gnr. 115 i Nøtterøy hd., Vestfold

NG VI 245

N50 1813.2 8065

S 1,2 km

Rel. skyld: 2,0

– sta2ngebý (Bugge 1883), sta2ngebý (NG), "staM3by (AN 1951)

a Stanga by, j Stanga by j sydra gardenom j øfra stofuonne RB 66, 1398. Stanngby NLR II 65 71, 1560–61. Stangeby DN XXII 764, 1567 (Oslo). Stangby Aktst I 79, 1591. Stangbye 1593 NG. Stangebye 1/1 1604 NG. Stangeby Aktst I 158, 1610. Stangebye 1661 lk. 1665 matr. 1668 NG. 1723 matr E M. 1801 ft. Stangeby 1838 matr

Albert Kjær fører i NG opp Stangabýr og *Stangarbýr som mulige norrøne former av navnet, men bemerker at «hvortil stǫng kan sigte i dette Stedsnavn, er ligesaa uvist som ved Ramnes GN. 79 [Stange]. Hvis Stangarbýr er det rigtige, kan stǫng være at forstaa som Persontilnavn». For tilnavnet viser han til Karl Rygh (1870: 64), som nevner en «Sigurðr stöng» i Nidaros på 1320-tallet¹ og et belegg fra Landnåmabok, en islandsk kvinne «Þorbjörg stöng» på Stangarholt. Han forklarer tilnavnet som «af lang og smal vekst» og viser til (Þóra) «Mostrstöng», som bl.a. nevnes i Heimskringla.
E.H. Lind (Bin. sp. 368) nevner under oppslaget Stǫng at Þorbjǫrg stǫng kalles «Þordis staung» i Egilssaga, og han tilføyer et belegg «Hans stangh» fra NRJ I 180; 1518.² Lind oppgir samme forklaring som Karl Rygh: «Väl på grund af lång ock smärt figur». Han nevner ingen mulige stedsnavnsammensetninger, men Kjærs tolkning er formelt sett fullt mulig.
En rekke norske gårdsnavn – fra store deler av landet – er sammensatt med forleddet Stang(e), og i de bindene av NG som Oluf Rygh selv utgav, opplyser han bare at betydningen er uviss og viser til den kortfattete artikkelen om navneleddet stǫng i innledningsbindet.³ Der opplyser han «som Vink til dets Forstaaelse i nogle af disse Tilfælde, at Stang, Stangen findes brugt som Navn paa Halvøer og Øer, og at Stangnes er en alm. forekommende Sammensætning». Han tilføyer imidlertid at «dermed ere dog vistnok langt fra alle disse Tilfælde forklarede» og viser til drøftingen av stafr, staurr og stokkr (NG Indl. s. 80). I de følgende bindene av NG ser man at utgiverne av NG knytter mange av navnene til en langstrakt, rett lokalitet: sund,⁴ elv eller vann,⁵ vik,⁶ utstikkende, smalt nes eller langt høydedrag,⁷ i enkelte tilfeller til et høyt fjell.⁸ I noen få, sannsynligvis yngre navn, foreslås ulike kulturbaserte forklaringer: ‘jord oppmålt med målestang’⁹ eller ‘stenger til å henge fiskegarn på’.¹⁰ Men også i de seinere bindene av NG står mange navn uten navnesemantisk forklaring.¹¹
Et forsøk på nytolkning finner man først og fremst hos Albert Kjær i NG IX, utgitt i 1912, der han tar for seg det relativt vanlige Stang(e)nes, her gnr. 85 i Randøysund, belagt første gang i 1601. Kjær foreslår at appellativet stǫng kan ha vært brukt i betydningen ‘sjømerke’ og bemerker at det er en varde som kalles «Stangen» på sørspissen av den halvøya gården ligger på. Hjalmar Falk foreslår i 1914 en liknende forklaring ved gnr. 6,17 Stangnes i Skåtøy (NG VII 37). I 1915 (NG X) tar Magnus Olsen igjen for seg Stangaland, som han i hordalandsbindet lot stå uforklart. Ved gnr. 6 i Klepp (NG X 126) antyder han først at gården kan ha navn etter et nes eller et høydedrag (jfr. note 301), men så peker han på at navnet forekommer flere steder innen et forholdsvis begrenset område fra Nord-Jæren til Sunnhordland, og antyder at det der kan ha eksistert et sammensatt appellativ *stangaland. Dette trenger ikke nødvendigvis å vise til en bestemt lokalitet, men kan inneholde stǫng i en av de betydningene som kjennes fra norrønt; bl.a. nevner han ‘målestang’. Olsen går ikke nærmere inn på dette og karakteriserer selv forklaringen som usikker, men man kan merke seg at dette i så fall ville kunne være en tidlig parallell til appellativet stangeteig m., ‘engstrimmel som er avmålt med stang’. Ved de tre andre Stangaland-navnene i Rogaland – og likeledes ved gnr. 4 Stanga i Torvastad, av *Stangir – viser Olsen til drøftingen av kleppnavnet (jfr. s. 175, 190, 392 og 407).
Kjærs forsøk på å forklare Stangeby står altså helt alene i diskusjonen av norske navn på Stang(e), og det skyldes nok langt på vei at ingen av de andre etterleddene ellers synes å være sammensatt med person- eller persontilnavn i særlig grad. Blant navn på land skal det ifølge NSL likevel være ca. 100 (av tilsammen 2000) som kan være sammensatt med personnavn eller personbetegnelser, og likeledes finnes slik sammensetning ved navn på holt; jfr. Stangerholt i Ytterøy (note 305).
I Danmark har man tolket noen få navn til et svakt bøyd persontilnavn Stange.¹² I DgP II (sp. 1056) nevnes under dette tilnavnet, som primært anses som lån fra mnty., at et nordisk *Stangi forutsettes i Stangerup og Stangegård (med hv. til DS IX 168 og X 208, 290, 317). Dette bør imidlertid nyanseres noe. I DS X (bornholmbindet) foreslås et slektsnavn Stange ved flere Stangegård; ingen av dem er belagt før på 1600-tallet, og ved ett av dem oppgis eieren på 1620-tallet å ha slektsnavnet Stange. Stangerup på Falster er ifølge DS XI (s. 169!) første gang belagt som «Stangæthorp» i 1413 (vel i en avskrift fra 1624), og i forklaringen sidestilles appellativet stang og «det dermed identiske tilnavn [...] der er meget udbredt på Falster», og så – som en tredje mulighet – legges til: «evt. også tilnavnet Stange, der indgår i flere bornholmske Stangegaarde». Bent Jørgensen (1994: 270), som nevner et belegg fra 1250 (identisk med det fra 1413), nevner ikke tilnavnet Stang, men sidestiller Stangi og substantivet stang: «Stangis udflytterbebyggelse» eller «udflytterbebyggelsen ved stængerne».
Stangeby kan sammenstilles med det svenske Stångby, som Elof Hellquist (1918: 26) fører opp i kapittel c, navn som viser til «kulturella förhållanden eller af människohand frambragta föremål». Han setter forleddet til stång, «ovisst i hvilken användning», men antar at det sannsynligvis er brukt om råmerke og sammenlikner med Stavby. I en note avviser han som lite trolig at navnet skulle vise til terrengforhold, men viser likevel til Johannes Steenstrups bemerkninger til et dansk Stangby (1909: 351).¹³ Steenstrup maner til forsiktighet m.h.t. tolkningen av navn på Stang (og stang), men mener at betydningen «Træstang» neppe foreligger, og foretrekker «et eller annet Naturforhold». Navn på Stang- (også de norske) er grundig drøftet av Natan Lindqvist (1926: 318–28), som i de aller fleste sammensetningene forstår forleddet i en betydning ‘grense’ (slik også det danske Stangerup, som han på s. 322 sier ligger «i närheten av en krokig å, som delvis bildar gräns mot N. Tostrup»). Han imøtegås imidlertid i to artikler i SOÅ 1928–29. Nils Ödeen forstår ikke hvorfor «stång i ortnamn ej skulle kunna ha betydelsen "stång för mätning"». Han viser til det norske stangeteig og hevder at dette viser at «stångmätningen ej varit så allmänt förekommande, att den ej kunnat verka namnbildande» (Ödeen 1930: 25). Arthur Nordén argumenterer på den annen side for at Stang-lokalitetene opprinnelig skal ha navn etter broer. Han framhever at den norske gården Stangefjell hverken ligger ved en grense eller en rett elv, og at elva Stangeråa slett ikke er så rett.¹⁴ I forbindelse med et par danske navn, bl.a. ett på mose, antyder han også at det kan ha vært tale om «en spångning, en uppdämning med stockar el. dyl.», evt. – ved Stanghede – «en pålväg eller stockbro» (Nordén 1930: 43). Jeg kan ikke se at persontilnavnet Stang har vært foreslått som forledd i svenske stedsnavn, selv om dette ifølge SMPs samlinger skal ha vært brukt noen få ganger (hovedsakelig i østlige og sørlige deler av landet) noen ganger fra midten av 1300-tallet; tidligst i 1339 i Linköpings län. Se for øvrig Hellquist 1948: 1102.
Stangeby ligger midt på Nøtterøy, rett sør for kirkestedet, bare adskilt ved gnr. 120. 121 Gunnestad. Like øst for gården ligger gnr. 116–119 Sem, og i sør ligger gnr. 113 Hovland og gnr. 112 Medum. Gården er ikke nevnt i 1647, men i 1661 er skylda oppgitt til 9 ½ bismerpund smør, 1 ½ skpd. mel og 1 hud (som reduseres med 2 ½ bpd. og 1 hud i 1665), som tilsvarer 110 lpd. korn. For de øvrige 22 gårdene i sammenlikningen nedenfor benyttes opplysninger fra 1647-matrikkelen.
Gnr. 116–119 Sem (heim-navn)¹⁵ og gnr. 124.125 Nøttere (vin-navn) skyldte hver tilsvarende 122 lpd. og gnr. 23.24 Gipe (Gipøy) 109 lpd. Deretter fulgte gnr. 30.34.35 Kjøle (Kjøløy) med 98 lpd., gnr. 28.29 Nes 83 lpd., gnr. 21.22 Ekenes 80 lpd., gnr. 108.109 Skjerve (heim-navn) 70 lpd., gnr. 120.121 Gunnestad (til Gunnulfr) 68 lpd., gnr. 122. 123 Sande (vin-navn) 58 lpd., gnr. 126. 127 Elgestad 47 lpd., gnr. 25 Bjønnes 43 lpd., gnr. 37 Føykås, gnr. 106 Lofterød og gnr. 107 Anildrød 40 lpd. hver, gnr. 10.11 Øre 32 lpd., gnr. 39 Bergan 30 lpd., gnr. 112 Medum (heim-navn) 28 lpd., gnr. 113 Hovland 25 lpd., gnr. 110 Trolltorød 20 lpd., gnr. 101.102 Holmen 7 lpd. og endelig gnr. 103 Torbjørnrød og gnr. 104 Brattås 5 lpd. hver.
Gjennomsnittsskylda for de 23 gårdene var 55,7 lpd., og Stangeby hadde dermed en relativ skyld på 2,0. Skylda er høyere enn den for to av de tre heim-gårdene og for staðir og ruð-gårdene. Ifølge RB var gården delt i flere bruk allerede på 1300-tallet, og alt tyder på at dette har vært en av de største, og trolig også eldste, gårdene på Nøtterøy.
Nettopp den store landskylda og den antakeligvis høye alderen taler imot en tolkning til persontilnavnet Stang (evt. *Stangi), men heller ikke de appellative tolkningene som foreslås ved de norske Stang-navnene, er umiddelbart sannsynlige. Rett nok er det noen mindre bekker i området, men ingen av dem synes etter kartet å dømme å være spesielt rette, slik at man kunne tenke seg et bekkenavn *Stǫng. Det måtte i så fall være den bekken som kommer sørfra og renner mellom Stangeby og Sem. Den antatte betydningen ‘råmerke, grensemerke’, som er ukjent i norrønt, men som kjennes fra svensk, bl.a. i sammensetning vaþstang (Södervall), synes heller ikke aktuell.¹⁶ Det er usannsynlig at det her skal ha gått en grense. Det mest karakteristiske ved gården er beliggenheten med de store, flate jordene sør for kirkestedet. Nøtterøy kjennetegnes ellers av små lave koller og noe større, mer langstrakte åser. Det kunne jo tenkes at det her har vært lagt ut stokkebruer (kavlebruer), for å lette ferdselen ved høy vannstand i bekkene, men det er lite trolig at man her – og bare her – for slike bruer skulle ha brukt en betegnelse som inneholdt appellativet stǫng (jfr. Nordén loc. cit.).
Det finnes en rekke yngre navn som er sammensatt med forleddet Stang- (evt. Stong-), men i den grad navnesedlene i AN-saml. inneholder forklaringer, faller disse for det meste sammen med dem som er drøftet ovenfor. Det er likevel et par unntak. Ett sted vises det til rakvokst skog (Stongebakkan, Ankenes i Nordland), og et annet sted forklares navnet som gjerde laget av stenger (Stangagarden; Os i Hordaland). Men om Stangeby kan forklares på liknende vis som disse yngre navnene, er vel heller tvilsomt.
Én mulighet er å sette navnet i forbindelse med de vestnorske Stangaland, i en betydning forsiktig antydet av Magnus Olsen ved gnr. 4 i Klepp (jfr. Stangeby ovenfor). Gårdsnavnelementet land må opprinnelig ha hatt en betydning ‘mark, jord, jordstykke o.l.’ (NSL s. 280), og Olsen mener det kan ha eksistert et appellativ *stangaland, ‘jordstykke oppmålt med (måle-) stang’. Et slikt ord ville være en parallell til det stangeteig, stongteig som er registrert av Aasen og Ross.¹⁷ Om Hellberg skulle ha rett i at også býr/bœr i eldre tid har hatt en liknende betydning, ‘jordstykke, teig’, og at denne betydningen finnes i svært gamle bebyggelsesnavn på by (jfr. bl.a. s. 68 ovenfor), kunne man tenke seg at det også har funnes et *stangabýr synonymt med det *stangaland Olsen forestiller seg. Det er spesielt i områder uten naturlige grenser, på store sammenhengende flater, det må ha oppstått behov for å måle opp – stykke ut – jord ved hjelp av målestenger, og ved Stangeby på Nøtterøy kan dette ha vært aktuelt.
En annen løsning, som også tar utgangspunkt i by som teignavnelement, var å se navnet som en parallell til Kraby, slik jeg har tolket dette navnet (s. 272), altså som Stangabýr, ‘enga med *høystengene’. Slik bruk av stong kjennes bl.a. fra Fosen, der stengene stod fast på samme sted år etter år.¹⁸ Fra Vinje har Eivind Vågslid en liknende forklaring til navnet på slåtteteigen Stangedalsmyrane: «På myrane er det stakkstøde med stakksneisar, og namnelekken Stange- kjem av eigefall fl. stanga til stong – stenger um stakksneisar» (seddel i AN-saml.). Det kunne tenkes at Stangeby hadde fått dette navnet fordi det på jordene her var satt opp stenger til høystakker. Også denne tolkningen blir selvsagt helt hypotetisk, og Stangeby må stå uforklart