnr. 7 Løkeberg, og i sør-sørvest gnr. 2 Lilleby og gnr. 3 Haugesten.
Alle disse elleve gårdene hadde høy skyld i 1647. Minst skyldte
rud-gårdene Balterød og Laverød med hhv. 30 og 40 lpd., men også Haugesten og Visur (med et enestående og vel utolket navn) skyldte 40 lpd. Beggby, Lilleby og Kjølstad skyldte 60 lpd. hver, Huseby 80 lpd., Borge 90 lpd. Løkeberg 105 lpd. og Kjølberg 120 lpd. I gjennomsnitt skyldte gårdene 66 lpd., og Beggby, Lilleby og Kjølstad hadde dermed en relativ skyld på 0,9, mot 1,2 for Huseby. På dette grunnlag må la seg gjøre å plassere
Beggby blant de yngre vikingtidsnavnene, men klart eldre enn
rud-navnene med personnavnforledd
