KommentarNG tolker forleddet som mannsnavnet Steinfinnr og legger til at dette var «ret alm[indeligt]» i Norge i middelalderen og funnet i Gudbrandsdalen så seint som i 1520; på Karmøy i 1610. Det vises til drøftingen av navnet på nabogården, gnr. 186 Ellingsbø (se ovenfor), der det nevnes at begge to må være skilt ut «i sin Tid fra en av de ældre Gaarde i Nærheden».
I GPNS (s. 232) finnes tilsvarende opplysninger, og dette navnet og «Steinfinsgardr», en bygård i Bergen nevnt i 1431, føres opp som eksempler. E.H. Lind (sp. 951 f.) har et par-tre eksempler fra Island og kommenterer at det er «mera brukligt i Norge». Han nevner likevel ikke mer enn et dusin eksempler på fornavnet samt noen få patronymer – i alle fall fem av personene nevnes i Gudbrandsdalen; i Lind Suppl. er det ingen belegg. Navnet kan på dette grunnlag knapt kalles vanlig, og det kan tilføyes at det i 1647 var bare fire skattebetalere som het Steinfinn, tre i Nordland og én i Ryfylke.
Lind (loc. cit.) viser til et tilsvarende svensk Stenfin, og Lundgren-Brate (s. 243) nevner en «Stenfindær», biskop i Skara på begynnelsen av 1300-tallet. I SMPs samlinger er dette også eneste belegg utenom «Winaldus Stentfindi» i universitetsmatrikkelen fra Rostock 1421, som Gillian Fellows-Jensen (1968: 264) anser har vært nordmann. Dette er likeledes det eneste eksempelet i DgP (bd. I, sp. 1283). Navnet nevnes ikke av Erik Björkman eller John Insley, men Fellows-Jensen (loc. cit.) har ett eksempel fra Yorkshire.
Steinfinnsbø ligger ganske nær elva Sjoa, på nordsida av dalen, der de gamle gårdene ligger på rad østfra og oppover dalen: gnr. 189 Ekre, gnr. 188 Hålå («Harlaug»), gnr. 187 Steinfinnsbø, gnr. 186 Ellingsbø, gnr. 185 Hæringstad, gnr. 184 Kruke, gnr. 183 Haraldstad, gnr. 182 Prestegarden (Myklabólstaðir) og storgården gnr. 181 Bjølstad. Her var også så seint som i 1723 Rudi en egen gård, men den ble seinere slått sammen med Bjølstad. Den gamle kirken stod enten på Bjølstad eller på Prestegarden fram til ca. 1775 (NG IV1 83).
I 1647 synes Steinfinnsbø å ha ligget øde, men fra 1661 av er den nevnt i matriklene med en skyld på 9 ½ skinn, det samme som i 1838, noe som skulle tilsvare i underkant av 8 lpd. I 1647 skyldte Bjølstad 50 lpd. korn. Prestegarden, Haraldstad og Hæringstad skyldte 30 lpd. hver, Ellingsbø 29 lpd., Rudi og Kruke skyldte 20 lpd. hver, Ekre 15 lpd. og Hålå 5 lpd. Sammenlikningen gir Ellingsbø en relativ skyld på 1,2, Steinfinnsbø bare 0,3. I 1838 hadde de fleste gårdene fått noe økt skyld, men Kruke og de to bø-gårdene hadde beholdt den samme som de hadde på 1600-tallet. Dette kunne kanskje tas som en indikasjon på at disse gårdene heller ikke før nedgangstida i seinmiddelalderen hadde vært særlig store, og dermed ikke hadde hatt de samme ekspansjonsmulighetene som de andre. I NG antydes som nevnt at bø-gårdene var utskilte deler av eldre gårder. En alternativ løsning er at Steinfinnsbø ble utskilt fra Ellingsbø på slutten av høymiddelalderen, mens personnavnet fremdeles må ha vært relativt vanlig i Gudbrandsdalen. Den lå trolig øde fram til midten av 1600-tallet og ble så utskilt som egen gård, men med det gamle navnet, mellom 1647 og 1661. Dette kunne passe både med beliggenheten og forskjellen i landskyld mellom de to gårdene. Ellingsbø må antas å være betraktelig eldre, og sannsynligvis er denne gården (og navnet) på alder med Haraldstad og Hæringstad, som begge må stamme fra vikingtida
