KommentarI NG tolkes navnet som «Øyvindarbýr, af Mandsnavnet Øyvindr» og det bemerkes at navnet allerede i middelalderen mest ble skrevet Eivindr og Evindr, og «nu paa mange St. udtalt Even».
E.H. Lind (sp. 256 ff.) har oppslagsformen Eyvindr, og viser til at navnet var allment i Norge i middelalderen. Det har vært i mer eller mindre sammenhengende bruk – i hovedvariantene Øyvind, Eivind og Even – fram til i dag. Formen Evind er også registrert i Sverige, men den forekommer helst i norskspråklige kilder som gjelder Båhuslen og Jemtland (SMP I 784 f.; jfr. Lundgren-Brate s. 322 med noen få eksempler på Øvind og ingen på Evind). I SMPs samlinger er det eksempler både på Evind og Övind, men begge formene har en klar vestlig utbredelse (hovedsakelig Båhuslen, men også spredte eksempler fra Jemtland og fra Vest-Sverige).
Fra danske kilder kjennes bare noen få, usikre eksempler (DgP I 286), og fra England nevner Erik Björkman (s. 36) ett belegg.
Ifølge GPNS (s. 289) er navnet forledd i 22 gårdsnavn; det finnes i alle landsdeler, men er mest utbredt på Østlandet. Diftongen i forleddet er bare beholdt i noen få navn fra Sørvestlandet. I et par navn har forleddet genitivs-s, men denne genitivsformen opptrådte allerede på 1300-tallet (DN II 314, 1368). Mannsnavnet synes ikke å foreligge i navn på by utenom Norge.
Evenby ligger sentralt og har en relativ skyld langt over gjennomsnittet (2,1), og navnet tilhører trolig det eldre sjikt av by-navn sammensatt med personnavnforledd. For en beskrivelse av beliggenheten og en nærmere drøfting av alderen, se kommentaen til Aslaksby ovenfor
