gnr. 64 i Søndre Land hd. (Hov sn.), Oppland

NG IV2 190

N50 1816.2 7429

S 1,7 km

Rel. skyld: 1,4

– kva'2qeby (Bugge ca. 1880), kva72qbý, kva'2qbý (Bugge ca. 1880, NG), "kva'qby (AN 1947).
I Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen er det én oppskrift på uttalen med mellomvokal og fire uten: én med kort a og tre med lang, bl.a. etter en husmann på gnr. 67 Granum

j Huællpabœ; vm Alm ok Huælpabœ DN II 40, 1298 (Teige, Nøtterøy). Huælpaby synzsta garden RB 243, ca. 1400. j Hwalpaby (påskrift: bref vm Hwælpaby) DN VII 357, 1412 (Dælin, Stange). Hwelby DN VII 753, 1533 (Grefsum, Nes på Hedmarken). Huelpebij NRJ IV 581, 1542. Huolby 1578 NG. Huallebye 1592 NG. Hualleby NKJ II 215, 1595. Halleby 1/1 1604 NG. Huallebye 1647 IV 62. 1661 lk. 1665 matr. Huallebøe (!) Setter (u Huallebye) 1665 matr. Halleby 1669 NG. Hvallebye 1723 matr E. Hvalebye 1723 matr M. Hvalbye 1801 ft. Hvaleby (Hvælpaby) 1838 matr. Kvalby 1886 matr

Albert Kjær fører i NG opp Hvelpabýr som norrøn form og viser først til GPNS (s. 138), der navnet – i en anmerkning etter Hvalr – er forklart som en sammensetning med hvelpr m., ‘hvalp’ «maaske gjennem dets Brug som Mandstilnavn». Kjær nevner i parentes Karl Ryghs tilnavnbok (1870: 30), og tilføyer at «de gamle Former vise dog, at man ikke her har hvelpr, men et deraf afledet hvelpi». Ifølge E.H. Lind (Bin. sp. 163) er tilnavnet hvelpr bare kjent brukt om én person, den islandske landnåmsmannen som også Karl Rygh viser til, dessuten er en orknøying nevnt «Hvndi ... eða Hvelpr» i Olav den helliges saga, tilsynelatende må det her forstås som fornavn (jfr. Lind sp. 602). Lind (Bin. sp. 163) fører også opp tilnavnet Hvelpi, som han mener «antagl.» foreligger i Kvalby, men som ellers er ukjent. Tilnavnstypen, svake sideformer til sterkt bøyde navn, er det imidlertid mange eksempler på, jfr. Balkr : Balki, Knappr : Knappi, Lamb : Lambi (jfr. Måbø nedenfor), Selr : Seli. Også hos Fritzner finnes hvelpr forklart som mannsnavn og tilnavn, og han nevner i tillegg at det «forekommer som Udtryk af Foragt brugt om en Mandsperson, der ansees for endnu ikke at være voxen» (i Fritzner IV s. 171 nevnes også hvelpi med hv. til Lind Bin.). I Danmark er Hwalp navn på en adelsslekt, og Hwelp er belagt som fornavn, men noen svakt bøyd form synes ikke belagt (DgP II 483).
Jeg kan ikke se at disse personnavnene eller tilnavnene har vært foreslått som gårdsnavnforledd andre steder i Skandinavia, men fra Yorkshire har Gillian Fellows-Jensen (1968: 147) registrert et teignavnbelegg «in Quelpesete» fra 1283, som etter formen kunne synes å være et tidligere bebyggelsesnavn. Hun fører det opp under mannsnavnet Hvelpr, men viser også til forekomsten av tilnavnet og en mulig svak form Hvelpi av dette.
Ett annet norsk gårdsnavn kan tenkes å ha samme forledd som Kvalby, men da bevart i en mer opprinnelig form. Gnr. 28 Kvelperud i Ål uttales kvæ72qperú ifølge NG V (s. 139), mens en yngre oppskrift i AN saml. har ["kvezqpru], som samsvarer med den lokalt brukte formen Kvelprud (Opsata 1968: 342). Navnet er ifølge NG første gang belagt som «Kolperud» i Stavanger stiftsbok, Grågås (ca. 1620), skrevet «Kolperudt» i den trykte utgaven (s. 143). I 1647-matrikkelen er det skrevet «Quelperud», og ifølge NG «Qualperud» i 1657 og «Qvelperud» i 1723. Hjalmar Falk bemerker i kommentaren i NG at forleddet «synes nærmest at være Gen. Flt. af hvelpr m., Hvalp», men tilføyer med henvisning til Fritzner at hvelpr i norrønt brukes både som mannsnavn og tilnavn, og at Kvelp ifølge Mehlum (s. 367)¹ fremdeles brukes som navn i Gudbrandsdalen og på Sunnmøre. «Man kunde da tænke sig, at en Sideform *Hvelpi ligger til Grund for Gaardnavnet, saaledes som antaget i Bd. IV, 2 S. 190 for Kvalby GN. 64 i S. Land». Kvelperud er klassifisert som halvgård i 1647, men det er noe usikkert hvorvidt navnet går tilbake til middelalderen. Flere av nabogårdene – med om lag jevngamle belegg – har navn med antroponyme forledd, og Kvelperud, Kolbjørnsgard (gnr. 27) og Tormodsgard (gnr. 30,1) antas å være utskilte deler av en større gård Líð, jfr. grendenavnet Liagardane (Opsata 1968: 295, 342).² Så vel uttalen og skriftformene f.o.m. 1647 samt sannsynligheten for at Kvelperud er et partsnavn, støtter Falks tolkning.
For øvrig har jeg ikke funnet bebyggelsesnavn der dette tilnavnet eller det tilsvarende appellativet kunne tenkes å inngå, men Valpetorp i Risinge sn. i Östergötland kunne tenkes å være en parallell navnelaging.³ Heller ikke blant naturnavn synes det å være mange paralleller, og blant de få som finnes, synes flere å være knyttet til mindre innsjøer (jfr. Indrebø 1924: 119 og 1933a: 109, Venås 1987: 300, SOÄ XIX 287).⁴ . Fra dansk område foreslår John Kousgård Sørensen (DSÅ III 182 f.) tolkningen *Hvalpsø til (hunde)hvalp (evt. «tilstedeværelsen af ulvehvalpe eller bjørnehvalpe») i tre navn under overskriften «Hvalsø, Valpasjö», og antyder samme tolkning i enda et skånsk navn. Hva den saklig bakgrunnen for navngivningen kunne være, sier han imidlertid ingenting om, og den er vel også vanskelig å bestemme. De aktuelle norske navnene er knyttet til forholdsvis små lokaliteter på avsidesliggende steder (Hvalpåsen i Hole er et mulig unntak; se note 233). Man kunne tenke seg at det forelå et liknende forhold som de alminnelige Kalven og Kua (ofte som skjærnavn), og en assosiasjon til et nærliggende sted med navn på Hund-. Denne dyrebetegnelsen er vanlig i navn på tjern – sjeldnere på større sjøer (Indrebø 1924: 98 f.), men i alle fall for de aktuelle norske Kvelp-navnenes vedkommende er det ikke registrert lokaliteter med navn på Hund- i nærheten.⁵
Foruten å være vanlig i innsjønavn er Hund- også forledd i flere elvenavn. Hvelpr synes derimot å være uvanlig i en slik sammenheng. Etter en relativt rask gjennomgåelse av noen standardverk har jeg bare funnet ett eksempel, Valpån i Fryksdal hd. i Värmland (jfr. SOV II 78). Det er imidlertid ikke usannsynlig at det ligger et elvenavn *Kvelp- e.l. til grunn for navnet Kvelpadalen i Kinsarvik.
På grunnlag av de tre uavhengige diplomatarieformene for Kvalby, rødeboksformen og belegget fra 1542 (Mariakirkens jordebok) kan noen annen norrøn form enn Hvelpabýr knapt komme på tale, til tross for at alle de yngre formene og likeledes uttalen taler imot en slik tolkning.⁶ Uttalen av gårdsnavnet er i det hele tatt vanskelig å forklare. Det er lett forståelig at p har falt bort foran b, men uttalen med (lang) [a] for ventet (kort) [æ] lar seg ikke forklare på grunnlag av dialekten. Som en lydrett utvikling fra Hvelpabýr skulle man nærmest ventet *["kvæqpy] eller *["kvæqby] (jfr. dialektuttalen [kvæqp] av nynorsk kvelp; synopsen ved Norsk målførearkiv). Appellativet hvelpr har mange ulike former i norske dialekter, og former med [a] finnes både i sørøst og i nord, se navneeksemplene i note 233). Tilsvarende former finnes også i dansk og svensk, og er trolig utviklet på nordisk grunn (Hellquist 1948) – muligens ved depalatalisering av æ (Nielsen 1969: 164). Formene med a opptrer tidligst i dansk (jfr. ODS, Kalkar under hvælp, og det tidlige eksempelet på adelsnavnet Hwalp; DgP II 483), men dialektformer med [æ] finnes så vel i danske som svenske dialekter. Formen «j Hwalpaby» fra 1412 kunne kanskje indikere at formen hvalp var brukt på Hedmarken allerede på tidlig 1400-tall, men påskriften til det samme brevet gjør dette usikkert. I alle fall finnes det ikke argumenter for at formen kvalp skulle ha vært brukt i Land, og at appellativet så sekundært er gått over til [kvælp], mens forleddet i gårdsnavnet har stivnet i en tidligere brukt form. Den registrerte uttalen kan sannsynligst forklares ved skriftpåvirkning, muligens kan også en assosiasjon til navn som Kval (av hváll; jfr. NG IV2 79) ha spilt en rolle. Så godt som alle formene f.o.m. 1592 kan normaliseres som «Hval(e)by», og de har nok blitt oppfattet som de korrekte; jfr. formen «Hvalby» i matrikkelutkastet 1950.
Spørsmålet blir så hva som kan ligge bak navnet Hvelpabýr – om Ryghs og Kjærs tolkning kan sannsynliggjøres. I utgangspunktet er det betenkelig å tolke et navn til et ellers ukjent ord (eller – som her – tilnavn) som man ved henvisning til det navnet som skal tolkes, hevder kan ha eksistert. Tanken om et persontilnavn Hvelpi blir noe mer sannsynlig i og med det parallelle eksempelet fra Ål, men i det tilfellet er det tvil om hvor gammelt navnet kan være.
Magnus Olsen (1929: 52) forklarer Kvalby uten videre som «hvalpe-gården», og impliserer altså en appellativ tolkning (gen. pl.) av forleddet. Det er imidlertid vanskelig å forestille seg hvilke saklige forhold som kunne gi opphav til et slikt navn, om det da ikke skulle være en spøkefull hentydning til en gård som på et gitt tidspunkt var tatt opp (ryddet) eller brukt av noen yngre mennesker, f.eks. yngre barn av bonden på en modergård.
En forbindelse til et *Hvelpatjarn er her utelukket, men et evt. bekkenavn *Hvelp- kunne kanskje være mulig; det er en liten bekk mellom By og Kvalby. En slik tolkning er i alle fall like sannsynlig som tilnavntolkningen. I Kvelperud i Ål kommer hverken et innsjønavn eller et bekkenavn på tale, og tilnavntolkningen er, som nevnt, sannsynlig.
Olsen (loc. cit.) anser Kvalby som en utskilt part av (gnr. 62) By, og etter beliggenheten mellom By og gnr. 65 Fall kan dette ikke utelukkes. Også den seint belagte gnr. 63 Rødberg kunne være utskilt fra By, evt. være en yngre, utskilt del av Kvalby. Landskyldstørrelsen tyder likevel på at Kvalby ikke er yngre enn By. De gamle gårdene ligger her nærmest på linje langs Randsfjorden. Nord for By ligger kirkestedet gnr. 60.61 Hov med gnr. 59 Grette lenger opp fra sjøen, deretter følger gnr. 45–47 Berg og gnr. 43 Skje (Skeið), med gnr. 44 Rud noe innenfor og gnr. 42,3 Mo utenfor denne. Sør for Fall ligger gnr. 66 Ringstad og gnr. 67 Granum.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Hov høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 88 lpd. Berg skyldte 55 lpd., Kvalby 40 lpd., Skje 28 lpd. og heim-gården Granum 23 lpd. By, Fall, Grette og Røberg skyldte 20 lpd. hver, mens ødegårdene Mo og Rud skyldte 7 lpd. hver og Ringstad 5 lpd. (alle tre synes å være belagt første gang i 1647). Gjennomsnittsskylda for disse 11 gårdene i 1647 var 29,7 lpd., og Kvalby hadde en relativ skyld på 1,4, mot 0,7 for By. På dette grunnlag er det vanskelig uten videre å akseptere at Kvalby skulle være utskilt fra By. Mer sannsynlig ville det være om begge gårdene opprinnelig var deler av Hov, kanskje opprinnelige teiger. Dette blir selvsagt høyst usikkert, og det har heller ikke latt seg gjøre å gi en entydig tolkning av forleddet