forsv. navn i Kville hd.?, Båhuslen

OGB XVI 88

j Audunaby j luta Rams RB 382, 1391

Belegget står oppført under presttaka for Kville kirke, mellom det likeledes forsvunne «j Samabø» (se nedenfor) og «j stofuo Aslaks kuuks», som vel kan oppfattes som en annen del av *Auðunarbýr. «by» er føyd til med en yngre hånd

I OGB har Assar Janzén ført belegget opp som et annet belegg for (det forsvunne) «j Auduna rudi», som nevnes 12 linjer lenger opp på samme side i RB, mellom belegg for Kleva og «j Bakka vider Aspanga».¹ Ut fra rekkefølgen i RB lar det seg ikke gjøre å lokalisere gårdene, men det kan ikke uten videre tas for gitt at «j Auduna rudi» og «j Audunaby» gjelder samme lokalitet. For den saks skyld kunne den éne eller begge ligge i ett av nabosoknene.
Mannsnavnet Auðun var ifølge E.H. Lind (sp. 102–06) allment både i Norge og på Island «allt ifrån älsta tider». Av de lokaliserte beleggene i Lind Suppl. (sp. 126–41) synes navnet å ha hatt en viss østlig utbredelse, selv om det også er en god del belegg fra Vestlandet. Det er særlig mange belegg fra Østfold, og også Båhuslen er representert med flere. I Sverige normaliseres navnet vanligvis til Ødhin, og Lundgren-Brate har flere belegg, særlig fra Øst-Sverige, men tar også med det båhuslenske «Olof Audunsdotter» fra Hisingen (fra DN III 332; skrevet i Björlanda 1382). I kilden står «Olofuo Audunsdotter» (genitiv), men lenger oppe i samme brev skrives «Olof Auduna dotter» (s. 331). Genitivsformene på s opptrer i norske diplom allerede tidlig på 1300-tallet, og ifølge de relativt få danske eksemplene på navnet (Øthen i DgP I 1618) er dette den eneste som er registrert i Danmark; tidligst i 1257, når det ses bort fra et belegg fra Flateyjarbók lokalisert til Sønderjylland. I Sverige har navnet (Ødhin) vært vanligere; i SMPs samlinger er det anslagsvis 150 belegg; tidligst fra 1312. Gillian Fellows-Jensen (1968: 41 f.) har flere eksempler både fra Lincolnshire og Yorkshire – bl.a. fra DB, og John Insley (s. 84–86) nevner to sannsynlige belegg fra Norfolk rundt år 1200.
Som forledd i stedsnavn kan Auðun ifølge Oluf Rygh (GPNS s. 25) forveksles med bl.a. Auðbjǫrn (jfr. Audenby ovenfor), og enkelte navn som føres opp under Arni kan i virkeligheten høre hit. Rygh nevner under Auðun ni norske gårdsnavn, bl.a. tre på stad, hvorav to kjennes med middelalderbelegg (gnr. 9 i Askim og gnr. 78 i Skiptvet). To navn på rud/rød og ett på bœli har også belegg som uten tvil underbygger tolkningen til Auðun. I en anmerkning drøfter utgiverne av GPNS Ryghs skiftende syn på en del navn på Ons; de kan enten være relativt unge sammensetninger med Auðuns eller dannet til genitiv av gudenavnet Óðinn; se nærmere under gnr. 106 Onsåker i BØ III 178 f.).
Også i Sverige er det stedsnavn som antas å være sammensatt med dette personnavnet; Lundgren-Brate nevner under Øthin bl.a. Ödeby i Motala, Östergötland – opprinnelig en sammensetning med bygdh (jfr. Hellquist 1918: 62), der et belegg fra 1384 viser genitiv på s. Den moderne formen kan synes å gå tilbake på den eldre genitivsformen, om den da ikke skyldes feilskriving eller en feilaktig assosiasjon med öde (Palm 1927: 150). I Älvsborgs län er Onsered i Tvärreds sn., Kinds hd., tolket til dette mannsnavnet. Stedsnavnet er belagt første gang i 1548 som «Onsredh»; blant yngre skriftformer kan nevnes «Odensred» (SOÄ VII1 243). I DgP (bd. I, sp. 1619) nevnes noen danske stedsnavn som kanskje kan inneholde Øthen, bl.a. navn på lev og torp. Her finnes sammensetninger så vel med s som uten. Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) har flere eksempler på bruken av Auðun i stedsnavn; sammensetning med by finnes både i Lincolnshire (fire eksempler) og Yorkshire (ett eksempel), og også her er det sammensetninger med s-fuge. I 1976 (s. 457) går hun imidlertid inn for en tolkning til appellativet *auðn f. John Insley (loc. cit.) har ett eksempel på sammensetning med Auðun – et teignavn belagt som «Odenhou» ca. 1240.
Eksemplene skulle vise at det er fullt mulig at belegget fra Kville i Røde bok kan gjengi et navn sammensatt av Auðun og býr, men spørsmålet må stå åpent om et slikt virkelig har eksistert. Etterleddet by er trykt med mindre typer enn resten av navnet, og det skal ifølge innledningen til RB bety at det er en seinere tilføyelse (slik Janzén bemerker). Tilføyelsen behøver imidlertid ikke å være særlig mye yngre enn hovedhånden; en tilføyelse på s. 383 kan således dateres til en gang etter 1440. Alternativet til å lese belegget som *Auðunarbýr er selvsagt å forstå det som nok en innførsel for *Auðunarruð, men dette måtte i så fall ha vært en bebyggelse med flere bruk og en anseelig størrelse, som det er mindre grunn til å regne med hadde blitt liggende øde