Magnus Olsen gir i NG en lang kommentar, som han innleder med å konstatere at de eldre skriftformene tyder på at man her har:
et Exempel paa, at et Sted (dog maaske ikke samtidig) har havt to forskjellige, i Lyd nærstaaende Betegnelser […]. Den ældste Benævnelse, Brattebø, kjendes ellers som Gaardnavn; se Bjerkreim GN. 17. Derimod er Navnet i den form, som det har i den nuv. Udtale, enestaaende.
I fortsettelsen viser han til at Oluf Rygh (1882: 148) har dette navnet med blant eksempler på innskutt
n foran
s (jfr.
Torgunsbøen s. 418). Olsen avviser en tolkning til personnavnet
Brattr på grunn av at «Bratsberg ogsaa forekommer paa adskillige andre Steder» [!], og han viser til en opplysning fra Sophus Bugge vist til i NG IV2 16 f., om at:
Brattsberg kan betyde: det bratte Berg, og at
s er overført fra Genitiv i en Forbindelse som til bratts bergs, ligesom han [Bugge] er tilbøielig til paa tilsvarende Maade at forklare
s i mange andre sammensatte Stedsnavne.
Mot dette innvender Olsen (med Karl Rygh i NG XVI 340 f.) at
Brattsberg i så fall måtte skilles fra det forsvunne «af Br
tz fioll» i Buksnes (AB 160), der Bugges forklaring må avvises p.g.a. flertallsformen i etterleddet. Magnus Olsen finner det rimeligere, slik Oluf Rygh gjetter i GPNS s. 51, at opprinnelsen til Brattsberg ligger i et fjell ved navn *Brattrinn. Alternativt foreslår Olsen at forleddet er et appellativ *bratt n., «noget brat, Fjeldvæg». Endelig vil han heller ikke utelukke at navnet «tildels ved Vokalassimilation» kommer av *Brotsbjarg til brot n., «Brink».
Magnus Olsen kan neppe sies å ha kommet fram til en tilfredsstillende forklaring; det kan tilføyes at utgiverne av NSL mener forleddet i Brattsberg i Gjerpen (Skien) «truleg [må] hange saman med bratt adj, men forma med s er språkleg lei å forklare». Når det gjelder Brandsberg, bør personnavntolkningen muligens ikke avvises så kategorisk, og det skal ikke ses bort fra at de to eldste skriftformene med etterleddet bø representerer det opprinnelige navnet. Olsen avviser, som nevnt, raskt personnavntolkningen med den begrunnelse at navnet Brattsberg forekommer «adskillige andre Steder». Som kjent mente han gjennomgående at vanlige personnavn var uegnet som stedsnavnforledd, og dette blir dermed en side av samme sak.
Mannsnavnet Brattr var ifølge Oluf Rygh (GPNS s. 50) alminnelig i Norge i middelalderen og det forekommer på Island alt på 900-tallet. Rygh tilføyer, med henvisning til Aasen [1878: 12], at det var brukt i Rogaland og Telemark opp mot slutten av 1800-tallet. E.H. Linds eldste, norske eksempel er fra Hardanger ca. 1300, og også de fleste yngre eksemplene er fra Vestlandet, særlig Rogaland (Lind sp. 164 f.). SMP (bd. I, sp. 491) har to belegg på Brat fra Uppland (1312?) og to belegg på fornavnet og ett eksempel på patronymet Brattsson fra Båhuslen (hhv. fra RB i 1388 og fra 1487). Her nevnes også noen 1400-tallsbelegg på det svakt bøyde Bratte, alle fra Värmland, som i Norge og på Island bare kjennes som tilnavn (Lind Bin. sp. 38). I Danmark skal Brat være brukt sagnhistorisk (Saxo) og ellers muligens i fire patronymer (DgP I 159 f.). Navnet synes ikke å ha forekommet i England.
Tilnavnet Brattr er også vanlig i Norge, og det opptrer tidligere enn mannsnavnet (Lind sp . 165, Lind Bin. sp. 38 f.); trolig er dette også opprinnelsen til personnavnet, kanskje gjennom patronym, jfr. navn som Skjalgr. Som forledd i stedsnavn er tilnavnet like sannsynlig som personnavnet (Lind sp. 165). Slik Oluf Rygh påpeker i GPNS (s. 51), er det i enkelte sammensetninger vanskelig å skille personnavnet fra adjektivet brattr, men han fører opp 12 norske gårdsnavn der personnavnet rimeligvis foreligger. Av disse er Brattsgarðr, navnet på en bygård i Oslo, og det likeledes forsvunne «af Bradztune» (AB 160) i Buksnes de mest sannsynlige. For øvrig føres opp et forsvunnet rud-navn fra Nes på Romerike, et forsvunnet tveit-navn fra Valle i Setesdal og åtte navn på stad. Lind (sp. 165) supplerer bl.a. med to navn fra Båhuslen, men han presiseres at det ikke kan avgjøres hvor mange som i virkeligheten kommer av personnavnet: «Det i Norge vanliga binamnet brattr är lika användbart i ortnamn, andra möjligheter oberäknade». Lundgren-Brate (s. 35) fører opp to torp-navn (Västergötland? og Östergötland), og den svake navneformen Bratte skal muligens kunne foreligge i Brattebo i Småland. Ifølge DgP (bd. I, sp. 169) «forudsættes» Brat i tre danske navn på holt, torp og toft.
Tre av staðir-navnene Oluf Rygh fører opp under mannsnavnet Brattr, har uttalen ["braksta], og dels er denne uttalen også representert i eldre og nyere skriftformer. I den innledende kommentaren sier Rygh at personnavnet i sammensetninger foran s dels går over til Brakk. Dette gjelder også enkelte av de navnene der uttalen i dag er ["brasta], f.eks. gnr. 98–101 Brastad i Lier, som alternativt skrives «Bragstadt» i 1578, og der Hjalmar Falk bemerker at denne formen tyder på en «Sideudtale» (NG V 320). Det samme kan gjelde formen «Braxbøe» i Grågås, som Magnus Olsen ikke kommenterer. I Rygh 1882 (s. 147) er det flere eksempler på innskudd av k foran s.1
Olsen oppfatter
Brattebø som det eldste navnet, og viser til gnr. 17
Brattebø i Bjerkreim (NG X 51). Han mener altså at forleddet er adjektivet
brattr, og ser bort fra muligheten av at formen fra 1616 kan skyldes en feil, kanskje oppstått ved skriveren kan ha kjent til det tilsvarende navnet i Bjerkreim. Det er like sannsynlig at forleddet opprinnelig var et personnavn, men med så unge skriftformer som her vil enhver tolkning bli usikker.
Tolkningen av
Brandsberg byr på flere uløste problemer, men navnet bør kunne tas med som et
mulig eksempel på sammensetning med mannsnavnet eller tilnavnet
Brattr, der forleddet + genitivs-
s, *[
1brats] – via *[
1braks] og *[
1bras] – har fått formen [
1brans], slik Oluf Rygh har gjort rede for. Det er ikke usannsynlig at navnet virkelig har hatt etterleddet
bø, evt.
bœr om det er så gammelt, men dette må relativt tidlig på 1600-tallet være erstattet med
berg; noen språklig utvikling fra
bø (
bœr) til
berg er mindre sannsynlig.
Gården ligger relativt høyt oppe i en sidedal vel 3 km nord-nordøst for kirkestedet Bø (gnr. 56 Kyrkjebø). De nærmeste nabogårdene er gnr. 40 Sel i øst og gnr. 42 Skjevrås i sør. Nord for Sel ligger gnr. 37 Nedre Støle, og disse to navnene understreker at området tidligere bare har hatt temporær bosetning. Nordøst for Brandsberg ligger gnr. 62 Bakka, vest for Skjevrås ligger gnr. 43 Krune og sør for denne gnr. 44 Fitja. I dalføret øst for disse gårdene ligger gnr. 39 Sandbekk og gnr. 38 Frøytlog.
Høyest skyld ifølge 1647-matrikkelen hadde Fitja og Frøytlog, begge tilsv. 30 lpd. korn. Skjevrås og Nedre Støle skyldte 20 lpd., Sel 15 lpd. og Brandsberg og Bakka 13 lpd. hver. Lavest skyld hadde Krune og Sandbekk med tilsv. 10 lpd. Gjennomsnittlig landskyld var ca. 18 lpd., og ødegården Brandsberg (*
Brattsbœr) hadde en relativ skyld på 0,7, altså lavere enn de åpenbart sekundære bosetningene Sel og Støle (som også skattet som ødegårder i 1647).
Skyldforholdene understreker karakteren av sein bosetning, men siden gården er nevnt og skyldsatt som eget bruk i 1647, er det likevel sannsynlig at den går tilbake til middelalderen. Enten må gården være blant de yngste middelalderbosetningene, eller så kan det være tale om en avsidesliggende eng, der bosetningen oppstod tidlig på 1600-tallet. Sannsynligvis er stedsnavnet tilkommet på 1300-tallet, da tilnavnet og etter hvert mannsnavnet
Brattr dukker opp i kilder fra Vestlandet, og den antatte dateringen hindrer dermed ikke en slik personnavntolkning
