I OGB tolkes forleddet primært i samsvar med E.H. Linds forklaring (Bin. sp. 228) til gen. pl. av et «släktnamn» *
Kutlungar,
1
avledet av et persontilnavn
Kútr («’den kutryggige’ el. ’den lille tjocke’»), men det gjøres oppmerksom på at et slikt tilnavn er «från gammal tid ej säkert styrkt». Utgiveren (Hjalmar Lindroth) anser denne tolkningen som i hovedsak sikkert riktig, men foreslår likevel at det her kan ha forkommet en parallell på -
lungr til det nyislandske
kútlingur, «’småvuxen person’, och att de första åborna direkt uppkallats efter sin litenhet». Forskjellen mellom de to tolkningene er likevel minimal. De varierende skriftformene drøftes kort, og det påpekes at dialektuttalen stemmer med den lydrette utviklingen fra
Kútl- til
Kúsl-, mens skriftformene bygger dels på feilskriving og dels på et ønske om å pynte på navnet.
Tolkningen kan vanskelig motbevises, og navnet synes å kunne sammenholdes med en rekke svenske navn på
by der forleddet
innehålla personbeteckningar på
inga (
linga,
unga), som äro genitiviska pluraler af bildningar på
ing, i regel afledda af personnamn, men icke så sällan också utgående från terrängbeteckningar, ortnamn (bl. a. vattendragsnamn) m. m. (Hellquist 1918: 91).
Elof Hellquist (loc. cit.) har mange eksempler, men presiserer at de aller fleste er fra Uppland, og når det gjelder
Kvisslingeby, tar han dette med etter noen få dalslandske navn som han er i tvil om skal forklares på samme måte. Her føyes altså til: «Äfven erinras om fsv. [!]
Kutlungabør, nu
Kvistljungby Säfve Boh. l.», og i en note stiller han spørsmålet «föreligger här ett skriffel i urkunderna?» og sammenholder den nysvenske skriftformen med «det fvn. släktnamnet
Kvistlingar (och
Kvistungar)» og det gsv. navnet «Quistlyngæthorpom», som han i 1904 (s. 77) kommenterer i forbindelse med stedsnavnet
Kvistlinge. Hellquist, som tydeligvis ikke hadde tilgang til noe større utvalg eldre belegg, har altså ikke foreslått noe «släktnamn» *
Kutlungar som forledd i
Kvisslingeby, og det burde ikke være noe i veien for å forsøke en appellativ tolkning, f.eks. en person- eller innbyggerbetegnelse dannet til et personnavn, tilnavn eller stedsnavn.
Om nå Lind skulle ha rett i at det her foreligger gen. pl. av en ætlingbetegnelse, kan forleddet i denne være enten
Kus(
l) eller
Kut(
l), og avledningsendelsen enten
ungar eller
lungar. Foruten det nevnte, tvilsomme tilnavnet
Kútr fører Lind (Bin. sp. 227 f.) opp et likeledes konstruert
Kúti. Ut fra flere av de eldre og alle de yngre formene av
Kvisslingeby er et forledd på
s vel så sannsynlig, og man kunne tenke på ett av tilnavnene
Kúss eller
Kúsi, som begge er belagt i middelalderen, og som også er foreslått som forledd i stedsnavn.
Kúss settes til nynorsk
kus m., ‘pukkel’, og
Kúsi tilsvarer nynorsk
kuse m., ‘buse, kakse’. Med en avledningsendelse
lungr kunne nok tenkes en personbetegnelse *
kúslungr, i flertallsform
*kúslungar, men avledninger på
lung er uvanlige i slik sammenheng (jfr. Torp 1909 §43).
Lind (loc. cit.) viser imidlertid til et liknende navn i Sauherad i Telemark, gnr. 55
Kuslungen, som er skrevet «Koszlonngenn» i NKJ I 45, «Kouszlungen» i 1585 (NG), feilskrevet «Kouszlund» i 1593 (NG), men seinere mer eller mindre som i dag. Ifølge NG VII 225 skal uttalen være
ku2sslóngen, og Hjalmar Falk foreslår noen usikre tolkninger: at navnet skal være et ellers ukjent appellativ, en avledning av
kusall m., «liden rundagtig Sten», eller en diminutiv fra
kusse m., ‘kalv’, men han konkluderer med at «ogsaa andre Forklaringer ere mulige, da -sl kan være opstaaet af -tl». I bygdeboka (Kirkeby 1985: 348) er det sannsynliggjort at Kuslungen tilsvarer gården som kalles «j Þores rudhi» i RB 6, og at navnet ble knyttet til gården etter at den ble gjenopptatt etter ødetida. Kirkeby har ingen forklaring til navnet, og det har ikke stått på kartene siden 1890-utgaven av RK 14 A Kongsberg (bnr. 1 og 2 har siden 1910 og 1926 hatt navnet
Høyom; på N50 skrevet «Høyum»). Kirkeby beskriver beliggenheten av gårdsvaldet slik: «Heile Kuslungen
grensar i aust til Sauarelva, i sud etter bekken mot Tangen av Vegheim, i nord etter bekken til Sauar (Rinde) og i vest til Sauar og Vegheim» (op. cit. 349 f.).
Avledninger på
ung, evt. i utvidet form
lung, finnes ofte som navn på innsjøer, jfr. Indrebø 1924: 254 f.), men forekommer også i elvenavn (NE 382). Ifølge Per Hovda (1966: 13) er det imidlertid tvilsomt om den utvidete formen
lung finnes i elvenavn; i navn som synes å ha denne endelsen, hører
l trolig til ordstammen. I
Kuslungen kan det knapt foreligge noe opprinnelig innsjønavn, men etter beliggenheten ville det ikke være urimelig å søke et elve- eller bekkenavn, og da burde man kunne tenke seg avledning til en stamme
Kusl-. Det skulle ikke være noe i veien for å tenke seg et bekkenavn *
Kuslungr dannet som diminutiv til
kusli m., sideform/avledning til
kussi, ‘kalv’ (jfr. Torp 1909 §36). Flere steder finnes elvenavn dannet til
kalv, selv om det er tvilsomt om særlig mange av dem er gamle.
2
Det skulle etter dette være mulig å tolke forleddet i
Kvisslingeby som et forsvunnet elve- eller bekkenavn *
Kuslungr, evt. kunne
*Kuslungr uendret ha gått over på en bebyggelse ved en bekk *
Kuslungr, og beboerne kunne ha fått innbyggerbetegnelsen *
kuslungar, som igjen kan ligge til grunn for
Kvisslingeby. Den aktuelle bekken måtte i så fall være den som sørfra renner ut i Björbäck (Osbäcken på kartet). Fra Kvisslingeby har OGB bare registrert ett bekkenavn,
Ladde bäck, som tydeligvis er sekundært til
Ladde bro (hvilken bekk dette gjelder, lar seg ikke bestemme ut fra OGB IV jfr. OGB IV 75, 102).
Kvisslingeby ligger ca. 1 km sørøst for kirkestedet og har fra gammelt av bestått av tre gårder (3 mt.), f.eks. i 1528, og de fire beleggene i RB 326 kunne kanskje tolkes som at bebyggelsen allerede på 1300-tallet var delt i flere bruk. Størrelsen kan tas som en indikasjon på relativt høy alder, noe som igjen skulle kunne støtte tanken om et alderdommelig navn. Så vel tolkning som en nærmere tidfesting blir ellers ganske usikker. Se nærmere om beliggenheten og forholdet til nabogårdene ved drøftingen av
Lexby og
Låssby nedenfor
