Inlands Nordre hd. (Solberga sn.), Båhuslen

OGB VI1 157

GK7B NV 6230, 6328

Ssv 2 km

– å2-sêby'-_, -bý'_ (OGB)

paa Otzeby (2 br) NRJ IV 184, 1528. y, i Oszeby (1 br + øgd) NRJ V 128 130, 1542. Osseby 1544 OGB. y Aaseby NLR I 87, 1557–58. y Aassebi (3 br) NRJ V 502, 1568. Aasseby NRJ V 611 628, 1568. Aassebö (!), Aasseby 1568 OGB. Asseby 1573 OGB. Aassebye 1581 OGB. Aasebie 1581 Brusewitz i GBHQ 1866 s 33 OGB. Aassebye 1586 OGB. (Ossebøj Aktst I 53, 1591 OGB). Aassebye Aktst I 53, 1591. Aaseby kile (nat) JN 173, 1594. Ahsebye 1659 OGB. Ååsseby 1665 OGB. Åsebÿ 1673 K OGB. Åhs(s)eby 1680–1719 OGB. Åseby 1758–Jr OGB. Åseby 1762 Db OGB. GK OGB. EK OGB.
Belegget «Ossebøj» fra 1591 som i OGB er ført opp her, står i kilden nevnt under Tjörn og Orust og gjelder neppe denne gården. Sidehenvisningen er for øvrig feil for s. 54

Til tross for manglende middelalderbelegg antar Assar Janzén i OGB at bebyggelsen har høy alder, og begrunner dette med mange fornfunn på stedet. M.h.t. forleddet bemerker han at den sannsynligste tolkningen er appellativet áss m. «eftersom beb. på -by i stor utsträckning har terrängbetecknande ord ss. f. l., [...] i synnerhet som byn ligger utefter en ganska hög och brant bergås» (jfr. Åsebyberg på kartet). Han viser til Vallby i Solberga og Grössby i Ucklum, som begge skal ha fått tillagt by i seinere tid (former med by dukker for Vallbys vedkommende opp første gang i 1528, for Grössby først i 1568), og Janzén tenker seg her at gården opprinnelig kan ha hatt det usammensatte navnet Áss. Han vil imidlertid heller ikke utelukke et personnavnforledd, og han foreslår så vel det alminnelige Ása som det «mera sällsynta» mannsnavnet Ási. Han viser her til Lind, Lundgren-Brate og DgP, og (for den appellative tolkningen) til drøftingen av gårdsnavnet Åseröd i Mo sn. i Bullaren (se nærmere under Åseby i Rødenes, s. 482).¹
Dette synes å være det eneste stedet i materialet der mannsnavnet Ási foreslås som en mulighet, og denne tolkningen er ikke særlig sannsynlig. Navnet er ellers ikke foreslått som forledd i norske bebyggelsesnavn (ifølge GPNS og NGs fellesregister), og de vestnordiske beleggene begrenser seg ifølge E.H. Lind (sp. 72 f.) til én eller to personer som nevnes som slektninger til islandske landnåmsmenn (navnene har også vært lest som Áli), dessuten muligens i en runeinnskrift fra Lofoten, Gimsøysteinen, datert til begynnelsen av 800-tallet. Men i NIæR I (s. 395, 409) hevder Sophus Bugge at det her må være tale om svensk innflytelse, og at personen som omtales, er av svensk herkomst; fra Sverige kjennes flere eksempler på mannsnavnet Asi/Ase. Lundgren-Brate (s. 17) har rett nok bare tre-fire eksempler fra 1300-tallet og tilføyer at det er uvisst hvorvidt Asa- i stedsnavn kan tolkes til dette mannsnavnet; i SMP (bd. I, sp. 178) gis det en rekke belegg på personnavnet, men noen stedsnavnsammensetning nevnes ikke. Det eldste daterte belegget er fra 1316, det presiseres at «de flesta beläggen [är] från ö. Sverige», og det vises til paralleller i gammelengelsk og gammeltysk. Også på nordisk grunn må navnet være adskillig eldre enn fra 1300-tallet, da det ifølge Gillian Fellows-Jensen (1968: 24) finnes i så vel svenske som danske runeinnskrifter. Navnet er for øvrig svakt og usikkert belagt i Danmark (tidligst i 1158; DgP I, sp. 68); flere eksempler er det på Esi (trolig en omlydt form, evt. en sideform til Esir; jfr. DgP I, sp. 271). Ási/Asi forklares i NK VII (av Assar Janzén og Rikard Hornby, hhv. s. 60 og 209) som kortform til toleddete navn på Ás-. Én Asi er ifølge Erik Björkman (s. 16) nevnt i DB, og seinere kjennes Ase o.l. som engelsk slektsnavn. Björkman viser også til et stedsnavn «Asebi» (DB) fra Yorkshire, som Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) har eksempler på fra tre steder (også skrevet «Esebi» o.l. i den samme kilden). Ett av navnene er forsvunnet; de to øvrige skrives nå Easby. Hun har også to «Asebi» (DB) fra Lincolnshire (nå Aisby), og i begge grevskapene skal personnavnet (-navnene?) finnes i flere andre sammensetninger foruten i uavhengig bruk. I Fellows-Jensen 1972 (s. 26) er alle de tre by-navnene i Yorkshire ført til Esi (normalisert si), mens de to fra Lincolnshire i 1978 (s. 30) tolkes utelukkende til Ási. Personnavnet Esi foreslås som den mest sannsynlige tolkningen av Easby i Cumberland, men her er andre tolkninger også mulige (Fellows-Jensen 1985: 29). John Insley inkluderer også Ási i sin fortegnelse over skandinaviske personnavn i Norfolk (s. 46–48), men han synes ikke uten videre å ville gå med på at dette eller Æsi/Esi foreligger som forledd i engelske stedsnavn, og viser til vanskene med å skille mellom maskuline og feminine forledd. Han ser med andre ord ikke bort fra at forleddene i de aktuelle navnene heller er kvinnenavnene Ása eller Æsa/Esa, i enkelte tilfeller evt. den engelske trebetegnelsen æsc.
De relativt seine eldstebeleggene for Åseby i Solberga umuliggjør en sikker tolkning av forleddet, men beliggenheten er et sterkt argument for en appellativ tolkning – slik Janzén finner mest sannsynlig. Både den konsekvente skrivningen med mellomvokal og uttalen tyder på at forleddet i så fall har hatt plural form, noe som ikke motsies av terrengforholdene. Som nevnt antar Janzén videre at bebyggelsen opprinnelig kan ha hatt det usammensatte navnet «Ås», og han viser til to navn fra herredet der by er seinere tillegg. Det ene av disse navnene, Vallby, tilhører Åsebys nabogård i nordvest. Som eldste belegg for Vallby føres i OGB (bd. VI1, s. 153) opp «a Vallum», hentet fra RB 338; i RBs register gjengitt som «Vellir» med det lokaliserende tillegget «Solberga k.». Fra 1528 av opptrer former som «Waldbye» o.l., men det usammensatte navnet forekommer også én gang så seint som i 1581.² Identifiseringen er rimelig, selv om den ikke kan leses ut av konteksten i RB.³ Naboskapet til Vallby er jo ikke noe avgjørende argument for å postulere et tidligere usammensatt navn på Åseby, men muligheten bør ikke avvises. Men også i dette tilfellet ville plural form, *Ásar, være å foretrekke – også som et motstykke til *Vellir.
Åseby ligger på sør- og vestsida av et større, kupert område – en samling større og mindre åser – et par kilometer sør-sørvest for kirkestedet Solberg(a), adskilt fra dette ved gårdene Valeberg, Kållstorp og Kåröd. I nordvest ligger, som nevnt, Vallby, og vest for denne Årsnes og Torp. Nord for Solberg ligger Tunge, og sørøst for denne: Kode, Guntorp, Hede, Halltorp og Jäger (*Jaðarr). Mellom Jäger og Åseby ligger Tegneby, og sør for denne Restad i Hålta sn. Noe vest for denne, også i Hålta, ligger Granneby, og mellom denne og Åseby: Ödsmål i Solberga.
Restad synes å være den største av disse bebyggelsene; ifølge OGB har den fra gammelt av bestått av fem hele og ett halvt mt. Ödsmål består av fem gårder (4 ½ mt.) og Åseby av fire (4 mt.).⁴ Flere av landsbyene har tre gårder, men de varierer litt m.h.t. skyldsetting. Årsnes og Tunge har 3 mt., Granneby 2 ½ mt., og Solberg har tre halve. Kirkestedet må dermed anses som mindre enn Vallby (to gårder à 1 ½ mt.) og jevnstort med Jäger og Halltorp (begge med 1 ½ mt.). Tegneby synes fra gammelt av å ha bestått av ett helt mt., men omfatter nå også to andre bebyggelser, Branehög og Ekås (hhv. ½ og ¼ mt.). Likeledes med ett helt mt. nevnes Torp, Kållstorp og Guntorp, mens Kode, Kåröd og Valeberg har ½ mt. og Hede ¼ mt.
Janzén foreslår personavn eller persontilnavn som forledd i Årsnes (Ormr), Granneby (Granni, tilnavn, se ovenfor), Halltorp (Halla (?); jfr. under Holleby), Kållstorp (Kollr eller Kolr), Guntorp (Gunna eller Gunni) og Kåröd (Kári), mens Tegneby tolkes til personbetegnelsen þegn m. Alle er knyttet til bebyggelser som er mindre enn Åseby, og bare Årsnes og Granneby kan regnes blant de større. De to hvis forledd typologisk kan sammenstilles med Ása (og Ási), Guntorp og Kåröd, tilhører de minste bebyggelsene og kan også på grunnlag av etterleddene anses som relativt unge; trolig er begge navn fra kristen middelalder.
Tegneby synes etter betydningen av forleddet å være et vikingtidsnavn,⁵ og om størrelsen på bebyggelsene i det hele tatt skal kunne trekkes inn som et alderskriterium, må Åseby anses som betraktelig eldre. Av den grunn synes det urimelig å anta som forledd et sekundært dannet personnavn, som vel må antas å tilhøre vikingtida. Forholdet vanskeliggjøres imidlertid noe ved at den aller største bebyggelsen her, Restad, også synes å ha et typisk vikingtidsnavn; i alle fall om tolkningen i OGB VI1 16 skal legges til grunn (*Reiðarsstaðir). Denne tolkningen kan imidlertid på ingen måte anses som sikker, da allerede de eldste beleggene – fire eksempler i RB – viser enstavet forledd. Muligens kunne navnet knyttes til en elvenavnstamme *Reið? (jfr. NE 187); i så fall måtte gården ha navn etter Grannebyån.⁶ Dersom Restad tilhører et eldre sjikt av staðir-navn – med appellative forledd – er det lettere å forstå at denne kan være den største gården i sammenlikningsmaterialet (og nest størst i Hålta sn. etter vin-gården Vävra).
Tolkningen av Åseby må, som nevnt, bli usikker. På rent språklig grunnlag kan en personnavntolkning ikke avvises, men om mannsnavnet Ási skulle være aktuelt, måtte det sannsynligvis være tale om en (meget) tidlig østsvensk påvirkning, og dersom det er kvinnenavnet Ása, ville vi her stå overfor ett av de aller tidligste eksemplene på kvinnenavn som forledd i et navn på býr.
Mye taler for at Åseby i Solberga er dannet til et opprinnelig usammensatt navn, Ásar, som har fått navneleddet by satt til i nyere tid, kanskje samtidig med Vallby og påvirket av det nærliggende Tegneby og de mange navn på by i nabosoknene. Et opprinnelig sammensatt navn, til appellativet áss m., kan likevel heller ikke avvises, men om dette skulle foreligge, ville jeg – på språklig så vel som på saklig grunnlag (og i motsetning til Janzén) – foretrekke å se forleddet som gen. pl.; norrøn form altså *Ásabýr