Amund B. Larsen hevder i NG at det «paa Grund af Tonelagets Beskaffenhed» er sannsynlig at forleddet har hatt to stavelser, og han foreslår «f. Ex. Ásu, Gen. af Kvindenavnet Ása». For en drøfting av kvinnenavnet og bruken av det som stedsnavnforledd, se
Åseby i Rødenes (s. 481–83). Formelt sett er en slik tolkning ikke umulig.
Hvorvidt Larsen har rett i sin forklaring av tonelaget, er et annet spørsmål. Etter det jeg kan se, er han den første av NGs utgiverer som trekker fram en slik forklaring på uventet tonelag, og han synes å gjennomføre dette i hele NG VIII.
1
Bindet ble utgitt i 1905, og samme år utgav Karl Rygh bd. XV (Nord-Trøndelag), men der synes det ikke å være framsatt eller brukt noen liknende teori. Heller ikke har jeg funnet noe slikt i vestfoldbindet (NG VI), utgitt av Albert Kjær i 1907, eller i bd. XIII (Møre og Romsdal) utgitt av Karl Rygh i 1908,
2
og jeg kan heller ikke se at Hjalmar Falk har brukt noen liknende forklaring i buskerudbindet (NG V, utg. 1909).
Først i 1910, med Magnus Olsens NG XI (Hordaland), blir Larsens teori igjen trukket fram og gjennomført – så vidt jeg har kunnet se – uten unntak. Ved mange av de aktuelle navneforklaringene viser Olsen til gnr. 21
Skjelnes i Varaldsøy, der han avslutter kommentaren med følgende: «Navnet frembyder et Exempel paa den Betoningsregel, at et opr. trestavelses ord nu skal [min utmerking] udtales med Enstavelsestone, naar vokalen i Mellemstavelsen er sløifet» (NG XI 5, se ellers f.eks.
Bruntveit s. 48 og
Vefjell s. 408). Året etter, i 1911, utgav Karl Rygh NG XVII
Tromsø Amt, og heller ikke han synes her å ha tatt i bruk Larsens forklaring, selv om han noen steder bemerker det han kaller «den eiendommelige Betoning» (NG XVII 2 under gnr. 7 «Bjørneraa», uttalt
bjø1n9n9drå; NG). Han viser interessant nok til et par navn med
s-fuge der han også forundres over enstavings tonelag (f.eks. gnr. 80 og 81.82 i Ibestad og gnr. 14 i Salangen; hhv. s. 46 og 53).
Albert Kjær utgav NG IX (Vest-Agder-bindet) i 1912, og her har han i stor grad – men muligens noe nølende – fulgt i Larsens fotspor. F.eks. bemerker han til gnr. 9 i Grindheim at «ved Vaardal synes dog Betoningen snarest at tyde paa, at Vaar- er sammendraget af 2 Stavelser» (NG IX 123), og til gnr. 38
Nåstad i Bjelland: «Betoningen synes at tyde paa at Naa(s)- er sammendraget af en Tostavelses Form» (NG IX 128; jfr. ellers f.eks.
Frustøl s. 39,
Øyrås s. 82,
Bredland s. 135,
Flystveit s. 140,
Strisland s. 146 og
Fåsdal s. 334). Det kan likevel virke som Kjær ikke er helt overbevist om at dette er en allmen regel. Et gårdsnavn
Nuland finnes både i Nes (s. 320) og i Gyland (s. 336), begge med eldstebelegg fra 1590-tallet, men uttalt med ulikt tonelag. På s. 336 bemerker han at «trods den forskjellige Betoning er vel dette Navn det samme som Nuland i Nes (GN. 101)», og en tilsvarende formulering bruker han på s. 320, der han foreslår en norrøn form *
Hnúfaland, med forleddet forklart som gen. pl. av *
hnúfr m., jfr.
nuv, som Aasen fører opp fra Nord-Norge. Dette appellativet foretrekkes framfor et adjektiv
nuv, «afstumpet, tver, but», som skal kjennes fra så vel Telemark som bygder omkring Mandal.
Også bd. VII (Telemark, utgitt i 1914) ble redigert av Kjær, og han følger stort sett opp med de samme synspunktene; i enkelte navn er han tydelig påvirket av Olsen, som i gnr. 30
Frøvik i Sannidal:
Dette Gaardnavn findes desuden to Gange i Stavanger Amt (i Imsland S. i Vikedal, udt.
frø1víKå, og i Skjold Hovedsogn, udt.
frø1vík) samt én Gang i N. Trondhjems Amt (i Leka, udt.
fré2víKa). Intet Sted forekommer Form ældre end c. 1520. I Munch NGHS. S. 212. 214. 219 antager O. R. Muligheden af, at dette Navn overalt kan være sms. med Gudenavnet Frøyr.
3
Det indeholder isaafald Stammen (ikke Gen.) af dette (*Frøyvík) og kan nærmest sammenlignes med Navnet Njarðvík, som forekommer paa fl. St. og indeholder Gudenavnet Njǫrðr i Stammeformen. Hvor Frøvik som her har Enstavelsestone, er det dog sandsynligere, at den opr. Form er *Frøyjuvík, sms. med Gen. af Gudindenavnet Frøyja. (NG VII 29 f., jfr. NG X 288, 444).
En direkte henvisning til Magnus Olsen finner man ved gnr. 30
Asvall i Bamble:
1ste Led synes efter Betoningen nærmest at være sammendraget af et Tostavelsesord. Magnus Olsen formoder, at Navnet er forkortet af *Asallvall (1ste Led Trænavnet Asall, sorbus aria), hvor -all i 1ste Led let kunde falde bort, da ogsaa 2det Led ender paa -all. (NG VII 57)
For noen andre eksempler på at Kjær følger opp Larsens og Olsens synsmåter, se
Lakåsene s. 148,
Jelstad s. 367 og
Ibrekke s. 375, men at han likevel ikke tar den fulle konsekvensen av dette, viser seg ved drøftingen av gnr. 22
Dyvika i Skåtøy, uttalt
dý'1víka (NG), som han (utvilsomt med rette) forklarer som
Djúpvík; den bestemte formen er vel – som så ofte ellers – sekundær. Hadde Kjær her fulgt regelen, måtte han vel nærmest ha foreslått en norrøn form
Djúpavík.
I 1915 utgav Magnus Olsen NG X (Rogaland), der han i all hovedsak framholder de samme synspunktene som i 1910 (jfr. Olsen 1912: 119), men enkelte steder kan man nå se en antydning til tvil om hvorvidt regelen gjelder absolutt. Under drøftingen av gnr. 12
Steinsland (uttalt med tonem 2) i Sokndal bemerker han at «hvis Steins- var sammendraget af et tostavelses Navneled (f. Ex. Steinulfs-), skulde man efter en kjendt Lydregel, som dog ikke synes at virke helt undtagelsesløst, vente Enstavelsestone». Men allerede ved gnr. 16.17
Ålgård (uttalt
åll1går, NG) i samme herred kommenterer han at:
den forskjellige Betoning af Navnet her og i Gjesdal (som jeg har faaet bekræftet) kan forklares saaledes, at Aalgaard i Sogndal er udgaaet fra en trestavelses Form *Álagarð-, Aalgaard i Gjesdal derimod fra *Álgarð-.
Regelen følges ellers f.eks. ved
Frøyland s. 15,
Osland s. 59 og Varstadneset s. 355. Spesielt kan det vises til gnr. 27
Røvær i Skåre, som Olsen lar stå utolket, men han bemerker likevel: «det eneste nogenlunde sikre, som forøvrigt kan siges om dette dunkle Ønavn, er, at 1ste Led Rø- efter Betoningen forudsætter en opr. tostavelses Form».
Ved flere navn fører den «kjente Lydregel» til problemer med tolkningen, jfr. f.eks.
Holand s. 89 («Navnet skulde da egentlig have havt Tostavelsestone») og
Bråstein s. 169 («Tostavelsestone er paafaldende i dette Navn, hvis 1ste Led er sammendraget af 2 Stavelser. Mulig skyldes den den Omstændighed, at Vokalen tidlig er bleven forkortet foran den lange Konsonantforbindelse -st-.» Problemet med tilsynelatende samme navn, men ulikt tonelag drøftes for øvrig inngående under
Sæland (NG X 120).
Til slutt skal kort nevnes at Albert Kjær, i det siste av NG-bindene som bygde på Oluf Ryghs forarbeider, NG XII
Nordre Bergenhus Amt utg. i 1919, i all hovedsak følger Magnus Olsens forbilde og fra tid til annen viser direkte til hans drøftinger, f.eks. i kommentaren til
Bråstad s. 239 (
bra&o2sta), der han bl.a. trekker inn det nevnte
Bråstein i bd. X («Baade Braastad i V. Toten og Braastein udtales med Tostavelsestone, hvad der er paafaldende, naar Braa- er sammendraget af 2 Stavelser»).
4
Larsens og Olsens «velkjente lydregel» synes i Norge ikke for alvor å ha vært gjenstand for diskusjon før Lars Ekre i 1960 i forbindelse med navn fra Nord-Gudbrandsdalen trekker fram en lang rekke eksempler på at den ikke gjelder (Ekre 1960: 8–26, særlig s. 14 f.). Ekre opplyser at regelen først ble påvist av Axel Kock,
5
og at Magnus Olsen (1912: 119) omtaler den som «en velkjent nordisk lydregel», som – selv om Kock primært uttalte seg om urnordiske forhold – også gjelder «(jamvel sein) gamalnorsk tid», slik Ekre formulerer det. Han viser ikke i denne sammenhengen til A.B. Larsen, som altså synes å være den første som har anvendt regelen på norske gårdsnavn. Fra sitt materiale gir Ekre en rekke bevis på at regelen ikke har allmen gyldighet, og stikkprøver i bind av NG utgitt både før og etter NG VIII, gir flere eksempler på at dette også er tilfellet utenfor Ekres område. Her kan nevnes gnr. 260.261
Morstad i Gran, skrevet «a Morexstadum» i et lokalt brev fra 1333 (DN III 156) og likeledes med tostavet forledd i AB. Den andre stavelsen er seinere forsvunnet, men uttalen er med tonem 2 (jfr. NG IV2, utg. 1902, s. 153). Fra Buskerud (NG V, utg. 1909) kan nevnes
Ul(e)berg, som finnes som eldre navn i Sandsvær (gnr. 27) med tonem 2 (
ú2qbæ7r ifølge NG; [
"u(')qbær] i AN saml. 1954), mens gnr. 89,2 i Uvdal ifølge NG uttales
ú1qbærg. Ved det sistnevnte viser Hjalmar Falk til sandsværnavnet, men tilføyer i parentes: «hvor dog Tonelaget er et andet» (NG V 453). En oppskrift fra 1954 i AN saml. har imidlertid tonem 2 også ved dette navnet ([
"u'q3bezrg]) og kommentaren «her er urder». Sandsværnavnet tolkes i NG V 373 til
Urðarberg, og skriftformene er med bindevokalen <
e> fra 1604, mens den eldste formen, fra 1593 er «Vlbierg». Det er uvisst hvorvidt denne representerer uttalen, og om navnet virkelig er et eksempel på bortfalt mellomvokal, men med beholdt tonelag. Til
Uleberg i Efteløt sokn (gnr. 72, også i Sandsvær herred) oppgis i NG uttale både med og uten mellomvokal, men i begge tilfeller med tonem 2:
ú2qbæ7r og
ú2qebæ7r. I AN saml. oppgis bare [
"u'q3bær] og i kommentaren bemerkes at det er «berg og urder her». Om regelen gjaldt absolutt, skulle formene uten mellomvokal gi tonem 1, formene med skulle gi tonem 2.
Selv Magnus Olsen må enkelte ganger innrømme at regelen skaper problemer for tolkningsforslagene. Til gnr. 84 Imsland i Vikedal foreslår han at forleddet er en sammentrukket form av gen. sg. av et innsjønavn *
Ylmir (Ølmedalsvatnet), men han tilføyer at «rigtignok skulde man efter en saadan Sammendragning helst vente Enstavelsestone i Navnet».
6
Fra
by-materialet kan f.eks. nevnes
Gjøby i Rakkestad (se ovenfor), sikkert tolket til kvinnenavnet
Gyða, men uttalt med tonem 2.
Det synes altså ikke å være noen unntaksløs regel at bortfall av en mellomvokal fører til uttale med tonem 1 for forventet tonem 2, men man kan heller ikke komme bort fra at et slikt bortfall i mange tilfeller gir denne uttalen. På den annen side kan man ikke slutte at tonem 1 i tostavete navn uten unntak viser at en mellomvokal er falt bort.
Åsbø i Gjerstad kan gå tilbake på en trestavet norrøn form *
Ásubœr (gen. av kvinnenavnet) eller *
Ásabœr (gen. pl. av appellativet
áss), men det er heller ikke utenkelig at navnet er et opprinnelig usammensatt
Áss (jfr.
Åsbø i Vikedal, s. 464–66 nedenfor) eller (gen. av)
Ásar, som sekundært har fått tilføyd
bœr.
Åsbø ligger vel tre kilometer vest for kirkestedet
Gjerstad, nå gnr. 11. Beliggenheten nordvest for den opptil 396 m høye Myråsen kan indikere at forleddet er appellativt
áss m. Om lag midtveis bort til Gjerstad ligger gnr. 17 Melås (vel av
Meðaláss, men jfr. Larsens alternative forklaring til
melr m.). Like vest for denne ligger gnr. 18 Landsverk. Vel 2 km sør for Åsbø ligger gnr. 19 Mesel (
Miðsel), og enda et par kilometer lenger i sørvest gnr. 20 Vestøl (til
viðr m., ‘skog’). Nabogårdene vest for Åsbø er gnr. 21 Haugen og gnr. 22 Løyte. De ganske små gårdene gnr. 24–26 (Markset, Ljådal og Heiland) ligger flere kilometer nord og nordvest for Åsbø, og skal ikke trekkes inn her. Om lag rett nord for gården ligger imidlertid den store gnr. 27.28 Lunden, som så seint som i 1668 og 1723 nevnes med underbrukene *
Bjørnestad og *
Broten. Vest for Lunden ligger gnr. 29 Trydal (som gjennom underbruket Åsmundstøl blir nabo til Åsbø i øst). Øst for Lunden ligger gnr. 30 Vevestad.
Ifølge opplysningene i 1647-matrikkelen hadde Lunden langt den høyeste skylda, tilsv. 101 lpd. korn, men også flere av de andre hadde langt høyere skyld enn gjennomsnittet. Trydal skyldte 90 lpd. og Åsbø 84 lpd. Deretter fulgte Haugen med 65 lpd. Melås med 53 lpd.,Vestøl med 50 lpd., Landsverk med 48 lpd., Løyte med 41 lpd. og Vevestad med 30 lpd. Lavest skyld hadde Mesel, med bare 10 lpd. Gjennomsnittlig skyld blant disse ti gårdene var 57 lpd., og Åsbø hadde altså en relativ skyld på 1,5 mot 1,6 for Trydal og 1,8 for Lunden. Den eneste gården med navn fra de datérbare navneklassene, Vevestad, hadde en relativ skyld på 0,4. Gården skattet som halvgård i 1647 (bd. VIII, s. 71), men ifølge NG VIII 16 som fullgård i 1593. Uansett om dette skulle være feil, må vel Vevestad antas å gå tilbake til tidlig middelalder eller vikingtid, og det er all grunn til å anse Åsbø som eldre. Om navnet, slik Amund B. Larsen hevder, skulle inneholde kvinnenavnet
Ása, ville det være ett av de eldste eksemplene på kvinnenavn +
bœr. Så vel landskyld på 1600-tallet, forholdet til nabogårdene og beliggenheten taler imidlertid for at forleddet bør kunne oppfattes enten som appellativet
áss m. – muligens i stammeform, men vel helst i gen. pl., eller som et eldre usammensatt navn
Áss eller
Ásar
