KommentarI NG I 213 tolkes navnet som Hallgrímsbœr til mannsnavnet Hallgrímr, og i GPNS (s. 113) kommenteres at dette er «almindeligt» og «endnu meget brugt». Hallgrimsbøen er det eneste eksempelet på forekomst i gårdsnavn. E.H. Lind (sp. 465 f.) opplyser at navnet i Norge (etter landnåmstida på Island) først viser seg på 1300-tallet, og han har relativt få eksempler (ingen fra Østlandet øst for Telemark), og også her er Hallgrimsbøen det eneste stedsnavneksempelet; personnavnet finnes ikke i Lind Suppl. Det synes ikke å være registrert i Danmark eller Sverige (d.v.s. det mangler i DgP og SMP), og det ser heller ikke ut til å være kjent i England.
I Norge synes navnet heller ikke seinere å ha hatt særlig stor utbredelse. Blant skattebetalerne i 1647 var det båret av tre menn: i Nes i Hallingdal, i Lardal i Vestfold og i Tinn i Telemark. Ifølge folketellingen i 1801 var det da 34 personer som het Halgrim (6 på Ringerike, 22 i Nes i Hallingdal, 2 i Numedal og 2 i indre Hardanger). Det synes således ikke å være grunnlag for Ryghs kommentar om at navnet er «almindeligt», men det er i seg selv ikke noe avgjørende argument mot tolkningen.
Den registrerte uttalen kan ikke tillegges for stor vekt, men den støttes av Harald Bakke (1915: 543), som skriver «Halgrimsbøen (av mandsnavnet Halgrim, nu ut. Hælrengsbøn)». For utviklingen grims- til [-reMs-] kan vises til gnr. 121 Torgrimsbu i Øymark sn. i Aremark, i NG notert som tø2rgrænnsbu, men i Rygh 1882 (s. 74) som to82rgrengsbú. Denne tilsvarer den først noterte uttalen i Ryghs originaloppskrift: tø2rgréngsbu, skrevet opp av Bugge i Øymark i 1881, mens to soldater fra Fange og Skotsberg i hovedsoknet oppgav tø2rgrennsbú. Rygh (1882: 74) viser til samme utvikling av ms i gnr. 59 Bringsinghaug i Sande (av «Brimsing-»; NG XIII 25). Se også gnr. 64 Torgrimsby i Skjeberg, s. 417 nedenfor.
I de tre eldste kildene omtales Hallgrimsbøen som ødegård; ifølge Oslo kapittelsbok for 1595 skyldte gården 9 skinn (tilsv. 7 ½ lpd.), og denne skylda går igjen i kildene t.o.m. 1797. Like lenge nevnes den under gnr. 75 Bøen, men i 1735 og av Hoels muntlige kilder opplyses navnet å være knyttet til et jordstykke på Bøen og gnr. 74 Buer. Det er grunn til å tro at Hallgrimsbøen er ryddet forholdsvis seint, og trolig var gården bebodd bare en kort periode i seinmiddelalderen. Etterleddet har her kanskje den ellers hovedsakelig vestnorske betydningen ‘eng, teig’
