KommentarI NG III 300 forklares navnet på grunnlag av beleggene fra 1578 til 1616 som *Auðbjarnarbýr, til mannsnavnet Auðbjǫrn, og Oluf Rygh viser til at dette fantes på Romerike så seint som i 1743. Han antyder at gnr. 2 Audenhus i Fåberg, som også uttales med palatal n (NG samt oppskrift fra 1961 i AN saml.), muligens kan tolkes på samme måte; jfr. NG IV1 211, der Auðun foretrekkes, se også GPNS s. 21 og 25, der Audenby er eneste sikre eksempel på gårdsnavn sammensatt med Auðbjǫrn.
Mannsnavnet synes etter de relativt få beleggene hos E.H. Lind (sp. 96) å ha hatt en østlig utbredelse; det nevnes flere navnebærere fra Hedmarken, Odalen og Romerike. At gårdsnavnet i skrift alt på 1600-tallet framstår som om forleddet var Auðun, kan forklares med at dette navnet var langt vanligere og mer utbredt. Beleggene fra NLR tyder på at Auðbjǫrn fremdeles var i bruk i Våler midt på 1500-tallet, men blant skattebetalerne i 1647 er navnet bare registrert i Trøndelag (AN saml.).
Det eldste eksempelet på «Oudenby» står i 1647-matrikkelen for Elverum, der en mann som kalles Berge Audenby hadde en jordpart. Formen viser at uttalen den gang må ha vært ganske lik den Oluf Rygh registrerte på 1880-tallet. 1647-matrikkelen for Våler har navnet i den tradisjonelle skriftformen, noe som nok skyldes at gårdsnavnlistene her bygger på tidligere jordebøker.
Til det norrøne Auðbjǫrn svarer svensk Ödhbiorn, som ifølge Lundgren-Brate (s. 314) må ha vært forholdsvis vanlig; i SMPs samlinger er det langt over 100 belegg, tidligst fra 1301 og med en viss østlig utbredelse. Det nevnes også 8 østlige runeinnskrifter. DgP («Øthbiorn», bd. I, sp. 1617 f.) nevner flere runebelegg, og navnet synes også i Danmark å ha en klar østlig utbredelse (Bornholm, Skåne). Erik Björkman har noen tidlige engelske belegg (s. 106), mens Gillian Fellows-Jensen (1968: 38) antyder at «Outbert» fra Lincolnshire og «Autbert» fra Yorkshire (begge belegg fra DB), heller representerer kontinentalgermansk Odbert med forleddet påvirket av nordisk Auð-. John Insley har (s. 78 f.) to eksempler fra Norfolk og gir – som vanlig – en grundig oversikt over diskusjonen om opphav og utbredelse. Han synes ikke å utelukke nordisk opphav for navnene i England, men antyder også (med hv. Kristian Hald) at den konsentrerte forekomsten blant myntmestre i Lund på 1000-tallet på sin side kan skyldes innvandring fra Danelagen.
Slik nevnt ovenfor, synes Audenby å være det eneste norske eksempelet på at Auðbjǫrn har vært brukt i stedsnavn. Lundgren-Brate (loc. cit.) har to belegg fra Småland (1347 og 1411). For det éne presiseres at det gjelder et teignavn; det andre navnet synes på grunnlag av etterleddet «lykkio» også å ha vært det. I DgP (loc. cit.) nevnes bare «Ødhbyørnethorp» (1434) fra Skåne, og ifølge de anvendte oppslagsverkene synes navnet ikke å være brukt i stedsnavnsammensetning i England. Den påtakelig østlige utbredelsen av personnavnet og de få stedsnavnsammensetningene kan tyde på at navnet er forholdsvis ungt og kommet til Norge østfra. Det kan være grunn til å anta at Auðbjarnarbýr i Våler er noe yngre enn nabogårdene, noe som til en viss grad bekreftes av beliggenhet og landskyld.
Audenby ligger øst for Glåma, mellom gnr. 49 Lundeby og en langstrakt åsrygg, Strætåsen. I sør ligger gnr. 52 Snarhol og sør for denne igjen gnr. 53 Torkjellsby, på høyde med Audenby. I nordvest ligger gnr. 48 Elset og nærmere elva gnr. 47 Øverby; disse to ligger i sørhellinga av den større Øverbyåsen.
Audenby var fullgård i 1647 og skyldte 30 lpd. korn. Øverby, Lundeby og Elset skyldte 40 lpd. hver, Snarhol 25 lpd. og Torkelsby 20 lpd. Tre rud-gårder i nabolaget hadde betraktelig lavere skyld. Av dette skulle det være grunn til å anta at Audenby nok hører med blant de eldre gårdene, men at den nok er betraktelig yngre enn Øverby og Lundeby. En datering til den seinere delen av vikingtida synes rimelig
