Västra Hisings hd. (Säve sn.), Båhuslen

OGB IV 49

GK7B SV 7014

Sø 2 km

– Swn-sBy, svn-sBy (OGB)

aff Sueinsby DN II 266, 1354 (Båhus; avskrift 1495). Swensby (3 br) DN XIV 125, 1485 (Kastellekloster). Swendzby NRJ IV 168, 1528 OGB. paa Swensby, Swendzby (3 br + 1 fattig) NRJ IV 168, 1528. «Swens- o d Därs -1825» OGB. (y) Suensby NRJ V 569 636 645, 1568, Suennsby NRJ V 614, 1568. Suensby 1568 OGB. Swänssbyen 1659 OGB. Swenssbyen 1665 OGB. Svensby 1811–81 OGB

Navnet forklares i OGB kort som sammensatt av mannsnavnet Sven og by.
Oluf Rygh karakteriserer i GPNS (s. 243) Sveinn som et «meget almindeligt Navn før og nu i Norge». Dette bekreftes av E.H. Lind (sp. 993–96), som også gir eksempler på forekomsten i flere runeinnskrifter. Han presiserer at navnet ikke er mye brukt på Island i den eldste tida, men at det er flere eksempler fra Orknøyene. Navnet Swen er også svært vanlig i Sverige (Lundgren-Brate s. 252)¹ og Danmark (DgP I 1315–26), der det også finnes på flere runesteiner. «Swegen, Swein, Swain» forekom ifølge Erik Björkman (s. 139 f.) svært hyppig i England; jfr. Fellows-Jensen 1968: 276–82, Insley s. 356–60 (s. 358: «one of the most common Scand personal names»). Sveinn er også belagt i Normandie (Adigard s. 144 f.). Adigard anser navnet som opprinnelig østnordisk, og han viser til at navnet først opptrer i Norge fra slutten av 900-tallet og at det i denne perioden er svakt belagt på Island. Dersom det er riktig at navnet først kom til Norge i vikingtida, skulle man vente at det som stedsnavnforledd i all hovedsak var knyttet til etterledd med relativ sein produktiv periode, og at det først og fremst opptrer på Østlandet.
I GPNS (s. 242 f.) påpeker Oluf Rygh at Sveinn i sammensetninger til dels ikke kan skilles fra Sveini og Sveinungr (se Svenby s. 383 og Svenningsbøen s. 393). Han fører opp 32 eksempler, av disse hele 14 ruð-navn, men noen må være ganske unge; fem er ifølge NG først belagt i 1723 eller seinere, mens seks er kjent med skriftformer fra middelalderen. Ingen av de fem by-navnene er kjent fra middelalderen, og ett, gnr. 3,3 i Rødenes i Østfold, må anses som ganske ungt og derfor ikke tatt med i denne undersøkelsen (jfr. NG I 166). Det er ført opp fire navn på -stad; ett kalles «tvivlsomt» (gnr. 8 Svinstad i Feiring, skrevet «j Swinstadhum» i RB 433; fire linjer ovenfor står «j Sweinaby», som gjelder gnr. 12 Svenby; jfr. NG II 423 f. og s. 383 ovenfor). De andre tre navnene på stad har førstebelegg mellom 1578 og 1668. De aller fleste navnene på Sveins- som Rygh fører opp, er fra Østlandet; det er ett fra Agder og ett fra Jæren, to fra Hordaland, ett fra Sogn og dessuten to, trolig ganske unge, navn fra Nordland og Troms. Denne distribusjonen (støttet av alderen på førstebeleggene, som i seg selv er et svært upålitelig kriterium) tyder på at Adigard har rett i at Sveinn kom forholdsvis seint i bruk i Norge, men forekomsten i andre nordiske stedsnavn gir et tilnærmet likt bilde. Dette indikerer at Sveinn i det hele tatt er et relativt ungt personnavn, kanskje knyttet nettopp til vikingtida.
Lundgren-Brate opplyser (s. 253) at Swen inngår i tallrike stedsnavn, og det nevnes eksempler på sammensetninger med boda, bol, ryd, säter og torp, men ingen med sta. Elof Hellquist nevner tre eksempler på Svensby(n), fra Värmland, Norrbotten og Båhuslen (1918: 66, 107). I Värmland finnes det tilsynelatende fire by-navn på Svens, to i Fryksdal og to i Nordmark, men det ene i Fryksdal (Sunne sn.) kalles nå Svenstorp, og navnene veksler helt fra de tidligste beleggene på 1600-tallet (SOV II 25). Svensbyn i Västra Ämterviks sn. kalles periodevis Svensbol mellom 1686 og 1870-tallet (SOV II 40). Navnet i Silleruds sn. i Nordmarks hd. ser etter de eldste formene (fra 1503) å inneholde mannsnavnet Svennung, men det skrives «Suens» o.l. fra 1540-tallet. Svensbyn i Östervallskog skrives derimot gjennomgående «Svens» o.l., men det er til gjengjeld først belagt i 1540. Alle navnene fra Värmland blir således noe usikre, og dersom Svensbyn i Norrbotten, i Piteå sn., virkelig er et gammelt navn på Sven, er det vel neppe eldre enn fra seinmiddelalderen.
Ifølge DgP (bd. I, sp. 1326) skal det i Danmark (inkl. Skåne) være ca. 30 eksempler på Svenstrup, dessuten sammensetninger med bl.a. holm, holt og tved foruten ett navn på by, Svendsby i Angel, først belagt i 1445–50 (jfr. Pedersen 1960: 35). Et Svenstad i Skåne (Bjäre hd.) antas av John Kousgård Sørensen heller å inneholde mannsnavnet Svēni enn Svēn.² Fra England nevner Erik Björkman (s. 140) noen stedsnavn som han antar inneholder Sveinn, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 276 ff.) fører opp tre navn fra Lincolnshire og adskillige fra Yorkshire, bl.a. to eksempler på Swainby som begge har tidlige skriftformer med s-genitiv, men i 1972 (s. 7, 14 og 38) forklarer hun begge til appellativet og viser til det danske Svenneby (i 1978, s. 132 og 228, åpner hun i noe større grad for begge alternativer i et par navn på -thorpe og -ley der s-genitiven er mer konsekvent brukt). John Insley, som gir noe som må være en tilnærmet fullstendig liste med henvisning til stedsnavnutgaver og annen navnelitteratur (s. 358), ser genitivs-s som en sterk indikasjon på at forleddet er mannsnavnet Sveinn. Fra Norfolk har han ett bebyggelsesnavn på torp og et teignavn på -croft.
Utbredelsen av Sveinn som stedsnavnforledd underbygger påstanden om at mannsnavnet har vært svært utbredt i sein vikingtid, og det er ikke usannsynlig at navnet fikk økt popularitet på 1000-tallet gjennom kong Svein Tjugeskjegg, slik Kousgård Sørensen foreslår (1958a: 254), skjønt dette skulle ha mindre betydning i Norge. En god del av rød/rud-navnene sammensatt med Sveinn, kan nok skyldes økt bruk av dette personnavnet også i kristen middelalder, og det kan være grunn til å anta at også by-navnene er knyttet til relativt unge middelalderbosetninger.
Svensby ligger på østsida av det flate slettelandet som omgir den nordre delen av den til dels gjengrodde Kvillen,³ forbindelsen mellom nordre og søndre del av Göta älv, tvers over Hisingen.⁴ Bebyggelsen ligger om lag 2 km sørøst for kirkestedet Säve, kalt Kyrkeby o.l. i alle fall siden 1485 (OGB IV 45). Øst for Svensby ligger gårder med yngre navn; de nærmeste er Trollered, Österslätt (< Œfstasletta), Käringetorp og Mulered. Nord for Kyrkeby ligger Brunstorp, Tofter og Gunnesby. På vestsida av Kvillen ligger (nordfra) Øxnäs, Bärby, Kalshed og Assmundtorp.
Ifølge opplysningene i OGB er Svensby en «by» med tre gårder (3 mt.), altså ikke blant de største. I 1528 var det fire menn i Svensby, men bare tre betalte skatt. Gunnesby, med ni gårder (à ¾ mt.), er den største i denne delen av soknet; i 1528 hadde denne landsbyen sju skattebetalende menn og fem fattige. Öxnäs har fem hele gårder, Kyrkeby fire og Brunstorp tre (to hele og ¼ mt.). Kalshed har fem gårder (à ½ mt.) og Bärby og Assmundtorp har to hele gårder hver. Tofter, Österslätt og Trollered er enkeltgårder (ett mt.), mens Mulered og Käringetorp har ½ mt.
Det er vanskelig å gi noen entydig tolkning av bosetningen på det grunnlag som her er tilgjengelig, men det synes som om i alle fall Svensby kan være en utskilt del av Säve (Kyrkeby); det samme gjelder nok også Tofter og kanskje Brunstorp (i OGB IV 40 noe anstrengt tolket som dannet til et tilnavn Brúðmaðr). Det kan være grunn til å se bebyggelsen på den andre sida av Kvillen som uavhengig av disse, kanskje med Öxnäs som den eldste gården (navnet forklares i OGB ved at «byn ligger vid ett näs mellan den s. k. Kvillen och Nordre älv», men en rimeligere tolkning ville være navngivning etter en sving i Kvillen). Etter beliggenhet og størrelse bør Svensby kunne antas å stamme fra vikingtida, men navnet er uten tvil yngre enn Gunnesby (se dette)